Issuu

«En strålende og mørk roman.» AGENCE FRANCE PRESSE

Den britiske politietterforskeren Madeline har reist til Paris for å få litt tid for seg selv og tenke gjennom livet i ro og mak. På grunn av en dobbeltbooking tvinges hun til å dele atelieret hun har leid, med den amerikanske forfatteren Gaspard. Snart oppdager de at atelieret har tilhørt den myteomspunne maleren Sean Lorenz, som døde etter en tragedie som rystet kunstverdenen. Da de finner spor etter tre forsvunne malerier, trekkes de inn i et mørkt og fascinerende mysterium. Jakten på sannheten fører dem fra Paris’ kunstmiljø til hemmeligheter fra fortiden – og til en avsløring som kan forandre alt.

«En enestående spenningsroman.» FRANCE 5

«En modig og dristig bok.» RTL

NY FRITTSTÅENDE ROMAN FRA

FRANKRIKES MESTSELGENDE KRIMFORFATTER ISBN 978-82-419-6887-7

et atelier i paris

Guillaume Musso

et atelier i paris Roman

Oversatt fra fransk av Stéphanie de Miranda, MNO

Originaltittel: Un appartement à Paris Copyright © originalutgave XO Éditions 2017 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2026 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Nils Olsson, oink.se Sats: Haakonsen tekst og ombrekking Papir: 52 g Holmen Book Bulky 2,3 Boken er satt med Sabon LT Pro 11/14,5 pkt. 1. opplag 2026 ISBN 978-82-419-6887-7 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til Ingrid, til Nathan.

Midt på vinteren lærte jeg endelig at i meg lå en uovervinnelig sommer. ALBERT CAMUS

Den vesle gutten

London, en lørdag formiddag. Du vet det ikke ennå, men om under tre minutter kommer du til å gjennomgå en av de tyngste prøvelsene i ditt liv. En prøvelse du ikke kunne forutse, men som vil etterlate like dype spor i sjelen som et brennemerke i sart hud. For øyeblikket tusler du fredelig rundt i kjøpesenteret, som minner om et romersk atrium. Etter ti dager med regnvær har himmelen fått et nydelig dueblått skjær igjen. Sollyset som funkler i glasstaket til stormagasinet, har løftet humøret. Du har til og med unnet deg den lille røde kjolen med hvite prikker som du har hatt lyst på i to uker, for å feire at våren endelig er her. Du føler deg lett, nesten lystig. Det ser ut til å bli en fin dag – først lunsj med bestevenninnen din, Jul’, så en manikyr sammen, kanskje en utstilling i Chelsea, og i kveld skal dere på PJ Harvey-konsert i Brixton. En koselig utflukt på livets lune landevei. Men så får du plutselig øye på ham. *

En liten, lyshåret gutt i snekkerbukse og mørkeblå duffel coat. To år gammel, eller kanskje litt eldre. Et par store, muntre øyne som lyser bak fargesterke briller. Fine trekk i et rundt dukkefjes, omgitt av korte, blonde krøller, som gyllent høy i sommersol. Du har allerede sett på ham en stund, på avstand, men jo nærmere du kommer, desto mer fascinert blir du. Et uberørt, strålende ansikt, uskjemmet av frykt og smerte. Det lille fjeset lyser av muligheter. Livsglede, ren og skjær lykke. Nå stirrer han tilbake. Smiler lurt og troskyldig. Han viser stolt frem det lille lekeflyet i metall som han fører over hodet med de lubne små fingrene. – Vroooommm ... Da du smiler tilbake, blir du grepet av en underlig fornemmelse. En langsom gift i form av en vag følelse som fyller hele kroppen med en ubestemmelig sorg. Den vesle gutten slår ut med armene og stabber av sted rundt steinfontenen, som sender snirklende vannstråler opp mot glasskuppelen. Et øyeblikk tror du han kommer løpende mot deg og skal til å kaste seg i armene på deg, men ... – Pappa, pappa! Se, jeg kan fly! Du ser opp og møter blikket til mannen som griper tak i ham i forbifarten. Du kjenner et iskaldt stikk i magen, og hjertet stopper opp. Mannen kjenner du. For fem år siden var dere i et forhold, som varte et år. Du forlot Paris til fordel for Manhattan og fikk deg ny jobb for hans skyld. I et halvt år prøvde dere til og med å få barn, uten å lykkes. Så gikk mannen tilbake til ekskona, som han allerede hadde et 12

