En
«Stemningsfull, fengslende …
rik og tilfredsstillende leseopplevelse.»
GILL PAUL
En stor kjærlighet. Et knusende svik.
En krig som endrer alt.
Øya i øst
Jenny Ashcroft
ØYA I ØST
Oversatt av Roger Ødegaard
Originaltittel: Island in the East
Copyright © originalutgave Jenny Ashcroft 2018
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2025
Sats: Punktum Forlagstjenester
Omslagsdesign: ved forlaget
Omslagsfoto: Shutterstock
Forfatterfoto: David Myers Photography
Papir: 60 g Holmen Book Cream 2.0
Boken er satt med Garamond Pro
1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6513-5
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Singapore, oktober 1897
Varmen på soverommet var overveldende. Luften fuktig og trykkende, innestengt bak persiennene. Vinduene hadde ikke vært åpnet på flere dager. Maes hud var glatt av svette; halsen glinset, hodebunnen klødde. Hun kjente dråpene renne under kjolen. Sikadene laget et spetakkel i hagen og i jungelen bakenfor; i det fjerne skrek apene. Hun lyttet til nattens kakofoni og strevde med tanken på at hun aldri ville få høre noen av disse lydene igjen. Det var bare noen timer om å gjøre nå, så ville hun være borte – ikke som hun hadde håpet, ikke som hun hadde planlagt – men borte, langt vekk fra dette stedet, denne øya. Pusten gikk raskere. Ikke alene, minnet hun seg selv på. Hun la hånden på magen. Ikke alene.
Snart var tiden inne.
Blikket søkte seg mot omrisset av skrivebordet og papirbunken som lå der: reisedokumenter, attester … penger også, sedler fra Alex’ safe. Hun var livredd for at det ikke skulle være nok. Det måtte være nok. Den klamme pannen rynket seg i velkjent panikk over at det kanskje ikke ville være det. Men det var for sent å gjøre noe med det.
Hun ville dra nå. Det var ventetiden som var vanskelig. Men hun måtte snakke med Harriet først. Hun hadde omsider funnet ut hva hun måtte gjøre. Fingrene trakk seg sammen i angst og krøllet lakenet under henne. Bare hold ut. Hun kommer.
Hun kommer.
En time gikk. Hun bekymret seg for hvor David var, hva han tenkte. Hun så mot døren og forsøkte å mane frem Harriet. Kom. Kom.
Og så, endelig, en lyd i det stille huset. Hun ville ha kjent den igjen uansett hvor hun måtte befinne seg: Harriets skritt som knirket mot gulvplankene. Blikket vek ikke fra døren mens hun ventet. Hun holdt seg helt i ro. Hvert øyeblikk nå. Vrideren dreide rundt, døren gikk opp, og bak en flakkende stearinlysflamme kunne hun se tvillingsøsteren.
Hun møtte Harriets øyne, som var identiske med hennes på alle måter, og kunne se hvordan de utvidet seg, hvordan de fyltes av desperat uro.
«Herregud», sa hun. «Å, Mae.»
Kapittel 1
London, januar 1941
Ivy stanset ved døren til venterommet og trakk pusten langsomt inn. Hun senket blikket og så skinnskoene sine, sykehusets linoleumsgulv, silkestrømpene som krøllet seg ved ankelen. Dette klarer du. Hun rettet på uniformsjakken og gikk inn.
Det var stille på venterommet. På veggen overfor inngangen var det en eikedør med et messingskilt med teksten DR. MI-
CHAEL GREGORY, MBCHB, MD, CCT, FRCPSYCH. Falmede lenestoler sto oppstilt langsmed to av veggene, ved den tredje sto det et skrivebord. En resepsjonist på omtrent samme alder som Ivy – i midten av tyveårene eller deromkring – satt bak skrivebordet. Hun hadde et slitt eksemplar av Time Magazine foran seg og en sigarett i hånden.
Hun smilte opp mot Ivy. «Morn.»
«Morn, jeg er Ivy Harcourt. Jeg har time hos doktor Gregory.»
«Ja, selvfølgelig.» Kvinnen viftet med sigaretten mot eikedøren. «Han har en matros som er tilbake fra Middelhavet inne nå. De er nok straks ferdige. Bare sett deg så lenge, du.»
Ivy satte seg i den nærmeste stolen og kjente fjærene knirke. Hun krysset beina, men ombestemte seg.
Resepsjonisten kikket nysgjerrig på henne. «En kopp te?»
«Nei takk», sa Ivy.
«Kakao?»
«Jeg tror ikke det.»
«Kaffe, da? Vi har Camp.»
Ivy ristet på hodet. «Nei, men takk skal du ha.» Hun kunne ikke forestille seg å drikke noe som helst.
Kvinnen fortsatte å måle henne med blikket. «Står alt bra til med deg?» spurte hun til slutt.
«Det gjør vel ikke det.» Ivy tvang frem en latter. Den hørtes fryktelig nervøs ut. «Det er vel derfor jeg er her.»
