Issuu

«En uforglemmelig fortelling om kjærlighet, tap og lojalitet fra Hellas’ strender.»

FEMALE FIRST

Kjærlighetens ekko

Deres avskjed var bare begynnelsen

Kjærlighetens ekko

Jenny Ashcroft

KJÆRLIGHETENS EKKO

Oversatt av Åsfrid Hegdal

Originaltittel: The Echoes of Love

Sats: Haakonsen tekst og ombrekking

Omslagsdesign: Punktum forlagstjenester Omslagsfoto: Trevillion

Papir: 60 g Holmen Book Cream 2.0

Boken er satt med Garamond Pro

1. opplag 2026

ISBN: 978-82-419-6820-4

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til min bestemor, Maria Rosis

«Minner fra krigens Hellas». Transkribert researchintervju ved M. Middleton (M.M.). Kilde: informant 17 (#17), i British Broadcasting House, 4. juni 1974

M.M: Du kjente Kreta godt den gangen, før okkupasjonen?

#17: Ja, det gjorde jeg.

M.M: Chania …?

#17: Spesielt Chania.

M.M: Jeg har forstått det slik at invasjonen førte til store forandringer i byen.

#17: Over hele øya.

M.M: Jeg er klar over at den ble kraftig bombet …

#17: Det var langt mer enn som så.

M.M: På hvilken måte?

#17: [Skjenker seg et glass vann] Friheten forsvant. Tryggheten forsvant. Kreta var avskåret fra nesten alt. [Drikker vann]

Du må prøve å forstå hvordan det var.

M.M: Kanskje du kan hjelpe meg?

#17: Øya ble en egen verden. Vi var der, alle sammen, og det var det. Fullstendig isolert. Livet utenfor føltes [leter etter ord] teoretisk.

M.M: Teoretisk?

#17: Uvirkelig. Fraværende. Så lenge det varte. Ingen av de vanlige reglene gjaldt lenger. Eller i hvert fall … var det lett å glemme dem.

M.M: Har du vært tilbake på øya siden?

#17: Nei.

M.M: Noen vil nok synes det er rart at du har bestemt deg for å snakke om det nå, etter så mange år.

#17: Det er det sikkert noen som vil.

M.M: Og hva vil du si til dem?

#17: At de har helt rett.

M.M: Kan du gi en forklaring på hvorfor du har bestemt deg for å snakke nå?

#17: [Lang stillhet]

M.M: Et møte?

#17: [Sukker og rister på hodet]

M.M: En ny erindring, kanskje …?

#17: Nei. Nei, jeg har alltid husket alt.

M.M: Så …?

#17: Jeg har nylig blitt … syk.

M.M: Det var trist å høre.

#17: Ja. [Dypere sukk] Men sykdom kaster … lys … over livet, når man vet at det nærmer seg slutten. [Stopper opp] Hvis det virkelig skal komme et stort oppgjør, er det skremmende nært forestående for min del.

M.M: Hvordan tror du det vil gå med deg?

#17: Dårlig.

M.M: Har du dårlig samvittighet?

#17: Ja. Ja, jeg har det.

M.M: Men for hva da, egentlig?

#17: For så mye. [Hoster] Hver eneste dag.

før krigen

Kapittel 1

Kreta, juni 1936

Det føltes som begynnelsen på så mange av somrene hun hadde opplevd tidligere. Eleni satt ved siden av bestefaren i hans elskede Cadillac, der de raste frem langs den støvete kystveien fra Chania. Hun svettet under reiseklærne. Drakten, som hadde passet så fint i Portsmouth, var altfor varm i Hellas, for kjedelig, grå med et islett av det som var kjølig og engelsk. Ikke et øyeblikk hadde hun tenkt på muligheten for at sommeren som lå foran henne, kunne komme til å bli annerledes. Hvorfor skulle hun det? Hun hadde vært på sommerferie på Kreta siden hun var barn. Dette ville bli hennes nittende ferie. Hun stolte på at hun visste hva hun hadde i vente på øya denne sommeren. Det ble mindre trafikk jo lenger papouen hennes, Yorgos, kjørte dem vekk fra Chanias travle sentrum. Det var ingen andre biler i den svingete åssiden, kun en og annen bonde med et fullastet esel, og geiter som beitet i den tørre, gylne varmen. Yorgos kjørte forbi dem alle, i en fart Elenis britiske far ville ha kalt hensynsløs hvis han hadde vært der, men som hun selv knapt enset. Hun la hodet bakover, kjente den milde brisen mot de slitne øynene, den synkende solen som en varm klut over

