Lars Fredrik Ăksendal Om gaver, sparebanker og sparebankstiftelser gjennom 200 Ă„r TIL ALLMENN NYTTE
Til allmenn nytte
Lars Fredrik Ăksendal Om gaver, sparebanker og sparebankstiftelser gjennom 200 Ă„r Universitetsforlaget
Uten sĂŠrskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjĂžring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til Ă„ndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medfĂžre erstatningsansvar og inndrag ning og kan straffes med bĂžter eller fengsel.
© Universitetsforlaget 2022 ISBN Materialet978-82-15-05669-2idennepublikasjonen
er omfattet av Ă„ndsverklovens bestemmelser.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105
Papir:BokenInnbinding:Trykk:Sats:OmslagOmslagsfoto:BilderedaktĂžr:www.universitetsforlaget.noOsloToneSvinningenKevinGent/Unsplashogbokdesign:JesperEgemarottaBOK07Mediaâ07.noBokbinderietJohnsenASersattmed:LyonText10,5/14,4120gMunkenPure NO 1470 07MEDIA 20410379 MILJĂMERKET TRYKKERI
Forord 11 SparebankerInnledning og allmennytte 15 Sparebankene kommer â et riss pĂ„ 1-2-3 18
Kapitalakkumuleringens problem 20 Gaveinstituttet som svar 21 Tidlige gavebanker 23 Fra mulighet til norm 25 En mulighet, ikke et krav 27 Gavegivningen sprer seg 28 Bokens struktur fortalt gjennom en figur 31 Kapittel 1 Blant kirkebyggere og mesener â de opprinnelige bysparebankene 35 FyrtĂ„rnbanker 37 Ă mĂ„le betydning for banken 40 De fem fĂžrste 43 FyrtĂ„rnet som slukket 43 Domkirkebyggeren 50 De tre Ăžvrige 54 Sparebanken som forsvant â Arendal 60 FyrtĂ„rnenes storhetstid 62 Kapittel 2 I samspill med kommunen â de nye bysparebankene 65 Bysparebankene i stort 66 Tallenes tale 67 I byutviklingens tjeneste 69 I mĂžte med byenes utfordringer 73
5 Innhold
Den nye mĂ„ten Ă„ organisere lokalsamfunnet pĂ„ â kommunene kommer 104 Kornbankene Bygdebankene105blir storgivere 110 Hva gikk gavene til? 111 Kirkelige formĂ„l 112 Skole og opplysning 116 Infrastruktur 118 Helse, hingster og maskingevĂŠr 120 Bygdekommune og bygdebank 122 Allmennytte som kommuneĂžkonomi 124 Bygdebanken som lokal makt 127 Likere, men fortsatt forskjellige 130 Kapittel Bankvirksomhet4 som allmennytte 133 Et forsĂžk pĂ„ nĂŠrmere begrepsforstĂ„else 135 Bygdebanken i den store overgangen 136 Penger og kreditt i den store overgangen 138 Bygdebankene som allmennytte 142 UtlĂ„nsformer og kirketĂ„rn 143 Kampen mot byenes Ă„gerkarler 148 Spareskillingsbanker og standskreditt som allmennytte 149 En mer demokratisk kreditt 155 Kapittel 5 En storhetstid 157 Et blikk ut SĂŠdemannen160167
6 innhold Balansen som allmennyttig verktĂžy og andre kreative lĂžsninger 77 Bankens menn, byens menn 81 Ăstfold-byene â et illustrerende situasjonsbilde 90 Spleiselagskultur og definisjonsmakt 96
Kapittel 3 Gaver i kommunens tegn â bygdebankene 99 Hva var en bygdebank? 101 Bygdebankene kommer 102 LĂ„n og gaver som grunnlag for bygdebanker 104
i skyggen av krig og krise 171 Krigsdividende og innskuddsboom 171 Lovendring redder allmennytten 175 Gaver i lys av matmangel og krig 179 Reddet, men svekket 182 Bankkrise 183 Symbiose med negativt fortegn 184 Eksemplet Kristiansund 186 Ny sparebanklov 189 Av skatter blir vi tynget ned ⊠190 Gikk det noe tapt? 192 Gaver i endring 193 Kontinuitet, tilpasning og svekkelse 198 Kapittel Allmennytten7 pÄ de mindre flater 201 Under hakekors og solkors 205 Banker og kreditt i styringens tidsalder 207 Fallende egenkapital 210 Skattefritaket 213 Sparebanker i stagnasjon og utvikling 214