Kvinnen åpnet munnen og var klar til å grave videre, men så gikk eikedøren opp. En blek gutt i hvit matrosdress kom ut, med bøyd hode. En annen mann fulgte etter. Doktor Gregory, gjettet Ivy, ut fra tweeddressen og det faktum at han så ut til å vite hva han holdt på med. Han hadde briller, et knallrødt lommetørkle i brystlommen. Ivy lurte på hvor ofte han holdt det frem for pasientene sine.
Han snudde seg mot henne. Han hadde vennlige øyne.
«Miss Harcourt», sa han, «kom inn.»
Kontoret var lite og ble varmet opp av en gassovn. Det sto et mahogniskrivebord der, ytterligere to lenestoler, og et enkelt vindu som var dekket med brun tape på kryss og tvers i tilfelle bombeeksplosjoner. På linoleumsgulvet lå det et teppe, og på skrivebordet sto en vase med kunstige blomster. Noen hadde forsøkt å gjøre det hjemmekoselig.
Doktor Gregory ba Ivy ta plass i en av lenestolene og satte seg selv i den andre. Han strakte seg over skrivebordet og plukket til seg en mappe og en pipe. Han spurte henne om hun hadde noe imot at han røykte. (Det hadde hun ikke.)
«Så», sa han. «Du har visst fått kjørt deg.»
Ivy kremtet. «Jeg er …» Stemmen hennes sviktet. Hun prøvde igjen. «Jeg er i fin form.»
«Du har ikke smerter i ribbeina lenger?»
«Nei.»
«Og ingen flere pustevansker?» Han gjorde et poeng av å konsultere notatene sine. Ivy tenkte det kanskje var for hennes skyld, for at hun ikke skulle føle at han allerede visste alt om henne. «Støvet ga deg en stygg infeksjon», sa han. «Du var begravd i ni timer, ser jeg.»
«Det går bedre nå.»
Han smilte medfølende. «Men du er blitt henvist til meg.»
Hun svelget og skulle ønske hun hadde bedt om et glass vann tidligere. «Ja.»
«For legen som har behandlet deg siden ulykken …», et nytt blikk på notatene, «doktor Myer … han mener at du ikke er skikket til tjeneste.»
«Det stemmer.»
«Men det er du ikke enig i?»
«Jeg vil tilbake til arbeidet.»
«Hmmm», sa doktor Gregory. «Doktor Myer er bekymret for …», han bladde seg frem til en side i journalen og rettet litt på brillene, «tilbakevendende, akutte anfall av klaustrofobi kombinert med alvorlig sjokk.» Han så bort på Ivy. «Stemmer det?»
Ivy tvang seg til å holde blikket hans. «Det står bra til med meg.»
Han fikk et trist drag ved øynene. «Han tror ikke det. Jeg har også hørt at du har bedt om å bli forflyttet fra din gamle stilling i Camberwell. At du sendte forespørselen fra sykehuset?»
«Det stemmer.»
«Du ble rammet av den bomben som sprengte like ved bunkeren der du arbeidet, ikke sant?»
«Jo.»
«Og du hadde fått et alvorlig sjokk på arbeidet tidligere samme kveld?»
«Ja.» Hun måtte tvinge ordet frem.
«Du vil ikke tilbake dit etter alt som skjedde den kvelden?»
«Ville du gått tilbake?»
«Vi er ikke her for å snakke om meg.»
Ivy vred seg på stolen. Det var så varmt i rommet.
«Ivy», sa Gregory, «jeg vil at du skal fortelle meg, med dine egne ord, hvorfor du ikke orker å reise tilbake til Camberwell.»
Den svette huden klødde under ulluniformen. Hun gjorde en håndbevegelse mot gassovnen. «Kan vi skru den ned?»
Han la pipen på armlenet, reiste seg og gikk bort ovnen. Han kikket tilbake på Ivy mens han stilte seg på huk for å justere flammen. «Jeg vet at dette må være vanskelig for deg», sa han. «Du vil ikke være her. Det er det ingen som vil. Jeg prøver å ikke ta det personlig.» Han smilte. Det var en spøk. Ivy forsøkte også å mønstre et smil. «Men skal jeg kunne hjelpe deg så du får lagt dette bak deg, er jeg nødt til å stille disse spørsmålene», fortsatte han. «Jeg håper du kan ha tillit til meg, at du kan snakke med meg om alt som har skjedd. Alt dette blir så mye enklere hvis du gjør det. Er du enig?»
«Ja», sa Ivy, selv om hun var langt fra sikker.
«Flott.» Han satte seg igjen og bladde videre i mappen. «La oss begynne med noe litt enklere. Når lot du deg verve?»
«I begynnelsen av krigen.»
«Hvorfor marinen?»
«Den gamle læreren min foreslo det.»
«På grunn av språkkunnskapene dine?»
«Ja. Han visste at de trengte folk som snakket tysk. Han tenkte på meg.»
«Og du er avlytter.» Gregory smilte spørrende. «Hva innebærer det egentlig?»
Ivy så på mappen han holdt i. «Står det ikke i den?»
«Jeg vil gjerne høre det fra deg.»
Det prikket i huden på ryggen. Hun husket hva Gregory nettopp hadde sagt. Du hadde fått et alvorlig sjokk på arbeidet tidligere den kvelden. Hun visste hvor han ville hen. «Det er ikke meningen at jeg skal snakke om det jeg gjør», sa hun. «Veggene har ører.»
