Mulki Mukhtar Mohamud Osoble
Jeg kaster blikket i retningen der den ekle, sleipe stemmen kommer fra, men jeg klarer ikke å se det dumme trynet til Gustav i mengden lenger.
Flere og flere folk strømmer til skaterampa og glaner opp på meg. Ansiktene glir inn i hverandre. Pratingen går over til summing. Den bratte rampa under meg blir plutselig tåkete. Alt svaier liksom fra side til side. Jeg angrer på at jeg ikke tok med tablettene mot bilsyke.
«Det var det jeg visste. Hun kommer aldri til å droppe», fortsetter Gustav. I alle fall tror jeg det er han som snakker.
«Vent!» er det noen som piper.
Det tar et sekund før jeg innser at den ynkelige stemmen tilhører meg.
Med brennende kinn slår jeg blikket ned. Høyrefoten min får hele skateboardet til å riste.
«Vent», hermer noen i folkemengden. Sikkert Gustav. Noen begynner å fnise.
Jeg lukker øynene og tar et dypt åndedrag. Slipper pusten forsiktig ut gjennom nesa. Dette klarer jeg. Det er bare en liten skaterampe. Jeg skal vise dem alle hva jeg er god for!
«Ikke gidd, Anisa. Kom ned!» protesterer en ny stemme.
Jeg kikker bort til siden der Charlotte står. De blå øynene hennes er kulerunde bak brilleglassene.
«Dette er en skikkelig dårlig idé! Skjønner du ikke at dette bare er noe Gustav sier for å terge deg?» fortsetter hun.
Jeg er glad i Charlotte. Det er jeg virkelig. Men akkurat nå kjenner jeg et stikk av irritasjon. Må hun være så veslevoksen akkurat nå?
«Det er farlig! Du har bare stått på skateboard én gang før!»
Charlotte merker ikke at kommentaren hennes får folk til å le og peke på meg. Mobiler løftes i været.
Til og med småttisene fra førsteklasse strekker hals for å få med seg showet. Noen av dem dekker for øynene.
«Anisa. Vær så snill», ber Charlotte. Hun har ikke rikket seg fra plassen sin.
Det eneste som hindrer henne i å klatre opp på rampa og dra meg ned med makt, er sceneskrekken hennes. Flaks for meg.
Jeg trekker pusten en gang til. Puster skjelvende ut gjennom munnen. Så legger jeg høyrefoten på brettet på ny.
Jeg lener meg så langt frem at det føles som jeg skal tryne. Så dropper jeg.
Med ett er det som om jeg ikke hører ropinga fra mengden. Jeg er i fritt fall. Lettere enn luft. Jeg forstår ikke hvorfor jeg var så redd for å renne ned skaterampa? Dette er jo kjempelett. Jeg flyr jo!
Det tar dessverre for lang tid før jeg skjønner at jeg faktisk faller hele veien ned. Beina mine var aldri plantet på skateboardet da jeg droppet.
Da jeg kommer til meg selv, ligger jeg langflat på bunnen av rampa.
«Du Anisa, du Anisa», sukker Steinar, kontaktlæreren min. Han rister svakt på hodet mens han desinfiserer det ferske såret på kneet mitt.
Selv holder jeg så hardt rundt krakken at knokene blir lyse. Svien er uutholdelig, men jeg lager ikke en lyd. Dette tåler jeg.
Kontoret til helsesykepleieren er kaldt og knøttlite. Rommet har så vidt plass til pult, kontorstol og en ekstra krakk. Hylla er overfylt av bøker, mapper og det som må være plastplanter.
Blomstene har i hvert fall hatt de samme sterke fargene i alle år, til tross for at det lille vinduet så vidt slipper inn sollys.
«Jeg visste ikke at du liker å stå på skateboard. Hvor lenge har du holdt på med det?» fortsetter Steinar. Jeg kan se at han anstrenger seg, som om han egentlig vil spørre om noe annet.
