Issuu

Fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren

En dag i desember

Uimotståelig romantikk med overnaturlig twist fra forfatteren av En dag i desember! Hva skjer når kjærligheten nekter å gi slipp – selv etter døden? I Crazy, Spooky Love møter vi en helt vanlig kvinne med et ganske uvanlig problem: Hun kan se og snakke med spøkelser. Det gjør livet komplisert nok i hverdagen, men blir enda mer utfordrende når en sjarmerende, men svært pågående ånd nekter å forlate livet hennes. Mellom pinlige situasjoner, uventede avsløringer og en spirende romanse må hun finne ut hva hun egentlig vil – og hvem hun egentlig hører sammen med. Bøkene om Melody Bittersweet er varme, humoristiske og romantiske historier om kjærlighet og passer perfekt for lesere som vil ha romantikk med både latter og litt spøkelsesaktig kaos.

ISBN 978-82-419-6754-2

crazy, spooky love

JOSIE SILVER

CRAZY, SPOOKY LOVE første bok om melody bittersweet Oversatt fra engelsk av Åsfrid Hegdal

Originaltittel: Crazy, Spooky Love Copyright © originalutgave Kitty French 2016 Copyright © originalutgave Josie Silver 2025 Først utgitt i Storbritannia som e-bok med tittelen The Skeletons of Scarborough House av Kitty French på Bookouture, et imprint i Hachette UK, i 2016. Denne reviderte utgaven utkom først på engelsk i 2025 på Dell, et imprint i Penguin Random House LLC. Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2026 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Emma Grey Gelder Omslagsillustrasjon: Ana Hard Sats: Haakonsen tekst og ombrekking Papir: 52 g Holmen Book Bulky 2,3 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt. 1. opplag 2026 ISBN 978-82-419-6754-2 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke as Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også bruk av materialet i kunstig intelligens, inkludert trening av slike systemer. Tekst- og datautvinning er ikke tillatt, i samsvar med reservasjonsretten i digitalmarkedsdirektivet artikkel 4. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Denne boka er til min bror for å rette opp den forferdelige forglemmelsen at jeg ikke har tilegnet ham en bok før. Den er også min sprøeste bok til nå. Derfor passer den godt.

KAPITTEL EN «Så, hva driver du med på fritiden, Melody?» Jeg ser daten min rett inn i de vakre, brune øynene og lyver for ham. «Å, du vet. Det vanlige.» Jeg trekker på skuldrene for å vise hvor utrolig normal jeg er. «Jeg leser mye … Går på kino. Sånne ting.» Jeg ser på mens ordene mine synker inn hos Lenny, og puster lettet ut da øynene hans lyser opp. «Hvilken sjanger?» «Øh, i filmer eller bøker?» Jeg prøver å vinne tid, for i virkeligheten har jeg ikke mye fritid til å drive med verken det ene eller det andre. «Filmer. Action eller romantikk? Nei, la meg gjette.» Han smalner øynene og studerer meg inngående. «Du ser ut som du elsker romantiske komedier.» «Gjør jeg?» Jeg er oppriktig overrasket. Jeg er så vidt over 1,50 høy og ligner mer på Wednesday Addams enn en Disney-prinsesse. Kanskje Wednesday Addams er å overdrive litt, men du skjønner hva jeg mener: Jeg er b runette, og klesstilen min heller mot det eksperimentelle. Jeg tror aldri noen har sett på meg og tenkt søt. Kanskje Lenny ser noe alle andre har oversett, meg selv inkludert. Jeg liker 7