Det rykket i leppene hans. «Godt forsøk, Ivy. Men de eneste ørene her inne er mine, og jeg har taushetsplikt. Så …» Han nikket og antydet at hun skulle fortsette.
«Vi lytter», sa hun forsiktig, «til radiokommunikasjon.»
«Hvem er ‘vi’?»
«Kvinner fra Women’s Royal Naval Service, menn fra Naval Intelligence. Det er noen fra Women’s Auxiliary Air Force på stasjonen vår også.»
«I Camberwell?»
«Ja.»
«Og hvem lytter dere på?»
«Skip, kommunikasjon fra Tyskland …»
«Men hovedsakelig piloter, ikke sant?»
«Jo», sa Ivy langsomt. «På vår stasjon er det det.»
«Britiske piloter?»
«Vi hører dem av og til. Men vi er mest interessert i hva Luftwaffe sier.»
«Hvorfor det?»
«De røper ting når de snakker», sa hun. «Om hvor skipene deres befinner seg under dem. Det sender vi til admiralitetet. Og så hvilken kurs og høyde de har. Det hjelper luftkommandoen med å vite hvor de skal sende sine Spitfire for å avskjære dem.»
«Smart.» Han pattet på pipen. «Er det det eneste du hører?
Koordinater og mål?»
«Nei», sa hun forsiktig.
«Nei?»
«Nei, mannskapene snakker om andre ting også.»
«Som for eksempel?»
«Månen», sa hun, vel vitende om at det ikke var det svaret han var ute etter, «hvor vakker den er over havet.»
«Den må være vakker, ja, der oppe.»
«Ja.»
«Hva mer hører du?»
Hun følte at hun ble avskåret, trengt opp i et hjørne.
«Pilotene snakker til oss», sa hun, like unnvikende.
«Snakker til dere?»
«De har gjettet at vi lytter.»
Gregory smilte. «Og hva sier de, Ivy?»
«De sier ting som: Guten Abend, meine Fräulein. Deutschland ruft an. Det betyr: Tyskland kaller.»
«Ja, jeg snakker litt tysk selv.» Han så på notatene sine.
«Har du studert ved Cambridge?»
«Ja.»
«Japansk også?»
«Ja.»
Han kikket opp på henne. «Jeg elsker språk.»
Hun smilte anstrengt, var spent på neste spørsmål.
«Og hva sier karene våre?» spurte Gregory. «Oppe i Spitfirene sine?»
«Det kan være mye rart.»
«Gi meg et eksempel.»
Hun trakk pusten. «Tally-ho», sa hun. «Pass på høyden. Pass på vingen din. Fiendtlige fly klokken ti.» Hun trakk på skuldrene. «De sier så mangt.»
«Og», smerten var åpenbar i øynene hans, «av og til hører man dem dø.»
Hun var forberedt på spørsmålet, allikevel rykket hun til.
«Ivy?»
«Ja», sa hun.
«Hva føler du når du hører dem dø?»
«Jeg blir opprørt. Veldig opprørt.»
«Noe mer?»
«Jeg tenker på menneskene de er glad i, på dem som er glad i dem. Jeg lurer på om de vet hva som skjer.»
Han skar en trist grimase, som om han forsto.
Det ble stille en kort stund. Hun håpet i det lengste at han ville la det bli med dette.
«Men du hørte en du brydde deg om, dø, ikke sant?» spurte han. «Sist gang du var på stasjonen, en knapp time før du ble rammet av eksplosjonen.»
Hun stirret fremfor seg med stivt blikk.
«Ivy?»
«Jeg vil ikke snakke om det», sa hun.
«Jeg tror det vil hjelpe deg å gjøre det.»
«Jeg vil glemme det.»
«Det vet jeg», sa han, «men jeg tror ikke du kan det. Ikke før du får tatt innover deg det som hendte.»
Hun sa ingenting.
«Du kan ikke flykte fra ting, Ivy, for da ender det med at du flykter resten av livet.»
Hun så på skoene sine. Det var en skramme på høyre tå. Hun burde pusse dem.
«Doktor Myer fortalte meg at du på sykehuset våknet om natten og skrek Felix’ navn, og at du måtte ha lyset på for å få sove. Han skrev her …», Gregory trommet på mappen, «at klaustrofobien din var så ille etter begravelsen at du aldri ville gå i tilfluktsrommet, du tryglet om å få lov til å bli på avdelingen i stedet.»
Det brant i Ivys kinn.
«Ingen dømmer deg», sa Gregory, «bortsett fra kanskje deg selv.»
«Jeg har det bra nå», sa hun. «Det er helt sant.»
«Trenger du ikke å ha lyset på for å få sove lenger?»
Varmen i kinnene ble enda mer intens.
«Hvordan er nettene dine nå som du er hjemme igjen, Ivy? Hvordan har du det når du må gå i tilfluktsrommet?»
Hun sa ingenting. Men hun kunne se seg selv for seg, skjelvende som et barn i redsel under bølgeblikktaket på skuret i bestemorens hage, mens hun ventet på den neste bomben.
«Hvorfor vil du ikke tilbake til Camberwell?» spurte Gregory.
