Innføring i helse- og sosialpolitikk: 9. utgave

KNUT HALVORSEN, STEINAR STJERNØ

Einar Øverbye, Ivan Harsløf, Knut Halvorsen og Steinar Stjernø

Innføring i helse- og sosialpolitikk

9. utgave

universitetsforlaget

© Aschehoug AS ved Universitetsforlaget 2026 1. utgave 1996

ISBN 9788215070735 Papirbok

ISBN 9788215070742 EPUB

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av og annen bruk av materialet i kunstig intelligens og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Nina Lykke Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS Boken er satt med: ITC New Baskerville Std 10,5/13,5

Papir: 90 g Amber Graphic 1,25 Elektronisk tilrettelegging i EPUB-format: PHi Business Solutions Ltd.

Innhold

Kapittel

Arbeidsløshet og utenforskap ........ 54

Økonomisk og sosial ulikhet 56

Fattigdom 57

Økonomiske vansker ............... 59

Boligproblemer og boligsosial politikk .. 59

Helse, sykdom og dødelighet 61

Mennesker med funksjonsnedsettelser. . 63

Arbeidsmiljøproblemer ............. 64

Sosial integrasjon, marginalisering og ekskludering ...................... 65

Samlivsproblemer, livsfaseproblemer og omsorgssvikt 66

Selvmord ....................... 67

Alkohol- og stoffmisbruk ........... 67 Kriminalitet 69 Vold 70 Sexarbeid ....................... 70

Opphopning av sosiale problemer .... 71 Avslutning 72

Spørsmål og oppgaver til diskusjon .... 72 Forslag til videre lesning............. 73

Kapittel 4

Makt og velferd ..................... 74 Hva er makt? 74

Nærmere om helse- og sosialarbeideres makt ............................. 75

Hva gjør statens makt spesiell? ........ 76

Borgernes makt overfor staten 76

Rettsstaten verner borgerne mot maktmisbruk ...................... 77

Demokratiet gir borgerne mer innflytelse over staten .............. 77

Forholdet mellom rettsstat og demokrati

Hvem bør ha stemmerett? ...........

Direkte demokrati, konkurransedemokrati, deltakerdemokrati og dialogdemokrati

Debatt: Er det spenninger mellom ulike demokratiforståelser?

Kapittel 5

Profesjonene – velferdsstatens iverksettere og portvakter 105

Forskjellen mellom et yrke og en profesjon ...................... 105

Profesjon, profesjonsvekst og profesjonsutøvelse.................. 105

Framveksten av profesjonene ......... 106

Utfordringer i profesjonenes

yrkesutøvelse ...................... 109

Forskjeller mellom profesjonene ...... 113

Fra rivalisering til tverrfaglig samarbeid?........................ 113

Ekspertvelde eller demokrati? ........ 114

Klientifisering og sykeliggjøring? 115

Debatt: staten – profesjonenes venn og motstander? ....................... 116

Tillitsstyring, New Public Management og profesjonell samhandling 116

Slitasje, deltid og flere eldre skaper mangel på fagpersonell ............. 119

Avslutning 119

Spørsmål og oppgaver til diskusjon .... 120 Forslag til videre lesning............. 120

Kapittel 6

Brukernes rettigheter og plikter ........ 121

Brukernes rettsvern ................ 121

Hvordan praktisere informert samtykke? ....................... 122

Reglene for bruk av tvang ........... 122

Debatt: Hva er vold, og hva er legitim grensesetting?.................... 123

Brukermedvirkning ................ 124

Individuell brukermedvirkning 124

Brukermedvirkning i form av individuell plan .................. 125

Hvordan praktiseres brukermedvirkning? 125

Selvhjelp, likemannshjelp og brukermedvirkning på familienivå ........ 126

Brukermakt og avmakt 126

Debatt: Hvordan håndtere konflikter mellom fagfolk og brukere? ........ 127

Brukermedvirkning på kollektivt nivå ............................ 127

Debatt: Hvilken rolle skal erfaringskonsulenter ha? 128

Brukerorientering .................. 129

Undersøkelser av brukernes tilfredshet 129

Brukerkonferanser, dialogmøter og brukerråd ....................... 129

Digitalisering 130

Styrker og svakheter ved mål- og resultatstyring i Nav ............... 131

Brukervalg og brukerstyring ......... 131

Debatt: Når er brukervalg en god ide? ........................ 132

Hvor klare er brukernes rettigheter? ... 133

Trygderettigheter 133

Rett til helsehjelp ................. 133

Rett til sosial omsorg .............. 133

Rett til tjenester til familier 134

Rett til arbeid .................... 134

Formelt og reelt sterke rettigheter ... 134

Debatt: Kan alle rettigheter formuleres like klart i praksis? 135

Hva vil det si å bruke juridisk og faglig skjønn ? .......................... 136

Velferdsarbeidernes skjønnsmessige vurderinger er under begrunnelsestvang ........................... 137

Brukernes klageadgang 137 Ombudsordninger ................ 138

Debatt: Svekker resultatstyring brukernes klageadgang? 138

Brukernes vern mot diskriminering 139

Brukernes plikter .................. 139

Debatt: Kan informasjonsplikten komme i konflikt med retten til privatlivets fred? .................. 140

Plikt til aktivitet og andre aktive vilkår 140

Proporsjonalitetsprinsippet og minste inngreps prinsipp .......... 140

Debatt: Brukernes rettigheter og borgernes selvstendighet 140 Avslutning ........................ 142

Spørsmål og oppgaver til diskusjon .... 142

Forslag til videre lesning 143

Kapittel 7

Stønadssystemets oppbygning og stønader uten tidsbegrensning:

Alderspensjon, uføretrygd og yrkesskadetrygd ..................... 144

Stønadssystemets oppbygning 144

Hvilke stønader er trygder? ......... 144

Grunnbeløpet: nøkkelen til mange stønadsmottakeres inntekt 145

Hvorfor er det så mange stønader? .. 145

Personkrets, tildeling, utmåling, opphør og karantene 146

Hvor universelt eller selektivt er stønadssystemet? ................... 147

Universell personkrets, universell tildeling, universell utmåling? 147

Stønader eller tjenester? ............. 148

Debatt: Trenger vi dagens stønadssystem? 149

Hvorfor kan ikke folk heller forsikre seg privat? ....................... 149

Kan vi ikke bare erstatte alle stønadene med en garantert minsteinntekt? ................... 150

Folketrygdens alderspensjon (folkepensjonen) 150

Det gamle pensjonssystemet ........ 151

Pensjonsreformen ................ 151

Stønadsnivået 152

Private pensjoner og tjenestepensjoner ......................... 152

Avtalefestet Pensjon – AFP 152

Tjenestepensjonene i offentlig

sektor .......................... 152

Tjenestepensjonene i privat sektor 153

IPS og annen pensjonsmotivert sparing ......................... 154

Alderspensjonistenes levekår 154 Uføretrygd 155 Formål ......................... 155

Tildelingsprinsipper (vilkår)........ 155 Utmåling (ytelsesnivå) 156 Mottakere ....................... 157

Øker andelen av befolkningen som mottar uføretrygd og andre helserelaterte stønader? ........... 157

Yrkesskadetrygd ................... 159 Debatt: Får noen det bedre hvis de slutter? ........................ 159 Avslutning ........................ 159