tanken ganske godt, hovedsakelig fordi alle som kjenner familien min, har masse fordommer mot meg. «Fire bryllup og en gravferd?» Han trekker på skuldrene. Det utdaterte forslaget forteller meg at han ikke er noen fan av romantiske komedier, han heller. Det er håp. Jeg trekker på skuldrene uten å nevne at det eneste jeg likte ved akkurat den filmen, var begravelsen. «The Holiday?» Igjen prøver jeg å se interessert ut og lar være å si noe, for jeg er sikker på at han ikke vil høre at jeg heller vil stikke nåler i øynene enn å se en overoptimistisk Kate Winslet slepe en gammel fyr rundt i et svømmebasseng igjen. Hver jul prøver moren min å få meg til å se den sammen med henne, og hver jul finner jeg på en ny grunn til å si nei. Jeg blir lettet da regningen kommer og vi kan komme oss ut fra restauranten, for så langt har Lenny vist seg å være en super fyr, og jeg har på en eller annen måte klart å overbevise ham om at jeg er av den respektable sorten. Kanskje det blir annerledes denne gangen. Lenny kjører sin kjedelige dørselgerbil inn på den brosteinsbelagte innkjørselen ved siden av bygningen der jeg bor, og slår av motoren. Jeg har ikke noe imot at den er kjedelig. Faktisk kunne livet mitt virkelig trenge mer av kjedelig akkurat nå, så jeg sender ham mitt mest forførende smil, krysser fingrene for at moren min har lagt seg, og inviterer ham inn på kaffe. Jeg drar ham med meg inn den mørke bakdøra og l egger fingeren mot leppene for å signalisere at han må være stille. Vi lister oss forbi leiligheten til moren min og opp den gamle tretrappen til leiligheten min. 8

Han legger hånden på midjen min mens jeg vrir om nøkkelen, og det går en liten frysning over ryggen min. Se på meg, jeg mestrer voksenlivet i dag! Middag med en kjekk mann, sprudlende samtale, og nå hjem til meg på kaffe … og kanskje til og med litt klining. Det er ikke det at jeg er jomfru eller noe, men kjærlighetslivet mitt har gått litt på tomgang i det siste, kan du si. Med i det siste mener jeg de siste to årene, helt siden Leo Dark og jeg gjorde det slutt. Vel, når jeg sier Leo og jeg, mener jeg at Leo gjorde det slutt, visstnok på grunn av en interessekonflikt. Ha. Det han mente, var at den spenna gærne familien min er de eneste synske i byen bortsett fra ham, så han hadde i det minste delvis rett. Men nok om Leo og mitt tragiske kjærlighetsliv. A kkurat nå vil jeg bare at Lenny ikke skal vite noe som helst om den merkelige familien min, at han skal fortsette å se på meg som en kul, vanlig, helt normal jente og kysse meg sanseløs. «Du minner meg om Kate Middleton», hvisker Lenny bak meg øverst i trappen. Altså, jeg er mye lavere og absolutt ikke kongelig, men jeg tar det til meg. «Store, brune øyne og smarte kommentarer. Det er veldig sexy.» Jeg er ganske sikker på at Kate Middleton har grønne øyne og ikke akkurat er kjent for sine smarte kommentarer, men jeg bryr meg ikke engang, for jeg tror han nettopp har gitt meg et lett kyss i nakken! Døra mi setter seg fast av og til, så jeg dytter den opp med skulderen. Jeg prøver å gjøre det rolig og grasiøst, men er redd det minner mer om et SWAT-team på razzia. Heldigvis tar Lenny det pent og følger meg inn i leiligheten. Han legger sikkert ikke merke 9

