Issuu

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Sandra Fylkesnes

HVITHETENS pedagogikk

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Hva du som lærer må vite om rasisme

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Sandra Fylkesnes

Hvithetens pedagogikk

Hva du som lærer må vite om rasisme

UNIVERSITETSFORLAGET

ISBN 9788215066974 Papirbok

ISBN 9788215067230 EPUB

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av og annen bruk av materialet i kunstig intelligens, og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Omslag: Ellen Lorenzen Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS

Boken er satt med: Plantin MT Pro Light 10,5/13,5 Papir: 100 g Amber Graphic Elektronisk tilrettelegging i EPUB-format: PHi Business Solutions Ltd.

Til mine nieser og nevøer og de barn og unge av vår neste generasjon som på grunn av hudtone og hår ofte, av mange av oss, blir definert ut av hva vi regner for å være fullgodt norsk. Til dere som sitter på mengder av kunnskap og erfaringer med rase og rasisme – i motsetning til de hvite av oss.

Til min hvite famille, mine hvite venner og mine hvite kolleger som tror vi er individer. For oss håper jeg at jeg med denne boken vil klare å sette et søkelys på hvordan våre posisjoner ikke kun er individualisert, men faktisk gruppert – litt som hipstere, på en måte – og på hvordan vi i vår hverdag mellombevisst investerer i hvithet og således deltar i en videreføring av rasistiske strukturer.

Til Mo, Ricardo, Prisca og Tanu og andre som har levd (og fortsatt lever) gjennom hvithetens rasisme på måter som viser seg veldig vanskelig for oss hvite både å forestille oss og å forstå Takk for at dere gidder å si ifra til oss når vi må refokusere blikket og åpne ørene Takk for at dere orker.

Til alle lærere som har pondus til å stå opp mot rasistisk urett. For mindre rasisme i skolen og for et mer rettferdig fremtidig samfunn for alle

Kapittel 2

Kapittel 6

Praktiske tips: Nyttig for lærere å vite om rasisme ...........

fra elev (18 år) ....................................

Forståelse av elevens bakgrunn og erfaringer:

for god undervisning

Eksotisering og feilaktige kulturelle antakelser i skolen ........

Mangfold og representasjon i lærerstaben: Veien til en

en lærer ................................

Unngå fargeblindhet – forstå identitet og verdsett mangfold

lær, inkluder og ha åpen dialog og kritisk refleksjon

Forord

Denne boken bygger hovedsakelig på de teoretiske perspektivene jeg arbeidet med i min doktorgradsavhandling, nemlig kritiske hvithetsperspektiver. I avhandlingen undersøkte jeg hvordan hvithet fremmes i lærerutdanningsdiskurser gjennom bruken av det sentrale begrepet kulturelt mangfold. I denne boken retter jeg blikket bredere – mot hva hvithet er, og hvordan det kommer til uttrykk i skolen, i klasserommet og i hverdagslivet.

Målet er å gi deg som lærer redskaper til å ta ansvar for å motvirke hvithetens rasisme – uansett hvor den dukker opp. Kort sagt: Hvithetens pedagogikk. Hva du som lærer må vite om rasisme har som formål å gi lærerstudenter, lærere og andre fagpersoner som jobber i skolen, teoretiske verktøy og kunnskap til å gjenkjenne, si ifra om og å stanse den systemiske og subtile rasismen.

En sentral motivasjon for å skrive denne boken er det faktum at mange lærere sier at de mangler et språk for å snakke om det de opplever, men ikke helt klarer å få tak i – nemlig hvordan den subtile hvithetsrasismen til stadighet kommer til uttrykk. Som forfatter av denne boken, som hvit, og dessverre ofte som en mellombevisst utøver av hvithetens rasisme, håper jeg at boken kan tilby både deg som er lærerstudent, lærer eller andre som er engasjert i arbeidet for en mer rettferdig og antirasistisk norsk skole, et språk som muliggjør å snakke om rase, rasisme og hvithet uten at vi lar ubehaget eller tabuet som ofte følger disse begrepene, hindre oss.

Det er mitt håp at du som leser denne boken, skal sitte igjen med en ny forståelse og nye kompetanser som gjør det lettere for deg å oppsøke og reflektere over egne erfaringer med hvithet og dens pedagogikk. Jeg håper boken kan hjelpe deg til å se, med et kritisk og nysgjerrig blikk, hvordan hvithet ofte frem-

står som både naturlig og selvfølgelig, samtidig som det virker dypt urettferdig og ekskluderende for dem av oss som stadig rammes negativt av det.

