Nå
300 000 solgt i Danmark!
Tussmørke
Tonny Gulløv
Tussmørke
Tonny Gulløv
Tussmørke
Oversatt av Halvor Kristiansen, MNO
Originaltittel: Tvelys
Copyright © originalutgave Tonny Gulløv 2024
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Stinne Fuglsbjerg
Papir: 60 g Holmen 2,0
Boken er satt med 11,8/14,5 pkt. Adobe Garamond Pro
1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6637-8
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Om boken og serien
Tussmørke og hele Tusenårsriket-serien er min egen og personlige fortolkning av Danmarks fødsel som nasjon. I boken prøver jeg å ta hensyn til de svært upresise teoriene som foreligger om tiden før og under Harald Blåtann. Det er ikke mange som er enige om særlig mye når det gjelder denne viktige perioden i Danmarks historie, men det gjør ikke historien mindre spennende – tvert imot!
Til Anette, Anna & William
Steds- og bynavn:
Jeg har prøvd å bruke de eldste versjonene av steds- og bynavn der det har vært mulig.
Jeg vil ydmykt takke alle historikere (både profesjonelle og amatører), arkeologer, museumsansatte og andre som har svart på mine mange spørsmål. Jeg vil understreke at alle tolkninger – og dermed eventuelle feiltolkninger – helt og holdent står for min regning.
Ordliste
A
Aarif : arabisk navn som betyr «den kyndige»
Aeglsburg: Aylesbury, by i England
Alebu: Ålborg
Aldenburg : Oldenburg
Alsvinn og Arvaker: Sols hester
Angerboda : en gyger som er moren til Midgardsormen, Fenrisulven og Hel
Arus: Århus
Asnæs: Assen på vestre Fyn
B
Balder: Odins sønn
Bartskjær: kirurg, tannlege og barberer
Biblia : Bibelen
Bifrost : den lysende broen (regnbuen) som fører opp til gudene
Birka : vikingby nær Stockholm
Bjarmeland: nordre Finland og Kolahalvøya
Blodhove: guden Frøys hest, som verken frykter røyk eller ild
Blodørn: ryggen skjæres opp og lungene rives ut mens offeret er i live
Blot: ofringsseremoni
Blåmann: mørkhudet person, afrikaner eller araber
Borgundarholm: Bornholm
Breidablik : Balders bolig, der intet ondt eller urent fins
Bretland: Wales
Bryte: gårdsbestyrer og rådgiver (den som bryter brød til folket for herren sin)
Burstaborg : polsk by (nåværende navn er Szczecin/Stettin)
Bygd: by i nærheten av vann
Byrr: en sterk vind som fyller seilet
C
Cantwarebyrig : Canterbury, by i England
Carluel: Carlisle, by nordvest i England
Cent: Kent, by i England
Ceorl wyrtha : frimann (en håndverkers rang/status)
Chøke: Køge, by på Øst-Sjælland
Corbeia : By i Amiens, nord i Frankrike
Cymru: klanen til Ulv Palnatoke i Kumraland (Wales)
D
Dag : sønnen til gygeren Natt – skaper lys med Skinfakse
Dane: dansker
Danevirke: forsvarsverk av voller fra vestre Jylland til Hedeby (Heidaby)
Dyffryn Cudd: Den skjulte dalen – hjemstedet til cymruklanen
Dýflin: Dublin
E
Egeside: by øst i Skåne
Einherjere: Odins mannskap av krigere som bor i Valhall
Einvig : tvekamp til døden, uten regler
Eir: legekunstens gudinne
Eljudne: Hels bolig
Epistel: brev
Eyrasund: Øresund
F
Femor: Fehmarn, tysk øy
Fenrisulven: et enormt uhyre i ulveskikkelse
Fikke: gammel slekt fra Stege på øya Møn
Fikke Lau jarl: oppdiktet navn basert på navnet Fikke
Folkvang : Frøyas bolig i Åsgard, for de utvalgte som ikke kommer til Valhall
Friesland: kystområde fra søndre Jylland til nordre Nederland
Frigg : Odins hustru, kjærlighets- og skjebnegudinne
Frøy : også kalt Yngve-Frøy, en mannlig fruktbarhetsgud
Frøya : kjærlighets-, fruktbarhets- og krigsgudinne
Frøyas dag : fredag
Fröjel: by på Gotland
Fulda : gammelt tysk kloster i Hessen
Fylking : en gruppe mennesker i taktisk kampformasjon
Færing : liten båt med fire årer og ett seil
Fårö: en liten øy på nordspissen av Gotland
G
Ginnungagap: tomrommet da verden ble skapt
Gotland: øy på østkysten av Sverige, men kan også betegne nordre Jylland
Gottorp: Gettorf, by i Nord-Tyskland
Grophus: halvt nedgravd hus, brukt som trellebolig eller verksted
Gute: person fra Gotland
Gyger: jotunkvinne
Gælere: folkeslag som innvandret til Irland, Wales og Skottland
Gøndul: en av Odins fremste valkyrjer
H
Hall: stort langhus med plass til mange (også med soveplasser)
Halsi: Hals, by nord på Jylland
Halskar: utkikksmann foran seilet på et vikingskip
Hammaborg : Hamburg i Tyskland
Heidaby : Hedeby
Hel : datter av Loke og gygeren Angerboda, søster av Fenrisulven og Midgardsormen
Helheim: dødsriket for dem som ikke dør en ærerik død
Hellashavet: den greske delen av Middelhavet
Herfjotur: en av Odins fremste valkyrjer
Hird: en flokk eller gruppe med krigere
Hløkk : en av Odins fremste valkyrjer
Hnefatafl: brettspill
Hod: Odins nesten blinde sønn som drepte Balder ved Lokes list
Holmgang : tvekamp med bestemte regler
Holmgard: Novgorod i Russland
Holmgardselven: elven Volkhov
Hugin og Munin: Odins to ravner som forteller ham hva som skjer i Midgard
Hullbrett: toalettsete
Hulvei: vei med høye skråninger på begge sider
Huskar: gårdskar og som regel også hirdmann
Hvitekrist: Jesus
Hyrrokin: en sterk gyger
IIdavang : den smaragdgrønne sletten bak murene til Åsgard
Ilmen: Ilmenau, en av sideelvene til Elben
Infirmarium: fristed for fattige og syke
J
Jól: fest ved vintersolverv – ikke den kristne julen
Jorvik : York, by nordøst i England
Julin: Wolin, by nordvest i Polen
Jyllandhavet: Kattegat
K
Kalegattporten: port i Danevirke
Karve: et skip med plass til 20–30 personer
Kaupang : vikingby nordøst for Larvik, også kalt Skiringssal
Kdanzc: Gdansk, by i Polen
Kill: Kiel i Nord-Tyskland
Klerk : prest eller munk
Knarr: lasteskip med seil og få årer
Kofte: plagg som likner på en tunika
Kullblåser: smed
Kumraland: Cumberland, landsdel nordvest i England
Kurland: landskapet Kurzeme vest i Latvia
Kvenland: landområde i nordenden av Bottenvika
L
Langaland: Langeland
Langskip: stort krigsskip med årer og seil
Laugardag : lørdag (betyr vaskedag)
Leidangflåten: flåte av skip med frie bønder innkalt av kongen
Lejre: gammel kongeby på Sjælland
Liubice: Lübeck, by i Tyskland
Ljore: åpning i taket til røyk (før skorsteinen ble oppfunnet)