til den berusende duften av Chanel No. 5 som henger i luften, men det gjør jeg, og jeg blir motløs. Akkurat nå som alt gikk så bra. Hvorfor kunne jeg ikke bare ha gitt ham et godnattkyss i bilen og sendt ham av gårde med kanskje et ørlite snev av tunge som et løfte? Han ville ha vært klar for en ny date, det er jeg sikker på. Jeg sukker og slår på bordlampen. Moren min står på salongbordet i en altfor kort, altfor gjennomsiktig lyseblå neglisjé, med armene løftet mot taket og hodet kastet bakover. «Shit!» banner Lenny i øret mitt, tydelig forskrekket. Det er ikke hans skyld. Moren min er en slående kvinne, høy og slank som en ballerina, med sølvfarget hår som faller i bølger langt ned over skuldrene. Det er ikke grått. Det har vært rent sølv siden den dagen hun ble født, og akkurat nå ser hun ut som om hun nettopp har blitt korsfestet på salongbordet. Jeg stønner idet jeg slipper vesken ned ved lampen. Der røyk den normaliteten. «Øh, mor?» Hun tar flere dype åndedrag før hun åpner øynene og stirrer på oss. «For guds skyld, Melody», klager hun. Hun senker hendene og setter dem på hoftene. «Jeg hadde nesten forbindelsen der. Han gjemmer seg på loftet, det er jeg sikker på.» Jeg tar sjansen på å kaste et blikk på Lenny over skulderen, han kysser meg i hvert fall ikke i nakken lenger. Han ser på meg med hevede øyenbryn, et ordløst «hva faen?», og deretter ser han bort på moren min, som vinker ham til seg som en sirene som lokker en fisker ut på klippene. 10

«Gi meg hånden din, unge mann.» «Nei!» nesten roper jeg, men Lenny er allerede på den andre siden av rommet med utstrakt hånd for å hjelpe henne ned. Moren min går ned fra bordet med et lurt blikk i min retning og et fast grep om Lennys hånd. «Lang livslinje», mumler hun og lar den skarlagensrøde neglen gli over Lennys håndflate. «Mor», sier jeg med alvorlig, advarende stemme, men blir offer for den selektive døvheten hennes. Jeg forventet ikke noe annet, for hun har brukt dette trikset før. Riktignok er det en ny vri å stå på bordet, men hun har for vane å sjekke ut mine mulige kjærester for å finne ut med én gang om de passer inn i vår sprø familie. Ikke at den romantiske måleren hennes er noe å stole på: Leo besto testene hennes med glans, og se hvordan det endte. Hjertet mitt ble knust, og han fikk fast plass som synsk på frokost-TV. Hvor er rettferdigheten i det? Greit, la oss bare få det raslende gamle skjelettet ut av familiens skap med en gang, folkens. Det kommer til å komme ut før eller senere, og til tross for mine forsøk på å lure Lenny er det aldri mulig å skjule det lenge. Jeg heter Melody Bittersweet, og jeg ser døde mennesker. Det er ikke bare meg. Jeg er bare den siste i en lang rekke av Bittersweet-kvinner som har denne gaven – eller forbannelsen, avhengig av hvordan man ser på det. Familien min har lenge feiret denne særheten. Derfor er familiebedriften, Blithe Spirits, godt etablert på Chapelwick High Street. Vi har sannsynligvis vært her lenger enn selve kapellet helt i enden av gaten. Det er nok grunnen til at vi i det store og hele blir akseptert av byens innbyggere, litt sånn: «De er en gjeng eksentrikere, men de er våre eksentrikere.» Det 11

som begynte som en liten butikk med ett rom og et sprossevindu, har i løpet av de siste to hundre årene spredt seg til hele rekken. Vi eier nå tre rekkehus som litt tilfeldig er slått sammen til ett stort, innholdsrikt sted som er både forretning og hjem, ikke bare for meg, men også for moren min, Silvana, og moren hennes, Dicey. Bestemor heter ikke egentlig Dicey. Offisielt heter hun Paradise, men hun har gått under navnet Dicey helt siden hun møtte bestefar Duke på femtenårsdagen og han skrev «Dicey og Duke» inne i et kritthjerte på veggen bak bygningen vår. Han kunne like gjerne ha skrevet det på det bankende hjertet hennes. «Silvana!» Når man snakker om sola. Er det ingen her som legger seg? Bestemor står i døråpningen med løftet hånd, som om hun skal banke på. Jeg burde vel være glad for at hun er kledd litt mer respektabelt, hvis en lilla, fotsid kimono i changeant silke, med enorme drager i sterke farger, kan regnes som det. Håret, som har farge som rødt gull, og som vanlig er krøllet med hårruller, er elegant satt opp på toppen av hodet, og dessuten har hun på seg et strøk brannbilrød leppestift. De fleste ville ikke kledd denne kombinasjonen, men bestemoren min har en sikker fremtreden, en selvtillit og en utstråling som sier: «Det er meg revnende likegyldig», som gjør at hun bærer antrekket med kunstnerisk suksess. Hun glir forbi meg uten å vente på å bli invitert inn og stirrer på moren min og Lenny. De står fremdeles hånd i hånd på teppet. Herregud. Jeg lover at jeg skal begynne å lete etter et nytt sted å bo i morgen tidlig, et eller annet sted, hvor som 12