Selv om dere, som jeg, er positive til begreper som kulturelt mangfold og flerkulturalitet og aktivt arbeider for inkludering i skolen, kommer vi dessverre ikke utenom den konteksten vi kontinuerlig befinner oss i – og ofte ukritisk benytter oss av – uten å stille spørsmål ved den. Som jeg eksemplifiserer i teksten «Jeg er ikke rasist!» (Fylkesnes, 2020), kommer vi liksom ikke helt utenom at vi av og til gjør ting som får uintenderte rasistiske konsekvenser. En tilsynelatende uskyldig kommentar som «hvor kommer du fra?» kan både skape en følelse av utenforskap og ekskludering – og en følelse av bekreftelse og inkludering. Det avhenger av hvem vi spør, og i hvilken kontekst spørsmålet stilles. Dette gjelder ofte uavhengig av om intensjonen vår er god.

Det kan være både ubehagelig og ganske kjipt å bli anklaget for rasisme. Men jeg tror at økt kunnskap om hvithet og dens virkninger kan gjøre det lettere å håndtere dette ubehaget – og redselen for å «være rasist». Vi kommer til å gjøre feil. Vi kommer til å si rasistiske ting, selv når vi prøver å gjøre det motsatte. Men vi må tørre å feile. Håpet er at vi kan lære noe av det.

Jeg håper at denne boken vil hjelpe deg som er lærerstudent eller jobber i skolen, som lærer eller i en annen rolle, til å se både din egen og andres utøvelse av hvithet tydeligere. Jeg håper jeg kan gi deg teoretiske og analytiske redskaper som kan bidra til en viss følelsesmessig distanse – en distanse som kan ufarliggjøre møtet med den utydelige og subtile rasisme, og samtidig gjøre det lettere å peke den ut for hverandre. Ved å handle på denne måten – ved å gjøre det utydelige mer tydelig , og det «usynlige» mer synlig – tror jeg at vi lettere kan ta ansvar for å motvirke vår egen videreføring av urettferdighetene hvithet bærer med seg.

Jeg vil takke alle som har bidratt i arbeidet med denne boken. Først og fremst vil jeg rette en stor takk til alle dere som har deltatt når jeg har undervist i kritisk hvithetskunnskap for barnehagelærer- og lærerutdanningen. Videre vil jeg rette en stor takk til eleven, læreren og lærerutdanneren som har bidratt til kapittel 6 med solide anbefalinger basert på sin kunnskap, kompetanse og lange erfaring med hvordan hvithetens pedagogikk virker, og hva du som lærer kan gjøre for å bidra til å motvirke den. Uten deres innsats ville jeg ikke fått tilgang til så mange viktige erfaringer eller den innsikten som har gjort det mulig å forstå hvordan hvithet og dens rasisme kan komme til uttrykk.

Tusen takk til alle som har lest og kommentert manuset. Jeg vil spesielt rette en takk til min kollega Heidi Stenbock-Haakestad ved PPU på Høgskolen i Østfold, som har lest og kommentert et fullstendig tidligere utkast. Tusen takk til min kollega Tanu Biswas ved Universitetet i Stavanger, som har bidratt med forslag til temaer for diskusjonsoppgavene i de rosa rutene forut for hvert kapittel. Jeg vil også rette en stor takk til de to anonyme fagfellene som har lest og kommentert manuskriptet så grundig, kritisk og positivt. Takk til Universitetsforlagets redaktør Evelinn Throne-Holst for gode, kritiske og løsningsorienterte tilbakemeldinger. Tusen takk til min kjære mann Ricardo Rodrigo Morales for at du lytter, deler med meg av dine erfaringer og for at du kritiserer både meg og mitt arbeid. Og tusen takk til språkvasker for utmerket jobb og for dine kommentarer til viktige poeng knyttet til diskursanalysekapittelet. Sist, men ikke minst, vil jeg rette en stor takk til NFFO, som har støttet dette prosjektet økonomisk.

På et tog som passerer Aremark, nær Halden, 20. november 2025

Sandra Fylkesnes

Hvis noen ba meg skrive om når jeg først oppdaget at jeg var hvit , ville jeg kanskje skrevet om følgende:

For en god del år siden, det var på den tiden jeg studerte til min master i flerkulturell og internasjonal utdanning, var jeg på Furuset Forum i Oslo og gikk på skøyter sammen med mine nieser og nevøer. Min svoger var også der.

Han studerte til en master i menneskerettigheter og flerkulturalitet. Mens barna skøytet rundt på isen nedenfor tribunen, overhørte jeg samtalen svogeren min hadde med min søster. Han snakket om noe som het kritiske raseteorier, og om teorier som forklarte hvordan hvite folk var ignorante når det gjaldt visse temaer. Dette var ting som var helt nytt for meg på denne tiden, men jeg var veldig nysgjerrig. Svogeren min er nemlig veldig belest, og jeg så nok derfor litt opp til ham. Da jeg spurte ham om hva de snakket om, svarte han meg: «Sandra, dette kommer ikke du til å forstå , fordi du er hvit!» Og her er det relevant å nevne at min svoger er melaninrik i den grad at når jeg tenker på huden hans, så tenker jeg at den er nesten litt blåsvart.

