Zakiya Ajmi
KIOLI
Vennligstsluttåskrivetil meg!!!Jegerikkedinvenninnelenger.Ogjegerikke medidetdummebandetditt.
Originaltittel: Popsøstre 1: Kioli
Copyright © originalutgave Text by Zakiya Ajmi lllustrations by Kirstine Lyngklip
Copyright© 2023 Forlaget Bolden ApS, Denmark All rights reserved
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2026
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats ved forlaget
Omslagsdesign: Forlaget Bolden ApS
Omslagsillustrasjon: Kirstine Lyngklip
Oversatt av Johannes Refsdal, MNO
Papir: 130 g G-print
Boken er satt med Baskerville 14 pkt.
1. opplag 2026
ISBN: 978-82-419-6480-0
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Zakiya Ajmi
KIOLI
Oversatt av Johannes Refsdal, MNO
Innhold Innhold
1.Har du lyst på te, Magnus? 9
2.Nei, Kioli, nå holder det! 15
3.Du er så teit! 20
4.Det var dråpen! 27
5.Er du sur?!?!?! 37
6.Hvem er egentlig med i bandet? 45
7.Du får den bare a cappella 54
8.Kan du lære meg å spille guitar? 62
9.Det er fint at du har fått deg en hobby, men ... 71
10. Da har vi en avtale
11. Aldri i livet!
12. Han elsker meg ... han elsker meg ikke!
13.Stjerneskudd
14.Du er sprø, Kioli
M A G N U S
Har du lyst på te, Magnus?
Porttelefonen vår har en ekstremt høy, . Det spiller ingen rolle hvor lenge du har ventet på at den skal ringe. Du kan ha sittet på sengen i to timer og ikke ha gjort annet enn å stirre på klokken. For eksempel. Det spiller ingen rolle. Du blir like vettskremt når den omsider ringer. Lyden er så høy og insisterende at du kjenner den i ryggmargen. Det er litt som å få støt.
Jeg spretter opp med et rykk. Jeg skal ta den! Jeg vet nemlig allerede hvem som står nede på gata. Jeg stikker hodet ut av kjøkkenvinduet. Magnus står under den gule paraplyen sin og ser på mobilen. Ansiktet hans lyser i gjenskinnet fra skjermen. sk in g rende lyd
Han har røde regnværskinn og brede, myke lepper. Det pjuskete, mørkeblonde håret stikker frem under lua. Det har blitt langt. Det kribler i fingrene hver gang jeg ser det håret. Tenk så mykt det må være å stryke fingrene gjennom det. På ryggen har han gitarbagen. Plutselig løfter han blikket. Han smiler og vinker opp til meg.
Jeg skynder meg å slippe ham inn og åpner døren til leiligheten på gløtt. Så går jeg ut på kjøkkenet og venter. Det må se tilfeldig ut, som om jeg uansett skulle hente noe her. Jeg fyller opp vannkokeren. Så kan jeg spørre ham om han vil ha en kopp te. Tenk om han sier ja!
Døren til rommet til Alex går opp, og en tung stank av svette, fis og tomme pizzaesker velter ut sammen med ham. Han gnir seg i øynene. De er mørkebrune, nesten svarte, som mine. Folk sier at vi ligner på hverandre. Vi har det samme håret, med små krøller, og samme mørke hud. Men bortsett fra det er vi helt forskjellige. Alex ser alltid sjuskete ut i altfor store, slitte T-skjorter og baggy, hullete jeans.
«Ringte det på?» spør han.
«Jeg har sluppet ham inn», sier jeg.
Alex sukker søvnig. «Sa du noe til ham?»
Jeg rister på hodet. «Nei da. Ikke et ord!»
Alex dytter meg unna så det er han som står i døren når Magnus kommer opp.
Magnus tar av seg lua og rister regnet ut av de våte krøllene. Han gir Alex en klem og smiler til meg. «Hei, Kioli», sier han.
Hei, Kioli. Vannet koker. Det bobler og damper
fra vannkokeren. Jeg blir også varm. Særlig i kinnene. Jeg stirrer i gulvet på den hullete sokken min.
«Vann», stammer jeg.
Magnus smiler forvirret. «Nå er jeg ikke helt med.»
Jeg smiler også. Det er umulig å la være når Magnus står og drypper på dørmatta vår. Med det skjeve smilet og katteøynene. «Ja, varmt, altså. Veldig varmt.
Kokende, faktisk. Vann», sier jeg.
«Bare ignorer henne», mumler Alex og drar
Magnus med seg inn på det stinkende rommet sitt. «Det jeg prøver å si er at jeg har kokt vann. Som man kan lage te med. Har du lyst på te, Magnus?» roper jeg. Men jeg roper til en lukket dør. De
ler der inne. Kanskje av meg.
Sikkert ikke. Alex vil helst bare late som jeg ikke finnes.
Jeg heller det kokende vannet ut i vasken. Dampen er myk og varm mot ansiktet. Den svever ut av vinduet. En liten, hvit sky som smelter sammen med den mørkegrå himmelen. Hvis jeg ikke hadde klønet det til, ville han kanskje ha takket ja. Hvis jeg hadde rukket å spørre ham ordentlig, ville vi kanskje ha sittet rundt kjøkkenbordet og drukket te nå.
Magnus og jeg. Og snakket. Selv om Alex ikke liker det. I stedet sitter jeg her alene og lytter til musikken gjennom den lukkede døren.
Magnus og Alex spiller i band. Når Magnus ringer på, er det for å besøke Alex. Men jeg drømmer om at det en dag er meg han skal ringe på for å besøke.
Krøllene ti l Magnus
Kioli er forelsket. I Magnus. Kjekke, kule Magnus, som spiller gitar i storebrorens band. Hun er så forelsket at hun ikke greier å tenke på noe annet. Og for å imponere Magnus sier Kioli at hun også spiller gitar og har et band. Det er bare ett problem. Hun kan verken synge eller spille gitar. Den hvite løgnen vokser fort og gjør ting vanskelig mellom Kioli og bestevenninnen Lin. Hvem kan hun nå greie å overtale til å bli med i bandet?
