Zakiya Ajmi
Zakiya Ajmi
Viola
Viola spiller piano og synger som en drøm! Og hun kan skrive sanger også. Alle rundt henne vet at hun er et musikktalent. Men alle rundt henne har også ambisjoner på hennes vegne, også venninnene i bandet Stjerneskudd. Viola har ikke lyst til å skuffe noen – men hva er det egentlig hun drømmer om? Det er på tide at hun lærer seg å ta egne valg og finner sin egen vei!
Viola
Stjerneskudd Fire helt ulike jenter bestemmer seg for å starte et band. Spørsmålet er om vennskap er viktigere enn jakten på berømmelse ...
K Hall o Hvo oo?? H r deg for opp va er de t? så ra fø rt?? rer du ?
K
Det er fire bøker i STJERNESKUDD-serien: ...
...
.
. .
. ISBN 978-82-419-6482-4
.
...
Jeg o ikke ppføre r me rart g
.
a l o Vi
2
3
Originaltittel: Popsøstre – Viola Copyright © originalutgave Text by Zakiya Ajmi lllustrations by Kirstine Lyngklip Svansø Copyright© 2023 Forlaget Bolden ApS, Denmark All rights reserved Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2026 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats ved forlaget Omslagsdesign: Forlaget Bolden ApS Omslagsillustrasjon: Kirstine Lyngklip Svansø Oversatt av Johannes Refsdal, MNO Papir: 130 g G-print Boken er satt med Baskerville 14 pkt. 1. opplag 2026 ISBN: 978-82-419-6482-4 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også bruk av materialet i kunstig intelligens, inkludert trening av slike systemer. Tekst- og datautvinning er ikke tillatt, i samsvar med reservasjonsretten i digitalmarkedsdirektivet artikkel 4. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Zakiya Ajmi
Viola Oversatt av Johannes Refsdal, MNO
Innhold
1. Fokuser!
9
2. Jeg tror jeg får hjertestans
22
3. Alene er ikke nok
34
4. Hastemøte på musikkrommet. Nå!
44
5. Nå må du få opp dampen, Viola
60
6
6. Støyende stille
75
7. Det er noe som mangler
85
8. Ta godt imot Stjerneskudd
93
9. Nå er vi stjerner!
100
7
8
1
Fokuser! Hvit, svart, hvit, svart, hvit, hvit, svart, hvit, svart, hvit, svart, hvit, hvit. C, d, e, f, g, a, h, c. Og motsatt vei tilbake igjen. Tangentene er kalde og glatte under fingrene. De lar seg tungt trykke ned. Tonene høres ut som søvnige sukk. Vanligvis smelter lydene sammen som såpebobler i vinden. De blåser inn i hverandre og svever bort. Blir til søt musikk. Men i dag er det som om det ikke stemmer helt. Jeg stopper fingrene. Leser notearket fra begynnelsen. Rynker pannen og prøver igjen. Det pleier å være lett. Svart og hvitt. Noter er litt som bokhyller hvor hver lyd har sin egen plass, 9
hvor alle de svarte prikkene blir samlet og satt i system. Men i dag faller konstruksjonen fra hverandre. Notene triller fra meg i alle retninger, som om jeg hadde mistet en pose med klinkekuler på gulvet. Jeg sukker irritert og smekker igjen noteheftet. Jeg vet ikke hvorfor jeg henger meg så opp i dem. Nocturne op. 9 no. 2 kan jeg utenat. Det har vært favorittstykket mitt siden Grethe spilte det for meg på en av de første pianotimene mine. Det er mange år siden nå, men jeg husker det i detalj. Jeg gikk fortsatt i barnehagen. Jeg var litt redd for henne. Hun så ut som en heks, med grått hår i en stram knute på toppen av hodet og brillene helt ytterst på tippen av den krumme nesen. Hun hadde senete hender med leverflekker, men 10
når hun la dem på tangentene, skjedde det noe med dem. Det var som å se en ballett. De danset lett og ungdommelig, trykket lett, hamret vilt, beveget seg i det ene øyeblikket så raskt at det var umulig å følge dem med øynene, for så i neste øyeblikk å stå nesten helt stille, så lydene ble så små og spinkle at jeg holdt pusten av frykt for å ødelegge dem. «Hva var det?» hvisket jeg da hun var ferdig. «Det var Chopin», svarte hun. «Og hvis du er flink og øver flittig, kan du lære å spille det en dag.» Jeg var flink. Jeg øvde flittig. Det gikk ikke lang tid før jeg hadde lært meg stykket. Jeg har spilt det tusenvis av ganger. Fingrene mine kan danse den dansen i søvne. Men nå snubler de plutselig. Treffer skjevt, dulter inn i hverandre. «Fokuser», sier Grethe. «Prøv igjen.» 11