Det interessante med denne hendelsen er at til tross for at nesten alle som bevitnet oss, nok hadde sagt seg enige i at jeg var hvit og han var svart, der vi sto overfor hverandre, fjes til fjes, så var mitt svar til ham følgende: «Nei, jeg er ikke hvit. Jeg er et individ!»

Om han i det hele tatt svarte meg på dette, husker jeg faktisk ikke. Det jeg husker, er at det å så tydelig bli utpekt som hvit , med de begrensninger og tilkortkommenheter dette innebærer, plaget meg litt. Det stakk meg, på en måte.

Det jeg ikke visste på dette tidspunktet, var hvor utrolig ignorant mitt svar «jeg er et individ» faktisk var. Jeg hadde ennå ikke blitt introdusert for kritiske raseteorier eller kritiske hvihetstsperspektiver, hvilket innebar at jeg dermed heller ikke kjente til eller visste hva som lå i begrepet «hvit uvitenhet» (Mills, 2007) – hvordan hvite ofte påberoper seg individualitet, nettopp slik jeg gjorde, og dermed forsøker å fraskrive seg sitt medlemskap i en hvit gruppe (Omi & Winant, 2015); like ukjent for meg var Robin J. DiAngelo (2010) sin

tekst «Why Can’t We All Just Be Individuals? Countering the Discourse of Individualism in Anti-racist Education».

Det jeg heller ikke visste, var hvor viktig denne begivenheten ville bli for at jeg etter hvert aksepterte og begynte å forstå min egen hvithet , det vil si mitt medlemskap i en hvit gruppe og ansvaret dette innebærer, samt mitt ansvar for å motarbeide rasismen, i skolen og lærerutdanningen spesielt og i samfunnet mer generelt.

Hvis noen spør meg om å skrive om hvilke erfaringer jeg har med rasisme, ville jeg nok bedt dem om å lese teksten jeg skrev til Utrop.no: «Jeg er ikke rasist!» (Fylkesnes, 2020).

Refleksjonsoppgave

Når snakk om hvithet føles urettferdig: Struktur vs. individ.

Mål

Å gi deg som lærerstudent verktøy for å skille mellom individ og struktur

Instruksjon

Les påstanden under. Svar skriftlig eller muntlig på spørsmålene. Bruk eksempler fra egne erfaringer, fra undervisning eller fra teksten i kapittelet. Jobb alene eller i små grupper

«Men ikke alle hvite mennesker er urettferdige!»

Oppgaver

1 Hva tror du folk mener når de sier dette?

2 Hvorfor kan det oppleves som urettferdig å snakke om hvithet?

3 Forklar forskjellen mellom å snakke om strukturer og å anklage enkeltpersoner.

4 Gi et eksempel fra skole eller samfunn der skillet mellom struktur og individ/ enkeltpersoner har blitt misforstått.

Hva er hvithetens pedagogikk?1

Skolen, rasisme og hva lærere må vite

Skolens mandat slår fast at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø. Skolen skal fremme elevenes helse, trivsel og læring. Skolen skal også løfte verdier som nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd, solidaritet, demokrati, likestilling, medansvar – og en vitenskapelig og kritisk tenkemåte. Ikke minst skal skolen sørge for at alle former for diskriminering motarbeides (opplæringslova, 2013). Til tross for dette vet vi at barn og unge i Norge opplever mye rasisme, også i skolen. Og enda mer alvorlig: at mye av denne rasismen utøves av deres egne lærere (Bangstad et al., 2022; Bufdir, 2022, 2024; Unicef, 2022).

Med dette tatt i betraktning melder det seg noen sentrale spørsmål:

• Hvordan kan det ha seg at barn og unge i Norge opplever så mye rasisme i skolen, når skolen skal være et trygt og godt sted å være?

• Hvordan kan det ha seg at det er deres egne lærere som i mange tilfeller er de som mellombevisst utøver den?

• Har lærere og andre ansatte i skolen oppdatert, forskningsbasert og relevant kunnskap om hva rasisme er, og hvordan den kommer til uttrykk og virker, eller trenger de kanskje nye kritiske, teoretiske og analytiske redskaper for

1 Hei, og velkommen til fotnotene i denne boken. Fotnoter og sluttnoter kan kanskje virke som små detaljer, men de kan også inneholde tanker, forklaringer og tips som utdyper det du finner i hovedteksten. Kanskje du vil oppdage noe nytt her – noe som får deg til å stoppe opp og undre litt. Jeg håper du vil ta deg tid til å lese fotnotene underveis. De er skrevet for å støtte deg i lesingen – og kanskje åpne for spørsmål eller refleksjoner du ikke hadde fra før. Velkommen, og god lesing!

å kunne gjenkjenne og motvirke rasisme – også når den, mellombevisst, utøves av dem selv?2

Et kort og ukomplisert svar på dette siste spørsmålet er: Ja!

