Issuu

side 2 /

Anmeldelse

side 9 /

Helt gresk

side 8 /

Teologisk bibliotek

side 14 /

Intervju

tanke og handling

Næfæsj

religionsdialog

et leseliv

Vigdis Hjorth leverer form og innhold flettet ekstra tett sammen.

Kvifor har sjela forsvunne frå bibelomsetjingane?

Filosofen og kardinalen Nicolaus Cusanus skrev verket Om religionsfreden i 1453

Litteraturprofessor Tone Selboe lar seg fortsatt gripe av leselyst.

bøker Litteraturbilag fra Vårt Land

Illustrasjon: Stian Hole

fredag 14. september 2018 /

Rolv Nøtvik Jakobsen: «Forteljinga om Adam og Eva har kjenneteikna til eit eventyr.» s i d e 4 / Essay

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 14. september 2018

Bøker er et bilag til vårt land Redaktør Alf Kjetil Walgermo Kontakt bok@vl.no Besøksadresse Grubbegata 4-6, Oslo Postadresse BØKER, Vårt Land, Pb 1180 Sentrum, 0107 Oslo

Anmeldelse

Det er viktig å snakke vidare om Pål Norheim og Jon Michelet. Leiar /

Alf Kjetil Walgermo

Etterlatne skrifter I går k veld blei det sjette og siste bandet i Jon Michelet En sjøens helt-serie, Krigerens hjemkomst, lansert på Vippetangen i hovudstaden. På programmet stod både shantys og sjømannsgryte, som det høver seg under feiringa av eit maritimt storverk. Mannen bak verket var derimot ikkje til stades. Jon Michelet døydde tidlegare i år. Han rakk så vidt å skrive den store romanserien om krigssiglarane ferdig. Dei siste handskrivne sidene leverte han berre ei veke før han døydde – ein kraftprestasjon. Den avsluttande boka følgjer «skogsmatrosen» Halvor Skramstad heilt fram mot sine siste levedagar. Her finst mellom anna innslag av kjærleikens økumenikk – eit tverrkyrkjeleg ekteskap som kan komme til å bli redninga for ein desillusjonert krigssiglar i den vanskelege tida etter heimkomsten. Skramstad blir ikkje blir møtt med den same kjærleiken av det norske statsreieriet Nortraship. Det er alltid spesielt å lese eit verk som kjem ut etter at opp havsmannen er død. Posthume, eller etterlatne, skrifter har ein viss aura over seg, samtidig som lesaren gjerne leitar litt ekstra etter symbolikk som peiker tilbake til forfattaren som gjekk bort. Såleis er det særleg sterkt å lese avslutningsscena i Jon Michelets posthume roman. Eg skal ikkje gjengi scena her, men to ord skal få klinge med når vi les Michelets litterære finale og minnest den heidersmannen han var: Bon voyage! Ein annan forfattar det er grunn til både å lese og å minnast, er Pål Norheim, som døydde i fjor. Norheim, som i stiltone ligg langt frå Jon Michelet, hadde den same openheita og nyfikna overfor verda. Og han var bereist – både i litteraturen og geografien. Ein typisk Pål Norheim-tekst kan springe mellom Hammerfest og Addis Abeba på uanstrengt og slentrande, men samtidig også pregnant og innlysande vis. Pål Norheim vaks opp som misjonærbarn i Etiopia, ei erfaring han også kunne lage god litteratur av. I den posthuma Pål Norheim-boka som nyleg kom ut, Gutterommet og verden, finst det ein tekst med utgangspunkt i misjonærbarntida. I staden for å gjere erfaringsbakgrunnen til noko særskilt uvanleg eller ekstraordinært, går Norheim inn i teksten med ein tanke om at oppvekståra hans var heilt normale – slik dei færraste av oss opplever vår eigen oppvekst som spesiell, eksotisk eller spennande – anten ein veks opp i ein norsk småby, eit palass, eit telt i ørkenen eller i storbyslummen. Med relativt få setningar teiknar han opp eit misjonshistorisk paradoks, slik han antyder at den etiopiske keisaren Haile Selassie brukte norske misjonærar som instrument i sin eigen politiske strategi. Misjonærane fekk fritt leide sør i landet, der Selassie ikkje ønskte auka påverknad frå islam, mot at dei bygde ein skule og eit sjukehus kvar stad dei bygde ein misjonsstasjon – og såleis bidrog til modernisering av landet. Dette er misjonshistorie med eit annleis innanfråblikk – både ertelystent, elegant og interessant. Norheims tekstar er i dette tilfellet ikkje henta frå dei diskusjonsdrivande oppdateringane hans på Facebook, men er ei samling tekstar som først var skrivne for ulike publikasjonar, aviser og tidsskrift. Fleire av dei har tematikk relatert til tragedien den 22. juli 2011, som det sterke essayet «Hvem stakk av med arvesølvet?» frå Vagant 4/2011. Gutterommet og verden er den andre posthume utgivinga etter Pål Norheims død, den første var Oppdateringer 2. Både Norheims og Michelets bøker lever vidare. Litteraturen har nedfelt stemmene deira, og vi kan samtale vidare gjennom dei.

Vigdis Hjorth briljerer i sin undersøkelse av forholdet mellom tanke og handling. anmeldelse /

Kjetil Røed

Bevisstgjørende speilkabinett Vigdis Hjorths nye roman, Lærerinnens sang, handler om Lotte Bøk. Hun er lærer på Teaterhøgskolen ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Bøks spesialfelt er dramatikeren Bertolt Brecht, særlig hans tanke om at kunst skal føre til innsikter, vekke betrakteren. Bøk anvender Brecht bevisst for å vise hans aktualitet. I sine forelesninger – som vi ofte får gjengitt i sin helhet – fletter hun inn vår samtids generelle unnfallenhet overfor den som lider og hvor vanskelig det er å gjøre det riktige når vi lider selv. Livet og kunsten blir forsøkt forent. Samtidig er Bøk lidenskapelig opptatt av naturens ro, urter og sopp. Språk og handling. Romanens kjerne er hvor innsiktene som Bøk viser frem i undervisningen blir av når hun forlater Kunsthøgskolen. Problematikken artikuleres gjennom Tage Bast, en

elev på avdelingen for visuell kunst. Bast jobber med et prosjekt hvor han dokumenterer hvordan et utvalg lærere på KHiO jobber og lever. Bøk er en av dem som får forespørselen om å delta. Hun takker ja, noe som får store konsekvenser for hvordan hun tenker om både seg selv, livet og kunsten. Bøk blir et rotasjonspunkt for spriket som lenge har karakterisert en rekke intellektuelle og kunstnere: Det er mange flotte ord om innsikt og frigjøring, men når det kommer til stykket, er man sjelden villig til å ofre sine privilegier. Litterær tvetydighet. Under en tur i skogen ser Bast og Bøk en skadet hare og de diskuterer om den gjør seg til eller ikke. Men dyr eller natur kan ikke lyve, sier Bøk med ord som peker tilbake på henne. «Språk og forstillelse henger sammen», tenker hun senere. Underforstått: Kanskje Bøk

De siste årene har Vigdis Hjorth blitt en stadig mer relevant romanforfatter. Grunnen er kombinasjonen av medrivende beretninger og en forbilledlig evne til å behandle dagsaktuelle debatter i fiksjonsform.

fredag 14. september 2018 Tone Selboe:

«Jeg gråter fortsatt ofte når jeg leser.»

VÅ RT L A N D b ø k e r

side 14

notis

Ny bokfestival: I går opna den nye og kunstnarisk uavhengige litteraturfestivalen«God natt, Oslo» i hovudstaden. Dei engasjerte folka bak festivalen har vald seg SALT på Langkaia, eit område som dei seinaste tiåra har vore mest kjent som ferjeleie for danskebåten, men som i dag er blitt hipt igjen og som dessutan har djupe litte rære røter. Også i kveld og i morgon kveld går det føre seg ei rekke interessante forfattar møte her. Særleg verdt å merke seg at Arbeidarparti- leiar JonasGahr Støre i m orgon skal leie samtalen med debutantkometen frå i fjor, Zeshan Shakar. Det går rykte om at Støre tek oppgåva på stort alvor og førebur seg ved å snakke med svært mange personar.