«Kjempelenge», svarer jeg og lager lyvekryss bak ryggen. «Å?»
«Jepp! Skateboard handler om prøving og feiling, skjønner du.» Jeg dunker knyttneven mot brystet. «Men det gikk galt denne gangen da jeg skulle droppe. Bare uflaks.»
«Jøss.» Steinar finner frem plaster fra medisinboksen. Et rosa et med fargerike ponnier på.
Jeg biter sammen tennene så hardt at jeg er sikker på at jeg knekker en tann da han fester på plasteret. «Jeg må bare fortsette å øve. Det tar tid å bli råflink i skating.»
«Det er bra å ha ambisjoner, Anisa, men du må ikke overdrive.»
Jeg ser mistroisk på han. «Tror du at jeg lyver?»
«Det har jeg aldri påstått.» Steinar blir mild i blikket. «Står alt bra til med deg?»
«Kjempebra, faktisk! Jeg har ikke så vondt lenger.»
«Det var ikke det jeg mente.» Han lener seg tilbake i stolen og legger de sammenfletta hendene i fanget. «Jeg lurer på om det går bra med deg på skolen. Du har ikke hatt det så lett etter skolestart i syvendeklasse, med faren din som brått måtte reise til Somalia, og …»
«Det går bra!» jeg vipper utålmodig på krakken. «Kan jeg gå nå? Charlotte venter på meg. Vi skal hente lillesøstera mi på SFO.»
Rynkene i panna hans blir dypere. «Hvis det skulle være noe, hva som helst, så kan du huke tak i meg. Uansett. Kan du love meg at du gjør det?»
«Ja da, ja da.» Jeg reiser meg og angrer med det samme. Kneet protesterer smertefullt. «Takk for hjelpen, og ha det!»
Jeg halter ut av kontoret til helsesykepleieren og kolliderer med Charlotte.
«Trenger du hjelp?» spør hun og legger en arm rundt meg uten å vente på svar.
Jeg smiler og lener meg inntil henne. Sammen går vi ned den tomme gangen og videre ut.
Charlotte er ikke typen som skravler nonstop. Det er deilig at vi ikke må si noe for å ha det gøy sammen, men det er noe i lufta. Noe ubehagelig jeg vet hun kommer til å påpeke.
«Du, Anisa? Du trengte jo ikke å akseptere challengen til Gustav.»
Og DER kom det. Jeg forbanner det skadde kneet mitt for at jeg ikke kan stikke av.
«Kan jeg gi deg et råd? Lov meg at du ikke blir sur», sier Charlotte.
«Jeg er aldri sur.»
«Slapp av innimellom, Anisa. Take it easy. Tenk deg om før du bestemmer deg for å gjøre noe.»
Pøh! Tenking er Charlottes greie. Jeg liker å kjøre på og se hva som skjer. Skjebnen er aldri på min side, så jeg gidder ikke å vente på den.
«Forresten, hvor ble skateboardet mitt av? Og hjelmen?» spør jeg.
«La dem tilbake i busken ved skoleporten», svarer Charlotte som den største selvfølge.
Jeg puster lettet ut. Steinar kan bare bekymre seg så mye han vil.
Så lenge jeg har Charlotte, trenger jeg ingen andre.
Anisa har bestemt seg for at alt skal bli annerledes i 7. klasse. Skatekongen Gustav og de kjipe jentene i klassen har spredd videoer og gjort narr av henne for siste gang. Hun skal bli rågod til å skate, selv om hun egentlig ikke får lov. Heldigvis støtter bestevenninna Charlotte henne uansett.
En dag arver Anisa en gammel medaljong. Den sies å være magisk, men Anisa synes den ligner mest på et billig plastsmykke. Etter hvert som hun havner i stadig mer trøbbel, viser det seg likevel at medaljongen kanskje kan hjelpe henne – eller gjøre alt enda verre …
Anisas magiske medaljong er første bok om Anisa: En serie om vennskap, mot og ukjente krefter.