ansiktet. Uten å bry seg om hjulene på Cadillacen faretruende nær kanten av klippen nøt hun at hennes tre dager lange odyssé gjennom Europa endelig var over.

Hun hadde reist alene til Kreta denne gangen. Faren, Timothy, som var kaptein i marinen og selv skulle tilbringe sommeren til sjøs, hadde ikke vært glad for det. Han hadde ønsket at hun skulle ta med seg sin vanlige anstandsdame, den pensjonert lærerinnen fru Finch. Men uken før de skulle reise, hadde fru Finch brukket beinet – i en krokketkamp, av alle ting – og Timothy hadde ikke hatt tid til å finne en stedfortreder.

Han hadde ikke hatt annet valg enn å gi etter for Elenis forsikringer om at hun kom til å klare turen helt fint alene. Noe hun hadde gjort. Med glede. Selv om hun hadde syntes synd på fru Finch (og det var virkelig synd på stakkars fru Finch), hadde det vært en lettelse å slippe å tilbringe endeløse timer med å lytte til utlegningene hennes om diverse nieser og nevøer, de hadde så mange kaniner, og det føltes frigjørende selv å bestemme når hun skulle ta seg noe å drikke, lese eller bare stirre taust ut av vinduet i kupéen.

Og nå var hun her.

Her.

Hun la hodet på skakke og så ned og ut på havet under seg –et glitrende tøystykke som ble farget rosa av skumringen og delt i to av kjølvannet etter fergen hun hadde tatt fra Athen. Mens Yorgos satt og snakket, så hun på den der den dampet med stø kurs mot horisonten, og lurte på hvem som var om bord nå, og hva slags liv de levde. Den hese stemmen hans overdøvet motoren mens han spurte henne ut om reisen gjennom Frankrike og Mussolinis Italia. Han snakket gresk i høyt tempo, uten å ta hensyn til at det var flere måneder siden hun sist hadde brukt språket, dessuten hadde han svært vanskelig for å godta at gresk ikke var morsmålet hennes.

«Var togene i rute?»

«Alt gikk fint», sa hun; ola kala .

«Ikke overfylte?»

«Nei.»

«Du hadde ingen problemer i Italia? Svartskjortene …»

«Jeg så dem knapt», sa hun. «Bare ved grensen.» Det var aldri hyggelig å få dokumentene sine gransket av de bryske soldatene, men det var en prøvelse hun hadde overlevd mange ganger før. Fascistene hadde tross alt styrt Italia siden hun var barn. Hun hadde lært seg å legge ansiktet i nøytrale folder mens mennene studerte henne, gransket dokumentene hennes og gransket henne igjen. Som en avledning hadde hun studert plakatene langs jernbanesporene. «Mussolini blir aldri eldre på bildene», sa hun ettertenksomt. «Han barberer visstnok hodet for at ingen skal legge merke til at han er i ferd med å bli grå i håret.»

«Jeg vil ikke kaste bort oksygen på å snakke om ham», sa Yorgos.

«Det var du som begynte …»

«Og nå veksler jeg tema.» Han skiftet gir. «Har du fått nok å spise?»

«Rikelig.»

«Er det sant?»

«Ja.» Hun smilte. «Det er helt sant.»

Han gryntet vantro.

Hun smilte fortsatt, men gjorde ikke noe forsøk på å overbevise ham.

Han ville aldri bli overbevist om at hun spiste nok andre steder enn på Kreta. Han var helt besatt av hva hun spiste, og kom til å fôre henne fra nå av og frem til september. Han kom ikke til å si seg fornøyd før hun hadde lagt på seg minst fem kilo, slik at hun hadde litt å gå på gjennom den britiske vinteren.

