Jonas Eide går på vannet er en komedie om å ha alle muligheter, men likevel klare å rote det til. Det er også en historie om vennskap og om å finne ut hvor man har flokken sin.
Birgitte Rustad Wegener (f. 1978) har jobbet som manusforfatter for TV siden 2008, for serier som «Helt perfekt», «Unge lovende» og «Superheltskolen». Hun har gått forfatterstudiet ved Norsk barnebokinstitutt og bor i Oslo med mann, barn og katt. Jonas Eide går på vannet er hennes første ungdomsroman.
JONAS EIDE GÅR PÅ VANNET
Ungdomsskolen går mot slutten, og Jonas Eide må ta et valg: Vil han jobbe i barnehage, bli skuespiller eller kanskje snekker? Jonas har surfet gjennom livet så langt, men nå må han takle en livstrett studierådgiver, en kompis som vil til Peru og en katastrofal fest på skoletur til Bergen. Og når drømmedama Sofie endelig er interessert, hvorfor er han da så opphengt i Jessica, som er kristen og har skolens styggeste lue?
Birgitte Rustad Wegener
Foto: Leikny Havik Skjærseth
Bente lo så uglene danset rundt midjen hennes. Så ble hun alvorlig igjen. – Hva kunne du tenke deg å drive med? – Hva da drive? – Hva slags jobb ser du for deg? Jobb. Hun kunne like gjerne spurt hvor jeg ville begraves. Vær rask, de beste plassene går først!
Birgitte Rustad Wegener
Jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde sett for meg å henge i bakgrunnen, kanskje få noe gratis pizza. Å bli med på noe artig steinerskole-opplegg var uaktuelt. Men så fikk jeg se Jessica bane seg vei bort til meg. – Jonas! Så gøy at du kom! – Jeppsi pepsi, sa jeg, for første gang noensinne. – Hvilken gruppe vil du på? – Jeg tror ikke jeg ... – Kan du ikke velge teater? – Tror ikke det, lo jeg. Jeg hadde ikke stått på en scene siden sommeravslutningen i andre klasse, da jeg måtte spille en solsikke som vaiet i vinden. Det endte med at læreren bar meg gråtende ut av aulaen fordi jeg ikke taklet presset. – Kom igjen! insisterte Jessica. – Det er alltid så få gutter i teatergruppa. Hun klappet meg på armen. Den minst erotiske berøringen i berøringens historie, likevel var det som om genseren min tok fyr. Jeg kremtet. – Jeg kan jo bli med og se ...?
Omslagsdesign: Jenny Løfsgaard / Smuss Studio