Hvem blir du i møte med barn som strever

Inger Lise Andersen Siri Søftestad

Hvem blir du i møte med barn som strever

Inger Lise Andersen og Siri Søftestad

Hvem blir du i møte med barn som strever

UNIVERSITETSFORLAGET

© Aschehoug AS ved Universitetsforlaget 2026

ISBN 9788215077123 Papirbok

ISBN 9788215077130 EPUB

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av og annen bruk av materialet i kunstig intelligens og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.

Forfatterne har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Ellen Lorenzen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS

Boken er satt med: Plantin MT Pro Light 10,5/13,5

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Elektronisk tilrettelegging i EPUB-format: PHi Business Solutions Ltd.

Takk!

Vi presenterer ei bok som bygger på det vi har lært og erfart gjennom over 30 års arbeidsliv på hver vår kant og sammen. Kontakt med barn som strever, og arbeid med temaene seksuelle overgrep, vold og grov omsorgssvikt har fylt dagene. Vår største takk går til alle barn og voksne som har latt oss få være ved siden av dem i utfordrende deler av deres liv. Likeså takker vi kolleger og samarbeidspartnere som har delt sine reaksjoner på og refleksjoner rundt omsorgstretthet, indirekte traumatisering og utbrenthet.

Skrivearbeidet har pågått parallelt med undervisning, ferdighetstreningskurs og veiledning. Underveis har vi fått ulike typer innspill og hjelp til innhold og tekster. Vi vil si tusen hjertelig takk til Therese Andersen, Aina Brønstad, Britt Endresen, Anita Fevang, Anna Elisabeth Martinsen, Maja Michelsen, Helene Møllenberg, Tone Martha Sødal, Marianne Aarhoug Thorsen, Cecilie Torvik, Martine Wergeland og Anette Aasen. Det ferdige manuset tar vi imidlertid det hele og fulle ansvar for selv.

Vi er stolte og glade for at forordet til boka er skrevet av Inga Marte Thorkildsen, tidligere stortingspolitiker og barne- og familieminister, nåværende forfatter, foredragsholder og rådgiver i Stine Sofies Stiftelse, og ikke minst en evig barnerettighetsaktivist.

Vi sier også tusen takk til forlagsredaktør Ola Mile Bruland i Universitetsforlaget, som med trygghet og velvilje har stått oss bi på alle måter og bidratt til at boka nå ligger klar for leserne å dykke inn i.

Til slutt en stor takk til deg som holder boka i hendene, klar til å fordype deg i et tema som har engasjert oss i mange år. God lesning!

Kristiansand, april 2026

Inger Lise Andersen og Siri Søftestad

Forord

Vinteren 2020, like før pandemien brøt løs og alt ble kaos, møtte jeg ansatte på to østkantskoler i Oslo. Jeg var byråd og hadde det overordnete ansvaret for skolene, og en fersk byrådserklæring i lomma hvor det sto at Oslo skulle bli en «traumeinformert by».

De ansatte jeg møtte, var slitne og fortvilte. De, som hadde utdannet seg for at barn skulle få en utdanning, opplevde at de ikke strakk til.

Rektorene på disse skolene anslo at de ofte hadde møter om cirka 10 prosent av elevene på grunn av atferd og andre vanskeligheter. For skolene dette gjaldt, dreide det seg om 50–60 barn per skole, så det var snakk om nokså mange møter og mye papirarbeid. De anslo at de hadde svært hyppige møter om 5–6 elever på hver av skolene, og fortalte om daglige episoder med utagering, rømming og annet.

Ingen av de ansatte hadde kompetanse på traumer, men de fikk likevel lite støtte fra apparatet på utsiden som kanskje kunne ha det. Skulle de ha hjelp, måtte de vente lenge.

Jeg husker særlig én ansatt: blek og preget, med ansvar for en gutt som stadig stakk av. Traumeforståelse hadde han verken fått eller tenkt at han trengte.

Da jeg skrev den siste boka mi, Det vi så, var et svik mot barna, gjorde jeg intervjuer med ansatte på flere skoler både i Oslo og andre steder. Jeg fikk historier om voksne i dype avmaktssituasjoner, ansatte som gjorde alt de kunne for elevene sine, men som ikke fikk hjelp og støtte, og lærere som brukte nesten all tida si på «atferdshåndtering» og veldig lite på det de hadde utdannet seg til. Antallet avviksmeldinger om vold og trusler fra barn, ofte i alderen 6–12 år, bare fortsatte å øke – og de øker fortsatt.

Det var – og er – hjerteskjærende.

Da Mortensrud skole, som ligger midt i et av de mest levekårsutsatte områdene i Oslo, begynte å jobbe traumeinformert, var utgangspunktet krevende. Mange ansatte trodde først at traumeinformert betydde at de fra nå av skulle

forstå barna, og ikke lenger sette grenser. Situasjonen kunne fort ha blitt ulevelig for både voksne og barn, men fordi rektor er en klok mann som er opptatt av trygghet, ansatte han en faglig sterk veileder som også kunne bygge relasjon og tillit til personalet. De ble veiledet på hvordan de kunne sette grenser på varme og trygge måter som bevarer relasjonen.