«Jeg», begynte hun, «jeg …»
«Hva plager deg mest?» spurte Gregory forsiktig. «Tanken på å dra tilbake til stedet der du ble rammet av eksplosjonen, eller å se igjen stedet der du hørte noe så forferdelig skje med kjæresten din?»
«Han var ikke kjæresten min.»
«Nei?»
«Nei, ikke da. Men vi var kjærester tidligere.»
«Kanskje det gjorde det verre?» sa Gregory.
Ivy trakk i skjortekragen. «Den ovnen er fremdeles fryktelig varm.»
«Jeg kan ikke forestille meg hvor traumatisk det må ha vært å høre noe sånt», sa Gregory, «det kan jeg virkelig ikke. Og så nesten bli drept selv, samme kveld.»
Hun snudde seg mot det duggete vinduet. Det begynte å bli mørkt. Klokken var fire, og det nærmet seg allerede kveldsmørke.
«Hvorfor er du så ivrig etter å begynne å arbeide igjen, Ivy?
Hva tror du at du vil oppnå ved å få et nytt tjenestested?»
«Jeg vil kunne å gå videre.»
«Feil svar», sa Gregory.
«Unnskyld meg?» sa Ivy forskrekket.
«Du vil ikke kunne gå videre», sa han. «Ikke før du har bearbeidet det som har skjedd.»
«Jeg har bearbeidet det.»
«Du vil ikke engang snakke om det.»
Hun så på vinduet igjen.
«Hva er det som plager deg der ute, Ivy?»
«Det begynner å mørkne», sa hun.
«Og?»
«Jeg liker ikke å gå ut i mørket lenger.» Innrømmelsen var ute før hun rakk å stoppe den.
Han sukket. «Da så. Kom deg hjem.»
Det overrasket henne. «Vil du erklære meg skikket, godkjenne overføringen?» Det virket for enkelt, for godt til å være sant.
«Selvsagt vil jeg ikke det», sa Gregory. «Vi ses i morgen. Kom klokken ett, så har vi mer tid.»
Hun var der fem på, fast bestemt på å gjøre det bedre denne gangen.
«Tilbake igjen?» spurte resepsjonisten.
«Jeg er redd for det», sa Ivy.
Kvinnen så ettertenksomt på henne. «Får jeg spørre hva som feiler deg?»
«Det står bra til med meg.»
«Det står bra til med deg?»
«Ja.»
Resepsjonisten sukket. «Det sier de alle sammen.»
Ovnen sto allerede på lavt bluss da Ivy kom inn på Gregorys kontor denne dagen. Det hadde begynt å regne etter at hun kom til sykehuset; dråpene gled nedover vindusruten.
«Du bor hos bestemoren din for øyeblikket», sa Gregory. «Stemmer det?»
«Ja.»
«Og før det?»
«Jeg bodde sammen med noen av de andre jentene på stasjonen, i nærheten av Camberwell.»
«Savner du dem, de andre jentene?»
«De besøker meg ganske ofte.»
«Ja vel?»
«Ja», sa hun. «De vil vite når rekonvalesensen er over.»
«Vil de det?» Han smilte nesten. «Går du noen gang ut med disse jentene?»
«Jeg drikker te med dem iblant. De har bedt meg bli med på dans neste uke.»
«Det høres ut som en god idé.»
«Gjør det?» Ivy var ikke så sikker.
Gregory studerte henne. «Trives du hos bestemoren din?»
«Ja.»
«Det var hun som tok seg av deg under oppveksten, ikke sant?»
«Jo.»
«Er det i orden for deg om vi snakker litt om hvorfor?»
Det var ikke i orden for Ivy, men: «Begge foreldrene mine døde i forrige krig.»
«Det var veldig trist.»
Hun hadde ikke tenkt å la ham ryste henne, ikke med dette. «Det var det», sa hun.
«Hvordan døde de?»
«Faren min ble drept under felttoget i Mesopotamia. Moren min fikk influensa like etter at jeg ble født. Hun var fra Australia og frivillig pleierske på et militærsykehus.»
«Er hun begravet her?»
«Ja.»
«Besøker du graven hennes?»
Ivy gjorde det. Ofte. I oppveksten pleide bestemoren å ta henne med en gang i måneden; sammen viste de moren tegninger Ivy hadde laget på skolen, de fortalte henne om strandturer de hadde vært på.
«Ivy?»
«Ja, jeg besøker graven hennes.»
«Og din fars? Har du noen gang vært der?»
«Jeg vet ikke helt hvorfor vi snakker om dette.»
Gregory sa ingenting.
Ivy sukket. «Én gang», sa hun. «Vi reiste dit.» Det var den eneste gangen Ivy hadde sett bestemoren gråte. Gutten min, utbrøt hun da de sto ved det enkle trekorset med påskriften
KAPTEIN BEAU ALEXANDER HARCOURT, ROYAL LONDON GUARDS. 1898–1918. Gutten min. «Det var så mange graver der», sa Ivy, «det var forferdelig.»
«Tenkte du på foreldrene dine, Ivy, da du ble begravd av den eksplosjonen?»
Ivy rykket til. Så det var derfor de snakket om dette. «Nei», sa hun. «Det gjorde jeg ikke.»
«Ikke i det hele tatt?»
