Issuu

Makt og journalistikk

Magne

Lindholm

2. utgave

Magne Lindholm

Makt og journalistikk

2. UTGAVE

universitetsforlaget

ISBN 9788215076461 Papirbok

ISBN 9788215077475 EPUB

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av og annen bruk av materialet i kunstig intelligens og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Omslag: Ole Peder Juve

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS

Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Elektronisk tilrettelegging i EPUB-format: PHi Business Solutions Ltd.

Innledning

Du leser nå den andre utgaven av boka Makt og journalistikk. Da første utgave var nesten ferdig, invaderte Russland Ukraina.

Noen måneder etter at boka kom ut, lanserte OpenAI ChatGPT. Det ble fort på tide med en oppdatering.

Mens jeg samlet stoff til revisjonen, ble Donald Trump gjenvalgt som president i USA, og NATO begynte å slå sprekker. Mens jeg skrev, bortførte USA presidenten i Venezuela, og i Midtøsten ble det full krig. I bakgrunnen bygde

KI-mogulene datasentre på harde livet.

Ingen bok kan holde tritt med nyhetsbildet. Men for å navigere i strømmen av hendelser er det en fordel å ha en grunnleggende forståelse av mekanismene som ligger bak. Da er bøker til god nytte.

Denne boka har et dobbelt formål. Den er først og fremst skrevet for å beskrive de grunnleggende maktstrukturene i samfunnet, og diskutere hvordan maktens mekanismer fungerer. Makt har alltid vært et sentralt tema for journalistikken.

I vår del av verden har journalistene et komplisert forhold til makt. Tradisjonelt har de holdt seg med en selvoppfatning som gir dem en særstilling i samfunnet. De ønsker å opptre uavhengig (Hornmoen og Steensen, 2021, s. 45). De vil også opptre som maktens revisorer (Sjøvaag, 2020, s. 9). I tillegg beskriver journalistene seg selv som den fjerde statsmakt, på linje med parlament, regjering og domstoler.

Det er en vanskelig øvelse å fylle så mange ulike roller. Derfor vender boka også blikket mot journalistene selv, for å belyse journalistenes egen maktutøvelse.

Journalistenes balansegang mellom rollene som maktkritiker og maktutøver er blitt mer komplisert i vår tid, da journalistikken står i fare for å bli trengt til side av sosiale medier, styrt av verdens mektigste kapitalister. Denne boka gir ikke noe endelig svar på hvordan den enkelte journalist skal mestre fagets mange balansekunster. Men det er mitt håp at boka kan bidra med et analytisk apparat, som gjør det lettere å forstå både åpen og skjult maktbruk. Jeg håper også at den inspirerer til en dypere forståelse av journalistikkens rolle i samfunnet.

Boka har en enkel hovedstruktur. Først kommer en drøfting av de to hovedbegrepene makt og journalistikk. Maktbegrepet har jeg valgt å dele inn i tre hovedformer: symbolsk makt, strukturell makt og tvangsmakt. Det er lettere å forstå maktbruken når man deler den inn i ulike komponenter, selv om de ulike maktformene som regel er kombinert med hverandre. I denne reviderte utgaven bruker jeg ordet «tvangsmakt» der det sto «makt gjennom styrke» i første utgave. Årsaken er at jeg alltid måtte snakke om tvangsmakt når jeg skulle forklare hva jeg mente med «makt gjennom styrke».

Midtdelen av boka består av tre fyldige avdelinger. De tar for seg hver maktform etter tur, og diskuterer hvordan de påvirker journalistisk praksis i dag. Boka avsluttes med en presentasjon av motkrefter i journalistikkens nære historie, og en kort oppsummering.

Jeg har gått gjennom hele teksten i boka, strøket gamle eksempler og oppdatert teksten der det var nødvendig. Boka har fått to nye kapitler: ett om kunstig intelligens, og ett om det journalistiske objektivitetsidealet. Det siste er en bearbeidet versjon av et kapittel fra boka Journalistikk, verdier og menneskerettigheter, som ikke lenger er i handelen.

Når vi diskuterer maktforholdene i journalistikken, er det nødvendig å kjenne eierforholdene i medielandskapet. De endrer seg så raskt at enhver oversikt er foreldet før den når trykkeriet. I Norge er Medietilsynet, https:// www.medietilsynet.no, en god kilde. Gode kilder til den internasjonale pressens status er Pew Research Center, https://www.journalism.org, Reuters Institute for the Study of Journalism, https://www.digitalnewsreport.org og Reporters Sans Frontiers, https://rsf.org/en.

Til slutt vil jeg komme med et personlig råd:

Les hele boka. Hvis du har dårlig tid: Les hele kapitler. I dag kaver vi rundt i en flom av løsrevne informasjonsbiter, som er tilrettelagt slik at vi forvirres i den retningen som lønner seg best for plattformselskapene. Stadig flere prøver å dempe forvirringen ved å søke hjelp i middelmådige oppsummeringer, produsert av kunstig intelligens. Ingen av disse informasjonskanalene gir dypere innsikt. Når man bombarderes av informasjon, er første bud å bevare evnen til å tenke selv. En forutsetning for å tenke selv er at man har trening i å forholde seg til sammenhengende resonnementer.