I dag forteller rektor, med støtte fra personalgruppa, som jeg også har intervjuet, at Mortensrud skole er blitt som ny: «Før brukte vi 20–30 prosent på undervisning, resten var atferdshåndtering og takling av andre vansker. Nå bruker vi 70–80 prosent av tiden til undervisning».

Mortensrud skole sliter ikke lenger med rekruttering. De har begynt å lære foreldrene om traumer, og om hjernens reaksjoner på stress, med god respons fra foreldregruppa. Situasjonen er helt snudd på hodet.

De åra jeg har vært engasjert i barns oppvekstvilkår, har jeg sett utallige eksempler på at det nytter å jobbe på denne måten, og denne boka er full av eksempler på det samme. Eksempler som får oss til å tenke, og til å bli både berørt og engasjert. Det handler mye om bygge et felles ståsted som så må vedlikeholdes, fordi mennesker kommer og går, og relasjoner endrer seg kontinuerlig.

Å jobbe traumeinformert handler ikke om å implementere en metode, men om å være bevisst og i utvikling. Tydelig på sine egne verdier og barnesyn. Ydmyk i møte med andre. Bevisst på sin egen kommunikasjon og væremåte, og villig til å endre seg.

Det handler, ikke minst, om ledelse. Traumeinformert praksis krever trygghet fra ledelsen, at alle er med, og at ikke man spenner bein på hverandre.

Når jeg leser boka til Andersen og Søftestad, blir jeg sittende og tenke på hvor stor forskjell det kunne ha gjort hvis lederne helt fra toppen av samfunnet hadde tatt inn over seg denne kunnskapen. Jeg håper og tror at det bare er et tidsspørsmål før flere får opp øynene for potensialet som ligger i den forståelsen forfatterne presenterer.

Jeg vet at det er fullt mulig.

Men jeg har også helt personlige grunner til å anbefale denne boka.

Etter snart tre tiår i nær kontakt med folk som har dype sår etter vold og overgrep i barndommen, er jeg helt sikker på at vi må begynne å jobbe annerledes dersom vi skal få et hjelpesystem som fungerer, og ikke bidrar til ytterligere traumer og skam.

Det har slått meg gang på gang at mange av dem som har opplevelser med svik fra andre, altfor sjelden har møtt hjelpere som har turt å reagere som menneske.

Mange profesjonelle hjelpere har lært at det er viktig at de ikke viser følelser, fordi det er uprofesjonelt. Kanskje er de også selv redde for å vise hva de føler, så begrunnelsen fungerer like gjerne som en beskyttelse for dem selv. Mange er også redde for å bli utbrent, noe som ikke er så rart, siden de ikke alltid blir godt ivaretatt av systemene eller lederne sine.

Uansett blir resultatet at altfor mange mennesker som trenger hjelp og støtte, ender med en opplevelse av at hjelpa ikke hjelper godt nok. Noen opplever til og med at hjelpa virker mot sin hensikt. Noen går et helt liv og føler skyld og skam for det de er påført, fordi ingen tydelig har plassert ansvaret. En sa: «Når de ikke reagerte på det jeg fortalte, tenkte jeg at jeg burde ha tålt det. At det var jeg som var svak.» I stedet for å få hjelp ble skammen og traumene dypere.

Det har slått meg gang på gang at mange av dem som har opplevelser med svik fra andre, altfor sjelden har møtt hjelpere som har turt å reagere som et menneske.

En tilsvarende opplevelse hadde jeg som pårørende til en kvinne som på DPSkontoret fortalte at dersom hun ble funnet død, så var det ikke på grunn av selvmord, men drap. At hun gjerne ville ha det nedtegnet i journalen. Da psykologen ikke engang møtte blikket hennes, men fortsatte å notere uten å lee på en muskel, forsto jeg hva de hadde ment, alle de som snakket om mangel på reaksjoner som en viktig grunn til at terapi kunne virke mot sin hensikt.

Å bli møtt slik, som en sak, utløser en særegen form for skam. Det er som om du slutter å være menneske.

Kari Killén, en pioner innen arbeid med omsorgssvikt og overgrep mot barn, sa: Det er profesjonelt å vite hva du føler! Killén var den første i Norge med doktorgrad på overgrep og omsorgssvikt mot barn, og visste hva hun snakket om. Gjennom de nesten 70 årene hun arbeidet med barn og familier i det hun kalte risiko- og omsorgssviktsituasjoner, identifiserte hun en rekke følelsesmessige barrierer og overlevelsesstrategier som gjør at barn sviktes, og som også gjennomgås i den boka du nå har i hendene.

Nesten 40 år etter at Killén la fram disse funnene, kom den såkalte Svikt og svik-rapporten, Barnevoldsutvalgets gjennomgang av saker der barn hadde vært sviktet (NOU 2017: 5). Sakene omfattet 57 barn, hvorav 7 av dem døde.

Det viste seg at utvalget, som var det første offentlige utvalget som hadde fått et slikt oppdrag, gjorde mange av de samme oppdagelsene som Kari Killén. Det var de samme problemene som gikk igjen, førti år etter. Med andre ord kunne mye av det utvalget dokumenterte, ha vært unngått dersom vi hadde lyttet mer til de erkjennelsene som springer ut av Killéns innsikter.