Spørsmål og oppgaver til diskusjon 160 Forslag til videre lesning............. 160

Kapittel 8

Tidsavgrensede stønader og aktiveringspolitikk ................... 161 Fem veier ut av tidsbegrensede stønader 161 Sykepenger ....................... 162

Egenmelding, sykmelding, aktive vilkår og karenstid 162 Utmåling ....................... 163

Er det mange sykmeldte, og er tendensen økende? 163

Arbeidsavklaringspenger

Arbeidsevnevurderingen – nøkkelen til den aktiverende velferdsstaten ..... 167

Omstillingsstønad og barnepensjon 167

og opphørsregler ........... 167

og mottakere ............ 168 Dagpenger under arbeidsløshet 168

Ventetid, karantenetid og avstengingstid 169

170

Arbeidsmarkedstiltak og lønnstilskudd ...................... 170

Debatt: Er sosialhjelpen riset bak speilet? ...................... 171

Retten til å ta stønader ut av landet og Nav-skandalen ..................... 171

Kommunale ytelser: Sosialhjelp og kvalifiseringsstønad 172 Økonomisk sosialhjelp .............. 172

Kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden 175

Vilkår og utmåling 175

Mottakere ....................... 175

Ungdomsgarantien ................. 176

Debatt: Hvorfor dominerer helserelaterte stønader? ............. 176

Bostøtte – et siste vern mot fattigdom .. 177

Vilkår, utmåling og antall mottakere ....................... 177

Effektiv mot fattigdom? ............ 177

Hvor dekommodifiserende er det norske stønadssystemet? ............. 178

Debatt: Er arbeid et gode eller et onde? 178

Avslutning: I velferdsstatens frontlinje ......................... 179

Spørsmål og oppgaver til diskusjon .... 180 Forslag til videre lesning 180

Kapittel 9

Familiepolitikk 181

Familiepolitikkens tre spor: økonomiske tiltak, tjenester og lovreguleringer 183

Familieøkonomi og rettslig regulering ........................ 184

Barnetrygden ..................... 185

Debatt: Bør barnetrygden bli

økonomisk behovsprøvd? .......... 186

Barnebidrag og ektefellebidrag ....... 186

Ytelser til enslige forsørgere – overgangsstønad og stønad til barnetilsyn ........................ 187

Nivået på stønadene og antall mottakere ....................... 188

Kontantstøtte ...................... 188

Ytelse og mottakere 188

Debatt: Bør kontantstøtten avskaffes? ....................... 188

Foreldrepenger, engangsstønad og omsorgspermisjoner 189

Ytelser og kjennetegn ved mottakerne ...................... 190

Debatt: Hvor mye valgfrihet skal foreldrene ha? ............... 191

Omsorgspenger og pleiepenger ...... 191 Omsorgsstønad 192 Tjenestetilbudet til barnefamilier ..... 192

Barnehager og skolefritidsordning .... 192 Foreldrebetaling og andel barn i barnehage ...................... 193

Debatt: Hvor tidlig bør barn begynne, og hvem skal stå for driften? 194

Barnevern og ungdomsvern .......... 194 Organisering .................... 194 Tiltak 195

Debatt: Mange stridsspørsmål i barnevernet ..................... 197 Familievern 197

Hjelpetiltak ved vold og overgrep i nære relasjoner ................... 198

Debatt: Hvordan forstå endringene i familiens rolle? ................... 198

Spørsmål og oppgaver til diskusjon .... 199 Forslag til videre lesning 199

Kapittel 10 Helsepolitikk ....................... 200 Hva er helse, og hva er sykdom?

Prioriteringer i helsepolitikken ....... 215

Kvaliteten i helsevesenet 216

Helsevesenets utfordringer 217

Politiske skillelinjer ................ 218

Etiske utfordringer ................. 219

Avslutning 220

Spørsmål og oppgaver til diskusjon .... 221

Forslag til videre lesning............. 221

Kapittel 11

Inkluderings- og tilretteleggingspolitikk .. 222

Forholdet mellom individets

funksjonsevne og omgivelsenes krav .. 222

Helsevernet for psykisk utviklingshemmete (HVPU) 224

Psykisk helsevern 225

Hvordan finansieres botilbudet til mennesker med alvorlige psykiske problemer? 225

Inkluderende opplæring ............ 226

Inkluderende arbeidsliv ............. 227

Universell utforming 228

Vern mot diskriminering ............ 228

Tiltak der individene er de direkte mottakerne 229

Tekniske hjelpemidler 229

Grunnstønad og hjelpestønad ...... 230

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) 230

Helsetjenester i hjemmet, hjemmehjelp og støttekontakt ............. 230

Tilrettelagt bolig i et livsløpsperspektiv ...................... 231

Behovet for samordnede velferdstjenester 232

Diagnosenes betydning ............. 232

Debatt: Fortrenger offentlig omsorg familiebasert omsorg? 233

Den relasjonelle, den medisinske og den sosiale modellen ............... 234

Den relasjonelle modellen og tildelingskriteriene 235

Inkluderings- og tilretteleggingspolitikk overfor mennesker med rusproblemer .. 236

Flere syn på rus 237

Historien: et kort riss .............. 237

Rusmidlenes konge: alkohol ........ 237

Fire debattspørsmål i ruspolitikken 238

Konkurranseutsetting: ja eller nei? .. 238

Straff eller ikke straff? ............. 238

Nulltoleranse eller skadereduksjon? ...................... 239

Tvang eller ikke tvang? ............ 240

Avslutning 241

Spørsmål og oppgaver til diskusjon 241 Forslag til videre lesning............. 241

