VL BØKER 7sept by vart_land

side 8 /

Intervju

side 2 /

Anmeldelse

side 12 /

Anmeldelse

side 14 /

Melding

Åndelig realisme

Pappaklausulen

å hate gud

Frankenstein

Den kinesiske forfatteren Yan Liankes De fire bøkene er rik på bibelreferanser.

Jonas Hassen Khemiris nye roman beskriver hvordan en kan miste seg selv.

Jenny Hvals roman har et viktig anliggende, men blir langtekkelig.

Forfattaren av klassikaren Frankenstein har no fått ein framifrå biografi.

bøker Litteraturbilag fra Vårt Land

Illustrasjon: Stian Hole

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8 /

Karen Frøsland Nystøyl: «Min Peer Gynt? Min Peer? Jeg har da vel ingen.» s i d e 4 / Essay

b ø k e r VÅ RT L A N D

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

Bøker er et bilag til vårt land Redaktør Alf Kjetil Walgermo Kontakt bok@vl.no Besøksadresse Grubbegata 4-6, Oslo Postadresse BØKER, Vårt Land, Pb 1180 Sentrum, 0107 Oslo

Anmeldelse

Kva kan vi lære av Karl Ove Knausgård og Patti Smith? Leiar /

Alf Kjetil Walgermo

Lese, skrive I mylderet av bøker som kjem ut kvart einaste år, finst det også somme som tematiserer sjølve lese- og skriveproses sen. Forlaget Oktober starta i år ein ny serie der utvalde forfat tarar reflekterer rundt lesing og skriving. I vår kom dei to første bøkene, av Ingrid Z. Aanestad og Terje Holtet Larsen. Denne veka kom bok nummer tre, skriven av Karl Ove Knausgård. Teksten er opphavleg skriven for det vidkjende Yale University, og skal inngå i serien Why I Write. Det er interessant med forfattarar som løftar blikket og reflek terer rundt sin eigen skriveprosess. Når det er Knausgård som denne gongen ransakar seg sjølv, kunne ein kanskje vente seg ei tjukk bok på minst 400 sider. Det motsette skjer: Uforvarende er ei lita bok på knappe 75 sider. Det tilsynelatande enkle spørsmålet om kvifor han skriv, er frå starten av så vanskeleg at Knausgård sit framfor skrivebordet sitt i tre dagar utan å komme nokon veg. Forfattaren kallar enkelheita i spørsmålet for «forræderisk». Etter kvart kjem Knausgård likevel i siget, og boka gir oss ves entlege blikk inn i forfattarens skriveverkstad. Slik han har gjort også tidlegare i forfattarskapen, dreg han vekslar på biletkun sten, han hentar fram sentrale opplevingar frå barndommen, og han utleverer sine eigne dårlege delmotiv for å skrive: å bli sett, å vere nokon, å ta hemn. Ambisjonar, sjølvhevding og ærelyst spelar med for den skrivande. Knausgård evnar endå ein gong å sette fingeren på det som er ømme punkt for fleire enn han sjølv. Knausgård skriv også av sosiale og eksistensielle grunnar, og sjølv om han påpeiker faren for å bli oppfatta som pretensiøs, er det nettopp skrivinga som fridom, som ein flukt bort frå posisjo nering og posering Knausgård er opptatt av. Dette var ein også kjerne i det omfattande Min kamp-prosjektet, å skrive seg fri. Det uforvarande, som har gitt tittel til den nye boka, står sen tralt i det å skrive seg fri. I det uforvarande er ikkje alt gitt og bestemt på førehand, og teksten kan ta forfattaren til nye og ofte fruktbare stader. Denne måten å skrive på liknar måten vi lever livet vårt på – det opnar seg nye dører undervegs, her og no har vi ikkje har det fulle utsyn over livsvegen vidare. Vi mis tar oss sjølve av syne, samtidig som vi brukar oss sjølve fullt ut. Slik Knausgård gir oss nye innsikter i lesinga, levinga og skriv inga, er det også verdt å lytte til Patti Smith. For ein månad sidan hadde ho ein intens konsert på Øyafestivalen i Oslo, med til høyrande miljøappell av beste merke, samtidig som boka Om å skrive blei gitt ut på norsk. Originaltittelen Devotion gir oss ein peikepinn på Patti Smiths eksistensielle grunnlag for skrivinga. Heilt i slutten av boka skriv ho det slik: «Kva er draumen? Å skrive noko fint, som ville vere betre enn det eg er, og som ville rettferdiggjere prøvelsane og indiskresjonane mine. Å komme med bevis, gjennom ei røre av ord, for at Gud eksisterer.» For Patti Smith er skrivinga noko uunngåeleg, og like naturleg som sjølve levinga. For mange kunstnarar er det nettopp slik. Kunsten er eit kall, like sterkt som kallet misjonæren kjenner til å dra ut. Då blir skrivinga noko forfattaren ikkje kan komme ifrå, ein livsbane. I botnen for skrivinga ligg lesinga, som innlemmar oss i ein endå større fellesskap. Neste veke kjem litteraturprofessor Tone Selboes bok Leselyst, som mellom anna tek for seg korleis kjær leiken til litteraturen ikkje er ein einsam kjærleik. Verken lesing eller skriving går føre seg i eit tomt rom. Og når vi les, er vi ik kje åleine, men deltek i ein stille samtale mellom lesande over heile verda. Den samtalen ønskjer iallfall eg å vere ein del av.

Den svenske forfatteren Jonas Hassen Khemiris nye roman er en treffende beskrivelse av hvordan en kan miste seg selv i foreldrerollen. anmeldelse /

Hilde Slåtto

Brudd på standardkontrakten

Den moderne romanen har alltid utforsket ekte skapet og familielivet. I lengre tid har samtids litteraturens behandling av dette temaet vært preget av den voksnes refleksjon over barnets sårbarhet i familien. Jonas Hassen Khemiris beskrivelse av en familiefars kollaps er en av flere bøker denne høsten hvor foreldrene selv skriver historien. Trangt om plassen. Svensk-tunisiske Has sen Khemiri ble i sin brakdebut Et øye rødt (2005) kjent for å lage litteratur av den såkalte bindestreksidentiteten, altså det å ha identiteten sin plassert i to forskjellige kulturer og språk. I sin forrige bok Alt jeg ikke husker (2016) ut forsket han hvor mange «jeg» et menneske kan romme. Ved å la forskjellige mennesker

beskrive en og samme person, ble det tydelig hvor vanskelig, om ikke umulig, det er å gripe et annet menneske fullt ut. I Pappaklausulen fortsetter Jonas Hassen Khemiri å utforske hvordan identitet bygges av forskjellige byggesteiner. Ved å la alle per sonene i romanen kun bli benevnt i forhold til de familiære relasjonene de er en del av – «en far som er en farfar», «en sønn som er en far» og «en søster som er en datter, men som ikke lenger er en mor» – skriver Hassen Khemiri frem hvordan familiens bånd og roller former selvforståelsen, og setter den på en hard prøve. For akkurat som bindestreksidentiteten kan være et trangt sted, er familiens roller til tider også reduserende.

Jeg har alltid sett for meg begrepet «familie» som en standardkontrakt hvor et av hovedpunktene er at foreldrene skal være mer voksne enn barna.

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8 Ya n L i a n k e :

«Bibelen er det fremste verket som noen gang er skrevet.»

VÅ RT L A N D b ø k e r

side 8

notis

Nytilsett: Vårt Land har tilsett Lars Petter Sveen i ei nyop pretta stilling som journalist og redaksjonssekretær i Bøker. Sveen, som kjem frå Fræna i Møre og Romsdal, skulle vere kjent for mange som skjønn litterær forfattar. Han fekk blant anna Tarjei Vesaas' debutantpris for novelle samlinga Køyre frå Fræna, som kom i 2008. For romanen Guds barn frå 2014 fekk han også mykje positiv merksemd, blant anna av Klassekampens hovudmeldar Tom Egil Hver ven, som kalla boka for «mesterlig» og «kunst av sjelden kvalitet». Sveen blei for tre år sidan kåra til ein av Noregs beste forfattarar under 35 år. No er han på plass i Vårt Lands bokbilag, der han begynte denne veka.

