Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av og annen bruk av materialet i kunstig intelligens og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Omslag: Jesper Egemar
Illustrasjoner: Finn Holo
Sats: ottaBOK
Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS Boken er satt med: Plantin MT Pro Light 10,5/13,5
Papir: 100 g Amber Graphic 1,25
Elektronisk tilrettelegging i EPUB-format: PHi Business Solutions Ltd.
Forord
Det sitter en mann overfor meg. Vi er på psykologkontoret mitt, og dette er første gang vi møtes. Inntrykket er at han er høflig og vennlig; han hjalp meg med å bære vannglass og mugge på vei inn og sier at han er takknemlig for å få komme. Samtidig ligger det noe avventende mellom oss, han ser litt ekstra lenge på meg hver gang blikkene våre møtes. Han virker usikker på om han kan stole på meg. Forståelig nok; det er første time, og han kjenner meg ikke. Vi begynner å prate, først om behandlingssituasjonen vi er i, og deretter forteller han om livet sitt. Han beskriver en hverdag preget av angst, grubling og stadig tvil. Tidligere har han vært overdrevet redd for å være syk, og den siste tiden har han hatt perioder der han er redd for å smitte andre med ulike sykdommer. Mannen forteller meg mye, men det virker som om det er noe han holder igjen. Plutselig begynner han å gråte. Da kommer det han har holdt tilbake.
«Jeg er blitt redd for at jeg skal skade de jeg er glad i. Jeg har fått så utrolig vonde tanker og følelser som jeg virkelig ikke vil ha.»
Han peker ned på bagen sin og sier han har med seg klær og toalettsaker. Han var sikker på at jeg kom til å ringe politiet etter samtalen vår, og har forberedt seg på å bli sendt i varetekt.
Når jeg utforsker mer, er det tydelig at dette er OCD. Mannen har tabubelagte tvangstanker, han er alt annet enn farlig. Han blir lettet når jeg sier det til ham. De anspente skuldrene er blitt lavere. «Dette er det ingen som snakker om», sier han. «Jeg skulle ønske det var mer kjent. Da hadde det kanskje ikke gått så langt som dette. Kanskje hadde jeg turt å søke hjelp tidligere.»
Selv om denne ene timen trolig ikke er nok, har mannen overfor meg allerede tatt et viktig skritt: Han har søkt hjelp og valgt å være åpen. Nettopp derfor er det viktig at han får snakke med noen som er trygg i møte med tabubelagte tvangstanker, som vet hva som faktisk hjelper; og hva som ikke gjør det.
Dette høres kanskje ut som en uvanlig historie. Det er det ikke. Hver uke kommer det kvinner og menn som er fortvilt, til behandling. De beskriver seg selv som potensielt fæle mennesker. De er blitt redde for alt de tenker, kjenner på og føler. De kjenner seg ensomme, rare, farlige, og de er usikre på om de skal tørre å oppsøke hjelp. Noen er redde for hva de skal finne ut, eller for at behandleren skal si at de ikke har OCD. Andre er bekymret for at behandling kan gjøre dem verre. Flere har gått i annen terapi tidligere som dessverre har gjort dem mer angstfylte og usikre. Sammen med terapeuten har de gått i uendelige sirkler og gravd, analysert og tvilt.
Denne boka har blitt til gjennom møtene med alle disse menneskene. Igjen og igjen hører jeg: «Det finnes ikke god informasjon om dette. Jeg skulle ønske det fantes mer kunnskap og var større åpenhet om denne typen tvangslidelse. Da hadde jeg kanskje turt å stole på at dette er OCD, og at jeg ikke er farlig på ekte.»
Til alle som kjenner seg igjen i dette, vil jeg si: Du er ikke alene. Det er ikke noe galt med deg eller tankene dine. Alle mennesker har påtrengende tanker og følelser som strider mot verdiene våre og hvem vi er, det er en del av det å være menneske. Slike følelser er ikke et skjult tegn på hvem du er, og uønskede kroppslige reaksjoner sier ingenting om moral eller intensjon. Det du opplever, er ikke farlig, og det gjør deg ikke til en farlig person.
Denne boka er skrevet for dem som lever med tabubelagt OCD.
Den er også ment for pårørende som vil forstå hva dette handler om, og hvordan de kan være en god støtte. I tillegg er den skrevet for fagpersoner som fastleger, helsesykepleiere, terapeuter, psykologer og pedagoger, som møter mennesker som har OCD, eller er i ferd med å utvikle det.
Takk først og fremst til de som har bidratt til denne boka: til Silje, Amina, Marius og Emma. Takk for deres modige stemmer, takk for at dere har brukt av deres tid og gjort noe som krever mye av dere, for å hjelpe andre. Takk også til alle dere med angst og OCD som tør å oppsøke behandling, til dem jeg er så heldig å møte og
få følge på veien. Jeg lærer mye av dere alle sammen, og det er jeg takknemlig for.