Akkurat det kom hun til å klare bemerkelsesverdig lett, men hun kom ikke til å være på langt nær så fornøyd med det som ham.

«Hvorfor ikke?» kom Yorgos til å si. «Vil du bli en av disse magasinmannekengene?»

Hun ville ikke egentlig hatt noe imot det.

Han kom til å bevæpne henne med frukt og grønnsaker som hun kunne ta med seg tilbake til England, for han nektet å forstå at man kunne få tak i mat der som ikke var brun. Hun ville ta imot den solide esken, selv om den var tung å bære, selv om frukten kom til å bli myk, og selv om hun egentlig ikke trengte den, for hun hatet å nekte ham noe som helst. Og fordi hun var klar over hvor sterkt den plaget ham, vissheten om at det britiske kostholdet hadde tatt livet av moren – som om mer spinat og flere tomater og oliven kunne ha reddet henne fra spanskesyken.

Kanskje kunne de det.

«Vi er fremme», sa han, helt unødvendig, og rundet svingen Eleni hadde ventet på, før han kjørte inn på den bratte, steinete stien med markblomster som førte ned til villaen.

Hun plantet føttene i bilgulvet for ikke å skli fremover mens de kjørte videre, og følte en bølge av glede da det bougainvillea-kledde huset kom til syne.

Det hadde ikke forandret seg.

Det forandret seg aldri.

Hun stirret og lot den perfekte uforanderligheten synke inn.

Hun hadde ikke noe barndomshjem i England. Hun hadde flyttet utallige ganger med faren rundt i Portsmouth-forstaden Gosport, og tjenesteboligen deres hadde blitt oppgradert for hver forfremmelse (innendørs toalett, innlagt varmt vann og den slags). Da hun fylte elleve år, hadde Timothy tilbrakt lange perioder i Afrika, og sovesaler på diverse internatskoler var blitt en del av en uendelig rekke soverom. Da hun var femten, hadde han tatt en kontorstilling i Portsmouth og kalt henne hjem for

å fullføre skolegangen der. Hun var nettopp blitt ferdig og var ikke sikker på hva som ville komme nå, bare at faren når han kom tilbake fra sommerens tokt i Libyahavet, forventet at hun skulle være på plass i det nåværende huset deres – en moderne enebolig med både hage og garasje. ( Jeg føler et slags … hull … uten deg, hadde han sagt til henne i havnen, uten at han en eneste gang hadde rørt henne eller møtt blikket hennes. Vær forsiktig nå. Jeg savner deg, kjære deg. På min måte.)

Denne villaen hadde vært hennes faste holdepunkt. Den lå i en bukt mellom Chania og Souda, med utsikt over havet.

Som så mye annet på Kreta var den bygget i venetiansk stil etter venetianerne som hadde okkupert øya før tyrkerne invaderte den på 1600-tallet. Den var ikke storslått på noe vis, og deler av den kunne trengt en kyndig hånd, men for Eleni, som var oppvokst med den funksjonelle monotonien i Gosport, gjorde ufullkommenhetene huset bare enda vakrere. Terrakottaveggene, som var sprukne av alder og mørbanket av århundrer med varme og vind, var bleke som ferskenkjøtt; de blå skoddene hadde farge som en disig himmel. Om natten knirket de i brisen fra kysten, og hun lå og lyttet til dem og ble beroliget av tanken på at moren hennes en gang måtte ha lyttet til den samme lyden.

«Og hun følger med på oss», sa Yorgos, som han alltid gjorde, og stanset ved inngangsdøren. Han skrudde av tenningen, og de var omgitt av en stillhet som kun ble brutt av sikadenes sang og bølgene som slo mot stranden langt under dem. «Hun er lykkelig fordi du er her.»

Eleni smilte.

Langsomt steg hun ut av bilen og sugde inn de mange duftlagene rundt villaen: sitrus fra sitrontrærne, pollenet fra bougainvilleaen, timianen som vokste overalt. Hun lukket øynene og fortapte seg i dem alle, disse luktene hun hadde savnet sånn.

Hun tenkte ikke på Yorgos som så på henne, la ikke merke til gleden hans over hvor tilfreds hun var.