Da jeg intervjuet utvalgsleder Ann Kristin Olsen til podkasten «Barndommen varer i generasjoner», etter Kari Killéns legendariske bok, sa hun at hele utvalget hadde blitt sterkt berørt av hvor omfattende svikten og svikene mot barn var. At det var så mange som hadde vært inne i sakene deres, uten at noe, eller nok, hadde blitt gjort. Vi reflekterte litt sammen over hva det handlet om, og Olsen sa:

«Relasjoner og følelser må i større grad tas høyde for.» Hun la til at den følelsesmessige kompleksiteten i disse sakene krever nye virkemidler. Som at man må øve mer.

Med denne boka kan du som fagperson, eller pårørende eller fosterforelder, gjøre nettopp det. Du kan øve, alene og sammen med andre. Du kan bli bedre kjent med deg selv som det viktige – og faktisk viktigste – verktøyet du er. Og du kan bli kjent med et fagområde som altfor lenge har vært underkjent og underkommunisert, kanskje nettopp fordi det krever noe av oss følelsesmessig.

At forfatterne tyr til så mange eksempler, gjør boka lett å forstå og å bruke til inspirasjon og refleksjon for dem som ønsker å starte en endringsprosess eller få hjelp til å stå i det man har begynt på.

Jeg håper også at mange ledere vil bruke denne boka som inspirasjonskilde og guide til forandring. Det fortjener både barna og de ansatte, foreldre og hele samfunnet. Det er dessuten helt nødvendig, for dagens systemer fungerer for dårlig i møte med problemer som har oppstått i etterdønningene etter pandemien, det økende antallet fattige familier, det økende omfanget av seksuelle overgrep og de lange helsekøene – ikke minst til psykisk helsetjenester.

Vi trenger en oppdatering av både kunnskapsgrunnlag, organisering og ledelse som tar inn over seg virkeligheten og ser at trygge relasjoner må være utgangspunktet og målet for alt arbeid med barn og unge. De fortjener det, men de har også rett til det.

Takk til forfatterne Inger Lise Andersen og Siri Søftestad for at de har skrevet denne viktige boka med en tittel som treffer midt i hva dette arbeidet handler om. Det gjør meg håpefull for framtida. Jeg har stor tro på at boka kan føre til både nytenking og større mot til å våge å ta steget inn i en annen forståelse, enn mange har basert seg på hittil. Det at de deler så raust av sine egne erfaringer og beholder evnen til å la seg engasjere, selv etter flere tiår i nærkontakt med smerten, gir boka et ekstra driv.

Her kan du både finne nøkler inn til barn du kanskje har gitt opp eller gått forbi. Og du kan finne brennstoff til å gå den ekstra mila som forfatterne etterspør.

Jeg er sikker på at Killén hadde vært både stolt og takknemlig over dette bidraget fra to av de mest erfarne fagfolkene på feltet.

Oslo, april 2026

Inga Marte Thorkildsen

Introduksjon

Silje er avdelingsleder i en barnehage i en mellomstor kommune. I veiledning forteller hun oppgitt om at antallet barn som strever, øker fra år til år – og at alderen på disse barna blir lavere og lavere. På et fellesmøte i kommunen før jul kom det fram at dette også var velkjent blant lærerne i barne- og ungdomsskolene.

Silje forteller at store deler av dagen går med til å hjelpe barn med å regulere følelser og reaksjoner: De voksne må skjerme barn fra barn som uler, hyler, sparker og slår, forsøke å roe barn ned, trøste, avlede og veilede. Ikke sjelden må positive fellesaktiviteter utgå fordi de voksne bruker tid og krefter på «brannslukking» der barn er i konflikt med andre, som ikke følger beskjeder, som ikke vil inngå i gruppeoppgaver.

I tillegg er det stadig utfordringer mellom foreldre og barn, som fører til at foreldreveiledning tar mye av arbeidsdagen. Foreldres vansker med å håndtere barnet sitt fører til at de ansatte får ekstraoppgaver, som på dager der barn blir levert i barnehagen med pysjen på fordi «han nektet å ta den av seg, og jeg klarte ikke å overtale ham». Enkelte foreldre er stadig på telefonen eller på meldinger med ønsker, spørsmål og beskjeder om tilrettelegging for barnet sitt.

Det har vært flere sykemeldinger på avdelingen det siste året, så vikarer har måttet steppe inn. Noen av disse har trengt opplæring og oppfølging, så dagene er mer enn fulle. Det er ikke uvanlig med overtid flere ganger i uka.

Silje gir uttrykk for motløshet og slitenhet. Hun forteller at hun merker at hun har kortere og kortere lunte. Hun føler seg mislykket i møte med noen av barna. En dag hadde hun følt et økende trykk i hodet, og etter en strabasiøs situasjon ved matbordet gikk hun på WC og gråt.