Takk til Universitetsforlaget og redaktørene der: Mariann Bakken, Lill Salole og Kristin Harbø Buland. Takk til mine kolleger ved Angstklinikken for faglige drøftinger, innspill og støtte. Takk særlig til Iselin Solerød Dibaj og Baldur Kjelsvik for uvurderlige tilbakemeldinger på boka. Tusen takk til min bror Finn for illustrasjoner. Takk også til min familie: til Mads, Ulrik og Lars, for all tålmodighet underveis og at dere tror på meg. Dere betyr alt for meg.
Innledning
«Jeg vil så gjerne at andre skal vite om dette. At det er håp. Noe av det som har hjulpet meg, er de gode historiene der ute. Jeg har trengt å høre om andre som har blitt kvitt sin OCD.»
«Jeg vil så gjerne si til dem som har det sånn som jeg hadde: Dette er ikke en kronisk lidelse du trenger å ha hele livet. Det finnes god behandling. Jeg vil fortelle om hvor fort det kan gå, fra at man en dag tenker: ‘Dette orker jeg nesten ikke leve med’, til at man neste måned tenker: ‘Herlighet, tenk at jeg var så redd for det her.’»
«En gang fikk jeg høre at OCD er en av de mest slitsomme lidelsene man kan ha, men jeg vet også at det er noe man kan bli helt fri fra.»
Dette forteller Silje, som tidligere hadde tabubelagt OCD. I denne boka får du møte henne og flere andre som beskriver hvordan det var for dem å ha tabubelagte tvangstanker. De forteller også om sine veier ut av tvangslidelsen. De har valgt å dele sine erfaringer fordi de ønsker å spre kunnskap om denne formen for angst. De, som jeg, mener at åpenhet kan bidra til at flere får god hjelp, og at det kan øke forståelsen hos fagpersoner og de som står nær noen med OCD. På norsk sier vi ofte tvangslidelse, men det er også vanlig å bruke det engelske begrepet OCD, som står for Obsessive Compulsive Disorder. Når man har OCD, har man både tvangstanker (obsessions) og tvangshandlinger (compulsions), også kalt ritualer. Tvangstanker betyr at man får påtrengende tanker, indre bilder eller impulser som skaper angst eller ubehag. De oppleves uønske-
de og forstyrrende for dem som får dem. Allikevel kommer tankene igjen og igjen. Tvangshandlinger er alle de handlingene man gjør for å dempe dette ubehaget, eller for å forhindre at det man frykter, skal skje. Et eksempel på en tvangstanke er: «Hva hvis jeg er ansvarlig for at det begynner å brenne?», og tvangshandlinger knyttet til dette kan være å skru av alle elektriske apparater når man går ut av huset, sjekke at man har dratt ut ledninger eller ikke har lagt noe brennbart nær en varmeovn.
Obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD) er en angstlidelse som kjennetegnes av påtrengende, uønskede tanker, bilder eller impulser (tvangstanker) og handlinger eller mentale ritualer (tvangshandlinger). Personen føler seg drevet til å utføre handlingene for å redusere ubehag eller for å forhindre det man frykter.
Symptomene oppleves som overdrevne eller urimelige og ofte i strid med egne verdier. Innsikten kan variere. Plagene må være tidkrevende og/eller føre til betydelig lidelse eller funksjonsfall. Symptomene skal ikke kunne forklares bedre av annen psykisk lidelse, rus, medisiner eller somatisk sykdom.
Kilde: World Health Organization (WHO), 2022
OCD kan deles inn i overordnede temaer som handler om kontaminasjon og renslighet, frykt for å forårsake skade eller ulykker, symmetri og «just right»-følelse samt tabubelagte tvangstanker.
Denne boka inkluderer seksuelle, aggressive, religiøse og moralske tvangstanker under betegnelsen tabubelagt OCD.
Forskning viser at tabubelagte tvangstanker er utbredt blant personer med OCD. Anslag tyder på at rundt 20–30 % oppgir slike tanker som sitt hovedproblem (Moulding et al., 2014). Det er imidlertid grunn til å anta at disse plagene ofte underrapporteres, og at forekomsten kan være større enn det tilgjengelige tallmaterialet tilsier. Tabubelagte tvangstanker utgjør altså en vanlig form for OCD, men er dessverre mindre forsket på enn de øvrige OCD-formene (Williams & Wetterneck, 2019).