Kapittel 12

Velferd og innvandringspolitikk ........ 242

Faser i innvandringen ............... 242

Innvandring og utvandring 243

Stridsspørsmål i innvandringspolitikken ........................ 244

Å komme som arbeider 245

Velferdsrettighetene til arbeidsinnvandrere ..................... 245

Debatt: Hvor går velferdsstatens indre grenser? 247

Kampen om barnetrygden ......... 247

Debatt: Hvilket prinsipp er mest rettferdig? 247

Å komme som flyktning eller asylsøker ......................... 248

Asylsøkeres rett til bolig 248

Debatt: Asylsøkere bør inkluderes – men hvor tidlig, og for hvem? ..... 249

Velferdsordninger for asylsøkere mens søknaden behandles 249

Asylsøkeres mulighet til å arbeide ... 249

Debatt: Bør asylsøkere få bedre muligheter til å arbeide? 250

Schengen-landenes yttergrense og

Dublin-forordningen .............. 250

Hvorfor gir Norge sjelden visum til folk som mener seg forfulgt? ....... 251

Debatt: Sende asylsøkere til tredjeland utenfor EU/EØS? 251

Introduksjonsprogrammet og introduksjonsstønaden ............ 251

Integreringstilskuddet 252

Supplerende uførestønad og aldersstønad ..................... 253

Kravene for å få permanent opphold 253

Debatt: Permanent opphold til de fleste, eller mest til de arbeidsføre? .. 254

Flyktningers rett til å flytte innen

EØS forutsetter statsborgerskap 254

Å komme som familiemedlem ........ 254

Velferdsrettighetene til familiemedlemmer 255

Debatt: Kommer reglene i konflikt med retten til et familieliv? ......... 255

Reglene kan skape klasseforskjeller i muligheten til å finne en partner .... 255

Å komme som student .............. 255

Velferdsrettighetene til studenter 256

Debatt: Er det greit hvis studenter blir i Norge? ..................... 256

Å komme som irregulær innvandrer ... 256

Velferdsrettighetene til irregulære innvandrere ..................... 257

Alle irregulære migranter har ikke samme rettigheter 257

Retten til å ta velferdsytelser ut av landet ......................... 258

Arbeidsdeltakelse blant innvandrere 258

Innvandrernes bruk av velferdssystemet .................. 259

Diskriminering og tiltak mot diskriminering 259

Debatt: Assimilering, integrering eller multikulturalisme? ............ 261

Avslutning 261

Spørsmål og oppgaver til diskusjon .... 262

Forslag til videre lesning............. 262

Kapittel 13

Velferdsstatens utfordringer ........... 263

Det norske folket blir eldre. Det vil koste 263

Funksjonsnedsettelser øker med alderen ......................... 264

Kan forebyggende politikk dempe framtidas utgifter til eldre? ......... 265

Kan mer til eldre motsvares av mindre til unge? 265

Kan politiske tiltak få fertiliteten opp på 2,1 barn per kvinne igjen? 265

Kan økt innvandring forhindre befolkningsaldring? ............... 266

Debatt: Hvordan skal stat og kommuner håndtere befolkningsaldringen? ...................... 266

Hvordan påvirker innvandring velferdsstatens bærekraft? 267

Globalisering og mindre global stabilitet .......................... 268

Økonomisk globalisering og globaliseringsmotstand ............ 269

Den norske velferdsstaten – et vern mot politisk ustabilitet? 270

Kan velferdsstaten være en konkurransefordel? ............... 270

Debatt: Har den aktiverende velferdsstaten også nattsider? ....... 271

EUs velferdspolitiske betydning ....... 272 EUs direktiver 273

EØS-avtalens betydning for arbeidsmarkedet ................. 273

Europadomstolens velferdspolitiske betydning og Nav-skandalen i 2019 273

Euroen og EUs stabilitetspakt ....... 274

Debatt: EUs framtid ............... 274

Hvem betaler regningen? 275

Velferdsstatens finansiering ........ 275

Hvordan finansieres trygder og andre statlige stønader? 275

Debatt: Hvilket skatteprinsipp er mest rettferdig? .................. 276

Hvem betaler for kommunal velferd? 277

Hvem betaler i de fire statlige, regionale helseforetakene? ......... 277

Har Norge penger nok? 277

Debatt: Mulige politiske reformer ..... 278

Enda sterkere insentiver for å få folk til å velge arbeid? 278

Mer økonomisk behovsprøving? ..... 279

Mer egenbetaling? ................ 280

Mer rasjonering? 280

Bør folk kjøpe mer omsorg privat? 281

Bør politikerne bruke

konkurranseutsetting mer? 281

Trengs flere tiltak mot misbruk? 283

Er velferdsstaten miljømessig

bærekraftig på lang sikt?............. 284

Hvordan håndteres utfordringene? 285

Valenssaker og posisjonssaker ....... 285

Kompromiss er noe annet enn konsensus 286

Den som tier, samtykker ........... 287 I politikken ligger makten hos den som har et annet sted å gå 287 Politikk med stor P og politikk med liten p

Forord til 9. utgave

Denne 9. utgaven av Innføring i helse- og sosialpolitikk er oppdatert fram til mai 2026. Flere kapitler er delvis nyskrevet. Boka beskriver de viktigste sosiale problemene i Norge og de rettigheter og plikter folk har hvis de mister arbeidet, blir syke og arbeidsuføre, skal gå av med pensjon, trenger hjelp fra helsevesenet eller trenger sosiale tjenester. Boka dekker helse- og sosialpolitikken og stats- og kommunalkunnskapen i det felles innholdet i rammeplanene for helse- og sosialarbeiderutdanningene.

Første kapittel presenterer grunnbegreper og sentrale teoretiske perspektiver i helse- og sosialpolitikken. Andre kapittel dreier seg om velferdsstatens historie. Tredje kapittel handler om levekårene for ulike grupper. Deretter følger et kapittel om det politiske systemet, og hvordan det former rammebetingelsene for helse- og sosialarbeideres daglige virke. Kapittel 5 dreier seg om helse- og sosialprofesjonene og deres forhold til hverandre. Helse- og sosialtjenestenes økende betydning og de sterkere aktivitetskravene til pasienter og klienter har gjort tverrfaglig og tverretatlig samarbeid stadig viktigere. Kapittel 6 dreier seg om brukernes rettigheter og plikter i møtet med velferdsstaten. De neste kapitlene omhandler langtids- og korttidsstønadene i folketrygden, familiepolitikken, helsepolitikken og politikken overfor mennesker med funksjonsnedsettinger. Etter framstillingen av de ulike politikkområdene drøfter vi forholdet mellom velferdspolitikk og innvandringspolitikk. Siste kapittel drøfter velferdsstatens utfordringer – finansieringen av den, aldringen i befolkningen, økonomisk globalisering, innvandring og betydningen av EU for norsk velferdspolitikk.

Helse- og sosialpolitikken er preget av mange vanskelige dilemmaer, der politikken ofte må balansere kryssende hensyn. Vi har presentert sentrale debatter i hvert kapittel, for å gi undervisere, studenter og andre lesere et grunnlag for egne diskusjoner i klasser og undervisningsrom. Hvert kapittel avsluttes også med spørsmål til diskusjon og forslag til videre lesning. Et fyldig stikkordregister gjør det lettere for leseren å få innsikt på fagfelt som grenser opp til eget fagområde, og til å følge sentrale begreper som likhet, frihet, rettigheter og skjønn på tvers av kapitlene.

For å unngå at teksten blir overlesset med referanser, står noen data uten henvisninger. Interesserte finner grunnlaget for dataene i Statistisk sentralbyrås statistikkbank, Nav statistikk eller i EUs statistikkbank, Eurostat. Henvisninger i teksten til stortingsmeldinger (Meld. St.), stortingsproposisjoner (Prop.), og innstillinger til Stortinget (Innst. S og Innst. L) kan lastes ned fra Stortinget og regjeringens hjemmesider, og står derfor ikke i litteraturlista.

I denne utgaven har Einar Øverbye og Ivan Harsløf hatt ansvaret for revisjon av kapitlene, med viktige innspill fra Knut Halvorsen og Steinar Stjernø, som har lest og kommentert manus. Ulike KI-verktøyer har vært brukt i arbeidet, men alt innhold er faglig vurdert, kvalitetssikret og skrevet av forfatterne. Vi takker Ola Mile Bruland og Maria Westervoll i Universitetsforlaget for god oppfølging, innspill og kommentarer. Takk også til kunnskapsrike kolleger som har lest og kommentert utvalgte kapitler: Espen Dahl, Ragnhild Fugletveit, Lars Grue, Anne Skevik Grødem, Lars Gulbrandsen, Julia Körner-Olsen, Axel West Pedersen, Marianne Rugkaasa, Jan Tøssebro og Signy Vabo. Vi har lyttet til mange råd, men ikke til alle, så eventuelle gjenværende feil og mangler er vårt ansvar alene.