Velkommen til boka vår

Vi har truffet mange som Silje i innledningscaset. Ikke bare i barnehager, men i en rekke virksomheter og hjem der voksne forholder seg til barn som strever av ulike grunner. Kanskje det var derfor Inger Lise kastet fram ideen: «Skal vi skrive ei bok sammen?» Siri svarte spontant og bestemt: «Nei! Jeg er ferdig med å skrive fagbøker.» «Men det trengs ei bok om hva som skjer med folk når de jobber med barn som strever!» «Det kommer ikke på tale.» Vi gikk hver til vårt, men ideen var sådd. Tankene kvernet, og noen dager etterpå sendte Siri en e-post med et utkast til innholdsfortegnelse. Vi var i gang. I dette introduksjonskapittelet skriver vi om vår målsetting med boka, noe om hvem vi er, og i hvilket fagteoretisk og erfaringsmessig landskap vi befinner oss. Det er viktig for oss å klargjøre noen sentrale verdibaserte og faglig funderte holdninger, for derved å tydeliggjøre og begrunne grensene for hva som faller og ikke faller inn under bokas formål. Denne introduksjonen gir deg som leser, tips til bruk av boka og en kort innføring i hva hvert kapittel handler om.

Bakgrunnen for boka

Flere forhold i samfunnet bidrar til press på familier, foreldreskap og relasjoner mellom generasjonene.1 Dette får konsekvenser. Et stort antall barn strever i livet. Med begrepet «barn» mener vi personer fra fødsel til myndighetsalder 18 år, men hvem er «barn som strever»? I denne boka inkluderer vi barn med væremåter som skyldes emosjonelle, relasjonelle, sosiale, kognitive og/eller kroppslige problemer, belastninger eller utfordringer.

Barn og unge trenger voksne som evner å se sitt bidrag i situasjonene som oppstår, som tar sitt voksenansvar, og som er bevisst sine egne styrker og svakheter.

Dette er barn som utfordrer oss voksne med sine måter å være på, enten ved å skape støy og uro, ved truende og aggressiv atferd, eller ved å være triste, oppgitte, utmattede, angstfylte eller utenfor fellesskapet med andre. Det finnes mange eksempler:

1 Se kap.1 for beskrivelser og referanser.

Barnehager og skoler rapporterer om en betydelig økning i antall barn som ikke klarer å regulere følelser og reaksjoner. Våren 2024 satte media et særlig søkelys på et økende antall skoleelever med provoserende og voldelig atferd, og på læreres opplevelse av å være truet, satt ut av spill og uten muligheter til å håndtere sine arbeidsoppgaver på gode måter.2 Barnehageansatte opplevde noe av det samme. Regionleder for Læringsverkstedets barnehager i Agder ble intervjuet i barnehage.no og beskriver en hverdag med barn som sparker, slår, spytter, biter, har stygt språk, ikke hører etter eller stikker av. Det vil si barn som ved sine væremåter utfordrer de ansatte på måter som har endret seg betydelig i negativ retning den senere tid.3

Situasjonen tilsier at det blir svært viktig at fagfolk og andre voksne som møter barn, får tilstrekkelig hjelp til å kunne stå i krevende situasjoner over tid. Utfordringer med barn som strever, krever bevisste, varme og erfarne voksne. Barn og unge trenger voksne som evner å se sitt bidrag i situasjonene som oppstår, som tar sitt voksenansvar, og som er bevisst sine egne styrker og svakheter. Like viktig er at de voksne bruker framgangsmåter som virker i positiv retning for alle involverte. Forskning og erfaring viser at det er relasjonen som er den mest virksomme faktoren i alle menneskerelaterte møter og arbeid.4 Det er derfor behov for en planmessig innsats for å ivareta de privatpersoner og fagpersoner som velger å involvere seg i barn generelt, og spesielt i barn som strever. Hvem er du i møte med barn som strever? Vi inviterer deg til å finne svaret på dette spørsmålet ved å lese og reflektere over budskapet i denne boka.

Om hensikt og målsetting med boka

Hvem blir du i møte med barn som strever er ei praksisnær fagbok som alle, heretter kalt hjelpere, med omsorgs-/arbeidsoppgaver for barn vil kunne kjenne seg igjen i.

Boka skal

• vise til at arbeidet med barn som strever, må forstås i lys av forhold i samfunnet og i den konkrete sammenhengen vi lever i

• bidra til økt bevissthet om, og forståelse av, hvordan møter med barn påvirker hjelperens følelser, tanker, reaksjoner og handlinger

• bidra til endring ved å foreslå alternative måter å håndtere og leve med belastende relasjonsoppgaver på

2 F.eks. Bakken et al., 2025.

3 Bergundhaugen, 2023.

4 Se kap. 3 for utdyping og referanser.

• tilby verktøy for å forebygge handlingslammelse og/eller uhensiktsmessige handlingsmønstre i møte med barn som strever

• reflektere over hvordan personer som er rammet av omsorgstretthet, utbrenning og vikarierende traumatisering, kan revitaliseres og derved finne fornyet iver og entusiasme i arbeidet.

Boka er et bidrag til bedre å forstå oss selv og hverandre når vi står i utfordrende arbeid med barn som strever. Vi har lagt merke til at voksne som blir utslitt etter å ha gjort så godt de kan i lang tid, enten skyver skylden over på barnet «som er helt umulig», på kolleger som ikke bidrar, på lederne som ikke støtter, på politikere som ikke prioriterer ressurser, eller så bebreider de seg selv for å mislykkes og havner i selvforakt og sykemelding. Alle responsene er forståelige, samtidig som ingen av dem fører til gode løsninger for verken barnet som strever, eller for de voksne som skal hjelpe.