Speil: Vigdis Hjorths roman Lærerinnens sang kan beskrives som et speilkabinett av fremmedgjøringsteknikker og – bilder, skriver vår anmelder. Foto: Lise Åserud/NTB Scanpix/arkiv

forstiller seg, gjennom språket, gjennom undervisningen og misforholdet m ellom liv og lære. Bast biter seg fast i Bøks blindfelt og borer seg innover med kameralinsen. Bøk går gjennom et mektig fall i romanen, men hun får også noen avgjørende innsikter. Dette er innsikter som også andre kan dra nytte av. Likevel klarer Hjorth å skrive fiksjon uten at den blir en illustrasjon av en idé. Lærerinnens sang er spisset mot en samtid, den diskuterer det som skjer i verden nå, men opprettholder en litterær tvetydighet som gjør at romanens forløp kan tenkes på mange forskjellige måter. Hun låser ikke fortellingen med ideer, men åpner dem for ytterligere kompleksitet. Refleksjonsrom. Lærerinnens sang fungerer som et refleksjonsrom for Metoo-bevegelsen og vår tids nærmest maniske trang til at livet skal dokumenteres. Er ikke den allestedsnærværende selveksponeringen, antyder Hjorth, ødeleggende for våre private jeg? Selv om et kamera rettet mot våre skjøre sjeler kan avsløre karakterbrister, kan vi ikke tenke oss at det hadde vært best om de hadde vært skjult, kanskje også for oss selv? Lotte Bøks skjebne belyser også hvordan vi skal lære andre mennesker noe og på hvilken måte vi selv kan oppnå ydmykheten som må til for selv å dra lærdom av andre. Mange kan sikkert kjenne seg igjen i Bøk, blant annet hvordan hun – til tross for kjærlighet til faget og god vilje – kan komme til å overkjøre andre. «Så når jeg gjør min større forståelse gjeld ende uten å forstå hva de forstår, er det fordi

jeg er forfengelig eller stolt, fordi jeg i stedet for å hjelpe, vil beundres,» tenker Bøk og speiler dermed også Søren Kierkegaard som Hjorth er så glad i. «At man, når det i sandhed skal lykkes at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden ved al hjælpekunst», som den danske filosofen formulerer det i Bruddstykke af en likefrem meddelelse (1859).

Vigdis Hjorth Lærerinnens sang Roman Cappelen Damm Viser fram våre egne blindpunkter.

Nødvendig speiling. De siste årene har Vigdis Hjorth blitt en stadig mer relevant romanforfatter. Grunnen er kombinasjonen av medrivende beretninger og en forbilledlig evne til å behandle dagsaktuelle debatter i fiksjonsform. I denne romanen er også form og innhold flettet ekstra tett sammen, all den tid flere nivåer av fortellingen kan betraktes ut fra Brecht, som Bøk er så opptatt av. Brecht er jo kjent for sin fremmedgjørings effekt, altså ulike grep som gjør betrakteren oppmerksom på at hun er vitne til en iscene settelse. Disse grepene knyttes til en generell bevisstgjøring rundt moralske dilemmaer og hvordan de, til enhver tid, knytter an til betrakterens egen virkelighet, egen tid. Lærerinnens sang består av flere nivåer av slik bevisstgjøring: Den kunne beskrives som et speilkabinett av fremmedgjøringsteknikker og –bilder. Gjennom Hjorths roman kan vi bli klare over våre egne blindpunkter og reflektere over hvor vi kommer til kort. Og at den vi er i verden, speiles gjennom andre.

Ateistisk barnebok: Den britiske evolusjonsbiologen Richard Dawkins er i gang med å skrive ei illustrert barnebok for ateistar. Boka skal ifølgje Dawkins beskytte barn mot religiøs doktrinering, melder Kristeligt Dagblad. Det er stoffet frå bestseljaren Gud – en vrangforestilling (The God Delusion) som no skal om arbeidast til ein barnevenn leg, illustrert versjon. Dawkins uttalar til avisa The Times at han lenge har «følt at det blir feil at barn blir oppdratt til å tru det same som for eldra deira». I staden ønskjer han å «hjelpe barn til å tenke sjølve». Den førebelse tittelen på boka er på engelsk OMG, I Think I am an Atheist.

Dødeleg influensa: Det er ik kje meir enn ni år sidan mange av oss sat skjelvande i sofaen heime og var redde for å få svi neinfluensa. I dag kjem danske Hanne-Vibeke Holsts roman Som pesten på norsk, og her er det ein ny dødeleg influensa som bryt ut – først i Danmark, og deretter over heile verda. Romanen stiller spørsmålet om korleis vi reagerer dersom eit dødelegvirus truer med å utryddemillionar av men neske. Hovudpersonen Karo line Branner er ny i jobben som koordinator i WHOs avdeling for pandeminedkjemping. Ho skal få nok å gjere. Weekend avisens kritikar Johanne Mygind kallar Holst for «dansk litteraturs svar på Steven Spielberg».

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 14. september 2018

Rolv Nøtvik Jakob sen

bokessay

Teolog og litteraturkritikar i Vårt Land.

Adam og Evas fall gjennom kulturhistoria Den amerikanske litteraturforskaren Stephen Greenblatts The Rise and Fall of Adam and Eve gir ei spennande og innsiktsfull framstilling av dei tydelege spora det bibelske paret har sett i europeisk kulturhistorie. tekst /

Rolv Nøtvik Jakobsen

Magiske trær, eit ribbein som blir til eit menneske og ein slange som snakkar. Forteljinga om Adam og Eva har nesten alle kjenne teikna til eit eventyr. Til trass for dette har vestleg kulturhistorie vore prega av førestillingar om at Eva og Adam var verkelege historiske menneske. Kvifor og korleis har dette kome til uttrykk i alt frå teologiske og politiske tekstar til litteratur og bildekunst? Den nye boka til den nordamerikanske litteraturforskaren Stephen Greenblatt har tittelen The Rise and Fall of Adam and Eve. Ho er ei spennande og innsiktsfull framstilling av dei tydel ege spora dette menneskelege førsteparet har sett i europeisk kulturhistorie. Greenblatt, som velfortent fekk Holberg-prisen i 2016, er ikkje berre ein skarp forskar. Han er også ein histo

rieforteljar av Guds nåde, og startar ofte talar og artiklar med ein personleg anekdote. Glimt av Gud. Greenblatt fortel i denne boka om då han som ung gut jamleg gikk i den lokale synagoga. Foreldra hadde innskjerpa at det var livsviktig å lukke augo når rabbien lyste velsigninga. For då var Gud til stades i rommet og den som såg Gud, måtte døy. Etter å ha tenkt grundig gjennom saka, kom Stephen likevel fram til at å få eit glimt av Gud var verd denne risikoen. Etter nokre veker torde han å opne auga under velsigninga. Men alt var som før. Gud var ikkje å sjå. Derimot såg guten mange vak sne med opne auge som om ingenting var skjedd. Greenblatt >

fredag 14. september 2018

VÅ RT L A N D b ø k e r

Kjent kunstverk: Lucas Cranach den eldre (1472–1553) måla The Fall of Man (Adam and Eve) på 1510-talet. Kunsthistorisches Museum, Wien

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 14. september 2018

bokessay S tephen G reenbl at t Amerikansk litteraturvitar (f.1943)

Prisvinnar: Stephen Greenblatt fekk den norske Holberg prisen i 2016. Her får han prisen av kronprins Haakon under ein seremoni i Universitetes aula i Bergen. Foto: Marit Hommedal/NTB scanpix

Stephen Greenblatts vitskapelege arbeid særleg med Shakespeare og annan renessanselitteratur har satt sitt tydelege preg både på nyare litteraturteori og -historie. Evna hans til å oppdage overraskande samanhengar og «utvekslingar» mellom det som skjer i litteratur, politikk, kyrkjeliv, vitskap og

levande og verkelege menneske. Skildringa av kjærleiksforholdet deira er derfor også i stand til kaste eit kritisk lys på etablerte kjønnsroller, om dei tilsynelatande er aldri så bibelsk funderte.

Når nettopp begjæret stod fram som ur-synda og som sjølve omgrepet av det Augustin lærte oss å kalle arvesynd, hadde det viktige, nokre vil seie skjebnesvangre, følgjer ...