Ved tabubelagt OCD får man, som ved andre typer OCD, påtrengende tanker og en gjentakende trang til å utføre tvangshandlinger. Innholdet handler imidlertid ikke om ytre katastrofer, men om at man selv kan være en ekkel, syndig eller umoralsk person,
og hvilke konsekvenser dette kan ha. Tabubelagte tanker kan være knyttet til aggresjon eller vold, moralsk eller religiøs mangel på samvittighet eller at man har uakseptable eller jeg-fremmede seksuelle tendenser eller preferanser. Man kan eksempelvis bli redd for å skade andre, at man egentlig er pedofil, har en annen legning enn det man egentlig har, eller at man kan utsette andre for uakseptable seksuelle handlinger. Det kan også handle om at man blir redd for at man skal gjøre feil som går ut over andre, at man ikke egentlig er glad i dem rundt seg, eller er et generelt slemt menneske. Andre kan frykte at de skal vanære Gud, eller får følelser de synes er syndige og forkastelige.
Kriteriene for diagnosen innebærer at man har hatt tvangstanker og tvangshandlinger omtrent hver dag i løpet av de siste to ukene. Symptomene skal ha vært så plagsomme at de har skapt problemer med å fungere i dagliglivet, for eksempel på skole eller på jobb, i sosiale sammenhenger eller på andre arenaer (World Health Organization, 2022). I Norge vil omkring 1–2 % av befolkningen i løpet av livet oppfylle kriteriene for en tvangslidelse (Grøtte, Hummelen & Malt, 2026).
Enda flere enn dette har det vi kaller subterskelsymptomer på OCD. Det betyr at man har tvangstanker og tvangshandlinger, men at symptomene ikke påvirker fungeringen så mye at man tilfredsstiller kriteriene for en diagnose. Tidligere har man anslått at rundt en tredjedel av befolkningen kan ha tvangstanker eller -handlinger i en mild grad i løpet av livet (Ruscio et al., 2010).
Forskning viser at påtrengende tanker med ubehagelig eller tabubelagt innhold er svært vanlig for oss mennesker. Kunnskap om dette, og om hvordan vi kan møte slike indre opplevelser, kan forebygge at man utvikler OCD og går fra milde symptomer til mer alvorlige plager som har en negativ virkning på livet.
Det er viktig at helsepersonell og andre hjelpere kjenner igjen tabubelagt OCD, forstår hvordan lidelsen opprettholdes, og vet hva som er god behandling. Når personer allerede er redde for hva tankene deres kan bety, kan fagfolk som uttrykker bekymring, anbefaler feil behandling eller legger opp til et unødvendig høyt behandlingsnivå, bidra til å forsterke frykten. Dette kan få alvorlige konsekvenser – både for den som strever, og for dem som står dem nær.
Silje beskrev hvordan hun lenge gikk i behandling uten at dette gjorde henne bedre:
«Jeg gikk jo til den forrige psykologen i to år før jeg kom hit. Hun forsto at det var OCD jeg hadde. Det er jeg glad for. Men hun klarte jo ikke å behandle meg riktig. I stedet for at hun ga meg eksponeringsoppgaver, eller utfordret meg på at jeg måtte tåle å være usikker, så ble hun en av tvangshandlingene mine. Hun gjorde det med god hensikt, men hun gjorde meg jo egentlig bare en stor bjørnetjeneste.»
«Hun sa ofte til meg: ‘Silje, du er en av de snilleste klientene jeg har. Du er jo en av dem som aldri kunne skadet noen.’ Hun sa masse sånne fine ting hver gang jeg kom til time. Jeg ble skikkelig lettet der og da, men det varte ikke lenge før tvilen kom tilbake. Og så kom det til et punkt hvor jeg ikke ble bedre av å gå til henne. Jeg ble bare mer avhengig av å få den bekreftelsen. Jeg tror det er derfor jeg har hatt OCD så lenge, for jeg brukte så lang tid før jeg fikk riktig hjelp.»
Stadige bekreftelser kan føles lindrende der og da, men de bidrar ikke til bedring over tid. Tvert imot blir antakelsen om at visse tanker er farlige, moralsk avslørende eller må håndteres på en spesiell måte, stående uimotsagt. Når lettelsen kun kommer gjennom ytre forsikring, får tvilen raskt nytt fotfeste. Over tid kan dette føre til økt angst, mer usikkerhet og et sterkere behov for bekreftelse.
Det er viktig å forstå at det å få tanker med voldelig eller seksuelt innhold i seg selv ikke er unormalt, farlig eller et tegn på at noe er galt. Slike tanker forekommer hyppig også i normalbefolkningen. I spørreundersøkelser oppgir de fleste at de har hatt plutselige og uønskede tanker om å skade andre eller om upassende seksuelle handlinger, selv om de aldri ville handlet slik (Radomsky et al., 2014; Purdon & Clark, 1993). Allerede på 1970-tallet undersøkte Rachman og de Silva (1978) om mennesker i den generelle befolkningen hadde hatt uønskede tanker i det siste. Over 80 % rapporterte tanker som å skade familiemedlemmer, utføre uønsket seksuell atferd, skade babyer eller eldre, eller tanker om skitt og forurensning. Disse funnene viser at slike tanker, bilder og følelser er en normal del av det å være menneske.