Foreldrerollen: Med romanen Pappaklausulen beskriver Jonas Hassen Khemiri en familiefars kollaps. Foto: Martin Stenmark

Gjenkjennelig. Jeg har alltid sett for meg begrepet «familie» som en standardkontrakt hvor et av hovedpunktene er at foreldrene skal være mer voksne enn barna. En kontrakt som, kanskje spesielt i litteraturen, i mange tilfeller unngåelig blir brutt. «Sønnen som er en far» navigerer på den ene siden etter denne standardkontrakten, på manisk og selvutslettende vis, i sin streben e tter å være en god far for sine to barn på ett og fire år. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en så treffende beskriv else av småbarnslivet som i Pappaklausulen. Med sylskarpe humoristiske observasjoner går han rett inn i søvnmangelen,den gryende aggressiviteten når en synger trollmor for tiende gang midt på natta, det usynlige regnskapet overfor partneren (jeg har tatt ut søpla de siste tre gangene!) og den deilige triumfen sent på kvelden når ungene sover og en endelig føler at en mestrer den vanvittige og viktige foreldre rollen. Men han er også en sønn av en far. «Farfaren som er far» har brutt standardkontrakten «fami lie» på alle punkter ved å ha vært en fraværende,

ustadig og selvopptatt far, som store deler av barndommen til sønnen har levd i et annet land. Resultatet er et far-sønn-forhold som er snudd fullstendig på hodet ved at den voksne sønnen alltid har måttet ta seg av det praktiske og økonomiske ved farens liv, og ta ansvar for at deres relasjon halter og går.

Jonas Hassen Khemiri Pappaklausulen Roman Gyldendal Oversatt av Andreas Østby Treffende om familie.

Oppsigelse. Vi møter «sønnen som er en far» i de ti dagene da han går og brygger på at han skal si opp, det som hele familien kaller for «pappaklausulen». En klausul som i praksis handler om at sønnen også er en far for sin far. Men i dragsuget av å si opp pappaklausulen må «sønnen som er en far» gå igjennom et opprør og en omskriving av alle familierollene som har utslettet hans eget jeg. Resultatet er en roman som gjennom de driv ende morsomme og såre indre monologene til store som små, døde som levende familiem edlemmer, setter fingeren på hvordan famil ien nettopp er et sted der en står i fare for å bli utradert, men også et sted der en kan skape og bli skapt.

Full bar: Nokre boktitlar er likare enn andre. Vi noterer oss at britiske Lee Child, skaparen av Jack Reacher-thrillarane, er aktuell med En mann går inn på en bar. Child, som ei gentleg heiter James D. Grant, har samla novellene sine mel lom to permar og gitt samlinga ein høveleg tittel. Denne må ikkjeforvekslast med israelske David Grossmann bok En hest kommer inn på en bar, som fekk den internasjonale Man Booker-prisen i fjor og kom på norsk no nettopp. Grossmann valde å legge turen til Oslo under Aschehougs hagefest førre veke, og hadde sitt eige arrangement saman med Gabi Gleichmann mens den norske kultureliten hadde fri bar i Aschehougs hage. Vi kan ikkje seie noko anna enn: Respekt!

Dante 4-ever: BBCs dramati sering av Dantes Den guddommelege komedie har denne veka samla ei handfull norske lyttarar til andakts stund, godt dokumentert på sosiale medier. Sidan serien i dag er tatt av den digitale lufta, er gode råd dyre for våre Dante-elskande lesarar. Held igvis har vi botemiddel, i form av det eminente tidsskriftet Vagant. Nummer 1-2/2018 kom nyleg i sal innehaldande ein 125 siders Dante-seksjon – eller «dossier», som dei seier der til gards. Haldbarheitstida er så lang at vi trygt kan anbe fale lesing utover hausten og den kommande vinteren. Es pen Grønlie, Henning Hagerup og den danske retorikklek toren Hanne Roer er tre av mange gode bidragsytarar.

b ø k e r V Å RT LAND

essay

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

K aren Frøsl and Nystøy l Teaterkritiker i NRK og litteraturkritiker i Vårt Land.

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

Den gamle Peer: Når Toralv Maurstad inntar scenen som Peer Gynt ved Det Norske Teatret på søndag, sentreres forestillingen rundt møtet med Knappestøperen (Svein Tindberg). En gammel Peer ser tilbake på livet sitt. Foto: Det Norske Teatret

VÅ RT L A N D b ø k e r

Angsten for løken Er det typisk norsk å elske Peer Gynt? tekst /

Karen Frøsland Nystøyl

Min sterkeste Peer Gynt-opplevelse er fra Nationaltheatret for fire år siden. Det er premiere på Peer Gynt, den berømmelige Skavlan-versjonen, og det summer i salen. Det er alltid noe spesielt når Peer Gynt settes opp, liksom et eget sus. Ved siden av meg sitter en eldre kvinne. Vi småprater litt det siste minuttet før forestillingen starter. Og da skjer det: Hun setter blikket i meg, et blått, klart, kunnskapsrikt blikk, og hun spør: «Kan du din Peer Gynt?» Ikke min. Min Peer Gynt? Min Peer? Jeg har da vel ingen. Jeg har aldri helt forstått hvorfor Peer Gynt er så stor i Norge, hvorfor han har blitt sett på som den helten han da visselig ikke er. Jeg irriterer meg rett ut sagt over Peer Gynt. Jeg irriterer meg over alle gangene han går utenom, feiger ut, later som om han ikke velger – men han velger jo alltid seg selv. Og jeg irriterer meg over at det er nettopp dette nordmenn trykker til sitt bryst. En løgner, sviker og svindler. Som, urettferdig nok, har en Solveig som sitter og venter til hun blir gammel og grå – om hun er aldri så mye et bilde på en altomsluttende kjærlighet. Så nei, jeg kan ikke min Peer Gynt. Det er ikke mitt premiss. Samtidig liker jeg det feilbarlige livet, de udelikate sprekkene i menneskets natur og selvbilde, sprekkene vi alle har, de som gjør at det noen ganger brister og det som gjør at vi kan strekke oss lenger enn vi trodde var mulig. Det var nok dypere bunner i spørsmålet jeg ble stilt i Nationaltheatret denne kvelden, for det trigget noe i meg, det er et spørsmål som har kvernet i meg siden. For å kunne min Peer Gynt, må jeg vite hvem han er. Og det er det grunnleggende spørsmålet Ibsen stiller gjennom Peer Gynt: Hvem er vi egentlig? Hva vil det si å være seg selv? Typisk norsk. Da verket ble skrevet, var Norge i union med Sverige. Det nasjonale identitetsbehovet var sterkt. I kunsten lette man etter det typiske norske. Både Ibsen og Bjørnson skrev en respektabel mengde nasjonale drama midt på 1800-tallet. Ibsen fikk stipend slik at han kunne foreta en reise oppover Gudbrandsdalen for å samle inn norske fortellinger. Det var på denne reisen han ble inspirert til å skrive Peer Gynt, som ifølge Ibsen ble «vild og formløs, hensynsløst skrevet». Og som Ibsen måtte ut av Norge for å skrive. Det som er blitt vårt nasjonalepos ble allerede fra starten av definert som en satire over norsk feighet, trangsynthet og >

