Issuu

CMYK

Kjærligheten kan ha ufattelige konsekvenser

Helga lukker forsiktig døren til huset hun har bodd i de siste sju årene. Hun har gitt det bort, til en ung mann og hans lille datter. Men før hun forlater stedet for godt, tar hun for siste gang en tur til Hamilton Beach, stranden hvor hun har funnet trøst etter en fantastisk kjærlighetshistorie som startet i Paris for åtte år siden. En kjærlighet som fikk enorme konsekvenser for hele hennes tilværelse. Først et lykkelig familieliv, et elsket barn og så en katastrofe som sønderslo hele hennes eksistens.

En ny rørende og vakker roman fra Linda Olsson. LINDA OLSSON (f. 1948) vokste opp i Stockholm, der hun studerte jus. Hun flyttet fra Sverige i 1986 og har blant annet bodd i England, Kenya, Singapore og Japan. Hun arbeidet innen bank og finans. I 1990 slo hun og familien seg ned i Auckland på New Zealand, der hun nå bor. Linda Olsson begeistrer millioner av lesere over hele verden med sine bøker. Debutromanen hennes, La meg synge deg stille sanger, kom på norsk i 2008 og solgte i flere hundre tusen eksemplarer. Langsomt lukker jeg døren er hennes sjette bokutgivelse.

«Linda Olsson borer dypt i sorg og savn. (…) Språket er stillferdig, preget av ettertenksomhet og varme. Det finnes en enkelhet i det, et sterkt nærvær og et inviterende blikk som gjør rommene tilgjengelige.» S VENSKA D AGBL ADE T

Langsomt lukker jeg døren

Er de mulig å finne tilbake til seg selv etter at tragedien har rammet? Og tør man å bli glad i andre mennesker på nytt?

Langsomt lukker jeg døren

Ny roman fra forfatteren av La meg synge deg stille sanger

Linda Olsson

EN SØSTER I MITT HUS 2016: «En stillferdig og vakker historie.» B E AT H ES B I B L IOT E K . N O I SKUMRINGEN SYNGER SVARTTROSTEN 2015: «I skumringen synger svarttrosten er en varm og medmenneskelig roman, som starter ganske trist og traurig, men etterlot meg i en tilstand av håp og forventning. Jeg anbefaler den på det varmeste!» T I N ES U N D A L . B LOG S P OT . N O DIN GODHET 2012: «En utsøkt og gripende beretning om barn i faresonen og voksnes ansvar. Om å våge å elske og spørre seg selv om hvorfor man elsker.» F E M IN A TAUSHETENS KONSEKVENSER 2009: «Nå forstår jeg hvorfor leserne elsker denne forfatteren.» F I N N S T EN S TA D , T Ø N S BE RG S B L A D «Linda Olsson har igjen skrevet en roman det er umulig å legge fra seg. (…) Finstemt, autentisk, dempet, sorgtungt.» C AT H R I N E K RØ G E R , D AG B L A DE T LA MEG SYNGE DEG STILLE SANGER 2008: «Det er sjelden en roman er så vakker at den slår deg ut. La meg synge deg stille sanger har en slik virkning.» C AT H R I N E K RØ G E R , D AG B L A DE T

ISBN 978-82-419-5104-6

,!7II2E1-jfbaeg!

Omslagsbilde: © Ebru Sidar / Trevillion Images Omslagsdesign: Sanna Sporrong Forfatterfoto: Casia Bromberg

LANGSOMT LUKKER JEG DÃ˜REN

Linda Olsson

LANGSOMT LUKKER JEG DØREN En roman

Oversatt av Helene Limås

Originaltittel: Hamilton Beach Copyright © originalutgave Linda Olsson 2019 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2020 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsbilde: © Trevillion Omslagsdesign: Sanna Sporrong Forfatterfoto: Casia Bromberg Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt. 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-419-5104-6 Oversatt av Helene Limås Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til Heather og Geoff, Med takk for lĂĽnet av utsikt, for alle gode rĂĽd, og for at dere alltid oppmuntrer meg.