Du trenger slett ikke være enig i alt som står i denne boka. Mange av spørsmålene som tas opp, er uten entydige svar. Du lærer mer av å formulere egne standpunkter enn av å pugge andres konklusjoner. Boka er skrevet ut fra mitt motto gjennom mange år som journalistlærer: Du skal ha mer interessante problemer når du lukker boka, enn de du hadde da du åpnet den.

Denne boka ville ikke vært mulig å skrive uten miljøet på Institutt for journalistikk og mediefag på OsloMet, hvor jeg var ansatt i en årrekke. Takk til alle studenter og kolleger for inspirerende og utfordrende diskusjoner. I arbeidet som førte fram til boka har jeg hatt spesiell glede av informasjon og innspill fra Nils Arne Bakke, Henrik Bastiansen, Birgitte Kjos Fonn, Trine Frydenlund, Ingrid Grimstad, Yngve Benestad Hågvar, Anders Graver Knudsen, Roy Krøvel, Heidi Norland, Ragnhild Olsen, Audgunn Oltedal, Rune Ottosen, Tellef Raabe, Rune Slagstad og Helle Stensbak. Som alltid: En spesiell takk til min kjære Marianne Takle, som tålmodig har diskutert alt sammen, og alltid bidratt med tankevekkende kommentarer.

DEL 1 MAKT OG JOURNALISTIKK

KAPITTEL 1

Hva er journalistikk?

Før vi setter i gang for alvor, må vi skissere hvordan vi bruker de to sentrale begrepene journalistikk og makt.

Man kan nærme seg journalistikken fra mange ulike vinkler. I sin klassiske bok Taking Journalism Seriously lister Barbie Zelizer opp fem ulike måter å omtale journalistikken på: som profesjon, institusjon, tekst, mennesker og praksis (Zelizer, 2004, s. 32). Hun diskuterer også hvordan journalistikken kan beskrives som et fortolkende fellesskap. De ulike perspektivene viser ulike veier inn mot et mangfoldig fenomen, med utgangspunkt i ulike fagtradisjoner.

I denne boka går vi ut fra et svært vidt journalistikkbegrep. Det er nødvendig for å favne den store variasjonen i faget. Historier om kjendisenes kjærlighetsliv og lokale bagateller flyter i nyhetsstrømmen sammen med utenriksanalyser og grusomme skildringer av krig. Uten patriotiske sportsreportasjer mister de brede mediene publikum. Samtidig hevder de fleste av oss at god journalistikk er uunnværlig i et demokrati. Dykker vi ned i spørsmålet, oppdager vi raskt at mange er uenige om hva det gode i journalistikken er.

Hvis du er student på vei inn i faget, kan det skape forvirring. I studiet lærer du om nyhetskriterier, hvor vesentlig står først på lista. Når du kommer ut i praksis, ser du raskt at prioriteringen blir en annen, eller at ordet vesentlig får ny betydning. Betyr vesentlig det samme i lokalavisen som i riksmediene? Hvem bryr seg om slikt i sosiale medier?

I dag blir suksessen til alle medieinnslag målt fra minutt til minutt. Skal du styre etter trafikktall, eller etter hva du selv mener er viktig? Hvor finner du den gode historien? Eller den vesentlige? Hvilke kilder skal du velge? Hvordan kan du sjekke sannhetsverdien? Hvilke interesser står bak kildene? Hvordan skal du presentere innholdet? Står du fritt til å velge vinkel? Hvordan forsvarer du stoffet ditt?

Det er mange spørsmål, som får ulike svar forskjellige steder. Årsaken er at journalistikken er en virksomhet som varierer fra medium til medium, fra sted til sted, fra stofftype til stofftype. Vi trenger heller ikke søke oss langt tilbake i Nasjonalbibliotekets nettarkiv før vi ser at journalistikken har endret seg over tid.

De indre motsetningene i journalistikken er ikke et problem. De er en av journalistikkens mest karakteristiske egenskaper. Journalistikk er først og fremst en praksis. En praksis er noe vi gjør fordi det er mulig å gjøre det (Meltzer og Martik, 2017). Når mulighetene endrer seg, endrer journalistikken seg.

Noen trekk har vært stabile over tid. Journalistikk blir publisert i medier som kommer ut regelmessig eller kontinuerlig. Slik skiller den seg fra bøker og filmer. Videre handler journalistikk om faktiske hendelser som skal ha skjedd i verden. Slik avgrenser den journalistiske praksisen seg mot diktningen. Båndet til det faktiske er et kjernepunkt i det vi kaller journalistikkens leserkontrakt. Det betyr ikke at alt som står i journalistiske medier er sant, men at det blir presentert som sant. Sannhetskravet skaper mange utfordringer.