Dersom lærere i den norske skolen skal kunne sikre at alle elever møter et trygt og godt skolemiljø, er det viktig at de får muligheter til å øke kunnskapen om dette temaet (jf. Lynnebakke et al., 2024). Med denne boken ønsker jeg å bidra med nettopp slik kunnskap.

Å handle mellombevisst (Fylkesnes, 2020; King, 2004) innebærer at man indirekte aksepter ulikhet og urettferdighet. Man stiller ikke kritiske spørsmål, men har en «business as usual»-mentalitet der man ikke ønsker å se eller forstå de sosiale mekanismene rundt seg. Yael Harlap og Hanne Riese (2021, s. 11) beskriver dette som en «not knowing, and not wanting to know»-holdning.

Boken handler om en litt utydelig form for rasisme som kan være vanskelig både å oppfatte og å forstå. Den handler om hvithet og en hvithetens rasisme – om det som ofte ligger bakenfor eller kommer i etterkant av den tydelige og eksplisitte rasismen, og som mange av oss kanskje allerede kjenner ganske godt til. I boken hevder jeg at dette er en form for rasisme vi alle utøver, ofte uten at vi er helt klar over det.

Reidun Faye (2021), som underviser i mangfold og inkludering for lærerstudenter, forteller om den gangen hun ble vitne til at en hatefull, gammel mann dro av hijaben til en ung kvinne på en buss i Bergen. Som om ikke det var nok, ropte mannen sint til den unge kvinnen at hun skulle dra tilbake dit hun kom fra (se s. 194–195 – les gjerne litt av konteksten rundt for å få bedre forståelse av hendelsen). Dette kjenner kanskje mange av oss igjen som rasisme. Men det mange av oss har vanskeligere for å gjenkjenne som rasisme, er at ingen sa eller gjorde noe. Hverken medpassasjerene eller Faye selv reagerte.

2 Mange blander sammen det å være rasist med det å gjøre noe som (ofte uintendert) er rasistisk. Ofte sier folk ting som «jeg er ikke rasist» eller «det var ikke sånn ment». Og det stemmer nok. De fleste handler med gode intensjoner. Men som du vil lære i denne boken: Intensjonen er ikke alltid det viktigste. For selv om hensikten er god, kan handlingene – eller det man unnlater å gjøre (se et eksempel fra Faye (2021) på neste side) – likevel få rasistiske konsekvenser. Derfor kommer jeg til å fokusere på handlingers virkninger, heller enn intensjonene bak dem.

rasisme og hva lærere må vite

Hvithet er og kan være mange ting. Dette fordi det ikke er en fast kategori, men noe som endrer seg avhengig av kontekst. Hvithet kan defineres som «rester av arven fra vår felles koloniale og imperiale historie, som med sin moderne kategorisering og klassifisering av planter, dyr og mennesker bidro til å konstruere sosiale fenomener som vi i dag kjenner som rase og rasisme» (Synnes & Fylkesnes, sitert av Masvie, 2020). Hvithet innebærer en «usynlig» struktur av makt og privilegier som gir fordeler til (ikke bare, men hovedsakelig) hvite personer – ofte uten at de selv legger merke til det. Se kapittel 2 for grundigere beskrivelser av hvithet.

Hvithetens rasisme viser til de «usynlige», strukturelle og kulturelle systemene som gjør hvithet til en (hvit) standard som alt måles ut ifra, og som gir hvite privilegier, uten at det nødvendigvis forekommer åpenlyse fordommer eller hat (Delgado & Stefancic, 1997; Leonardo, 2009). Hvithetens rasisme virker ofte indirekte gjennom institusjoner og praksiser som normaliserer hvithet og det som ansees som hvitt, og som en indirekte konsekvens av dette undertrykker andre grupper.

Eksplisitt rasisme viser til en åpen, direkte diskriminering eller fiendtlighet basert på hudfarge, etnisitet, religion, språk eller andre kategoriseringer.. Dette kan være rasistiske ytringer, mobbing eller hatefulle handlinger som bevisst ekskluderer eller nedverdiger minoriserte personer (Essed, 1991).

De satt i stillhet, og ved det lot de rasisme skje. Denne stillheten kan forstås som en passiv form for rasisme som kan oppsummeres i uttrykket «den som tier, samtykker».3 Når rasisme rammer rasialiserte Andre, og personer til stede (som oftest hovedsakelig er hvite personer) ikke reagerer eller handler, og dermed indirekte «godtar» at rasialiserte Andre personer utsettes for