helst, som ikke ligger i samme bygning som moren og bestemoren min. Misforstå meg rett, det er et sjarmerende gammelt sted, og jeg er veldig glad i familien min. Det er ikke engang slik at jeg ikke har mitt eget rom her, for det har jeg, i hvert fall i teorien. Mamma og bestemor har den store leiligheten i første etasje, bak Blithe Spirits, og jeg har den mindre leiligheten ovenpå, gjemt bort på baksiden. På mange måter gjør dette meg heldig. Jeg får ha et fint, lite hjem for meg selv og bo nær familien min. Noe som ville vært helt topp, hvis det ikke var for det at familien min har en tendens til å komme opp og låse seg inn i leiligheten min – ved hjelp av ekstranøkkelen jeg ga dem ene og alene for akutte nødssituasjoner – og drite meg fullstendig ut. «Hvorfor har Silvana besøk av en mann som er halvparten så gammel som henne, i leiligheten din?» Bestemor kaster et blikk fra meg til moren min. «Du burde ha sagt at du ventet besøk, vennen min. Da hadde jeg gått ut og spist middag.» Hun stryker hånden lett over håret sitt. «Skal man ikke henge et håndkle over dørhåndtaket eller noe sånt? Er ikke det den moderne måten å signalisere slike ting på?» Hun ser utrolig fornøyd ut med seg selv, og ett blikk på Lenny forteller meg at han vet at han har tatt seg vann over hodet med disse to. Han er i ferd med å avskrive meg som den verste daten han noensinne har vært på. Øynene hans glir fra meg til døra, og jeg kan nesten høre ham trygle meg om å la ham få gå uskadd herfra. «Han er ikke mammas date, han er min. Eller rettere sagt, han var det», mumler jeg, og så blir jeg distrahert av en pensjonist med ølmage i en suppeflekket skjorte som 13

sakte materialiserer seg gjennom taket. Flanellbuksene når ikke helt ned til de hårete anklene hans. La meg forklare: Jeg ser døde mennesker, husker du? Det samme gjør moren og bestemoren min, som også ser på ham mens han stiger ned. Begge ser på ham med avsky. «Endelig», freser moren min og slipper Lennys hånd for å snu seg mot den nyankomne. «I to timer har jeg jaget deg rundt i denne fordømte bygningen. Kona di vil vite hva du har gjort med husholdningspengene hun hadde gjemt i den grønne tekannen. Nåde deg om du har spilt dem bort på hester, sier hun. I så fall er hun ferdig med deg.» Bestemor himler med øynene. «Jeg tror nok hun er ferdig med ham uansett. Han har vært død i seks uker.» «Du kan snakke, du som fortsatt sover sammen med mannen din tjue år etter at han døde.» Mor kaster på det sølvfargede håret sitt. Au da. Lenny klynker og løper mot inngangsdøra. Han snur seg mot meg akkurat lenge nok til å stamme: «Det har dukket opp noe, må stikke», før han løper ut og ned trappen to trinn av gangen. Jeg hører bildøra hans smelle igjen og lurer på hva som har dukket opp. Sannsynligvis middagen hans.

