Året er 955, og Harald Blåtanns forsøk på å samle Danmark later til å være mislykket helt fra starten av. Otto den store vil tvangskristne eller drepe sine hedenske og uregjerlige naboer i nord, og sender derfor en hær til Jylland. Nå er det opp til Ulv Palnatoke å stoppe ham.
To n n y Gulløv
TUSENÅRSRIKET BOK 3 Bok 1: DANSK BESTSELGER
Bastarden er tredje bok i fortellingen om Ulv Palnatoke. Det
er en fascinerende, humoristisk og barsk historie om en tid hvor danskene lå i stadig krig både med hverandre og med utallige andre folkeslag i jakten på rikdom og evig ære.
Om Tusenårsriket:
Bokblogger.com
«Liker du vikingebøker … ja, da er dette en av de du må få med deg… Jeg gleder meg til neste bok i denne serien» Lillasjel.blogg.no
ISBN 978-82-419-5630-0
TUSEnÅRS-
RIKET To n n y G u l l ø v
Bok 2: To n n y Gulløv
BASTARDEN Bøkenes svar på TV-serien Vikings
To n n y G u l l ø v
en konges ætt
Tonny Gulløv (f. 1966) arbeider som purser i SAS og bor med sin familie i København. Han har alltid vært interessert i historiske romaner, spesielt de som utspiller seg under vikingtiden og middelalderen.
«Eg var med i handlinga frå fyrste side, og vart bergtatt av formidlinga til forfattaren… [E]g vil tru at for dei som er interessert i vikingar og historiar kring denne tida, vil denne boka verta ein av dei store favorittane. Historia er strålande, universet er utsøkt… »
BASTARDEN
Harald Blåtann sender Ulv Palnatoke og krigerne hans til Danevirke for å bistå Håkon jarl i forsvaret av Danmark. Men som alltid er Ulv Palnatoke egenrådig. Han utkjemper det største sjøslaget danskene noensinne har vært involvert i, og han gjør det på sin måte, som Harald Blåtann ikke kan stille seg bak. Er Palnatokes trass og galskap tilstrekkelig for å beseire den mektigste herskeren i Midgard?
«Underholdende … Tonny Gulløv kan sine saker.»
DANSK BESTSELGER
Fyens Stiftstidende
EN
konges ætt Andre bok i serien Tusenårsriket
To n n y G u l l ø v
Bastarden
Tonny Gulløv
Bastarden Oversatt fra dansk av Halvor Kristiansen, MNO
Originaltittel: Bastarden Copyright © originalutgave Tonny Gulløv 2019 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2022 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Stinne Fuglsbjerg Omslagsillustrasjon: Stinne Fuglsbjerg Papir: 60 g Creamy 2,0 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11,8/14,5 pkt. 1. opplag 2022 ISBN: 978-82-419-5630-0 Oversatt av Halvor Kristiansen, MNO Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
om boken
Bokomslaget er tegnet av Stinne Fuglsbjerg. Se flere av Stinnes fantastiske tegninger på Facebook-siden hennes. Bastarden er i likhet med En konges ætt og Tusenårsriket min personlige fortolkning av Danmarks fødsel som nasjon. Jeg har prøvd å ta hensyn til de svært upresise teoriene som foreligger om tiden under Gorm den gamle og Harald Blåtann. Det er ikke mange som er enige om særlig mye når det gjelder denne viktige perioden i Danmarks historie. Men det gjør ikke historien mindre spennende – tvert imot! Steds- og bynavn: Jeg har konsekvent prøvd å bruke de eldste versjonene av steds- og bynavn der det har vært mulig.
5
ordliste
A Alebu: Ålborg Alsvinn: Hesten til Sol Angerboda: En gyger i norrøn mytologi Arus: Århus Arvaker: Hesten til Sol B Balder: Guden for lyset, plantenes vekst og årstidene Barshalder: By sør på Gotland Bartskjær: Kirurg, tannlege og barberer Bifrost: Den lysende broen (regnbuen) som fører opp til gudene Birka: Svensk vikingby (nær Stockholm) Bjarmeland: Nordre Finland og Kolahalvøya Bjørn Jernside: Jarl i Svealand (Sverige) Blot: Ofringsseremoni Blåmenn: Mørkhudede mennesker og arabere Boge: By øst på Gotland Borgundarholm: Bornholm Bretland: Wales Brunanburh: Område i nåværende Wales og Cumberland (Kumraland) 7
Bryte: Gårdsbestyrer og rådgiver (den som bryter brød til folket for herren sin) Bygd: By i nærheten av vann Byjaraland: Bayern, Sør-Tyskland Byrr: En sterk vind som fyller seilet
C Comerborg: Castlecomer – landsby i Irland Cymru: Wales (navnet på klanen til Ulv Palnatoke) D Dag: Sønnen til gygeren Natt (sprer dagslys med hesten Skinfakse) Daner: Dansker Danevirke: Forsvarsverk av voller fra vestre Jylland til Hedeby (Heidaby) Dýflin: Dublin E Ealdormann: En konges regionale representant i Britannia Einvig: Tvekamp til døden, uten regler Eir: Gudinne for legekunst F Fenrisulven: Et enormt uhyre i ulveskikkelse Fikke: Gammel slekt fra Stege på øya Møn Fikke Lau jarl: Oppdiktet navn ut fra navnet Fikke Flæmingjaland: Flandern Folkvang: Frøyas bolig i Åsgard, for de utvalgte som ikke kommer til Valhall Frigg: Odins kone, ekteskaps- og fødselsgudinne Friggsdag/Frøyasdag: Fredag 8
