«En frydefull hyllest til kjærligheten.»
MAIL ON SUNDAY
«Rørende,
klok, poetisk og morsom.»
DAILY MAIL
«… yrer av sprudlende liv.»
SUNDAY TIMES
STILLE LIV
Sarah Winman
STILLE LIV
oversatt av guro dimmen, mno
Originaltittel: Still Life
Copyright © originalutgave © Sarah Winman
First published in Great Britain in 2021 by 4th Estate, an imprint of HarperCollinsPublishers. This edition published by arrangement with Rachel Mills Literary Ltd.
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2026
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: HarperCollinsPublishers, basert på design av Ellie Game.
Omslagsillustrasjoner: Ellie Game. Omslagfoto: Shutterstock
Sats: Haakonsen tekst og ombrekking
Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11,5/14
1. opplag 2026 isbn: 978-82-419-6601-9
Oversatt av Guro Dimmen, MNO
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Til mamma
Til Patsy
Til Stella Rudolph (1942–2020)
«To mennesker som trekker hverandre mot frelsen, er den eneste tematikken jeg finner bryet verdt.»
E.M. Forster, Commonplace Book
«Et av de viktigste målene til den opplyste reisende i Italia er å gjøre seg kjent med kunstskattene. Også de med interesser av en mer prosaisk art blir, uten å være klar over det, selv beundrere av poesien og kunsten i Italia. Den reisende vil snart oppdage at her er disse så sammenvevd med hverdagslivet at han ustanselig blir utsatt for deres innflytelse, og uten selv å ville det blir mottakelig for deres kraft.»
Karl Baedeker, Italy: Handbook for Travellers, 1899
Mennesket er alle tings målestokk
Blant de toskanske åsene satt to engelske peppermøer, Evelyn Skinner og en viss Margaret, og spiste en sen lunsj ute på terrassen til et beskjedent albergo. Det var andre august. En vakker sommerdag, om man klarte å se bort fra krigen som raste. På grunn av solens posisjon og det vinrankedekkede gitterverket over dem befant en av dem seg i skyggen, den andre i lyset. Menyen var noe begrenset, men de feiret de alliertes fremrykning med store glass chianti. Et bombefly beveget seg lavt inn over dem og kastet et øyeblikks skygge. De hevet kikkerten og gransket merkingen. Vår, sa de og vinket.
Kaninen er nydelig, sa Evelyn og fanget blikket til innehaveren, som sto og røkte i døråpningen. Hun sa: Coniglio buonissimo, signore!
Signore stakk sigaretten i munnen og løftet armen – en slags hilsning eller et vink, det var ikke helt klart.
Tror du han er fascist? spurte Margaret dempet.
Nei, jeg tror ikke det, sa Evelyn. Selv om italienere er temmelig ubesluttsomme politisk sett. Det har de alltid vært.
Jeg hørte at de blir skutt nå, fascistene.
Alle skyter alle, sa Evelyn.
En granat hvinte gjennom luften til høyre for dem, eksploderte på en fjerntliggende høyde og utslettet en klynge små sypresser.
En av deres, sa Margaret og grep fatt i bordet for å verne kameraet og vinglasset mot sjokkbølgene.
Jeg hørte at de fant Botticellien, sa Evelyn.
Hvilken av dem? spurte Margaret.
Primavera.
Å, takk Gud, sa Margaret.
Og Giottos Madonna fra Uffizi. Rubens’ Nymfer og satyrer og et til – Evelyn tenkte seg om et øyeblikk – å ja, sa hun. Måltidet i Emmaus.
Pontormoen! Har du hørt noe om hans Begravelse?
Nei, ikke ennå, sa Evelyn og dro et lite ben ut av munnen.
I det fjerne ble plutselig himmelen flerret opp av artilleriskudd.
Evelyn kikket opp og sa: Jeg trodde aldri at jeg skulle se dette igjen, ikke i min alder.
Er vi ikke jevnaldrende?
Nei. Eldre.
Er du eldre?
Ja. Åtte år. Jeg nærmer meg sekstifire.
Gjør du?
Ja, sa hun og skjenket i mer vin. Men jeg synes synd på duene, la hun til.
Det er tårnseilere, sa Margaret.
Er du sikker?
Ja, sa Margaret. De som skriker, er tårnseilerne, og så lente hun seg tilbake og laget en forferdelig lyd som ikke hørtes det aller minste ut som en tårnseiler.
Tårnseiler, sa Margaret, som for å understreke poenget. Det er selvfølgelig svalen som er den florentinske fuglen, sa hun. Svalen er en passerine, en spurvefugl, mens tårnseileren ikke er det. På grunn av bena. Svake føtter, stort vingespenn. Den tilhører ordenen apodiformes. Apodiformes betyr «fotløs» på gresk. Taksvalen, derimot, det er en passerine.
Gode gud, tenkte Evelyn. Skal dette ingen ende ta?
Svalene, fortsatte Margaret, har kløftet stjert og rødt hode. Og de har en forventet levealder på omtrent åtte år.
Så deprimerende. Ikke engang et tosifret tall. Tror du svaleår er det samme som hundeår? spurte Evelyn.
Nei, jeg tror ikke det. Jeg har i alle fall aldri hørt om noe slikt. Tårnseilere er mørkebrune, men fremstår som svartaktige i luften.
Der er den igjen! ropte Margaret. Der borte!
Hvor?
Der! Du må følge med, de er veldig kvikke. De gjør alt på vingene!
Brått kom to falker susende ut av skyene og rev tårnseileren brutalt i to.