Hun tenkte ikke på så mye i det hele tatt.

Hun bare pustet.

Det var årets aller beste åndedrag.

Åndedraget som virkelig satte i gang sommeren for henne.

Åndedraget som ga den grå verdenen hennes farger, og ensomheten måtte vike for følelsen av å komme hjem.

Åndedraget da hun følte tilhørighet – selv om hun aldri ville innrømme det overfor faren.

Det var mørkt da hun gikk ut for å ta seg en svømmetur den kvelden, og hun ruslet ned trappetrinnene som en for lengst avdød venetianer hadde hugget inn i åssiden. Hun kunne høre Yorgos skramle rundt på terrassen over seg mens han gjorde klar grillen til middagen deres. Lyset fra oljelampen hans sivet ut i mørket, sammen med måneskinnet, og bidro til å lyse opp den steinete stien ned mot havet. Hun hadde på seg badedrakten under morgenkåpen og holdt et håndkle under armen. Badedrakten var ny, strikken klamret seg til huden og gjorde henne veldig bevisst på hvor lite av kroppen den dekket.

Hun hadde kjøpt den hos Landport Drapery på Commercial Road i Portsmouth før hun dro, pengene hadde hun spart ved å arbeide som helgeresepsjonist på Queen’s Hotel.

«Ikke sløs dem bort, nå», hadde sjefen hennes, herr Hodgson, sagt til henne da han overrakte henne den siste lønnsslippen.

Hun lurte på om han hadde gitt lignende instrukser til sine mannlige ansatte.

Uansett, badedrakten var marineblå, med hjerteformet utringning og høy skjæring. Hun elsket den. Det var det mest glamorøse hun noen gang hadde eid. Hun ante ikke hva papouen

hennes kom til å si når han fikk se den, eller shortsen hun impulsivt hadde kjøpt på Landport’s.

Ikke gå med dem når noen kan se deg, sannsynligvis. Hun hadde tatt seg god tid til å pakke ut alt ovenpå, brettet ut de eldre, mindre kontroversielle sommerkjolene, hengt dem opp i det eldgamle klesskapet, og så stoppet hun opp – av gammel vane, gammel lengsel – ved kommoden og stirret inn i fotografiet som sto der: det eneste som fantes av henne og moren. Det var tatt i et studio i Portsmouth da hun var bare noen måneder gammel og moren ikke var stort eldre enn hun selv var nå, knapt tjue. Moren hadde på seg en vinterkåpe, og på armen holdt hun Eleni, som var innpakket i et pledd. Eleni hadde tatt et godt, tillitsfullt tak med neven rundt pekefingeren hennes. Hun hadde kjent moren sin, den gangen. En gang hadde hun kjent henne.

De lignet hverandre, selv Eleni kunne se det. Bortsett fra det lyse håret hun hadde arvet fra faren, hadde moren gitt henne alt: olivenhud, ovalt ansikt, kurver. Yorgos sa de også hadde samme kroppsspråk. Hun pleide å gjemme ansiktet i hendene når hun lo, og fomle med øreflippen når hun prøvde å ignorere at jeg ga henne en skjennepreken. La Elenis far merke til likhetene mellom dem? Han snakket i hvert fall aldri om det og hadde ingen fotografier av dem fremme. Han var ikke en som likte pyntegjenstander eller minner. Eleni skulle ønske han var det, men ikke engang et bryllupsbilde prydet det velordnede skrivebordet.

Hun hutret. Juniluften var blitt kjøligere etter at solen gikk ned, og hun kjente det krible i den nakne huden, slik gledet hun seg til å kjenne på vannet. Hun kunne høre bølgene slikke dovent over småsteinene i bukten nedenfor. Grekerne hadde et ord for den brusende lyden de laget. Flisvos. Det var en vakker lyd. Den fortjente et eget ord, tenkte Eleni.