Loddenhøy : borg ved innseilingen til Odense fjord
Loke: en ås og jotun som står for det utspekulerte, falske og narraktige
Lovsigemann: den som skal gjenfortelle beslutningene fra et tingmøte
Lunde: London
Løfting : skipsdekk, forhøyning i akterenden der styreåren (roret) er plassert
Låland: Lolland, dansk øy
M
Margyge: kvinnelig havuhyre og navnet på kjempeøksen til Yme
Masovia : område nordøst i Polen
Melfar: Middelfart nordvest på Fyn
Midgard: verdenen der menneskene lever
Midgardsormen: en kjempemessig slange som omkranser hele Midgard
Miklagard: Konstantinopel/Istanbul
Mundilfare: faren til Sol og Måne
Måne: kjører månevognen sin over himmelbuen og sprer mørke
N
Naglfar: verdens største skip, laget av døde menneskers negler
Nakkeskogen: Nakskov på Lolland
Natt: sprer mørke med den svarte hesten Rimfakse
Nidaros: Trondheim
Nidhugg : drage som spiser av roten til Yggdrasil i Nivlheims
brønn i Helheim
Niding: person som er dømt for en ugjerning (en nidingsdåd)
Nidstang : trolldomsstang
Nivlheim: det kalde tåkelandet i nord, ifølge norrøn mytologi
Njord: gud som styrer vær, vind, ild og vann
Nordimbraland: Northumberland i Skottland
Norðmandí: Normandie
Norvasund: Gibraltarstredet
Nøkkelbærer: hustru (bærer nøkkelen til hallen i et kjede rundt halsen)
O
Obodriter: folkeslag på Tysklands kystlinje til Østersjøen
Oder: elv på grensen mellom Tyskland og Polen
Odin: den mektigste guden, som skapte de første menneskene i Midgard
Odins dag : onsdag
Odins ve: et hellig sted eller alter for å hedre Odin (dagens Odense)
Opnør: Åbenrå, by i Sønderjylland
P
Palnatoke: dansk sagnhelt fra Fyn
Peterbuhr: Peterborough, by i England
Pikter: skotte
Plock : by ved elven Wisla
Q
Qâdis: Cádiz, by i Sør-Spania
Quedlinburg : by i distriktet Harz i Tyskland
R
Ragnar Lodbrok : vikingkonge og jarl (opprinnelig Halvdansson)
Rimfakse: svart hest som sprer mørke for guden Natt
Ringstade: Ringsted, by på Sjælland
Ripa : Ribe, by vest på Jylland
Rolf Krake: dansk sagnkonge fra Lejre
Romahavet: den italienske delen av Middelhavet
Rorgjenger: styrmann, den som styrer skipet med styreåren
Ros kilde: Roskilde
Rotne: Rønne, by på Bornholm
Rån: havgudinne, gift med Æge
S
Saksere: betegner både engelskmenn og folk fra Saksland
Saksland: den østre delen av Tyskland
Sal: lite eller mellomstort langhus (bolig)
Sankt Mikaelis kloster: Sankt Michael/Lüneburg Kalkberg
Scramasax : kort, enegget sverd, ofte brukt i skjoldmuren i stedet for øks
Seidkone, seidmann: trollkvinne, trollmann
Serkland: araberlandene (Midtøsten og det afrikanske kontinentet)
Silfraskalli: Fyns jarl og konge (betyr sølvernes skjold – herren av sølverne)
Sjalvarstad: Søllested, fynsk by der sølverfolket stammer fra
Skardaborg : Scarborough, by nordøst i England
Skinfakse: hesten med en skinnende man som lyser opp hele verden
Skiringssal: også kalt Kaupang, vikingby nordøst for Larvik
Skjoldborg : mur og tak av skjold
Skjoldmur: rad av skjold der høyre kant overlapper den venstre
Skogul: en av Odins fremste valkyrjer
Skyggevandrer: person som behersker mørkets krefter
Slahlus: Slagelse, by sørvest på Sjælland
Sleipner: Odins hest med åtte bein
Småland: den østre delen av Götaland i Sverige
Snekke: mindre skip med både årer og seil
Sol: datter av Mundilfare, kjører solvognen med hestene
Alsvinn og Arvaker
Sor: Sorø, by vest på Sjælland
Sott: sykdom
Sotteseng : sykeseng, sykeleie
Stad: by eller bygd i innlandet (ikke i nærheten av elv, innsjø eller hav)
Stallare: en tittel, betrodd kriger som leder hirden
Stavbærer: volve – seidkone eller seidmann
Stikkeborg : Stege borg i noret Stege på øya Møn
Stora : elven Stour i Kent
Strådøden: når en kriger dør av alderdom eller sykdom
Styreåre: roret på et skip
Svealand: midtre delen av dagens Sverige
Sveer: østsvensker
Svinefylking : kileformet angrepsformasjon
Swensi: Swansea i Wales
Syberhu: Sebbersund, landsby nord på Jylland
Særimne: grisen til Odin som gir kjøtt til etegildene; også navnet på Ulvs skip
TTanngrisner og Tanngnjost: de to bukkene som drar vognen til Tor
Tenja: øks med kort skaft
Teutoburgerskogen: skog i Tyskland
Thrygiwællæ: elven Tryggevælde på Sjælland
Thingvellir: Islands første allting
Tilosted/Tilitse: Tillitse på Lolland
Tirsted: Røby på Lolland
Tofa : Harald Blåtanns kone, også kalt Tove
Tor: tordenguden, den eldste sønnen til Odin
Trirem: skipstype fra antikken
Tryggeborg : Trygge slott nord på øya Falster
Ty : gud for organisert krigføring, sønn av Odin
Tyra Danebod: Gorm den gamles kone – het egentlig Torveig Haraldsdatter
Tysborg : Tissø (Tys sjø)
Tys dag : Tirsdag
U
Ull: sønn av Siv, hustruen til Tor; en dyktig skiløper og bueskytter
Utgards-Loke: jotun som regjerte i Utgard
V
Valhall: hallen til Odin der de utvalgte krigerne bor
Varangianerne: folkeslag på Tysklands kystlinje til Østersjøen
Venden: Polen
Vesterled: alt vest for Jylland, primært England og Irland
Viken: området der Oslo ligger i dag
Vindfløy : værhane på et skip
Visby : by på Gotland
Weichsel: Wisla, elv i Polen
Wibiærgh: Viborg, by på Jylland
Wæthel: Vejle (opprinnelig et vadested i Vejlefjorden)
Wæthel bygd: Vejleby på Lolland
Yggdrasil: livets tre
Æge: jotun som rår over havet, gift med Rån
Æser: guder
Østerled: alle landområder øst for Sverige og Polen
Østfranken: vestlig del av dagens Tyskland
Østre Salt: Østersjøen
Åsgard: gudenes verden, der Valhall ligger
Latinske
ord og uttrykk
Adulterium: Ekteskapsbrudd
Circumdatus idiotis sum: Jeg er omgitt av idioter
Confirmatum est: Det er bekreftet
Folqunius, filius Palnatokonis ducis: Foulques, sønn av Palnatoke jarl
Infirmarium: sykestue (sykehus)
Ita, o agne stulte domini: Sånn ja, Herrens dumme lam
Lupus in pelle ovis: Ulv i fåreklær
Pater honorabilis et alii idiotes ebrii: Ærede far og andre drikkfeldige idioter
Pater meus stultus est: Faren min er en tosk
Tace, male puer: Ti stille, skitne gutt
Vade, Satana : Vik fra meg, Satan
Navnetradisjon
Navnetradisjonen innebar at den førstefødte sønnen ble oppkalt etter farfaren, og den andrefødte sønnen etter morfaren.