«Jeg tror ikke det.»
«Hva tenkte du på? Du ble liggende der temmelig lenge.»
Blikket hennes flakket mot vinduet. Regnet bøttet ned nå. Hun hadde ikke paraply med seg.
«Ni timer … det er lenge å være fanget under en bygning», sier Gregory.
«Det er det», sa Ivy.
«Vil du ikke snakke om det?»
«Nei», sa hun, «egentlig ikke.»
«Jeg vil be deg om å gjøre det allikevel.»
«Det ante meg nok.»
«Ivy, kan du se på meg?»
Sakte slet hun blikket bort fra regndråpene og gjorde som han ba henne om. Han gransket henne bak brillene sine. Han hadde et blått lommetørkle i blazeren i dag.
«Du gikk tidlig fra skiftet», begynte Gregory. Han så ikke etter i notatene sine. «Det var like etter klokken ti om kvelden.»
Han hørtes ut som om han leste de første sidene i en historie.
«Du hadde nettopp hørt Felix bli skutt ned.»
«Ja», sa hun stille.
«Du var blitt sendt hjem.»
«Ja.»
«Fordi du var så ute av deg.»
«Selvsagt var jeg ute av meg.»
«Det var blitt gitt signal om at faren var over?»
«Det stemmer», sa hun.
«Det må ha vært veldig mørkt i gatene.»
«Ja.»
«Beskriv det for meg, Ivy.»
Hun vred seg i lenestolen. «Det var kaldt», sa hun. «Tåkete. Jeg hadde ikke lommelykten min.»
«Så du kunne ikke se.»
«Ikke noe særlig.» Hun hadde snublet seg frem, beveget seg som en krabbe mot husveggene i mørket. Gråt hun fortsatt?
Hun husket ikke. Antagelig.
«Hvor var du», spurte Gregory, «da du hørte flyene komme?»
«Omtrent halvveis til undergrunnen.»
«Det kom helt overraskende på deg?»
«Ja. De hadde trukket seg ubemerket tilbake.»
«Ingen luftvernsirene?»
«Den gikk først etter at bombene begynte å falle.»
«Og de falt rundt deg?»
«Ja.»
«Hvordan var det?»
Hun fylte kinnene med luft og slapp den langsomt ut igjen mens hun motvillig tenkte tilbake: de blendende lysglimtene, kakofonien og den plutselige varmen fra flammene, redselen da hun løp gjennom tåken.
«Du må ha vært helt fra deg», sa Gregory.
«Støyen var øredøvende», sa hun, «jeg kunne knapt se en hånd for meg.»
«Trodde du at du skulle dø?»
Ivy ga fra seg en merkelig lyd, en mellomting mellom en latter og et hulk. «Ja», sa hun, «det virket sannsynlig.»
«Hva skjedde?»
«Det var en mann, han bare dukket opp.» Stemmen hennes ble skjelven da hun nevnte ham. «Jeg kolliderte med ham og holdt på å falle. Og så … jeg vet ikke.» Hun lukket øynene, tilbake dit igjen. Hvorfor hadde Gregory tvunget henne tilbake dit?
«Hva skjedde så?» spurte han.
«Jeg våknet. Jeg lå på magen. Ansiktet mitt var presset ned mot stein. Da jeg beveget hendene», hun løftet dem noen centimeter for å demonstrere, «rørte jeg ved stein.»
«Du hadde flere ribbeinsbrudd, ikke sant?»
«Jo. Mannen, han het Stuart, han lå oppå meg. Alt var svart.» Vi ligger i et hulrom, hadde Stuart hvisket. Som i en kokong. Ikke rør deg en tomme. Vi kan ikke risikere at den kollapser. «Ikke antydninger til lys.» Ivy grøsset da hun husket det ubarmhjertige mørket. «Uansett hvor hardt jeg stirret. Det var bare svart.»
Gregory skrev ned noe.
«Denne mannen, Stuart», sa han, «fortell meg om ham.»
«Han reddet livet mitt.» Igjen brast stemmen til Ivy.
«Hvordan?»
«Han holdt meg rolig, fikk meg til å tenke på andre ting. Han
stilte meg så mange spørsmål, om …», hun trakk pusten dypt, «alt mulig. Han snakket og snakket, fortalte meg om kona og barna. Han hjalp meg til å roe meg så jeg ikke skulle puste for fort og bruke opp all luften.»
«Gjorde han det helt til du ble reddet?»
«Nei.»
«Nei?»
Ivy så ham rett i øynene. «Du vet at han ikke gjorde det.»
Gregory møtte blikket hennes, uten å blunke. Ivy tittet opp på vegguret. Hun hadde vært der i over en time. Det måtte vel snart være på tide å gi seg for dagen?
Gregory spurte: «Hvordan følte du deg da du hørte at folk kom til for å hjelpe?»
«Jeg trodde jeg drømte.»
«Det tok dem lang tid å komme til deg, ikke sant?»
«Jo.»
«De ga nesten opp. Og du hadde veldig lite luft, så det var vanskelig å rope.»
Ivy nikket.
«Hvorfor ga de ikke opp, Ivy?»
«Jeg skrapte på steinene. En kvinne hørte meg.»
«Stuart gjorde ikke noe?»