«Frokost?» Idet jeg tramper barbeint inn i det varme kjøkkenet i bondestil som moren min deler med bestemor, oppfører hun seg som om ingenting uvanlig skjedde i går kveld.

Det er dobbeltmoralsk, jeg vet det. Jeg klager over at de kommer inn i leiligheten min, og så vandrer jeg inn til dem som om jeg eier stedet, men til mitt forsvar må jeg si at det er helt og holdent min mors skyld. Hun setter døra på vidt gap og lokker meg ned trappen med duften av hjemmelaget mat, vanligvis noe søtt og uimotståelig. Jeg tror faktisk hun har funnet ut hvordan hun kan pumpe duften av nystekte vafler gjennom det eldgamle varmeanlegget – et signal hun vet jeg ikke klarer å ignorere. Sukkeralarm! Sukkeralarm! Melody Bittersweet, meld deg umiddelbart i din mors kjøkken for kulinariske herligheter og et forhør om kjærlighetslivet! «Du klarer ikke å lure meg med vafler denne gangen», surmuler jeg. Mesteparten av natten lå jeg og vred og snudde på meg mens jeg tenkte på at livet mitt ikke fører noe sted. «Hvor er bestemor?» «Hun står bak deg.» Jeg snur meg ved lyden av bestemors teatralske knurring. Hun står rett bak meg og morer seg med å lage store stygge ulven-klør i luften. Nok en gang strålende antrukket i brodert lilla silke. Hun skjenker seg en sterk svart kaffe og setter seg ved det slitte kjøkken bordet i furu. «Jeg er glad for at dere begge er her», sier jeg mens jeg trekker frem en av de mange uensartede stolene og spruter en hel innsjø sirup på vaflene jeg sa at jeg ikke ville ha. Jeg legger på noen få friske blåbær for å dempe skyldfølelsen. «Det er noe jeg må fortelle dere.» «Er du gravid?» Bestemor folder hendene forventningsfullt og med håp i blikket. «Det er vel neppe sannsynlig så lenge dere to skremmer bort alle potensielle kjærester?» 15

Moren min står ved siden av den kirsebærrøde Agakomfyren hun fikk installert for å fullføre drømmen om et bondekjøkken, og ser ikke spesielt bekymret ut. «Gifter du deg med en kvinne, gifter du deg med familien hennes.» Jeg biter tennene sammen. Tanken på å ende opp som miss Havisham styrker besluttsomheten min. «Jeg skal starte mitt eget firma.» Begge to snur på hodet og stirrer på meg med store øyne. Jeg føler meg plutselig stilt til veggs. «I det tomme rommet under leiligheten min», fortsetter jeg. Blithe Spirits er så stort at flere rom står ubrukt, og det store rommet innerst i første etasje er perfekt for min nye virksomhet. Det har egen dør ut mot det brosteinsbelagte smuget, som kan fungere som inngang for publikum, og det er en åpen peis der inne som holder det varmt gjennom vinteren. I teknisk forstand ligger det uansett i min del av bygningen, så jeg regner ikke med å måtte kjempe særlig hardt for det. «Men det er lagerrommet mitt», sier mor og stopper opp med stekepannen i hånden. Jeg ser spydig på henne. «Du har da ikke noe lager.» Hun kan ikke si noe på det. Vi driver business med de døde. De trenger ikke hylleplass. «Jeg har jo holdt en seanse der inne en gang eller to», sier bestemor uanfektet. «Ja, og sist gang sa du at du aldri ville gjøre det igjen fordi rommet har ‘negativ energi’». Jeg mistenker at det handlet mer om at seansen ble gjennomført på oppfordring fra den lokale b ridgeklubben, og at bestemor holdt på å kjede seg i hjel både av de levende 16

