Issuu

guillaume musso gjenforeningen

Roman oversatt fra fransk av stéphanie de miranda, mno

Originaltittel: La jeune fille et la nuit

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Nils Olsson, oink.se

Forfatterfoto: Emanuele Scorcelletti

Sats: Haakonsen tekst og ombrekking Papir: 60 g Holmen 2,0 Boken er satt med Sabon LT Pro 11/14,5 pkt.

1. opplag 2026 isbn: 978-82-419-6657-6

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til Flora

Til minne om samtalene våre den vinteren, over tåteflasken klokka 4 om morgenen ...

Problemet med natten består. Hvordan komme seg gjennom den?

Henri MICHAUX

Portnerbolig

ST. EXUPÉRY

Agoraen

Biblioteket

Administrasjonsbygget

Båtskur

LYCÉE

Historiske undervisningsbygg

Place des Marronniers

Innsjøen

Ørneredet

Lærerpaviljongen

Rektorboligen

Idrettsbygget

Nicolas-de-Staëlblokka

s muglerstien

Piken:

Forbi! Akk, forbi!

Gå, ville knokkelmann!

Jeg er ennå ung, nei, gå!

Og rør meg ikke!

Døden:

Gi meg hånden, du skjønne, milde skapning!

Jeg er din venn og vil deg ikke vondt

Vær ikke redd! Jeg er ei vill.

Kom nå, og sov stille i min favn.

Matthias CLAUDIUS (1740–1815)

Døden og piken

2017

Sørspissen på Cap d’Antibes. 13. mai.

Manon Agostini parkerte tjenestebilen i enden av Chemin de la Garoupe. Politikvinnen smelte igjen døra på den gamle Renault Kangoo-en mens hun forbannet rekken av omstendigheter som hadde ført henne hit.

Rundt klokka 21 hadde vakten ved en av halvøyas mest eksklusive boliger ringt til politistasjonen i Antibes for å melde om at han hadde hørt et smell eller et skudd, i alle fall en merkelig lyd, som formodentlig kom fra den steinete kyststien som gikk langs eiendommen. Vakthavende gjorde ikke noen stor sak av henvendelsen og koblet vedkommende videre til lokalpolitiet, som ikke kom på noe bedre enn å kontakte henne, til tross for at hun hadde gått av vakt.

Da sjefen ringte for å be henne gå og se etter på kyststien, sto Manon allerede på farten, ferdig sminket

og antrukket for kvelden. Hun skulle gjerne ha bedt ham ryke og reise, men hun kunne ikke si nei til å gjøre ham denne tjenesten. Samme morgen hadde fyren tross alt gått med på å la henne få bruke Kangooen etter arbeids tid. Manons egen bil hadde nettopp oppgitt ånden, og denne lørdagskvelden trengte hun virkelig en bil for å komme seg til et arrangement hun hadde gledet seg til.

Lycée Saint-Exupéry, der hun hadde gått på videregående, hadde femtiårsjubileum. I den anledning ble det arrangert jubileumsfest for alle tidligere elever. I sitt stille sinn håpet Manon å treffe en gutt som hadde gjort inntrykk på henne den gangen. En litt annerledes gutt som hun av en eller annen teit grunn hadde oversett på den tiden, til fordel for eldre gutter som alle viste seg å være kronidioter. Håpet var fullstendig irrasjonelt. Hun var ikke engang sikker på om han kom til å dukke opp, og han hadde helt sikkert glemt at hun fantes. Men hun trengte virkelig å tro på at det endelig skulle skje noe i livet hennes. Manikyr, frisørtime, shopping ... Manon hadde brukt hele ettermiddagen på å gjøre seg i stand. Hun hadde pøst ut tre hundre euro på en dypblå blonde kjole i silkejersey med rett snitt, lånt et perlekjede av søsteren og høyhælte sko av bestevenninnen – et semsket par fra Stuart Weitzman som hun fikk vondt i føttene av.

Manon tente lommelykten på mobilen idet hun stolpret ut på den smale stien som slynget seg langs kysten over to kilometer, frem til Villa Eilenroc. Hun var godt kjent i området. Da hun var liten, pleide hun å bli med faren for å fiske nede i de små vikene. Før i tiden ble denne

strekningen kalt Tollerstien, eller Smuglerstien, på folkemunne. Først senere ble stedet nevnt i reisehåndbøker, under det mer fargerike navnet «Sentier de Tire-Poil», siden vinden der alltid rusker i håret. I dag var navnet mer alminnelig og sterilt – rett og slett «kyststien».