Jeg sukker og hamrer hendene ned på tangentene, som protesterer disharmonisk. Jeg har blå neglelakk i dag. Grethe har ikke kommentert det. Jeg vet ikke om hun har lagt merke til det. Samantha lakket dem på bandøvingen i går. «Jeg har faktisk tenkt på …» begynner jeg. «Øh, altså. Jeg har tenkt på noe.» Grethe retter på brillene. Øynene hennes blir store bak brilleglassene. «Hva har du tenkt på, lille venn?» Jeg begynte hos Grethe da jeg var fire. Nå er jeg nesten fjorten. I ti år har vi sittet ved siden av hverandre på pianokrakken hver eneste tirsdag og torsdag ettermiddag. I noen perioder enda flere ganger i uka, før en stor konsert, for eksempel. Da jeg var liten, nådde jeg ikke ned til pedalene når jeg satt her. Føttene mine dinglet hjelpeløst et godt stykke 12
over Grethes blankpolerte parkettgulv. Nå er det trangere på pianokrakken. Jeg flytter baken en anelse mot kanten, vekk fra Grethe. Hun ser alvorlig på meg. Jeg ser ned. Jeg får meg nesten ikke til å si det. Grethe er som en bestemor for meg. Da det var ordentlig ille med mamma og pappa, var det hun som reddet meg fra å gå i oppløsning. Sett deg opp. Fokuser. Konsentrer deg om notene, Viola. Og et drops fra krukken når timen var ferdig. Hos Grethe var alt som det pleide. Trygt og blankpolert. Svart og hvitt. «Hva er det, Viola?» spør hun. Jeg puster ut. OK. Nå sier jeg det. «Jeg har bare tenkt litt på at det begynner å bli litt vanskelig å få alt til å gå opp», sier jeg. «Nå som jeg går i åttende klasse og sånn, liksom. Vi har så mye 13
lekser og ditten og datten, og det begynner å bli vanskelig å henge med.» Jeg ser fortsatt ikke på henne. Jeg plukker på tommelfingerneglen min, river av et blått flak. Det faller ned på det skinnende rene gulvet, hvor det blir liggende og glitre i ensomhet. Grethe kremter. «Hva er det du sitter og sier?» spør hun. «Jeg vil gjerne ta en pause», sier jeg. «Fra pianotimene.» «En pause?» Grethe tar seg til brystet. Haken hennes skjelver. Jeg nikker. «Jeg vil ikke slutte, altså. Jeg kommer sikkert til å begynne igjen en gang, men jeg må konsentrere meg om skolen og … og …» «Og bandet», sier Grethe. Jeg biter meg i leppen. «Det er det det handler om, ikke sant?» Hun rister 14
oppgitt på hodet. «Hør her, Viola. Jeg kan ikke bestemme hva du skal gjøre. Hvis du ikke vil ta pianotimer mer, er det din beslutning. Men jeg kan rett og slett ikke la deg slutte før jeg er sikker på at du forstår alvoret. At du forstår hvilket talent du har. Du kan bli noe, Viola. Noe stort. Du har musikaliteten i deg. Jeg forstår godt at det er spennende å spille popmusikk med venninnene dine, men jeg syns du burde huske på at det følger et visst ansvar med å være begavet. Hvis du vil ta musikken på alvor, krever det at du ofrer deg selv og fritiden din. Det krever disiplin og fokus å bli en dyktig pianist. Det er kanskje ikke så glamorøst eller kult å sitte her med gamle Grethe, men vil du virkelig stå bak et keyboard og spille de samme tre akkordene om og om igjen? Hm?» 15
«Vi har et ordentlig flygel på musikkrommet», begynner jeg, men Grethe hører meg ikke. «Er det virkelig det du vil, helt innerst inne? Er det det hjertet ditt banker for? For du kan ikke regne med at du bare kan komme valsende om et par måneder og fortsette der du slapp. Du kaster bort talentet ditt. Forstår du det? Forstår du hva du er i ferd med å gi avkall på?» Jeg ser fortsatt ned i gulvet og nikker. «Unnskyld», sier jeg. «Alt er bare så forvirrende akkurat nå.» «Det er da ikke meg du skal si unnskyld til. Det er deg selv. Her. Ta to i dag.» Grethe rekker meg dropskrukken. Dropsene er klistret sammen i én stor klump, men jeg får omsider revet løs to.