Slutten pÄ kredittpolitikken og begynnelsen pÄ noe annet 231 Reforhandling og nye tyngdepunkter 232 Kapittel 8 Krise, egenkapitalsvikt og refinansiering 235
7 innhold Kapittel Allmennytte6
Fra de store scener til de smÄ flater 223 Gaver i praksis 224 Fra sÄmann til vannbÊrer 226 PÄ stortromma 227
Den vanskelige egenkapitalen 237 Et skandinavisk sideblikk 238 Grunnfondsbevisene kommer 239 En avgjĂžrende viktig forskjell 242 Den store bankkrisen og sparebankene 242 Store tap, egenkapitalen tapt for flere 244
Den doble revolusjonen og allmennytten 218 Alenegang eller ei 219 Allmennytten i kroner og Ăžre 221
Over eller under resultatstreken â sponsing eller gaver 255 Bankstrukturer i spill 260 En stiftelse â men hva sĂ„? 263 Kapittel 9 Ă gi innhold til noe nytt 265 En liten veileder 268 Blanke ark, men begrensende fĂžringer 268 Styringsstruktur 270 PĂ„ egne ben og med store ambisjoner 271 En profesjonell giverorganisasjon blir til 272 En gavepolitikk tar form 274 FormĂ„lsinvesteringer â balansemetoden i ny drakt 276 Finanskrisen â en fĂžrste prĂžve 281 Et blikk over kjĂžlen 284 Sparebankene â eller en fortelling om to spor 285 Fortsatt hesteavl, men ogsĂ„ nye digitale flater og innsats mot mobbing 287 Brikker faller pĂ„ plass, mĂžnster for andre 290 Mot en ny arbeidsdag? 292 Kapittel Hamskifte10 og makelĂžs fremgang 295 Stiftelsene kommer 296 Et nyttig instrument for skiftende formĂ„l 298 Vekst og variasjon â de nye stiftelsene som allmennyttige aktĂžrer 300 Hva skal det koste Ă„ gi? 302 Fra store tall til lokale forhold 307 FyrtĂ„rn og oppskalering 310 Ă gi med tydelige ambisjoner 311 Ă vĂŠre i nuet 314 Noen riktig lange linjer mĂžtes 316 Sparebankens nye giverglede 320 Utvanning til besvĂŠr 320 Begrenset betydning 322 Sjeldne fugler 323 Krigskasse og synlige ambisjoner 325 Individualiseringen av det allmennyttige 331
8 innhold KriselÞsninger og kapitalbehov 248 Et ikke uvesentlig kontrafaktisk sideblikk 250 Allmennytte mot slutten av et hundreÄr 251
innhold à holde seg for Þrene 332 Allmennytte som bankvirksomhet i moderne drakt 333 Fra sotteseng til nytt liv 335 ToAvslutninghundreÄr, og hva sÄ? 337 EierlÞs egenkapital 337 Gavene 341 Ved inngangen til 2020-Ärene 345 Et siste blikk ut 348 Hvordan ser fremtiden ut? 348 Hva er igjen av sparebanktradisjonen etter 200 Är? 352 Noter 355 Kilder og litteratur 366 Bildekrediteringer 375 Om forfatteren 379 Register 381
10
11 Forord den 29. juni 2022 var det 200 Är siden Christiania Sparebank Äpnet dÞrene for fÞrste gang. Sparebankstiftelsen DNB, den rettmessige arvingen etter denne fÞrste norske sparebanken, har valgt Ä markere jubileet med en historiefaglig bokutgivelse.Deterden du sitter og leser i akkurat nÄ. Du vil snart merke at den skiller seg fra andre jubileumsfremstillinger du kanskje har lest. Boken fÞlger nemlig ikke en institusjon, organisasjon eller bedrift fra etableringen og frem til i dag. Snare handler Til allmenn nytte om et fenomen som er felles pÄ tvers av sparebankene, nemlig gavetradisjonen deres, hvordan sparebankene har tatt av sitt overskudd og gitt tilbake til lokalsamfunnet gjennom allmennyttige gaver. FÞlgelig trekker boken pÄ erfaringer fra svÊrt mange sparebanker, store som smÄ, i sÞr som i nord. Og boken fÞlger gavetradisjonen gjennom skiftende tider for bÄde bankene og samfunnet, fra 1830-Ärenes fÞrste spede forsÞk til samtidens profesjonelle giverorganisasjoner, sparebankstiftelsene.