Selv om nesten alle mennesker opplever påtrengende tanker fra tid til annen, utvikler de færreste OCD. Forskjellen handler altså ikke om hvilke tanker og følelser man får, men om hvordan de tolkes og tillegges mening. Hos personer med OCD forstås tankene ofte som betydningsfulle og avslørende – som tegn på at man er farlig, umoralsk eller mangler samvittighet. Når tanker forstås på denne måten, kan de utløse sterk skam, skyldfølelse og frykt og starte en selvforsterkende angstspiral.
Silje skulle ønske at denne kunnskapen hadde vært mer tilgjengelig tidligere i livet hennes:
«Jeg synes det er viktig at vi snakker om dette med tabubelagte tanker. Jeg skulle ønske at det tidligere var noen som sa til meg: ‘Noen ganger kan man få grusomme tanker, for eksempel om at man kan skade noen eller gjøre noe man synes er skikkelig ekkelt eller farlig.’
Bare fordi man tenker det, betyr det ikke noe om deg som person. Det betyr ikke at det er noe du kan komme til å gjøre. Alle mennesker kan få sånne tanker. Det er ikke farlig. Tankene dine er ikke deg. Min drøm er at mine fremtidige barn og barnebarn skal lære om dette på skolen.»
Det gikk flere år før Silje forsto at det hun strevde med, var OCD. I media og på film er det ofte andre varianter av OCD som blir omtalt, slik som frykt for brann eller bakterier. Kunnskap om tabubelagte tvangstanker har ikke vært like tilgjengelig. Kanskje skyldes dette at innholdet er så skambelagt.
Silje beskriver:
«En ting som er utrolig frustrerende for meg, er at når folk snakker om OCD, er det så utrolig karikert. Sånn typisk: ‘Jeg må ha orden i bokhylla’, eller at man vasker henda mange ganger. Det er synd at det bare er den typen OCD som blir portrettert i media.
Jeg mener det er andre sider ved OCD som fortjener oppmerksomhet nå.
Når jeg har fortalt folk om min type OCD, har jeg aldri opplevd at folk har forkunnskaper. De gangene jeg har fortalt om det til familien min eller vennene mine, har jeg jo nesten forberedt et foredrag. Det har vært en belastning for meg at jeg har måttet forklare alt dette når jeg har skullet være åpen om symptomene mine.»
Dette gjelder ikke bare Silje. Mange vegrer seg for å fortelle andre om at de har tabubelagt tvang. Ikke sjelden får jeg høre: «Dette har jeg ikke fortalt til noen andre. Du er den første som får vite dette om meg.» Andre sier som mannen jeg beskrev tidligere: «Jeg var redd du skulle ringe politiet etter vi hadde snakket sammen.»
Det at noe som er så vanlig, også er noe vi snakker så lite om, er med på å opprettholde den feilaktige troen på at ubehagelige tanker eller følelser sier noe viktig om oss som personer, og at det er noe man trenger å skamme seg over.
Også Marius, som du skal få lese mer om senere i boka, forteller om hvorfor han vil bidra med kunnskap om dette temaet:
«Jeg brenner for at andre skal forstå mer om denne siden av OCD. Hadde jeg visst tidligere at tabubelagte tvangstanker er vanlige, og at mange andre også har det sånn, tror jeg livet mitt hadde sett annerledes ut. Jeg tror ikke det ville fått utvikle seg like langt hvis jeg hadde hatt den kunnskapen.
Jeg har også savnet at folk rundt meg visste mer om dette. Når noe er mulig å snakke om, blir det lettere å bære. Det gir en følelse av at man ikke står alene, at samfunnet står bak deg. Den følelsen savner jeg når det gjelder tabubelagt OCD.»
Gjennom god behandling for OCD kan man bli stadig tryggere på at det å få slike tanker, følelser eller impulser er normalt, og at det ikke betyr noe spesielt om en selv som person. Veien ut av OCD handler om å slutte å møte slike indre opplevelser med ritualer og unngåelse og begynne å møte dem med et skuldertrekk. Allikevel er det ofte ikke nok bare å snakke om dette. Man må øve på det og erfare det over tid. For å tørre dette er det viktig å få god informasjon om hva OCD er, og hvordan man kan bli fri fra angst.