Moderne vitskap. Då den moderne vitskapen kunne bevise at menneskeslekta nok var eldre og hadde ei anna forhistorie enn bibeltekstene vitna om, gav det opphav til ein langvarig og intens kulturkamp. Oppfatninga av Adam og Eva som historiske menneske – som Augustin hadde insistert på, bildekunsten hadde framstilt og Milton i sin tur hadde gitt litterær form – førte til at kyrkja hadde vanskar med å svare på til dels enkle spørsmål. Det var slike som mange av oss kjenner frå søndagsskolen, som kor Kains kone kom frå. Forsøka på å foreine funn av forhistoriske dyr med ei bokstaveleg bibeltolking førte til originale og til dels morosame løysingsforslag, då som no.

R o lv N ø t v i k J a ko b s e n

skriv at denne opplevinga tydeleg lærte han at det er forskjell på fakta og fiksjon. Men også at fiksjon verkar og påverkar livet. Menneska kan nemleg ikkje leve utan forteljingar. Boka er eit forsøk på å forstå meir om ei av dei mest verkekraftige og vakre forteljingane som finst. Ur-historia. Greenblatt vel å starte med mytane og opphavsforteljingane som vart oppførte i offentlege ritual i Babylon. Ingen av innbyggjarane, heller ikkje dei jødane som var i eksil, kunne unngå å møte desse kraftfulle forteljingane. For Greenblatt ligg det nær å tenke at mykje av den bibelske ur-historia, ikkje berre om Adam og Eva, men også om tårnet og floden, er motforteljingar til dei offisielle babylonske mytane om opphavet. Forteljingane var så sterke at dei overlevde på eiga hand etter at dei andre forteljingane forsvann i historias viktigaste bok, gløymeboka. Slike forsøk på å sette dei ulike tekstane inn i ein felles politisk samanheng, og ikkje berre framstille dei ut frå mogleg litterær påverknad frå andre liknande tekstar, er eit godt eksempel på Greenblatts framgangsmåte. Eit slikt grep kan nettopp bidra til å opne auga til teologar og andre litteraturfolk for nye historiske samanhengar. Fall og frelse. Kva skulle jødedommen og etter kvart kristendommen gjere med desse eventyrlike forteljingane? Framståande jødiske og kristne tenkarar som Philo og Origenes argumenterte for at forteljinga om Adam og Eva framfor alt var ein allegori som ein kunne lære mykje av, nettopp ved å unngå å tolke dei som bokstaveleg historisk sanning. Augustin, den viktigaste teologen gjennom tidene, var absolutt ikkje einig. Augustin argumenterte sterkt og ofte for at Adam og Eva var verkelege historiske menneske og meinte faktisk at dette var livsviktig for ei sann kristen tru. Utan fall, inga

Verknadshistorie. Eg starta lesinga av Greenblatts bok med å spørje om det er mogleg å skrive så mykje om Adam og Evas kulturelle verknadshistorie. Under lesinga oppdaga eg at boka godt kunne vore veldig mykje lengre. Kva med Luther, til dømes? Akkurat som sin lærefar, gjorde augustinareremitten bruk av eigne erfaringar for å tolke bibeltekstane. Tenkte han annleis om seksualitet enn lærefaderen? Og kva med 1700-talets naturforskarar? Linné og Gunnerus vart framstilte som etterfølgjarar etter Adam, han som gav dyra namn. Johan Nordahl Brun skreiv eit av sine første dikt om akkurat denne namngivinga, «Naturens Navnedag». Omtrent samtidig i 1769 publiserte den danske prestesonen Johannes Evald dramaet Adam og Eva eller den ulykkelige prøve. Og historia om Adam og Eva er stadig viktig for kunstnarar som vil seie noko om livet. I «Adam raised a Cain» skildrar Bruce Springsteen forholdet mellom far og son gjennom å synge om menneskeslektas stamfar. Den norske lyrikaren Olav H. Hauge, på si side, skreiv diktet «Eg ser på ein gamal spegel».

frelse. Utan Adam, ingen ny Adam, altså Kristus. Augustin tok utgangspunkt i erfaringar frå eige liv, og då i stor grad frå seksuallivet, for å tolke forteljinga om Adam og Eva og fallet som ei bokstaveleg skildring av historiske hendingar. Med bakgrunn i eigne erfaringar kunne Augustin slå fast at etter fallet var seksualiteten ikkje lenger underlagt den menneskelege viljen, men var avhengig av begjær. Utan begjær, ingen seksuelle handlingar. Når nettopp begjæret stod fram som ur-synda og som sjølve omgrepet av det Augustin lærte oss å kalle arvesynd, hadde det viktige, nokre vil seie skjebnesvangre, følgjer for korleis kyrkje og samfunn har forstått både den kristne trua og seksualiteten og forholdet mellom dei. Milton og bildekunsten. Etter ein spennande gjennomgang av korleis Adam og Eva blir framstilte som menneske av kjøt og blod i vestleg bildekunst fram mot renessansen, fortel Greenblatt inngåande om den engelske John Milton og storverket Paradise lost. Verket er ei gjenforteljing, på blankvers, av det som skjedde i Eden. Milton valde sjølv å leve i sølibat heilt til han i 1642, trettito år gamal, gifta seg med den femten år yngre Mary Powell. Mary var uheldigvis frå ei slekt som støtta kongemakta, mens Milton sjølv var ein ihuga støttespelar for Cromwell. Det gjekk ikkje så bra med dette ekteskapet, i alle høve ikkje i første omgang. Etter kvart fekk dei fire barn saman. Greenblatt fortel historia om Miltons liv og livsverk med stor innleving – og gjer det til tider på skamlaust historisk-kritisk vis. Innsikt i samtidas politiske og religiøse liv verkar like nødvendig som kjennskap til Miltons eige liv, om vi skal forstå det epokegjerande nye i dette storverket. Med utgangspunkt i sine erfaringar lukkast Milton med å gjere Adam og Eva til

folkeliv har danna skule. Ulike formar for såkalla ny-historisme set i dag dagsorden i dei fleste formar for bindestrekshistorie og har gitt høve til å kome seg ut av si eiga faglege boble, om den no heiter litteratur, teologi, kunst eller politikk. Greenblatt er aktuell med boka The Rise and Fall of Adam and Eve (W. W. Norton & Company).

Eg ser på ein gamal spegel Av Ol av H. Hauge

Eg ser på ein gamal spegel. Framsida spegel. Baksida eit bilete av Edens hage. Eit underleg påfunn av den gamle glasmeistaren. Betyr det at vi må velje mellom å sjå oss sjølve eller å sjå for oss Edens hage? Eller treng vi tvert om begge delar for å skjøne kven vi er? Det underlege påfunnet gjer det mogleg å undre seg over slike spørsmål. Greenblatts bok seier ikkje alt som er å seie om Adam og Eva i kulturhistoria. Når lesarar får lyst til å tenke vidare og kjem på nye kulturelle og teologiske referansar, viser det at bokprosjektet er viktig og at boka har gitt meirsmak. Etter å ha lese om Paradise lost som 1600-talets svar på nyare røyndomslitteratur, har eg for min del tenkt å lese Miltons storverk.

fredag 14. september 2018

VÅ RT L A N D b ø k e r

«Marsteins triumf» Tom Egil Hverven, Klassekampen

Tara

Tønsbergs Blad

Bergens Tidende

Fædrelandsvennen

«Trude Marsteins nyaste roman er ei påminning om krafta i litteraturen.» Katrine Judit Urke, Dag og Tid

«Så mye hadde jeg er ikkje berre Trude Marstein på sitt aller beste, men nok ein av årets sterkaste romanar.» Margunn Vikingstad, Morgenbladet

«Ikke et vondt ord om Ketil Bjørnstads gjennomgåelse av årtiene han har levd, eller Karl Ove Knausgårds massive regnskap over eget liv – men det er øl og vin. Marstein er karsk.» Bjørn Gabrielsen, DN

Nå over

20 000!

Følg oss gjerne! facebook.com/Gyldendal.no

gyldendal_no

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 14. september 2018

teologisk bibliotek

Sentrale teologiske bøker fra oldkirkelig tid og fram til i dag.

i dag N i c o l a u s C u s a n u s / Om religionsfreden Den tyske filosofen, matematikeren og kardinalen Nicolaus Cusanus – også kjent som Nicolaus fra Kues – skrev verket Om religionsfreden i 1453, etter at Konstantinopel ble erobret av sultan Muhammed II. Anbefalt lesning: Kari Elisabeth Børresen: Nicolaus Cusanus' dialog om trosfreden. Oslo: Solum forlag, 1983.