Til allmenn nytte er finansiert av Sparebankstiftelsen DNB innenfor en ramme pÄ litt i overkant av 2,5 Ärsverk. Forfatteren er gitt full faglig frihet i gjennomfÞringen av oppdraget og bÊrer fÞlgelig ogsÄ det fulle ansvaret for bokens innhold og de faglige valgene som er truffet. Som forfatter benytter jeg anledningen til Ä takke for den tilliten som er vist meg av Sparebankstiftel sen gjennom tildelingen av oppdraget, og for godt samarbeid og utmerkede arbeidsforhold underveis.
Arbeidet har blitt fulgt tett av en bokkomité ledet av tidligere direktÞr i Sparebankstiftelsen DNB Frode Helgerud. Ellers besto komiteen av professor emeritus Even Lange (Universitetet i Oslo), professorene Camilla Brautaset (Universitetet i Bergen), Espen Ekberg (HandelshÞyskolen BI) og Sissel Rosland (HÞgskulen pÄ Vestlandet), direktÞr André StÞylen (Sparebankstiftelsen DNB), redaksjonsleder bok Heidi Norland (Universitetsforlaget) og direktÞr for samfunnskontakt Morten SÞberg (Sparebank 1 Gruppen). Komiteen har med entusiasme, humÞr og innsikt kommentert tekst underveis. Uvurderlige nye ideer har kommet til, struktur blitt banket pÄ plass og de verste sprÄkblomste
Professor PÄl Thonstad Sandvik ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet har lest store deler av boken i utkasts form. De gode kommenta rene fra ham, en av Norges fineste kjennere av bÄde 1800-tallet og 1900-tallet, er verdsatt. Dr. Gunhild J. Ecklund spilte en viktig rolle i utarbeidelsen av forskningskonseptet prosjektet bygger pÄ, og har vÊrt en svÊrt god medspiller Ä bryne tekst pÄ og tanker med.
En sĂŠrlig takk til alle i sparebanksfĂŠren â banker og stiftelser â som har brukt av sin tid til Ă„ snakke med meg: Marvin Wiseth, Frode Helgerud, Gudrun Guldahl, Kjell Olav Pettersen, Stein Vidar LoftĂ„s, Rolf Jarle BrĂžske, Even Kokkvoll, Kjetil Reinskou, Ingrid Brynhildsvoll Svendsen, Elin Hegerland Hjelvik, Siri Borthen Flataas, Kjell Fordal, Guri Ramtoft, Sissel Karlsen, Anne Beth Steinsland, Martin Eia-Revheim, Iman Winkelman, AndrĂ© StĂžylen, Elin
12 forord ne skutt ned. En sĂŠrlig takk til Frode Helgerud for eminent ledelse og gode samtaler underveis. I Universitetsforlagets Heidi Norland har bokprosjektet hatt en sterk re daktĂžr: klar, krevende og raus. Uten tvil kongerikets beste fagprosaredaktĂžr. PĂ„ opplĂžpssiden har forlaget styrket det redaksjonelle arbeidet med Thomas Brodahl, en tekstleser av rang som ser muligheter der forfatteren ser vegg. Tone Svinningen leverer â igjen, fĂ„r en si â hĂžy kvalitet i arbeidet som billedredaktĂžr og bidrar til at bokens tekst og illustrasjoner blir et hele. Jesper Egemar har stĂ„tt for bokens, etter forfatterens hĂžyst personlige mening, elegante designutfor ming. Karianne Lund fra Nye Tillen har med stor dyktighet sprĂ„kvasket manus slik at min impulsstyrte kommasetting er grundig satt pĂ„ plass, de verste tillĂžp til jaglandismer skutt ned og hangen til det arkaiske nedtonet. Koordinator Hilde Cath. FjellhĂžy Haug har loset manus trygt i havn og fulgt prosessen. Til alle seks en stor takk. Selv om skriving ofte kan fremstĂ„ som alenegang, har jeg kunnet