16
«Vi sees», sier jeg etter at jeg har knyttet skoene. «Det håper jeg», sier Grethe. Hun blir stående i døråpningen og se vemodig etter meg mens jeg går ned hagestien. Jeg snur meg og vinker en siste gang. Da hun vinker tilbake med den rynkete hånden sin, er jeg på gråten. «Viola?» roper hun rett før jeg går rundt hjørnet. «Du trenger ikke bestemme deg nå! Tenk litt på det.» «Grethe, jeg …» begynner jeg. «Vi kan flytte pianotimene? Eller spille noen andre stykker du liker bedre?» roper hun. «Ja, greit», sukker jeg. «Jeg lover å tenke på det!» Hun nikker fornøyd og smiler til meg før hun lukker døra.
17
Jeg spytter ut dropsene i et søppelspann, men den syrlige smaken henger igjen i munnen. Jeg har fantasert om dette øyeblikket i ukevis. Jeg trodde det ville føles deilig å slutte hos Grethe. At jeg ville føle meg lett og fri når jeg gikk derfra. At den forvirrede murringen i magen ville stilne, og at jeg endelig ville kunne høre meg selv igjen i stillheten. Men akkurat nå ringer det høyt i ørene. Akkurat nå hører jeg ikke en døyt.
18
19
Søstersangen 1. vers En gang lå jeg langflat etter en fyr Kjedet meg og drømte om eventyr Om et eget sted å høre til Med dans, musikk og spill Så møtte jeg dere, og alt ubehag Forsvant som regn på en solskinnsdag
Og uansett hvor jeg ender opp hen Så er dere der når jeg kommer hjem
Vi vil alltid være søstre fordi Vårt vennskap er en søt melodi 20
2. vers Vi faller og slår oss, sånt kan jo skje Men vi glemmer det fort, for det beste vi vet Er å spille musikk og gå hånd i hånd Men når sant skal sies, er vårt unike bånd Ubrytelig, og uansett hva som skjer Er vi søstre forever and ever, oh yeah
Og uansett hvor vi ender opp hen Er øvingslokalet vårt sanne hjem
Venner blir søstre Det vil vi forbli Vårt fellesskap er En søt melodi (repeter refreng ...)
21
Zakiya Ajmi, født 4. august 1992
Zakiya Ajmi er barne- og ungdomsbokforfatter, født og oppvokst i København. Zakiya har fortalt historier så lenge hun kan huske, og har i tillegg til Stjerneskudd-bøkene skrevet flere andre bøker, primært for barn og unge. For å skrive troverdig bruker hun egne erfaringer og følelser (da Zakiya var liten, drømte hun for eksempel selv om å starte et band med venninnene sine). Zakiyas bøker handler ofte om det å være jente, identitet, svik og vennskap, men hun skriver også skuespill og romaner for voksne – og underviser også andre i å skrive.
107
Zakiya Ajmi
Zakiya Ajmi
Viola
Viola spiller piano og synger som en drøm! Og hun kan skrive sanger også. Alle rundt henne vet at hun er et musikktalent. Men alle rundt henne har også ambisjoner på hennes vegne, også venninnene i bandet Stjerneskudd. Viola har ikke lyst til å skuffe noen – men hva er det egentlig hun drømmer om? Det er på tide at hun lærer seg å ta egne valg og finner sin egen vei!
Viola
Stjerneskudd Fire helt ulike jenter bestemmer seg for å starte et band. Spørsmålet er om vennskap er viktigere enn jakten på berømmelse ...
K Hall o Hvo oo?? H r deg for opp va er de t? så ra fø rt?? rer du ?
K
Det er fire bøker i STJERNESKUDD-serien: ...
...
.
. .
. ISBN 978-82-419-6482-4
.
...
Jeg o ikke ppføre r me rart g
.
a l o Vi