b ø k e r VÅ RT L A N D

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

essay

> selvgodhet. Hvem var Peer Gynt for nordmenn da stykket ble skrevet i 1867? Trolig like gåtefull som han står for oss i dag. Valgene han tar er like hasardiøse nå som for 150 år siden. Det må være noe med denne antihelten vi kjenner oss igjen i. Stormannsgal. Karakteren Peer bryter med alle forventninger. Han kobler ut bremsene og markerer avstand fra flokken samtidig som han lever opp til det stormannsgale bildet han har av seg selv. Han er eslet til noe stort, og han vet om sitt liv at han må være seg selv. Det ender opp med bruderov og fredlysing, en ferd inn i Dovregubbens hall, møter med Solveig og sviket mot henne. Han kunne ordnet opp ganske tidlig, egentlig, men trollene forfølger ham, og en stemme ber ham gå utenom. Så han bøyer av, Peer stikker. Ferden går ut i verden. Diverse grumsete forretninger gjør at han lures og blir lurt, og i femte handling er han på vei hjemover. Som gammel mann er han fylt av aggresjon overfor dem som har valgt et liv der de hører til et sted. Når skipet de seiler forliser, lar Peer kokken, med kone og mange små der hjemme, drukne. Slik redder han sitt eget liv. Er det en seier for selvet? Et oppgjør er ikke til å unngå. I møte med Knappestøperen, som har som oppgave å smelte ham om, går livet i revy. Han leter etter noen som kan bevise at han faktisk var seg selv, slik hans bestemmelse skulle være. Men en fyr som Peer, verken kald eller varm, en som har vært seg selv nok, er ikke hel ved. Selv om han nærmest står og skriker til Knappestøperen at han har vært seg selv 110 prosent. Du skulle ha sunget oss. Min favorittpassasje fra Peer Gynt er den der naturen virvler seg opp mot ham. Visne blader, susing i luften, duggdråper og brukne strå anklager ham for alt som aldri ble noe av – tanker han skulle ha tenkt, tårer han burde grått: «Vi er sange; / du skulle sunget oss! / Tusene gange / har du kuget og tvunget oss. / I din hjertegrube / har vi ligget og ventet, - / vi ble aldri hentet.» Han sparker til nøstene, han springer fra susene. Gjennom hele livet har Peer Gynt valgt ikke å ta noen hint, ikke lytte til de små stemmene han må ha hørt. I stedet har han gått en a nnen vei. Samtidig: Karakteren Peer står fritt til selv å velge sitt liv. Og til å svare for det når den tid kommer. Da jeg studerte maskespill, var en av de praktiske eksamensoppgavene å sette opp et utdrag fra Peer Gynt. En av gruppene valgte seg siste del, oppgjørets time. Lang tid ble tilbrakt med produksjon av masker i verkstedet, og det jeg husker best fra forestillingen var løkscenen. Langs veien finner Peer en løk, og tar til å skrelle den. Han sammenligner løken med livet sitt, skreller av lag for lag og sitter igjen uten en kjerne. I maskespillet var Peers maske laget slik at den representerte løken, og at skuespillerne skrelte av lag for lag av masken, altså av karakteren, til den var blank og tom. I NRK-programmet «Hemmeligheten bak Peer Gynt», som ble laget til diktets 150-års jubileum i fjor, blir skuespiller og karakterskaper Robert Stoltenberg spurt om dette med å være seg selv. Svaret handler om løken: frykten for å være seg selv og vise hvem man egentlig er,

Det som er blitt vårt nasjonalepos ble allerede fra starten av definert som en satire over norsk feighet, trangsynthet og selvgodhet. K aren Frøsland Nystøyl

redselen for denne typen nakenhet, angsten for at det skal være tomt innerst inne. Hvem er Peer i dag? Nå som da gjør Peer oss nysgjerrige, irriterte og fascinerte. Jeg lurer på om møtet med det uforbeholdne er det som samler opp Peer for oss, i alle fall er det slik for meg. Når han fram til en erkjennelse i det siste møtet med Solveig? Gjør den altoverskyggende kjærligheten Solveig står for at Peer ser at han har noe å leve – eller egentlig dø – for? At noen har ventet og fortsatt evner å elske. At verdien hans ligger forankret i et sted utenfor selvet. «Å være seg selv, er: seg selv å døde», sier Knappestøperen til Peer Gynt ved en av korsveiene. Mens det Peer har gjort, er å døde alt annet i jakten på seg selv eller i troen på at han var seg selv. Hans nærmest utilgivelige valg gjennom livet blir ikke utslettet i Solveigs favn, men i dette møtet kan han kanskje bli seg selv slik han var ment å være. Peer kan rolig møte døden fordi noe bærer ham. Gamle Solveig representerer håpet og angsten. Angsten for selvet, for løken, for å bli avslørt. At det man har levd har vært tomt. Og håpet om at det likevel finnes et sted der denne angsten kan vendes til håp og visshet. Og at dette stedet er utenfor oss selv. Likevel går det an å spørre hvor stor gyldighet en slik tolkning har i dag. Det er lett å tenke dette som en kristen avslutning på Peer Gynt, og det er ikke sikkert det er feil. Men mange av Peer Gynt-oppsetningene jeg har sett de siste årene, har kjempet med denne avslutningen. I et utpreget sekulært samfunn blir ikke Solveigs selvutslettende venting, eventuelt en altomsluttende kjærlighet utenfra, nødvendigvis en løsning samtidig scenekunst kan ta for god fisk. I Skavlan-versjonen i 2014 gjorde regissør Alexander Mørk-Eidem Solveig lei av å vente, og dermed ba hun Peer ryke og reise da han endelig kom tilbake. Men hvem er Peer uten den ventende? Ikke-reverserbart. Da står han igjen som den kjerneløse løken, han som trodde han var seg selv 110 prosent, men som gikk utenom hver gang det gjaldt. På sine eldre dager innser Peer dette. I regissør Sigrid Strøm Reibos versjon av Peer Gynt på Gålå spiller Nils Ole Oftebro den gamle og Jakob Oftebro den unge utgaven av livsløgneren. I møtet mellom den gamle og den unge Peer, en Peer som ser seg selv utenfra når han ser tilbake, ligger en mørk opplevelse av forgjengelighet. Alt virker forgjeves. Utenfra kan ingen hjelpe seg selv eller reversere val-

gene som er tatt. Og når Toralv Maurstad inntar scenen som Peer Gynt ved Det norske teatret på søndag, sentreres forestillingen rundt møtet med Knappestøperen. En gammel Peer ser tilbake på livet sitt. Jeg har lest et foreløpig manus, og jeg er spent på om og hvor Peer finner hvile når denne teksten tas til scenen. Helt umenneske er Peer kanskje likevel ikke. For inne i Dovregubbens hall går Peer med på det meste, unntatt en ting, han nekter Dovregubben å utføre det siste og avgjørende: å snitte Peer i øyet slik at han ser alt som troll. Førsteamanuensis Marit Aalen ved OsloMet sier i NRK-programmet at dette har å gjøre med at Peer ikke vil miste evnen til å gråte, noe som igjen forbindes med evnen til empati, til å ha en ventil for følelser som sorg, skyld og anger – som Peer bør kjenne på gjennom livet. Om han bruker denne evnen, er en annen sak. Duggdråpene som drysser fra grenene over ham er blant de små stemmene han har ignorert i løpet av livet: Peer Gynt av Henrik Ibsen utgit t 14. november 1887

Vi er tårer, / der ei ble felte. / Isbrodd som sårer, / kunne vi smelte. / Nu sitter brodden / i bringen lodden; / såret er lukket: / vår makt er slukket. Jeg ser for meg at Peer røsker tak i greinene så dråpene farer i alle retninger. Oss selv på en dårlig dag, kanskje. Overgivelsens kunst. Peer er våre dårlige sider, våre dumme valg. Peer er vår utilstrekkelighet og vårt hovmod. Vår frykt for tomhet og vårt håp i overgivelsen – i slutten av stykket. Det er en kunst å våge å overgi seg også. 5. handling, altså slutten av Ibsens dramatiske dikt, stiller det innerste, dypeste spørsmålet: Hvem er jeg? Hvor hører jeg til? «Hvor var jeg meg selv», spør Peer. Og Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet» – i åpningen til det betingelsesløse, det som kanskje er det vanskeligste av alt. Der man ikke kan prestere, for man er avhengig av noe annet. Der man åpner opp sprekken for det som kan være tomt eller det som kan være fylt. At dette skjer pinsedag, gir teologien store tolkningsmuligheter. Går du utenom når det virkelig gjelder, vil du ikke finne deg selv. Da blir det meste bare overflate. Ironisk nok er det slik at løken lokker frem tårene først når den skrelles. Og da er det trolig for sent. Så min Peer Gynt? Nei, den er det vel et poeng nettopp ikke å kunne. P

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

Peer G y nt Et dramatisk dikt av Henrik Ibsen.

Spiller Peer: Toralv Maurstad. Foto: Det Norske Teatret

Søndag 9. september setter Det Norske Teatret opp Peer Gynt i Jon Fosses oversettelse. Teatersjef Erik Ulfsby er regissør, og Toralv Maurstad har rollen som den gamle Peer. I tillegg spilles både en svensk og en fransk Peer Gynt-oppsetning på Ibsenfestivalen (Nationaltheatret) de nærmeste dagene.

VÅ RT L A N D b ø k e r

Ibsen skrev Peer Gynt i 1867 under et opphold i Italia. Seks år etter utgivelsen tok Ibsen initiativ til en teaterversjon av diktet. 24. februar 1876 ble dramaet oppført første gang til musikk av Edvard Grieg. Ibsen mente verket ikke ville bli forstått utenfor Skandinavia.