Lev i mitt fravær som i et hus. Fravær er et hus, så uendelig stort, at der inne kan man gå gjennom veggene og henge malerier i luften. Pablo Neruda, Kjærlighetssonett XCIV

Auckland 23. september Kjære Peter! Jeg har gitt bort huset vårt. Jeg vil fortelle det nå, når alt er overstått. Jeg kjenner en voldsom lettelse. Ikke den minste tvil eller anger. Absolutt ingen sorg. Jeg kunne ha sittet der ennå. Innelåst i en tid som er tapt for alltid. Den gangen tenkte jeg ikke engang på at jeg kunne flytte. Hvor skulle jeg dra? Men en dag var det som om noe rokket en anelse ved hele min tilværelse. Til å begynne med så umerkelig at jeg knapt la merke til det. Det forundrer meg når jeg ser tilbake på det nå. Det kjennes fortsatt uvirkelig, det må jeg medgi. Men slett ikke trist. Jeg er bare lettet. Kanskje til og med lykkelig. Lykkelig på en vemodig måte. Det er en naturlig avslutning på noe som egentlig tok slutt for veldig lenge siden. Det er det jeg vil fortelle deg. Jeg vil at du skal forstå hvordan det har blitt slik som dette. Forstå meg. Mest av alt det siste. I dag var jeg der for siste gang. Ja, det er jo ikke sikkert at jeg aldri mer kommer dit, men i dag var jeg i huset mitt for siste gang. Jeg sier mitt, for det har jo vært mitt så lenge, selv om jeg kanskje aldri egentlig tenkte sånn på det. Det var ditt hus, Peter. Jeg flyttet inn i ditt hus. Og etterpå ble jeg igjen der alene. Nå er det verken ditt eller mitt. 9

Da det endelig ble bestemt, var det overraskende lett. Lett er kanskje ikke riktig ord. Men det gikk fortere enn jeg hadde trodd å ordne alt det praktiske. Papirene, mener jeg. Og å tømme huset etterpå. Sortere alt. Kaste sånt som ikke kunne komme til nytte. Gi bort en del. Pakke det lille jeg skulle ta med meg. Rydde og gjøre i stand det som skulle stå igjen. Som sagt er jeg forundret over hvor lett det var, det som tidligere kjentes fullstendig umulig. Så da jeg kom dit i dag, var det bare for å si farvel. Jeg gikk rundt i hele huset. Strøk håndflaten over veggene. Gikk barbeint over gulvene. Åpnet døren til hagen. Det var nydelig vårvær med det blendende lyset som bare finnes her. Jeg sto der en god stund og tok inn alt sammen. Lot blikket langsomt sveipe over hagen. Kikket opp mot den blå himmelen. Trakk inn duftene. Lagret alt i hukommelsen. Som om det var nødvendig! Jeg trenger jo bare å lukke øynene for å oppleve alt sammen. Til slutt gikk jeg opp i annen etasje. Først til soverommet vårt. Sengen vår sto der fortsatt, men uten sengetøy og puter så den anonym ut. Så snudde jeg og gikk inn på Ninas rom. Jeg åpnet vinduet og satte meg i kurvstolen. Ellers var rommet tomt. Jeg har ikke gjort noe med veggene. De er slik du forlot dem, kalde og lysende hvite. Men fikentreet har vokst, og man kan se toppen av det, selv når man sitter i stolen. Jeg satt der, og for første gang på alle disse årene kunne jeg virkelig ta inn alt. Hvor lite som har forandret seg. Til tross for at absolutt alt er annerledes nå. Jeg har 10