Den tyske filosofen og kardinalen Nicolaus Cusanus lot representanter for verdens ulike kulturer samles til en himmelsk samtale om religionsfreden. tekst /

Notto R. Thelle

En visjon av enhet på tvers Utgangspunktet er det østromerske rikets fall i 1453. Konstantinopel er nettopp erobret av sultan Muhammed II etter 52 dagers beleiring. Beretningene om tyrkernes grusomheter har nådd Europa og Nicolaus Cusanus, filosof og kardinal, blir grepet av vemod og fortvilelse. Han har selv arbeidet som brobygger og forhandler i samtidens religiøse konflikter og lengter etter forsoning. Er ikke alle religioner – med deres store forskjeller – tross alt rettet mot den éne Skaperen?

om religionsfreden, sytten vismenn som representererulike konfesjoner, religioner og språkgrupper:gresk, italiensk, arabisk, indisk, kaldeisk, jødisk, persisk, syrisk, skytisk, spansk, tysk, tartarisk, armensk, bøhmisk og engelsk. I tillegg kommer Peter og Paulus som veileder samtalen, og Kristus selv, det guddommelige Logos, som er selve samlingspunktet på tvers av alle motsetninger.

Vidløftig. Selve samtalen er en ganske vidløftig filosofisk og teologisk prosess som stort sett går Himmelsk samtale. Nicolaus setter seg ned ut på å overbevise alle deltakerne om at de med og beskriver sin visjon i form av en himmelsk sin visdom må innrømme at Gud er én og at sansamtale. De pace fidei, heter den, Om religions- nheten kommer fullkomment til uttrykk i Krisfreden. Sendebud fra jorden har klaget til den tus. Religionssamtalen er interreligiøs og retter allmektige om jammeren der nede, skriverhan. seg dels mot andre religioner – islam, jødedom, Menneskene makter ikke å bruke sin gudgitte hinduisme og indirekte all søken e tter visdom. fornuft og frie vilje til å søke innsikt. Gud har Og den er interkonfesjonell, for den handler sendt profeter og seere til å lede sitt folk, like mye om kristenhetens konfesjonelle forinnstiftet lover og kultus, men det har endt i skjeller. I tillegg til de tradisjonelle konfliktene splittelse og strid. Guds «folk» er i dette tilfellet kommer avviket til husittene fra Bøhmen, der hele menneskeheten. Nå må Gud selv gripe inn tilhengerne av Jan Hus, reformatoren som ble og åpenbare seg: «Skjul deg ikke lenger, vær brent på bålet i 1415, fremdeles var virksomme. nådig og vis ditt åsyn for at alle skal bli frelst.» Den allmektige bekrefter at menneskene er Tunge tema. En moderne leser får knapt noe fanget av sanseliv og uvitenhet. De hadde ikke særlig ut av den filosofiske og teologiske argulyttet til profetene, og til slutt hadde han sendt mentasjonen i samtalen. Den handler om Guds Kristus, Ordet, som iførte seg menneskenatur for enhet, treenigheten og andre tunge dogmatiske å føre alle til udødelighet. «Hva mer kan gjøres?» tema. Den er preget av samtidens anliggender og er styrt av den absolutte troen på kristendomSannheten lyser. Her griper Kristus inn i samtal- men som ikke lar samtalepartnerne komme en, Guds eget Ord. Guds verk er fullkomment, rimelig til orde. Men selve ideen – at religionene sier han, men verden og menneskene er forand- må møtes i samtale for å skape fred – er fremerlige. Derfor trenger de bistand for at san- deles aktuell. Og selve hovedpoenget – at det nheten kan lyse uavbrutt. Hvis menneskene bak alle forskjeller er en felles søken mot det bare forstår at sannheten er én og fattbart for guddommelige – er fremdeles en løsning mange alle, vil de forstå. vil applaudere. Dermed blir representanter for verdens Er da denne samtalen noe mer enn luftige ulike kulturer samlet til en himmelsk samtale drømmer, en urealistisk tro på filosofiens evne

til å skape forandring, en uklar sammenblanding av nyplatonske og bibelske ideer? Kanskje ikke. En religionshistoriker vil si at Nicolaus ikke tar de religiøse ulikhetene alvorlig nok – religionene spriker i alle retninger. Mer enn tankespinn. Men hvis man leser Nicolaus Cusanus' lille bok om trosfreden i lys av hans øvrige filosofiske tenkning og ikke minst hans praktiske erfaring som kardinal og kirkeleder, blir hans tanker likevel mer enn tankespinn. Han hadde selv vært aktiv som reformator i kirken og ville skape hjertets samhold bortenfor ulikhetene. I oppgjøret etter konflikten mellom konkurrerende paver i Roma og Avignon, hadde han gått inn for den såkalte konsiliarismen, som satte konsilenes autoritet over pavens. Han hadde forhandlet med husittene i Bøhmen og forsøkt å bygge bro mellom østkirken og vestkirken. Senere studerte han Koranen og forhandlet med muslimene. Et av Cusanus' hovedprinsipper var at kirken – den romersk-katolske – måtte anerkjenne at troen kom til uttrykk på ulike måter. Det guddommelige mysterium er skjult, mente han, og vi må nærme oss med en «lærd uvitenhet» (docta ignorantia): «Bare den har innsikt som kjenner sin uvitenhet.» Han beskrev også kirkens teo logiske dogmer som menneskelige forsøk på å formulere mysteriet. Samtidig som han gav rom for andres tolkninger, stod han hundre prosent for sannheten i Kristus, det guddommelige Logos,og trodde fullt og fast at alle sant søkende var rettet mot denne felles guddommelig kilden. Jeg lar meg ikke overbevise om at religionsfreden skapes ved en slik filosofisk idealisering, men det er en friskhet i Nicolaus' kombinasjon av drøm og praktisk erfaring som stimulerer. Notto R. Thelle er seniorprofessor ved Det teologiske fakultet, UiO

Et av Cusanus' hovedprinsipper var at kirken – den romersk-katolske – måtte anerkjenne at troen kom til uttrykk på ulike måter. Notto R. Thelle

fredag 14. september 2018 Religionsdialog: Den religiøse brobyggeren Nicolaus Cusanus beskrev sin visjon om religionsdialog med Peter og Paulus som veiledere. Foto: Wikimedia Commons

VÅ RT L A N D b ø k e r

helt gresk

lettlest om greske og hebraiske ord i Bibelen

Næfæsj betyr «sjel» – så kvifor har sjela forsvunne frå bibelomsetjingane? I 1938 heitte det at «Herren Gud skapte mannen av mold or marki og bles livs ens ande i nosi hans, og mannen fekk sjel og liv» (1 Mos 2,7). Men i 1978/85 og 2011 «vart mannen/ mennesket til ein levande skapning», og sjela var borte. Kva har skjedd? Næfæsj er brukt saman med «levande» i skap inga av mennesket. Heile uttrykket finst også om fiskane i 1 Mos 1,20, om dyra i 1 Mos 1,24, om dyra, fuglane og krypdyra i 1 Mos 1,30, og om dyra og fuglane i 1 Mos 2,19. Dersom ein vil bruka «sjel» i tilfellet mennesket, må også dei andre skap ningane få sjel. Skal ein vera konsekvent, vil dyra, fiskane, krypdyra og fuglane ha sjel i 1. Mosebok. Dei fleste bibelomsetjarar vegrar seg for ei slik forståing. Konsekvens er bra, men her møter han grenser. Då ser dei ein gong til på ordet for å finna ut kva det i grunnen betyr. Næfæsj har fleire tydingar. I 1 Mos 12,5 står det at Abraham på ferda til Kanaan tok med seg familien, eigedomen og alle dei sjelene som han hadde skaffa seg i Haran. Her kan det ikkje dreia seg om sjeler, men om slavar. Lovene for øvstepresten i 3 Mos 21 forbyr han å gå inn til «ei død sjel», sjølv til hans eigne foreldre. Det må Næfæsj sprengjer då vera tale om døde menneske, tvangstrøya, og ein må altså lik, ikkje om «ei død sjel». sjå etter andre metodar Når Sodoma og Gomorra blir øydelagde, skal Lot og familien for omsetjing. «røma på grunn av sjela», rett og slett «røma for livet», 1 Mos 19,17. Ein høyrer av og til at ein skal omsetja som det står, ord for ord, konkordant. Tanken er å omsetja konsekvent. Uansett kva ein kallar det, kan eit slikt prinsipp bli ei tvangstrøye før ein har kome gjennom dei første par sidene av Bibelen. Næfæsj sprengjer tvangstrøya, og ein må sjå etter andre metodar for omsetjing. Tanken om dynamisk ekvivalens har vore lansert som alternativ metode. Omsetjinga skal skapa same dynamikk som grunnteksten. Tanken vart fremja av den kjende misjonæren og omsetjaren Eugene Nida. Ideen er god, men også den har sine grenser. Ein tredje metode er kalla idiomatisk. Målspråket bestemmer korleis ein omset. Også denne ideen er god, men kan ikkje gjennomførast konsekvent. Også desse metodane får sin lakmustest i møte med næfæsj. Målspråket og kulturen manglar ofte den dynamikken eller den samanhengen som Bibelen har. Ein omsetjar kan bli desperat, som er bra, for desperasjonen er mor for kreativiteten. Så kva tyder næfæsj? Her er nokre tydingar: person, personlegdom, folk, liv, pust, strupe, i ndre liv, og, ja: sjel. Det er samanhengen som viser kva tyding som er aktuell. Slik er det med næfæsj, akkurat som med menneske.