En lesefest av et drama Henrik Ibsen skrev Peer Gynt med tanke på at versedramaet skulle leses. Gjør vi fortsatt det? tekst /

Arne Guttormsen

14. november 1867 lå Henrik Ibsens versedrama i bokhandlene. Førsteopplaget på 1.500 eksemplarer var bortbestilt. Etter Ibsens gjennombrudd med Brand, var forventningene store, og Bjørnstjerne Bjørnson hadde anmeldelsen klar dagen etter utgivelsen. Snart fulgte Georg Brandes og flere anmeldere opp. De hadde alle lest det dramatiske diktet. Seks år. Teksten består av 4.397 vers fordelt på fem akter. Det tok Ibsen ni måneder å fullføre verket i sitt italienske eksil. Det ble utgitt som et dramatisk dikt og dermed et utpreget lesedrama. Det var først seks år senere at Henrik Ibsen selv tok initiativet til en scenisk framføring. Ni år etter utgivelsen ble det til en teaterforestilling for første gang. Verket blir så godt som alltid kortet ned på teaterscenen. Da hele teksten ble oppført i Berlin på 1970-tallet, varte forestillingen i seks-sju timer. – Det er et av mange paradokser med Peer Gynt, at et av Ibsens mest spilte teaterstykker ikke var ment for scenen, sier professor Frode Helland ved Senter for Ibsenstudier ved Universitetet i Oslo. Å finne tall for lesning av Peer Gynt er vanskelig. I dag er teksten tilgjengelig både i bokhandel, bibliotek og på nettet. Dessuten står Ibsens samlede i ganske mange private bokhyller. Du finner for eksempel teksten på Nasjonalbibliotekets tjeneste Bokhylla. I første halvår i år

ble Bokhyllas to utgaver av Peer Gynt åpnet 519 ganger.

Gjengangere. Ringerunden vi har foretatt gir likevel grunn til å tro at mange har en personlig forkjærlighet for Peer Gynt. Benedicte Eyde er daglig leder i Landslaget for norskundervisning. Hun tror Peer Gynt er et av de stykkene som faktisk leses eller brukes i helhet eller utdrag, slik hun selv har brukt det i undervisningen. – Det er et relevant og viktig stykke. Likevel er det en tekst fra en annen tid, og jeg tror elevene trenger hjelp til å komme inn i det, sier Eyde. Sissel Espeland Gripsrud er redaktør for Aschehougs norskverk Grip teksten der Peer Gynt er med i utdrag. Forlaget jobber også med en digital ressurs der et dataspill om Peer Gynt vil inngå i det pedagogiske opplegget, som vinkles mot tverrfaglige tema som livsmestring. – Mange lærere vi samarbeider med har selv arbeidet mye med teksten og er glade i den. Mitt inntrykk er at Peer Gynt er en av de mest sentrale tekstene i videregående skole, sier Gripsrud.

Ibsen i tvil. I dag er verket oversatt, spilt, lest og kjent over store deler av verden. Da en tysk forlegger tok kontakt med Ibsen med tanke på en oversettelse, hadde forfatteren selv ingen tro på prosjektet. I svaret skrev Ibsen: «Jeg må tilstå at jeg i al fald nærer store tvivl i så henseende. Blandt samtlige mine bøger anser jeg Peer Gynt for den, der mindst egner sig til at forståes udenfor de skandinaviske lande.» Frode Helland synes det er fantastisk å lese Peer Gynt. – Det er en lesefest. Det lodder dypt samtidig som det er fullt av spillopper og humor. Det ene tar det andre, og det er en større tekst enn det er mulig å få til på en scene. Det er ikke lett å sammenligne det med noe annet. Det er unikt i norsk litteratur, og annerledes enn alt annet Ibsen skrev, sier Helland. Skolebruk. Selv om det er lenge siden læreplaner fastsatte hva elever må lese i skolen, er det klare spor etter Peer Gynt også i norsk skole. Av de fire læreverkene som er i bruk i videregående skole, er det tre som har med utdrag av Peer Gynt. I siste instans er det opp til hver enkelt lærer å velge litteratur. Mange vil velge verk som er mer typiske for Ibsen, som Et dukkehjem, Vildanden, En folkefiende eller

Det er et av mange paradokser med Peer Gynt, at et av Ibsens mest spilte teaterstykker ikke var ment for scenen. Frode Hell and, professor ved Senter for ibsenstuier

En hundreåring — full av liv!

1918-2018

369,-

272 s. innb./illustrert

Boken mange leser hvert eneste år!

GABRIEL SCOTT

skrev 60 verk –

vi leverer 45 av dem

og resten kommmer etter hvert!

www.gabrielscott.no

b ø k e r VÅ RT L A N D

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

Forfatterintervjuet

Yan Lianke

Kinesisk forfatter, født 1958 i provinsen Henan. Debuterte som skribent for Folkets hær i 1978. Aktuell med romanen De fire bøkene (Font forlag).

Den er forbudt i Kina sammen med flere av hans bøker. Bøkene til Lianke er oversatt til mer enn 20 språk.

Den kinesiske forfatteren Yan Liankes roman De fire bøkene er rik på bibelreferanser. Akkurat nå skriver Lianke en rent religiøs fortelling om hvordan fem religioner lever sammen i Kina. tekst /

Arne Guttormsen

foto /

Alf Simensen

Åndelig realisme fra Kina D

en norgesaktuelle romanen De fire bøkene henter historien fra de tre årene da Kina ble tvunget gjennom «Det store spranget», 1958 til 1961. Det var formann Maos absurde kampanje for økt produksjon av mat og stål. Det endte i en sultkatastrofe som kostet 45 millioner livet. 2,5 millioner ble torturert eller drept. Romanen er bannlyst i hjemlandet. – Dette er en del av historien som vi skal glemme, sier Yan Lianke. Korsfestelse. Fortellingen utspiller seg i Sone 99, en leir for omskolering av intellektuelle. Der møter vi folk som Laboranten, Lingvisten, Vismannen, Legen, Teologen, Musikeren og Forfatteren. Leiren styres av Barnet som har makten til å utdele blomster og stjerner for ekstra innsats og eksemplarisk oppførsel. Når Lianke skal forklare den omfattende bibelbruken i romanen, viser han til at Teologen er sentral. Han representerer en som opprinnelig tror. Barnet sitter med makta og representerer kommunismen. Barnet er nysgjerrig på Bibelen, og Teologen må gjenfortelle den for Barnet. Gradvis mister Teologen troen, mens Barnet går motsatt vei. – Hvorfor tar du det så langt at Barnet korsfester seg selv? – Barnet er den mest kompliserte figuren, også for meg. Det er vanskelig å si, men for at fortellingen skulle ha en logisk konklusjon, måtte han korsfeste seg selv. – Hvorfor et barn? – Jeg har jobbet med romanen i tjue år, men hvorfor det ble et barn, har jeg ikke noe svar på. Det ble bare sånn. Barnet er både en slags Hitler og en Jesus. Et barn som hovedkarakter er en som det er utenkelig å drepe. Men barnet snakker likevel hele tiden om at dersom de ikke gjør det han sier, så kan de skjære over halsen hans eller skyte ham. Jeg bruker det som et symbol for å vekke en sterk reaksjon. I skrivingen lar jeg meg forføre av ting som det er utenkelig at skulle skje i virkeligheten. Språkkraft. – Du bruker referanser fra 1. Mosebok til Johannes’ Åpenbaring. Hva er ditt forhold til Bibelen? – Første gang jeg møtte Bibelen var da jeg leste en oversettelse i 20-årene. Selv om setningene i oversettelsen var fulle av språkfeil, la jeg likevel merke til kraften i språket. Allerede da ga denne kraften meg ideen å skrive noe om Bibelen. I mine nyere romaner er det mer og mer innhold knyttet til religion. – De fire bøkene kan også referere til konfutsianismen – på hvilken måte? – Det er ingen direkte slik forbindelse i boka. Men konfutsianismen er den tradisjonen som har hatt størst innflytelse i kinesisk historie og samfunn. I boka skjer det mye brutalt som at mennesker spiser mennesker. Det er mennesker som er vokst opp i en konfutsiansk tradisjon. Selv om det er mye bra i den tradisjonen, har den vært med å oppdra mennesker som har gjort mange forferdelige ting. Siden boka ikke er utgitt i hjemlandet, kan han ikke si noe om hvordan lesere vil reagere. Han tror imidlertid de som kjenner Kina, vil si at det er en sjelden bok i kinesisk tradisjon. – Den er komplisert i måten den omtaler karakterene og den