barn med. Du gjorde alt du kunne for å holde på ham, men det nyttet ikke. Det var en tung periode for deg, og selv om du trodde du hadde klart å legge det bak deg, føles det knusende å møte ham i dag. Nå forstår du hvor den vage uroen kom fra. Du tenker at gutten kunne vært deres. At han skulle vært deres. Mannen kjenner deg umiddelbart igjen og unngår ikke blikket ditt. I det fortvilte uttrykket hans leser du at han er like forbauset som deg, brydd, litt skamfull. Du tror han skal komme bort og slå av en prat, men så, som en forskremt hjort, snur han brått for å beskytte sønnen. – Kom, Joseph, så drar vi. Du ser far og sønn gå sin vei og tror ikke dine egne ører. «Joseph» er et av navnene dere hadde valgt til de fremtidige barna deres. Blikket ditt slører seg. Det k jennes som om du har blitt frarøvet noe. En dyp tretthet skyller over deg, og du blir stående som fjetret i flere minutter, lamslått, himmelfallen, med gråten i halsen. * Med en kraftanstrengelse kommer du deg til utgangen. Det suser for ørene, du beveger deg på autopilot, armer og bein er blytunge. På Saint James’s Square klarer du omsider å praie en drosje, men du skjelver under hele turen og lurer på hva som feiler deg. Med det samme døra til leiligheten slår igjen, går du i gang med å tappe deg et bad. Du tenner ikke lyset inne på soverommet. Du synker sammen på sengen, fullt påkledd. Apatisk. Bilder av gutten med lekeflyet farer gjennom hodet, og snart har fortvilelsen du følte ved synet av 13

din tidligere kjæreste, blitt til en uutholdelig tomhet. Et savn som vrenger seg i brystet. Du gråter, selvfølgelig, men du tenker at tårene kan virke rensende, og at stormen vil avta av seg selv. Men smerten stikker stadig dypere, stiger med voldsom kraft og slår mot deg lik en tidevannsbølge som får alle demninger til å briste og river deg med seg, så du slipper løs årevis med misnøye, nag og skuffelse. Ripper opp i gamle sår som du trodde hadde leget. Snart kveiler angsten seg rundt deg som et iskaldt sjøuhyre. Du spretter opp av sengen. Hjertet løper løpsk. Du fikk et lignende anfall for noen år tilbake, og det endte ikke godt. Men selv om tanken streifer deg, er det umulig å stanse panikken. Du skjelver over hele kroppen da du sjangler ut på badet. Medisinskrinet. Pakkene med piller. Du legger deg i badekaret – som er i ferd med å renne over – enda du ikke har kledd helt av deg. Vannet er for kaldt eller for varmt, du vet ikke engang, og du bryr deg ikke. Brystet snører seg sammen. En avgrunn åpner seg i magen. Du ser bare en kullsvart horisont og endeløs sorg. Du ante ikke selv at det var gått så langt. Det er sant at du har mistet deg selv litt av syne de siste årene, og du har lenge visst hvor skjørt livet er. Men du forventet ikke å miste fotfestet i dag og havne så raskt på dypt vann. Fremfor alt visste du ikke at du bar på denne strømmen av skitt og slam. Så mye mørke, gift og elendighet. En bunnløs og skremmende ensomhet som brått har våknet i deg. *

Pillebrettene flyter i vannskorpen som drivende skip. Du åpner dem og kaster i deg håndfull etter håndfull med tabletter. Men det holder ikke. Du løper linen ut. Derfor plukker du bladet ut av barberhøvelen som ligger på kanten av badekaret, og stryker det langs underarmene. Du har alltid kjempet hardt i livet, men i dag føler du at du ikke orker mer, for fienden nekter å slippe taket og kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Mens du drar det skarpe bladet over årene, tenker du bittert tilbake på den overdrevne gleden du følte i formiddag da du fikk øye på sollyset gjennom vinduet. Så kommer det underlige, fredfulle øyeblikket der du vet at loddet er kastet og det ikke lenger er noen vei tilbake. Du stirrer fascinert på blodet som løser seg opp i vannet i usigelig vakre arabesker. Idet du kjenner deg selv slippe taket, slår det deg at det i det minste blir slutt på smerten, og akkurat da føles det uvurderlig. Mens djevelen fører deg bort i den brennhete dampen, dukker bildet av den vesle gutten opp igjen. Du ser ham på en strand, ved havet. Et sted som kunne være Hellas eller Sør-Italia. Du står like ved ham. Så nær at du kan kjenne duften av ham, sand og hvete, betryggende som en lett bris i sommerkvelden. Da han løfter blikket mot deg, oppdager du et rørende lite ansikt med oppstoppernese og en glipe mellom tennene som gjør smilet hans uimotståelig. Så slår han ut med armene og begynner å løpe rundt deg. – Se, mamma, jeg kan fly!