ida therese klungland
ingenting av dette er bra
ida therese klungland
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2026
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign og illustrasjon: Ida Therese Klungland
Sats: Ida Therese Klungland
Papir: 70 g Holmen Book Cream
Boken er satt med Sabon LT Pro 10,75/13,5 pkt.
1. opplag 2026
ISBN: 978-82-419-6899-0
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov.
Forbudet gjelder også bruk av materialet i kunstig intelligens, inkludert trening av slike systemer.
Tekst- og datautvinning er ikke tillatt, i samsvar med reservasjonsretten i digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
«Everything repeats over and over again. No one learns anything, because no one lives long enough to see the pattern.»
– Marceline the Vampire Queen
«10 … 9 … 8 …»
Himmelen er et svart lokk over verden. Vi står med felles puls, teller ned i takt, venter på det samme øyeblikket. Helt på kanten av tiden.
Men tiden har ingen kant, alt er en sirkel, en loop, jeg blir svimmel når jeg tenker på det.
«7 … 6 … 5 … 4 …»
Jeg har mistet følelsen i ansiktet, må kjenne med fingertuppene om det fortsatt er der.
«3 … 2 … 1!»
En eksplosjon av farger og lyder rundt oss, over oss, overalt. Jeg roper godt nytt år til noen ved siden av meg, havner i en klem, mister glasset mitt.
Store smil, store jakker, flasker som bobler over, stjerneskudd. Jakub og Oliver kliner et stykke unna, de er så søte at jeg må spy. Må jeg faktisk spy? Kanskje litt. Hvor er glasset mitt?
«Godt nytt år, Emmy!» roper Bettina i øret mitt.
Jeg klemmer henne mens jeg trekker pusten sammen med verden, fyller lungene med nytt år.
Vi kan ikke stoppe sirkelen med tid, men kanskje vi kan velge hva vi gjør med den.
Kanskje dette er året jeg gjør alt bedre.
Jeg våkner i senga til Bettina. Et pipende ekko i ørene, vondt i hodet og hull i hukommelsen. Bettina sover fortsatt, håret er en mørk glorie på puta. Hun våkner ikke når jeg klatrer over henne, ikke når jeg finner veska og sjekker at jeg fortsatt har alle tingene mine. Jeg plukker med meg kortene, lister meg inn på badet.
Alle har egen tannbørste hos Bettina. Jakub, Julia, Emmy, små, håndskrevne lapper på miljøvennlige designtannbørster i bambus. Tannkremen smaker mint og kardemomme, jeg spytter i vasken. Kjenner noe bygge seg opp i mellomgulvet, jeg må ligge litt på de varme badeflisene til jeg er helt, helt sikker på at jeg ikke skal spy. Tar en Paracet fra skapet over vasken. En til, for sikkerhets skyld. Det holder aldri med bare én.
Første dag i det nye året og alt det der, men det føles ganske likt som før. Naturen har ikke våknet ennå. Tarotkortene mine funker heldigvis uansett hvilken dag det er. Jeg stokker bunken, trekker tre kort og legger dem foran meg på flisene, med baksiden opp mot taket.
Fortid, nåtid, framtid.
Fortid først. Et kort for det gamle året, alt som var. Rest in peace, good riddance, sees aldri. Jeg snur kortet, fort. Ser en fyr som løfter en stokk mot seks
andre stokker. Syv staver, å beskytte seg selv. Hvis jeg kan legge igjen det i det gamle året, hadde det vært utrolig deilig.
Jeg snur neste kort, nåtid. En figur med sverd, Luftpasjen . Hjertet mitt hopper i brystet, dette er faktisk akkurat det jeg trenger nå. Blanke ark, nye perspektiver, alt det der. En ny start. Faen på tide.
Så er det kortet for framtid. Det siste rektangelet som skal vise meg hva som blir viktig i livet mitt framover. Hva som skal styre meg inn i det nye året. Jeg snur det fort, han ser rett opp på meg med horn og alt. Djevelen.
Holy shit.
Første gang jeg trakk djevelkortet, fikk jeg seriøst angst. Jeg vet at kortet ikke betyr at djevelen er ute etter meg, men hver gang jeg ser den hornete skikkelsen er det som å bli meid ned av en trailer. Jeg får alt jeg er redd for kastet i trynet: Jeg er cursed, en jinx som fucker opp livet til folk, alt som er dritt er min skyld.
Jeg lukker øynene, tenker på alle mulige tolkninger av dette kortet. Djevelkortet representerer et skyggeselv, en negativ tvilling. Den delen av meg som tar ræva valg, mangler selvkontroll. Et kort for materialisme, avhengighet, impulsivitet.
Men altså, jeg trenger ikke et kort for å se skyggeselvet mitt. Jeg lever i den dritten hver dag.
Jeg er ikke bare cursed, det er faktisk jeg som er forbannelsen.
Jeg stapper kortet tilbake i bunken og møter ikke blikket mitt i speilet.
Bettina vil ikke ha en lesning når hun våkner. Hun vil heller ikke at jeg lager te til henne av ingefær og dill som jeg finner på kjøkkenet.
«Dill!» sier hun som om det er den verste ideen hun har hørt noen gang. «Hvem putter dill i te?»
«Det hjelper mot kvalme og oppkast, og det er en antioksidant,» sier jeg og leter videre i krydderhylla.
«Jeg kan ha oppi gurkemeie også, det er bra for leveren. Det tror jeg faktisk vi trenger.»
«Æsj,» sier Bettina.