Stamtrær
Ulv Palnatokes ætt
Ottar jarl den eldre av Norneborg (Odins ve)
Sønn: Ottar jarl den yngre
Datter: Heldis Ottarsdatter
Datter: Ingeborg Ottarsdatter
Ottar den yngre – gift med Gertrud av Gotland
Sønn: Ottar den unge (Ott)
Ingeborg Ottarsdatter (forlovet med Palnar av Venden – Masovia)
Sønn: Ulv Palnatoke
Heldis Ottarsdatter (gift med Nils av Ryesborg)
Sønn: Torste av Ryesborg
Torste av Ryesborg (gift med Astrid av Syberhu)
Sønn: Nils den unge
Datter: Lille Ingeborg
Ulv Palnatoke (gift med Álof Stefnirsdatter av Swensi)
Sønn: Foulques (Emma av Corbeias sønn)
Sønn: Toke (Álofs sønn)
Sønn: Palner (Álofs sønn)
Sønn: Svein Tjugeskjegg (fostersønn, Harald Blåtann og Saum Aesas sønn)
Datter: Tora Runa (Svalas datter)
Datter: Ingeborg (fosterdatter, Torste av Ryesborgs datter)
Sønn: Åke (adoptivsønn)
Hvidelær-slekten – Skjalm Hvides ætt:
Skjalm Hvidelær – hele navnet er en gjetning (ca. år 915–970)
Toke Skjalmsson Hvidelær (kalt Hvide) – Hvidelær er en gjetning
Skjalm Tokesson Hvidelær – Hvidelær er en gjetning
Toke (Trylle) Tryllesson Hvidelær – Hvidelær er en gjetning
Skjalm Hvide – år 1040–1113
Den kjente «stamfaren» til Hvidelær-ætten er Skjalm Hvide, som levde fra 1040 til 1113. Forfedrene til Skjalm Hvide har ganske sikkert spilt en vesentlig rolle i samlingen av Danmark, men siden navnene deres stort sett er ukjente, er navnetradisjonen anvendt.
Gorm den gamle og Tyra Danebod
Sønn: Knut (Danaast) – sønn: Gull-Harald
Sønn: Harald (Blåtann) – (barn: se eget skjema)
Datter: Gunhild Gormsdatter (barn: se eget skjema)
Harald Blåtann og Tofa av Venden
Sønn: Hiring
Sønn: Svein (Tjugeskjegg)
Sønn: Håkon
Datter: Tyra
Datter: Gunhild
Gunhild Gormsdatter og Eirik Blodøks
Sønn: Harald Gråfell
Sønn: Gamle
Sønn: Guttorm
Sønn: Erling
Sønn: Ragnfred
Sønn: Sigurd
Sønn: Gudrød
Sønn: Øyvind
Sønn: Halvdan
Datter: Ragnhild
Gorm den gamles ætt (Jelling-ætten)
Sigurd Orm-i-auga
Hardeknut den første (adoptivsønn til Sigurd Orm-i-auga)
Gorm den gamle
Knut Danaast
Harald Blåtann
Gunhild Gormsdatter
Tyra Haraldsdatters ætt (Thorvi Haraldsdatter)
Harald Klakk
Harald Sigfredsson
Tyra Haraldsdatter
Knut Danaast
Harald Blåtann
Gunhild Gormsdatter
Sigfred Haraldsson (Sigfred av Lejre)
Gorm Sigfredsson
Sigfred Gormsson
Gorm den yngre
Edvard (navnet er en gjetning)
Strut-Harald
Vagn (navnet er en gjetning)
Gorm den unge
NORDEN, ÅR 970
Norge
Nidaros
Nakkeskogen
Tilosted
Tirsted
Stolpeborg
Vesterled
Friesland
Skiringssal
Danmark
Halsi
Alebu Syberh u Wibiærgh
Ryesborg
Ripa
Danevirke
Vestfranken
U ppsala
Birk a
Svealand
Skåne
Jyllandhavet
Aru s
Jelling Eckernförde Gottorp Kill Liubice
Tysbor g Ringstad e Havn
Egesid e Opager
Loddenhø y Chøke Svarte ve Tryggeborg Odins ve Gammelborg
Heidaby
Fårö
Visby Fröjel
Gotland
Slahlus L ejr e Sor Susåen
Burgundahol m Østre Salt
Rotn e
Joms
Saksland
Hammaborg
Kdanz c
Venden
Sankt Mikaelis kloster
Julin
Østerled
Gniezno Burstaborg
Plock
Masovi a
NORDEN OG ØSTFRANKEN, ÅR 973
Norge
Danmark
Svealand
Saksland Quedlinburg
Fulda
Østfranken
Venden
Gotland
Kvenland
Holmgard
Kijevriket
Kijev
Weichsel (elv)
Skåne
Plock
Masovia
FORORD
Jeg er Ulv – Ulv Palnatoke. Jeg blir også kalt den gale jarlen, krigsherre, kongens stallare, en fyllebøtte og et ufattelig dumt svin hvis man spør feil personer – eller kanskje de rette. Svaret er avhengig av tungene som taler, for det er deres øyne som har sett meg, deres ører som har hørt meg, og deres rygg og stolthet som har vært utsatt for min mildt sagt vanskelige personlighet. Og ja, en av dem burde nok ha drept meg allerede da jeg var barn, men ingen gjorde det, og det er det nok mange som angrer på.
Men nå er jeg gammel, noe jeg aldri ville ha trodd den gangen jeg ble tatt som trell av daner på plyndringstokt i Kumraland og ble sittende fastlenket til en tofte ved siden av Yme i tre år.
Fosterfaren min var en drittsekk som drepte moren min av liderlighet i fylla fordi hun ikke ville ligge med ham. Han var på nippet til å drepe meg også, men jeg overlevde, fylt til randen av en hevngjerrighet som siden skulle bli en av mine to venner. Den andre vennen jeg hadde, var en kriger som mange år tidligere hadde mistet gangsynet og klipt håret i tonsur.
Han het broder Pillgryes, men alle kalte ham fader Pillgryes. I et anfall av sinnssykdom hadde han funnet veien til drittbygden vår, og av uransakelige grunner ble han værende hos oss midt i den elendige ødemarken i Kumraland.