Vi ønsker å bidra til økt forståelse av dynamikken mellom voksne og barn, blant annet ved å se samspillet mellom dem i lys av den konteksten de befinner seg i. Med kontekst mener vi:

• de konkrete omgivelsene, eksempelvis skolen, barnehagen eller barnevernsinstitusjonen, inkludert de uskrevne og de formelle reglene for samvær mellom menneskene på dette stedet

• de kulturelle kjennetegnene ved det lokalmiljøet som voksne og barn er en del av

• den store sammenhengen vi alle lever i; som holdninger og verdier som preger det norske samfunnet, og globale hendelser og strømninger som er gjeldende i vår tid.

Når vi inkluderer de kontekstuelle forholdene i forståelse av hva som skjer i møte med barn som strever, blir det tydeligere at uhensiktsmessige reaksjoner og utbrenningsprosesser har sin grunn i flere forhold enn den konkrete hjelperelasjonen. I denne boka retter vi oppmerksomheten mot denne kompleksiteten, og samtidig reflekterer vi over hvordan hver enkelt av oss kan håndtere de konkrete utfordringene. Vi vil med andre ord ikke underslå det særskilte ansvaret den voksne har i samspillet med barn som strever, enten det er som fagperson eller som foreldre. Fagfolk har i tillegg et særlig ansvar fordi deres arbeid foregår i en profesjonell sammenheng, der de utfører en oppgave på samfunnets vegne.

Boka vil derfor være nyttig for

• studenter som forbereder seg på et arbeidsliv der de skal jobbe med mennesker

• fagpersoner i alle virksomheter hvor man arbeider med barn (barnehager, skoler, helsetjenester, barnevernsinstitusjoner, enheter for enslig mindreårige asylsøkere o.l.)

• omsorgsgivere, det vil si foreldre, foster- og besøkshjemsforeldre og øvrige familiemedlemmer

• ledere med direkte ansvar for et personale som jobber tett på barn og unge

• ledere og politikere som har ansvar for overordnede strukturer og organisering av virksomheter der fagpersoner jobber med barn og unge.

Hvorfor skrev akkurat vi to denne boka?

Vi har begge jobbet i mer enn 30 år i et fagfelt som mange forlater etter kort tid. Barn og unge med erfaringer fra seksuelle overgrep, fysisk og psykisk vold samt grov omsorgssvikt har på en særlig måte hatt vår oppmerksomhet i hele yrkeslivet. I tillegg har vi engasjert oss som privatpersoner i barn, ungdommer og voksne med særlige livsutfordringer. Når Siri spør Inger Lise om hvorfor vi har holdt på med dette i årevis, kommer svaret kontant: «Fordi vi ikke tåler urettferdighet som rammer barn!» Når Siri nikker og utdyper, kommer det fra hjertet: «Når vi ser for oss ansiktene til de barna vi har kjent opp igjennom årene, så vet vi at det nytter å stå tett på.»

Gjennom årene har vi vært vitne til at en rekke kolleger og samarbeidspartnere har trukket seg unna de mest kompliserte relasjonene og situasjonene, gjerne etter at de over tid har vært sterkt engasjert i arbeidet. Noen har blitt mentalt og følelsesmessig utslitt og/eller fysisk syk og derfor gått ut i lengre sykemeldinger. Noen har søkt seg til nye arbeidsoppgaver, mens andre har utviklet «overlevelsesstrategier» som sett utenfra ikke har vært hensiktsmessige for dem de skal hjelpe. De har, eksempelvis, unngått å komme inn på de mest utfordrende temaene i barnets liv, eller møtt barna med en følelsesmessig distanse som har fått barn til å ta avstand.

Når vi ser for oss ansiktene til de barna vi har kjent opp igjennom årene, så vet vi at det nytter å stå tett på.

I tillegg til å være kolleger til personer som har strevd i møte med barn, har vi i mange år drevet med undervisning, veiledning og fagutvikling av fosterforeldre, foreldre og fagpersoner i ulike virksomheter som møter barn og unge i sitt arbeid. I disse årene har vi også arbeidet direkte med barn som har strevd på ulike måter, eksempelvis i samtaler da vi jobbet i barnevernstjenesten, som utreder av mistanker om seksuelle overgrep, som terapeut i spesialisthelsetjenesten og i egne foretak.

I tillegg kommer arbeid med voksne som strever med konsekvenser av barndomskrenkelser. Vi har derfor forholdt oss til bokas tematikk teoretisk, i veiledning og terapeutiske samtaler med mennesker samt gjennom forskning.

Og ja, vi har også selv kjent på avmakt, psykisk og fysisk slitenhet, utmattelse, behov for å beskytte oss mot direkte kontakt med traumeutsatte. Vi har også periodevis hatt behov for å distansere oss fra alle utfordringer knyttet til fagfeltet seksuelle overgrep, vold og grov omsorgssvikt. Vi har derved tatt våre egne kroppslige, psykiske og mentale erfaringer av omsorgstretthet og utbrenningssymptomer med oss i skriveprosessen.

