Theo
Allen Levi
en roman
Allen Levi Theo
Oversatt av bente klinge, MnO
Originaltittel: Theo of Golden
Copyright © 2023 by Allen Levi. Originally published in 2023 by Allen Levi
All rights reserved, including the right to reproduce this book or portions thereof in any form whatsoever. No amount of this book may be reproduced or stored in any format, nor may it be uploaded to any website, database, language-learning model, or other repository, retrieval, or artificial intelligence system without express permission. All rights reserved. Inquiries may be directed to Simon & Schuster, 1230 Avenue of the Americas, New York, NY 10020 or permissions@simonandschuster.com.
This book is a work of fiction. Any references to historical events, real people, or real places are used fictitiously. Other names, characters, places, and events are products of the author’s imagination, and any resemblance to actual events or places or persons, living or dead, is entirely coincidental.
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2026
Sats: Haakonsen tekst og ombrekking
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: 99designs
Omslagsillustrasjoner: Allen Levi og Garry Pound
Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11/14 pkt. Papir: 60 g Holmen 2,0
1. opplag 2026 isbn: 978-82-419-6840-2
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Til Cubby Culbertson,
Som et tegn på min takknemlighet for vårt mangeårige vennskap og en påminnelse, oss imellom, om at du lovte å kjøpe hundre eksemplarer av boka hvis jeg dediserte den til deg.
Betaler du kontant, eller tar du det på kredittkortet?
«Ellens visne glorie. Lamisha Ws julesko.
Bobbos pilleglass.
En fjær fra den forsvunne nøtteskriken.
Oktoberhimmel over Oxbow.
Havlandskap ved Biscopo.
Blåtonene i Golden var mange det året.»
Fra en brosjyre om en kunstutstilling på Zila Gallery
PROLOG
Theo var i Golden i bare et år, fra vår til vår. Han kom rett før påske, da Boughery og promenaden var et hav av blomstrende kornell og asalea. Da pollenet la seg som en sitrongul patina på alle tilgjengelige overflater i byen.
Med tiden skulle vennene hans oppdage at han var svært glad i elver. Om det var barndommens Douro, Seinen i livets middagshøyde, Hudswon fra pensjonisttilværelsen eller det halve dusinet andre elver som fløt gjennom de ulike byene han hadde bodd i, ble han trukket mot rennende vann som av instinkt. Oppveksten i en sjøfartsnasjon kan ha hatt noe med det å gjøre. Kanskje alle Portugals sønner hadde Magellans utferdstrang i blodet.
Hva nå grunnen var, er det ikke overraskende at han valgte å bo ved Oxbow mens han var i Golden. Fra vinduet på baksiden, som vendte mot vest, kunne han se den til alle døgnets tider. Fra rett utenfor bakdøren hans, tre etasjer opp, kunne han høre den. Det sa han i hvert fall. Overalt og når som helst, med øynene lukket, kunne han kjenne den, kunne fornemme elvens besluttsomme ferd mot golfen, den buktende reisen sørover, den glade marsjen mot Atlanteren.
Bare ett år. Ikke så lenge. Men lenge nok til å skape sin egen strøm og trekke med seg andre i den. Uten å vite det ble en hel besetning – Asher, Tony, Ellen, Basil, flere titalls andre – trukket med i Theos virvelstrøm.
På vannet.
Seilende.
Samlet volum og fremdrift.
Rant mot et hav de visste lite om der og da.
Og når de tenkte tilbake, ville alle ha sagt – som en hyllest til den gamle portugiseren med syngende tonefall og alltid med et lite smil på leppene – «våre hjerter», for å bruke predikantens ord, «våre hjerter brant i oss».
KAPITTEL 1
Den første hele dagen i Golden våknet Theo tidlig, trakk fra gardinene på hotellrommet og så ut på daggryet der i sør. Han hadde kommet på ettermiddagen dagen før fra New York City, der han bodde, og hvor det fortsatt var full vinter med snø og is, oppsiktsvekkende nok. Flyturen til Atlanta (med privatfly) og kjøreturen lenger sør til Golden (i en Lincoln limousin med sjåfør) hadde ført ham til en verden av varme, i full blomst i et utall sjatteringer av grønt, gult, lavendelblått og rosa.
Nå, nyvåknet etter en natt med fredfull søvn, sto han rett foran vinduet og pustet dypt inn, som om han på et vis kunne trekke inn den friske morgenluften gjennom glassruten. Han stirret på de første vårtegnene med beundring.