Det var jeg glad for, selv om han hadde byttet ut sverdet med bønner og salmesang, for han var den eneste vennen jeg hadde i løpet av de tretten årene jeg bodde hos cymruklanen.
Fader Pillgryes var en tykk og overfølsom mann som var plaget av en umettelig sult og tørst. Han var en storeter som kunne spise for tre og drikke for fire. Den slags storspising og fyll går ikke an for en samvittighetsfull mann som sverger og ber til sveklingen på korset. Alle de sinnssyke reglene og påbudene deres endte med å gjøre vennen min, fader Pillgryes, spik spenna gal. Han rev av seg klærne og løp rundt i skogen i flere dager, mens han ravende full kaklet som en høne og belmet bjørkevin.
Dessverre tok bjørkevinen slutt, og selv om han var godt emballert, var han blå av kulde da han kom tilbake til landsbyen, og enda så mye vi prøvde, sto ikke livet til å redde. Jeg nøyde meg med å snakke med ham, for til dags dato vet jeg ikke hva man kan stille opp med overfor en mann som svetter, fryser og dessuten hoster opp innvollene sine. Jeg vet ikke om det er mulig, men han hulket som fjorten fulle kjerringer og angret på det han kalte Lucifers forbannede fristelser.
I dag vet jeg at han led av skyldfølelse, dette tunge åket av synd som bidro til å ødelegge forstanden hans, og det var synd, for han var en god venn, og jeg besøkte ham hver dag helt til han døde.
Men før Pillgryes’ hardnakkede trang til å løpe naken rundt i skogen hadde han i et par år lært meg å svinge et tresverd, samtidig som han prøvde å banke Kristi lære inn i meg.
Da han oppdaget at de tullete ordene til den naglede guden ikke bet på meg, nøyde han seg med å lære meg den vanskeligste dansen av alle – sverddansen – og selv om Pillgryes var gammel og hadde glemt mange av sine gamle kunster med våpen i hånd, skylder jeg ham livet mitt.
Dessverre døde munken og etterlot meg alene blant naglegudsdyrkere som hadde mannsmot som mus, og som nærmest i sin helhet ble utryddet av en gjeng daner på plyndringstokt.
Til min store sorg ble drittsekken som kalte seg faren min, kløvd fra issen til skrevet av en kjempestor dane som het Torkill, og som i tillegg til å frata meg hevnen min, også fratok meg friheten.
Jeg svarte med å sparke Torkill så hardt i skrittet at han vrøvlet og klynket i flere dager. Men dette husker jeg ikke selv, for Torkill ga meg samtidig en omgang juling som gjorde meg bevisstløs omtrent like lenge.
Da jeg våknet, var jeg skipstrell på krigsskipet Havormen og på vei til gælernes grønne øy, som noen har begynt å kalle
Irlandi. Med en altfor tung åre i hendene så jeg hvordan fødelandet mitt forsvant bak meg. Det første egnet jeg meg ikke til, men det andre gjorde meg ikke noe.
Jeg forlot ikke noe i Kumraland jeg kom til å savne, og tok ikke med meg annet enn et oppriktig raseri mot stort sett alle. Og naturligvis evnen til å treffe en svarttrost i rumpa med en pil knapt uten å se den, for cymruene var suverene bueskyttere – utvilsomt de beste i Midgard.
Som om ikke alt var elendig nok fra før, ble jeg lenket til en tofte bak en kjempe som var stum, dum og stinket verre enn en gjødselhaug en sommerdag. Senere skulle det vise seg at idioten hadde tapt alt han eide i terningspill. Deretter tapte han alt han lånte, og til slutt alt han klarte å stjele. Til slutt
spilte han med seg selv som innsats, tapte til terningene han ikke kunne styre, og endte som skipstrell på toften foran meg.
Jeg klarte riktignok å lokke et par ord ut av ham, godt hjulpet av en årehullplugg som jeg plantet i pannen hans, men ordene kom først etter at han hadde slått meg ut over relingen. Hadde jeg ikke hatt lenken rundt føttene, ville jeg ha havnet hos Æge, men jeg ble halt om bord og fikk min første venn siden Pillgryes. Han var dessuten den største mannen noen hadde sett, og derfor ble han med rette kalt Yme, som jotnen, i tillegg til en rekke stygge ting av Eskil den enøyde og Torgrim piskeholder.
Stanken til Yme passet godt til ordforrådet mitt hver gang jeg fikk smake pisken fordi jeg var frekk.
Det var jeg ganske ofte på den tiden, det innrømmer jeg gjerne. Men å være trell på et lite krigsskip som seiler fra Britannia til Miklagard og tilbake igjen, gir ikke mye rom for en ung frekkas som overhodet ikke kunne holde styr på verken tungen eller raseriet.
Yme ga meg også juling ganske ofte, men han sa at han gjorde det for at jeg ikke skulle tro det var jeg som var rar. Senere gikk det opp for meg at han faktisk gjorde det for min egen skyld, for jeg egnet meg ikke som trell. Uten den håndfaste oppdragelsen hans og min kjære tante Heldis ville jeg aldri ha vært i stand til å fortelle historien min.
Min kjære tante Heldis fant meg på trellemarkedet i Heidaby og tok meg med hjem, men det var det ikke mange –om noen – som likte da de ble kjent med de mindre heldige sidene mine. Jeg var hissig, sta og bar så mye nag at jeg fikk en sint grevling til å virke medgjørlig.
Men nok om det: Den kjære tanten min tok meg med til Ryesborg, der hennes åndssvake sønn Torste bød meg på både hån og trass, og det endte også med at vi slo hverandre
halvt i hjel, enda vi bare fikk bruke treningssverd, og begge ble liggende i sottesengen i en måned.
Torste var virkelig en idiot på den tiden, og hadde jeg ikke vært en fornuftig ung mann, ville nok kampen ha begynt på nytt. Det er nok ikke akkurat slik alle andre husker den perioden da jeg var fullstendig umulig, men siden det er min historie, forteller jeg den som jeg vil.
Til gjengjeld gjorde oppholdet mitt hos Einar sverdmann meg til et bedre menneske, selv om det ikke fjernet den medfødte trangen til å være frekk, hissig og dum. Einar gjorde meg stueren, som de kalte det, og til en fremragende sverdmann. Nå orket jeg å se Torste uten å gnisse tenner, for vi var blitt jevnbyrdige.
Det ble enda bedre etter at Edvard, den idiotiske sønnen til kongen av Lejre, på feigt vis satte en pil i halsen på Torste, og Heldis ba meg om å drepe drittsekken.
Edvard døde visst mer av blodtap enn av et banesår, for selv om jeg var usedvanlig dyktig med sverdet og veldig, veldig rask, var det første gang jeg drepte en mann iført harnisk.
Edvard døde, Torste kom til hektene igjen, og faren til Edvard sendte røvere til Ryesborg for å ta blodhevn, først og fremst over meg, deretter over Torste og til slutt alle i ætten vår.
Kongen av Lejre var grundig og ga seg ikke så lett, men han forregnet seg, og røverne hans tapte slaget ved Ryesborg. Men seieren var dyrekjøpt.