Næfæsj

Mag nar Kartveit Professor emeritus ved VID vitenskapelige høgskole.

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 14. september 2018

Anmeldelse

Gyldendals serie om historiske kvinner har enkelte svakheter, men er et viktig tilskudd til faktalitteraturen for små barn. anmeldelse /

Marianne Lystrup

Serie til glede og besvær

Isabel Sánchez Vegara og Gee Fan Eng (ill.) Små folk, STORE DRØMMER: Frida Kahlo Barnebok Gyldendal Oversatt av Ingrid Hafredal

Lisbeth Kaiser og Ana Sanfelippo (ill.) Små folk, STORE DRØMMER: Emmeline Pankhurst Barnebok Gyldendal Oversatt av Ingrid Hafredal Et kjærkomment tilskudd.

Gyldendals serie Små folk, STORE DRØMMER har til nå kommet med fem bøker på norsk, de to nyeste kom for ikke lenge siden. Den ene handler om Emmeline Pankhurst og den andre om Frida Kahlo. Fra før har serien presentert Coco Chanel, Rosa Parks og Amelia Earhart. Man blir begeistret når man forstår at et stort forlag satser på å presentere kvinner som har utrettet noe stort, med tanke på at små barn skal kunne lese om dem. Heltedyrking er jo ikke akkurat mangelvare i samfunnet for tida, men det er ikke alltid sammenheng mellom hvor viktig det «heltene» har gjort er, og den oppmerksomheten som blir dem til del. Denne serien har hele historien å forsyne seg av, så man kan med rette vente seg å bli presentert for storheter. Ekstra interessant er det at serien presenteres som bøker om «enestående men nesker» og så viser det seg at alle er kvinner. Det er et artig lite spark til historiens praksis med å la menn være de som representerer begge kjønn. Utvalget. Serien er i utgangspunktet spansk og det er utkommet mange flere biografier enn de fem som hittil er kommet på norsk. For eksempel Agatha Christie, Audrey Hepburn, Ella Fitzgerald, Marie Curie, Anne Frank, Mor Teresa, Harriet Tubman og Gloria Fuentes. Man kan undre seg litt over utvalget som er gjort, både av Alba Edi torial i Spania for originalutgavene og hvorfor Gyldendal har valgt nettopp de kvinnene de har valgt fra disse igjen. Jeg ville nok foretruk ket Mor Teresa eller Anne Frank framfor Coco Chanel. Men når det er sagt, er det ingen av de utvalgte som er uinteressante og det kan også argumenteres med at det er viktig å trekke fram navn som ikke tidligere har vært så mye framme. Flatt om Frida. De fleste bøkene er skrevet av Isabel Sánchez Vegara fra Barcelona, men illustratørene veksler. Likevel har de et felles uttrykk, så man ser at de tilhører samme serie. Det er kanskje sånt som forlagene mener må til av markedshensyn for å oppnå gjenkjennelsen de ønsker, men det legger også bånd på formid lingen av disse høyst forskjellige personene. Det blir rett og slett mindre mulighet til å få fram særpreg, temperament og lokal koloritt. Særlig i boka om Frida Kahlo oppleves malen som for snever. Det er stusselig å lese ei illus trert bok om en kunstmaler uten å se et eneste bilde av noe hun har laget. Illustratøren Gee Fan Eng er fra Malaysia og boka om Frida Kahlo ble hennes gjennombrudd. Illustrasjonene er laget digitalt og preges av klare farger, flate, tydelige figurer og sjablongmessige ansiktsuttrykk. De har en form som kan gå hjem internasjonalt, selv om hun har lagt inn noen referanser til meksikansk estetikk som liver opp. Levende: Bildene i boka om Emmeline Pankhurst er laget av argentinske Ana Sanfelippo, og er mer levende enn i boka om Frida Kahlo. Illustrasjon: Ana Sanfelippo/Gyldendal

Det er det nærmeste man kommer Frida Kahlo i bildene. Tenk så deilig det ville vært om man kunne fått inn litt av hennes uttrykksfulle kraft og spenst!

Ekstra interessant er det at serien presenteres som bøker om «ene stående mennesker» og så viser det seg at alle er kvinner.

Tørr tekst. Sánchez Vegaras tekst er kort og grei, og den norske oversettelsen (ved Ingrid Hafredal) flyter godt. Det er krevende å skulle skrive en hel biografi kortfattet og på en måte som små barn kan forstå. Jeg syns likevel at forfatteren kunne ha anstrengt seg enda mer for å gjøre fortellingen engasjerende. Slik den står, er den temmelig tørr, og det beste man kan håpe på, er at historien vekker nysgjerrighet slik at man oppsøker annen informasjon om Frida Kahlo – ikke minst bildene hennes. Bakerst i alle bøkene i denne serien er det en kort oppsummering av viktige biografiske opplysninger. Kvinnesak. Boka om kvinneaktivisten Emmeline Pankhurst er skrevet av en annen forfatter: Brooklyn-baserte Lisbeth Kaiser. Hun har et bedre grep om fortellingen. Selv om denne tek sten også er kortfattet, har hun trukket fram viktige hendelser og perspektiver på en måte

som gjør at det er grunn til å tro at små lesere kan bli engasjert. Hun oppfyller også seriens formål om å inspirere små barn gjennom for tellingen om et godt forbilde – i dette tilfellet en kvinne som var med på å kjempe fram all menn stemmerett for kvinner. I faktadelen bak i boka kunne man ønsket seg en setning eller to som plasserte henne inn i kampen for kvin ners stemmerett på verdensbasis. Slik det står, virker det som om England var pioner på dette feltet og det er jo slett ikke tilfellet. Boken tar utgangspunkt i Emmeline Pankhurstsbarndom og forteller hvordan hun blir opprørt av urettferdigheten hun ser og opp lever. Forfatteren fortsetter med å trekke fram enkelte ting Pankhurst gjorde da hun kjem pet mot denne urettferdigheten og kan til slutt konkludere: «Gjennom å kjempe for andre hadde Emmeline fått til det ingen trodde at en liten jente kunne gjøre … hun hadde blitt en helt.» Kjærkomment. Bildene i boka om Emmeline Pankhurst er også mer levende enn i boka om Frida Kahlo. De er laget av argentinske Ana Sanfelippo. Selv om de står i stil med uttrykket i resten av serien, er de likevel mer preget av liv og miljø. Man står jo også friere når man skal illustrere ei bok om en kvinnerettsaktivist enn en kunstmaler med et bildeuttrykk mange har et forhold til. Til tross for visse svakheter jeg har vært inne på, er denne serien et kjærkomment supplement til faktalitteraturen for små barn.

fredag 14. september 2018

VÅ RT L A N D b ø k e r

Litteraturbilaget BØKER blir heldigitalt fra 28. september! Alle abonnenter kan lese hver eneste avis vi gir ut digitalt som e-avis.