Friesland: Kystområdet ved Vadehavet fra Jylland til Nederland Frøya: Kjærlighets-, fruktbarhets- og krigsgudinne Fylking: En gruppe mennesker i taktisk kampformasjon Færing: En liten robåt med fire årer og ett seil
G Ginnungagap: Den dype kløften mellom Nivlheim og Muspelheim (da verden ble skapt) Gondul: En av Odins fremste valkyrjer Gotland: Øy på østkysten av Sverige, men kan også betegne nordre Jylland Grophus: Halvt nedgravd hus, brukt av treller eller som verksted Gyger: Jotunkvinne Gælere: Folkeslag som innvandret til Irland, Wales og Skottland H Hall: Stort langhus med plass til mange (også mht. soveplasser) Halsi: Hals (by nord på Jylland) Halskar: Utkikksmann foran seilet på et vikingskip Harlingerland: Østfrisisk landområde Heidaby: Hedeby Hel: Datter av Loke og gygeren Angerboda, søster av Fenrisulven og Midgardsormen Helheim: Dødsriket for de som ikke dør en ærerik død Hellashavet: Den greske delen av Middelhavet Hird: En flokk eller gruppe med krigere Hløkk: En av Odins fremste valkyrjer Hnefatafl: Brettspill Hod: Odins nesten blinde sønn som dreper Balder ved Lokes list Holmgang: Tvekamp med bestemte regler Holmgard: Novgorod i Russland 9
Huskar: Gårdskar og som regel også hirdmann Hvitekrist: Jesus Hyrrokkin: En sterk gyger (og navnet på sverdet til Asser Saxe) Hærfjotur: En av Odins fremste valkyrjer Hærveien: Kjerrevei på Jylland som gikk fra Hedeby i sør via Jelling til Viborg
I Idasletten (Idavang): Den smaragdgrønne sletten innenfor murene til Åsgard Île-de-Frankia: Île-de-France, landområde ved Paris J Jernved: Sumpskog sørvest på Jylland som avsluttet forsvarsvollen Danevirke i vest Jorvik: York (by nordøst i England) K Kalegattporten: Port i Danevirke ved Hærveien, den eneste porten som er funnet Kaupang: Vikingby nordøst for Larvik, også kalt Skiringssal Kjortel: Tunikaliknende plagg Klerk: Prest eller munk Krigerbygd: Rynkeby, by på Fyn Kullblåser: Smed Kumraland: Cumberland, landsdel nordvest i England L Langskip: Stort krigsskip med årer og seil Laugardag: Lørdag (betyr vaskedag) Lejre: Gammel kongeby på Sjælland Lin: Trøstens gudinne 10
Ljore: Åpning i taket til røyk (før skorsteinen ble oppfunnet) Loddekar: Den som måler vanndybden på et skip Loke: En ås og jotun som står for det utspekulerte, falske og narraktige Lovsigemann: Den som skal gjenfortelle beslutningene fra et tingmøte Lunde: London Løfting: Skipsdekk, forhøyning i akterenden der styreåren (roret) er plassert Låland: Lolland
M Madjarer: Folkeslag av finsk-ugrisk opprinnelse, bosatt i Ungarn Margyge: Kvinnelig havuhyre og navnet på kjempeøksen til Yme Midgard: Verdenen der menneskene lever Midgardsormen: En kjempemessig slange som omkranser hele Midgard Miklagard: Istanbul Munarvágr: Lengselens bukt, en havn på Samsø der skip kan søke ly Mundilfare: Faren til Sol og Måne Måne: Kjører månevognen sin over himmelbuen og sprer mørke Månedag: Mandag N Natt: Sprer mørke med den svarte hesten Rimfakse Nidaros: Trondheim Nidhugg: Dragen som spiser av roten til Yggdrasil i Nivlheims brønn i Helheim Niding: Person som er dømt for en ugjerning (en nidingsdåd) 11
Nidvise: En spottende sang eller annen form for muntlig bakvaskelse Njord: Gud som styrer vær, vind, ild og vann Nor: Trangt sund eller vik Norðmandí: Normandie Norvasund: Gibraltarstredet Nøkkelbærer: Hustru (bærer nøkkelen til hallen i et kjede rundt halsen)
O Odin: Den mektigste guden som skapte de første menneskene i Midgard Odinsdag: Onsdag Odins ve: Et hellig sted eller alter for å hedre Odin (dagens Odense) Onager, treesel: Katapult P Palnatoke: Dansk sagnhelt fra Fyn Peterbuhr: Peterborough, by i England Pikter: Skotte R Ragnar Lodbrok: Vikingkonge og jarl (opprinnelig Halvdansson) Rimfakse: Svart hest som sprer mørke for guden Natt Ripa: Ribe, by vest på Jylland Rorgjenger: Styrmann, den som styrer et skip Rotne: Byen Rønne på Bornholm Rån: Havgudinne, gift med Æge S Saksere: Betegner både engelskmenn og folk fra Saksland 12