Til slutt vil vi poengtere at vi mener at arbeid tett på barn som strever, er et moralsk anliggende, i tillegg til å være et juridisk og faglig ansvar. Vår holdning er at fagpersoner som yter en oppgave på vegne av samfunnet, har et moralsk ansvar for å beskytte barn mot vold og seksuelle overgrep, og for å hjelpe barn til å få en trygg omsorgssituasjon og et godt liv. Det samme har foreldre og foresatte. Involvering i barns problemer kan koste dyrt kroppslig og mentalt, gå ut over nattesøvn, føre til konflikter med familiemedlemmer og samarbeidspartnere og så videre, men den etiske fordringen om å beskytte og hjelpe barn som strever, påligger alltid den voksne.

Tre faglige kjernepunkter

Vår samlede erfaring er avgjørende for hvilke faglige kjernepunkter vi velger å bygge boka på. Dette er de tre viktigste:

• Relasjonen er avgjørende.

• Emosjonell smerte og problematiske væremåter må forstås i kontekst.

• Traumebevisst tilnærming har positive effekter for alle mennesker, uavhengig av livserfaringer.

I avsnittene under utdyper vi den faglige plattformen vi står på når vi hevder at det er mulig å endre en tilsynelatende fastlåst situasjon som «tapper» hjelperen for den kjærligheten, kraften og kreativiteten som trengs for å være god for barnet, for seg selv og for andre.

Relasjonen er avgjørende

Relasjonen mellom barn og hjelper er den avgjørende faktoren i alt hjelpe- og omsorgsarbeid. Identifisering og bevisstgjøring av hva som foregår i utfordrende samspill, er derfor et gjennomgående tema i denne boka. De viktigste kvalitetene i relasjoner er trygghet og emosjonell nærhet. Vi gir eksempler på verktøy

som kan styrke disse kvalitetene, i kapitlene 4 og 9 om sensitivitetstyper og verdsettelsesspråk.

Relasjonskompetansen er derfor av stor betydning for en person som skal arbeide tett på andre mennesker. Vi har møtt mange hjelpere som på grunn av sin utstråling, væremåte og kommunikasjon enkelt får kontakt med andre mennesker. Vi har også møtt flere som ofte mislykkes med å komme i posisjon til barna de har ansvar for. Vi har dessverre også truffet fagpersoner som distanserer seg fra barn med problemer som skyldes erfaringer med seksuelle overgrep, vold og grov omsorgssvikt. De signaliserer, mer eller mindre bevisst, sin manglende interesse og eventuelle usikkerhet eller ubehag til barna, foreldrene og sine kolleger. Spørsmålet er: Kan vi lære noen relasjonelle «knep» av dem som lykkes? Kan vi lære noe om hva som hindrer dem som ikke lykkes?

Emosjonell smerte og problematiske væremåter må forstås i kontekst

Individet må forstås i sammenheng med de sosiale betingelsene individet lever under. Kanskje er det vår grunnutdanning som sosionomer som ligger under vår overbevisning om at både barns og hjelperes emosjonelle reaksjoner og væremåter må forstås i lys av globale og nasjonale påvirkninger, og av de konsekvensene dette har for det nære sosiale miljøet vi alle er en del av i vår hverdag. Vi identifiserer oss med perspektivene som fremmes av «Makt–trussel–mening- rammeverket» (MTMR), som inviterer til en økt orientering mot sosiale og strukturelle forhold i forståelsen og behandlingen av psykiske lidelser.5 MTMR tilbyr et alternativt syn til ideen om at psykiske helseutfordringer er avgrensbare patologiske tilstander, slik de rådende diagnosesystemene bygger på.6 Vi er tilhengere av en alternativ språkbruk der psykisk lidelse forstås som

• emosjonell smerte

• uvanlige opplevelser

• reaksjoner som gir problematiske væremåter.

I kapittel 1 vil vi beskrive forhold i samfunnet, både globalt og lokalt, som vi mener kan være til nytte i identifisering og forståelse av de daglige utfordringene du som hjelper står overfor i møte med barn som strever.

5 På originalspråket The Power Threat Meaning Framwork (PTMF), se fotnote 6.

6 Johnstone & Boyle, 2018; Johnstone et al., 2018.

Traumebevisst tilnærming er bra for alle

Traumatiserte barn trenger voksne som genuint bryr seg om dem. Så enkelt er det faktisk. Samtidig er vi klar over at «det enkle» trenger en fagteoretisk begrunnelse. Vi har derfor tatt imot traumeforståelsen med interesse og glede.

Det finnes kunnskapsskatter i traumeforståelsen og i den traumebevisste tilnærmingen som kan benyttes av både fag- og privatpersoner som utfordres i møte med barn som strever.