Slik får du tilgang: Blir TV-serie: Michael Sheen og David Tennant (til høgre) spelar i ein kommande TV-serie bygd på Neil Gaiman og Terry Pratchetts bok Gode varsler. Her frå filminga i St James’s Park i London. Foto: Nick Ansell/NTB scanpix

I Neil Gaiman og Terry Pratchetts kultklassikar Gode varsler, som no er omsett til norsk, blir Anti-Krist forveksla på føde klinikken. Derfrå går handlinga i eit rasande tempo. melding /

Rolv Nøtvik Jakobsen

Full fart mot dommedag Som mange andre gode forteljingar startar kultklassikaren Gode varsler i Eden. Korkje engelen Azirafael eller demonen og slangen Crowley er heilt imponert over det som skjedde då menneska vart kasta ut frå paradiset. Samtalen mellom dei to representantane for det gode og det vonde held fram gjennom menneskeslektas historie. Trass i ulike livssyn og arbeidsgjevarar har dei etter kvart blitt vener. Etter mykje strev og lang planlegging har dei vonde maktene greidd å få Anti-Krist fødd, han som skal setje i verk undergang og dommedag. Problemet er berre at han dei trur det er, ikkje viser teikn på å vere skikkeleg vond eller god. Det har skjedd ei forveksling på fødeklinikken. Adam veks derfor opp som ein heilt vanleg engelsk gut.

Neil Gaiman og Terry Pratchett Gode varsler Roman Vigmostad & Bjørke Leseverdig ungdoms apokalypse.

Mørke smug. Derfrå går handlinga i rasande tempo – men med mange forseinkingar – langs motorvegane og i mørke smug. Dette er utgangspunktet for Neil Gaiman og Terry Pratchetts Good Omens, som boka heitte då ho først blei gitt ut i 1990. Etter den tid har begge forfattarane kvar for seg stått bak sentrale og til dels grenseoverskridande verk innanfor den romslege fantasy-sjangeren. Boka, som har undertittelen «Heksen Agnes Nutters fine og korrekte profetier», er først no blitt tilgjengeleg på norsk. Ho passar både for godt vaksne tilhengjarar av forfattarane og for yngre lesarar som treng hjelp for å kome seg ut av ein postHarry Potter-depresjon. Teksten er ypparleg gjendikta av Stian Omland.

lege, og derfor uføreseielege, folk i skjønn foreining. Dette uoversiktlege og fargerike person galleriet fører handlinga vidare mens tida for verda tikkar ubønhøyrleg ned. Vil den gode eller vonde sida finne den verkelege Adam først? Kven vinn kampen om han og om verdas framtid? Det går mot eit stort oppgjer med oppdaterte versjonar av dei fire apokalyptiske ryttarane som vi kjenner frå Bibelens siste bok, på motor sykkel. Skildringane av dei ulike typane med sine oppheng dannar ei kultbok i fleire meiningar av ordet. Gode varsler er framleis eit leseverdig og kult verk. Ikkje skal eg røpe korleis det går. Men såpass kan eg seie: Her dreier det seg om dei heilt store spørsmåla, men samtidig om dei heilt små tinga.

Lurvete typar. Eit stort persongalleri og uoverskodeleg mange bihandlingar gjer det umogleg å gjere greie for heile handlingsgangen: Her er mange lurvete typar som trur på overnaturlege fenomen og konspirasjonar, og også heilt van-

Menneskeleg. Gode varsler er ein roman som dreier seg om kva det er å vere menneske. Kan menneska i all sin rikdom og sitt mangfald – med si evne til uventa innfall, fikse idear, vennskap og kjærleik – i seg sjølv setje ein stoppar for planar om utsletting? Den kosmiske planen står i fare for å bli kullkasta av det tilfeldige og anna som høyrer menneskelivet til. Boka skulle passe godt til ungdomslesarar som er ferdige med Harry Potter. Og dersom du verkeleg vil vere sikker på at dei unge les, kan du plassere boka bak bokhylla og seie at dette er så skummelt og farleg at dei ikkje får lese ho før dei er atten.

Den kosmiske planen står i fare for å bli kullkasta av det tilfeldige og anna som høyrer menneskelivet til.

1. 2. 3.

Last ned appen «Vårt Land e-avis» til nettbrett eller mobil.

Har du lest saker på vl.no før? Logg deg inn med samme brukernavn og passord som du bruker der. Har du ikke brukt vl.no før? Registrer digital bruker på vl.no/digitalbruker

Les avisa akkurat slik du er vant til på papir.

I e-avisen får du: •

Vårt Land seks dager i uken – tilgjengelig uansett hvor i verden du er.

•

Tilgang til morgendagens avis allerede KL 21: 15 dagen før papirutgivelse.

•

Tilgang til arkivet vårt.

•

Mulighet til å lagre aviser og lese dem senere.

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 14. september 2018

Anmeldelse

Midtlivskrise: Kristine Næss' roman Mens jeg husker det s kildrer en kvinnes gryende midtlivskrise samtidig som den kanskje harselerer over den vestlige verdens hang etter å være i fri og kreativ flyt, skriver vår anmelder. Foto: Finn Ståle Felberg/ Forlaget Oktober

Med vekslingen mellom det høye og det lave, assosiasjoner, brudd og ufullstendige setninger, fanger Kristine Næss selve tenkningens vesen. anmeldelse /

Kristian Wikborg Wiese

Jeg tenker, altså er jeg

Kristine Næss Mens jeg husker det Roman Oktober Kompleks roman med mange lag.

Den franske filosofen René Descartes' kjente sitat «Jeg tenker, altså er jeg» klinger som et ekko i Kristine Næss' nyeste roman Mens jeg husker det. I alle fall gjør den det for meg, men ikke uten et ironisk lag. For hovedpersonen Ingeborg gjør ikke annet enn å tenke, tenke, tenke, og likevel synes hun å oppleve en fremmedgjøring og d istanse til omverdenen. Det er som om hun ikke riktig lever lenger, ikke fullt og helt. Ingeborg jobber i bemanningsbransjen, men forsøkte seg som forfatter da hun var yngre. To bøker ble det. Den siste, I fri flyt, som kom for ti år siden, er fremdeles en årsak til at Ingeborg kan stikke hodet frem i offentligheten og være forfatter. Men det Ingeborg egentlig vil, er å skrive en avhandling om Ingeborg Bachmann. Og hun vil være sammen med datteren sin, Selma, som er i ferd med å flytte til Canada. Der skal hun bo i skogen sammen med unge mennesker med rastafletter, og leve fra hånd til munn. Ensomhet. Datterens avskjed etterlater Ingeborg i en tilstand av nytteløshet, utilstrekkelighet og ikke minst ensomhet. Hun oppsøker barndom men på nytt, kjenner på en lengsel, etter kjær lighet, etter et meningsfylt yrke, etter å være en som forsørger, en som skriver. For hvem er hun helt på egenhånd, og ikke minst, hvem ønsker hun å være? Disse spørsmålene løper gjennom romanen som en rød tråd, og sender Ingeborg inn i en spiral av hendelser som ikke nødven digvis leder til et svar, så mye som en håndfull

komiske situasjoner. Vi ler, men sårheten er aldri langt unna. Store tanker. Men er det en ting Ingeborg mestrer, så er det å tenke. Store, vidløftige tanker; «dersom dogmer ikke inngikk i samfunnsorgani seringen. Dersom mennesket var et annet slags menneske, hva da? Hvor fleksibel er hjernen, hvor ufattelig annerledes kan prinsippene for tenkning bli?» Til det langt mer hverdagslige, som hvorvidt en sofa er laget på en møbel fabrikk i nærheten av Göteborg – eller er den importert fra Russland? Det er ikke alle tankene Ingeborg gjør seg som er revolusjonerende eller oppsiktsvekkende, innimellom kan de være platte og forenklede, som i hennes kritikk av olje, skjermbruk eller innvandring. Andre steder får derimot forfat teren virkelig demonstrert sin følsomhet over for språket, som i Ingeborgs hode titt og ofte tar poetiske vendinger. Og er det kanskje ikke slik tenkning og språk langt på vei oppleves? Vi kan tenke oss til de mest fantastiske og geniale fraser eller replikker, men å ytre dem når det virkelig gjelder, eller formulere dem skriftlig, er for mange en barriere og en utfordring. Høyt og lavt. Med vekslingen mellom det høye og det lave, assosiasjoner, brudd og ufullstendige setninger, som i en kontinuerlig b evissthetsstrøm, fanger Næss selve tenkningens vesen. Verdiene som synliggjør seg gjennom Ingeborgs tanke