Saksland: Den nordlige delen av dagens Tyskland Sal: Lite eller mellomstort langhus (bolig) Seidkone, seidmann: Trollkvinne, trollmann Serkland: Araberlandene (Midtøsten og det afrikanske kontinentet) Selmsdorf: Byen Altenhof i Nord-Tyskland Sillende: Sør-Jylland Silfraskalli: Fyns jarl og konge (betyr sølvernes skjold – herren av sølverne) Skinfakse: Hesten med en skinnende man som lyser opp hele verden Skjoldborg: Mur og tak av skjold Skjoldmur: Rad av skjold der høyre kant overlapper den venstre Skjoldrem: Rem langs relingen der man satte skjoldene i et vikingskip Skogul: En av Odins fremste valkyrjer Skyggevandrer: En som behersker mørkets krefter Slahlus: Slagelse, by sørvest på Sjælland Snekke: Mindre skip med både årer og seil Sol: Datter av Mundilfare, kjører solvognen med hestene Alsvinn og Arvaker Sor: Sorø, by vest på Sjælland Stad: By eller bygd i innlandet (ikke i nærheten av elv, innsjø eller hav) Stallare: Betrodd kriger som leder hirden Stavbærer: Volve; seidkone eller seidmann Stikkeborg: Stege borg i noret Stege på øya Møn Stimann: Røver Store Fugleøy: Stora Karlsö utenfor vestkysten av Gotland Storkildebygd: Keldby, en bygd på øya Møn, innerst i noret Strådøden: Når en kriger dør av alderdom eller sykdom 13
Styreåre: Ror Svantevit: Vendisk krigsgud Svealand: Midtre delen av dagens Sverige Sveer: Østsvensker Svinefylking: Kileformet angrepsformasjon (angripende skjoldmur) Swensi: Swansea i Wales Syberhu: Sebbersund, landsby nord på Jylland Særimne: Grisen til Odin som gir kjøtt til etegildene
T Tenja: Øks med kort skaft Tofa: Harald Blåtanns hustru, også kalt Tove Tor: Tordenguden, den eldste sønnen til Odin Torø: Thurø, øy rett sør for Fyn Ty: Gud for organisert krigføring, sønn av Odin Tysdag: Tirsdag Tysjø: Tissø, innsjø vest på Sjælland Tyra Danebod: Gorm den gamles hustru – het egentlig Torveig Haraldsdatter U Ull: Sønn av Siv, hustruen til Tor. En dyktig skiløper og bueskytter V Valhall: Hallen til Odin der de utvalgte krigerne bor Ve-bygd: Visby på Gotland Vendelfjorden: Limfjorden på Jylland Vendelfolket: Befolkningen rundt Limfjorden Venden: Polen 14
Vestangeln: Område vest i England Vesterled: Alt vest for Jylland, primært England og Irland Vindfløy: Værhane på et skip Vindingefjorden: Nyborg fjord og Holckenhavn fjord Visby: By på Gotland, i norrøn tid også kalt Ve-bygd Visbykrigerne: Krigere fra Visby på Gotland
W Wibiærgh: Viborg, by på Jylland Wæthel: Vejle (opprinnelig et vadested i Vejle Fjord) Y Yggdrasil: Livets tre Æ Æge: Jotun som rår over havet, gift med Rån Æser: Guder Ø Østangeln: East Anglia, område øst i England Østerled: Alle landområder øst for Sverige og Polen Østfranken: Vestlig del av dagens Tyskland Østre Salt: Østersjøen Å Åsgard: Gudenes verden, der Valhall ligger Navnetradisjon: Navnetradisjonen tilsa at den førstefødte sønnen ble oppkalt etter farfaren, mens den andrefødte sønnen ble oppkalt etter morfaren. 15
Stamtrær Gorm den gamle:
Knut Danaast
Sigurd Orm-i-auga
↓
Hardeknut den første – Sigurd Orm-i-augas adoptivsønn
↓
Gorm den gamle – Gift med Tyra Haraldsdatter (Danebod)
↓
Gunhild Gormsdatter
Harald (Gull-Harald)
Harald Blåtann
↓
Svein Tjugeskjegg
Tyra Danebod (Torveig Haraldsdatter) & Sigfred Gormsson (konge av Sjælland og Skåne): Harald Klakk
↓
Sigfred Haraldsson
↓
Harald Sigfredsson
Gorm Sigfredsson
↓
Torveig Haraldsdatter (Tyra Danebod)
Sigfred Gormsson
↓
Gorm den yngre
↓
Edvard (navnet er en gjetning)
↓
Strut-Harald
↓
Vagn (navnet er en gjetning)
↓
Knut Danaast
Harald (Gull-Harald)
Gunhild Gormsdatter Harald Blåtann
Svein Tjugeskjegg
Gorm den unge
16
Ulv Palnatoke og Torste av Ryesborg: Ottar jarl den eldre
↓
(Datter) Heldis Ottarsdatter + Nils jarl av Ryesborg
Ottar den yngre av Norneborg
(Datter) Ingeborg Ottarsdatter + Palna jarl av Venden
↓
(Sønn) Torste av Ryesborg + Astrid Eskesdatter
Ottar den unge (Ott)
(Sønn) Ulv Palnatoke + Álof Stefnirsdatter
↓
(Sønner) Toke + Palner
Hvideslekten – Forfedrene til Skjalm Hvide: Skjalm Hvidelær – Hele navnet er en gjetning (år 915–970)
↓
Toke Skjalmsson Hvidelær – Hvidelær er en gjetning
↓
Skjalm Tokesson Hvidelær – Hele navnet er en gjetning
↓
Toke (Trylle) Tryllesson Hvidelær – Hvidelær er en gjetning
↓
Skjalm Hvide – År 1040–1113 Den kjente «stamfaren» til Hvide-ætten er Skjalm Hvide, som levde fra 1040 til 1113. Forfedrene til Skjalm Hvide har ganske sikkert spilt en vesentlig rolle i samlingen av Danmark, men siden navnene deres stort sett er ukjente, er navnetradisjonen anvendt.