«Nei.»
«Hvorfor ikke?»
Ivy svelget. «Det vet du allerede svaret på.»
«Hva hadde skjedd med ham, Ivy?»
Hun stirret ned på fanget sitt. Hun kunne kjenne vekten av ham på ryggen, hodet hans presset mot nakken hennes. «Han var død», sa hun. «Av blodtapet.»
«Så du var fanget i et lite hull, med en død mann oppå deg. En mann som reddet livet ditt. Og du hadde nettopp hørt en du brydde deg om, bli skutt ned.»
Regnet pisket mot vindusrutene. Klokken på veggen tikket.
«For en grufull natt det må ha vært, Ivy. For en forferdelig, forferdelig natt.»
«Jeg vil snakke om Felix», sa Gregory under deres femte time. Det var en ny regnfull morgen. Lukten av den våte ullen i Ivys uniformsjakke kjentes godt inne på det varme kontoret. Svakt lys sivet inn gjennom vinduet. En liten lampe glødet på skrivebordet.
«I min oppvekst hadde vi en nabo med en katt som het Felix», fortalte Gregory.
«En katt?»
«Ja.»
«Å.» Ivy skulle ønske at ovnen ikke sto på. «Hva slags katt?»
«En tysk katt, Ivy. Naboen min var tysk.»
Hun kjente magen synke.
«Felix var ikke RAF-pilot, var han vel? Selv om det er det alle tror.»
Det tok henne et øyeblikk å få samlet seg. «Hvordan gjettet du det?»
«Jeg hadde en anelse», sa han, uten noen form for bebreidelse i stemmen. «Jeg ba en venn om å skaffe meg navnene på britene som ble skutt ned den kvelden. Det var bare to mann, og ingen av dem het Felix.»
«Vær så snill», ba hun, «ikke si det til noen.»
«Det skal jeg ikke.»
«Hvis de andre jentene fikk vite det. Hvis befalhavende offiser …»
«Det trenger du ikke være redd for. Jeg snakker aldri om noe av det vi diskuterer her. Men det må ha vært veldig vanskelig for deg å bære dette alene.»
Hun trakk i en løs tråd på blazeren. «Bestemoren min vet det.»
«Var han bombeflypilot?»
Hun ristet på hodet. «Jagerpilot. Han fløy en Messerschmitt.»
«Hvordan møttes dere?»
«På Cambridge, det første året mitt. Han var eldre enn meg, bare et par år. Etter studiene flyttet han inn til London, der han var ansatt som oversetter ved den tyske ambassaden, men han pleide å komme tilbake på besøk.»
«Når reiste han hjem til Tyskland?»
«Da krigen brøt ut. Han ville ikke.»
«Nei?»
«Han hatet nazistene. Faren hans var motstander av Hitler. Han forsvant for noen år siden.» Hun trakk i tråden så sømmen begynte å rakne. «Felix fridde til meg», fortalte hun og ble overrasket over at hun for første gang snakket uoppfordret. «Han sa at hvis jeg giftet meg med ham, ville han kunne bli i England.»
«Men du sa nei.»
«Jeg elsket ham ikke lenger.» Ivy fortsatte å fikle med den løse tråden. «Jeg hadde ingen anelse om hva som ville komme, hvordan denne krigen ville bli.» Hun så opp på Gregory. «Hadde jeg visst hva det ville innebære for ham om han dro tilbake, ville jeg ha hjulpet ham, sørget for at han var trygg.»
«Det kunne du ikke vite», sa Gregory.
«Han skrev», fortalte Ivy, og nå rant ordene ut av henne. (Betydde det at hun var i ferd med å bli bedre? At hun ikke ville drømme om Felix den natten?) «I fjor sommer. Han sendte et brev med en flyktning, en jødisk mann. Han tok det med til bestemor.»
«Hva skrev han?»
«At han var i helvete. Han trodde ikke han ville komme seg gjennom krigen. Han ba meg om å skrive tilbake så han skulle vite at jeg fremdeles brydde meg om ham.»
«Og det gjorde du ikke?»
«Nei», sa Ivy. «Jeg var for redd, jeg visste ikke hva som ville skje hvis noen fant ut at jeg prøvde å få frem et brev til en i Tyskland. Jeg var feig.»
«Brydde du deg fremdeles om ham?»
«Ikke nok. Ikke da.»
«Men det gjør du nå?»
«Ja», sa hun.
«Når hørte du ham første gang over radioen?»
«Nesten med det samme jeg begynte på Camberwell. Jeg kjente igjen stemmen hans. Jeg lyttet alltid etter ham. Jeg ville ikke at han skulle komme til skade.»
«Selvsagt gjorde du ikke det.»
«Han var snill», sa hun, «mot de andre pilotene. Spesielt mot de nye guttene. Han ba dem kontrollere høyden og oksygennivået. Han sa at de ikke måtte være nervøse, at han passet på dem.»
«Han høres ut som en fin fyr.»
«Han var det.» Ivy presset hendene mot kinnene. Hun innså at hun gråt. «Han hadde så store smerter da han døde. Motoren hans sto i brann.»
«Jeg er lei for det.» Gregory bøyde seg frem og ga Ivy tørkleet sitt, det samme røde som hun hadde sett den første dagen.