Oslo, 1. mai 2026

Einar Øverbye – Ivan Harsløf – Knut Halvorsen – Steinar Stjernø

Kapittel 1

Helse- og sosialpolitikk, forsørgelsessystemer og ideologier

Hva er helse- og sosialpolitikk? I denne boka bruker vi begrepet i vid betydning. Det omfatter inntektssikringspolitikk (stønader og trygder), alle former for helsepolitikk samt familie- og arbeidsmarkedspolitikk. Helse- og sosialpolitikk utgjør kjernen i velferdspolitikken. Også utdannings- og boligpolitikk kan regnes som velferdspolitikk, selv om vi ikke behandler disse politikkområdene like utførlig som helse- og sosialpolitikken i denne boka. Men hva er politikk? En kjent definisjon er at politikk dreier seg om den offentlige, autoritative fordelingen av verdier i samfunnet (Østerud, 2014). Dessuten dreier politikk seg om hvordan det offentlige kan bidra til sysselsetting, investeringer og verdiskaping. Helse- og sosialpolitikken omfatter offentlige tiltak som skal skape trygghet når folks velferd trues av sykdom og uførhet, arbeidsløshet, alderdom og tap av forsørger, i tillegg til lover som skal beskytte svakstilte grupper. Helseog sosialpolitikken skal også forebygge, det vil si redusere risikoen for at slike problemer oppstår. Dette kapittelet beskriver de ulike systemene som kan beskytte folk mot de farene og risikoene som de kan møte gjennom livet. Disse «forsørgelsessystemene» er arbeidsmarkedet, familien og velferdsstaten. I tillegg kan sivilsamfunnet, i form av frivillige organisasjoner, gi viktig støtte for mange grupper. Hvilken rolle spiller disse ulike forsørgelsessystemene i Norge? For å drøfte dette nærmere presenterer vi først noen sentrale begreper: velferd, politikk, ideologi, liberalisme, konservatisme, sosialdemokrati, rettferdighet og solidaritet.

Begrepet velferd

Ordet «velferd» kommer fra gamle avskjedshilsener som «fahr wohl», «fare well» og gammelnordiske «vel fara», som betydde at den reisende skulle komme godt fram. I dag knyttes begrepet til «livets reise» og de farer og risikoer som vi trenger beskyttelse mot gjennom livsløpet. Velferd viser til en ønskelig eller gunstig tilstand – det gode liv. Hva folk oppfatter som velferd, varierer i ulike kulturer og i forskjellige historiske perioder. Det brukes ofte som et honnørord, som gjerne kobles til begreper som velferdsstat, velferdskommune, velferdssamfunn og offentlig og privat velferd – alle forhold som hører inn under helse- og sosialpolitikken. Selv om begrepene velferdsstat og velferdssamfunn ofte brukes om hverandre, kan vi si at velferdsstat mest dreier seg om de offentlige institusjonene som sikrer folk trygghet i vanskelige livssituasjoner, mens velferdssamfunn brer diskusjonen ut til samvirket mellom de ulike forsørgelsessystemer på tvers av stat, marked og familie/ sivilsamfunn.

For å kunne tale om et velferdssamfunn må det som et minimum være fravær av økonomisk nød, og det må være rettigheter som gir trygghet i livssituasjoner som kan være vanskelige, slik som alderdom, uførhet, sykdom og arbeidsløshet. Hvor lite økonomisk nød, og hvor mye trygghet, er likevel et diskusjonsspørsmål. Noen mener at staten bør ha et stort ansvar for velferden i samfunnet, mens andre mener statens ansvar bør være begrenset, og at individet selv eller familien bør ha hovedansvaret. Det behandler vi i siste del av kapittelet.

Velferdsstatens to hovedformer: økonomiske stønader og tjenester

De to mest brukte formene for sosialpolitiske tiltak er stønader og tjenester. Stønader er pengestøtte til individer og familier. Tjenester er service og tiltak, slike som medisinsk behandling, plass i barnehage, omsorgstjenester, tiltak i barnevernet og råd og veiledning. Politiske beslutninger bestemmer reglene for tildeling og hvordan tiltakene skal finansieres. Skal tiltakene finansieres av den skatten som betales, en egen avgift som den enkelte betaler, eller en egenandel for å benytte en helse- eller sosialtjeneste? Helse- og sosialpolitikken kan også ha andre mål og virkemidler enn å yte pengestøtte eller tjenester. Den kan bruke ulike typer reguleringspolitikk til å

– påvirke folks atferd, for eksempel til å søke arbeid, leve sunt eller å innrette familielivet på en bestemt måte

– sikre svakstilte et vern mot vold eller misbruk gjennom lover og institusjoner som beskytter barn mot foreldre, andre voksne eller barn, kvinner mot voldelige partnere eller psykisk syke mot seg selv og samfunnet

– legge til rette for at folk kan delta i samfunnet, for eksempel gjennom universell utforming av offentlige steder og bygninger for folk med funksjonsbegrensninger

– regulere konflikter mellom ulike parter, for eksempel mellom helse- og sosialarbeidere og klienten eller pasienten, gjennom prosedyrer for skilsmisse, barnefordeling, regler som beskytter lønnstakerne mot uakseptable arbeidsforhold, og prosedyrer for arbeidskonflikter

– regulere myndighetenes bruk av tvang, for eksempel tvangsinnleggelse på institusjon eller omsorgsovertakelse av barn

Helse- og sosialpolitikk kan innebære at ressurser blir omfordelt. Når en betaler avgift eller skatt som yrkesaktiv og får igjen når en ikke har

inntekt eller evnen til å forsørge seg selv, skjer det en omfordeling over den enkeltes livsløp (det kalles horisontal omfordeling). Det er en form for tvungen sparing og tvungen forsikring: Staten pålegger borgerne å spare kollektivt til alderdommen, samtidig som den pålegger alle å være forsikret mot sosiale risikoer som sykdom, arbeidsløshet med videre. Staten kan også opprette ordninger som omfordeler mellom ulike grupper, som oftest fra de som har mye, til de som har lite (det kalles vertikal omfordeling).

Graden av omfordeling fra velstående til mindre velstående varierer fra land til land. De nordiske landene har tradisjonelt hatt lavere inntektsulikhet enn de fleste andre høyinntektsland (OECD-land), noe som skyldes sterkere omfordeling gjennom skatter og overføringer, men også jevn lønnsfordeling (Mogstad mfl., 2025).

Siden ulike samfunnsklasser, yrker og kjønn er ulikt utsatt for sosiale risikoer som sykdom, arbeidsløshet og fattigdom, er det ofte politisk uenighet om hvordan helse- og sosialpolitikken bør utformes. De politiske partier kan representere ulike gruppers interesser, ha ulike verdisyn eller ideologier som skaper politiske skillelinjer. Andre ganger kan de stå sammen eller finne et kompromiss mellom ulike hensyn (se kapittel 2).

Helse- og sosialpolitiske tiltak blir til gjennom politiske prosesser, særlig gjennom lovgivningsog budsjettprosessen der mange aktører deltar i tillegg til de politiske partiene – for eksempel fagorganisasjoner og profesjonsorganisasjoner, brukerorganisasjoner, interesse- og pressgrupper som driver lobbyvirksomhet, og aksjonsgrupper. Mediene kan rette oppmerksomheten mot svikt i helse- og sosialvesenet og skape press på politikerne. Dette behandles i kapittel 4.