gått der inne hver dag i så lang tid, uten å se noe som helst annet enn det jeg en gang drømte om. Det jeg kanskje til og med tok for gitt. Nå innså jeg endelig at det var tapt. Jeg så tomheten. Det som ikke fantes. Alltid de samme øyeblikksbildene som har satt seg fast i en lukket sirkel. Når jeg nå prøver å beskrive hvordan det føltes, blir jeg i tvil om hva det egentlig var jeg så i alle de årene jeg vandret alene rundt i huset vårt. Det hadde vært enkelt å si at jeg sørget over det jeg har mistet. Men hva var det jeg mistet? Det finnes ulike typer sorg, tror jeg. Det finnes en type sorg som man lærer seg å leve med. Den som med tiden gir en evnen til å se tilbake på det man likevel fikk, med kjærlighet og en flik av takknemlighet. Men jeg kom aldri så langt. Jeg tror at den mest lammende sorgen for meg var sorgen over min tapte framtid. Mitt håp og mine drømmer. Det var ingen vakker sorg. Det fantes overhodet ingen kjærlighet i den. Men jeg er lettet over å kunne erkjenne hvordan det faktisk var. Da jeg satt der i kurvstolen i dag, kunne jeg se hver eneste detalj rundt meg. Huset og innredningen. De var det de var. Materielle ting. De bar ikke på det som har hendt. Bare et hus. Noen møbler. En hage. Jeg vet ikke om du kan forstå hvilken stor lettelse det var. Jeg gjentar meg selv, men jeg trenger å si det gang på gang. Jeg er lettet. Jeg begynner endelig å øyne en slutt. Kanskje til og med en avslutning som åpner for en fortsettelse. 11

I morgen reiser jeg. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg havner. Eller om jeg kommer tilbake. Og det er akkurat slik det skal være. Etterpå begynner noe nytt. Jeg reiste meg og gikk bort til vinduet. De små, hvite vårblomstene sto i full blomst og så ut som muntre snøflekker i det vårgrønne gresset nedenfor. Ja, det kan du kanskje ikke forestille deg, men jeg husker hvordan det av og til kom snø sent på våren da jeg var barn. En helt annen slags snø. Den hvilte lett på det nye, grønne, og man visste at den snart ville forsvinne uten å gjøre skade på noe som helst. Det var en glad form for snø, som om vinteren spilte en et lite puss før den trakk seg helt tilbake. Det er så mye jeg aldri rakk å fortelle om tiden før jeg traff deg. Og jeg sørger over alt vi aldri fikk dele. Tysbastbuskene utenfor kontoret vårt var nesten avblomstret, men duften hang igjen i den milde luften. Jeg lukket vinduet, banket opp puten i stolen og lot døren stå på gløtt bak meg da jeg gikk ned trappen. Kjøkkenbordet og stolene var de eneste møblene som sto igjen. Jeg hadde lovet å la dem bli igjen, sammen med glass og porselen og annet kjøkkenutstyr. Men det kjentes likevel tomt. Ikke lenger som mitt kjøkken. Alt var renskurt og duftløst. Klart til å ta imot de nye beboerne. Pakken til May lå på bordet, den var det eneste ordentlig personlige jeg lot være igjen. Teppet jeg heklet i en annen tid. Jeg så meg rundt. Det var ikke mer å gjøre. Alt var helt klart. Ute på verandaen dro jeg igjen døren etter meg, låste og la nøkkelen under den nye dørmatten. Jeg kunne se 12

spikerhullene nederst på dørflaten, men jeg visste at alt snart ville bli malt om. Det ville bli som om hullene aldri hadde eksistert. Jeg strøk hånden over dørpanelet. Et øyeblikk følte jeg trang til å bøye meg fram og trykke nesen mot det solvarme treverket, men i stedet gikk jeg ned hagegangen og åpnet porten. Den gled lett på de nysmurte hengslene sine, uten et eneste knirk. Raskt gikk jeg opp mot Ponsonby Road. Det var én ting til jeg måtte gjøre. Jeg måtte gå til Hamilton Beach en siste gang. * Jeg sto i vannkanten, og nå og da skylte en bølge over føttene mine. Jeg tror ikke du kom hit noen gang. I alle fall ikke så vidt jeg vet. Det var mitt helt eget sted. Det er vanskelig for meg å forklare hvor mye plassen kom til å bety for meg. Det er så mye jeg må fortelle for at du skal forstå. Jeg kommer til det senere. Jeg fant den lille stranden og gjorde den til min, i en tid da jeg mistet absolutt alt. Til og med meg selv. Det var ingen bevisst tanke som styrte skrittene mine den aller første dagen. Jeg vandret planløst rundt, slik jeg hadde begynt å gjøre sent på ettermiddagen hver dag. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å svinge til høyre fra Jervois Road, fortsette langs Hamilton Road, og deretter gå den bratte trappen ned til stranden. Det er nesten syv år siden nå. 13