«Ingen skulle noensinne måtte høre noe sånt.»
«Ingen skulle måtte gjennomgå noe sånt.»
«Nei», medga han. «Det skulle de ikke.»
«Han fortjente det ikke», sa Ivy. «Jeg sviktet ham.» Hun tørket øynene. «Da jeg ble begravd av eksplosjonen etterpå, føltes det som en straff.»
«Ja», sa Gregory, «det tenkte jeg nok du ville si.»
«Bestemor har bakt shortbread til deg», sa Ivy og rakte boksen til Gregory da han geleidet henne inn til hennes niende time.
«Jeg elsker shortbread», sa han. «Du må takke henne så mye fra meg.»
«Hun er glad for at jeg går hit.»
«Tror hun at du har godt av det?»
«Hun brukte mesteparten av sukkerrasjonen sin på shortbreadbaksten, så ja, hun tror det.»
De satte seg. Gregory tente pipen. «Prøvde du å sove med lyset av i natt?»
«Ja», sa hun.
«Og?»
«Jeg sovnet, men så våknet jeg.»
«Har du hatt mareritt igjen?»
«Ja.»
«Om å bli begravd, eller om Felix?»
Hun nølte. «Begge deler», innrømmet hun.
Han gjorde et notat.
«Jeg slo på lyset igjen», sa hun, «men så gikk luftvernsirenene, så vi måtte ut i skuret.»
«Hvordan hadde du det mens bombeangrepet pågikk?»
«Jeg var livredd», sa hun og skulle ønske svaret kunne være annerledes. «Bombene var ikke engang særlig nær, men bråket, skuret … Det føltes som om alt presset seg mot meg …» Hun ble klam bare av å snakke om det. «Jeg fikk ikke puste, og jeg så nesten ingenting.»
«Og da angrepet var over?»
«Da det var over, lå jeg på gulvet, og bestemor satt på huk ved siden av meg. Jeg kan ikke engang huske at jeg la meg ned.»
Gregory nikket langsomt. «Takk for at du betror meg dette», sa han.
Under Ivys tolvte time foreslo Gregory at de skulle gå en tur i parken utenfor. Det var en vindfull dag, kaldt og lett disig. Kruttlukten
hang igjen i luften etter nattens raid. De kjøpte hver sin kopp med søt te i en kiosk. Ivy insisterte på å betale. Hun var blitt glad i legen med den milde stemmen og det vennlige blikket. Hun blåste på teen for å kjøle den ned mens de fulgte stien rundt dammen.
«Du er roligere her ute», konstaterte Gregory.
«Ja», sa hun, «jeg foretrekker å være ute i det fri.»
«Hvis du er innestengt, for eksempel i skuret i hagen deres, og det blir vanskelig for deg, eller hvis du kjenner at panikken er på vei, kan du se for deg steder som dette. Det kan hjelpe.»
«Ja vel.»
De gikk litt lenger. Da de kom til en trebenk, foreslo Gregory at de skulle sette seg en stund.
«I går ba jeg deg om å gå på den dansen med jentene du arbeidet med», sa han. «Gjorde du det?»
«Det gjorde jeg.»
«Hvordan var det?»
«Det var …» Hun tiet. Hvordan skulle hun beskrive den endeløse reisen på undergrunnen, det å måtte gå gjennom den mørklagte byen for å komme seg til danselokalet, bandet som spilte så det var uråd å høre annet, varmen fra alle menneskene der? «Til å holde ut.» Hun skulte ned mot den dampende koppen sin. «Jeg pleide å elske sånt.»
«Du skulle ønske du kunne elske det igjen.» Det var ikke et spørsmål.
Ivy svarte allikevel. Det begynte å bli så mye lettere å være ærlig, i hvert fall overfor ham. «Ja», sa hun.
«Og danset du? Jeg regner med at du fikk mange tilbud.»
«Et eller to.»
«Og takket du ja til noen av dem?»
Hun vred på hodet og skottet over mot ham i den vinterlige morgenen. Han studerte henne gjennom brillene. Ånden hans kom i hvite pust.
«Du vet hva jeg kommer til å si», sa hun.
«Så si det», svarte han.
«Nei», sa hun, «jeg takket ikke ja til noen av dem.»
«På grunn av Felix?»
«Ja.»
«Tror du han ville ønsket at du skulle sitte der resten av livet og se på at alle andre danser? Tror du han virkelig ville ønsket at du skulle klandre deg selv på denne måten?»
Hun tenkte på hvordan han pleide å holde henne i hånden når de var på fest i Cambridge, på hvordan han bekymret seg for at hun skulle finne en annen etter at han begynte å arbeide i London. På hva han hadde skrevet i det siste brevet han sendte. Si at du fortsatt kan elske meg, si det, så skal jeg tro at jeg kan komme meg gjennom dette.
«Ja», sa hun, «det tror jeg faktisk han ville.»
«Hva ville du sagt hvis jeg fortalte deg at du måtte dra tilbake til Camberwell?»
Det var deres femtende time.
«Jeg vil ikke tilbake til Camberwell», sa Ivy.
«Men du vil tilbake til arbeidet?»
«Ja.»