Sannhet er dyrt. Det koster å finne den, og å verne den slik at den ikke utslettes av løgnen. Løgnen er billig, og har ofte makten på sin side. Den som forsøker å fortelle noe sant, må finne gode kilder og drive kildekritikk. Journalister som arbeider i diktaturer, må drive selvsensur. I krigstid forteller de ulike formene for journalistikk oss mye om dette.

Kravet om at journalistikk skal handle om virkelige hendelser, er en av mange normer som forteller hva journalistikk skal være. Som alle andre praksiser er journalistikken styrt av normer. Normene er utviklet over tid, og har skapt journalistikken som fag. Når teknologien og samfunnet endrer seg, endrer journalistikken seg. Da justeres også normene. Vi er nå inne i en rivende teknologisk og politisk utvikling. Journalistikken endrer seg også i stor fart. Hvilke normer skal justeres, og hvilke skal man kjempe for å beholde? Det er kjernen i diskusjonen om journalistikken som fag i vår tid.

Det tydeligste normsettet i norsk journalistikk er presseetikkens Vær Varsom-plakat, men den som beveger seg inn i en redaksjon, vil raskt oppdage en skog av andre normer. Store deler av journalistikkens normer ligger gjemt i tekstnormene. Vår tids journalistikk opererer med strenge normer, som forteller hvilke sjangre som regnes som gyldige, hva slags stoff som hører hjemme i hver sjanger, hvordan man skal prioritere mellom ulike stofftyper, og hvordan de skal presenteres. Videre er det normer for hvordan man skal drive kildekritikk, hvordan man skal oppføre seg overfor kildemiljøer, hvordan journalister kan kle seg, om journalister har lov til å være politisk aktive, om de har lov til å eie aksjer, og andre faktorer som kan påvirke journalistikken.

Disse reglene er et resultat av en lang historisk utvikling, hvor journalistene har avgrenset seg mot andre yrkesgrupper som driver med ting som ligger nær journalistenes arbeid. Noen av de viktigste gruppene journalistene har markert avstand til, er reklamebransjen og PR-bransjen. Disse grensekonfliktene har vært avgjørende for å definere journalistikken som fag, og de pågår fortsatt. Verden er full av krefter som ønsker å styre informasjonsstrømmen i samfunnet. Vi finner dem i statsapparatet og i store konsern, som engasjerer høyt betalte konsulentselskaper for å tilrettelegge informasjon slik at den tjener dem. Vi finner dem i profesjonelle kildemiljøer som er opprettet for å tjene politiske og økonomiske interesser. Vi finner dem i statens reguleringsmyndigheter, som setter rammene for medienes virksomhet. Vi finner dem i Forsvaret, som i dag regner informasjonspolitikken som like viktig som været og terrenget. Vi finner dem i de store tek-selskapene, som styrer informasjonen til hver enkelt av oss for å få størst mulige reklameinntekter. Vi finner dem blant annonsører og politikere som kjøper tjenestene til tek-selskapene for å påvirke oss.

Kreftene som vil styre journalistikken, ligger også inne i selve de journalistiske mediene. Svært få journalistiske medier er kontrollert av journalistene selv. De fleste er eid av private konsern. Schibsted og Polaris Media samarbeider tett, og dominerer de større regionavisene i Norge. Amedia dominerer lokalavismarkedet (Høst, 2021). Sammen med det statsfinansierte NRK dominerer disse konsernene det norske journalistiske markedet. Mens NRK må opptre forsiktig for ikke å utfordre statsfinansieringen, har de kommersielle konsernene inntjeningskrav og samordner den tekniske driften av avisene. Selv om Amedia er eid av en ideell stiftelse, redigeres lokalavisene deres ut fra KPI-er (Key Performance Indicators) som bygger på nøyaktig måling av lesernes adferd.

Sist, men ikke minst, ligger det maktstrukturer i våre forestillinger. De bestemmer ikke bare hva det er klokt å tenke, men også hva det er mulig å tenke. Første utgave av denne boka ble skrevet før Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022. Denne reviderte utgaven er skrevet under begynnelsen av Donald Trumps annen presidentperiode, mens KI-bølgen har rullet over verden. Alt dette gjør det nødvendig å revurdere våre forestillinger om hvordan verden fungerer.

Når vi beskriver journalistikken i denne boka, bruker vi en rekke ord og begreper. Det kan være greit å fortelle hva hvert av dem betyr.

Ordene journalistikk, journalistene, pressen og mediene blir ofte brukt om hverandre for å skape variasjon, men grunnbetydningen er slik:

Journalistikk blir brukt om a) produktene journalistene lager, som nyheter, bilder, filmer, lyd og liknende og b) om journalistikk som fag, sosial praksis og tradisjon.

Journalistene er medlemmene av yrkesgruppa som arbeider med å lage journalistiske produkter. I Norge kan disse stort sett regnes som de som oppfyller medlemsvilkårene i Norsk Journalistlag. Der regnes også redaktører som journalister.