Arbeidsmarkedet

Folks velferd avhenger av samspillet mellom flere institusjoner eller forsørgelsessystemer. Folk kan bli forsørget på flere måter. De kan delta i arbeidsmarkedet som yrkesaktive eller

leve av egen kapital. Noen − barn og ektefeller – kan bli forsørget av familien eller av en ektefelle som arbeider. Andre kan bli forsørget av staten, som stønadsmottakere eller som beboere i sykehjem eller andre institusjoner. Få blir forsørget gjennom privat veldedighet, men frivillige organisasjoner yter sosial omsorg og sosialtjenester til enkelte, ofte helt eller delvis finansiert av det offentlige. I Norden er deltakelse i arbeidsmarkedet og mottak av velferdsytelser viktigere enn i andre land, der familien og frivillige organisasjoner spiller større rolle (de la Porte & Greve, 2023).

I Norge og i de andre nordiske landene forsørger en større andel av befolkningen seg gjennom arbeid enn i de fleste andre land. Tilknytningen til arbeidsmarkedet måles gjerne som yrkesfrekvens – andelen av befolkningen som er i arbeidsstyrken, enten som sysselsatte eller arbeidsledige som er aktive jobbsøkere. Arbeidsmarkedets betydning for økonomisk forsørgelse økte sterkt de siste tiårene av 1900-tallet. I 2024 var 77 prosent sysselsatte, omtrent som i Sverige og Danmark. Andelen var høyere bare

FIGURMANUS

på Island, i Sveits, New Zealand, Nederland, Japan og Tyskland. Sammenliknet med andre OECD-land er særlig kvinner og eldre oftere sysselsatt i Norge (OECD, 2025a) (figur 1.1).

Arbeidsmarkedets betydning har økt særlig for kvinnene. Sysselsettingen økte fra 52 prosent i 1972 til 67,2 prosent i 2024 (15–74 år). Da var om lag 81 prosent i alderen 25–54 år i arbeid, men 20 prosent av disse arbeidet deltid – litt oftere enn menn. De ble altså delvis forsørget gjennom partnerens fulltidsdeltakelse i arbeidslivet. Sysselsettingen er spesielt lav blant personer med nedsatt funksjonsevne. Blant unge i denne gruppa er under halvparten i arbeid, og mange arbeider deltid eller står helt utenfor arbeidslivet, selv om de ønsker arbeid. Kvinner med nedsatt funksjonsevne har lavere yrkesdeltakelse enn menn i samme situasjon (Ballo, 2023). I 2024 var sysselsettingen blant innvandrere ti prosentpoeng lavere enn i befolkningen som helhet (SSB, 2025a).

Høy yrkesdeltakelse har vært et sentralt mål for alle regjeringer siden 1930-årene (Harsløf & Lødemel, 2024). Sysselsettingen blir påvir-

Figur 1.1 Sysselsettingsandel i befolkningen 15–64 år, av kvinner 15–64 år og av personer 55–64 år. Prosent 2024.

Figur 1.1 Sysselsettingsandel i befolkningen 15-64 år, av kvinner 15-64 år og av personer 55-64 år.

Kilde: OECD Labour Force Statistics.

ket av internasjonale og nasjonale økonomiske konjunkturer, men regjeringen kan forsøke å øke sysselsettingen på mange måter. Den kan gi skattelette til dem som har lav inntekt for at de skal bruke mer penger, eller til de rike for at de skal investere mer. Den kan stimulere byggebransjen ved å bevilge penger til for eksempel boliger, jernbane, veier, sykehus og offentlige kulturhus. Den kan gi økonomiske insentiver til nye næringer og nye energikilder. Den kan sørge for at syke, uføre og arbeidsløse har nok penger til å holde forbruket oppe.

Høy yrkesdeltakelse gir staten store skatteinntekter. Det er en forutsetning for en omfattende velferdsstat (se kapittel 13). Velferdsstaten selv skaffer arbeid til mange.

Arbeidsmarkedet i Norge er, som i de andre nordiske landene, kjennetegnet av at en stor del av lønnstakerne og arbeidsgiverne er organisert. De aller fleste i offentlig sektor – 80 prosent –er organisert; i privat sektor gjelder dette 38 prosent (Nergaard, 2022). Svært mange også i privat sektor får likevel lønna fastsatt i sentraliserte lønnsforhandlinger. Avtalene om lønn i eksportindustrien setter rammer som forhandlingene for andre fagorganiserte stort sett holder seg innenfor. Dette kalles «frontfagsmodellen», det vil si at lønnsforhandlingene i den delen av næringslivet som er mest konkurranseutsatt, skal sette grensen for hvor store lønnstillegg som skal gis i resten av økonomien. Den relativt høye graden av organisering gir lønnstakerne en sterkere posisjon overfor arbeidsgiverne og myndighetene enn i mange andre land. Deltakelse i arbeidslivet gir rett til en rekke sosiale stønader fra staten, som dagpenger ved arbeidsløshet, sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, foreldrepenger, alderspensjon med mer. I tillegg til offentlige stønader kan yrkesdeltakelse gi sosiale rettigheter. Dette kalles yrkesbasert velferd. Staten kan pålegge partene i arbeidslivet å innføre velferdsordninger eller regulere ordninger som partene har avtalt seg imellom. Staten har for eksempel pålagt arbeidsgiverne å gi de ansatte en yrkesbasert, obligatorisk tjenestepensjon (OTP) i tillegg til folketrygden,

og å betale forsikring for yrkesskade (se kapittel 6). Det kan også gjelde ytelser som arbeidsgiveren betaler uten at staten har pålagt det, og som fastsettes i arbeidsavtalen med arbeidsgiver. Det kan være ekstra pensjon (tjenestepensjon), helseforsikring, full lønn under sykdom også for inntekt over grensen i folketrygden (se kapittel 7), bedriftshelsetjeneste og bedriftsbarnehager.

Ansatte med høy status og lønn nyter oftest best av yrkesbasert velferd. De yrkesbaserte ordningene betales delvis av staten fordi bedriftene kan trekke disse utgiftene fra før skatt.

Den yrkesbaserte velferden har de siste tiårene spredt seg. Mange bedrifter tegner privat helseforsikring for ledere, høyere funksjonærer og nøkkelpersonell. Ca. 885 000 hadde privat helseforsikring i 2025 (Finans Norge, 2025).

Kapitalinntekt

Folk kan forsørge seg gjennom markedet på andre måter enn gjennom lønnsarbeid eller næringsinntekt. De kan leve av egen kapital, inkludert pengeplasseringer i aksjer eller aksjefond. I Norge har til nå svært få kunnet leve av inntekter av egen kapital, selv om andelen som eier aksjer, har økt betydelig de siste tiårene. Fra 2012 til 2020 ble verdien av privatpersoners aksjer fordoblet (AksjeNorge, 2020). I 2024 eide om lag 16 prosent av befolkningen aksjer med en samlet pålydende aksjekapital på 66,5 milliarder kroner og fikk 90,5 milliarder i utbytte (SSB, Statistikkbanken).

Familien som velferdsarena

Ved siden av arbeidsmarkedet er familien det mest sentrale forsørgelsessystemet. Familie omfatter de som er i slekt med hverandre, mens en husholdning er de som bor i samme bolig og deler inntekter og utgifter. En kjernefamilie kan defineres som personer som er nær i

slekt med hverandre (foreldre og barn), eller lever sammen i ekteskap, partnerskap eller en liknende relasjon, mens en storfamilie omfatter også fjernere slektninger. En husholdning og en kjernefamilie er ofte, men ikke alltid, det samme (se kapittel 9).