Gregory satte fingertuppene mot hverandre under nesen. «Hvorfor?»
«Fordi jeg vil komme meg videre.»
«Feil svar», sa han.
«Ja vel.» Hun så opp i taket mens hun strevde med å finne de riktige ordene. «Jeg vil være meg selv igjen, arbeide, være normal. Jeg er lei av hagearbeid og strikking og alle de tingene bestemor får meg til å gjøre så jeg skal unnslippe mine egne tanker. Jeg er lei av å være en som trenger å slippe unna sine egne tanker. Jeg vil være meg selv.»
Han ble smal i blikket, hun ante ikke om det var i anerkjennelse eller skuffelse.
«Du må dra tilbake til Camberwell», sa han.
«Hva?» Hun stirret på ham med store øyne. «Jeg …»
Han holdt opp håndflatene for å stanse henne. «Bare én vakt», sa han. «Jeg er blitt bedt om å sende deg dit i ettermiddag. Jeg tror ikke det er særlig klokt, men det er tydeligvis irrelevant. Det er et presserende behov for flere avlyttere, og noen i admiralitetet har bestemt seg for at de vil se hvordan det står til med deg.»
«Kan de ikke se hvordan det står til med meg et annet sted?»
Spørsmålet holdt på å kvele henne.
«Dessverre. Gå direkte dit herfra. Vi ses i morgen, så kan vi snakke om hvordan det har gått.»
Hun åpnet munnen for å protestere igjen, men han kom henne i forkjøpet. «Du må gå, Ivy, jeg er lei for det. En ordre er en ordre, uansett hvor beklagelig den måtte være.»
Hun ble sittende der og stirre noen sekunder til, og så, siden det ikke lot til at hun hadde noe valg, reiste hun seg sakte opp og gikk, tung i beina av redsel.
«Det gikk … ganske bra», sa hun neste morgen. «Men vær så snill, ikke tving meg til å gå tilbake dit.»
«Nei?»
«Nei.» Hun kunne ha fortalt ham om hvor panisk hun hadde følt seg da hun var på vei til bunkeren og passerte ruinene av bygningene som hadde rast sammen over henne. Hun kunne ha beskrevet hvordan hendene skalv da hun tok på seg hodetelefonene, sorgen som fylte henne da hun begynte å stille inn radioen og igjen hørte stemmene til gutter og menn over eteren. Men det trengte hun ikke. Hun så bekymringen i blikket hans og visste at han allerede forsto. «Jeg gjorde det», sa hun. «Jeg
beviste at jeg kunne. Jeg kunne sikkert gjøre det igjen hvis jeg virkelig måtte, men vær så snill, ikke si at det er det du kommer til å be meg om å gjøre.»
«Det er det ikke», sa Gregory. For én gangs skyld satt han bak skrivebordet sitt. Hun så ingen tegn til mappen sin. Det eneste han hadde liggende foran seg, var noe som så ut som offisielle papirer. «Du blir forflyttet», sa han.
«Blir jeg?» Hun satte seg tilbake i stolen. «Er jeg skikket til tjeneste?» Hun hadde trodd at det skulle føles annerledes.
«Du er ikke skikket til noe som helst, sånn jeg ser det. Men da du ble sendt til Camberwell i går, var det en test, og kommandanten bestemte at du besto den. De vil at du skal reise ut av landet.»
«Ut av landet?» gjentok hun, som et annet fjols.
«Ja», sa han, «på grunn av japansken din.»
«Japansken min?» Hun klarte visst ikke å la være å gjenta alt han sa.
«Det begynner å dra seg til i Østen.» Han tok av seg brillene og gned seg i pannen. «Jeg så helst at du var erklært midlertidig udyktig i et par måneder til. Jeg vil at vi fortsetter med disse samtalene frem til du drar, så kan jeg lære deg noen strategier for å håndtere klaustrofobien. Reisen, lugarene … Jeg er ikke sikker på om dette er noen god idé.»
Det var ikke Ivy heller, nå som Gregory nevnte det.
«Når drar jeg?» spurte hun.
«Neste uke.»
«Hvor? Hvor i Østen?»
«Du skal til Singapore, Ivy. Hva synes du om det?»
SINGAPORE, 1897. Tjue år gamle Harriet og Mae Grafton er eneggede tvillinger og resultatet av en skandaløs affære. Etter oppveksten i India sendes de til Singapore av sin velstående velgjører. Møtet med den mystiske Alex Blake får ødeleggende konsekvenser for dem begge, og ikke minst for forholdet dem imellom.
1941. Ivy Harcourt blir utstasjonert i et krigsrammet Singapore der risikoen for en japansk invasjon er overhengende. Ivy vet at livet på øya vil være noe ganske annet enn i krigsherjede London, men hun er helt uforberedt på det som venter henne. Bestemoren Maes fortid rulles langsomt opp, og hemmelighetene som avsløres, endrer Ivys liv for alltid.
Øya i øst skildrer en intens kjærlighetsaffære som får følger i flere generasjoner, og er en stemningsfull og romantisk fortelling du ikke vil kunne legge fra deg.
«Historisk litteratur på sitt mest stemningsfulle»
RED MAGAZINE
«En rørende og gripende kjærlighetshistorie»
RACHEL RHYS