Margaret gispet.
Gjorde alt på vingene, sa Evelyn og fulgte falkene med blikket idet de forsvant inn bak trærne. Dette er en nydelig classico, sa hun. Har jeg sagt det?
Det har du faktisk, sa Margaret bryskt.
Å. Ja ja, jeg sier det gjerne igjen. Et års okkupasjon har ikke redusert kvaliteten, og hun fanget innehaverens blikk og pekte på glasset sitt. Buonissimo, signore!
Signore tok sigaretten ut av munnen, smilte og løftet armen igjen.
Evelyn lente seg tilbake og la servietten på bordet. De to kvinnene hadde kjent hverandre i sju år. De hadde vært elskere en kort periode til å begynne med, men så hadde begjæret gått over i en delt interesse for den toskanske proto-renessansen – en tilfredsstillende vending for Evelyn, men ikke i like stor grad for denne Margaret. Hun hadde kastet seg over ornitologien. Heldigvis for Evelyn hadde krigen forhindret en videre utforskning, det vil si inntil den nådde Roma. To uker etter at de allierte inntok byen,
åpnet hun ytterdøren i tantens villa på Via Magento og ble møtt av det uventede. Overraskelse! sa Margaret. Så lett slipper du ikke unna!
Overraskelse var ikke akkurat det ordet som dukket opp i Evelyns hode.
Evelyn reiste seg og strakte på bena. Jeg har sittet for lenge, sa hun og børstet smuler av linbuksene. I full høyde var hun en imponerende skikkelse, med sine intelligente øyne, og et like stort talent for å løse en gåte som for å dra en spøk. For ti år siden hadde hun farget den grånende manken blond, og hun hadde aldri sett seg tilbake. Nå gikk hun bort til signore og ba om en sigarett på perfekt italiensk. Hun stakk den mellom leppene og støttet hånden hans da hun lente seg mot flammen. Grazie, hvisket hun, og han presset sigarettpakken bestemt inn i hånden hennes som tegn på at hun skulle ta den. Hun takket ham enda en gang og beveget seg tilbake til bordet.
Stopp, sa Margaret.
Hva er det?
Lyset over ansiktet ditt. Så grønne øynene dine er! Snu deg mot meg. Bli der.
Men herregud, Margaret.
Gjør det. Ikke rør deg, og så løftet Margaret kameraet og begynte å fikle med innstillingene på apparatet.
Evelyn tok et teatralsk drag av sigaretten (klikk) og blåste røyken opp mot den sene ettermiddagshimmelen (klikk), la merke til den skiftende fargen, solen som gikk ned, en ensom tårnseiler som kretset nervøst. Hun skjøv en lokk bort fra den rynkede pannen (klikk).
Hva er det som plager deg, kjære venn?
Mygg, antakelig.
Jeg hører et snev av sentimentalitet, sa Margaret. Tenker du på noe?
Hva er gammelt, synes du?
Nå er du brakkesyk, sa Margaret. Vi kan ikke rykke frem, vi kan bare trekke oss tilbake.
Det er gammelt, sa Evelyn.
På grunn av de tyske minene, din tåpe!
Jeg vil bare dra til Firenze. Gjøre noe. Være nyttig.
Innehaveren kom bort til dem og dekket av bordet. Han spurte dem på italiensk om de kunne tenke seg kaffe og en grappa, og de svarte: Ja, gjerne, og han ba dem om ikke å gå sin vei igjen, og han sa at kona hans skulle gå opp på rommet deres senere og lukke skoddene. Å ja, kunne de forresten tenke seg noen fiken?
Å, sì, sì. Grazie.
Evelyn så etter ham da han gikk.
Margaret sa: Ja, det har jeg helt glemt å spørre deg om. Robin Metcalfe fortalte meg at du møtte Forster.
Hvem?
Han med Utsikten.
Evelyn smilte. Å, veldig bra.
Ifølge Robin Metcalfe var du og Forster bestevenner.
For noe sludder! Jeg møtte ham under en middag, faktisk, en middag bestående av kokt kjøtt, på det redselsfulle Pensione Simi. Vi var et lutfattig lite skip på Arnos bredder, på fortvilet jakt etter det sanne Italia. Og ved roret sto det en dame fra East End, signe henne.
Fra East End?
Ja.
Hvorfor fra East End?
Jeg vet ikke.
Jeg mener, hvorfor var hun i Firenze?
Det spurte jeg henne aldri om.
Men nå ville du ha gjort det, sa Margaret.
«… en kur mot ensomhet … En sjelden og varm roman som gjør en takknemlig over reisen man har fått bli med på.»
WASHINGTON POST
Italia, 1944. Mens bombene faller rundt dem, møtes to fremmede i den ødelagte vinkjelleren i en toskansk villa og deler en helt spesiell kveld.
Ulysses er en ung britisk soldat. Evelyn er en 64 år gammel kunsthistoriker som nekter å la andre diktere hvordan hun skal leve. Hun er i Italia for å berge malerier fra krigens ødeleggelser – og for å gjenoppleve minner fra ungdommen og den første kjærligheten. Tilfeldighetene fører Ulysses og Evelyn sammen, og møtet forandrer både Ulysses liv og livet til alle som elsker ham hjemme i London.
er en varm, vakker og storslått generasjonssaga om skjønnhet, kjærlighet, familiene vi skaper og vennskapene som former oss.
«En praktfull, sjenerøs fortelling om gode hjerter og beslektede sjeler.»
DAILY MIRROR