Pressen er den institusjonen som lager slikt som likner på det som en gang sto i avisen. Derav navnet, som stammer fra trykkpressen. I Norge trekker medlemskap i Norsk Presseforbund en organisatorisk grense. Den har juridisk betydning, siden domstolene legger vekt på medlemskap som et grunnlag for kildevernet. Denne grensa er praktisk, men gir ikke nødvendigvis dyp innsikt. Både i radio, fjernsyn og nettmedier er grensene uklare. Hva skal vi kalle dokumentarfilm og talkshow på TV, for ikke å snakke om firmaers nyhetsnettsider og organisasjoners sider i sosiale medier? Redaktøren har også ansvar for annonsene. Det eneste vi kan si helt sikkert, er at pressen formidler mer enn bare journalistikk.

Mediene er alle massemedier, også de som ikke publiserer journalistiske produkter. En så vid definisjon skaper et nytt problem. Er Facebook og Twitter/X medier eller tekniske formidlingsplattformer med en status på linje med

Posten? Svaret påvirker hvordan disse institusjonene skal reguleres, og det er et viktig politisk spørsmål.

Nyhetsmediene er de mediene som domineres av nyheter.

Oppsummering

• Denne boka møter journalistikken med et åpent journalistikkbegrep: Journalistikk er en praksis som publiserer informasjon og historier om den virkelige verden på mer eller mindre regelmessig basis.

• Faget journalistikk er skapt ved å sette opp normer som avgrenser journalistikken fra andre fag. Prosessen pågår kontinuerlig.

• Journalistikken endrer seg når medieteknologien og samfunnet endrer seg.

KAPITTEL 2

Hva er makt?

Det norske pressesystemet ble en gang grunnlagt på forestillingen om at aviser kunne endre verden. Vi ser det i optimistiske avisnavn som Nordlys, Varden, Tidens Krav, Vårt Land og Arbeidets Rett. De er levninger fra den gangen aviser ble regnet som redskaper i en politisk strid. Parti og avis var to sider av samme sak (Bastiansen og Dahl, 2008, s. 240).

De fleste avisene har likevel navn etter et sted eller område: Bergens Tidende, Romerikes Blad, Hallingdølen. Dette forteller at avisen har spilt en viktig rolle i lokalsamfunnet. Rollen er ikke knyttet til partiet eller framskrittet, men til bostedet.

Den tredje gruppa har navn som handler om tid: Morgenbladet, Dagbladet, Aftenposten. Slike aviser kan komme ut hvor som helst og handle om hva som helst. De er knyttet til døgnet og rutinen.

Avisnavnene forteller om nyhetsmedienes ulike funksjoner. De er politiske redskaper, lim i lokalsamfunnet og felles dagbok. De henger sammen med ulike maktforhold, og ulike former for maktutøvelse.

I vår digitale tidsalder har maktutøvelsen endret karakter. Nå finner vi mye av den hos de tradisjonelle medienes digitale konkurrenter.

Barack Obama var en av USAs mest liberale presidenter. Hans valgkamper i 2008 og 2012 ble gjennomført i tett samarbeid med Google. I 2012 hadde Obamas kampanje identifisert «hver eneste tvilende velger i landet som måtte overtales til å stemme for Obama, med navn, adresse, rase, kjønn og inntekt»

(Zuboff, 2019, s. 123). Samarbeidet med Google ble tatt som tegn på hvor framtidsrettet han var. Ingen nevnte at Googles valgkampstrategi var bygd på systematisk overvåkning av brukerne.

Donald Trump har motsatt politisk profil, men også han foretrakk digitale medier. Da han ble valgt til president i USA i 2016, besto en viktig del av valgkampanjen av twittermeldinger (Trump, 2021). Da han støttet stormingen av Kongressen i januar 2021, ble han kastet ut av Twitter og andre sosiale medier, og startet like godt sitt eget medium Truth Social. Det når ikke like langt ut, men hans utspill er så konfliktdrivende at budskapet kommer i alle verdens nyhetsmedier, uansett om de liker Trump eller ikke. Nyhetsmedier liker konflikt.

Etter at Trump ble gjenvalgt, har lederne for tek-selskapene flokket seg om ham. De har dannet en tett allianse, hvor tek-selskapene får privilegier, samtidig som de bokstavelig talt bukker og skraper for ham ved festlige anledninger. Tretten år etter at Obama ble valgt i 2012, blir alliansen mellom tek-gigantene og presidenten tolket på stikk motsatt måte.

I et demokrati er idealet at ideer skal eksistere sammen i edel kappestrid, slik at de beste forslagene får mest oppslutning. Slik er det ikke i den digitale offentligheten. Her tar vinneren alt, og særinteresser flokker seg sammen. En analyse av lenkestrukturen i amerikanske medier i Trumps første presidentperiode viser at nettsteder som lå på en akse fra ytterste venstre til sentrum (som New York Times), var lenket til hverandre på tvers av meningsforskjeller.

De kunne korrigere hverandre i åpen debatt, slik idealet er i et demokrati. De høyreorienterte nettstedene lenket bare til hverandre, og dannet et avsondret univers. Påstander i disse mediene møtte ingen korreksjoner fra meningsmotstandere (Benkler et al., 2018). Strukturen stimulerte en forskrudd virkelighetsoppfatning, som endte i stormingen av Kongressen.