Einar sverdmann mistet livet, i likhet med halvparten av huskarene i Ryesborg. Jeg fikk kvestet skjoldhånden min, som nesten endte på fyllingen, og lå i sottesengen sammen med både Torste og Yme.
Da jeg som sistemann kunne reise meg fra sottesengen, hadde jeg gjort en nonne gravid uten å vite det, og tante
Heldis sendte Torste og meg til kong Gorm i Jelling. Han svarte med å sende oss videre til vår onkel Ottar i Odins ve, for kongen av Lejre strevde fremdeles med hevnens galskap og var ute etter meg.
Onkel Ottar var komplett umulig i fredstid og bare litt bedre i krigstid. Han skånet ingen, heller ikke de to nevøene sine, som heldigvis hadde innsett at de var nødt til å slutte å hate hverandre og holde sammen.
Det var strengt tatt Torste som hadde innsett det, for Sigfred av Lejre fulgte etter oss til Fyn i jakten på blodhevn.
Det er nok ikke hele sannheten, men ikke desto mindre gikk Sigfred til angrep på Fyn. Heldigvis tapte han, for Ottar jarl var allerede både forberedt på og vant til kamp etter en årelang feide med Fyns mektigste mann, Silfraskalli. Onkel Ottar anerkjente ingen som herren sin og hadde dessuten en uheldig trang til å stjele alle andres kveg, hester, sølv og treller – en last jeg har arvet etter ham. Derfor sloss allerede de to mektigste mennene på Fyn mot hverandre da kongen av Lejre kom med hærmennene sine. Det fikk Sigfred av Lejre merke – i den grad at han dro hjem til Sjælland med halen mellom beina. Torste og jeg hjalp riktignok til i kampen mot Sigfred, men oppdaget at onkel Ottar var farligere enn alle andre vi hadde møtt så langt. Hadde ikke han og Silfraskalli tatt hverandre av dage, ville en av dem sikkert ha fullført det Sigfred ikke klarte.
Kong Gorm underla seg Fyn og belønnet innsatsen min ved å gi meg Gammelborg, som den gang bare var en gammel, markspist fluktborg på Østfyn, der farvannet er på det smaleste mellom Fyn og Sjælland.
Men før jeg rakk å tenke mer på borgen min og eiendommen som fulgte med, sendte Gorm Torste og meg til Britannia for å skaffe flere krigere som kunne knuse Sigfred.
Torste skulle seile sammen med Knut Danaast, den eldste sønnen til Gorm, mens jeg dro sammen med den yngste sønnen hans, Harald pissemaur.
Harald het riktignok ikke det, men det var han, og den slags har jeg for lengst sluttet å diskutere selv med geskjeftige folk og sure kjerringer.
Det var fornuftig av Gorm å beordre det slik, for Knut og jeg var et mektig par i tykt og tynt. Som pissemauren sa, var vi knusktørr halm og åpen ild.
Men når vi var i land, kunne ikke engang Harald hindre oss i å drikke oss fra sans og samling og slåss med enhver idiot. Og dem var det mange av i Britannia på den tiden.
Til Haralds store irritasjon dro Knut og jeg også på et plyndringstokt i flere måneder. Harald var rasende fordi vi kastet bort tid på sånt tull, mens Torste nøyde seg med å være sur på at han ikke fikk være med.
Knut var en mektig mann som kunne ha blitt en mektig konge, men han hadde en elendig uvane med å håne nornene i tide og utide. Det gikk så galt at han endte sine dager med en pil i halsen på gælernes øy.
Fylt av sorg falt jeg ned i et par øltønner og ville banke opp alle som sa noe stygt om Knut – eller når sant skal sies, alle som bare så ut som om de ville si noe i det hele tatt. Men Yme passet på meg og slo alle jeg forurettet, eller som klaget mer enn godt var. Han fikk hjelp av Torste og en splitter pine gal skjoldmøy ved navn Lynn, som av en eller annen grunn hadde sverget lydighet og troskap til meg.
Da jeg omsider våknet og klarte å tenke litt mer sammenhengende, gikk det opp for meg at vi var på vei hjem. Etter et kort opphold i Swensi i Bretland, der slekten til Lynn bodde, dro vi til Jelling for å fortelle Gorm at den eldste sønnen hans var død.
Det tok ikke Gorm særlig godt opp. Faktisk gikk han mer eller mindre fra forstanden, og vi skyndte oss hjem til Ryesborg med de fire skipsbesetningene vi tross alt hadde vervet. Men da det ble klart at krigen mot Sigfred av Lejre var, om ikke skrinlagt, så utsatt på ubestemt tid, sendte faren til Torste meg og de to hundre ekstra krigerne til den markspiste borgen min på Østfyn.
Det var jeg glad for, helt til det gikk opp for meg at ingen av oss kunne annet enn å slåss, plyndre og drikke. Derfor gikk jeg i onkel Ottars vanvittige fotspor og ble røver, men jeg plyndret bare sølverne og min fetter Ott, som hadde arvet Norneborg etter faren sin.
Nå var det Harald som regjerte på Jylland og Fyn i sin fars navn, mens jeg viet den falleferdige borgen min mye oppmerksomhet og bygde den opp for sølvet og utbyttet fra plyndringene som jeg hadde skaffet meg på beste vis – særlig fra fetter Ott.
Den frastøtende gutten tålte ikke trynet på meg, mest fordi jeg ved et uhell hadde drept guttekjæresten hans med røyk i sin tid. Det hjalp heller ikke på forholdet vårt at jeg minnet altfor mye om faren hans når det gjaldt galskap.
Derfor fortsatte jeg å plyndre alle gårdene og borgene hans, og han fortsatte å hate meg og fortelle alle at jeg var en simpel røver.
Det var en glimrende løsning som kunne ha fortsatt i mange år til, hadde jeg ikke giftet meg med Álof, som ga meg et par sønner og dermed noe jeg var redd for å miste.
Álof var lillesøsteren til Lynn og selve lyset i livet mitt, men Ott, den forpulte drittsekken, slukket det ved å skjære over halsen på henne. I tillegg stjal han alt sølvet mitt og alle sønnene mine, som også omfattet min fostersønn Svein, og alt dette skjedde mens jeg ledet hæren til Harald på Sjælland.
Det oppdaget jeg først da Harald hadde stanset krigen på Sjælland ved å bli samkonge med Gorm den unge, sønnen til Sigfred. Harald gjorde det fordi keiseren av Østfranken, som noen kaller Otto den store, hadde fått en idiotisk idé om å ville tvangskristne alle daner med sverdet.
Han hadde angrepet Jylland mens Harald og hæren hans var på Sjælland, og nå sendte Harald hele hæren sin til Jelling.
Jeg dro ikke til Jylland, men tok opp jakten på drittsekken Ott, som hadde bortført sønnene mine.
