MØRKETID
Monika Steinholm
Tonje-Mari Clausen
MØRKETID
Familiaris 3
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2026
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Tonje-Mari Clausen
Omslagsillustrasjon: Tonje-Mari Clausen
Papir: 120 g Amber Graphic Boken er satt med Adobe Garamond Pro 13,5/18 pkt.
1. opplag 2026
ISBN: 978-82-419-6764-1
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
KAPITTEL 1
KAPITTEL 2
Lexie la underarmen mot halsen til Tyr og presset ham mot veggen. Taika visste godt at Tyr var sterk, hun hadde sett det i gymtimene flere ganger. Han var mye sterkere enn Lexie, men nå lot han henne holde ham fast.
Cassandra tok en tusj fra skrivebordet til Ari og tegnet en sirkel rundt Lexie og Tyr. Vannfast tusj rett på gulvet. Da hun hadde tegnet hele sirkelen, slapp Lexie taket i Tyr og løftet armene. Taika kunne se hvordan lufta samlet seg rundt Lexie og endret temperatur. Hetebølgene fikk lufta til å dirre. Lexie hadde virkelig fått dreisen på ildmagien nå. Det samme gjaldt Cassandra og vannmagi. Til og med Ari var blitt ganske god i sitt element, luft. Nå kunne han faktisk fly korte strekninger.
Taika følte seg en smule utenfor. Hun hadde jordmagi, og det var ikke det at hun manglet styrke som var problemet. Hun manglet noe annet og mye verre.
Svetten rant fra panna til Tyr. Lexie presset ham mot veggen med magi, og han ga fra seg et lite klynk. Den veggen var sikkert varm.
Det prikket i fingrene på Taika. Hun burde gjøre noe. Ta ansvar. Roe situasjonen før noen ble skadet … Tyr var rød i ansiktet av varme. – Ari? sa han. Stemmen var bedende.
Ari vred rullestolen vekk fra Tyr og stirret inn i veggen. På hylla sto en anatomifigur, en liten trefigur som kunne vris i forskjellige stillinger. Ari brukte den når han tegnet. Han tok den ned og fiklet med den, vred armene i merkelige positurer. Taika kunne se armmusklene hans gjennom genseren da han klemte figuren hardt i hånda.
Hun så fra Ari og bort på Tyr, Cassandra og Lexie og tilbake til Ari igjen. Øynene hans var store og blanke.
Han knuget fortsatt den lille figuren i hånda. Leppene var en tynn strek. Hun hadde lyst til å holde rundt ham, men hun var ikke til stede i sin egen kropp. Det var som om hun så alt på en TV-skjerm. Hun ville inn. Inn i situasjonen, men en usynlig vegg hadde vokst opp mellom henne og de andre. Som om hun ikke hadde noen rett til å blande seg inn i det som foregikk.
– Ari? sa Tyr igjen. – Jeg er fortsatt meg. Den samme som du har kjent hele livet. Det vet du jo.
– Jeg vet ingenting lenger, sa Ari og rev hodet av den lille tremannen før han drylte det i veggen.
Gustav, kråka til Ari, krøp sammen i fanget hans og stakk hodet under vingen. Det så ut som om fuglen gråt. Familiarisene til de andre heksene var enkle å lese, nesten enklere enn menneskene deres, syntes Taika. Familiariser kunne føle det heksene deres følte, se det de så, og høre det de hørte, og motsatt. Nå så det ut som om Gustav gråt, enda Ari forsøkte å skjule følelsene sine så godt han kunne. Taikas familiaris, derimot, var noe helt annet. Hun skjønte ikke hvordan det hadde gått til, men mens de andre hadde funnet sine familiariser, hadde hun laget sin ved et uhell. Ronald var en pinne som lignet litt på en drage. Uten å mene det hadde hun gitt den krokete pinnen liv. Hva var det som skjedde med verden? Tyr var heksejeger. Tyr fra klassen!
Hun kunne virkelig ikke tro det. Heksejegere hadde jaktet på og drept hekser i flere hundre år, og uten at de visste det, hadde det gått en heksejeger i klassen deres. Og nå følte hun seg både redd og trist og forvirret. Det kjentes som om hun skulle gå i stykker, men familiarisen hennes speilet ikke det hun følte inni seg.
Ronald klatret i gardinene mens han blåste røyk og hvinte av fryd.
Det lille hodet til Aris trefigur hadde landet ved siden av tærne til Taika. Hun plukket det opp og rullet det mellom fingrene.
– La oss ta det litt rolig, sa hun og puttet hodet i lomma. – La oss først høre hva Tyr har å si.
Ingen enset henne.