Med disse eksemplene har vi nevnt de tre formene som vi skal ordne vår diskusjon om makt etter: tvangsmakt, strukturell makt og symbolsk makt Men først må vi se på det overordnete maktbegrepet.

Maktbegrepet

Det norske ordet makt kommer av det oldnorske meginn, som betyr styrke. Vi finner det igjen i uttrykket å makte. På engelsk heter makt power. Det samme

ordet brukes om fysiske krefter. Power er avledet fra et latinsk ord som betyr «å være i stand til». I praksis: til å endre noe.

I denne boka diskuterer vi makt som sosialt fenomen. Makt er et sosialt forhold. Ordet brukes som regel om forholdet mellom en overordnet og en underordnet part (Scott, 2006, s. 8). Når to likestilte parter samarbeider eller bytter tjenester, pleier vi ikke å snakke om makt. Makt kan defineres som prosesser og mekanismer som skaper, vedlikeholder eller endrer ulikhet.

Som regel er fysisk maktutøvelse det første vi tenker på når vi snakker om makt. I vårt samfunn bruker vi lite fysisk makt. Vi bruker ordet i overført betydning. Siden makt henger sammen med ulikhet, henger den også sammen med moral. Et sentralt formål med moral er å regulere maktbruk. Spørsmålet blir da om maktens grunnlag, form og formål er akseptabelt. I vår tid er det også mulig å analysere makt som et teknisk spørsmål. En viktig grunn til dette er sekulariseringen av samfunnet. Fram til renessansen var det en utbredt forestilling at alt som skjer, er en del av Guds plan. Ifølge de abrahamittiske religionene jødedom, kristendom og islam skjer uheldige og uønskete ting på grunn av syndefallet. Da fikk menneskene fri vilje, og det onde kom inn i verden. Dermed oppsto det ondes problem: Hvordan kan det onde i verden harmonere med forestillingen om en allmektig Gud? Dette misforholdet måtte oppheves ved Guds seier over det onde på dommens dag, og inntil det skjer gjelder det å være på Guds side. Samtidig har alt som skjer en mening, men siden vi ikke kjenner Guds plan, vet vi ikke hvorfor det skjer.

Ut fra en slik modell er det vanskelig å analysere makt.

Grekere og romere opererte ikke med noe syndefall, men også i deres teologi var verden uforutsigbar. Deres guder liknet mennesker. De hadde begrenset innsikt, og drev intrigespill seg imellom. Det skapte en rik mytologisk litteratur, som skapte metaforer vi fortsatt kan bruke til å beskrive verden. Alt ble likevel ikke forklart med gudenes intriger. I sitt verk om Peloponneskrigene, skrevet 400 år før vår tidsregning, hevdet den greske historikeren Thukydid at årsaken til krigen var det endrete styrkeforholdet mellom Athen og Sparta. Det ville vi sagt også i dag.

Niccolo Machiavelli (1469–1527) var en av tenkerne som innførte vår moderne oppfatning av makt. Han behandlet makt som en verdslig, altså ikke-kirkelig, størrelse. Maktbruk var et spill som fulgte sin egen logikk, uavhengig av moralsk vurdering. Thomas Hobbes (1588–1679) beskrev også samfunnet som

et maktspill. Disse tenkerne blir ofte lest som forsvarere av brutale herskere. Det viktigste i vår sammenheng er at de løsrev diskusjonen om maktens mekanismer fra moralske og teologiske vurderinger. Maktanalysen ble en teknisk, amoralsk disiplin. Slik la de grunnlaget for moderne statsvitenskap.

En tilsvarende utvikling finner vi i naturvitenskapen på 1600-tallet. Gud ble redusert til en første skaper, som satte verden i gang og lot den fortsette som et urverk styrt av naturlover. Dette kaller vi deisme. Det som drev verdensmaskinen, var en størrelse som kalles energi.

Det er en parallell mellom forestillingen om energien som verdens fysiske drivkraft og vår moderne tenkning om makt. Mange har forsøkt å finne en grunnleggende, sosial kraft som forklarer hva som driver samfunnet, på samme måte som energien forklarer fysikken. Den engelske filosofen Bertrand Russell trakk en klar parallell mellom makt og energi i sin bok om makt fra 1938:

In the course of this book I shall be concerned to prove that the fundamental concept in social science is Power, in the same sense in which Energy is the fundamental concept in physics. Like energy, power has many forms, such as wealth, armaments, civil authority, influence on opinion. No one of these can be regarded as subordinate to any other, and there is no one form from which the others are derivative. (Russell, 2013, s. 3)

Russell hevdet at menneskenes maktbegjær drev samfunnet. Problemet med hans beskrivelse er at han måtte ramse opp en mengde ulike maktformer, og dermed klarte heller ikke han å finne en felles drivkraft. Påstanden hans er likevel interessant fordi den viser at vår diskusjon om makt dypest sett handler om hva som får ting til å skje i samfunnet. Det er mange alternative teorier om hva som er samfunnets dypeste drivkraft: Marx pekte på økonomien, Freud på det ubevisste, liberalistene på egeninteressen.