Når jeg tenker på de årene, framkaller de overhodet ingen bilder. Jeg vet jo at dagene har gått, månedene og årene, men de har ikke etterlatt seg noen spor. Det er dessuten en uanselig strand med få besøkende. Ved lavvann må man vade gjennom alger for å komme ut på dypt vann. Jeg tror ikke engang jeg registrerte navnet i begynnelsen. Jeg gikk ned trappen, satte meg i sanden og gjorde stedet til mitt eget univers. Hamilton Beach omsluttet meg, dempet alle lyder og holdt virkeligheten på avstand. Ga meg den tiden jeg trengte. Men i dag var jeg der for å ta farvel. Jeg sto nede på stranden, og en bølge av følelser skylte over meg. Pappa lærte meg å sette saker og ting i sammenheng. Da jeg traff deg, kjente jeg at du også hadde den evnen. At du også så en logisk sammenheng i alt rundt deg. Ikke bare i det som hadde med jobben din å gjøre, men også i det aller mest private. Alt hang sammen. Ingenting har noen gang hengt sammen for meg. Min tilværelse har alltid bestått av bruddstykker. Jeg prøver å sette dem sammen, prøver å være bevisst på at det ene er en konsekvens av det andre. Men jeg klarer aldri helt å overbevise meg selv. Så da jeg traff deg, la jeg min usammenhengende tilværelse i dine hender, sikker på at du skulle lære meg å se helheten. Når pappa og jeg gikk de lange turene våre, var det aldri med noe spesielt mål i tankene. Vi pleide å begi oss ut på skattejakter på måfå, og uten anelse om hva vi kanskje kom til å finne. Kanskje fant vi en rusten mynt, en uvanlig stein, en blank eikenøtt eller et dødt insekt. Små 14

ting som hadde mistet sin tilhørighet. Når vi kom hjem, satte vi oss ved kjøkkenbordet for å se hvordan vi kunne sette dem i en ny sammenheng. Gi dem en plass og en funksjon. Pappa helte ut skattene våre på voksduken og rev et ark ut av tegneblokken sin. Så lot han meg velge en ting om gangen. Han så en stund på hver gjenstand før han la den ned på det hvite arket. Litt etter litt fikk jeg øye på mønsteret som dukket fram. Plutselig var de ikke lenger en enkelt kongle eller stein, men en helhet. Jeg så det. Men jeg lærte meg aldri å skape det samme selv. Dette tenkte jeg på da jeg bøyde meg ned og plukket opp noe som fanget blikket mitt blant steinene i vannkanten. Det var en liten, blå glassbit, slipt av hav og sand. Den blå fargen bleknet der solen tørket overflaten. Jeg så utover vannet. Lyset var varmere og mindre intenst så sent på ettermiddagen, og en lett dis steg opp fra havet. Det var helt vindstille, og aldeles folketomt. Noen fugler spaserte på den speilblanke, våte sanden. Utsikten hadde holdt meg med selskap i så lang tid. Jeg hadde opplevd den i all slags vær, i alle årstider. Den lille holmen et stykke ut, og tvers over vannet lå den rosa sukkerfabrikken, den eneste synlige bygningen. Jeg myste mot solen og skygget for øynene med hånden. Og ikke før i det øyeblikket, da jeg sto der for siste gang, kjentes det som jeg virkelig tok inn over meg alt sammen. Kanskje jeg så alt tydelig i dag, ettersom jeg ikke lenger var ordentlig til stede? Jeg var utenfor. På vei. Nå kunne jeg gi fra meg Hamilton Beach. Det er bursdagen min i dag. Ja, det husker du nok. Du var så nøye med sånne ting som tider og datoer, ja, 15