sprang, blir grunnleggende for hvordan vi ser henne, samt hvordan hun ser seg selv. Det er ikke alltid disse to perspektivene korrelerer, og gjennom denne tvetydigheten får Næss på en smart og underfundig måte frem kontrasten mellom leseren og Ingeborgs blikk på verden og seg selv. Og ikke minst kontrasten mellom Ingeborgs blikk på seg selv og hennes manglende blikk på omverden og de hun omgås med. Fanget. Ingeborg virker å være fanget i et descar tesiansk inferno hvor en evigvarende tankestrøm er det eneste som bekrefter eksistensen hennes, men hun trenger selvsagt noe mer før følelsen av nummenhet blir for påtrengende. Så kan da også bokens finale, middagen Ingeborg arran gerer, modellert etter den siste nattverd, sies å symbolisere hennes egen avskjed med seg selv, med den hun er blitt, som hun ikke lenger ønsker å være. Mens jeg husker det er en kompleks roman med mange lag, som skildrer en kvinnes gryende midtlivskrise samtidig som den k anskje harselerer over den vestlige verdens hang etter å være i fri og kreativ flyt. For er det ikke nettopp Ingeborgs streben etter et kreativt liv som hindrer henne i å se sine medmennesker og å oppleve tilhørighet og samhold? Hadde Ingeborg vært mindre opptatt av den avdøde forfatteren Ingeborg Bachmann, ville hun kan skje oppnådd større grad av en annen type flyt, nemlig tilstedeværelse.

fredag 14. september 2018

VÅ RT L A N D b ø k e r

boknytt Jordan Peterson minner oss om at vi er født med Guds stempel på vår panne. Og at vi er i slekt med hummeren. anmeldelse /

Håvard Nyhus

Geir Gulliksen Se på oss nå Roman Aschehoug Intimt.

Sett ikke ditt lys under en skjeppe

Geir Gulliksen er ein av Noregs fremste skjønnlitterære forfattarar, i tillegg til å vere ein dyktig skjønnlitterær redaktør. Ikkje minst har Gulliksen ein styrke i måten han skildrar intime parforhold på, med stor sensibilitet. Han skyr heller ikkje det pinlege. Også denne gongen går Gulliksen langt i ei slik retning, der han skildrar PR-fyren Hans Kaasajordets nokså oppsiktsvekkande eskapadar med ei gravid kvinne. Som det heiter bakpå boka: «Om å se seg selv utenfra – og ikke ane hva man ser.»

Sånn cirka én gang i trimesteret dukker det opp en sannsiger som forteller oss at Det moderne livet mangler mening. Kapitalismen kan forsyne oss med daglige adspredelser, men det er også alt den kan. Den greier ikke å sette livene vår inn i en større fortelling der vi er på vei mot noe. Som den røde dronningen i Alice i eventyrland sier: «I mitt kongerike må du løpe alt du kan, kun for å stå på stedet hvil.» Den røde dronningen siteres også i 12 regler for livet – en motgift mot kaos, som nå foreligger på norsk. Boken kan kort oppsummeres som et forsøk på å fylle det moderne livets meningstap med tolv håndfaste livsråd som kan klistres opp på dodøra – eller på et helligere sted, slik Peter sons mest dedikerte følgere nok vil insistere på. Hengivenhet. Mer påfallende enn bokas inn hold er nemlig hengivenheten forfatteren er blitt gjenstand for, en hengivenhet som sier mer om tiden vi lever i (og den såkalte «kul turkrigen») enn om Peterson som sådan. Den skriver seg inn i lang tradisjon med farssubsti tutter og selvhjelpsguruer som alle sier omtrent det samme: Én: At ondskap eksisterer. Og at det mest ubegripelige ved den ikke er at den finnes, men vår motvilje mot å gjøre mer for å stanse den. To: At du er en del av problemet. Det onde er ikke noe som kan plasseres hos de andre, det være seg trotskistene, hallikene eller Sverige demokratene. Vi hører sammen i en felles skapssynd. Og tre: At du kan endre deg. Det er ennå ikke for sent å snu. Eller som det heter i Petersons noe vidløftige prosa: «Si ja til Væren (…) la ditt lys skinne så å si, på den himmelske høyden og følg din rette bestemmelse.» Handlingens sted. Så hva er denne «Væren» vi skylder å si ja til? «Væren» er virkeligheten i sin dypeste forstand, skriver Peterson. Det som ikke kan reduseres til det materielle og objek tive, men som likefullt er. For verden var ikke alltid et gedigent klokkeverk, som er den grunn leggende metaforen for i dag. Før verden ble et tingenes sted, var det et handlingens sted. Og vi er ikke mer annerledes enn at dette blikket stadig henger igjen: «Vi ser hva ting betyr like fort eller fortere enn vi ser hva de er». Og derfor er ikke alt forgjeves. Mening finnes. Ting betyr noe fordi vi befinner oss i et kosmisk drama mellom orden og kaos der mennesket har et Gud-gitt oppdrag. Du er kallet til å «beseire dragen» og «å kaste en død, rigid og tyrannisk orden tilbake i det kaos den oppsto av». Gjenklang. Og hvem kan vel la være å stå opp om morgenen når slike oppgaver venter? Det er lett å harselere med Peterson (særlig per sonkulten han er omgitt av), men hva skulle det være godt for? Faktum er at rådene virker – og at de vekker gjenklang. Dels fordi de er enkle og håndterlige – Rett deg opp! Re sengen din! Klapp en katt når du

Helene Uri Hvem sa hva? Sakprosa Gyldendal Med vidd om språk.

Livsråd: Jordan Petersons 12 regler for livet er et forsøk på å fylle det moderne livets meningstap med tolv håndfaste livsråd, skriver vår anmelder. Foto: Gage Skidmore/Wikimedia Commons

Jordan Peterson 12 regler for livet – en motgift mot kaos Sakprosa Gyldendal Oversatt av Gunnar Nyquist Råd som virker og vekker gjenklang.

Mening finnes. Ting betyr noe fordi vi befinner oss i et kosmisk drama mellom orden og kaos der mennesket har et Gudgitt oppdrag.

møter en på gaten! – men først og fremst fordi de er sanne og «dypstrukturelle» på en måte vi ellers er blitt fremmede for. Dette er Jordan Petersons store fortjeneste: Hans påminnelse om at «menneskehjernen er mye eldre enn menneskeheten selv» og at vi står i en sammenheng der vi til og med kan ha noe å lære av «hummeren med sine 350 mil lioner års praktiske visdom».

Helene Uri har dei seinaste åra vore eit av Noregs mest synlege språkorakel. No er Uri, som har doktorgrad i språkvitskap, aktuell med ei bok om korleis førestillingane om kvinner og menn påverkar språket vårt. Er kvinner meir indirekte i språket sitt? Er til og med grammatikken sexistisk, spør Uri, som handterer emnet med både humor og vidd. «Å få baller i vrangstrupen» er ei av kapitteloverskriftene.

Kjell Arild Pollestad To kvinne historier Biografi Cappelen Damm Sterke kvinnehistorier.

Den katolske presten Kjell Arild Pollestad har samla to tidlegare publiserte bøker om *dei franske kvinnene Therese Martin og Bernadette Soubirous i éi bok. Therese Martin døydde i eit kloster 24 år gammal. I nattbordskuffa låg manuskriptet med erfaringane hennar skrivne ned – dei blei gitt ut som En sjels dagbok. Bernadette frå Lourdes døydde også i kloster, 36 år gammal. Før dette hadde ho ein visjon av jomfru Maria, som har gjort Lourdes til ein av dei mest besøkter valfartsstadane i verda.

b ø k e r VÅ RT L A N D

fredag 14. september 2018

Forfatterintervjuet

Tone Selboe

Professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. Aktuell med boka Leselyst (Kagge forlag). Tidligere bøker: Bl.a. Karen Blixen (1999), Verdenslitteratur (2007), med Jon Haarberg og Hans Erik Aarset, Camilla Collett Engasjerte essays (2013) og Hva er en roman (2015).