Sosiologen Steven Lukes, som står sentralt i våre dagers diskusjon om makt, hevder at maktbegrepet er det han kaller et «naturlig omstridt begrep» (Lukes, 2005, s. 30). Dette henger sammen med at maktdiskusjonen kaller fram ulike teorier om samfunnets virkemåte, moral og rettferdighet. Vi blir ikke enige, men vi kan øke innsikten ved å sette oss inn i motstandernes standpunkter.

Det er mange ulike måter å beskrive det mangfoldige maktbegrepet på. I denne boka deler vi inn makten i tre former: tvangsmakt, strukturell makt og symbolsk makt

De tre maktformene virker gjennom ulike mekanismer. Vi kan ikke redusere dem til én felles grunnleggende maktform som skaper de andre. Som regel opptrer flere maktformer samtidig. Slik er det for eksempel med politisk makt. Den kombinerer alle tre.

Tvangsmakt

Tvangsmakt er lett å forestille seg: Du møter en soldat, en politimann eller en bølle, som tvinger deg til å adlyde. Tvangen kan være langt mer raffinert enn det. Den moderne samfunnsvitenskapens sentrale definisjon av makt ble formulert slik av den tyske sosiologen Max Weber rundt år 1900:

(…) ett eller flere menneskers sjanse til å sette gjennom sin vilje i det sosiale samkvem, og det selv om andre deltakere i det kollektive liv skulle gjøre motstand (Weber, 1971, s. 53).

Denne formen for makt sørger for at A får B til å gjøre noe, selv om B i utgangspunktet ville noe annet. I praksis kan det skje gjennom tvang, lokking eller overtalelser. Ofte ligger det fysisk makt bak, men det er ikke bare muskler eller våpen som gir styrke.

Weber beskriver maktutøvelse som en strid mellom mennesker. Samtidig forutsetter han at partene vet hva de vil, og gjør noe for å oppnå det. Viljen definerer handlingenes retning og formål. Styrken mellom partene avgjør utfallet.

Ifølge definisjonen ovenfor kan vi bare snakke om makt der det er konflikt mellom to parter som vet hva de vil. Styrke hjelper lite hvis viljen er svak. Handlingsteorier som legger vekt på denne maktformen, opererer derfor med størrelser som viljestyrke og viljesvakhet, i tillegg til ressurser. Parallellen til naturvitenskapen er klar.

Her må vi legge til at Max Weber var en mer mangfoldig tenker enn dette korte referatet kan gi inntrykk av. I hans verker finner vi drøftinger av både strukturell makt og symbolsk makt, under andre navn. Men definisjonen ovenfor er blitt stående i lærebøkene.

Siden det som regel er styrke på begge sider, må vi regne med at det oppstår en form for maktbalanse. Ofte oppstår det et frirom der kreftene balanserer hverandre. Friheten kommer ikke av at makten blir borte. Maktutøvelsen blir umerkelig, fordi makthaverne holder hverandre i sjakk.

Partene kan være sterke på ulike områder, og motstandere er ofte avhengige av hverandre. Et eksempel er en bedrift med sterk fagforening. Ledelsen er sterkest, men fagforeningen kan gå til streik eller jobbe sakte. Uten de ansattes kunnskaper er ledelsen maktesløs, og uten eiernes maskiner vil ikke de ansatte få gjort noe. Det dominerende maktforholdet blir utfylt av et annet maktforhold som skaper avhengighet og motmakt den andre veien. Dette kan beskrives som en maktsirkel (Engelstad, 2005). Slike maktsirkler er vanlige der partene samarbeider selv om de har motstridende interesser. I Norge finner vi en utvidet maktsirkel i trepartssamarbeidet mellom LO, NHO og staten. LO og NHO krangler om penger og avtaler. Begge parter tjener på at staten regulerer arbeidslivet og opprettholder arbeidsfreden. Staten trenger et velfungerende næringsliv for å få inn skatt og holde innbyggerne i ro. Når det oppstår åpne konflikter i sirkelen, viser partene styrke. Men ingen av partene har interesse av å bryte sirkelen. En slik maktsirkel krever institusjoner, og dermed har den et innslag av strukturell makt.

I vårt samfunn er det lite bruk av åpen tvang, men tvangen ligger der som en mulighet: Man kan tilkalle politiet eller reise en rettssak, sette folk i fengsel, og vår nokså fredelige stat har et forsvar. Det reiser spørsmålet om all makt bygger på tvang. Det finnes ikke noe enkelt svar på det. Det ligger som regel en mulig tvang bak maktutøvelsen, men så lenge den ikke blir brukt, er den usynlig. Det er slett ikke sikkert at maktstrukturen blir borte selv om den mulige tvangen forsvinner. Vi må spørre om hvilke tvangsmidler partene rår over, og hvor en eventuell tvang kommer til syne.