historiske perioden. Det er dessuten spesielt å skrive så detaljert og eksplisitt om denne perioden i kinesisk historie. Førstehjelp. – Hvordan ble du selv første gang fortalt om Det store spranget? – I min generasjon har alle fått vite om det fra sine foreldre. Da jeg var rundt fem år gammel, tok mor meg ut og lærte meg hvilke typer jord jeg kan spise og hvilke jeg ikke kan spise. Jeg fikk også lære hvilke ville planter jeg kan spise hvis det skulle bli en sultkatastrofe igjen. Veldig mange i hans landsby døde, men hans foreldre og søsken overlevde. – I den kinesiske historieskrivingen er det noe som skal huskes og noe som skal glemmes. Dette er en slik del av historien som skal glemmes i den kollektive hukommelsen. Han tror det er disse historiske referansene som gjorde at boka ble forbudt, ikke de religiøse sidene. – Boka har også elementer som minner om eventyr og fabel. Hvordan kom du på tanken å skrive om den brutale historien på en slik måte? – Som forfatter er det hele tiden viktig for meg å finne nye måter å skrive på. Like viktig som hva jeg skriver om, er det å finne de nye uttrykkene. Bokas form er derfor et resultat av en slik eksperimentering. Åndelig realisme. Etter at De fire bøkene kom ut, skrev Lianke en bok om litterær teori. Der tar han til orde for at det kinesiske forfattere bør skrive i dag, ikke er ren realisme, men heller om det som er virkeligheten bak realismen. Da handler det ikke bare om å skrive om hva som skjer, men hvorfor det skjer. - Du er forbundet med magisk realisme. Begrepet treffer ikke helt, synes jeg. Hva kaller du formen selv? - Både i Kina og i utlandet har det vært brukt mange begreper om mine bøker – magisk realisme, absurd realisme, absolutt realisme. Ingen av disse hattene liker jeg å ta på meg. Selv vil jeg kalle det åndelig realisme. Han viser til fortellingen i boka der Forfatteren lover å dyrke fram premiestore avlinger. Når tørken truer, skjærer han seg i fingrene for å vanne kornet med sitt eget blod. Resultatet lar ikke vente på seg. – Dette er et fint bilde på det jeg kaller en åndelig realisme. – Rikdom er den nye religionen i Kina, har du sagt. Hva er ellers religionens plass i Kina? – Religionen er sekularisert og overflatisk. Du kan se det på måten folk kler seg på, men uttrykket religionen finner, kan være nokså vulgarisert. Ikke religiøs. – Når du gjør Bibelen så sentral, mener du at Kina trenger kristendommen? – Selv er jeg ikke religiøs og har ikke valgt å skrive om Bibelen fordi jeg mener noe slikt som at Kina trenger kristendommen tilbake. Jeg valgte å gjøre det fordi jeg i lang tid har sett på Bibelen som det fremste litterære verket som noen gang er skrevet. – Hva er prisen for å gi slipp på ideen om demokrati, frihet, lov og moral. Det er et spørsmål du selv har stilt. Hva er svaret ditt?

Jeg valgte å gjøre det fordi jeg i lang tid har sett på Bibelen som det fremste litterære verket som noen gang er skrevet. Ya n L i a n k e

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

– Prisen er at samfunnet til slutt ikke har noen bunnlinje. Flere og flere kinesere innser at det ikke er noe slikt bunnpunkt uten slike eksterne referanser. – Hva skriver du på nå? – En rent religiøs fortelling. I Kina er det fem store religioner, og det er det eneste stedet hvor de lever mer eller mindre fritt side om side. Fortellingen handler om fem karakterer som er representanter for disse trosretningene og om hvordan de lever sammen uten konflikter og kan bevare åndeligheten i sine liv. – Er det en visjonær roman eller noe du ser i Kina i dag? – Det er noe vi ser i Kina i dag. Det er en realistisk fortelling om hvordan de lever sammen. – Det høres ut som om verden har noe å lære av Kina? – Dette er en av de rareste fortellingene. I min undervisning på Folkets universitet kom jeg i kontakt med folk fra alle religionene og så hvilket samkvem de hadde. Det er en svært spesiell idé. Jeg vil skrive en historie som er ny og spesiell sammenlignet med andre fortellinger om religion.

Sisyfos. Yan Lianke vil vite om jeg synes det er en tung bok å lese. Jeg svarer nei, men må spørre om slutten der han i en epilog redegjør for hvordan deler av romanen er blitt publisert tidligere, før han avslutter med en beretning om Sisyfos – som gudene dømte til å rulle en stein opp et fjell. – Det med tidligere utgivelser og stadige sidehenvisninger skjønner jeg lite av. – Du kan se på det som en bok som er klippet sammen til en. Det gir en opp og ned og fram og tilbake fortellerstil. Da jeg skrev slutten, fikk jeg ikke sove på en hel uke. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hvordan den skulle skrives. – Har du følt deg som Sisyfos? – Som forfatter ja. Jeg vet at det er stor risiko for at neste bok ikke blir utgitt, men jeg må skrive likevel. Det er mye mulig at ingenting av det jeg har skrevet noen gang vil få en betydning i Kina. Likevel skriver jeg hver dag. Og romanene skrives med penn.

VÅ RT L A N D b ø k e r

Jord: Da Yan Lianke var rundt fem år gammel lærte moren ham hvilke typer jord han kan spise. – Jeg fikk også lære hvilke ville planter jeg kan spise hvis det skulle bli en sultkatastrofe igjen, forteller han. Foto: Alf Simensen

Les anmeldelsen på neste side

b ø k e r VÅ RT L A N D

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

Anmeldelse

I Yan Liankes roman De fire bøkene spennes buen så høyt at kun forfattere av aller ypperste kaliber evner å lande. Lianke gjør det. Anmeldelse /

Kristian Hegertun

I nærvær av storhet

Yan Lianke De fire bøkene Roman Font Stor litteratur.

Maos Kina var det forjettede land Arild Asnes lengtet mot, i Dag Solstads roman av samme navn. Asnes var en typisk norsk intellektuell på syttitallet, som i sin blinde tro på kommunismens kamp mot utbytting av arbeiderklassen ikke tidsnok tok inn over seg at alternativet var verre enn alt de i utgangspunktet ville forandre. Og blant den skriveføre gjengen på ytre venstre, ja, det var en hel generasjon norske forfattere, har det sittet langt inne å innrømme at man tok feil. Selv om Solstad tok et slags satirisk oppgjør i romanen Gymnaslærer Pedersen, skriver han i en av sine senere tekster at han fremdeles er kommunist. Om ikke den norske forfatterstanden har vært direkte apologetisk overfor Kina, har den aldri vært fremst i linjen av kritikere mot et land som har tatt livet av så mange opposisjonelle. Å lese systemkritiske bøker fra innsiden av Kina, er derfor som å se bak et forheng. Her finnes ingen indre jubel, kun hørbare skrik fra omskoleringsleirene for Kinas intellektuelle. For der norske akademikere sjølproletariserte seg i stort monn, ble de skolerte kineserne satt til hardt arbeid gjennom den råeste tvang. Undertrykkelse. Det er nettopp disse den kinesiske forfatteren Yan Lianke forteller om i romanen De fire bøkene. Lianke er ingen hvem som helst, men en av Kinas mest sensurerte forfattere og stadig nevnt som en kandidat til Nobelprisen i litteratur. Vi kastes rett inn i Mao-regimes midte; en omskoleringsleir hvor menneskene fikk hvert sitt nummer og måtte gi fra seg sine bøker. Leiren består av «reaksjonære», slik regimet vurderte det, altså intellektuelle som måtte få sine oppfatninger justert. Her er forfattere, professorer, teologer og pianister. Leiren ledes av Barnet, som tenner på fangenes bøker for å holde varmen om vinteren. Dypest sett forsøker Lianke å forstå hvordan hans land, hans medborgere, kan holde ut undertrykkelsen. Menneskenes fornedrelse er at de er avhengig av Barnets belønninger, i form av små blomster, som til slutt kan gi dem friheten tilbake, dersom produksjonen av hvete eller stål bare blir stor nok. Angiveri. De fire bøkene handler om livs betingelsene til mennesker som jobber for ledere de verken kan se opp til eller forstå, om livsmål som fremstår absurde og om den kultur av underkastelse og angiveri som uvegerlig vokser fram. Selv om boken er satt mange tiår tilbake, er regimekritikken like aktuell, den slår like hardt Kulturrevolusjonen: Kinesiske bønder dytter en kjerre foran et hus med propaganda for kulturrevolusjonen i 1967. Yan Lianke skriver om undertrykkelsene fra en avgrenset tids periode, men formidler innsiktene på en måte som gjør at regimet sensurerer ham årtier senere, mener vår anmelder. Foto: AP Photo/NTB scanpix

mot dagens regime, det er jo derfor Lianke blir sensurert. De fire bøkene har de uutgrunnelige kvalitet ene til stor litteratur som man bare sjelden kommer i berøring med; hver setning virker ladet med det alvor forfatteren skriver med, scene etter scene i boken er en blanding av politisk kritikk og religiøs symbolisme, samtidig som den driver fortellingen fremover.

steinen opp den ene fjellsiden, mens Østen dytter den ned på den andre, er buen spent så høyt at kun forfattere av aller ypperste kaliber vil evne å lande en bok av et slikt ambisjonsnivå. Men det gjør Lianke, og leseren forstår at man er i nærvær av storhet, at det er en roman man kan lese igjen og igjen og aldri komme til bunns i. Det er en påtagelig nivåforskjell på bøker av dette formatet, og det meste annet.