I familien fordeles økonomiske ressurser mellom ektefeller og partnere og mellom foreldre og barn. Ektefeller har gjensidig plikt til å forsørge hverandre, og foreldre har plikt til å forsørge barn og unge til de er 18 år – alternativt til de har avsluttet videregående skole, det vil normalt si til de har fylt 19 år. Barn og voksne i Norge har ikke en juridisk plikt til å forsørge sine eldre foreldre, men de fleste gir ulike former for omsorg, støtte og praktisk hjelp hvis foreldrene trenger hjelp eller pleie. Praktisk hjelp til handling og følelsesmessig støtte er vanlig og viktig. 16 prosent av befolkningen utfører regelmessig ulønnet omsorgsarbeid for syke, eldre eller funksjonshemmede (Arnesen, 2020; se kapittel 11).

Velstående foreldre kan subsidiere barn under utdanning og hjelpe dem til å komme inn på boligmarkedet. Arv og gaver omfatter penger, aksjer, eiendeler, bolig- og fritidseiendommer og bedrifter. Arveavgift var fram til 2014 en måte å omfordele fra velstående til ikke-velstående på. Arv er ulikt fordelt, barn av rike foreldre arver av åpenbare grunner mer enn barn av fattige foreldre. I 2014 fikk regjeringen Solberg (2013–2021) støtte av de fleste partier på Stortinget i å avskaffe arveavgiften.

Familien har økonomisk betydning ikke bare fordi mange forsørges i familien, men også fordi det utføres mye husarbeid, vedlikehold og omsorgsarbeid i familien.

Familien i endring

Etter andre verdenskrig (1939–45) og fram til slutten av 1960-årene var det vanligste at mennene skaffet inntekt, mens kvinnene i husholdningen utførte husarbeid og omsorgsarbeid. Fra 1970 og i tiårene etter økte kvinnenes deltakelse i arbeidslivet. I dag har husmorrollen – kvinner med hjemmearbeid som hovedvirksomhet

– nesten forsvunnet, med unntak av i enkelte minoritetsgrupper. I mange familier bringer likevel mannen fortsatt den største inntekten til familien.

Samtidig er familiens rolle som forsørgelsesog omsorgssystem svekket. Familien har blitt mindre stabil fordi flere skiller eller separerer seg, og familien og husholdningene har blitt mindre. For femti år siden besto en gjennomsnittlig husholdning av 3,3 personer, i 2025 av 2,1 personer. Den mest vanlige husholdningen består nå av bare én person – fire av ti bor alene. Nest vanligst er et par som bor sammen uten barn (se figur 1.2.). Stadig færre bor i store husholdninger.

1 Person

Par uten barn

Par med barn

Par med voksne barn

Enslig med barn

Enfamiliehusholdninger med voksne barn

Flerfamiliehusholdninger uten barn

Flerfamiliehusholdninger med barn

Figur 1.2 Ulike typer husholdninger, 2025 (prosent). Barn = under 17 år.

Kilde: SSB. Statistikk om familier og husholdninger.

Det har blitt stadig flere nye former for familie (se kapittel 9). I 2022 var nesten en tredel av alle par samboende og ikke gift. Blant par under 30 år var over 80 prosent ugifte samboere, men andelen gifte par øker med økende alder (SSB, 2023a). Antallet samboende med felles barn har økt. Flere bor sammen med barn som de ikke er far eller mor til. Personer av samme kjønn bor oftere sammen, med eller uten barn. Også innvandringen har ført til at det finnes flere måter å være en familie på, med store forskjeller i oppdragelse av barna, i mors- og farsrollen og i arbeidsdelingen mellom kvinner og menn.

Kvinner må i gjennomsnitt føde 2,1 barn for at befolkningen skal være stabil (uten innvandring). Det er en generell tendens i OECD-landene at fertiliteten (gjennomsnittlig antall barn per kvinne i reproduksjonsdyktig alder) har falt de siste tiårene (figur 1.3). Kvinnene får barn senere, og får færre barn enn før. Den gjennomsnittlige fertiliteten i OECD-landene falt fra 2,8 i 1970 til 1,4 i 2023. Redusert fertilitet er heller ikke avgrenset til OECD-landene, det er den samme tendensen i verden som helhet (se kapittel 13). Med en fertilitet på 1,44 i 2024 ligger Norge rundt OECD-gjennomsnittet. Det er et økende gap mellom antallet av barn som folk sier at de ønsker, og det antallet de får (NOU 2026: 2).

Utbyggingen av barnehager og skolefritidsordninger har overført mer av omsorgen og oppdragelsen fra familien til det offentlige. De fleste foreldre har likevel et nært forhold til barna. De stiller opp, kjører og bringer til fritidsaktiviteter og deltar i barnas liv. Særlig menn gjør det mer enn før. Det økende antall eldre kombinert med at de fleste kvinner og menn i yrkesaktiv alder nå er i inntektsgivende arbeid, vil føre til store utfordringer for familienes evne til å yte omsorg for eldre.

Samtidig som familiens rolle for økonomisk forsørgelse og omsorg har blitt mindre dominerende, har staten grepet mer inn i familien med en aktiv familiepolitikk. Politikken har tatt sikte på å stimulere menn til å ta større ansvar for barn og husarbeid, og kvinner til å ta lønnet arbeid. Nye samlivsformer, nye normer for forholdet mellom menn og kvinner og nye former for kjønnsidentitet står i et spenningsforhold til etablerte verdier og samlivsformer. Stridsspørsmål i familiepolitikken er beskrevet i kapittel 2, mens familiepolitiske tiltak gjennomgås i kapittel 9.

Velferdsstaten

Når er staten en velferdsstat? Som velferdsstater regner vi stater som har et sosialt sikkerhetsnett mot fattigdom og sosial utrygghet – med

stønader ved alderdom, uførhet, sykdom og arbeidsløshet – men det er ingen klar grense for hvor godt sikkerhetsnettet bør være for å kunne bruke betegnelsen velferdsstat. Noen mener at kriteriet på en velferdsstat er ordninger som forhindrer utbredt fattigdom, mens andre legger mer vekt på at en velferdsstat skaper omfordeling og mer likhet. Atter andre mener at velferdsstaten primært skal opprettholde folks status når de ikke kan forsørge seg selv. Alle velferdsstater reduserer de forskjellene som markedet skaper, slik at antallet fattige blir lavere enn det ellers ville ha vært, men hvor mye varierer mellom ulike velferdsstater.

Framveksten av velferdsstaten innebar at det offentlige overtok ansvar fra familien for å sørge for inntekt til dem som ikke kunne arbeide. Ansvaret kunne være varig, som for de eldre og varig uføre, eller midlertidig, som for de syke og arbeidsløse. Stønader til folk som varig eller i perioder ikke har arbeidsinntekt, er en bærebjelke i velferdsstaten. Tabell 1.1 viser hvor mange som blir helt eller delvis økonomisk forsørget av det offentlige.