Etter omtrent femti meter støtte Manon på et gjerde med påskriften «Farlig område – adgang forbudt». Det hadde stormet fryktelig noen dager tidligere. Den voldsomme styrtsjøen hadde ført til steinras som gjorde deler av stien ufremkommelig.

Manon nølte et øyeblikk før hun bestemte seg for å skritte over gjerdet.

1992 Sørspissen på Cap d’Antibes. 1. oktober.

Lett om hjertet sprang Vinca Rockwell forbi stranden ved la Joliette. Klokka var ti om kvelden. For å komme seg hit fra skolen hadde hun overtalt en av klassevenninnene fra litteraturlinja på forberedende, som kjørte scooter, til å gi henne skyss ut til Chemin de la Garoupe.

Idet hun gikk ut på Smuglerstien, kjente hun sommerfuglene flakse rundt i magen. Hun skulle treffe Alexis. Hun skulle treffe sin elskede igjen!

Vinden kom i kraftige kast, men det var så vakkert og stjerneklart at man nesten skulle tro det var midt på dagen. Vinca hadde alltid elsket dette stedet fordi det var så vilt og så fjernt fra det klisjéfylte glansbildet av sommere på den franske rivieraen som man kunne komme. I sollyset ble man trollbundet av det hvite og okerfargede skjæret fra kalksteinene, og av de utallige blånyansene i havet som skylte inn over de små vikene. En gang, mens

hun speidet ut mot Lérins-øyene, hadde Vinca til og med fått øye på delfiner.

Når det blåste opp til storm, slik det gjorde i kveld, kunne landskapet forandre seg drastisk. De bratte klippene ble farlige, pinje- og oliventrærne så ut til å vri seg i smerte, som om de prøvde å rive seg opp av jorden. Men Vinca brydde seg ikke. Hun skulle treffe Alexis. Hun skulle treffe sin elskede igjen!

2017 Faen i helvete!

Hælen på en av pumpsene til Manon hadde nettopp knekt tvert av. Svarte! Hun ville måtte dra hjemom før hun dro videre til festen, og i morgen kom hun til å få kjeft av venninnen. Hun kippet av seg skoene, puttet dem i vesken og gikk barbeint videre.

Hun fortsatte å følge den smale, betonglagte stien langs toppen av klippene. Luften var ren og forfriskende.

Mistralvinden hadde feid skyene til side og strødd stjerner over himmelen.

Den praktfulle utsikten strakte seg fra bymuren rundt det gamle Antibes, forbi fjellene i innlandet og helt til Baie des Anges ved Nice. I ly for vinden bak pinjetrærne lå noen av rivieraens flotteste eiendommer. Man kunne høre brenningen skumme mot stranden og føle kraften i bølgene.

Opp gjennom årene hadde kyststien flere ganger vært åsted for tragiske ulykker. Høye bølger hadde revet med seg fiskere, turister eller elskende som kom for å kline i vannkanten. Etter krass kritikk så myndighetene seg nødt til å sikre stien ved å bygge solide trapper, merke den og

sette opp gjerder som skulle legge bånd på turgåernes lyst til å gå for nær kanten. Men det skulle ikke mer til enn at det blåste liten storm i noen timer før området ble svært farlig igjen.

Manon kom frem til et sted der en aleppofuru hadde veltet. Treet hadde smadret gjerdet i fallet og lå over veien. Det var umulig å komme forbi. Hun burde kanskje snu. Det var ikke en levende sjel her. Den sterke mistralvinden hadde skremt bort turistene.

Du må komme deg vekk herfra.

Hun stoppet opp og lyttet til den ulende vinden. Den bar med seg en klagende lyd, som virket både nær og fjern. En murrende trussel.

Til tross for at hun var barbeint, sprang hun ut på en fjellknaus for å komme seg forbi hinderet og fortsatte langs stien med lommelykten på telefonen som eneste lyskilde.