Jeg fanget ham på Gotland, der slekten til moren hans kom fra, og drepte ham med en strålende blodørn, fikk tilbake sølvet mitt og mer til, og forlot øya som en sint, men rik mann. Jeg hadde fått hevn, og det føltes godt. Jeg hadde også fått enda et riv ruskende galt kvinnemenneske ved min side, som i likhet med Lynn hadde valgt meg som sin herre. Galningen het Svala, var kusinen til Ott og utpekt til å erstatte tapet av Álof. Ikke av meg, men av Erik rådmann og faren hennes, som var den mektigste mannen på Gotland. Dermed kunne jeg ikke la være å ta henne med, men likevel prøvde jeg å kaste henne over bord allerede før vi mistet Gotland av syne. Dessverre kunne Svala svømme, og dessverre fisket Lynn henne opp og tok henne med hjem til Gammelborg. Det var først etter alt dette at jeg dro til Jylland for å slåss mot Otto den store. Det sinte vesenet hans passet utmerket til humøret mitt. Vi støtte sammen i Eckernfördefjorden, og jeg vant det største sjøslaget noen hittil har sett i vår del av Midgard. Vi fortsatte slaget på stranden, og hadde ikke Håkon jarl sendt en hær, ville jeg nok ha dødd der. Men jeg overlevde og kunne dermed fordype meg i dystre tanker, som alle dreide seg om min døde kone.
Lynn ble lei av tungsinnet mitt og sendte meg til den mektigste volven i Midgard, Vigdis den synske. Om hun
ikke helbredet meg, ga hun meg i det minste sjelefred og en kjempestor, tofarget hund som i likhet med alle andre galninger nektet å forlate meg. Jeg prøvde å kvitte meg med hunden ved å binde henne til et tre langt borte fra Gammelborg, og til sengen min, som hun gnagde i stykker, og mye annet som ingen hund burde finne seg i. Men hunden forlot meg ikke, og best som jeg vurderte å drepe henne, bet hun
Yme hele to ganger fordi han ville klappe til meg. Da ga jeg henne navnet Garm og en fast plass i sengen min, noe jeg aldri har angret på.
Otto den store hadde ikke glemt den elendige ideen om å tvangskristne oss. Nok en gang sendte han tusenvis av ryttere mot Danevirke, og alle regnet med at enten Håkon jarl eller jeg skulle lede hæren. Dessverre led Harald av mageknip, sure oppstøt og tannpine. Det vil si, det vet jeg ikke, men noe må ha vært veldig galt med ham da han valgte Alle jarl, sølvernes herre på Fyn og erkefienden min, som hærfører. Alle jarl er en stor tosk, og han tapte Danevirke på skammelig vis. Rytterkrigerne til Otto strømmet inn i Jylland og kom helt opp til Wibiærgh før jeg fikk lov til å angripe.
Denne gangen tapte jeg mot rasshølet fra Østfranken. Ikke på valplassen, selv om det holdt hardt og jeg var nær ved å miste alle mennene mine og livet mitt. Men jeg tapte for drittguden hans. Jeg, av alle mennesker, ble tvunget til å overvære at måkedritten broder Poppo gikk jernbyrd, og deretter Haralds knefall for Hvitekrist. Ifølge pissemauren hadde Poppo derved bevist at guden hans var den sterkeste. Det var en oppvisning av elendighet og svindel, og jeg var svart i ansiktet av raseri, men kunne ikke gjøre annet enn å gnisse tenner.
Med sitt ydmykende knefall for sveklingen på korset hadde Harald tvunget Otto til å stanse krigen mot oss, og som om ikke det var irriterende nok, hadde han til og med styrket sin egen posisjon samtidig. For noe dritt.
Harald hadde nok regnet seg fram til at jeg overhodet ikke var enig med ham, og at jeg ville sette meg kraftig til motverge hvis klerkene hans prøvde å døpe meg. Derfor sendte han meg bort med en veldig tung kiste med sølv og en ordre om å danne en hær med de beste krigerne i Midgard, og sikkert også for å slippe å se det sure åsynet mitt.
Men det passet meg fint og stemte bra overens med tankene jeg selv hadde gått med lenge. Uten å nøle dro jeg til Venden og fant øya Joms, som Gull-Harald hadde fortalt meg om en gang, fikk en stein i hodet av drittungene som bodde der, og ble liggende målløs i sengen i flere dager med en kjempestor kul i pannen.
Da jeg omsider kunne stå på beina uten for mye jamring og skrål, bygde jeg den mest solide borgen i min del av Midgard, og etablerte Jomsborg og jomshæren, selv om jeg måtte banke opp noen gjenstridige vendere, og en del av dem viste seg å være i slekt med meg.
Jeg drepte enda en fetter og oppdaget at Mieszko, vendernes konge, også var fetteren min. Men jeg gjorde ham ikke et hode kortere, noe som moret Torste, for han mente at jeg hadde en elendig uvane med å drepe fettere.
Jeg oppdaget også at jeg hadde en storebror som var herren av Plock og landet som kalles Masovia. Kasimir het grinebiteren. Han hadde ikke smilt siden han var barn, likte ikke særlig mange og heller ikke meg.
Jeg likte ikke ham heller, og hadde jeg ikke måttet skynde meg til Sjælland fordi Skjalm hadde vært så uheldig å sette
en gjenstridig fleskebit i halsen, ville vi nok ha gjøvet løs på hverandre.
Skjalm skulle få en storslagen gravferd og et flott gilde der alle av betydning skulle delta, for på den måten å tilkalle valkyrjene og få dem til å ta ham med til Valhall.
Det betydde til gjengjeld at jeg for første gang var i selskap med nesten alle fiendene mine, deriblant samkongen av Sjælland. Gorm den unge av Lejre var ikke bare til stede, han spradet rundt med sverdet mitt i beltet sitt og fikk meg til å gnisse tenner. Men han hadde hard konkurranse, for også drittsekkene Peder Strange, Trugot jarl, Eskil den enøyde og Torgrim piskeholder var i hallen til Hvidelær.
Stemningen var ikke særlig god, men for en gangs skyld oppførte jeg meg ganske pent, ble slått ned bakfra, bortført og kastet i det elendige fangehullet til Peder Strange.
Der ble jeg sittende lenger enn jeg kunne holde rede på, og mistet samtidig lillefingeren, et par tenner, og verst av alt, en god porsjon av verdigheten min.
Jeg klarte å stikke av to ganger, og klarte også å bli tatt igjen to ganger. Derfor ulmet jeg av raseri da vennene og kampfellene mine omsider tok seg sammen og befridde meg.
Jeg ble torturert, ydmyket, vanæret, fornedret og banket opp i en grad som selv ikke tiden min som trell kunne hamle opp med, og ja, jeg gikk amok.
Som en orkan av hevn, død og ødeleggelse raserte jeg mesteparten av Sjælland og Skåne, drepte Trugot jarl, Peder Strange, Torgrim piskeholder og mange, mange flere. Jeg avsluttet hevntoktet med å henge Gorm den unge i et tre, feste Ravnehugg i beltet og bli landsforvist av Harald. I tre år fikk jeg ikke oppholde meg på Jylland eller Fyn, og jeg fikk ikke sette min fot på Sjælland på ti år. Og av alt som tilstøtte meg på Sjælland, var det verste at Torste mistet livet for min skyld.