Traumeforståelsen er solid blant annet fordi den er basert på forskning fra flere fagdisipliner. Kunnskap fra utviklingspsykologi, tilknytningsforskning, nevrologisk og nevrobiologisk forskning, stressforskning, traumeforskning, forskning på hormoner og psykosomatisk forskning supplerer hverandre i en ny forståelse av hvordan barndomskrenkelser kan skade utviklingen hos barn.7 I tillegg bygger den på en lang rekke studier der et stort antall traumatiserte mennesker har vært involvert.8

Traumeforståelsen har gitt oss innsikter som er nyttige for flere enn de personene som er direkte utsatt for potensielt traumatiserende hendelser og skadelige relasjoner i sin barndom. Dette har blitt tydelig for oss gjennom den traumebevisste tilnærmingen (TBT) som er utviklet på basis av forståelsen av hvordan traumatiserende erfaringer i barndommen påvirker oppvekst og voksenliv.9 Tilnærmingen tilbyr forståelser og handlingsalternativer som er av stor betydning i møte med mennesker i alle aldre som strever av andre grunner enn traumatiserende erfaringer, eksempelvis personer med ADHD eller en eller annen form for autisme.

I tillegg er TBT en tilnærming som vil være god for alle, også for dem med et trygt liv uten store utfordringer. Det finnes kunnskapsskatter i traumeforståelsen og i den traumebevisste tilnærmingen som kan benyttes av både fag- og privatpersoner som utfordres i møte med barn som strever. Her finnes nøkler til å forstå seg selv, barnet og det problematiske som skjer i relasjonen mellom dem. Samtidig kan denne kunnskapen brukes av ledere som skal ta avgjørelser på et overordnet plan for å sikre gode miljøer for både barn og voksne.10

7 Fellitti et al., 1998; Dovran et al., 2019.

8 F.eks. ACE-studien: Fellitti et al., 1998.

9 Noen bruker begrepet «traumebevisst omsorg» (TBO), mens vi utvider begrepet til å omfatte andre situasjoner enn dem som assosieres med typiske omsorgsoppgaver, for eksempel i skole og kommunal barnevernstjeneste. Se kap. 3.

10 Se beskrivelse av TBT i kap. 3.

Bokas innhold kapittel for kapittel

Denne boka kan med fordel leses som en helhet, kapittel for kapittel. Vi håper du som leser vil sette pris på at vi starter med å danne en ramme som vi kan forstå oss selv og barn som strever, innenfor. De første kapitlene beskriver en faglig plattform for de mer praksisrettede kapitlene i resten av boka. Kapittel 1 handler altså om samfunnskonteksten vi alle lever innenfor, og gir deg et startpunkt for å forstå hvorfor vi skriver som vi gjør i de andre kapitlene. Kapitlene 2–5 handler om deg som fagperson og/eller privatperson i møte med barn som strever. Kapitlene 6–7 handler om mulige konsekvenser av å stå over tid i krevende relasjoner og situasjoner. I kapitlene 8–10 er vi opptatt av hvordan vi kan forebygge negative konsekvenser, og hva som kan bidra til at den som har blitt rammet av alvorlige konsekvenser, kan revitaliseres og få mulighet til å komme tilbake til det livsviktige arbeidet med barn som strever. Samlet sett vil kapitlene gi deg som leser en bred forståelse av temaene i boka, og dessuten gi økt innsikt i hvordan uønskede konsekvenser kan forebygges.

Hvert kapittel er skrevet over samme mal:

• et innledningscase

• en hoveddel med faglige beskrivelser, teori og faglige drøftinger

• refleksjonsspørsmål til leseren

Denne strukturen gjør det mulig for studenter, personalgrupper og enkeltpersoner å ta for seg kapittel for kapittel, for

• fordypning i innholdet

• refleksjon over egne tanker og erfaringer

• diskusjon om ulike emner som beskrives

• deling av tilleggskunnskap om temaene.

Kapittel 1: Samfunnsendringer påvirker alle

Hvilke samfunnsforhold danner rammen for vårt hverdags- og arbeidsliv? I dette kapittelet presenterer vi forhold vi mener har stor innflytelse på hvordan barn og voksne har det i vår tid. Den globale og lokale kulturen påvirker arbeidslivet, foreldrestilen, familierelasjoner og barns væremåter og er avgjørende for hvor ledere og fagmiljøer retter sin oppmerksomhet. Videre skriver vi om konkrete årsaker til at barn får symptomer, problemer og utfordrende reaksjoner og væremåter. Et hovedpoeng er at barn er symptombærere. Deres følelsesliv og atferd gjenspeiler den livs- og omsorgssituasjonen de er tilbudt, eller den funksjonsforstyrrelsen de er født med.

Også fagpersoner, og voksne som har omsorg for barn, er «barn av vår tid». Kulturelle krav og forventninger til dem som foreldre, fosterforeldre eller fagpersoner påvirker deres prioritering og valg, deres livstempo samt deres holdninger og væremåter i møte med barn som strever. Økt innsikt i og større bevissthet på disse forholdene vil øke forståelsen av egne og andres atferd, og forhindre at skyld og skam legges på enkeltpersoner i situasjoner som er fastlåst i et negativt og utmattende mønster.

Kapittel 2: Myten om den nøytrale hjelper

Er det mulig å være nøytral i møte med barns utfordrende uttrykk, reaksjoner og atferd? Her stiller vi spørsmål ved ulike aspekt ved nøytralitet. Hva betyr det å være nøytral? Er nøytralitet et ønsket mål, eller er det i det hele tatt mulig å være objektiv i møte med mennesker vi skal hjelpe? Hvem er du, hva lar du deg påvirke av, og hvordan oppfattes dette av den du skal hjelpe? Kapittelet løfter fram behovet for en bevisstgjøring av hjelperens egen bakgrunn, reaksjonsmønstre og egne behov samt hvordan dette kommer til uttrykk i hjelperelasjoner. Vi argumenterer for at det gjennom bevisstgjøring og aksept kan vokse fram en anerkjennelse av hjelperens styrker og sårbarheter som vil være nyttig i kontakten med barn og unge.