Det er derfor på høy tid at god kunnskap om denne typen OCD blir tilgjengelig. Denne boka forsøker å gjøre noe med dette. Den beskriver hva tabubelagt OCD er, og viser hvilke veier som kan være hjelpsomme for å komme ut av angsten.
Først gir boka en overordnet innføring i angst og OCD generelt. Deretter følger en gjennomgang av tabubelagt OCD. Nyttige tilnærminger og behandlingsmetoder blir så presentert. Selv om denne boka ikke er en behandlingsmanual, er den ment å gi viktige verktøy og innspill til behandlere og annet helsepersonell i møte med mennesker med tabubelagte tvangstanker.
Tabubelagt OCD
moralske og samvittighetsrelaterte plager er ikke noe nytt, selv om begrepet tvangslidelse er relativt moderne. Det finnes beskrivelser av religiøs angst og samvittighetskvaler allerede fra 16- og 1700-tallet. Da ble det vanligvis forstått som et åndelig eller moralsk problem, og av den grunn ble fenomenet beskrevet i religiøse tekster heller enn i medisinsk litteratur.
Den engelske biskopen John Moore (1646–1714) beskrev i en tekst fra slutten av 1600-tallet hvordan noen mennesker kunne bli overveldet av tanker de oppfattet som syndige eller blasfemiske under bønn. Han omtalte det slik:
(…) naughty, and sometimes blasphemous thoughts that start in their minds, while they are exercised in the worship of God, despite all their endeavors to stifle and suppress them. The more they struggle with them, the more they increase. (John Moore, ca. 1691, sitert i Mora, 1969)
Moore forsto dette som et uttrykk for «religiøs melankoli», en form for tungsinn der samvittigheten var blitt overaktiv. Hos disse menneskene utløste normale og ufrivillige tanker intens skyld, frykt og selvgranskning. I ettertid har observasjonene hans blitt trukket frem som tidlige beskrivelser av det vi nå kaller tvangstanker. Moore skrev også at de som fikk slike gjentatte samvittighetskvaler, nettopp var gode mennesker fordi «bad men rarely know anything of these kind of thoughts». Skildringene av hvordan det å undertrykke uønskede tanker gjør dem sterkere, samsvarer med det man i dag vet om mekanismene bak tvangslidelse (Rachman, 2009).
I dag bruker vi betegnelsen tabubelagte tvangstanker om inntrengende tanker som oppleves som uforenlige med egne verdier og ens selvforståelse. Slike tanker utløses ofte av en bekymring, et sanseinntrykk, en situasjon, en kroppslig fornemmelse eller følelse.
I OCD-kontekst bruker vi ofte begrepet trigger om en slik indre eller ytre hendelse som utløser tvangstanker, ubehag eller trang til å utføre ritualer. For en person med seksuelle tvangstanker om barn kan for eksempel synet av et barn på gaten eller overgrepstematikk i en film utløse, eller trigge, en uønsket tanke.
På samme måte som at alle kan få uønskede tanker, kan mennesker også oppleve spontane fysiske eller følelsesmessige reaksjoner som står i strid med egne verdier. Man kan for eksempel få en trang til å le i en begravelse eller oppleve en automatisk seksuell respons når man forestiller seg en naken kropp, selv om man anser det som upassende. Tilsvarende kan man forestille seg dramatiske eller farlige situasjoner uten å kjenne frykt eller ubehag. Det er også vanlig å kjenne en pirrende nysgjerrighet når man hører om ulike katastrofer. Slike reaksjoner sier i seg selv ikke noe om hvem vi er som mennesker. De er normale, automatiske responser som først får betydning gjennom tolkningen vi gir dem.
Ved tabubelagt OCD tolkes slike tanker, følelser og kroppslige reaksjoner som personlig relevant og viktig informasjon. Dette kan skape ubehag og en gnagende tvil, gjerne om: «Hvorfor tenkte jeg på dette nå? Hvorfor kjente jeg ikke frykt da den ekle tanken kom? Hva sier tankene og følelsene mine om meg som person?»
HVA ER TABUBELAGTE TVANGSTANKER?
Tabubelagte tvangstanker er påtrengende tanker, bilder eller impulser med innhold som oppleves moralsk uakseptabelt, skremmende eller uforenlig med den man er. Dette kan for eksempel være seksuelle, aggressive, blasfemiske eller umoralske tanker.
Tankene dukker opp ufrivillig og skaper sterk angst, skam eller avsky. Det avgjørende er at de oppleves som egodystone; de strider mot personens verdier, ønsker og selvbilde. Innholdet i tankene sier ikke noe om hvem personen er, hva hun vil eller hva hun kommer til å gjøre.