I et langt liv med bøker lar litteratur professor Tone Selboe seg fortsatt gripe av leselyst. – Litteraturen gir meg en horisont som eksisterer uavhengig av meg, sier hun. tekst /

Arne Guttormsen

foto /

Erlend Berge

Gleder fra et leseliv På huk foran hylla i biblioteket i fødebyen Halden oppdaget Tone Selboe lyrikken. Den unge jenta plukket og leste av Inger Hagerup, Tove Ditlevsen, Karin Boye, Emily Dickinson og flere. – Som andre jenter var jeg nok litt sentimentalt anlagt og fant ting som jeg kunne identifisere meg med. Jeg kan nesten ikke huske at det var andre mennesker der, men det var det nok. Lett, ikke flatt. I boka Leselyst deler litteraturprofessoren nå lesegleder fra sitt leseliv på 160 små sider. – En bok som skal anspore andre til å lese, måtte ikke bli for stor. Og jeg ville si noe om hva bøkene betyr for meg i et språk som når andre enn de som studerer litteratur. – Hva gjør lesningen med oss? – Jeg tror dessverre ikke vi blir bedre mennesker av å lese. Jeg skulle ønske det, men jeg tror vi i beste fall oppøver vår forestillingsevne gjennom lesningen. Derfor kan lesningen også ha en sterk, politisk betydning. I en tid der vi er redde for fremmede og det som er noe annet, kan det å lese være med på å løse opp skillene mellom meg og andre mennesker. Selboe tror nemlig lesningen tvinger oss til å forestille oss «noe annet». Om vi også våger å lese det som ikke er umid delbart tilgjengelig eller lett å forstå, risikerer vi å måtte sette oss inn i helt andre skjebner. – På den ene side leser vi for å få en gjenklang av egne følelser og erfaringer, men også for å møte det som ikke er mitt, sier hun. Med referanser til litteraturhistorikere og teoretikere peker

Selboe på hvordan Shakespeare «finner opp» det moderne, tvilende menneske, men også hvordan vi i Det gamle testa mentet møter kjempende individer. – Selv om de er troende og har en verdensorden de inngår i, har de en bevissthet om tid og om død. Det er ikke tilfeldig at vi har hatt Jobs bok i pensum på litteraturvitenskap. Nå er det Lukas-evangeliet. De bibelske tekstene har sterke lit terære kvaliteter.

På den ene side leser vi for å få en gjenklang av egne følelser og erfaringer, men også for å møte det som ikke er mitt.

Like redd. I boka siterer hun Henning Hagerup som sier at lesningen kan redde liv, og hun kjenner seg igjen i det. Hun har slått opp tilfeldig i bøker for å finne hjelp og trøst. – Jeg har funnet ord som har satt mine egne erfaringer i perspektiv. På den måten kan jeg bli rykket litt ut av meg selv og tenke at jo, det har levd mennesker før meg og skal leve andre etter meg. Er man alvorlig syk, blir man ikke frisk av å lese, men man kan oppleve det som en stor gave å ha tilgang på god litteratur, enten den befinner seg i Bibelen, i Koranen, hos Homer eller Shakespeare eller i moderne litteratur. – Av og til tenker man at bøkene skal hjelpe oss med døds angsten, fortvilelsen eller gjøre tilværelsen litt lysere. Slik har ikke jeg det. Jeg er like redd for å dø og blir like fortvilet. Litteraturen hjelper meg ikke med det, men den gir meg en horisont som eksisterer uavhengig av meg. Det ligger det en stor trøst i, synes jeg. Verden går videre, den. Den bryr seg ikke så mye om meg. Det er noe litteraturen har lært meg og minner meg om hele tiden.

Tone Selboe

fredag 14. september 2018

Lesning: Tone Selboe er som litteraturprofessor vant til å jobbe hardt med bøker. Men arbeidet drives hele tiden av leselyst. Det har hun nå skrevet bok om.

VÅ RT L A N D b ø k e r

bokquiz

1. Kva for historisk person handlar Generalen i sin labyrint av Gabriel García Márquez om? 2. Kven har skrive ungdomsromanane Opp som en løve og Natt på Frognerbadet? 3. Kven var Cora Sandel eit pseudonym for? 4. Kva heiter mannen som til slutt blir saman med Synnøve Solbakken i Bjørnstjerne Bjørnsons roman frå 1857? 5. Kva heiter hovud personen i Lee Childs bøker, og kva har han alltid i lomma? 6. Kvar i Sverige kjem både Torgny Lindgren og Per Olov Enquist ifrå? 7. Kven har skrive dikta «Lady Lazarus», «Daddy», og «Mirror»? 8. Kva heiter Vigdis Hjorths første bok for vaksne, og når kom den ut? 9. Kven har laga bøkene Snill, Sinna mann, og Bak Mumme bor Moni? 10. Når kom The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood ut?

8. Gjennom skogen (1986) 7. Sylvia Plath 6. Västerbotten, nord i Sverige 5. Jack Reacher, ein samanleggbar tannbørste 4. Torbjørn Granlien 3. Sara Cecilia Gørvell Fabricius 2. Sverre Henmo 1. Símon Bolívar

Flau. Selv slapper hun av med å formidle uten å tenke på å prestere noe eller passe inn i teoretiske moteretninger. – Jeg kunne ikke ha skrevet denne boka for 20 år siden. Det handler om levd liv. Og jeg ville ha vært flau om jeg skulle skrive om trøsten i lesning. Til meg å være er jeg ganske personlig i boka, og jeg ville ha følt at jeg dummet meg ut, sier hun.

9. Gro Dahle og Svein Nyhus

Ingen skam. – «Ingen skal skamme seg for det man leser.» Hvorfor må du si det? – Det er nok fordi jeg ofte får høre at «dette er vel ikke noe du

vil lese». Litteratur er så mye. For det første så tjener lesningen så ulike formål, og de fleste av oss trenger ulik litteratur i ulike situasjoner. Da Margit Sandemo døde, kom det fram hvilken betydning hun har hatt for store leseskarer. – «Jo eldre jeg blir, desto viktigere synes jeg det er å stole på denne følelsesmessige reaksjonen», skriver du også. – Jeg var mer pretensiøs da jeg var yngre, og fortsatt vil jeg ha litteratur som gir meg motstand. Jeg gråter fortsatt ofte når jeg leser, og før har jeg tenkt at dette er vel ikke bra nok når jeg sitter her og tuter. Det har jeg helt sluttet å tenke. Å kjenne at man blir berørt, er viktig, sier Selboe. – I hvilken grad har litteraturteorien stått i veien for lese opplevelsen? – Jeg tror det var en periode tidlig på 1990-tallet da den teoretiske refleksjonen stod høyere i kurs enn selve lesegleden. Da glemte man litt at litteraturen også tenker og var kanskje for opptatt av å finne en teori som skulle passe på litteraturen. I dag er det en helt annen lydhørhet og interesse for realismen i litteraturen og for lesningen i bred forstand enn det var for 20-30 år siden.

10. 1985

Ble lest.- Du skriver at det å lese er en vanskeligere kunst enn vi umiddelbart skulle tro. Hva mener du? – Man merker det godt hvis man skal fortelle om det man har lest. De fleste av oss leser for avkobling, men man merker at hvis man tvinges til å formulere hva litteraturen har gjort med deg, så er det ofte ikke så lett å finne ord. Det tyder på at lesningen har satt seg andre steder enn bare i hodet, at den appellerer både til følelse og til tanke, til hele registeret. – En gang leste du Virginia Woolf om igjen og skriver slik om det: «Da jeg leste de ordene, eller snarere, da de leste meg…» Hva er det da som skjer? – Da det leste meg, var det som om jeg plutselig fikk en innsikt i min egen reaksjon. Det var som om jeg opplevde det samme med bordet og stolen hun skriver om, og så å si frøys på ryggen mens jeg leste. Da foregår det en merkelig, nesten litt mystisk utveksling mellom leser og tekst i de øyeblikkene hvor noe treffer deg med stor styrke. – Det handler kanskje om et eksistensielt nærvær slik en også kan oppleve det i en samtale? – Eksistensielt nærvær er et godt ord for det. Det er vel som noe som ikke er ferdig, men fortsetter i kroppen og bevisstheten etter at samtalen er forbi. At noen spor setter seg i oss, er en del av lesningens rikdom og betydning.

KULTUR OG IDÉER Lyden av stor og inspirerende litteratur i alle sjangere, rett inn i øret. Mens du går en frisk høsttur, mens du jogger eller trener. Mens familien sitter i bilen på vei til hytta. På bussen, toget, trikken. Velkommen til Fabel. De beste norske forfatterne på mobil og nettbrett.

Prøv Fabel gratis i 4 uker i høst. Ingen bindingstid. Se fabel.no eller send FABEL til 2280

En tjeneste fra Lydbokforlaget