3 Det som ytterligere er interessant ved det Faye forteller, fra et kritisk hvithetsperspektiv, er hvordan hvithet også virker gjennom hennes egenposisjonering – i måten hun gjenforteller historien på – og hvordan denne posisjoneringen formes i fremstillingen av de aspektene ved fortellingen hun velger, og ikke velger, å dele. Hvitheten trer frem i måten hun gjenforteller buss-episoden på, og i hvordan hun plasserer både seg selv og den unge kvinnen med hijab –ikke i selve hendelsen, men i etterkant i en undervisningssituasjon (se Faye, 2021, s. 194–197). Faye posisjonerer seg med det som innen kritiske hvithetsstudier kalles et white saviour-complex – med en hvit frelsermentalitet som er en velment, men likevel dominerende posisjon, der hvite ser seg selv som en som skal løse de rasialiserte Andre sine problemer, og hvor hvite lett snakker på vegne av og for rasialiserte Andre og dermed opprettholder sin maktposisjon (Andreotti, 2011; Moosavi, 2020).

rasisme, er det en form for hvithetens rasisme. I en pedagogisk sammenheng kan denne formen for rasisme kalles en hvithetens pedagogikk4

En rasialisert Annen er en person eller gruppe som blir oppfattet som annerledes på grunn av hudfarge, etnisitet eller antatt kulturell bakgrunn, og derfor plasseres utenfor det som sees som «normen» eller «majoriteten» i samfunnet. Dette skjer uavhengig av hvordan personen selv identifiserer seg, og er knyttet til maktforhold og sosial ulikhet (Ahmed, 2000; Said, 2003).

Det jeg insisterer på i denne boken – og som tittelen også antyder – er at det i norske skoler praktiseres en pedagogikk som ikke bare fremmer og privilegerer middelklasseverdier. Dette har flere norske utdanningsforskere allerede pekt på (f.eks. Breidlid, 2015; Børhaug & Christophersen, 2012). Jeg hevder at det i norske skoler, i forlengelsen av dette, også praktiseres en pedagogikk som favoriserer hvite elever. Samtidig unngår skolen kritiske diskusjoner om hvordan rase og rasisme stadig virker i det daglige, og hvordan dette er tett sammenvevd med makt (Fylkesnes, 2019b; Fylkesnes et al., 2018; Svendsen, 2014).

Lærere har et stort ansvar for å stå opp mot hvithetens pedagogikk, ikke kun fordi den finnes i skolen, men også fordi skolen har en oppdragende rolle i dannelsen av vårt samfunns neste generasjon. Det er i skolen vi som lærere kan hjelpe barn med å lære å stå opp mot rasisme. Og det er i skolen vi har mulighet til å hjelpe barn og unge med å videreføre norske verdier som mangfold og inkludering.

4 Begrepet hvithetens pedagogikk har jeg utviklet selv, men dets betydning bygger på perspektiver og begreper kritiske hvithetforskere snakker mye om. Hovedsakelig er det inspirert av Zeus Leonardo (2009) sin bok Race, whiteness, and education, hvor han diskuterer hvithet som en undervisningsmåte som normaliserer hvite måter å vite og kunne på. Begrepet er også inspirert av begrepet «pedagogy of discomfort», først introdusert av Megan Boler (1999), og senere videreutviklet av blant andre Michalinos Zembylas (2015). Zembylas har utdypet de etiske og emosjonelle dimensjonene ved å bruke ubehag som pedagogisk verktøy, hovedsakelig for å forstå ubehag som en inngang til kritisk refleksjon, transformasjon og sosial rettferdighet i undervisning. Begrepet er oversatt til ubehagets pedagogikk av min kollega Åse Røthing (2019).

skolen, rasisme og hva lærere må vite

Hvit og hvithet viser til ulike fenomener. «En hvit elev» betegner gjerne en person med lys hud og trekk assosiert med europeisk opprinnelse. I kritisk hvithetsteori forstås imidlertid hvithet som en sosial og historisk konstruert posisjon, tett knyttet til makt og privilegier (Frankenberg, 1993; Leonardo, 2009). Det handler ikke bare om hudfarge, men også om å bli lest og behandlet som hvit i en gitt kontekst, og dermed ha tilgang til strukturelle fordeler (Ahmed, 2007; Lund, 2015). Hvithet er ikke en fast kategori. Grupper som irer, jøder og østeuropeere ble lenge sett som ikke-hvite i USA, før de gradvis ble inkludert i den hvite majoriteten (Ignatiev, 1995; Painter, 2010). I Norge har grupper som samer, kvener, rom/romani og nordlendinger historisk – og i noen tilfeller fortsatt – blitt oppfattet som «ikke helt hvite» fordi de har blitt plassert – og fortsatt plasseres – utenfor det som regnes som sivilisert og «norsk» (Gullestad, 2002; Hellstad, 2010; Hemmingsen, 2021; Larsen, 2020; Zachariassen, 2016).