Mer enn en femdel av befolkningen blir varig forsørget av velferdsstaten ved at de mottar alderspensjon, uføretrygd eller andre offentlige pensjoner. I tillegg er nesten 311 000 personer midlertidig forsørget ved at de mottar sykepenger, dagpenger, arbeidsavklaringspenger eller overgangsstønad (stønad for enslige forsørgere) i perioder. Velferdsstaten er altså den viktigste kilden til økonomisk forsørgelse for en stor del av befolkningen.

Velferdsstaten er også en kilde til forsørgelse fordi den sysselsetter så mange. Godt en femdel av alle sysselsatte er i helse- og sosialtjenestene. Det er over dobbelt så stor andel som i industrien. Over 80 prosent av de ansatte i helse- og sosialtjenestene er kvinner. Slik gjør velferdsstaten kvinner mindre avhengige av mennene, men det har samtidig bidratt til at Norge har et kjønnsdelt arbeidsmarked der menn og kvinner arbeider i ulike typer jobber og i ulike sektorer – kvinner i det offentlige og menn i det private næringslivet, der lønna ofte er høyere, men jobben også ofte mer usikker.

Figur 1.3 Totale fødselsrater (fertilitetsrater) i 1970 og 2023 for utvalgte nordiske og europeiske land.

Figur 1.3 Totale fødselsrater (fertilitetsrater) i 1970 og 2023 for utvalgte nordiske og europeiske land.

Kilde: OECD Family Database; Eurostat.

I 2023 brukte Norge 17,5 prosent av bruttonasjonalproduktet på offentlige sosiale utgifter, noe som er under det europeiske gjennomsnittet. Denne andelen sier likevel ikke så mye om velferdsstatens sjenerøsitet og kvalitet, siden Norge – blant annet på grunn av oljesektoren – har et mye høyere BNP per innbygger enn de fleste andre land. Dessuten må land med høy arbeidsløshet bruke mer på dagpenger m.m. Alt i alt er den norske velferdsstaten mer sjenerøs enn andre stater i Europa (se figur 1.4). Norge bruker mer enn det dobbelte på sosiale utgifter per person enn gjennomsnittet for EU-landene og også klart mer enn Danmark og Sverige. Som figur 1.4. illustrerer, kjennetegnes de nordiske velferdsstatene av omfattende sosiale utgifter til stønader og helse- og sosiale tjenester. Andre velferdsstater har et mindre omfang av stønader og tjenester finansiert over skatteseddelen, men de kan i varierende grad oppnå noen av de samme virkningene ved å regulere privat velferdsproduksjon, inkludert å regulere den velferden frivillige organisasjoner og familien står for.

0, 5 000, 10 000, 15 000, 20 000, 25 000,

Frivillige organisasjoner

Frivillige organisasjoner er en bred betegnelse. Formelt er både politiske partier, fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og Den norske kirke frivillige organisasjoner, ettersom det er frivillig å være medlem. I velferdspolitisk sammenheng er det imidlertid vanlig å reservere betegnelsen «frivillig organisasjon» til organisasjoner som tilbyr velferd til deler av befolkningen på frivillig basis.

EU området Danmark Tyskland Frankrike Sverige Norge

Figur 1.4 Sosiale utgifter per innbygger i euro. 2023.

Frivillige organisasjoner skiller seg fra offentlige velferdsprodusenter ved at de ikke er formelt underlagt myndighetene. De skiller seg fra andre private velferdsprodusenter ved at de ikke tar sikte på å gi eierne fortjeneste. Flere organisasjoner i den frivillige sektoren driver kommersiell virksomhet der overskuddet tilfaller eierne, men det forutsettes at eierne reinvesterer eventuelt overskudd i aktiviteter som støtter organisasjonens formål. En fellesbetegnelse på disse organisasjonene er «tredje sektor» (underforstått at markedet og staten er de to første). Frivillige organisasjoner kan være organisert både som foreninger, stiftelser, samvirker og aksjeselskaper (NOU 2024:1)

Organisasjonene er til en viss grad basert på frivillig og gratis innsats fra medlemmer. Frivillig arbeid er basert på frivillige gaver, innsamlede midler og/eller frivillig tidsbruk. Mange av dem mottar i tillegg betydelig støtte fra det offentlige.

Deltakelse i frivillige organisasjoner brukes av og til som en indikator på et lands «sosiale kapital» – det vil si som en indikator på samhold som kan binde borgerne sammen, skape samarbeid og bygge tillit. Om lag 59 prosent av de over 15 år har gjort frivillig arbeid i løpet av det siste året. Dette kan være alt fra omfattende styrearbeid og administrasjon til deltakelse i dugnader og innsamlinger. Den frivillige arbeidsinnsatsen i disse organisasjonene utgjør 142 000 årsverk. Deltakelsen er størst i organisasjoner som arbeider med idrett, kultur og med lokale forhold. Få frivillige deltar i organisasjoner som arbeider med helseog sosiale spørsmål (Frivillighet Norge, 2025). Selv om befolkningen ikke er særlig aktive i selv å drive frivillige velferdstilbud, er det man-

ge frivillige organisasjoner som organiserer og driver helse- og sosialpolitiske tiltak. De største er Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Røde Kors, Blå Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening. Disse har ofte spilt en pionerrolle i helse- og sosialpolitikken. De satte tidlig i gang tiltak for de fattige, syke og underprivilegerte, som det offentlige senere har tatt over eller finansiert og innlemmet i sine planer og systemer (Sivesind mfl., 2018). De driver enkelte sykehus, sykehjem, institusjoner for rusavhengige, arbeidstiltak og en del barnehager, som det offentlige finansierer. De spiller en mindre rolle når det gjelder kontantytelser, selv om Frelsesarmeens slumstasjoner hjelper mange med penger, mat og annet til dem som ikke vil oppsøke Nav eller synes de ikke får tilstrekkelig hjelp der. Deres samlede virksomhet (lønnete økonomiske aktivitet) utgjør likevel bare knappe to prosent av BNP (se kapittel 4 og 11).

Tabell 1.1 Antall mottakere av ulike ytelser i 2024. Gjennomsnittstall

1. Varig inntektssikring

(til gjenlevende ektefeller, barn og tidligere familiepleiere) [erstattet av omstillingsstønad i 2024]

2. Midlertidig inntektssikring

3. Kompensasjon for merutgifter

Kilde: Prop. 1 S (2024–2025) Arbeids- og inkluderingsdepartementet. En person kan ha flere stønader, og summen av antall stønadsmottakere er derfor høyere enn det antall personer som får stønad.

Figur 1.4 Sosiale utgifter per innbygger i euro. 2023.

Figur 1.4 Sosiale utgifter per innbygger i euro. 2023. 0, 5 000, 10 000, 15 000, 20 000, 25 000,

Kilde: European Commission Eurostat 2021. Tallene er oppgitt i kjøpekraftspariteter, som justerer for ulike prisnivåer i de ulike land.