Mennesker uten OCD kan oppleve tankene som lettere ubehagelig og tilskrive dem en «kreativ hjerne». Kanskje de tenker: «Oi, nå tenkte hjernen min på det motsatte av det jeg har lyst til å tenke på.» Noen kan registrere at de føler annerledes enn de hadde trodd, men tenker ikke noe særlig over det. Slik er det ikke ved tabubelagt OCD, da låses oppmerksomheten fast i de uønskede tankene og følelsene.
Silje beskrev det slik:
«Når jeg forteller om min OCD til venner eller familie, sier jeg ofte: ‘Alle mennesker har sånne tanker, det er ikke unikt for meg. Forskjellen på oss og dere som ikke har OCD, er at jeg tenker: «Hva sier det her om meg?», og det tenker ikke dere. Dere har bare glemt det etter to sekunder.’ Da sier folk ofte at de kjenner seg igjen.
Før tenkte jeg at det måtte handle om noe dypere siden det kom så ofte til hjernen min. ‘Normale’ mennesker tenker ikke så mye på det, trodde jeg. Men jeg har skjønt at for oss med OCD oppleves disse tankene som viktig informasjon, og det er derfor de kommer tilbake igjen og igjen. Det skjer fordi vi er redd for det. Det kjennes så ubehagelig. Vi med OCD knytter tankene til hvem vi er, og da setter vi oss fast i dem. Og det er forskjellen, ikke om man har den ubehagelige tanken eller ikke.»
Når man stiller seg slike spørsmål om hva tankene og følelsene betyr, oppstår det ofte et sterkt behov for å finne svar eller for å forsikre seg om at det man frykter, ikke er sant. Det er her tvangshandlingene kommer inn. Tvangshandlinger kan forstås som forsøk på å håndtere et ubehag eller en stadig usikkerhet: «Hva sier denne tanken om meg? Hva betyr denne reaksjonen? Er jeg ekkel eller farlig?»
Tvangshandlinger er alt det man gjør for å bli kvitt tankene, følelsene eller bildene, for å håndtere ubehaget eller for å forhindre at det man frykter, skal skje. Målet er å finne trygghet og en følelse av å være sikker på hvem man er. Dette kan være åpenlyse og observerbare handlinger, som å sjekke om man har glemt noe, vaske seg på bestemte måter eller utføre handlinger gjentatte ganger. Mange har også skjulte tvangshandlinger som ikke er synlige for andre.
Eksempler på slike skjulte tvangshandlinger, eller mentale ritualer, er å sjekke hukommelsen for å bli sikker på at man ikke gjorde en ufrivillig voldelig handling, å forsøke å undertrykke visse tanker, å prøve å skape en viss følelse inni seg, be til høyere makter på visse måter eller å lete etter kroppslige reaksjoner. Grubling, bekymring og analyse er også skjulte mentale ritualer. Mange har både åpne og skjulte tvangshandlinger.
En annen skjult håndteringsstrategi er unngåelse. Man kan forsøke å styre unna situasjoner, mennesker eller temaer som kan utløse uønskede tanker eller reaksjoner. Dette kan kjennes som en lettelse der og da, men på sikt begrenses livet mer og mer.
HVA ER TVANGSHANDLINGER?
Tvangshandlinger er handlinger eller mentale ritualer som utføres for å redusere angst, ubehag eller skyldfølelse som utløses av tvangstanker. De oppleves ofte som nødvendige selv om personen samtidig kan vite at de er overdrevne eller irrasjonelle.
Tvangshandlinger kan være konkrete og synlige, som å vaske hender gjentatte ganger, sjekke, be om bekreftelse eller unngå bestemte situasjoner. De kan også være mentale og skjulte, som å gruble, analysere tanker, sjekke følelser og kroppslige reaksjoner, repetere setninger eller bønner, søke bekreftelse fra andre, Google eller KI, «nøytralisere» uønskede tanker eller mentalt gjennomgå tidligere hendelser for å forsikre seg om at man ikke har gjort noe galt.
Felles for alle tvangshandlinger er at de gir midlertidig lettelse, men på sikt opprettholder og forsterker tvangslidelsen ved å lære hjernen at tankene er farlige og må dempes eller kontrolleres.
Angriper det viktigste for oss
Tabubelagt OCD rammer noe av det mest grunnleggende hos oss mennesker: opplevelsen av hvem vi er. Lidelsen skaper tvil om egen identitet, moral og verdi og kan undergrave følelsen av å kjenne seg selv.
Mange med tabubelagt OCD har også, eller har tidligere hatt, andre typer tvangstanker. Ingen tvangstanker er objektivt sett «verre» enn andre. For den det gjelder, er det den aktuelle frykten som oppleves verst. Ved tabubelagt OCD er det allikevel ofte knyttet mye skam og andre vonde følelser til selve innholdet i det man er redd for. Mange forteller at tabubelagte tanker derfor oppleves annerledes og kanskje vondere enn andre tvangstanker.