17
Norden år 960
NORDEN ÅR 960
Nidaros Trøndelag
Norge Uppsala
Viken - Kaupang
Birka Svealand Halsi Syberhu
Alebu
Hamn Ve-bygd
Gotland
Torsborg Fröjel
Arus Skåne Samsø Ryesborg Østre Salt Odins ve Sor Jelling Ystad Lejre Gammelborg Tysborg Ripa Rotne Borgundarholm Torø Møn Danevirke Eckernfördebukten De store vollene Heidaby Saksland Friesland Østfranken
Til Anette, Anna og William
Forord
Jeg er Ulv. Gorm den mektige, kongenes konge og den som innledet samlingen av Danmark, påla meg å kalle meg Palnatoke etter faren min, som døde før jeg ble født. Han påla meg også å samle min del av danenes rike, der sørøstre Fyn og spesielt Gammelborg utgjør mesteparten. Men han gjorde det med en omtanke som ved nærmere ettertanke trolig heller var en baktanke. Den som satte Gorms baktanke ut i livet, var Harald Gormsson, den lille pissemauren. Måtte han vandre hvileløst rundt på Nåstrand i Helheim med hår og skjegg av ormer. Når jeg både banner og forbanner danekongen, som ga folket sitt så mye lykke og ulykke, der den påtvungne overgangen fra de sanne gudene til sveklingen på korset plager meg mest, korser min skrivemunk Edmund den enfoldige seg. Og han gjør det med samme iver som kristne flest alltid oppviser. Disse enkle håndbevegelsene, der de fører to fingre fra haken og ned langs brystkassen, og deretter på tvers fra skulder til skulder, er som regel nok til at jeg i det minste gir idiotene en omgang juling, og gjerne avliver dem hvis jeg ser mitt snitt til det. Men Edmund den enfoldige er en flink skald som vet å gi ordene sine en overflate som er så glatt at jeg ikke får meg til å slå ham – selv om han ofte gjør seg fortjent til det. Særlig 21
når han forsvarer kong Harald, den lille pissemauren, og hevder at det var han som reddet danene fra helvetets pinsler og jernneven til Otto den store. Det siste har han kanskje rett i, selv om jeg personlig kaller saksernes og østfrankernes konge for Otto den røde. Men ikke i det første. Jeg frykter at folket mitt – krigsbrødre, venner og kampfeller – vil miste hardheten som gjør oss uovervinnelige på valplassen, hvis vi ikke lenger hører Odin og Tor hviske oss i øret, for det er de gudene jeg ber til i kamp. Bare tanken får meg til å legge hånden på sverdskjeftet, selv om de beste årene mine ligger langt bak meg. Det samme gjør styrken og hurtigheten som fikk motstanderne til å frykte meg, og vennene og kampfellene til å juble. Jeg har kjempet, drept, plyndret, drukket og knullet i hele mitt voksne liv, som for øvrig begynte med en uverdig tilværelse som skipstrell. Jeg var lenket til en tofte på et lite, usselt skip som het Havormen, side om side med Yme, som var like gigantisk som navnet gir inntrykk av, og bare litt mindre enn stanken hans. Yme lærte meg mangt og mye om danene og de skikkene og særlig uskikkene de er glad i. Jeg sier det fordi jeg selv vokste opp i Kumraland på nordvestkysten av Britannia i den feilaktige tro at jeg var barn av cymruene. Det var jeg heldigvis ikke. Moren min var dane av fødsel, det visste jeg allerede den gang. Men den egentlige opprinnelsen min fikk jeg ikke forklart før tante Heldis – måtte hun trives hos Frøya i Folkvang, for jeg savner henne inderlig – kjøpte meg fri på trellemarkedet i Heidaby. Heldis fikk skikk på den frekke tungen min, sendte meg i lære hos Einar sverdmann og reddet dermed det ynkelige livet mitt. Uten henne og ferdighetene jeg lærte av Einar, ville jeg 22
ikke ha sittet foran langilden med askegrått hår og råtne tenner, noe jeg imidlertid ofte skulle ønske at ikke var tilfellet. Det er mulig Harald erklærer og påstår at han kristnet hele Danmark og Norge, men ikke meg, og heller ikke Svein, hans frillesønn og min fostersønn, som jeg har oppfostret som om han var mitt eget barn. Både Svein og jeg ber og sverger stadig til Odin, Tor, Frøya og alle de andre gudene i Åsgard. Og jeg gleder meg til å møte kampfellene og vennene mine i Valhall den dagen de sløve valkyrjene til Odin gidder å forflytte seg til området mitt i Midgard og ta meg med til Valhall. Av samme grunn har jeg alltid sverdet i beltet eller på ryggen, for jeg vil ha det i hånden når jeg trekker mitt siste sukk. Det vil vise valkyrjene at jeg er en kriger og fortjener å komme til Valhall, festhallen til Odin. Nå er jeg en gammel mann som har overlevd de fleste, noe jeg absolutt ikke hadde regnet med. Særlig ikke når jeg tenker tilbake på alle disse årene da jeg blindt adlød Gorm den mektige, og litt mindre blindt Harald Blåtann, sønnen hans. Det overrasker meg stadig at jeg ikke gjennomskuet renkene som Harald var en sann mester i å smi. Av samme grunn fryder jeg meg storlig over erindringen av den nakne rumpa til Harald sett over pilspissen min like før jeg satte pilen mellom de rynkete, ynkelige rumpeballene. Det er et fint minne som jeg kan more meg over ganske lenge, selv om Edmund den enfoldige rister på hodet og mumler noe på latina som ganske sikkert er noe ufordelaktig om meg. Men slik har det vært i hele livet. Jeg utførte de ordrene jeg fikk, sørget først for at Fyn ble underlagt Jellingstolen, og deretter at Sjælland fulgte etter. Til tross for mitt betydelige bidrag til disse skjellsettende begivenhetene i oppbygningen av det Harald kalte Danmark, endret det ikke Haralds 23