Jeg gravla Torste på Jylland, selv om pissemauren hadde nektet meg å oppholde meg der. Jeg gravla bestevennen min sammen med min kjære tante Heldis, som døde av sorg over å ha mistet sønnen sin. Jeg vet ikke om det er mulig, men hun mistet lysten til å leve og ville slå følge med sønnen sin. At jeg mistet henne også, økte skyldfølelsen og sorgen min betraktelig, og hadde det ikke vært for to små jenter jeg ennå ikke kjente på det tidspunktet, ville også jeg ha krepert av sorg.
Den ene var datteren til Torste, lille Ingeborg, som jeg etter avtale med Torstes sorgrammede kone tok med meg til Joms. Den andre var min egen datter, Tora Runa, som Svala fikk med meg etter å ha satt meg i en dyp sopprus der hukommelsen gikk seg bort. Den forbannede heksen fikk sikkert hjelp med planleggingen av en annen forbannet heks med spydstokk og gjeddetenner.
Men da jeg omsider overga meg til døtrene mine, som jeg kalte begge to, betydde de alt for meg og bidro sterkt til at jeg nok en gang kunne være både krigsherre, borgherre og et dumt svin. Ikke overfor jentene, for jeg forgudet dem, og heller ikke overfor sønnene mine, selv om de ofte hadde fortjent det, men overfor mange andre.
Men før jentene reddet meg fra skyggeverdenen, lå jeg på sotteseng i over et år, eller satt i det vestvendte tårnet mitt og tvinnet tommeltotter. I mellomtiden hadde Jomsborg, under ledelse av Vagn, vokst seg sterk og var blitt tettbefolket med rundt tusen krigere. Jeg valgte å sende en del av disse flotte mennene ut med tre av sønnene mine på tokt, der de skulle plage Harald i stedet for meg. Svein skulle lede dem, Toke skulle være Sveins høyre hånd, og Foulques skulle være skrivemunk, noe jeg aldri kalte ham eller sa høyt. Men det var egentlig det oppgaven hans gikk ut på. Han skulle skrive epistler på latina og sende dem hjem til meg, slik at jeg kunne følge
med på deres gjøren og laden. Og så skulle han naturligvis banke opp de to brødrene sine når de virkelig dummet seg ut.
Foulques sendte meg epistler som beskrev Sveins tåpelige beslutninger, Tokes evinnelige dumheter og meg som en drikkfeldig og lite begavet mann. Men bortsett fra det var det spennende lesning som ga meg lyst til å lære latina.
Da de tre forfyllede kjerringene ved foten av Yggdrasil omsider begynte å oppføre seg ganske anstendig og knyttet ganske anstendige knuter på livstråden min, dukket Hainrik opp, den lite begavede sønnen til storebroren min. Denne tosken av en mann hadde angrepet og plyndret Holmgard med bare ti skipsbesetninger, og de to fyrstesønnene Jaropolk og Vladimir tok hevn ved å beleire hans fars, altså min storebrors, borg Plock i Masovia.
Hainrik kom til Jomsborg og ba meg om hjelp til å drepe rasshølene fra Holmgard og Novgorod. Det passet perfekt til planen min, med tanke på vårt altfor store mannskap med altfor stor kamplyst på et altfor lite område. I Masovia kunne de få noe fornuftig å bedrive tiden med, og bruke de altfor store kreftene sine på noen fine utfordringer.
Dermed dro jeg til Plock i Masovia, møtte den sure storebroren min og hans vakre kone Anna Billung. Fra første øyekast bergtok hun meg på en måte som ingen kvinne hadde gjort siden Álof. At hun av uransakelige grunner også fant meg tiltrekkende, svekket ikke hvor betatt jeg var av denne vakre kvinnen. Oppriktig talt vurderte jeg mer enn én gang å dytte den bedritne broren min utfor palisaden.
Det ville jeg sikkert ha gjort, hadde jeg ikke vært så travelt opptatt med å slå løs på mannskapet til fyrstesønnene fra Kijevriket og på en stor fylking av væringene til keiseren av Miklagard. Dessverre klarte jeg også å slå pikken og lysken
min i samme slengen. Sånt gjør fryktelig vondt, og jeg forlot Masovia liggende bevisstløs og med feber på en båre – en stor oppvisning av elendighet.
Da jeg våknet igjen, var de tre feite damene ved Yggdrasil dritings og hadde knyttet ondskapsfulle knuter på livstråden min. Battewald fikk besøk av en kjedelig liten munk som var blitt sendt til Jomsborg av klerken med den morsomme hatten i Roma. Kronidioten, altså Den hellige fader, hadde innkalt min livslange venn til Roma for å beskrive oss, de sinnssyke hedningene. Battewald hadde antakelig fått nok av meg og den evinnelige idiotien min, så til min enorme sorg og fortvilelse adlød han.
Jeg ble stående som en statue da han seilte ut av Jomshavnen, men innvendig gråt jeg som om Midgardsormen hadde fått tak i den nylig legede manndommen min.
Jeg liker ikke å miste noe eller noen jeg betrakter som mitt eller som en del av meg. Alle disse menneskene som enten er døde eller på andre måter har forlatt meg, har en dårlig innflytelse på humøret mitt.
Hvis ikke Anna Billung var blitt satt på porten av storebroren min og kommet rett til meg på Joms, ville livet mitt ha sett ganske annerledes ut.
Men hun kom, og jeg skammer meg ikke over å si at hun og de små jentene mine er selve lyset i livet mitt. Men nå vil jeg klippe av minst det ene øret til den enfoldige broder Edvard, for han smiler altfor bredt av ordene som strømmer ut av munnen min og blir til latina på skriveskinnet hans. Kanskje jeg drar ham i nesehårene samtidig, for jeg liker ikke frekkheter, hån og spøk som får meg til å framstå som en tosk.
Kapittel 1
Fire måneder var gått siden Anna Billung kom til Jomsborg, og jeg nøt hvert øyeblikk. Jeg innrømmer at jeg var svært betatt av den vakre saksiske kvinnen, som med enhver bevegelse og ethvert ord viste at hun var av fornem byrd. Men det lot jeg meg ikke merke ved, i hvert fall ikke mer enn man kan forvente av en mann.
Slik tenkte jeg, men siden jeg i så måte er kjent for å vasse rundt i tårnhøye brennesler uten bukser, måtte jeg finne meg i en del skjeve smil fra mannskapet. Og det var ikke de verste støytene for den mandige stoltheten min, for dem sto Vagns smarte og Ymes idiotiske kommentarer for.
Jeg truet Yme med all verdens grusomheter, som han bare lo av, men Vagn er det vanskeligere å lukke kjeften på. Den smarte mannen fra Skåne gjennomskuet meg med en letthet som selv ikke Torste hadde klart, og kunngjorde at Anna rett og slett hadde gjort meg voksen i svært høy alder. Og at det kledde meg på alle måter.