Silje forteller:
«Det som er vondt med tabu-OCD-en, er at jeg har knyttet tvangstankene så veldig til min personlighet. Det gjorde jeg ikke med de andre typene OCD jeg har hatt. Det tror jeg skiller tvang med tabubelagt innhold fra annen OCD. Da jeg var livredd for at mamma skulle dø, lurte jeg ikke på om jeg egentlig ønsket at hun skulle dø. Og da jeg hadde angst knyttet til helsa mi, tenkte jeg ikke: ‘Jeg er en person som er veldig opptatt av helse.’ Jeg drev ikke og identifiserte meg selv som helsefrik hele tiden. Men med pedofili-OCD-en begynte jeg å knytte meg selv opp mot alt som var pedofilt. Det var veldig ekkelt, og det bygger jo ikke akkurat opp selvfølelsen. Jeg skulle ønske at jeg forsto tidligere at det ikke handler om innholdet. Pedofili har jo ingenting med meg å gjøre.»
Ved andre typer OCD identifiserer mange seg med å være en person med angst. Det som ofte oppleves som mest krevende, er å være redd og alle konsekvensene angsten får for livet man lever. Ved tabubelagt
OCD kan mange kjenne at problemet først og fremst er innholdet i angsten og tankene man får. Man identifiserer seg med det tankene handler om, og tolker det som et uttrykk for hvem man er.
Mennesker med vasketvang kan oppleve det som ekkelt og skummelt med bakterier, men de stiller sjelden spørsmål som: «Er det egentlig OCD jeg har, eller er jeg en person som er veldig opptatt av bakterier? Er grunnen til at jeg tenker så mye på bakterier at jeg egentlig liker bakterier, selv om det føles som om jeg avskyr dem?»
Lidelsen angriper selvfølelsen og troen på en selv som et godt menneske. For mange kan den også forvrenge ens selvverd, og mange sier: «Hvis dette er sant om meg, fortjener jeg ikke å leve.»
Opplevelsen av at «det er noe ved meg som er avskyelig, feil eller
umoralsk», gir grobunn for mye skam. Forskning har vist at mennesker med tabubelagt OCD i større grad enn andre har en grunnleggende selvstraffende holdning til og negative vurderinger av seg selv (Williams & Wetterneck, 2019). Man kan spørre seg selv hva som kommer først; om mennesker med et slikt grunnleggende syn på seg selv er mer disponert for å få tabubelagt OCD, eller om holdningene man har til seg selv påvirkes negativt av å ha denne typen OCD over tid. Kanskje går det begge veier.
Siden dette er en lidelse få snakker om, føler mange også at de er alene om å ha det slik. Marius, som hadde aggressive tvangstanker, beskrev det på denne måten:
«Fordi dette ikke er tematisert, og fordi jeg nesten aldri hører om tabubelagte tvangstanker, blir det lett å tro at det bare er meg. Det hadde betydd enormt mye for meg å møte andre som har det samme. Bare høre dem fortelle sin historie og kjenne: ‘Ok, vi er flere.’ Da tror jeg det hadde vært lettere å stole på at dette faktisk heter OCD, at det handler om angst, ikke om at jeg er farlig.»
Det er vanlig å tro at man får slike tvangstanker fordi man er et fælt eller ekkelt menneske. I realiteten er det hele snudd på hodet. De som får tabubelagte tvangstanker, er nettopp blant de mest omsorgsfulle, som tar livets moralske og etiske aspekter på fullt alvor (Williams & Wetterneck, 2019). Det er de med tabubelagt OCD som er minst trolig til å skulle handle ut fra disse tankene.
OCD hekter seg fast på det som er aller viktigst for oss. For en med aggressive tvangstanker vil det å være uempatisk eller ondskapsfull nettopp være det verste man kan tenke seg. Det er nettopp fordi man bryr seg så mye, at man får tanker som: «Tenk om jeg egentlig ikke er så snill som jeg burde være.»
Silje forteller:
«Det jeg husker du sa til meg den ALLER første gangen jeg var her, var: ‘Det er ikke nyttig for deg at du kommer hit, og at jeg bare sier mange positive ting om deg eller gir deg bekreftelser hver gang. Men jeg kan fortelle deg det nå, denne ene gangen, at dere med tabubelagt OCD, dere er ofte folk som er mer samvittighetsfulle og mer ansvarsfulle enn de fleste andre. Og det er enda mindre sjanse for at dere handler ut fra disse tankene, enn andre.’ For meg har det hjulpet å tenke litt på at jeg har disse tankene fordi jeg er så snill. Og jeg har blitt litt stolt av det! Det sa også faren min en gang: ‘Silje, jeg tror du har det sånn her fordi du har et overslag av empati.’ Og det tror jeg er viktig å minne seg på, for tabubelagt OCD går så veldig ut over selvfølelsen.»