Bibelske myter. Omskoleringsleiren hjemsøkes av hungersnød, av brann, av fanger som slippes ut og straks møter nye hindringer som gjør at friheten alltid er et annet sted. Lianke søker i

Sprenger rammene. Så kan man innvende at det å leve som opposisjonell i Kina er noe annet enn å leve under Jens Stoltenbergs e ller Erna Solbergs snusfornuftige regime, og det er selvfølgelig sant. Likevel er det noe med størrelsen på det lerretet Lianke spenner opp, som uavhengig av kontekst sprenger rammene for en alminnelig roman. Slik kan litteraturen fungere. Man kan skrive om undertrykkelsene fra en avgrenset tidsperiode, men formidle innsiktene på en måte som gjør at et regime årtier etterpå forfølger den pennen som skriver. Man kan anvende religiøs symbolisme og mytologi uten at man skuer bakover, men i stedet stirrer glassklart inn i menneskets bestrebelser av i dag, om den så er politisk eller religiøs. Slike bøker trenger vi flere av.

De fire bøkene har de uutgrunnelige kvalitetene til stor litteratur som man bare sjelden kommer i berøring med. bibelske myter og i konfusianismen for kanskje, kanskje å finne et rammeverk som kan gi mening til sine karakterer. Og mot slutten, når Barnet er blitt en kristusfigur og Lianke omskriver Sisyfos-myten til å handle om at Vesten dytter

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

VÅ RT L A N D b ø k e r

«Rovelli vil forandre din forståelse av tid for alltid.» booklist «En fryd å lese … På forståelig og elegant vis tar forfatteren av Syv korte leksjoner i fysikk oss med til yttergrensene av vår kunnskap. … Ikke siden Stephen Hawkings A Brief History of Time har vi sett en så genial krysning av fysikk og filosofi.» The Guardian «Fysikkens litterære superstjerne får oss til å tenke helt nytt om tid. Tid vil plassere Carlo Rovelli trygt i æresdivisjonen av store vitenskapsformidlere.» New Scientist «Møt den nye Stephen Hawking ... Tid er en lysende bok.» The Sunday Times «Blendende godt skrevet» The Times

299,-

«Allerede er det grunn til å spå at Alf Skjeseths Nordens Casablanca er høstens mest fargerike bok om den andre verdenskrig. 50 000 eksilnordmenn på flukt fra naziokkupasjonen levde ikke akkurat i fred og fordragelighet. … I boka om det norske miljøet i Stockholm ligger stoff til utallige romaner.»

«Med en unik blanding av forskningsformidling, analyse og egne erfaringer tar Anne Bitsch metoo-samtalen videre. … Alle unge jenter burde få låne Bitsch som mor. Heldigvis finnes denne boken. Brev til en ufødt datter er uten tvil et viktig bidrag i en større diskusjon om kjønn, seksualitet og makt i dagens Norge.»

Fredrik Wandrup Dagbladet

Tonje Vold Morgenbladet

399,-

199,-

Drea Karlsen fikk diagnosen bipolar lidelse i 2013. Etterpå fulgte mange innleggelser på psykiatrisk avdeling, ofte utløst av selvmordstanker. Med boka Psykehus leverer hun en sterk og upolert fortelling om hvordan det er å være ung og psykisk syk. Om å være innlagt og falle utenfor. Og om å reise seg igjen.

«Også som friluftsforfatter er Robert Louis Stevenson blitt en moderne klassiker... Dette er skrevet av en nybegynner blant vandringsmenn, og det gir fortellingen en helt særegen sjarm. ... 'På vandring med et esel i Cevennene' foreligger i en spenstig oversettelse ved Alexander Leborg... Anbefales!» Espen Haavardsholm Klassekampen

349,-

299,-

www.spartacus.no

b ø k e r VÅ RT L A N D

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

Anmeldelse

Jenny Hvals roman Å hate Gud har et viktig anliggende, men blir både langtekkelig og lite interessant. anmeldelse /

Jorunn Økland

Å bli ett med gørra

Jenny Hval Å hate Gud Roman Forlaget Oktober En uendelighet av fragmenter.

I Jenny Hvals nye roman, Å hate Gud, er det noen setninger som går igjen. En av dem er «Jeg hater Gud – når jeg …». Boken består av flere deler, hvorav den første – 1. Heksekunsten – fyller mesteparten av de rundt 250 sidene. Det er uvisst hva det er mest fruktbart å lese denne delen som. Ut fra boktittelen kan den leses som et forsøk på å skrive ut et oppgjør med en oppvekst på Sørlandet, Jesus-revolusjonens og bedehuskristen dommens domene. Interessante refleksjoner omkring blasfemi, samt intense beskrivelser av hat som et slags frirom, gir forklarende bak grunn for jeg-personens intense dragning mot black/trash metal, hekser, magi, seksualitet, kroppsvæsker og kroppsmaling. Denne første delen, som videre kan leses som forfatterens krafttak for å få tak i sin egen kreative kraft og «jorde den» i materien i stedet for i det sublime, spiller opp til et filmmanus som presenteres i bokens andre del, 2. Skogen: en film. Tredje del har undertittelen 3. Egget, før det unummererte postskriptet Bassenget kommer til slutt. Gørra som lim. Det er lite på norsk mark å sammenligne denne romanen med. Nærmest kommer Wenche Mühleisens romaner og tekster, der også hun beskriver kunstnerisk-seksuell aktivitet i kunstnerkollektivet i Friedrichshof. Begge beskriver Friedrichshof som inspirerende, en ny måte å nærme seg kunst og kreativ kraft på. Men der Mühleisen, som selv bodde i kollektivet i mange år, tok et sterkt, litterært oppgjør med miljøet og dets misbruk og fornedrelse s pesielt av barn, men også til dels kvinner, finner Hval en film med Miss Canada som under sitt besøk blir badet i avføring, svært inspirerende. Mühleisen har utøvd sin kunst innenfor en konstant reflekterende ramme, hennes opplevelser og eksperimenter (som tangerer jeg–personens eksperimenter i Hvals roman) blir dermed forståelige og kanskje betydningfulle for andre. Jeg-personen i Hvals bok virker ikke spesielt opptatt av å oppnå kontakt med andre mennesker gjennom språket, og velger heller væskene, gørra og aspiken som kontakt lim. Så da blir spørsmålet hvorfor jeg-personen absolutt må uttrykke seg innenfor rammen av en relativt lineær, språklig form som en roman. Magi. I tredje del, Egget, kommer bokens første avslutning: «Jeg er den andre muligheten, … den svarte dampen fra hatets okkulte bål. Jeg er Jenters hat gjennom århundrer , THE END». Men så er det kanskje ikke «the end» likevel, ettersom magi aldri opphører. «Det viktigste med magi er å skape møtepunkter, så andre kan strekke seg videre inn i kunstrommet etterpå.» Denne definisjonen av magi avviker fra vanligere definisjoner som også inkluderer elementer av

Foregriper kritikk: Jenny Hval er en svært anerkjent musiker. Romanen Å hate Gud åpner i liten grad for involvering, mener vår anmelder. Foto: Alf Simensen

manipulasjon, styring og bøying («bending»). Bassenget som beskrives i postskriptet, er ikke fylt med vann, men med kabaret, altså aspik: «Kabareten er en voyeristisk drøm, en drøm om å kunne se gjennom strukturene, gjennom materien. Vi ser rett gjennom en form og inn til innholdet. Vi ser lik i jorda, penis i vagina. Det ugjennomtrengelige vevet og alle de lukkede overflatene vi er vant med fra nesten alle andre objekter, har forsvunnet med kabareten … Kabareten gir oss tilgang på evigheten.»

ha utfoldet sin virketrang og kreativitet. I den siste delen vender Hval tilbake til skrivelæreren på det amerikanske universitetet som gav jeg-personen tilbakemelding om at hun måtte skrive mer utenfra, med innsikt: «Selvopptatt, innforstått og privat, sier han. Stusslig og primitivt.» Til dette svarer jeg-personen: «jeg forstår aldri utenfra, med innsikt. Men jeg forstår at kunsten kan tukle med seg selv, sin egen fortid, sin egen historie, og skape nye bånd og følelser.»