trekke pĂ„ menneskelige ressurser som vet mer enn meg selv om ting, tang og det som har vĂŠrt. Blant gode hjelpere vil jeg fĂ„ lov til Ă„ nevne professor Yngve Flo (Universitetet i Bergen), professor Morten Hammerborg (HĂžgskulen pĂ„ Vestlandet), dosent Tom Petersson (Uppsala universitet), postdoktor Louise Karlskov Skyggebjerg (Copenhagen Business School), fĂžrsteamanuensis Ăystein Ekroll (Nidaros domkirkes restaureringsarbeider), professor Per H. Hansen (Copenhagen Business School) og seksjonssjef PĂ„l Sletten (Statistisk sentralbyrĂ„). Inger-Lise Larsen i Sparebankstiftelsen og Hanne Berntsen i Sparebankforeningen har gitt storartet assistanse med Ă„ bringe frem statistisk tallmateriale som ellers er vanskelig tilgjengelig. Til begge to en stor takk. Sparebankstiftelsens Birgitte Vase har vĂŠrt viktig for Ă„ tilrettelegge arbeids forholdene for forfatteren, en oppgave hun har lĂžst i krysning mellom godt humĂžr og dansk myndighet.
Arnstad, Jan-Frode Janson, Anne Beth Steinsland, Martin Eia-Revheim og Kjell Baug. I tillegg kommer alle i og utenfor Sparebankstiftelsen DNB som, kanskje uten at de selv har vĂŠrt klar over det, i uformelle samtaler og mĂžter har bidratt til Ă„ gi meg ny innsikt i sparebanksfĂŠren. Alle bĂžker har sin egen tilblivelseshistorie. Det som kanskje er felles, er at et bokprosjekt sjelden blir realisert i den formen eller pĂ„ den mĂ„ten en tenkte da en tok pennen fatt. Boken du har i hendene, er intet unntak. Pandemien satte sine spor. I stedet for arbeidssted Sentralen ble hjemmekontor det domineren de. Jeg fikk reist mindre og snakket med fĂŠrre enn jeg gjerne ville ha gjort. Men sĂ„ er det lyspunkter ogsĂ„ i pandemien. Nedstengning og atter nedstengning tvang frem familien som arbeidsfellesskap. Ikke uten sine sider, men egentlig en grunnleggende god opplevelse. Boken er tilegnet min kjĂŠreste Elisabeth og vĂ„re to barn, Julie og Thorleif. Vi fire. Greverud, august 2022 Lars Fredrik Ăksendal
forord
Innledning
15
For Ä finne svar pÄ disse og andre spÞrsmÄl knyttet til sparebankenes giver lyst mÄ vi gÄ til historien. For tildelingene stÄr i en tradisjon. De er nÞye knyttet til sparebankenes opprinnelseshistorie, den sÊregne plassen de fikk i norsk Þkonomisk utvikling, og de valgene som ble truffet da sparebankene i nyere tid ble omorganisert til stÞrre enheter. Norge fikk sin fÞrste sparebank med Christiania Sparebank i 1822. Alt fra 1840-Ärene ble det Ä gi til allmennyttige formÄl en viktig integrert del av sparebankenes virke. Gavene, som tildelingene ble kalt, gjorde at bankene pÄ 1800-tallet fikk en formgivende rolle i fremveksten av norske byer og lokalsamfunn. Rollen hadde synlige uttrykk. Kirkebygg og skoler ble reist, veier og vannverk anlagt, helt eller delvis finansiert av slike gaver. Dermed var sparebankene en del av spleiselaget som bygget det moderne Norge.
ogSparebankerallmennytte
Gavmildhet oppstÄr sjelden spontant. Hvorfor har sparebankene, som lever av Ä lÄne ut penger og dytte pÄ oss kredittkort vi kanskje helst ikke burde ha, tatt pÄ seg rollen som frivillighetens og kulturlivets aller mest generÞse onkel?