oppfatning av meg. Jeg irriterte ham noe voldsomt. Like mye som storebroren hans, Knut Danaast, hadde gjort. Knut var en god venn og ville ha blitt en formidabel konge hvis ikke en gælisk pil hadde sendt ham rett fra Comerborg på gælernes drittøy til Valhall. I motsetning til meg gikk ikke Knuts altfor tidlige død særlig inn på Harald, for han betraktet den som uunngåelig, slik han heller ikke regnet med at jeg ville bli særlig gammel. Men jeg var ikke den eneste som tok Knuts død tungt. Gorm den mektige gikk fra forstanden da Tyra med list fortalte ham at Knut Danaast var død. Fra og med den dagen var det Harald som styrte riket til Gorm. Til og med i den grad at onde tunger begynte å kalle kongen for Gorm den late. Det var jeg som advarte Harald om Sigfred av Sjællands forestående snikangrep på Jylland, der Runulv den snarrådige av Alebu og Odinkar jarl hadde alliert seg med Sigfred Lejrekonge. Det var også jeg som sikret Gorm og Haralds makt på hele den østre og sørlige delen av Fyn. Jeg befestet Gammelborg og områdene helt ned til Torø og sikret dermed et brohode til angrepet på Sjælland. Det var jeg som sto i spissen og i midten av Haralds mektige hær på over sju tusen krigere, og vi drepte så mange sjællendere at hæren til kong Sigfred var på nippet til å falle. Samtidig mistet jeg mange gode menn, men betraktet det som et godt utbytte. Helt til Harald stanset kampene og erklærte at det var på tide å tenke framover i stedet for å ofre flere menn på en seier vi allerede hadde oppnådd. Deretter inngikk Harald en avtale med Sigfred av Lejre, kongen av Sjælland og Skåne, om å dele Lejrestolen med Gorm Sigfredsson, også kalt Gorm den unge. Denne sveklingen av en ungdom må absolutt ikke forveksles med faren 24
til Harald og Knut Danaast, Gorm den mektige av Jelling. Danenes navnetradisjoner er like gamle som de er idiotiske og forvirrende, der den førstefødte sønnen oppkalles etter farfaren og den andrefødte etter morfaren, iblant når de er døde, men som oftest mens de ennå er i live. Kong Harald inngikk denne avtalen med kong Sigfred, enda vi kunne ha drept samtlige og overtatt Lejrestolen uten å tenke på andre enn de av mennene våre som fortjente det. Men han gjorde det fordi Otto den røde var på vei mot Jylland med de mange rytterfylkingene sine, som ifølge Harald var bortimot uovervinnelige. Da jeg fikk vite at Otto den røde nærmet seg Jylland, ville heller ikke jeg miste en eneste mann til for å erobre Sjælland. Grunnen var at tante Heldis befant seg i Ryesborg på Jylland, ikke langt fra Jelling. Ryesborg er stedet der jeg vokste opp sammen med Torste, fetteren min som gikk fra å være min største fiende til å bli bestevennen min. Derfor støttet jeg helhjertet beslutningen til Harald om å forhandle med sjællenderne, for jeg ville til Ryesborg. Dessverre hadde de tre nornene ved foten av Yggdrasil, livets tre, holdt drikkegilde og måtte i rusen ha bestemt seg for at det ikke var opp til meg å bestemme. De tre sure kjerringene knyttet livstråden min slik at Ott, min erkefiende som også er fetteren min, kunne innta borgen min, for de fullgode krigerne som vanligvis bevokter palisaden, var sammen med meg på Sjælland. Men nå skal jeg la Edmund den enfoldiges fjærpenn skrape mot skriveskinnet slik at historien min blir nedtegnet i den rekkefølgen han finner fornuftig. Og siden jeg fremdeles er i stand til å slå fra meg, våger han neppe annet enn å skrible ned ordene mine så sannferdig han kan, og uten for mye munkevrøvl.
Kapittel én
Kremmeren Amundi krølløre hadde seilt fra Fyn til Sjælland med beskjed om at Ott hadde bortført familien min og inntatt Gammelborg, borgen min. Han sa det der han sto i den stygge, spygrønne snekken sin og kikket unnskyldende på meg. Yme halte Amundi opp fra snekken og over relingen til Særimne – skipet mitt – i en fart som avslørte de enorme kreftene hans, for Amundi var en omfangsrik mann. Han landet på dørken med et brak, men da Yme fortsatte å dra i ham, kom han seg på beina raskere enn han hadde kontroll på. «Herre,» kvekket Amundi og gikk i dørken igjen. «Ott har bortført kona og sønnene Deres.» Det var det eneste jeg allerede visste, men også det som gjorde meg likegyldig til alt annet. Selv til Heldis og Otto den røde, som ifølge Harald i dette øyeblikk galopperte fra Saksland mot Jylland med utallige rytterfylkinger. «Når da?» spurte jeg og hjalp Amundi på beina. Jeg ignorerte smertene i den sårede foten min da han tråkket på den, til tross for at han som sagt var en fyldig mann, og gjentok spørsmålet. «For to dager og to netter siden.» «Hvordan?» Amundi trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke, herre, men han sa at De visste hvorfor, og hva han ville gjøre for at alt skulle gå rettferdig for seg.» 27