deltakerne og de gørrkjedelige åndene de tiltrakk seg. Uansett, påstanden hennes om negativ energi passer mine formål i dag. «Jeg er tjuesju», argumenterer jeg. «Det er på tide at jeg står på egne bein.» Moren min ser demonstrativt på tærne mine under bordet, som er lakkert i svart og hvitt med prikker, og ankelkjedet, som er prydet med sølvstjerner. Det er tydelig at hun tviler på at beina mine passer eller duger til forretningslivet. «Hva skal du gjøre?» spør bestemor mens hun rynker på nesen av vaflene moren min tilbyr henne, og i stedet forsiktig stikker gaffelspissen gjennom et blåbær. Hun er tynn som en spiker og spiser som en fugl. Hun foretrekker å spare kaloriene til champagnen hun sjelden ses uten. Når hun dør, hvis hun noen gang dør, vil Klokka er alltid fem et eller annet sted bli inngravert på gravsteinen hennes. Nå gjelder det. «Spøkelsesjakt», mumler jeg og stapper en vaffel i munnen mens jeg studerer tallerkenen min. «Hva sa du, Melody?» sier bestemor og lener seg over bordet. Moren min, som har knivskarp hørsel, ser mistenksomt på meg med smale øyne. «Ja», sier hun med silkemyk stemme. «Si det igjen, Melody, bare HØYERE.» Hun bjeffer ut det siste ordet for å statuere et eksempel. Jeg sukker tungt og kremter. «Jeg skal starte et byrå som kan hjelpe folk med å bli kvitt uønskede spøkelser.» Bestemor griper kragen på den lilla kimonoen. Øynene er vidåpne av sjokk. 17

«Bli kvitt dem?» Hun ser på moren min for å få støtte. «Silvana, hører du dette?» «Det er ikke så veldig annerledes enn det vi allerede gjør», forklarer jeg i et forsøk på å gi det en positiv vinkling. «Familien vår representerer de avdødes interesser, ikke de levendes, Melody. Det er det vi gjør», sier mamma og rynker pannen. Hun får det til å høres ut som en reklame for et familie advokatfirma for de nylig avdøde, og jeg biter i meg det åpenbare svaret. Nemlig at Blithe Spirits faktisk tjener godt på å ivareta de levendes behov langt mer enn de dødes ved å fungere som mellomledd mellom de to. Vi holder kommunikasjonslinjene åpne, litt som en astral telefonsentral, og derfor er det viktig for oss at spøkelsene er der. Så ja … Jeg forventet jo på en måte at planene mine skulle bli mottatt som en kopp kaldt oppkast. «Det vet jeg», sier jeg og passer på at stemmen er rolig og jevn. «Men dere vet begge at jeg ikke er som dere, eller som mange av forfedrene våre.» «Du er en Bittersweet, Melody. Du ser dem, akkurat som vi alle gjør», sier bestemor og tygger i seg enda et blåbær. «Ja, jeg ser dem. Det gjør jeg. Men forskjellen mellom dere og meg er at jeg ikke har noe særlig lyst til å se dem. Jeg synes det er fordømt upraktisk at de dukker opp overalt hvor jeg går. Jeg vil ikke bruke tiden min på å finne ut hva grandtante Alice mente med den rare kommentaren hun kom med på dødsleiet, eller på å videreformidle meldinger fra misfornøyde koner om husholdningspenger som er forsvunnet fra grønne tekanner.» 18