Hvor kommer egentlig pengene fra? Og hva er egentlig en sparebank, utover at det er en bank som har «spare» i navnet?
en ung jente spenner buen pÄ en leir for barn med ervervet hjerne skade. Et musikalsk talent fÄr muligheten til Ä spille pÄ en 200 Är gammel fiolin verdt millioner av kroner. Ved hjelp av VR-briller fÄr to gutter oppleve hvordan BjÞrvika kan ha fortonet seg i 1798. Tre eksempler fra vÄr egen samtid pÄ opplevelser som gjÞr en forskjell, alle tre gjort mulig gjennom tildelinger fra en sparebankstiftelse.I2020utgjordeslike tildelinger fra sparebankstiftelser og sparebanker i Norge til sammen 2,3 milliarder kroner. Spennet i de mange tusen Ärlige en kelttildelingene er stort med tanke pÄ bÄde formÄl og omfang. Fra Ulefoss innebandyklubb, som mottok 8000 kroner til nytt treningsutstyr, via 1,35 milli oner kroner som bidrag til skate- og rullepark pÄ Tynset, til 10 millioner kroner til istandsetting av M/S Finnmarken pÄ Hurtigrutemuseet pÄ Stokmarknes.1
BÄde i fortid og samtid stÄr gavene som det mest konkrete, og kanskje mest lettfattelige, uttrykket for allmennytten i sparebankene. Like fullt er det en kime til konflikt i begrepet. Gavene ble tatt fra den samme egenkapitalen som skulle sikre innskyternes midler og danne grunnlag for fremtidig vekst, hensyn som ogsÄ ble forstÄtt som allmennyttige av mange. Som historisk fenomen og nÄtidig realitet er allmennytten i sparebankene mangetydig.
17 sparebanker og allmennytte Andre uttrykk for gaveiveren var mindre fysiske, men ikke mindre viktige. Med stÞtte til skolepenger fikk fattige barn utdannelsesmuligheter de ellers ikke ville fÄtt i det som var et forskjellssamfunn. Andre gaver tok sikte pÄ Ä avhjelpe noe pÄ nÞden i en fortid hvor fattigdom var en skrikende realitet for mange.
I denne innledningen skal jeg fÞrst ta for meg tre grunnspÞrsmÄl: hvordan gaveinstituttet oppsto, hvilket problem det skulle besvare, og hvilken plass det fikk i sparebankene. Deretter beveger jeg meg over i det konkrete, selve gavetildelingene fra de fÞrste gavebankene. For det var i valget av mottagere at forstÄelsen, eller kanskje mer presist, forstÄelse, av det allmennyttige formÄlet kom til uttrykk. Nettopp innholdet i det allmennyttige formÄlet har vÊrt under lagt spenning og vedvarende reforhandling. Videre vil jeg gi et riss av hvordan gavetanken spredte seg fra et utvalg enkeltbanker til Ä bli et allment kjennetegn
Snarere er det en kollektiv biografi over et fenomen, nemlig sparebankenes gaver: hvordan gavene har virket og fortsatt virker i samspill og brytning med samfunnet rundt og andre forstÄelser av sparebankenes allmennytte.
Gavene ble en viktig del av norsk sparebankvesen og av mange sparebankers selvforstÄelse. Omfanget var ikke ubetydelig. Fra 1870 til 1914 gikk i gjen nomsnitt hver fjerde overskuddskrone i norske sparebanker til gaver. For noen banker, som de i landets tre stÞrste byer, lÄ andelen nÊrmere halvparten. Fra 1914 fulgte 80 Är hvor gavene fikk markert mindre betydning, men etter Är 2000 har omfanget av gaver vÊrt i kraftig vekst.