At rasisme faktisk finnes i den norske skolen, er ikke en påstand jeg tar ut av det blå. Nyere rapporter publisert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir, 2022, 2024), Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) (Bangstad et al., 2022), FNs internasjonale barnefond (Unicef, 2022) og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) (Lynnebakke et al., 2024) viser tydelig at barn og unge i Norge opplever rasisme – både i samfunnet generelt og i skolen spesielt. Særlig urovekkende er det at rapportene peker på lærere som en sentral kilde til de rasistiske opplevelsene. Med andre ord: Det er ikke først og fremst medelever, men deres egne lærere som oftest utøver rasismen barna forteller om. Videre viser rapportene at barn og unge har mye kunnskap – også om den subtile rasismen. De vet hvordan denne formen for rasisme fungerer, og hvordan den virker. Samtidig viser rapportene at lærerne deres både mangler kunnskap og – ikke minst – forholder seg tause når rasisme opptrer. Disse funnene støttes av over ti år med norsk skoleforskning som peker på hvordan lærerutdannere, lærere og lærerstudenter ofte føler seg ukomfortable og utrygge når de skal ta opp rase og rasisme i undervisningen (f.eks. Aukrust & Rydland, 2009; Svendsen, 2014; Thomassen & Munthe, 2020). Med andre ord: at det finnes en subtil og utydelig form for rasisme i skolen – det jeg i denne boken kaller hvithetens pedagogikk – og at lærere, i motsetning til elevene, vet lite om den, begynner å bli gammelt nytt. Derfor mener jeg det er på høy tid å gjøre noe med det.

Subtil rasisme viser til hverdagslige, tilsynelatende «små» hendelser som likevel signaliserer utenforskap, mindreverd eller ekskludering, ofte uten at avsenderen selv er klar over det. Eksempler på dette er at

1. en elev stadig får navnet sitt uttalt feil, selv etter å ha rettet på dette flere ganger

2. en lærer «komplimenterer» en elev med melaninrik hud med: «Du snakker så bra norsk!» – som om det skulle være uventet

3. en diskusjon i klasserommet om rasisme oppleves ubehagelig, og læreren raskt bytter tema for å «unngå konflikt», i stedet for å støtte elevene det faktisk angår

Disse situasjonene kan virke uskyldige sett hver for seg, men fordi de som oftest forekommer gjentagende og som et mønster, blir de sårende og ekskluderende over tid.

En sentral motivasjon for å skrive denne boken er knyttet til funn i norsk utdanningsforskning (f.eks. Aukrust & Rydland, 2009; Svendsen, 2014; Thomassen & Munthe, 2020). Mange lærere uttrykker at de mangler et språk for å snakke om det de opplever, men ikke helt klarer å få tak i – nemlig hvordan den subtile, utydelige hvithetsrasismen stadig kommer til uttrykk. For deg som lærer kan det være nyttig å forstå hvordan hvithetens pedagogikk virker, fordi den preger hvilke elever som blir sett som «normale», hvem som får komme til orde, og hvilke erfaringer som blir tatt på alvor i klasserommet. Målet er med denne boken er derfor å gi lærere og andre som jobber i skolen, inngående kunnskap og begreper som aktiverer et språk som gjør det mulig å både forstå og snakke om rase, rasisme og hvithet uten å hindres av tabuene som ofte følger disse begrepene. Derfor tar jeg for meg hva hvithet er, og hvordan en hvithetspedagogikk kommer til uttrykk – både i klasserommet og i helt vanlige hverdagssituasjoner. Og viktigst: Jeg vil vise deg som lærer noen redskaper som kan gi deg faglig trygghet – pondus – til å ta ansvar for å bekjempe rasisme. Boken Hvithetens pedagogikk handler om hva du som lærer må vite om rasisme for å kunne gjenkjenne, si ifra og stoppe rasisme – også når den er systemisk og subtil.

Å gjenkjenne rasisme

Lærere i den norske skolen forteller at de, i forsøk på å ta opp rasisme som tema, ofte er redde for å bli anklaget – eller faktisk blir anklaget – for selv å være rasister (se f.eks. Bisgaard, 2022). En lærer i Osloskolen fortalte for eksempel til NRK at hun ble «beskyldt for skjult rasisme» av sine egne elever når hun «snakker om lysere tider eller hvite løgner». Om dette sa hun at det er «noe som skurrer» (Bisgaard, 2022).

Som forfatter av denne boken og en som har inngående kunnskap om og analytisk kompetanse i kritiske perspektiver på hvithet, tenker jeg at ja, det er noe som skurrer. Men det som skurrer, er ikke nødvendigvis det læreren selv insinuerer – at hun ikke fremmer skjult rasisme. Det som skurrer, er at hun ser ut til å mangle grunnleggende globalhistorisk og teoretisk kunnskap om rasisme. Kunnskap som kunne gjort henne i stand til å forstå at det elevene hennes peker på, kanskje er både relevant og pedagogisk interessant. Hadde hun hatt dypere innsikt i hva hvithetens rasisme er – hvordan den virker, hvordan den kommer til uttrykk, og hvordan den pedagogisk sett gjør noe i klasserommet – ville hun kanskje klart å bygge videre på elevenes observasjoner. I stedet for å oppfatte dem som en anklage rettet mot henne om å fremme skjult rasisme, ville hun kanskje heller sett dem som interessante faglige innspill – som en mulighet til dialog og læring.