alt som hadde med tall å gjøre. Det er ikke jeg, det har til og med hendt at jeg har glemt min egen fødselsdag. Men i dag er jeg bevisst på at jeg fyller førtini. Syv ganger syv år. Jeg tror jeg har lest et sted at livet vårt er delt inn i syvårige sykluser, der hver syvårsperiode skal gi oss ny kunnskap og nye erfaringer på vei mot opplysning. Jeg tror ikke det stemmer, men tanken gir meg håp. Jeg åpnet hånden for å slippe det lille, blå glasskåret ned i sanden igjen. Men så ombestemte jeg meg og puttet det i jakkelommen. I det samme hørte jeg skritt. Jeg visste akkurat hvem det var, og snudde meg. Han smilte, og ansiktet hans var fullstendig åpent. Jeg kunne se forventningen hans, redselen og håpet hans. Det er fristende å kalle det kjærlighet, men det tillater jeg meg ikke. Jeg unngår å tenke på det, gjemmer det bort, akkurat som jeg gjorde med glassbiten. Jeg kan la fingrene mine kjærtegne den glatte utsiden, varme sidene med hånden min. Jeg trenger ikke ta den fram i lyset for å vite hvordan den ser ut. Slik kan jeg bære med meg kjærligheten hans uten å tenke bevisst på den. Jeg har fått den i gave, og han stiller ingen krav. Men akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med den. Jeg trenger mer tid, og jeg må bare akseptere det hvis kjærligheten går tapt for meg. Alt dette kan jeg jo ikke bare fortelle uten å forklare. Jeg skal gjøre det. Jeg skal fortelle om Joseph. Men det får vente til senere. Det er andre ting jeg må komme meg igjennom først. Som sagt gjelder det å sette alt i sammenheng.

Det var da jeg sto ved kjøkkenvinduet og så ned på stran den, dagen før Helga skulle reise, at jeg bestemte meg for å begynne å skrive en slags dagbok. Ikke noe bemerkelses verdig, bare noen korte setninger. Kanskje ikke hver dag, men ofte nok til at jeg kunne huske hva som hadde hendt. Jeg har innsett hvor mye man glemmer hvis man ikke skriver det ned. Før pleide jeg å skrive noen setninger i syvende sansen min når jeg kom hjem om kvelden. Mest enkeltnotater om været, og små påminnelser om ting jeg måtte gjøre dagen etter. Men til og med det gjorde at jeg kunne gå tilbake og huske enkelte dager. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal skrive nå. Vi får se hvor dan det går. Men det føles som om jeg vil bevare denne tiden på en eller annen måte. Jeg setter et tall på hvert notat. Dette blir nummer en. Det blir nok ikke noe hver dag, men jeg skal prøve. For Wills og May. Og for meg selv. Det kjennes nesten litt høytidelig. Som om en helt ny tid er i ferd med å begynne. Kanskje har noe som knapt har begynt, også tatt slutt. Da tenker jeg selvfølgelig på Helga. Hun kom inn i livet 17

vårt en kort periode, og nå har hun forlatt oss. For hvor lenge, aner jeg ikke. Jeg vet ikke hvor hun har tatt veien heller. Eller hvorfor det var så viktig for henne å dra. Men jeg skal prøve å ta en dag om gangen, og ta til meg alt det nye. Jeg ser fram til det. Vi får se hvor lenge jeg fortsetter med disse nedtegnelsene. Uansett begynner jeg nå. Når Helga har reist.

CMYK

Kjærligheten kan ha ufattelige konsekvenser

Langsomt lukker jeg døren

Er de mulig å finne tilbake til seg selv etter at tragedien har rammet? Og tør man å bli glad i andre mennesker på nytt?

Langsomt lukker jeg døren

Ny roman fra forfatteren av La meg synge deg stille sanger

Linda Olsson

ISBN 978-82-419-5104-6

,!7II2E1-jfbaeg!