Det ble mørkere rundt henne etter hvert som trappene førte ned til den lille private bukten, og hun forsvant ut av lyset fra lampen til papou. Havet utenfor den smale stranden var rolig –det speilet stjernene og skinnet fra den lysende månen. Hun fortsatte mot det, uten å nøle, mens hun trakk av seg morgenkåpen og lot den falle på bakken. Det var bare slik hun klarte å komme seg uti på denne tiden av året, på denne tiden av døgnet. Hun kunne ikke stoppe og tenke seg om.

Men så stoppet hun opp likevel, hun skvatt da en gren knakk bak henne. Hun snudde seg og kastet et blikk opp mot den skyggefulle åssiden. Et dyr, tenkte hun. En geit, eller en løshund. Hun ventet for å se om dyret ville komme til syne …

Men nei, ingenting.

«Ja vel, bare vær sånn», sa hun, på gresk, så det skulle forstå.

Og uten å tenke seg videre om løp hun mot havet og kastet seg uti mens hun mistet pusten i det bitende kalde vannet som omsluttet ansiktet hennes, omsluttet den slitne kroppen hennes. Hun svømte dypere og dypere, dykket igjen og igjen, grep etter sandbunnen, helt til det føltes som om lungene skulle sprenges og hun måtte opp til overflaten igjen, der hun gispet etter luft. Hun la seg bakover og fløt på ryggen, med pulsen dunkende i ørene og blikket festet på stjernene – de var så mye klarere her, langt borte fra bylysene i Portsmouth, så mye nærmere. Hun tenkte på friheten i månedene som lå foran henne. Den vidunderlige kjensgjerningen at hun lå i Egeerhavet og stirret på Venus og ikke leste til eksamen eller tok oppvasken hjemme i Gosport.

Hun var ikke sikker på hvor lenge hun kunne fortsette å flyte rundt på denne måten.

Neppe så veldig lenge. Snart nok ville det kalde vannet rive henne ut av drømmeriet.

Men ropet kom først.

«Otto», lød det høyt og tydelig fra land. «Otto Linder.»

Eleni ble fascinert av den ukjente stemmen og det ukjente navnet. Hun sparket seg opp og stirret ut i mørket etter den som hadde snakket. Hun var lett å få øye på mot den mørke vannkanten, der hun sto som en slags spøkelsesaktig silhuett i hvit aftenkjole. Den lange, elegante kjolen fikk kvinnen som bar den, til å virke mer voksen enn hun hadde hørtes ut som. Hun hadde hørtes ut som en jente. Eleni studerte henne og lurte på hvem hun var, og hva i alle dager hun gjorde på klippene nedenfor villaen til Nikos Kalantis. En villa som, nå som Eleni så etter, var opplyst av flere lysende lamper. Hun rynket pannen. Så lenge hun kunne huske, hadde hjemmet til Niko stått tomt. Han hadde alltid vært på forretningsreise når hun hadde vært på besøk. («Vi går ikke glipp av noe der», hadde Yorgos sagt en gang.)

Var han her i år?

Eller hadde han leid ut villaen til turister?

Denne jenta var i hvert fall ikke gresk. Tysk, kanskje. De hørte språket oftere i England for tiden, filmavisene som ble vist, bildene av Hitler som ropte, de ekstatiske folkemengdene som jublet …

«Otto.» Det samme navnet. Etterfulgt av «Wo bist du?»

Definitivt tysk. Og klagende. « Essen ist fertig.»

Så hørtes en annen stemme: en mannsstemme, så dyp og så nær

Eleni at hjertet nesten forsvant ut gjennom munnen på henne.

«Ich komme.»

Jeg kommer?

Eleni tenkte knapt over det.

Hun var opptatt med å ta inn over seg erkjennelsen av at hun ikke hadde vært på langt nær så alene i vannet som hun hadde trodd.

Det, og støtet som jaget gjennom henne da øynene hennes møtte den fremmede Ottos blikk idet hun brått snudde seg i hans retning, ikke mer enn tjue svømmetak unna .

Hun stirret med hånden mot hjertet, som eksploderte i brystet.

Et øyeblikk stirret han også.

Var han like overrasket som hun var?

Han virket ikke spesielt overrasket.