Hva skal vi si om økonomisk og politisk makt? Politikere og banksjefer pleier ikke å true folk, men de finansierer politi og militærvesen. Den økonomiske styrken til et multinasjonalt selskap er større enn mange stater, og et økonomisk sammenbrudd kan ta liv. Namsmannen kan ta beslag i eiendelene til et gjeldsoffer. Også pengenes makt har en fysisk side.

I et velfungerende samfunn hviler denne typen makt som regel på statens makt. Det har to grunner. Den ene er at staten griper inn på alle livets områder. Den andre er statens voldsmonopol. I moderne stater har staten som regel monopol på all voldsbruk, gjennom politi og militærvesen. I demokratiske samfunn regulerer demokratiet statens maktutøvelse.

Statens voldsmonopol er et viktig prinsipp uansett styreform. Når et autoritært eller svakt regime åpner for at militære og kriminelle grupper også

bruker vold, øker volden, samtidig som den blir uforutsigelig. Samtidig er autoritære regimer både undertrykkende og illegitime. Prinsippet om statens voldsmonopol kan ikke legitimere autoritære regimer.

Et samfunn som Norge er så velordnet at vi sjelden møter makt som fysisk tvang. Vi lever i strukturer som leder oss gjennom livet uten fysiske trusler, og maktbruken blir usynlig. Dermed er vi kommet langt inn i vårt neste maktbegrep.

Strukturell makt

Tvangsmakt er knyttet til handling og fysisk styrke, og forutsetter parter som vet hva de vil. Konflikt koster, og utfallet er usikkert. Både den overlegne og den underlegne kan tjene på å unngå åpen konflikt, og finner en ordning. Det er grunnlaget for strukturell makt.

Strukturell makt sorterer og fordeler ressurser på en effektiv måte. Den er en forutsetning for moderne samfunn. Uten strukturell makt ville du kanskje bli nødt til å slåss med naboen for å få lov til å gå på veien, hvis det fantes en vei. Strukturell makt er praktisk. Den gjør hverdagen og strømmen av ressurser forutsigelig. Samtidig vedlikeholder og dekker den til ulikheter, som ville blitt tydelige hvis det var åpen konflikt om ressursene.

Strukturell makt kan beskrives som fikserte løsninger på konflikter. Trafikkreglene er et godt eksempel. De avverger åpen konflikt mellom trafikanter, og maktstrukturene bygges inn i selve veien. Vi har støpt bilismens seier i betong.

Veier, hus, byer og flyplasser er maktstrukturer som styrer hvem som kan bevege seg hvor, og hvordan det skal skje. Så lenge man aksepterer maktforholdene, er dette sunn fornuft. Men hvem har makt i sikkerhetskontrollen? Hvorfor kan de dyreste bilene kjøre i venstre fil på motorveien, der det er best plass? Hva er et gjerde?

Strukturell makt er ikke bare fysisk. Vi har også en mengde abstrakte strukturer, som er bygd opp av avtaler, kontrakter, ansettelsesforhold og fullmakter.

Massemediene er viktige utøvere av strukturell makt. De har bygd opp et system av redaksjoner, journalister, servere, TV-master, trykkerier, kabler, satellitter, nettprotokoller, budtjenester, opphavsrettigheter, konsesjoner og abonnementsvilkår. Denne strukturen vever seg inn i resten av samfunnet. Mediene er samfunnets viktigste åpne informasjonskanaler, men adgangen til

kanalene er ujevnt fordelt. Før nettets tid måtte man gjennom redaksjonene for å komme til orde. Den som ville skjule seg, måtte holde massemediene unna. I dag er det derimot nesten umulig å skjule seg for tek-selskapenes overvåkning.

Massemediene er ikke den eneste informasjonsstrukturen i samfunnet. Skolesystemet, offentlig administrasjon og private nettverk styrer brede strømmer av informasjon. Forskjellen er at massemediene er åpne og påvirker samfunnet på en annen måte enn mer lukkete systemer.

Strukturell makt kan være vanskelig å oppdage fordi den er vanlig, og kan virke fornuftig. Den er lettere å se når systemet blir endret. En slik endring skjer rett foran øynene på oss i dag, på internett.

Strukturell makt viser seg særlig i forholdet mellom makt og avmakt. Samfunnet er fullt av forhold der en part er avmektig i forhold til en overmektig motpart. Slike makt-/avmaktsforhold har en tendens til å lamme eller hemme den svake parten. Dette skjuler den underliggende konflikten. Det er praktisk for den som dominerer, siden det ikke er nødvendig med synlig maktbruk. Hvis man vil forstå maktforholdene i et samfunn, er det et godt utgangspunkt å lete etter makt-/avmaktsforhold.

Penger er et spesielt maktmiddel som må regnes som strukturelt. De pengene vi bruker i dag, er et slags gjeldsbrev med statsgaranti, som har verdi så lenge vi har tillit til dem. Tilliten er avhengig av statens og bankenes maktstruktur. Siden staten, som har voldsmonopolet, garanterer verdien, avhenger pengene også av fysisk makt. Pengene ordner våre liv og påvirker våre tanker. Pengenes verdensomspennende strukturer driver verdenshandelen, sikrer noen rikdom og låser andre i fattigdom.