Jeg bannet og sverget, men innerst inne visste jeg at han hadde rett. Nærværet og ikke minst nærheten til Anna gjorde meg godt og fikk meg til å se mindre fryktsomt på ting, slik
jeg ellers har for vane når noe går innpå meg. Eller for å si det på en annen måte: Avreisen til Battewald ville ha fått meg til å bosette meg fast i tårnet mitt, sutre hele tiden og slå alt og alle som irriterte meg – inkludert Vagn.
Jeg ville selvfølgelig ikke innrømme noe av dette for Vagn, som elsket å ta opp spørsmålet hver gang anledningen bød seg, og særlig når den ikke bød seg. Spesielt hver gang vi drakk øl i større mengder enn noen andre på Joms fikk lov til, strømmet idiotiske kommentarer ut av munnen hans.
En slik anledning nøt vi en kveld da alle små og store jenter hadde gått til sengs, og vi hadde min ende av Jomshallen for oss selv sammen med en stor øltønne.
Den dagen, eller rettere sagt den kvelden, feiret vi at landsforvisningen min fra Fyn og Jylland ville være overstått når sommeren kom, selv om Vagns varte i et par år til. Jeg hadde vurdert å invitere Yme til denne spesielle anledningen, men lot være fordi jotnen hadde en uvane med å ville påføre dem han drakk med, stygge skader.
I tillegg skulle Birla føde hvert øyeblikk, så hun holdt ham i stramme tøyler, og det var nok en fordel.
Dessverre gjaldt landsforvisningen vår fremdeles i sju år til på Sjælland, men siden jeg ikke følte trang til å dra dit, plaget det meg ikke nevneverdig. I tillegg fikk ikke Vagn sette sin fot i Skåne i enda sju år til, og han klaget voldsomt over å bli fratatt retten til å besøke fødelandet sitt. Men jeg tror ikke noen andre enn broren hans ville ta ham imot med åpne armer, siden det var Vagn som brente og herjet mesteparten av Skåne i mitt navn i sin tid. Men på det området er Vagn som meg og liker ikke forbud av noe slag, hvis det da ikke er vi som utsteder dem.
«Hvis man er landsforvist …», sa Vagn, rapte så det runget i salen og tok en stor slurk øl, «… er man også fredløs.»
Jeg nikket uten noen anelse om hvorfor han sa noe som selv tilbakestående barn visste, men kanskje det bare var ølet som snakket.
«Om natten er alle katter grå», svarte jeg, noe som bare var noe tull, men jeg ville ikke være dårligere enn Vagn.
Vagn nikket slik man gjør når man ikke hører etter, og sa at vi burde ta med hele jomshirden til Skåne og Sjælland.
Han smilte beruset og så på meg med et matt blikk i de blå øynene. «Så får vi se hvem som har lyst til å etterleve og håndheve dommen til kong Harald.»
Det kunne vi, noe jeg sa, og jeg la til at det riktignok var fristende, men siden jeg bare hadde dårlige erfaringer fra den delen av Danmark, ristet jeg på hodet.
«Harald vil få greie på det og finne på noe stygt», sa jeg og tømte ølkruset. «Og pissemaur kan være ganske oppfinnsomme i så måte.»
«Er du redd for Harald?» spurte Vagn overrasket.
«Jeg er ikke redd for noen – ikke etter at Vigdis den synske døde», mumlet jeg, og selv om det var sant, visste jeg at Harald ikke ville la meg slippe fra det med livet i behold hvis jeg nok en gang gjorde ham like misfornøyd som da jeg nærmest utryddet alle jarlene og stormennene på Sjælland. Vagn nikket og innrømte at det var mer hell enn forstand at jeg fremdeles hadde hodet festet til kroppen. «Men», sa han idet han holdt opp en finger og fortrengte en rap, «jomshirden trenger en ny oppgave, ellers vil de begynne å slåss seg imellom.»
«Det vil de ikke», sa jeg med en beruset manns overbevisning. «I så fall mister de alt, hvorav livet er det minst viktige.» Jeg ville si mer, men alderdommens plager har rammet meg i form av en ondsinnet hikke når ølet svelges, tissing om natten og sure oppstøt. Akkurat nå var hikkingen det verste. I tillegg
tåler ikke Vagn uinnskrenket talerett, noe han alltid vil prøve å fylle med vrøvl. Det gjorde han denne gangen også, idet han sammenliknet en krigers død med en jarl, en konge og en fattig mann. Jeg aner ikke hvorfor, men som sagt har han lett for å ty til den slags galskap.
«En fattig manns død er enklere», sa Vagn og pekte på meg uten å hikke det minste. «Og du vet at jeg har rett, Ulv.»
«T-ullprat», hikket jeg, mest for å si ham imot. «D-øden er som en sur fis, den svir like mye for rik som for f-aaaaattig.» Jeg slo meg for brystet, siden det er den eneste kuren mot hikke jeg vet om, bortsett fra å holde pusten eller bli skremt. Det siste er ikke så heldig, for av natur vil jeg slå til den eller dem som gjør noe så dumt. Men jeg dunker meg flittig og standhaftig på brystet inntil jeg slutter å hikke, eller til jeg sovner.
«Nei», sa Vagn og holdt opp en finger. «En fattig mann har ikke annet å miste enn livet, og derfor kan døden være en lettelse for en veldig fattig mann.»
Jeg dunket meg i brystet et par ganger, pustet dypt og fikk noenlunde kontroll på hikkingen. «En død mann etterlater seg bare sitt ry og rykte, og derfor etterlater en fattig mann seg som regel ingenting av verdi.» Jeg svelget et hikk og kom på noe Battewald hadde fortalt meg, men slet med et nytt hissig anfall av hikke «O-oom natten er den rike og den fattige like velstående.»
«Hva er det for noe vås?» sa Vagn og rapte så høyt at Garm løftet hodet og knurret forvirret.
«Eller i drømmene er alle like fattige», rettet jeg og så at Vagn nikket.
«Det er ikke noe du har funnet på selv, er det vel?» Det hadde jeg ikke, men det nektet jeg å innrømme.
«Jeg er en k-lok mann, Vagn», sa jeg, holdt meg for nesen og holdt pusten.
DEL ÅTTE AV TUSENÅRSRIKET, EN STORSLÅTT, FRODIG OG FORRYKENDE
VIKINGSAGA
– BASERT PÅ VIRKELIGE
HENDELSER
Palnatoke venter utålmodig på at Haralds landsforvisning skal ta slutt, og krangler med sønnen Palner, som heller vil bli byggmester enn kriger. Samtidig må han eskortere den vakre Anna Billung til onkelens begravelse i Lüneburg, dypt inne i Otto den Stores rike. Mistroisk som han er – overfor Otto og de fleste andre – tar han med seg jómskrigerne. Det skal vise seg å være nødvendig.
Gjennom en rekke tvilsomme valg skaffer Palnatoke seg fiender blant kardinaler, biskoper, prester, en krigsherre på Lolland – og selveste keiseren av Østfranken. Den gale jarlen viser sitt taktiske geni, jómskrigerne hans er ustoppelige –men nornene er kompromissløse, og ikke alltid på hans side.
TUssMØRKE er en brutal, fascinerende og humoristisk fortelling om vikingenes evige kamp for rikdom, ære og ettermæle.
ISBN 978-82-419-6637-8