Blikket flyttet seg vestover mot det brede, buktende løpet til elven Oxbow. Et bånd av dis hang over vannet.
Tre etasjer over bakken, i det svake lyset før soloppgang, dro Theo kjensel på mange av landemerkene han hadde studert mens han forberedte seg til denne turen: brolagte gater, jernverket, de gamle bomullslagrene, sørstatseikene fra før borgerkrigen.
Men for en med hans vitebegjærlige personlighet var tredje etasje overhodet ikke nær nok. Han tok på seg behagelige klær, inspiserte fremtoningen sin i speilet, rettet på kragen og skjerfet, så slo han av lyset. Han hengte opp skiltet med «Ikke forstyrr» på dørhåndtaket og tok trappen ned til lobbyen. Han hilste med hatten til resepsjonisten og gikk ut i den kjølige
morgenen, ivrig etter å rusle i gatene før de fyltes med fotgjengere og biler.
Foruten en kaffebar og en liten kafé var forretningene langs Broadway stengt. Theo hadde fortauet nesten helt for seg selv da han begynte å gå.
Han hadde ikke noe bestemt mål eller sted for øye. Når han så en gjenstand eller et landemerke som interesserte ham – og han var en mann som svært lett ble interessert – stanset han og ble stående og fundere til nysgjerrigheten ble stilt.
For eksempel var han interessert i det forseggjorte smijernsarbeidet på fasaden til bygningen på hjørnet. Hvem hadde laget det? Når? Hvordan?
Han var interessert i hvordan mursteinene var lagt i det gamle, men velholdte bygget som nå huset opptakskontoret til et college.
Han var interessert i plaketten som fortalte historien om parkbeltet midt i Broadway, kalt promenaden, som gikk i hele gatens lengde. (Theo pleide å lese de historiske skiltene overalt hvor han bodde eller reiste, og det behersket han på fem språk.)
Han var interessert i en skulptur fra moderne tid nær inngangen til universitetets institutt for sykepleie.
Han fattet spesiell interesse for en liten fugl som satt på en benk ved fortauet og tigde om smuler.
Theo stoppet, bøyde seg lett fremover med hendene på ryggen og hvisket til det bedende vesenet. «Jeg er lei for det, lille venn, men jeg har ikke noe å gi deg i dag. Kanskje i morgen? Men slutt å klage. Vær glad du ikke er i New York i dag.»
Han plukket opp en tom ølflaske og la den i nærmeste søppelkasse.
Ett sted tok han et lite forstørrelsesglass, en gullsmedlupe, opp av lommen for å granske en asaleablomst.
Og så videre og så videre.
Disse interessepunktene gjorde Theos spasertur til en vandring i sneglefart. Da han hadde gått bare to kvartaler, gikk morgentrafikken allerede jevnt, fortauene begynte å myldre av studenter og forretningsfolk, og parkeringsplassene på begge sider av promenaden, som tidligere hadde vært ledige, var nesten fylt opp.
Men det gjorde ikke noe.
Denne dagen, og i overskuelig fremtid, hadde Theo ingen tidsfrister, ingen møter og ingen forpliktelser. Han var fri til å nyte det ubekymrede ved grenseløs fleksibilitet og fullstendig anonymitet. Han var bare en turist.
Han kjente ikke en sjel i byen.
Vel … kanskje én.
Han var ennå ikke sikker på hvor lenge han skulle være der –uker, måneder, lenger? – men kort sagt var han fornøyd med hvordan hans nye, midlertidige hjem føltes.
Førsteinntrykket: et veldig hyggelig sted å være, og med et navn som passet godt. Golden.
En vårdag rett før påske ankommer 86 år gamle Theo den lille sørstatsbyen Golden. Ingen vet hvem han er, eller hvor han kommer fra.
Inne på den lokale kaffebaren prydes veggene av en rekke blyantportretter. Noe ved tegningene rører Theo, og han bestemmer seg for å kjøpe dem, ett etter ett, for så å gi dem videre til dem som er avbildet. Etter hvert som portrettene finner sitt rette hjem, oppstår nye vennskapsbånd og små hverdagsmirakler i den lille byen.
Theo er en varm og poetisk fortelling om hvordan små handlinger kan forandre liv, om skaperglede og betydningen av å se – og bli sett.
Allen Levi debuterte med Theo på eget forlag, nærmest uten midler til markedsføring. Likevel er «den hvite boken» raskt blitt en leserfavoritt. Begeistringen har ført boken til topps på bestselgerlistene – og gjort den til et internasjonalt fenomen.
ISBN 978-82-419-6840-2