Oteren Selma, familiarisen til Cassandra, bet Tyr i leggen.
– Au! skrek Tyr.
Cassandra gjorde ingen tegn til å stoppe Selma.
– Men hva i … sa Tyr.
Billie, gullbilla til Lexie, forsøkte å fly inn ørene og nesa og øynene på ham. Han viftet med armene for å få den vekk.
– Hvis du skader Billie, dreper jeg deg! ropte Lexie.
– Jeg skal vel ikke skade billa di, men kan du få den til å slutte med det der?
– Ti stille! Jeg klarer ikke å tenke, sa Lexie.
Billie fløy bort til Lexie og landet midt i panna hennes. Tyr kjempet for å åpne munnen, men fikk det ikke til. Cassandra hadde stengt den og fylt den med vann. Kinnene hans bulte, og det kom ikke en lyd. Cassandra holdt hånda i været. Fingrene hennes dirret. Litt væske rant ut av munnen på Tyr.
– Men hør, da … sa Taika.
Ingen hørte henne.
Et lysglimt i øyekroken fikk henne til å kikke opp.
Ronald klorte seg fast i taklampa mens han pustet ild som en skibrenner.
Taika snudde seg mot Cassandra. – Nok! ropte hun.
– Du kommer til å drukne ham. Og du kommer til å tenne på huset, sa hun og strakte seg etter den lille dragen, som bare flakset videre og landet på gardinstanga.
Hvor høyt måtte hun rope for at de andre skulle høre etter? Sinnet var en ulmende vulkan i magen. Hun kunne kjenne at det buldret og ristet. Hele kroppen vibrerte. Taika lukket øynene og forsøkte å styre følelsene, men det gjorde det bare verre. Det var det hun manglet når det gjaldt egen magi – kontroll.
– Taika!
Taika åpnet øynene og oppdaget at det ikke bare var hun, men hele rommet som ristet. Cassandra og Lexie dro henne i hver sin arm. Bøker raste ut av bokhylla, og et glass som sto på nattbordet, gikk i gulvet. Lyden av ti tusen skår som singlet mot parketten, dro Taika tilbake til de andre. Rommet falt til ro igjen.
Hun spant rundt for å forsikre seg om at Tyr ikke fant på noe, men han sto med armene i kors over brystet og lente seg mot veggen. For å stanse Taika hadde
Cassandra og Lexie gått ut av sirkelen som Cassandra hadde tegnet på gulvet. Den magiske sirkelen var brutt. Nå da Taika endelig hadde kommet til seg selv, slapp Lexie taket i armen hennes og gikk tilbake til Tyr. Stemmen hennes var lav og truende da hun stilte seg tett inntil ham og åpnet munnen.
– H v o r e r B u g g e r s?
Da han ikke svarte, fløy hun på ham igjen. Hun presset ham mot veggen og la hendene rundt hodet hans. Det så ut som hun helst ville klore ut øynene på ham.
Taika prøvde å fange blikket til Ari for å få støtte i alt kaoset, men Ari nektet å se på henne og stirret fremdeles bare stivt framfor seg mens han strøk hånda over ryggen på Gustav. Selv ikke da alt raste rundt ham, hadde han gjort tegn til å bry seg. Han var som bedøvet. Bedøvet av sjokket over å oppdage at barndomskameraten var heksejeger.
Cassandra kastet et engstelig blikk mot Taika, som om hun var redd for at Taika skulle rive ned hele huset.
– Kan alle bare holde opp! ropte Taika.
– Han er en av dem! Han er heksejeger, sa Lexie.
– Jeg er ikke en av dem, sa Tyr.
– Hvem er du, da? spurte Ari som hadde kommet ut av bobla si. – For jeg vet i alle fall ikke lenger.
– De har Buggers! ropte Lexie.
– Og dere finner henne aldri. Ikke uten min hjelp, sa Tyr.
– Hvor er hun? sa Cassandra.
– Som jeg sa i stad: Dere trenger min hjelp, og jeg trenger deres. Hvis dere vil vite hvor mentoren deres er, må dere hjelpe meg først. Jeg trenger et trygt gjemmested. Jeg er på flukt.
Taika oppdager stadig nye, og skremmende, sider ved de magiske kreftene sine. Tyr er på rømmen, og har vendt ryggen til både familien sin og drømmen om å bli heksejeger.
Kan de to sammen få hekser og heksejegere til å samarbeide i kampen
mot den mektige Storheksa? Klarer de ikke det, er hele menneskeheten i fare.
Mørketid er tredje og siste bok i serien om Taika og Tyr.
ISBN 978-82-419-6764-1