Velferd gjennom skattesubsidiering

En egen type offentlig velferd er å gi skattefordeler (skattesubsidiering) som har sosiale formål. Et eksempel er å gi foreldre skattefradrag for barn, som et alternativ eller supplement til å gi dem barnetrygd. Begge deler koster staten penger, men mens økt barnetrygd er en merutgift i offentlige regnskaper, synes ikke subsidiering via skatteseddelen i det offentlige regnskapet. Slike skattefordeler er ofte mest til fordel for folk med høye inntekter, fordi de ellers betaler mer i skatt. Skattesubsidiering er en «usynlig vei» til velferd. Det bidrar til å vanskeliggjøre sammenlikninger av velferdsstaten på tvers av land, for land som bruker lite på offentlige overføringer kan til gjengjeld gi mye i form av skattesubsidiering. For eksempel gir USA betydelige skattefordeler til arbeidsgivere som gir sine ansatte helseforsikringer eller annen bedriftsbasert velferd.1

1 Bedriftsbasert velferd er mest utbredt i den best organiserte og høyest lønte delen av arbeidsmarkedet, som påvirker fordelingsvirkningen av slike subsidier. De hører likevel med, om man vil sammenlikne velferdsstatens omfang i ulike land.

Mildere beskatning av bolig enn av andre typer formue er et tredje eksempel på skattesubsidiert velferd. Hvis boligen var blitt verdsatt på linje med annen formue i formuesskatten, ville den blitt beskattet hardere. Huseiere tjener på skattereglene fordi boliger og hytter verdsettes til et lavere beløp enn markedsverdien. Siden verdsettingsrabatten gir større utslag jo høyere boligverdien er, får eiere av dyre boliger en særlig stor skattefordel. Et siste eksempel er sparing til privat pensjon. Det gir skattefradrag, og er til fordel for dem som kan spare.

Velferdsregime: sammenkoblingen av forsørgelsessystemene

Mens begrepet velferdsstat sikter til hvordan staten innretter sine velferdsordninger, dreier begrepet velferdsregime seg om hvordan statens velferdsordninger, markedet, familien og frivillig sektor til sammen former folks levekår og øko-

nomiske trygghet. Ulike land fordeler ansvaret mellom stat, marked, familie og frivillig sektor på ulike måter – forankret i ulike politiske og verdimessige tradisjoner – og danner dermed ulike velferdsregimer. I boka The Three Worlds of Welfare Capitalism skilte Gøsta Esping-Andersen (1990) mellom et liberalt, et katolsk-konservativt og et sosialdemokratisk velferdsregime.

Det sosialdemokratiske velferdsregimet er etter Esping-Andersens mening tydeligst til stede i Norden. Det kjennetegnes ved høy deltakelse i arbeidslivet og aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Stønadssystemet kombinerer høye minsteytelser for hele befolkningen med ytelser basert på opptjening i arbeidslivet. Staten fører en familiepolitikk med mange sosiale tjenester til familien. Velferdsordningene blir finansiert med høye skatter. Frivillig sektor spiller liten rolle i sikringen av folks velferd.

Det sosialdemokratiske velferdsregimet er kjennetegnet ved en sammenpresset lønnsfordeling − lønnsforskjellene er vesentlig mindre enn i land med andre typer velferdsregimer. Dette skyldes kombinasjonen av en sterk fagbevegelse og sentraliserte tariffoppgjør, som betyr at forhandlingene om lønn skjer samlet for mange arbeidstakere samtidig, ofte på nasjonalt eller bransjenivå, i stedet for at hver enkelt bedrift eller arbeidstaker forhandler alene. Dette er en viktig grunn til den relativt høye graden av likhet i de nordiske land (Mogstad mfl., 2025). Slik sett er det et eksempel på hvorfor en må se bredere enn til bare statens velferdsordninger for å forstå hvordan velferd og økonomisk likhet skapes. Det liberale velferdsregimet er preget av motvilje mot inngrep i markedet. Lønnsdannelsen styres i høyere grad av tilbud og etterspørsel. Sosiale tjenester som barnehager og eldreomsorg er mer overlatt til markedet eller til frivillig sektor. De sosiale ytelsene er mindre sjenerøse enn i det sosialdemokratiske regimet, og det er mer bruk av økonomisk behovsprøving som målretter stønadene mot de fattige. Esping-Andersen mente at USA og Storbritannia har denne type velferdsregime. Det er riktig at lønnsdannelsen er mye mer markedsstyrt, særlig i USA, men når

det gjelder velferdsordningenes utforming er det ingen land som er fullgode eksempler på et liberalt velferdsregime, heller ikke Storbritannia eller USA (se boks).

Ifølge Esping-Andersen er katolsk-konservative velferdsregimer mindre opptatt av sysselsetting blant kvinner og eldre. Pensjonene er sjenerøse og finansiert etter sosialforsikringsprinsippet. Det vil si at arbeidsgivere og lønnstakere betaler en avgift til ulike fondskasser, og så får lønnstakerne igjen etter antall år de har arbeidet og den lønna de har hatt. På tilsvarende vis er det flere systemer for helseforsikring, selv om alle må være med i et av dem. Det konservative synet på familien er at kvinnens

Velferdsstaten i Storbritannia og USA

Storbritannia har i likhet med Norge et nasjonalt og offentlig helsevesen, altså en type organisering som likner det sosialdemokratiske regimet. Alderspensjonen (state pension) er heller ikke økonomisk behovsprøvd, og det er heller ikke mange stønader til mennesker med funksjonshemminger. USA har helt siden 1936 hatt et landsomfattende alders- og uføresystem (social security) som ikke er økonomisk behovsprøvd, og har også offentlig helseforsikring for alle over 65 år, samt for enkelte yngre grupper med varige funksjonsnedsettelser, uten økonomisk behovsprøving (Medicare). USA har økonomisk behovsprøvd helseforsikring for alle under 65 år (Medicaid), noe som passer med forestillingen om et liberalt velferdsregime. På stønadssiden har USA et økonomisk behovsprøvd system (Special Supplementary Income) som strukturelt er ganske likt norsk sosialhjelp, samt et landsomfattende system med subsidierte matkuponger – SNAP (Supplemental Nutrition Assistance Program). Det er imidlertid social security og Medicare som er de finansielt dominerende velferdsordningene.

Boka gir en samlet framstilling av helse- og sosialpolitikkens utvikling, med vekt på både politisk enighet og uenighet.

Den introduserer fagfeltets historiske røtter og viser hvordan velferdspolitikken formes gjennom det politiske beslutningssystemet. Egne kapitler tar for seg familiepolitikk, helsepolitikk, tilretteleggings- og inkluderingspolitikk, offentlige stønadsordninger og forholdet mellom velferdspolitikk og innvandringspolitikk.

Boka viser hvilke helsemessige og sosiale problemer som velferdsstatens profesjoner arbeider med, og hva det vil si å bruke profesjonelt skjønn i helse- og sosialarbeidernes møter med klienter, brukere og pasienter. Prinsippet om brukermedvirkning og brukernes rettigheter og plikter drøftes. Forfatterne løfter fram sentrale målkonflikter og spenninger i helse- og sosialpolitikken og diskuterer hvordan velferdsstaten håndterer økende aldring, innvandring, endringer i økonomien og internasjonalisering.

Denne 9. utgaven er gjennomrevidert og oppdatert. Flere kapitler er delvis nyskrevne i lys av de siste årenes velferdspolitiske debatt. Blant annet tar denne utgaven for seg nye krav til tverrfaglig samarbeid mellom helsefagene og sosialfagene for å sikre samordnede velferdsytelser og -tjenester. Boka dekker pensum i helse- og sosialpolitikk og stats- og kommunalkunnskap i det felles innholdet i rammeplanene for helseutdanningene og sosialarbeiderutdanningene.

ISBN 978-82-15-07073-5