Symbolsk makt

De fleste av oss kjenner samfunnet og innretter oss etter det. Vi navigerer ikke direkte etter hvordan verden ser ut, for da måtte vi undersøkt den på ny hver morgen. Vi bruker et indre kart, som er en modell av verden omkring oss. Det er grunnlaget for symbolsk makt.

Symbolsk makt kunne også kalles makten over tanken. Problemet med en slik ordbruk er at den symbolske makten virker sterkest når vi ikke tenker i det hele tatt, og tar vårt indre kart for gitt. Symbolsk makt setter grenser for hva det er mulig å tenke, og utelukker alternativene. Vi kan finne den i tunge

kulturelle føringer som kjønnsrollene, men også i konfliktområder som rasisme, rovdyrforvaltning og transportpolitikk.

Symbolsk makt krever verken åpen eller skjult tvang, slik vi finner i tvangsmakt. Den utøves ikke gjennom gjerder, formelle avtaler eller organisasjoner, som den strukturelle makten. Den symbolske makten virker inne i hodet ved å styre våre forestillinger om verden, og regulerer hva vi regner som tenkelig eller mulig. Det gjør den symbolske makten til den mest effektive av alle maktformer. Samtidig er det et nært forhold mellom symbolsk makt og annen makt. Symbolsk makt legitimerer strukturer som ofte er etablert gjennom fysisk maktbruk.

Begrepet symbolsk makt ligger så langt fra det klassiske maktbegrepet at det er omstridt. En vanlig kritikk er at de som bruker begrepet, opererer med makt uten makthavere. Det er vanskelig å se hvem som utøver makt over hvem. Maktutøvelsen krever heller ikke åpen interessekonflikt eller uenighet. Hvis vi ser positivt på den tankestrukturen som styrer oss, er det da snakk om maktutøvelse? Bruker vi begrepet symbolsk makt, er svaret ja.

Har vi kommet dit, har vi beveget oss langt fra Webers maktbegrep, og står i fare for å lete etter usynlige størrelser som likner en konspirasjonsteori. Det er alltid en mulighet når man går på jakt etter skjulte strukturer og tankemønstre. Dette setter krav til metoden. En fruktbar metode for å blottlegge symbolsk makt er å finne situasjoner der det man tar for gitt, blir utfordret på grunn av en konflikt. En annen metode for å avdekke den symbolske makten er å analysere en situasjon der løsningene ikke har satt seg ennå, som når spørsmålet om redigering av nettmedier utfordrer ytringsfriheten i vår egen tid. Historiske analyser er en tredje metode. Flytter vi oss et stykke bort fra vår egen tid, oppdager vi raskt at fortidas mennesker tok ting vi reagerer på i dag som en selvfølge, eller at tanker vi tar som en selvfølge, var utenkelige. Slike forskjeller setter oss på sporet etter symbolske maktfaktorer.

Når vi opererer med et begrep om symbolsk makt, betyr det at vi anerkjenner kulturens betydning for våre handlinger. Symbolsk makt virker gjennom kulturbestemte forestillinger, og virker sterkest der aktørene aksepterer situasjonen. Tenkere som peker på symbolsk makt, er som regel kritiske til den rådende orden. Den mest kjente representanten for et slikt maktbegrep er den franske filosofen Michel Foucault. Han utviklet sin maktanalyse ved å studere galskapens, fengselets og seksualitetens historie i overgangen fra førmoderne tid til vår

Makt og journalistikk

Hvem har makt over nyhetene vi leser? Hvordan påvirker nyhetene oss? Endrer tekgigantene journalistikken?

Journalister setter idealer om uavhengighet og maktkritikk høyt. Samtidig kjemper de hver dag om oppmerksomhet, tilgang til kilder og annonsørenes og lesernes betalingsvilje. Den teknologiske utviklingen setter tradisjonelle medier under press. Da er det ikke alltid lett å være idealist.

Makt og journalistikk handler om hvordan vår tids journalistikk er dypt innvevd i de digitale, økonomiske og politiske maktstrukturene i samfunnet. Boka tar utgangspunkt i vår tids nettbaserte kommunikasjon, hvor mektige plattformselskaper setter rammene for journalistikken. Forfatteren diskuterer hvordan vi skal forstå fenomenet makt, hvilke utfordringer som oppstår i journalistenes møte med makten, og hvordan journalistene selv utøver makt.

Denne reviderte utgaven er oppdatert med de dramatiske endringene i verdenspolitikken, mediene og den digitale teknologien som har skjedd siden første utgave. Boka er utvidet med egne kapitler om kunstig intelligens og objektivitetsidealet i journalistikken.

Makt og journalistikk kan leses både som innføringsbok og som en vei inn i faglig fordypning om forholdet mellom journalistikk og samfunn.

Boka er aktuell for alle samfunnsinteresserte lesere.

Magne Lindholm har bakgrunn som journalist og redaktør. Han er tidligere førsteamanuensis ved journalistutdanningen ved OsloMet, med presseetikk og medieteori som spesialområde.

ISBN 978-82-15-07646-1