Kvelden var for mørk til at Eleni kunne se ham tydelig –hun fikk et inntrykk snarere enn et bilde av ham: symmetrien i ansiktet, som ble fremhevet av skyggene, blikket som holdt hennes – men det var nok til at hun følte seg sikker på at han hadde vært langt mer oppmerksom på hennes tilstedeværelse enn hun hadde vært på hans.

Indignert rynket hun et øyebryn.

Smilte han?

Hun var ganske sikker på at leppene hans formet seg i et beklagende smil.

Hun hadde ikke tid til å bestemme seg. Jenta i hvitt ropte på ham igjen – «Otto, wo bist du?» – og med et flakkende blikk i hennes retning hilste han til Eleni: «Gute Nacht» (det forsto hun), og så var han borte, på vei gjennom vannet mot land.

Eleni var for lamslått til å røre seg og ble stående og se etter ham.

Han svømte raskt. De presise, selvsikre takene laget knapt en lyd. Hun skjønte hvorfor hun ikke hadde lagt merke til ham før.

Men hvor lenge hadde han vært klar over hennes eget nærvær?

Hun snudde og vendte på spørsmålet som ikke lot seg besvare, og holdt oppmerksomheten rettet mot ham da han nådde klippene og klatret opp fra havet. Ryggen var bred og muskuløs, bevegelsene lette og atletiske. Kvinnen kastet et håndkle til ham, og han tok imot det. Han spøkte tydeligvis også, for kvinnen lo, og latteren skar gjennom natten. Lyden, fortroligheten deres, fikk Eleni til å føle et underlig stikk i brystet, den hule følelsen

av å stå på utsiden. I stillheten som fulgte, mens hun så for seg Ottos smil på nytt – nå var hun sikker på at det var nettopp et smil det hadde vært – skulle hun ønske hun visste hva han nettopp hadde sagt.

Men langt mer påtrengende enn det: Hun hadde virkelig begynt å fryse.

Med et forløsende åndedrag tvang hun den kalde kroppen sin i bevegelse igjen. Hun svømte like raskt som Otto hadde gjort, uten å se på ham igjen, så hun visste ikke om han kastet et blikk tilbake på henne eller ikke. Da hun innså hvor sterk lyst hun hadde til å se etter, var det allerede for sent; hun hadde nådd grunna og vasset opp på stranden. Den steinete vika til Nikos lå skjult for henne.

Hun stirret i retning av den. Nysgjerrigheten overfor Otto og jenta vokste.

Med klaprende tenner tenkte hun at hun kunne spørre papouen sin om dem, grep etter håndkleet og morgenkåpen, pakket seg inn i begge deler og satte av gårde mot villaen i raskt tempo.

Hun hørte ikke flere lyder på veien opp, ingen knekking eller rasling. Det var først da hun kom over en kattunge som lå sammenkrøllet helt øverst i trappen, at hun husket hvordan en gren som knakk, hadde stoppet henne tidligere.

«Var det deg?» spurte hun kattungen og løftet den opp. Den mjauet klagende, og bakbeinet var klissete av blod. «Hvem var det som gjorde dette mot deg?»

Et nytt mjau.

Hun holdt kattungen inntil seg og bar den med seg tilbake til lyset fra lampen til papou.

«Ikke ta med det dyret inn hit», ropte han oppe fra den nå røykfylte terrassen.

«Det er skadet.»

«Sånn er livet.»

«Papou, du er lege …»

«For mennesker.»

«Bare ta en titt på den.»

«Og alle de andre kattene på øya?»

«Vær så snill. Mens jeg skifter. Jeg bruker ikke lang tid.»

Og det gjorde hun ikke.

Mens hun og papouen spiste under stjernene, spant kattungen, som nå var ren for blod, rundt føttene deres. «Hva skal vi kalle ham?» spurte hun. «Ingenting», sa Yorgos. «Det er ikke noe særlig bra navn», bemerket hun. Eleni nevnte tyskerne hun hadde sett ved villaen til Nikos Kalantis. Hun fikk vite at Yorgos visste skuffende lite om dem, bare at de måtte være en del av familien som var kommet med fly fra Berlin samme morgen og skulle bli her over sommeren. Familien Linder.

«Venner av herr Kalantis?» spurte hun.