Aardema med flere (2013) beskriver at hovedfrykten ved tabubelagt OCD ofte er tanken eller den indre opplevelsen i seg selv, heller enn ytre katastrofer. Man utvikler et slags fobisk forhold til ens indre reaksjoner og betydningen man tillegger dem. Et av kjernetemaene i behandling av tabubelagt tvang er nettopp derfor å skille innholdet i angsten fra personen som har angst. Den det gjelder, må hjelpes til å tørre å møte dette som angst og ikke pedofili, ekte aggressive tendenser, samvittighetsløshet eller ondskap.
Varierende innsikt
Ved OCD har man en grunnleggende opplevelse av at tvangstankene er uønskede, og en viss innsikt i at frykten for det man er redd for, er urimelig eller overdrevet. Innsikten kan imidlertid variere. Et eksempel kan være en som står og kutter grønnsaker ved siden av kjæresten sin. Plutselig kommer en innskytelse om at man kan stikke kniven i kjæresten. Personen kan ha en grunnleggende følelse av at: «Dette ønsker jeg jo virkelig ikke å gjøre», men allikevel bli redd. Kanskje kommer det en snikende tvil etterpå, der man tenker: «Eller ønsket jeg det? Hva hvis jeg egentlig ønsket det? Hvordan vet man at man ikke ønsker å gjøre noe sånn?»
Når man er rolig eller ikke befinner seg i en triggende situasjon, har man ofte en større innsikt i at det er «angsten som prater». Når man blir usikker eller redd, er det vanlig å bli mer i tvil om hva man egentlig mener, og hvorvidt frykten er overdrevet. Da er det lett å bli forvirret. Noen synes det er rart at fortolkningen kan variere i så stor grad. Flere har betegnet det som at de har «to deler» i seg som tenker på helt ulike måter. Dette er imidlertid et allmennmenneskelig fenomen. Når vi har sterke følelser, tror vi mer på tanken vi har i det øyeblikket enn når vi er rolige. Det betyr ikke at tanken er mer sann, men opplevelsen av den er annerledes. Derfor varierer ofte innsikten i hvor overdrevet angsten er.
Bryte mønstre
Veien ut av angsten handler derfor om å bryte mønstre, å velge ikke å gå inn i innholdet og handle ut fra tankene med ritualer. Det handler om å flytte oppmerksomheten. Det gjelder å komme bort fra: «Er jeg aggressiv, ekkel, en dårlig troende eller en seksuell avviker?» til å se på: «Hvordan forholder jeg meg til disse påtrengende reaksjonene som gir meg angst?» Det er også avgjørende å se på OCD-ens syklus: Man gjør noe for å håndtere ubehaget som tankene skaper, i håp om å finne ut at man ikke er en ekkel, samvittighetsløs person. Dette innebærer imidlertid å ta tankene på alvor og behandle dem som noe farlig, noe som gjør at man vil få stadig flere ubehagelige tanker og en stadig lavere toleranse for å være i tvil.
Den viktige jobben handler om å bryte disse mønstrene og begynne å gjøre det motsatte av det frykten sier. Det handler om å ikke ta de ubehagelige tankene, reaksjonene, impulsene eller indre bildene på alvor. Over tid vil det faktisk gjøre en tryggere. For å klare dette er det lurt å vite hvordan angst og angstlidelser fungerer.
Hva skjer når tankene kjennes så forbudte at vi begynner å frykte dem?
For mange med OCD handler ikke problemene om rene hender eller låste dører, men om skremmende, påtrengende tanker – og en frykt for å være et dårlig menneske.
Tabutanker og forbudte følelser tar for seg en form for OCD som rammer det innerste i oss mennesker: moral, identitet og selvbilde.
Vi møter Silje med seksuelle tvangstanker, Marius, som frykter egne aggressive impulser, Amina med religiøse bekymringer og Emma, som er redd for å føle feil. Gjennom deres historier får vi et innblikk i hvordan tabubelagt OCD kan oppleves, og deres veier ut av angsten.
Boka kombinerer pasientfortellinger, klinisk erfaring og forskningsbasert kunnskap og gir konkrete verktøy for forståelse og behandling. Den er skrevet for deg som vil forstå mer av tabubelagt OCD – enten du er fagperson, pårørende, eller selv lever med lidelsen.
ida holo er psykologspesialist, foredragsholder og medeier i Angstklinikken i Oslo. Hun har lang erfaring med behandling av angst og OCD i både offentlig og privat praksis.
