GftRffiMl,�Q/lj,'Y(91/jR;�
DAVIDSSON • ALEXHARIDI • MAYAJONSSON
CECILIA
Kjære leser,
Boken du holder i hånden, kommer til å ta deg med på fantastiske eventyr med Mummitrollet, familien hans og alle vennene deres i Mummidalen. Denne boken er basert på bøker som tanten min, Tove Jansson, skrev for snart 75 år siden, bøker som foreldrene dine og kanskje også foreldrene deres har lest?
Som liten elsket jeg at voksne leste høyt for meg. Å krype sammen i armkroken til noen, se på bilder, lytte til fortellingen og kjenne hvordan historien skapte nye bilder i mitt eget hode, var en fantastisk følelse. Det var den beste stunden på dagen, og det gjorde at jeg den dag i dag elsker å lese. Jeg håper at disse bøkene kan gi deg samme følelse av å begi deg ut på eventyr i Mummidalens vidunderlige verden, der hva som helst kan skje!
Sophia Jansson,
Tove Janssons niese
Tove Jansson og noen av figurene i Mummidalen.
CECILIA DAVIDSSON • ALEX HARIDI • MAYA JÖNSSON
Etter en fortelling av Tove Jansson
Tufsla og Vifsla kommer til
Mummidalen
Noen av beboerne i Mummidalen
Mummitrollet er nysgjerrig
og vennlig. Han drar gjerne ut på eventyr – spesielt om han kan få være sammen med vennene sine.
Men når eventyrene blir for skumle, trenger han Mummimamma.
Mummipappa er veldig bereist – i alle fall ifølge ham selv. Av og til lengter han ut på ville eventyr, som dem han opplevde i ungdommen.
Mummimamma
er myk på
alle de rette stedene og har håndvesken full av tørre ullsokker, magepulver og drops. Hun mister aldri besinnelsen og sørger for at knøtt og nurk i Mummidalen har et sted å sove om det trengs.
Lille My er veldig liten, som navnet antyder. Faktisk er hun liten nok til å legge seg på lur i Mummimammas sykurv. Hun vet ikke hva det vil si å være redd, og møter farer slik hun pleier å møte folk: ved å bite!
Hemulen er ganske alvorlig av seg, men han kan også være glad og trivelig. Han går alltid i en kjole som han har arvet av sin tante. Det finnes mange ulike slags hemuler, men de fleste er ordensmennesker, går rundt i skjørt og liker å samle på ting.
En tidlig morgen i august kom Tufsla og Vifsla gående over Ødefjellene. Tufsla hadde en rød lue på hodet, og Vifsla bar på en stor koffert. De hadde gått langt og var nokså trøtte.
De to vennene stanset på toppen av fjellet og kikket ned på Mummidalen. Nedenfor dem, blant bjørk og epletrær, steg morgenrøyken opp fra Mummihusets pipe.
– Røyksle, sa Vifsla.
– De koksler noe, sa Tufsla.
Så begynte de å gå nedover mot dalen, mens de snakket på den underlige måten som alle Tufsler og Vifsler gjør.
– Tror du vi får komsle innsle? spurte Tufsla.
– Det får vi håpsle, sa Vifsla.
De tasset frem til Mummihuset og stanset sjenert ved trappen. I samme øyeblikk stakk Mummimamma hodet ut gjennom vinduet og ropte:
– Kaffe!
Tufsla og Vifsla ble så redde at de kastet seg inn gjennom vinduet til potetkjelleren.
– Uff da, sa Mummimamma. – Det var visst to rotter som smatt inn i kjelleren.
Hun ropte på Mummitrollet og Sniff og ba dem gå ned med litt melk til gjestene. Så fikk hun øye på kofferten som sto igjen på trappen.
Jajaja, tenkte hun. De rottene har visst kommet for å bli.