Moren min ser megetsigende på meg. Jeg vet det var et billig poeng, men hun fortjente det etter det hun gjorde på salongbordet mitt i går kveld. «Det er verken storsinnet eller smart å nedvurdere den verdifulle tjenesten vi tilbyr, Melody.» «Greit, kanskje jeg ikke burde ha sagt det der om tekannen. Mamma, jeg vet at du yter en viktig tjeneste, og det er flott, men det er ikke noe for meg.» Jeg vender meg mot bestemor. «Men du har også rett.» Jeg legger en hånd over den benete hånden med alle smykkene i et forsøk på å overbevise henne. «Jeg ser dem. Jeg ser dem overalt, så tydelig at det ikke er noen vits i å prøve å få en vanlig jobb.» De kan ikke si noe imot dette, for alle jobbene jeg har hatt utenfor familiebedriften, har gått katastrofalt dårlig. Jobben som advokatassistent fikk en brå slutt fordi den avdøde moren til advokaten jeg jobbet for, bodde hos ham og ikke ga meg et øyeblikks fred til å få gjort noe arbeid. Hun plaget ham nådeløst med meldinger, for det meste handlet de om at hun ikke likte at han hadde et lidenskapelig forhold til sekretæren. Jeg kan ikke si at jeg likte det, jeg heller, men i motsetning til moren hans foretrakk jeg å holde meningene mine for meg selv. Det hele toppet seg da jeg sa høyt til henne at hun skulle forsvinne, og at advokatens forhold til sekretæren verken var min eller hennes sak – noe som sannsynligvis hadde gått bra, hadde det ikke vært for at kona hans kom akkurat da for å overraske ham med lunsj, og hørte hvert eneste ord. Det holder å si at advokaten snart trengte en advokat selv. Så var det den gangen jeg fikk jobb som tannpleier. Plutselig hadde jeg 19

selskap av den for lengst avdøde tannlegen som hadde åpnet praksisen flere tiår tidligere, og som ikke så ut til å kunne gi slipp. Han var stadig i veien for meg mens jeg jobbet, og det var hans skyld at jeg klargjorde feil type blekemiddel til parlamentsmedlemmet fra Chapelwick, og uten å mene det forvandlet ham til en Kardashian. Han klandrer meg fortsatt for at han mistet setet sitt ved neste valg. «På denne måten tilbyr jeg også en tjeneste til de døde, bare ikke på samme måte som dere gjør. Ser du ikke det, bestemor? Du og mamma er som en spøkelsestelefonsentral. Det jeg skal bli, er mer som en …» Jeg leter etter en passende definisjon. «Spøkelsesspeditør?» Mamma lar seg ikke overbevise så lett. Jeg trekker irritert på skuldrene. «Ja, kanskje det. Det er ikke slik jeg selv ville formulert det, men vi vet jo alle at spøkelser noen ganger blir sittende fast og trenger hjelp til å komme seg videre.» «Så du har tenkt å blande deg inn. Bittersweet-familien blander seg ikke inn. Det er ikke vår jobb.» Jeg ser på de stive skuldrene til moren min. Det er åpenbart at hvis jeg skal vente på godkjenning fra henne, vil jeg aldri få denne virksomheten i gang. «Bestemor?» Både jeg og mamma ser på familiens eldste. Hun spiser et nytt blåbær, tygger det sakte, selv om hun er mer enn klar over at vi begge venter på dommen. Det er lett å se hvor moren min har sin hang til dramatikk fra. Bestemor fester et skarpt blikk på meg og peker med gaffelen. 20

«Dette vil vel ikke påvirke familiefirmaet på noen negativ måte? Vi er jo ganske avhengige av at spøkelsene er her, vet du.» «Ikke i det hele tatt. Jeg skal jobbe med spøkelser som har satt seg fast her, eller som lager trøbbel. Dere k ommer ikke engang til å merke at jeg er der. Virkelig. Det lover jeg.» Jeg rister på hodet og holder pusten mens jeg korser meg i stillhet. Hun skyver enda et blåbær rundt på tallerkenen mens hun tenker seg om, før hun legger gaffelen forsiktig fra seg. «Champagne, Silvana. Vår lille jente skal drive egen business.» Jeg klarer ikke å la være å smile, og lar bare være å gi henne en klem fordi mamma har blitt stille og stirrer på meg på en urovekkende måte. «Er dette på grunn av det med tjuesju igjen?» spør hun lavt og skarpsindig. Jeg ser fort bort idet hun nevner hvor gammel jeg a kkurat har blitt. Hun er virkelig altfor flink til disse mammagreiene til at jeg kan lure henne. «For vi har vært gjennom dette før», sier hun. «Det er bare et tall, verken mer eller mindre.» Tjuesju er kanskje bare et tall for noen, men ikke for meg. Mamma var tjuesju da hun fødte meg, og bestemor var tjuesju da hun fødte mamma. Pappa var tjuesju den dagen han døde, da motorsykkelen hans ble knust under hjulene på en lastebil mens han kjørte i full fart til sykehuset for å være sammen med mamma da hun fødte. Å fylle tjuesju rammet meg derfor hardere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg sto opp den morgenen og forventet en 21