En jente spenner buen pÄ Brain Camp Yng 2019, en leir for barn og ungdom med ervervet hjerneskade. Den Ärvisse leiren i regi av Sunnaasstiftelsen er gjort mulig gjennom tildelinger blant annet fra Sparebankstiftelsen DNB.
I denne boken skal vi fĂžlge allmennytten i sparebankene, og etter hvert sparebankstiftelsene, gjennom to hundre Ă„r. Dette er ingen institusjonshistorie.
Sparebankenes gaver er kjent under mange navn. Mest kjent er spareban kenes allmennyttige formÄl og gaveinstituttet. Begrepene har delvis sammenfat tende innhold, men med noen nyanser. NÄr en snakker om det allmennyttige formÄlet, er det sentrale hva en sparebank kan gi til, men med gaveinstituttet vektlegger en de juridiske mekanismene som muliggjÞr gaven. Overbygningen for begge begrepene er en mÄte Ä tenke pÄ rundt hvem en sparebank er til for, og hvordan det kan komme til uttrykk.
I lĂžpet av 1820-Ă„rene ble Christianias eksempel fulgt i fem andre byer: Bergen, Trondhjem, Christianssand, Drammen og Arendal. OgsĂ„ her var moti vasjonen i fĂžrste rekke sosialpolitisk. Stifterne var hentet fra de samme kretser som i hovedstaden. Og stifterne er i denne sammenhengen viktige. Det var deres pengebidrag som utgjorde det Ăžkonomiske fundamentet, grunnfondet, for en sparebanks virksomhet. Stifterne ble ikke eiere, men var likevel sikret avgjĂžrende innflytelse over sparebanken. De ble alle medlemmer av forstander skapet, bankenes Ăžverste organ, som valgte de viktige sparebankstyrene â eller direksjonene, som det het i datidens sprĂ„kdrakt.
Her er vi ved et aspekt ved norske sparebanker som er langt viktigere enn sparetanken, nemlig at de var eierlÞse. Fra rundt 1850 ble det ogsÄ etablert forretningsbanker i Norge. De skilte seg fra sparebankene ved at de hadde eiere som forventet avkastning av investerte midler. Slik var det ikke i sparebankene. Ingen hadde krav pÄ utbytte, fordi sparebankene eide seg selv.
Sparebankene var kanskje eierlÞse, men ikke fri for interesser. Bankens menn, stifterne og de som fulgte i deres fotspor, hadde definisjonsmakten over hva en sparebank skulle vÊre. Hvordan denne makten ble brukt, speilte det lokalsamfunnet de var en del av, deres plass i dette samfunnet og tiden de levde i. Med tiden var det bankens menn, og etter hvert kvinner, som ga innhold til det allmennyttige formÄlet.
18 innledning ved sparebankvesenet i Ă„rene frem mot 1914. Mot slutten av innledningen vil jeg presentere bokens struktur ved hjelp av Ă©n figur. Sparebankene kommer â et riss pĂ„ 1-2-3
Christiania Sparebank ble opprettet i 1822 som landets fĂžrste bank etter Norges Bank. Kongstanken var sosialpolitisk. Personlig sparing skulle vĂŠre broen som hjalp det vi i dag ville kalle arbeidende fattige â tjenestefolk, dagarbeidere og svenner â inn i et bedre liv og en tryggere alderdom. Bankens stiftere var hentet fra embetsverkets og borgerskapets aller fremste rekker. Etableringen hadde klare paternalistiske undertoner: Det var den nye hovedstadens aller beste menn som pekte ut veien til selvhjelp for de fattigste i samfunnet.2
NÄr jeg legger vekt pÄ fravÊret av eiere som det viktigste kjennetegnet, er det fordi Norge skiller seg fra andre land med tydelige sparebanksektorer, som Danmark og Sverige. Riktignok var sparebankene ogsÄ i vÄre naboland selveide, men skillet mot forretningsbankene var skarpere og mer synlig enn i Norge. Der forble utlÄnssiden underordnet den ideologiske sparetanken til langt inn i etter krigstiden. Svenske og danske sparebanker, dels forankret i lovgivningen, drev en virksomhet som var distinkt forskjellig fra forretningsbankenes kortsiktige nÊringsvirksomhet. Slik var det ikke i det mindre finansielt sofistikerte Norge, hvor det var fÄ begrensninger i hva en sparebank kunne engasjere seg i, og