Omrisset av en mørk skikkelse tegnet seg ved foten av klippen. Manon myste ned for å se bedre. Nei, den var for langt unna til å skjelne hva det var. Hun forsøkte å klatre ned, ytterst forsiktig. Så hørtes en spjærende lyd. Falden på blondekjolen hadde revnet, men hun brydde seg ikke. Nå kunne hun se formen som hadde fanget oppmerksomheten hennes. Det var liket av en kvinne, etterlatt på en steinrøys. Jo nærmere hun kom, desto mer steg redselen i henne. Dette var ingen ulykke. Kvinnens ansikt var blitt slått til en ugjenkjennelig, blodig masse. Herregud. Manon kjente knærne gi etter, hun var i ferd med å synke sammen. Hun låste opp mobilen for å ringe nødtelefonen. Det var ingen dekning, men på skjermen sto det likevel: Kun nødanrop. Hun skulle til å trykke på anropsknappen da hun oppdaget at hun ikke var alene.

En mann satt gråtende litt lenger unna. Han virket fullstendig nedbrutt og hulket med ansiktet i hendene.

Manon var skrekkslagen. Der og da angret hun på at hun ikke hadde tatt med seg tjenestepistolen. Hun nærmet seg forsiktig. Mannen rettet seg opp. Idet han løftet hodet, kjente Manon ham igjen.

– Det er jeg som har gjort dette, sa han og pekte på liket.

1992

Elegant og lettbent hoppet Vinca Rockwell fra stein til stein. Vinden kom i stadig kraftigere kast. Men Vinca likte det. De høye bølgene, faren, den berusende sjøluften, de svimlende stupene. Aldri hadde hun opplevd større eufori enn når hun var sammen med Alexis. En dyp og total åpenbaring. En sammensmelting av kropp og sjel. Om hun så fikk leve i hundre år, ville ingenting kunne måle seg med dette minnet. Bare tanken på møte Alexis i smug og elske blant klippene var overveldende.

Hun følte den lune vinden svøpe seg om henne, blafre rundt bena, løfte på fliker av kjolen, som et forspill på elskoven hun så inderlig lengtet etter. Hjertet som løper løpsk, varmen som stiger i deg, rystende, medrivende, blodet som banker, pulsen som øker og får det til å sitre i hver centimeter av kroppen.

Hun skulle treffe Alexis. Hun skulle treffe sin elskede igjen!

Alexis var stormen, natten, selve øyeblikket. Innerst inne visste Vinca at dette var en tabbe, og at det ikke kom til å ende godt. Men hun ville ikke gått glipp av opphisselsen hun følte nå for alt i verden. Forventningen,

forelskelsens galskap, den smertefulle fryden ved å la seg rive med av natten.

– Vinca!

Brått kom silhuetten til Alexis til syne mot den klare himmelen, der fullmånen lyste over dem. Vinca tok noen steg for å gå skyggen i møte. På et blunk var det nesten som om hun allerede kunne føle nytelsen som ventet. Intens, glohet, vill. To legemer som slynger seg sammen og går i oppløsning til de går i ett med bølgene og blåsten.

Stønnene som blander seg med måkeskrikene. Krampetrekningene, eksplosjonen som tar pusten fra deg, et strålende, hvitt lysglimt som blender deg og får det til å føles som om hele deg blir spredt for alle vinder.

– Alexis!

Da Vinca endelig omfavnet sin elskede, hvisket en indre stemme nok en gang at dette ikke kom til å ende godt. Men den unge jenta ga blaffen i fremtiden. Kjærligheten er alt, eller ingenting.

Det eneste som betydde noe, var her og nå.

Den forførende, giftige, brennhete Natten.

En skole i vinterdvale.

Tre venner i fritt fall.

En hemmelighet som nekter å dø.

Vinteren 1992

En iskald natt, mens snøstormen raser, rømmer nitten år gamle

Vinca sammen med filosofilæreren hun har et hemmelig forhold til. Ingen skal noen gang se dem igjen.

Våren 2017

Fanny, Thomas og Maxime, Vincas beste venner og en gang uatskillelige, har ikke snakket med hverandre siden 1992. Nå arrangeres en skolegjenforening, og ingenting kan lenger hindre sannheten om det som egentlig skjedde den natten, i å komme for en dag.

plot.»

«Gjenforeningen kommer til å gjøre Musso til en av vår tids store forfattere.»