«Har du snakket med Ott?» Amundi nikket. «Er det sant?» Amundi nikket igjen. «Han kom ridende til Nyborg med Bersi i et tau etter seg, som om han var en slaktegris som …» «Lever Bersi?» «Nei, herre, det var bare hodet og halvparten av overkroppen hans som Ott hadde med, men det er ingen tvil om at det var Bersi.» I det øyeblikket gikk det omsider opp for meg hva Ott hadde gjort. Han hadde ofret alle mennene sine, eller nesten alle, for å få meg bort fra Gammelborg og Fyn. Ott hadde ventet til han visste at kampene måtte ha begynt på Sjælland, og da hadde han angrepet Gammelborg med de svartkledde krigerne sine fra Gotland. Jeg kikket rundt meg og observerte mennene mine. Mange hadde falt, og de overlevende hadde sår og skrammer og størknet blod i skjegg og hår. Men de hadde kjempet godt, og jeg anslo at jeg fremdeles hadde rundt fire hundre mann. Blikket mitt falt på Hallgeir, stallaren til Ott, som lå hardt skadet på løftingen, og på Lynn, volven, seidkona og skjoldmøyen min, som stelte ham. Jeg likte stallaren til Ott godt. Han hadde kjempet ved min side i skjoldmuren og vært så dyktig at han hadde reddet livet mitt flere ganger. Likevel var han den eneste som kunne vite svaret på hvorfor Ott hadde brutt fredsavtalen som var blitt bekreftet av en konge og av den mektigste volven i Midgard, Vigdis den synske. Jeg humpet fra tofte til tofte med Amundi i hælene og satte meg på huk ved siden av Lynn. «Lever han?» «Han gjør det, herre, men det er ennå ikke bestemt om det egentlig er meningen.» 28
Jeg hatet det når Lynn snakket som om hun hadde et øre på en av skuldrene til nornene. Det visste hun godt, for hun smilte henrykt til meg. Smilet forsvant ved det neste jeg sa. «Ott har angrepet Gammelborg og bortført Álof og guttene,» sa jeg mye roligere enn jeg følte meg. Lynn nikket langsomt og la til: «Og Svein!» «Det vet jeg ikke,» sa jeg fordi jeg trodde det var et spørsmål. «Nei,» sa Lynn. «Ott har bortført Svein også, og det er det som betyr noe.» «Du snakker som du har forstand til,» snerret jeg, noe som dessverre var sant. Jeg følte en umåtelig trang til å klappe til henne. Men det torde jeg ikke. «Ja,» svarte Lynn alvorlig, «det gjør jeg. Og du skal få Svein Haraldsson tilbake fra Ott.» Jeg nikket langsomt og så på Hallgeir. «Jeg er like glad i Svein som om han var min egen sønn, men han er en bastard. Han er ikke viktig …» «Nei, herre,» hvisket hun. «Livstråden til bastarden blir viktig, sier man.» Det forsto jeg ikke, for Harald nektet jo å vedkjenne seg farskapet til Svein, men samtidig ønsket jeg ikke å vite hvem man var. Derfor så jeg på Hallgeir og kjente at vreden, min trofaste følgesvenn gjennom mesteparten av livet, fylte tankene mine. Hallgeir var stallaren til Ott, og det faktumet fylte ordene jeg hadde på tungen. «Kan du høre meg, din forpulte drittsekk,» sa jeg og trommet hardt på det blodigste stedet på bandasjen hans. «Herre,» stønnet Hallgeir og åpnet øynene. «Jeg hører Dem …» Jeg fortsatte å prikke på såret hans, og han fortsatte å stønne. «Hvorfor, Hallgeir?» 29
«Herre?» Hallgeir pustet i små, smertefulle åndedrag mens svetten piplet fram på pannen. «Hvor har Ott dratt med kona og sønnene mine?» Hallgeir så på meg med et forpint blikk. «Herre?» stønnet han. «Jeg … aner ikke hva De … snakker om!» «Din forpulte drittsekk!» gjentok jeg, denne gangen med ansiktet helt inntil ansiktet hans. «Du kommer til å dø om bord på dette skipet, og det eneste du kan skryte av overfor valkyrjene, er de tomme hendene uten fingre, uten våpen i hånd, uten …» «Han hører deg ikke, herre,» skjøt Lynn inn. «Klart han hører meg, den dritts…» Først da oppdaget jeg at jeg bare så det hvite i øynene til Hallgeir. «Er han død?» «Han har besvimt, herre, men han kreperer snart hvis du ikke flytter fingrene dine.» Jeg kikket ned på fingrene mine, der blodet pumpet ut gjennom bandasjen. Jeg flyttet dem fra det alvorlige såret til Hallgeir og så at blodet strømmet enda raskere ut av ham. «Det må han ikke,» utbrøt jeg og kikket opp på Lynn. «Redd ham!» Lynn sukket – noe hun var den eneste som slapp unna med overfor meg – og sa at jeg burde uttrykke meg litt klarere. «Hvorfor skal jeg redde ham så lenge han uansett skal dø?» Det visste jeg ikke, men jeg stirret sint på henne. «Fordi herren din sier det,» sa jeg og flyttet meg for å slippe henne til. Lynn nikket, satte seg på huk ved siden av Visbykrigeren og begynte å behandle ham mens hun hvisket på språket hun hadde lært av Vigdis den synske. «Lynn,» sa jeg og reiste meg med hånden på amuletten min. «Bare redd ham. Han må svare på spørsmålene mine før han dør.» 30