19 mange sparebanker i praksis virket som forretningsbanksubstitutt. Forskjellene mellom sparebanker og forretningsbanker i Norge var, med noen begrensede unntak, aldri virksomhetens art eller hvordan de ble drevet, men eierformen: sparebankene som eierlĂžse, forretningsbankene som aksjonĂŠreide. Dette er viktig. Sparebanken som organisasjonsform kom fra utlandet. Men i utformingen, i hvordan ideer utenifra ble gitt virkning i en norsk kontekst, speil te de nye aktĂžrene lokale behov. I byene i 1820-Ă„rene hadde den sosialpolitisk motiverte sparetanken betydning, men den avtok relativt raskt. Fra inngangen til 1830-Ă„rene var det klart viktigste motivet i Norge for Ă„ etablere en sparebank den stigende etterspĂžrselen etter kreditt. Og stifterne sognet gjerne selv til de kretsene som hadde stĂžrst nytte av bedret lokal kredittilgang. Med kredittetterspĂžrselen vokste sparebankvesenet. Alt rundt 1860 hadde nesten alle byer minst Ă©n sparebank. PĂ„ landsbygda kom de fĂžrste alt i 1830-Ă„re ne, men de fleste ble etablert etter 1850. I 1870 var det 265 bygdesparebanker, eller bygdebanker i kortform, i 1914 var tallet over 500. Da var det knapt en De fĂžrste bankene i Norge var enkle i utstyr og interiĂžr. Annerledes var det da Christi ania Sparebank i 1901 kunne flytte inn sitt nye bygg i Ăvre Slottsgate. Bildet viser det imponerende trappelĂžpet. Bankarkitekturen var Ă©n mĂ„te sparebanken iscenesatte seg selv pĂ„ i byens liv. Gavene var en annen.
Et viktig resultat av at sparebankene ble stÞrre enn en hadde forestilt seg, var at de tjente gode penger. Solide overskudd ble Ärlig tillagt grunnfondet, som er betegnelsen pÄ den egeneide egenkapitalen i sparebanker. Egenkapital er viktig for banker, og ikke mindre viktig for sparebanker. à lÄne ut andres penger er risikovirksomhet. Egenkapital mÄ derfor til for Ä trygge innskyternes midler, bygge tillit til institusjonen og gi rom for fremtidig vekst.
Sparebankene ble stÞrre og viktigere institusjoner enn det de fÞrste stifterne forespeilte seg. Det handlet delvis om et tomrom som ble fylt. Med unntak av Norges Bank manglet landet finansielle institusjoner i fÞrste halvdel av 1800-tallet. Og delvis handlet det om at lokale eliter bÄde i bygd og by kunne bruke sparebanker for Ä organisere den kredittformidlingen som tidligere var basert pÄ kjennskap og vennskap. Den underliggende drivkraften var Þkono miske endringer som stilte krav om mer kapital og ga penger en viktigere rolle. Heller ikke de opprinnelige sparebankene fra 1820-Ärene ble noen vei bort fra fattigdom. Innskudd i stort monn fra smÄkÄrsfolk uteble. For arbeidende fattige i 1820-Ärene var andelen av inntekten som gikk til livsopphold, sÄ stor at det ikke var mye igjen. I stedet ble de nye bankene i fÞrste omgang plassen hvor middelklassen og byeliten satte sparepengene sine.3 Tidligere hadde disse gruppene savnet innskuddsmuligheter. Innskudd i Norges Bank var ikke rentebÊrende. 4 à plassere ledige midler i pantelÄn eller hos en privat kreditt formidler var en mulighet, men det innebar langsiktig binding. Sparebankene ga dermed tilgang til en lovregulert innskuddsvirksomhet som ga renter og stÞrre frihet til Ä ta ut midler nÄr behovene meldte seg. Ikke rart at muligheten fÞrst og fremst ble benyttet av de som hadde penger.