«La oss tro bedre om dem enn som så», sa han, rynket pannen og skjente på henne for at hun kastet fiskebein til kattungen.

Hun ignorerte ham når det gjaldt fiskebeina, men lot saken om Linders og Nikos Kalantis ligge, vel vitende om at han bare var hissig fordi hun hadde brakt naboen hans på bane i utgangspunktet. De hadde vært uvenner så lenge hun kunne huske: en strid om landområder som strakte seg flere generasjoner bakover i tid. Det var mange slike familiefeider på øya. Det ble sagt at Elenis bestemor hadde vært gode venner med Nikos før hun, i likhet med Elenis mor, døde altfor ung, da Elenis mor var ganske liten (et urovekkende familietrekk), men ikke engang hun hadde klart å forsone dem. Eleni mistenkte snarere at vennskapet med Nikos hadde gjort det verre. Det hadde vært en episode med moren hennes også, under den store krigen, da Nikos hadde mistet besinnelsen overfor henne – Eleni visste

ikke hvorfor («Tror du en mann som ham trenger en grunn», hadde Yorgos sagt da hun hadde presset ham på det), bare at det var enda en ting Yorgos aldri kunne tilgi, og som han hatet å bli minnet om.

Nettopp derfor hadde Eleni for lengst sluttet å spørre ham om det.

Hun ga mer fisk til kattungen og førte samtalen videre, lokket ham tilbake i bedre humør ved å nevne ryktene om kong Edvards affære med den amerikanske, fraskilte Wallis Simpson, noe som ga ham – som ikke var rojalist, men moralist – påskuddet han trengte for å lekse opp om verdier og plikt og betydningen av anstendighet. (Han kommer virkelig til å hate shortsen min, tenkte hun.) Han snakket videre – fra Edvard gikk han videre til det nylig gjeninnførte greske monarkiet, hans raseri over deres støtte til enda en potensiell europeisk diktator, general Ioannis Metaxas i Athen, og derfra til den lykkelige nyheten om at Dimitri, eieren av havnekaféen der Eleni hadde vært serveringshjelp sommeren før, hadde stukket innom og tilbudt henne arbeid igjen. Hun gjorde sitt beste for å henge med og måtte anstrenge seg for ikke å smile av alle faktene hans, og snart hadde hun glemt alt om det våte møtet.

Men senere, da hun sank ned på madrassen, med en flakkende oljelampe på nattbordet og kattungen på en pute ved døren, beveget tankene seg nok en gang til minnet om Ottos ansikt i mørket. Varmen i stemmen hans. Gute Nacht. Hun stirret taust opp i taket med den flassende malingen, lyttet til knirkingen fra skoddene og tenkte ikke på moren, men på ham i villaen over klippene, og på hvilken relasjon den hvitkledde jenta kunne ha til ham.

En søster?

Kjæreste?

Eller en forlovede?

På en eller annen måte føltes søster bedre.

Hun lo kort av seg selv, for at hun lot seg affisere.

Så rullet hun over på siden, slukket lampen og lurte på hvor lang tid som ville gå før hun så ham igjen.

KRETA, 1936. Hvert år har Eleni reist fra England til solvarme Hellas for å tilbringe sommeren hos bestefaren i strandvillaen. Dette året besøker også en ung tysk mann ved navn Otto øya. De to møtes – og langt borte fra nazistenes Tyskland opplever de den lykkeligste tiden i sitt liv: en sommer der uskyld går tapt og kjærligheten oppdages.

Da øya i 1941 invaderes av tyskerne, møtes Eleni og Otto igjen. Men Kreta er ikke lenger det samme stedet. Mens Eleni kjemper for sitt andre hjemland, kjemper Otto for å okkupere det. Kjærligheten dem imellom er både forrædersk og farlig. Vil den ødelegge dem eller vise seg sterk nok til å overleve krigens herjinger?

Kjærlighetens ekko er et dypt rørende kjærlighetsbrev til Kreta og en fortelling om hvor langt man er villig til å gå for å beskytte dem man elsker.

«For en vakker roman. Så romantisk, så storslått, så gripende.»

LORNA COOK