ganske vanlig bursdag, men ble plutselig slått av en enorm følelse som slo pusten ut av meg: Herregud, hva skal jeg gjøre med livet mitt? Følelsen fikk meg bokstavelig talt til å bråstoppe, en stor, tung last av frykt, følelser og ekte tårer. Jeg tenkte på moren min, som da hun var på denne alderen, allerede hadde funnet kjærligheten og kallet sitt og hadde et barn i armene. Jeg tenkte på faren min, mannen som moren min aldri har kommet over å ha mistet, som mistet livet som tjuesjuåring, mens mitt eget liv knapt har kommet i gang. Frem til jeg var tjueseks år og tre hundre og sekstifire dager gammel, var jeg et barn som lekte at jeg var voksen. Men om ettermiddagen på tjuesjuårsdagen ryddet jeg på forbilledlig vis bort barndommen og laget en liste. Jeg vil ha et godt liv, et liv som er innholdsrikt og fullt av kjærlighet og stolthet. Jeg vil få ting til å skje selv i stedet for at de bare skjer meg. Selv om det skremmer vettet av meg, skal jeg starte mitt eget firma, og aller helst med min mors velsignelse. Bestemor kommer meg til unnsetning med et uventet forslag. «Hun kan ha Glenda et par timer hver morgen, Silvana.» Glenda Jackson er sekretæren, og selve midtpunktet, hos Blithe Spirits – en skikkelig superkvinne når det gjelder organisering. Hun har vært hos Blithe så lenge jeg kan huske, og er av den typen som kunne stilt til valg som statsminister på fritiden hvis hun ville. Heldigvis for oss bruker hun alle kreftene på å holde skuta vår på rett kjøl, og hun gjør en altfor god jobb til å trenge meg som assistent – min siste jobb etter at jeg ga opp alle forsøk på å ha 22

en vanlig, sivil jobb. Jeg var helt overflødig her, for å være ærlig. Mamma og bestemor bruker gjerne tid og energi på seanser med enkeltpersoner og grupper, og Glenda har stålkontroll på den administrative og organisatoriske siden av tingene. Det smører hjulene for oss at hun er høyt respektert i Chapelwick. Hun tilfører vår sære La oss snakke med spøkelsene-virksomhet et skinn av normalitet. Hun driver også jungeltelegrafen i Chapelwick. Det Glenda ikke vet, er det ikke verdt å vite. Det er et mesterstykke av bestemor. Ved å tilby meg Glendas tjenester kan moren min holde øye med hva jeg driver med, og jeg får det jeg vil ha. Man er ikke en del av denne familien så lenge som bestemor har vært, uten å utvikle diplomatiske ferdigheter på FN-nivå. Moren min ser bitte litt mildere stemt ut, men en som ikke kjente henne godt, ville ikke ha vært i stand til å se o ppmykningen. Hun puster ut og skuler på bestemor. «Du får ikke champagne. Det er frokost.» Bestemor trekker forsiktig på skuldrene, helt uten anger. «Klokka er alltid fem et eller annet sted, Silvana.»

Fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren

En dag i desember

ISBN 978-82-419-6754-2