I boken White analyserer Richard Dyer (1997) ulike måter fargen hvit bærer med seg sterke kulturelle og symbolske betydninger som bidrar til å opprettholde hvit makt og overlegenhet. Han viser for eksempel hvordan fargen hvit i vestlig kultur forbindes med renhet, uskyld, godhet og kontroll – egenskaper som historisk er knyttet til hvite mennesker, og som har gjort hvithet til noe «naturlig» og «ønskelig». Dyer viser hvordan dette kommer til uttrykk i film, kunst og reklame, der hvite ofte fremstilles i sterkt lys som det normale, mens andre grupper posisjoneres som «de Andre». Hvithet fremstår dermed som noe nøytralt og «usynlig», noe som bidrar til at hvite sjelden ser seg selv som rasialiserte. Videre viser Dyer hvordan kamera og lyssetting bidrar til å fremheve hvit hud som vakker og normgivende, mens mørkere hud ofte marginaliseres eller fremstilles i dårlig lys (bokstavelig talt!). Selv om hvit farge også kan symbolisere tomhet eller død, brukes den som regel til å styrke ideer og forestillinger om hvithet som noe moralsk overlegent. Dyer (1997)

kapittel 1 hva er hvithetens pedagogikk?

argumenterer for at dette burde undersøkes mer og synliggjøres bedre. Men hvordan kan vi som lærere bli mer oppmerksomme på dette og lignende aspekter ved hvithetens pedagogikk?

Om osloskolelæreren hadde hatt grunnleggende kunnskaper om hvithet, kan det hende at hun sammen med sine elever hadde undersøkt nettopp hvordan selve fargen hvit har vært assosiert med kulturelle, estetiske og moralske konsepter som renhet, uskyld og godhet. Kanskje de da hadde funnet ut noe om hvorfor en hvit løgn oppfattes som litt snillere og mer akseptabel enn andre løgner i vår hvite, vestlige kultur. Med en teoretisk, historisk og global forståelse av hvithetens virkninger kunne læreren kanskje til og med forstått det elevene hennes sa – om uttrykk som lysere tider og hvite løgner – som noe annet enn anklager mot henne, og kanskje heller som deres begynnende forsøk på å identifisere hvordan hvithet – slik den uttrykkes kulturelt og symbolsk via språket – kan være med på å opprettholde sosiale maktforhold.

Poenget mitt er dette: Hadde læreren hatt mer kunnskap om hvithet og hvordan dens pedagogikk virker, ville hun sannsynligvis hatt en større faglig trygghet i møte med elevenes kommentarer. Hun ville kanskje hatt bedre selvtillit, og dermed en annen type pondus til å møte slike innspill med nysgjerrighet og faglig åpenhet – i stedet for usikkerhet og avvisning.

Som forfatter av denne boken – som hvit, cis-kvinne og, dessverre, oftere enn jeg liker, som en mellombevisst utøver av hvithetens pedagogiske rasisme – er målet mitt å gi deg noe konkret. Enten du er lærerstudent, lærer, jobber i skolen eller er aktiv i utdanningsnære arenaer som idrett, Røde Kors eller kulturskole – eller bare er engasjert i rettferdighet og antirasisme – håper jeg denne boken gir deg både teoretiske og praktiske redskaper du kan bruke i møte med elevene dine.

Bokens oppbygning

Denne boken er delt inn i seks kapitler, som hvert bygger videre på forståelsen av hvithetens pedagogikk.

Kapittel 1 har gitt deg en kort introduksjon til bokens tema, og til hvorfor det er viktig at du som lærer kjenner til hva hvithet er, og hvordan fenomenet

virker. Du har fått litt innsikt i hva hvithetens rasisme er: Det handler ikke om ekstreme hendelser, men om de mer subtile og hverdagslige praksisene som vi alle mellombevisst deltar i, og som kan virke ekskluderende.

Kapittel 2 presenterer sentrale perspektiver fra kritiske hvithetsstudier. Her introduseres du for forståelsen av hvithet som noe mer enn hudfarge – som en sosial og historisk raseposisjon som hovedsakelig gir hvite personer privilegier og definisjonsmakt. Du lærer at rase er et sosialt konstruert begrep, som likevel har reelle konsekvenser i form av ekskludering og forskjellsbehandling. Kapittelet gir innsikt i hvordan rasisme kan være både subtil og strukturell, og hvordan du som lærer har et ansvar for å utvikle en kritisk bevissthet om din egen pedagogiske rolle i disse strukturene.

Kapittel 3 utdyper nøkkelbegreper som hvite privilegier, hvit overlegenhetsideologi, den Andre og forglemmelsespedagogikk. Du får verktøy til å se hvordan makt, identitet og ideologi virker i skolen, og hvordan dine egne erfaringer og praksiser inngår i – eller kan utfordre – disse mønstrene. Kapittelet viser at hvithet ofte fremstår som et normalt og ønskelig ideal, noe som kan bidra til å skape utenforskap for elever som ikke passer inn i dette bildet.