Lynn svarte ikke. Jeg lukket øynene i et langt blunk, åpnet dem og rettet blikket mot Fyn, der livet til kona og sønnene mine var i fare. «Herre,» sa Harek og dro meg i ermet. «Erik den snille vil snakke med Dem.» «Erik?» mumlet jeg og kikket mellom toftene der den alvorlig sårede bryten min lå. «Herre?» sa Erik og prøvde å komme seg opp, men siden mesteparten av den ene armen hans lå igjen på valplassen ved Lejre, gikk det ikke så bra. Han var blek med rødsprengte øyne, men det virket ikke som om den gule døden hadde innhentet ham. Ikke ennå, i hvert fall. «Hva gjør Amundi her?» Stemmen lød forpint, men ordene var like klare som vanlig. «Yme!» ropte jeg. «Hjelp Erik opp på løftingen!» Yme bannet, slik han hadde for vane når jeg ga ham ordrer, men hjalp likevel bryten min opp på løftingen, der det begynte å bli trangt om plassen med rorgjengeren, Amundi, Lynn og Hallgeir. «Han forteller meg om det nye løftebruddet til Ott, den drittsekken.» Erik så på Amundi, som smilte som om det var noe positivt. Det var det overhodet ikke. «Det nye løftebruddet?» sa Erik, som dessverre husket bedre enn de fleste, selv når han som nå var alvorlig såret. «Så vidt jeg husker, har han da ikke brutt noe løfte?» «Løftebrudd!» fastslo jeg og fortalte hva Ott hadde gjort og sagt til Amundi. Erik lukket øynene og ristet svakt på hodet. «Erik, hvorfor har den åndssvake fetteren min bortført kona og sønnene mine, drept mannskapet mitt og sikkert brent ned Gammelborg til grunnen så lenge vi hadde en klar fredsavtale?» 31
«Glam!» sa Erik og så ut som om han skammet seg. Kanskje det bare var smertene som rev i ham, men han våndet seg ganske mye. «Glam?» snerret jeg. Erik nikket. «De drepte Glam i Krigerbygd og brente ned hallen til Ott.» Det var sant, men det var mer enn fjorten år siden. Det sa jeg til Erik. «Ville De ha tilgitt Ott etter fjorten år hvis han hadde drept kona Deres?» Jeg ville ikke ha tilgitt ham om han så drepte den lusete kjøteren til trellen min, så jeg ristet på hodet. «Der har De årsaken, herre.» «Jaså!» var det eneste jeg fikk fram, for jeg var rasende, hevngjerrig og først og fremst skrekkslagen med tanke på livet til familien min. Men jeg var også blitt eldre, og jeg visste at jeg ikke bare kunne storme til Fyn og jakte på Ott uten å risikere livet til familien min. Jeg trengte råd, og dem skulle Erik gi meg. Men det første rådet hans tok meg på sengen. «Kast anker, herre,» sa Erik. «Er du full?» utbrøt jeg og så mot Sjælland, som stadig kunne nås med et pilskudd, der de siste skipene til Harald var i ferd med å forlate stranden. «Nei, herre. De har med Dem en del menn som har avlagt ed til Dem, men den gjelder bare til de kommer tilbake til Fyn.» I det øyeblikket gikk en rekke ubehagelige kjensgjerninger opp for meg. Jeg var omgitt av krigerne til Ott, og selv Erik hadde en fortid hos Ott, selv om jeg ikke tvilte på at han var lojal mot meg. Jeg så meg omkring og fikk øye på minst tjue Visbykrigere som var kledd i svart, akkurat som Hallgeir. 32
«Stryk seilet og kast anker!» beordret jeg og brølte at det gjaldt alle skipene mine. «Glum, blås i hornet. Yme, sving banneret mitt i ring.» Jeg så på Erik. «Hva nå?» Erik måtte trekke pusten to ganger før han klarte å snakke. «Nå venter vi på at Hallgeir kommer til bevissthet.» «Den drittsekken,» sa jeg og ville sparke til stallaren til Ott. Men Lynn stanset meg og sa at Hallgeir allerede balanserte på kanten mellom liv og død, og at et spark ikke ville være bra for ham. «Nei,» sa Erik og stønnet svakt med hånden presset mot stedet der skjoldarmen inntil i går hadde hengt fast i skulderen. «Jeg tror ikke Hallgeir visste noe om planene til Ott. Jeg tror ikke at noen andre enn Ott selv visste hva han hadde i tankene.» «I så fall, hvorfor venter vi på Hallgeir?» spurte jeg. «Fordi man bør være sikker i en sak som denne,» stønnet Erik. Jeg vurderte ordene hans den tiden det tar å trekke pusten tre ganger, men hadde fremdeles lyst til å banke noen. Men jeg fant ikke den rette, og derfor dundret jeg knyttneven i skulderen til Yme i mangel av noe bedre. Slaget var hardt og fikk Yme til å rykke til litt, men han gjorde ikke annet enn å se spørrende på meg mens han veivet med banneret for å signalisere at alle skipene mine skulle kaste anker og avvente den neste ordren min. «Krigerbygd,» sa jeg mens Erik prøvde å få luft nok til å snakke, men det besvarte ikke Ymes uuttalte spørsmål. «Den har vi inntatt før, og det …» Jeg tidde da Erik ristet på hodet. «Harek, gi bryten min litt øl, så tungen hans glir lettere.» Harek fant en ølsekk og satte den for munnen til Erik. Erik drakk begjærlig og lenge, og da han tok munnen fra 33
ølsekken, var ordene litt mer sammenhengende. Øl er utvilsomt gudenes hyllest til alle i Midgard. «Ott sier at alt skal gå rettferdig for seg, og at De vet hva han vil gjøre. Derfor mener han sikkert at han vil gjøre det samme mot Dem som De gjorde mot ham …» «Brenne ned Krigerbygd?» utbrøt jeg. «Neppe, herre. Heller hallen i Gammelborg, og med sønnene og kona Deres inni.» «Ott hadde ingen sønner,» sa Yme. «Kanskje han vil spare Toke og Palner?» «Neppe,» sa Erik igjen og måtte overgi seg til smertene et øyeblikk. «Harek, mer øl. Ser du ikke at han trenger det?» Harek helte mer øl i Erik, og jeg ventet utålmodig på at han fikk tilbake taleevnen. «Uansett hvor Ott befinner seg og hva han kan tenkes å gjøre, er det to ting De skal kreve av Visbykrigerne, herre.» «Hva da?» Erik drakk litt mer øl før han svarte. «Ott har brutt eden og er således en niding som Vigdis den synske og kong Harald vil straffe. Derfor skal De forlange at alle Visbykrigerne avsverger eden sin til Ott, og at de deretter sverger til Dem som herren sin så lenge de befinner seg på Fyn. Kan de ikke det, skal de bli igjen på Sjælland.» Det hørtes fornuftig ut, og siden jeg hadde det travelt med å komme meg hjem, kikket jeg rundt meg. Sjælland lå rett bak oss, men det ville ta tid å snu alle skipene og få mennene i land. «Lag en skipsøy, Ulv,» foreslo Yme. «Samle alle skipene med relingen mot Særimne og gi alle de svartkledde ordre om å komme om bord.» 34