Jeg-personen i Hvals bok virker ikke spesielt opptatt av å oppnå kontakt med andre mennesker gjennom språket, og velger heller væskene, gørra, aspiken, som kontaktlim.

Foregriper kritikk. Her viser Hval at hun er i stand til å foregripe noe av det som kan komme som kritikk mot boka, og å svare på en slik kritikk. Svaret, lagt i munnen på jeg-personen, er at hun ikke forstår kritikken, og at kunsten når den tukler med seg selv, kan skape nye bånd og følelser. Til det er det å si at det ikke skapes nye bånd i boken, bare en uendelighet av fragmenter som legges ned i aspik, som vel er mer lim enn bånd. Det gjør også boken langtekkelig. En person som blir sittende og tukle med seg selv, blir ikke så interessant for andre. Det blir ikke noen åpning for deltakelse og involvering, og jeg blir i tvil om Hval i det hele tatt ønsker å nå ut gjennom språket.

Viktig anliggende. Boka har et viktig anliggende: Jeg-personen vil formulere og gripe «jenters hat gjennom århundrer». Det er et prisverdig prosjekt. Selv tror jeg jenter har hatet mangelen på rettigheter og muligheter. Å ligge flytende i aspik, bæsj, blod og andre kroppsvæsker er neppe forløsningen for jenter som gjerne skulle

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

VÅ RT L A N D b ø k e r

Litteraturbilaget BØKER blir heldigitalt fra 28. september! Alle abonnenter kan lese hver eneste avis vi gir ut digitalt som e-avis.

Slik får du tilgang:

Sterk roman: Maria Kjos Fonns roman gjør sterkt inntrykk, men det er ikke bare fordi det er en traumatisk historie som formidles, men fordi form og innhold er flettet så tett sammen, skriver vår anmelder. Foto: Privat

Maria Kjos Fonn balanserer elegant mellom lidelse og innsikt. anmeldelse /

Last ned appen «Vårt Land e-avis» til nettbrett eller mobil.

Kjetil Røed

Presist og særegent om menneskelig mørke Hovedpersonen i Kinderwhore, Charlotte, er en ung jente som har hatt en ekstremt røff oppvekst, med overgrep, dop og påfølgende institusjon alisering og fremmedgjøring. Hun vokser opp med enn rusavhengig mor, og en rekke «fedre» som forsvinner like raskt som de kommer. Hun opplever også å bli misbrukt seksuelt av en av «fedrene» over lang tid. Det som er romanens største styrke er hvor langt vi dras inn i Charlottes mentale liv gjen nom slående bilder og presise, originale, for muleringer. Det er som om boka er skrevet fordi det er tvingende nødvendig for forfatteren. Den sitter som et skudd. Fremmedgjøringens bilder. Språket blir et red skap for å overleve, for det er gjennom å beskrive hva som skjer, ting blir klart for Charlotte. Gjen nom språket kan hun ta kontroll over fortiden, men også det som skjer nå – og det som kan komme til å skje. Charlotte overlever gjennom å skape bilder som transformerer virkeligheten til noe hun kan fortelle om med egne ord. De vonde følelsene eksternaliseres, de plasseres blant annet i to dukker: «Redd og Lei seg lå i boksen, men de krafset under senga mi.» Det vonde transformeres til et teknisk anliggende når det hele blir overveldende. «Jeg husker første gang jeg prøvde å skru av hjertet mitt.» Smertelige valg. Charlotte redigerer sine erfaringer og sin kropp som man klipper en film, noe som naturlig nok fører til at de umiddelbare følelsene legges under lokk. «Hullemaskinen» kaller hun metoden. «Hullemaskinen klipper biter av tida ut av minnet, og jeg sitter igjen med en kalender hvor ting er borte. (…) Noen ganger klipper den et hull i «jeg». Og det blåser kald vind gjennom hullene.» Charlotte forsøker også å komme lidelsen i forkjøpet. Hun inviterer til sex uten å nyte det, men har kontroll siden hun selv har tatt initia tivet. Når hun ikke har et valg, spiller hun rol len som Dukken, men når hun selv bestemmer er hun Maskinen. «Smerte er et valg, sa jeg til meg selv.» Grusom skjønnhet. Når Charlotte går inn i rusmisbruk, prostitusjon og hva mer er, blir språket mer og mer skjerpet. Det menneskelige forfall knyttes sammen med språklig og billedmessig overskudd, som nærmer seg

Maria Kjos Fonn Kinderwhore Roman Aschehoug Vakkert og forferdelig.

2. 3.

Har du lest saker på vl.no før? Logg deg inn med samme brukernavn og passord som du bruker der. Har du ikke brukt vl.no før? Registrer digital bruker på vl.no/digitalbruker

Les avisa akkurat slik du er vant til på papir.

I e-avisen får du:

skjønnhet.«En gang så jeg en dame hvor an siktet så ut som det var lappet sammen på nytt av blåmerker, det var vridd av hevelser, det var satt sammen på nytt. Noen hadde satt merker på henne som gikk dypere enn et smykke.» Det hele ender i et kullsort mørke, før det lys ner mot slutten. Det er faktisk litteraturen, det å skrive, som ser ut til å kanskje redde hoved personen. Etter hvert bestemmer Charlotte seg nemlig for å «skrive mer og skreve mindre», som hun formulerer det. Maleren Francis Bacon sa en gang, da han ble spurt om hva han ville formidle med maleriene, at han ville koble seg direkte til nervesystemet til betrakteren. Det samme gjør Fonns bok. Lys og mørke. Fonns roman gjør sterkt inntrykk, men det er ikke bare fordi det er en traumatisk historie som formidles, men fordi form og inn hold er flettet så tett sammen. Alt virker eksisten sielt nødvendig. Og så er det dette menneskelige mørket i boka, da, som borer dypt i leseren. Det skal ganske mye til for at en bok virkelig trekker meg ned i menneskelivets kjeller som Kinderwhore gjør det. Det gjør vondt, men siden språket er så fininnstilt og tett på Charlottes sjelsliv, er dysterheten også rensende. Det blir både vakkert og forferdelig. I likhet med Stig Sæterbakkens bøker gir det en følelse av vergeløshet å lese Kjos Fonn, en opplevelse av å ikke kunne beskytte meg mot det menneskelige dypet jeg inviteres inn i, som forsterker inntrykket av at noe står på spill. Maria Kjos Fonn må aldri slutte å skrive.

•

Vårt Land seks dager i uken – tilgjengelig uansett hvor i verden du er.

•

Tilgang til morgendagens avis allerede KL 21: 15 dagen før papirutgivelse.

•

Tilgang til arkivet vårt.

•

Mulighet til å lagre aviser og lese de senere.

b ø k e r VÅ RT L A N D

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

Melding

Frå sin stad tidleg på 1800-talet såg Mary Shelley inn i det vi i dag diskuterer om genmodifisering og bioteknologi. Forfattaren av klassikaren Frankenstein har no fått ein framifrå biografi. anmeldelse /

Knut Ødegård

Når mennesket vil vera Gud

Fiona Sampson In Search of Mary Shelley, The Girl Who Wrote Frankenstein Biografi Profile Books 2018 Gripande og fascinerande om Frankensteins skapar.