De fÞrste sparebankene ble dermed vesentlig stÞrre enn det som fulgte av rollen som sparekasse for smÄfolks skilling. Det er ikke uviktig. Uten en slik utvikling ville eksemplets makt, som i dette tilfelle hvilte pÄ suksess, ha uteblitt. Spredningen av sparebankvesenet utover by og bygd gjennom 1800-tallet ville etter all sannsynlighet blitt svakere. Den finansielle infrastrukturen ville blitt mer dominert av private, profittdrevne aktÞrer, og det norske sÊrtrekket med svÊrt mange og lokalt orienterte aktÞrer ville ha blitt mindre fremtredende.
Samtidig er det i egenkapitaloppbyggingen i sparebankene en kime til et problem, det som i denne fremstillingen analytisk blir kalt kapitalakkumuleringens problem: NÄr egenkapitalen har vokst seg tilstrekkelig stor, hva gjÞr en sÄ? I en forretningsbank eller annen Þkonomisk virksomhet med eiere er spÞrsmÄlet
Kapitalakkumuleringens problem
20 innledning landkommune av noen stĂžrrelse som sto uten sparebank. PĂ„ det tidspunktet hadde nesten annenhver innbygger i riket en sparebankbok, og mer enn halv parten av publikums bankinnskudd var plassert i en sparebank.
LARS FREDRIK ĂKSENDAL (f. 1972) er fĂžrsteamanuensis i Ăžkonomisk historie ved HĂžgskolen i Innlandet og har doktorgrad fra Norges HandelshĂžyskole i 2008. Ăksendal har publisert bredt bĂ„de i Norge og internasjonalt om en rekke emner, sĂŠrlig innenfor ïŹnansiell og monetĂŠr historie.
SPAREBANKENE har inngĂ„tt i den norske ïŹnansielle ïŹoraen i 200 Ă„r. De ïŹeste kjenner dem nettopp som banker, arenaer som er viktige for folk i form av innskuddsmuligheter og som kilder til boligïŹnansiering. Langt mindre kjent er sparebankenes gavetradisjon. Kjernen i den norske sparebanktradisjonen er selveid egenkapital. Fri for eiere som forventet utbytter, begynte sparebankene og deres menn i 1840-Ă„rene Ă„ gi gaver til allmennyttige formĂ„l i sine lokalsamfunn. Sparebanker bygde skoler og kirker, ïŹnansierte vannverk og veier og var en viktig bidragsyter til fremveksten av et sivilsamfunn. Noen ga lite, andre ga svĂŠrt mye. I snitt ble mer enn en av to overskuddskroner som sparebankene fritt kunne benytte, gitt som gave i tiĂ„rene fĂžr 1914. Etter storhetstiden fĂžr fĂžrste verdenskrig fulgte en mer enn Ă„tti Ă„r lang forfallshistorie for gavegivingen. Sammenholdt med ressursene de satt pĂ„, ga sparebankene stadig mindre. En tradisjon var i ferd med Ă„ glippe. De to siste tiĂ„rene har gavetradisjonen derimot fĂ„tt en ny vĂ„r. MĂ„lt mot stĂžrrelsene pĂ„ norsk Ăžkonomi kan gavenes omfang sammenlignes med storhetstiden i Ă„rene fĂžr 1914. De har vĂŠrt med pĂ„ Ă„ stĂžtte opp om aktivitet innen kunst, kultur, friluftsliv, idrett og forskning. Slik er gavene en institusjon som har spilt og fortsatt spiller en betydelig rolle i norsk offentlighet. Til allmenn nytte er en kollektiv biograïŹ over denne gavetradisjonen. Her drĂžftes viktige spĂžrsmĂ„l knyttet til gavenes plass i sparebankenes selvforstĂ„else, gavenes makt i formingen av lokalsamfunn og hvordan sparebankene som givere virket i samspill med andre.
egemarjesperbokdesign:ISBN 978-82-15-05669-2