Jeg nikket og så på Hallgeir, som kastet opp på løftingen og stønnet tungt. Han svettet som om han hadde løpt langt, og var likblek i ansiktet. «Yme, gjør det, og gjør det fort.» Om det skyldtes at det var Ymes egen idé, eller om også han var bekymret for familien min, vet jeg ikke, men han gjorde som jeg sa, uten å protestere og i full fart. «Hallgeir,» sa jeg og satte meg på huk ved siden av mannen jeg inntil for et øyeblikk siden hadde likt svært godt. «Kan du høre meg? Hallgeir?» Han nikket så vidt. «Kan du snakke?» Han nikket igjen, og jeg så alvorlig på ham. «Ja,» stønnet han. «Bra. Men først skal du lytte. Så skal du tenke, og så snakke, og du skal huske på at du er bundet av eden til meg, siden vi ennå ikke er på Fyn.» Jeg løftet haken hans og fanget blikket. «Kan du det?» Øynene til Hallgeir rullet i øyegropene, men han nikket. Da forklarte jeg mer detaljert hva for en drittsekk herren hans var, den kjøteren, og så lot jeg tausheten råde mellom oss. Jeg vet ikke om det var på grunn av smertene eller bare generell vemmelse over Ott, men Hallgeir bet tennene hardt sammen. «Hva vil De at jeg skal gjøre, herre?» hvisket Hallgeir og måtte trekke pusten flere ganger før han kunne fortsette. «Hvis … det er … som De sier, er ikke Ott … herren min … men en niding som …» Nå måtte han ta en pause igjen og la ordløs luft visle ut mellom de sammenbitte tennene. «Som … fortjener å dø,» avsluttet han og besvarte blikket mitt med et som virket sint, til tross for smertene. 35
«Greit, Hallgeir,» sa jeg og nikket. «Kan du sverge på det du nettopp sa, og gjøre det med tanke på Odin, som er den guden du helst sverger til?» «Ja, herre.» «Lynn!» ropte jeg uten å slippe ham med blikket. «Lynn?» «Jeg er her, herre,» svarte Lynn og var så tett inntil meg at jeg ufrivillig vendte hodet mot henne. Hun smilte, og det er et sært syn å være så nær et par filte fortenner omgitt av tatoveringer. Hun luktet litt beskt, som om hun tygde på en av urtene eller soppene som Odin har tisset på. «Det er du,» mumlet jeg og måtte tvinge meg til å bli sittende. «Nemlig,» fastslo Lynn. Jeg så på Hallgeir igjen. «Sverg,» sa jeg langsomt og sammenbitt. «På at du ikke visste om planene til Ott, og at han ikke er herren din lenger. Sverg i Odins navn og se Lynn i øynene mens du gjør det.» Hallgeir brukte lang tid på å få fram ordene, så jeg overlot plassen min til Lynn. Det var uansett henne han skulle se i øynene mens han avla eden. «Glum,» sa jeg og senket stemmen, for den trofaste følgesvennen til Lynn var sjelden lenger unna henne enn at de kunne snakke sammen. «Der den ene er, er også den andre,» mumlet jeg og så at Glum smilte. «Herre?» «Foreta en opptelling av alle mennene mine, men del dem inn i sårede, kampdyktige og svartkledde – med en gang!» «Ja, herre.» Jeg så på Lynn og Hallgeir. «Har han talt?» Lynn nikket. «Det har han. Du er herren hans nå, ingen andre. Slik er det bestemt!»
Året er 955, og Harald Blåtanns forsøk på å samle Danmark later til å være mislykket helt fra starten av. Otto den store vil tvangskristne eller drepe sine hedenske og uregjerlige naboer i nord, og sender derfor en hær til Jylland. Nå er det opp til Ulv Palnatoke å stoppe ham.
To n n y Gulløv
TUSENÅRSRIKET BOK 3 Bok 1: DANSK BESTSELGER
Bastarden er tredje bok i fortellingen om Ulv Palnatoke. Det
er en fascinerende, humoristisk og barsk historie om en tid hvor danskene lå i stadig krig både med hverandre og med utallige andre folkeslag i jakten på rikdom og evig ære.
Om Tusenårsriket:
Bokblogger.com
«Liker du vikingebøker … ja, da er dette en av de du må få med deg… Jeg gleder meg til neste bok i denne serien» Lillasjel.blogg.no
ISBN 978-82-419-5630-0
TUSEnÅRS-
RIKET To n n y G u l l ø v
Bok 2: To n n y Gulløv
BASTARDEN Bøkenes svar på TV-serien Vikings
To n n y G u l l ø v
en konges ætt
Tonny Gulløv (f. 1966) arbeider som purser i SAS og bor med sin familie i København. Han har alltid vært interessert i historiske romaner, spesielt de som utspiller seg under vikingtiden og middelalderen.
«Eg var med i handlinga frå fyrste side, og vart bergtatt av formidlinga til forfattaren… [E]g vil tru at for dei som er interessert i vikingar og historiar kring denne tida, vil denne boka verta ein av dei store favorittane. Historia er strålande, universet er utsøkt… »
BASTARDEN
Harald Blåtann sender Ulv Palnatoke og krigerne hans til Danevirke for å bistå Håkon jarl i forsvaret av Danmark. Men som alltid er Ulv Palnatoke egenrådig. Han utkjemper det største sjøslaget danskene noensinne har vært involvert i, og han gjør det på sin måte, som Harald Blåtann ikke kan stille seg bak. Er Palnatokes trass og galskap tilstrekkelig for å beseire den mektigste herskeren i Midgard?
«Underholdende … Tonny Gulløv kan sine saker.»
DANSK BESTSELGER
Fyens Stiftstidende
EN
konges ætt Andre bok i serien Tusenårsriket
To n n y G u l l ø v