Kapittel 4 bygger på hvite lærerstudenters egne refleksjoner rundt hvithet og rasisme, og gir et lite innblikk i hvordan det kan oppleves å være en del av en hvit majoritet. Mange hvite studenter har aldri tidligere tenkt over sin egen identitet som «hvit», og beskriver seg derfor ofte heller som «norsk» eller «vanlig». Det er sjelden disse hvite lærerstudentene ser seg selv som berørt av rasisme, og mange beskriver situasjoner de har observert «passivt» uten selv å gripe inn. I kapittelet forklares det hvorfor denne formen for passivitet – mellombevisst – kan være med på å videreføre en «den som tier, samtykker»-rasisme (beskrevet i kapittel 1), og det gis eksempler på hva du som lærer konkret kan gjøre for å motvirke dette.

Kapittel 5 handler om hvordan diskurser former virkeligheten vår – og hvordan vi som lærere kan være med på å opprettholde eller utfordre disse. Du blir kjent med diskursteori og diskursanalyse, med særlig vekt på Foucaults tanker om makt og språk. Kapittelet viser hvordan språket vi bruker i vår un-

dervisning og vår hverdag, ikke er nøytralt, men bidrar til å definere hva som regnes som sant, viktig og normalt. Ved å undersøke og utfordre egne ordvalg og handlinger kan du lære å bli mer bevisst på hvordan hvithetens pedagogikk virker gjennom de diskursene vi som lærere ofte mellombevisst viderefører.

I kapittel 6 får du konkrete råd fra tre personer som har erfaring med rasisme fra skolen – en elev, en lærer og en lærerutdanner – om hva lærere bør kunne og gjøre for å motvirke rasisme. Du får innsikt i hvordan lærere kan utvikle en dypere forståelse av hvordan rasisme virker, og råd om å lytte og lære av både dem som rammes av rasisme, og av dem som har antirasistisk utdanning. Du oppfordres til å delta i kritiske dialoger med kolleger og søke kunnskap og samarbeid utenfor skolen – og se alt dette som en del av ditt profesjonelle ansvar som lærer.

Refleksjonsoppgave

Når kunnskap om hvithet sås tvil om: Fakta vs. sterke meninger.

Mål

At du skal kunne knytte kritiske perspektiver på hvithet til et vitenskapelig grunnlag.

Instruksjon

Les påstanden under. Bruk kunnskap fra kapittelet samt egne erfaringer eller kilder du kjenner, for å svare skriftlig eller muntlig. Jobb individuelt eller i par.

«Dette er bare meninger, ikke fakta.»

Oppgaver

1 Hvilken forskningsbasert kunnskap finnes om rasisme og hvithet i Norge?

2 Nevn forskningsfunn, statistikker eller elevfortellinger som viser at et kritisk perspektiv på hvithet er mer enn en personlig mening.

3 Hvorfor tror du noen likevel oppfatter utsagn om rasisme som subjektive?

hvithet

Nyere norsk utdanningsforskning viser at det eksisterer en subtil, men gjennomgripende form for rasisme som ofte går ubemerket hen i skolehverdagen – hvithetensrasisme. Denne formen for rasisme kan være litt vanskelig å få øye på, og forskningen viser at lærere mangler et språk for å snakke om og håndtere den i praksis.

Som lærer hjelper denne boken deg med å se hvordan hvithetens rasisme kan oppstå i klasserommet, gjerne til tross for gode intensjoner. Den gir deg et sårt tiltrengt språk for å diskutere og håndtere denne formen for rasisme. Boken gir deg også konkrete eksempler og verktøy som kan brukes i undervisning med elever og i møte med kollegaer og foresatte.

Du vil blant annet lære:

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

• metoder for å bryte ned barrierer og for å skape et mer inkluderende læringsmiljø

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

• strategier for å overkomme ubehag og tabu rundt diskusjoner om rase og rasisme

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

• verktøy for å gjenkjenne og motarbeide hvithetens rasisme i skolen

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Målgruppe for boken er lærerstudenter, lærere og alle som jobber i skolen, som ønsker en mer rettferdig og antirasistisk norsk skole.

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Sandra Fylkesnes er førsteamanuensis i pedagogikk, og jobber som lærerutdanner og forsker ved Høgskolen i Østfold. Hun har doktorgrad i utdanningsvitenskap for lærerutdanningen, og forsker på rasisme, hvithet og andre profesjonsrelevante, kritiske temaer. Gjennom forskning og undervisning arbeider hun for å styrke lærerutdanningen og bidra til en mer inkluderende, sosial rettferdig og antirasistisk pedagogisk praksis.

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

ISBN 978-82-15-06697-4

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

Hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet

hvithet hvithet hvithet hvithet hvithet