Det er i år 200 år sidan ein anonym engelsk forfattar gav ut ein roman som sjokkerte si sam tid og som framleis kjem ut i nye opplag over heile verda: Frankenstein; or The Modern Prometheus. Mary Shelleys Frankenstein er ein klassikar, og ikkje minst har dei mange filma tiseringane gjort det skremmande m onsteret til eit felles referansepunkt på line med den jødiske Golem-skapnaden. I litteraturhistoriske framstillingar blir romanen ofte nemnt som den fyrste science-fiction-romanen eller som den fremste grøssar-romanen. Eg les han som eit visjonært skrift. Men kven var eigentleg forfattaren av romanen om Frankenstein og hans monster? Litterær stjerne. Mary Shelley var kona til poeten Percy Bysshe Shelley. Forfattarnamnet kom etter kvart med på framsidene av dei tal lause utgåvene, og for mange er namnet hen nar ikkje knytt til anna enn denne «grøssaren». I heimlandet vart ho rett nok ei slags litterær stjerne, men vanskeleg å forstå og halda fast i ei biografisk ramme. Vi misser synet av henne like lett som Frankensteins monster brått for svinn over fjell og isbrear. Minnar om vår tid. Dette er utgangspunktet for Fiona Sampsons biografi In Search of Mary Shelley, The Girl Who Wrote Frankenstein. Lat det straks vera sagt at Fiona Sampson, som er godt etablert blant dei fremste av Englands poetar, har skrive ein av dei mest interessante forfat tarbiografiane eg nokon gong har lese. Her er det eit kvinneportrett som både imponerer og som fører lesaren tett inn mot eit grunnlærd, djervt og kjenslevart menneske. Samtidig er bio grafien også mykje meir enn portrettet av Mary Shelley. Han er òg ei skildring av ein periode i engelsk åndsliv før dronning Victorias tid som på mange måtar minnar om vår eiga tid. Det handlar om åtak på kristendomen, forsvar for ateisme, seksuell eksperimentering med blant anna trekantsex, tru på vitskap, oppdagingar og tekniske revolusjonar. Brutalitet og kjærleik. Engelsk romantikk er sanneleg mykje meir enn vakre natur- og sjele skildringar. Det kjem ikkje minst fram i Fiona Sampsons biografi kor brutalt egoistisk Percy Shelley oppførte seg både mot kona si og andre som kom inn i hans krins. Han trudde på fri sex, fyrst og fremst for seg sjølv, og praktiserte dette samstundes som han igjen og igjen gjorde Mary

Humanisme og ateisme. Den krinsen av roman tikarar som den unge Mary Shelley tilhøyrde, var oppteken av naturfilosofi og politisk filosofi og ubunden av religion og grenser. Livssynsmessig stod dei nær det vi i dag med eit uklårt omgrep kallar humanisme, poeten Shelley skreiv jamvel eit forsvarsskrift for ateismen. Når tenåringsjenta Mary Shelley skriv Frankenstein; or, The Modern Prometheus, er det altså ikkje ut frå eit kristent menneskesyn ho skapar dette skremmebiletet på resultatet av menneskets tukling med skaparverket. Under tittelen med Prometheus viser til titanen i gresk Ei ungjente. Det er forbløffande kor ung Mary mytologi som skapar menneske på nærmast Shelley var då ho skreiv debutromanen. Etter det mekanisk vis. Romanen kan lesast på fleire plan, Fiona Sampson fortel i biografien, var Shelley men utan tvil er eit hovudtema hybris, og mon berre «ein jentunge» på 18–19 år då ho byrja å steret som dr. Frankensteins hybris har skapt, såg ho som i ein visjon: Eit menneskeskapt nytt På sitt vis er Mary Shelleys og større menneskeliknande vesen, resultatet av ei sortering av menneskestoff, som trugar med Frankenstein nærmast «profetisk» å utrydda mennesket som art slik vi kjenner det. om ei tid vi i våre dagar sit djupt gravid. Av borna ho fødde, overlevde berre eitt. Det er gripande korleis ho heldt fast ved kjær leiken til denne mannen ho forelska seg i som sekstenåring, og var tru mot i sin lange enke stand etter at Percy døydde som ung mann. Mary Shelley var fødd inn i ein intellektuell familie der båe foreldra var blant si tids leiande litteratar og politiske filosofar. Mora, den femi nistiske forfattaren Mary Wollstonecraft, døydde like etter at dottera vart fødd i 1797 og saman med halvsystera Fanny vart Shelley oppdratt av faren, anarkisten William Godwin.

inne i.

skriva boka. Percy og Mary var i Sveits saman med venen lord Byron som var blitt sambuar med Marys halvsyster. Det var ein ungdomsgjeng som møttest i Sveits og det skal ha vore eit på funn av lord Byron at dei alle skulle skriva sine «spøkjelseshistorier». Etter å ha levd med Fiona Sampsons biografi i lengre tid, også med ei reise til England for å høyra hennar forelesing i The British Library om Mary Shelley, las eg romanen på nytt. Eg skal vedgå at eg ikkje før no fatta kor aktuell denne romanen er. På sitt vis er Mary Shelleys Frankenstein nærmast «profetisk» om ei tid vi i våre dagar sit djupt inne i. Ein ny menneskeart. For medan dei andre ungdomane skreiv på sine spøkjelseshistorier, byrja Mary Shelley på ein roman om mennesket som vil overta Guds plass i skaparverket. Om mennesket som vil skapa liv og ein ny og meir fullkomen menneskeart. Frå sin stad tidleg på 1800-talet ser ho inn i det vi i dag diskuterer om genmodifisering og bioteknologi; fysiske og kjemiske inngrep for å endra menneskets eigenskapar. I si ideologiske utgåve er dette kalla transhumanisme og byggjer mellom anna på den britiske biologen Julian Huxleys idear i eit essay ved same namn.

Konsekvensane. Dét er romanens «bodskap», slik eg les han. Samansett av brev og dagbok notat er dette ein stramt komponert roman som framleis verkar effektiv og vital. Men Mary Shel ley hadde ikkje vore så stor som romanforfattar om ho ikkje hadde gått djupare inn i dei prob lemstillingane ho reiser om konsekvensane av å gripa inn i livsmysteriet og skaparverket. Ho maktar jamvel å dreia perspektivet over til ei form for medliding med monsteret som vender seg til sin skapar, vitskapsmannen, og tryglar om empati: Monsteret er jo utan skuld i at det vart som det vart. I staden flyktar Frank enstein frå sitt skaparverk, som igjen hemnar seg blodig på vitskapsmannens ætt og art – og utløyser Frankensteins jakt for å drepa det vesenet han skapte. Irreversibelt? Vi får ikkje vita om monsteret døyr i isøydet, og dermed vert vi stilt overfor det spørsmålet som vår tids transhumanistar vert konfronterte med: Er ikkje ei teknologisk endring av mennesket irreversibel? Korleis kan ein vita om det er vår eigen undergang vi er i ferd med å eksperimentera fram? Fiona Sampson har skrive ein gripande og fascinerande biografi om Frankensteins skapar. Ungjenta og den vaksne kvinna Mary Shelley heldt fast ved ei tru på kjærleiken og menneske verdet trass i eit miljø der alle verdiar var under debatt og trass i personlege opplevingar av svik og endelaust mykje sorg.

f r e d a g 7. s e p t e m b e r 2 0 1 8

VÅ RT L A N D b ø k e r

bokquiz

1. Kva heiter nobelpris vinnar V.S. Naipauls gjennombrotsbok frå 1961, også rekna som eit av hans hovudverk? 2. Kor mange brør er det i Fjodor Dostojevskijs Brødrene Karamasov, og kva heiter dei? 3. Kvar i Oslo er vi i Tove Nilsens Skyskraper engler frå 1982? 4. Kven handlar Sara Stridsbergs Drømme fakultetet om? 5. Kva handlar diktet «Tulipan» av Øyvind Rimbereid om? 6. Når kom Elsa Morantes roman Historien ut? 7. Kva heiter forfattaren som har skrive manuset til den aktuelle kata strofefilmen Skjelvet? 8. Kva for eit evangelium er det José Saramago skreiv roman om i 1991? 9. Kor mange hovud og kor mange auge har trolla i «Småguttene som traff trollene på Hedals skogen»? 10. Kor mange romanar har Trude Marstein skrive?

10. Seks romanar med årets Så mye hadde jeg 9. Tre hovud og eitt auge. 8. Han dikta opp evangeliet etter Jesus i romanen Jesusevangeliet 7. Harald Rosenløw Eeg 6. 1974 5. Tulipankrakket i Nederland i 1637, 1930-tallets depresjon, og nyare finanskrisar 2. Tre stykker, Aljosja, Ivan, Dmitrij 1. Et hus til Mr. Biswas

Foto: Universal Pictures/NTB scanpix

3. Bøler

4. Valerie Solanas

Populært monster: Boris Karloff spelte hovudrolla som Frankensteins monster i regissør James Whales film Bride of Frankenstein frå 1935. Mary Shelleys klassiske roman F rankenstein er blitt filmatisert ei rekke gonger.

KULTUR OG IDÉER Lyden av stor og inspirerende litteratur i alle sjangere, rett inn i øret. Mens du går en frisk høsttur, mens du jogger eller trener. Mens familien sitter i bilen på vei til hytta. På bussen, toget, trikken. Velkommen til Fabel. De beste norske forfatterne på mobil og nettbrett.

Prøv Fabel gratis i 4 uker i høst. Ingen bindingstid. Se fabel.no eller send FABEL til 2280

En tjeneste fra Lydbokforlaget