«Ikke kom og klag til meg når leveren din streiker,» sier jeg.
Bettina romsterer i kjøleskapet, finner ost og skinke og ketchup. Plukker oppskåret frøloff fra fryseren, balanserer alt sammen bort til kjøkkenøya.
«Du klikka så jævlig i går,» sier hun. Ler.
Der var det, ja. Hullene i hukommelsen blir gradvis fylt inn, fra for mye bobler til noe jeg ropte i toppen av en trapp. Djevelillustrasjonen fra kortet hopper fram i hodet mitt, jeg må svelge metallsmaken på tunga.
«Hvem var han duden egentlig?» spør Bettina.
En boblevest-aktig type med pannelugg og en tynn lenke rundt halsen flyter til overflaten av hukommelsen
min. Og weeden han hadde på innerlomma, som kanskje bidro til det midlertidige hukommelsestapet. Han var litt deilig, da. Sånn som jeg husker ham, i alle fall.
Vent, det er mer. Jeg og ham på toppen av trappa, hendene mine mot skuldrene hans. Boblevesten, panneluggen og alt hulter til bulter ned trappetrinnene, hodet hans millimeter fra trappestolpen. Jeg grøsser.
«Bare en … dude,» sier jeg. Bettina liker ikke at jeg og Jakub roter med rekreasjonelle stoffer, hvis vi kan kalle det det. Dill og gurkemeie er ille nok. Og hun liker i hvert fall ikke at vi lager dårlig stemning. Det har vi hatt nok av, nå er alt bra. Vennlig hilsen Bettina.
«Men hva skjedde?» spør hun. Lener seg over skulderen min og finner oregano i krydderhylla.
Jeg svarer ikke.
«Seriøst! Hvorfor dyttet du ham ned trappa?»
«Sånn som jeg husker det, falt han av seg selv,» sier jeg.
«Usikker på om det er sånn resten av festen husker det,» sier Bettina og drysser lette lag med oregano over osteskivene.
«Faens dritt og Satans oldemor,» mumler jeg.
Hun ler litt. Spør ikke noe mer, heldigvis, og jeg fortsetter å lete etter bra ting å putte i teen. Krydderhylla på kjøkkenet hos Bettina er seriøst helt vill. Matchende glass i forskjellige størrelser, matchende håndlagde etiketter. Hele kjøkkenet ser ut som en kombo av settet til MasterChef og en interiørreklame.
Bettina putter skivene i toastjernet. Det tar bare noen sekunder før det lukter smelta ost og oregano på hele
kjøkkenet. Den perfekte dagen derpå-frokosten. Bare med en ørliten bismak av Boblevest-relatert fylleangst.
Jeg finner en liten gryte i det sjuke hjørneskapet som bretter seg sånn utover, fyller den med vann og lar teen trekke på ovnen.
«Du kan jo ha det som nyttårsforsett,» sier Bettina.
«Ha hva da som nyttårsforsett?» spør jeg.
Hun ler igjen. «No offence, men ingen lager like mye drama som deg.»
«No offence, men når man begynner setninger med ‘no offence’, kommer det nesten alltid noe dritt etterpå.»
«Du vet at du lager drama, da,» sier hun og smiler. «Ingen andre jeg kjenner dyttet en random dude ned en trapp i går.»
Jeg putter mer dill i kjelen, ser ikke på henne. «Han falt!» sier jeg. «Og dessuten, jeg lager ikke drama, det bare skjer drama rundt meg noen ganger.»
Hele verdenen min er dominobrikker stablet tett i tett i kompliserte mønstre. Det er nesten umulig å bevege seg uten å komme borti.
Er det min skyld at alt raser?
«Hvis det hele tiden skjer drama rundt deg, kanskje det har noe å gjøre med oppførselen din. No offence.» Bettina plasserer en toast på en tallerken foran meg, pynter den med en kvast basilikum fra potten i vinduskarmen.
«Hvis du har problemer med oppførselen min, kan du ta det opp med … mora di,» sier jeg, rører litt for fort i den lille gryta, det brygger opp til storm oppi der.
«Hæ?» sier Bettina.
«Sorry, jeg er litt for hang til å finne på comebacks,» sier jeg. «Au! Fittesatan!»
Kokvarm te skvetter over kanten på gryta, dråpene svir mot fingrene mine.
«Ikke bruk fitte som skjellsord, det er verdens beste kroppsdel,» sier Bettina. «Og spør hvis du trenger hjelp, herregud.»
Hun tar over skjeen jeg rører med, og kysser meg på kinnet. Jeg tørker bort lipgloss-merket med håndflaten, ignorerer alt hun sier. «Hva er ditt nyttårsforsett, da?» spør jeg.
«Ingenting,» sier hun. «Jeg er perfekt som jeg er.»
Emmy har alltid visst at hun er spesiell. Når universet snakker til deg, spiller det ingen rolle hva folk sier bak ryggen din. Emmy har kontroll på alt, forteller hun seg selv. Men med en bankkonto som er farlig tom, en mor som ikke helt klarer å være mamma og en vennegjeng som slår sprekker, er det utrolig vanskelig å gi faen. Ingenting av dette er bra er en bok om hvor hardt det er å være på toppen av korthuset når det raser.
«Klungland skriver hardt, utfordrende, troverdig og godt om ekstrem sårbarhet og grenseløs livsførsel. Dette er trolig årets beste ungdomsbokdebutant.»
OM JEG ANGRER IKKE PÅ NOE
KAREN FRØSLAND NYSTØYL, NRK
ISBN 978-82-419-6899-0