Kapittel 3: Du er ditt viktigste redskap

I dette kapittelet reflekterer vi over hvordan vi kan bidra til at barn som strever, blir møtt på måter som gjør at de blir bedre i stand til å lære og til å fungere i fellesskap med andre. Vi beskriver hvor viktig relasjonen mellom voksne og barn kan være, og hvordan vi gjennom den kan skape terapeutisk effekt også utenfor terapirommet. Vi går i dybden på pilarene i traumebevisst tilnærming; trygghet, relasjon og følelsesregulering/mestring. Hva ligger i disse pilarene, og hvordan kan vi dra nytte av dem som en del av vår faglige verktøykasse?

Kapittel 4: Ulik atferd treffer oss ulikt

Vi mennesker har ulik toleranse for andres atferd. Vi kan ha stor tåleevne for én type atferd, mens vi er mer sensitive for andre typer atferd. Vi går igjennom tre hovedtyper atferd vi kan være sensitive for. Vi spør hvorfor det kan ha utviklet seg en slik sensitivitet hos oss, og hvordan vi kan ta ansvar for vår egen sensitivitet. Voksne kan ha en tendens til å beskrive egen oppfatning av barnets atferd som en objektiv sannhet. Mens vi vil argumentere for at det er vi voksne som har ulik tåleevne for barns ulike atferdsuttrykk. Når vi står i hjelperelasjoner der barnet viser sterke følelsesuttrykk gjennom ord og handling, er det risiko for at

vi enten trekkes mot eller drives bort fra barnet, hvis vi ikke er bevisst våre egne reaksjoner og vårt ansvar i relasjonen. I dette kapittelet bruker vi innledningscaset til å vise hvordan krevende relasjoner kan utspille seg i en fosterfamilie.

Kapittel 5: Hvem blir du når det oppstår alvorlig bekymring for et barn?

Hva skjer i deg og med deg som voksen når mistanker om seksuelle overgrep eller vold vekkes? Hva forstyrrer og hemmer din forståelse og dine handlinger?

Vi går dypere inn i hvordan ulike tabukrefter i kulturen påvirker hva du blir oppmerksom på, og hvordan du forstår det du ser. Deretter beskriver vi forskjellige måter å reagere på i situasjoner hvor ubehagelige følelser oppstår. Vi går gjennom ni forskjellige overlevelsesstrategier som fagfolk og andre voksne rundt barn risikerer å ty til når utfordringene oppleves krevende. Målet med kapittelet er å vekke bevisstheten på krefter og reaksjoner som forstyrrer og forhindrer en hensiktsmessig håndtering av alvorlige bekymringer for barn. Når voksne identifiserer hva det er som hindrer dem i å bli de beste versjonene av seg selv i møte med barn som strever, får de mulighet til å gjøre endringer som vil være tjenlig for alle parter.

Kapittel 6: Omsorgstretthet og utbrenthet

Hva er arbeidsbelastninger? Mange har fått et realitetssjokk og virkelig fått kjenne på egen utilstrekkelighet i oppstartsfasen av ny karriere. De fleste kommer seg gjennom det, med god støtte fra kolleger og ledelse. Det er imidlertid forskjell på det å kjenne at oppgavene er tunge og utfordrende, og det å bli syke av dem. Det er mange forskjellige benevnelser på de ulike omkostningene hjelpere bærer, og vi ser at det er en relativt stor overlapp når vi ser på både forebygging, symptomer og behandling av de ulike tilstandene.

I dette kapittelet tar vi for oss begrepene omsorgstretthet og utbrenthet. Vi ser på omsorgstretthet som en utbrenningsprosess og utbrenthet som en slags ytterste konsekvens av denne prosessen. Vi ønsker å utfordre rådende forståelse av begrepet omsorgstretthet slik at det kan anvendes mer praksisnært i ulike hjelpeyrker. Dette gjør vi blant annet ved å inkludere fire ulike belastningstyper: ansvarsbelastning, empatiutfordringer, jobbstress og konfliktslitasje.

Kapittel 7: Vikarierende traumatisering, retraumatisering og arbeid i en kulturell risikosone

Hva kan skje med den som jobber tett på traumatiserte barn? I dette kapittelet skriver vi først om barn som har levd i vedvarende traumatiserende situasjoner,

og gir eksempler på skader barn med slike erfaringer kan få. Vi beskriver deretter hvordan traumene kan «smitte» fra primært traumatiserte barn til mennesker som står i nær relasjon til dem. Vi utdyper begrepet «vikarierende traumatisering» og beskriver symptomene som kan ramme den empatiske hjelperen.

Videre skriver vi om hvordan voksne med egne barndomskrenkelser kan bli trigget av sanseinntrykk og hendelser som inntreffer, og derved står i fare for å bli retraumatisert. Bevissthet rundt dette synes særlig viktig for mennesker som lever sammen med eller arbeider med barn som er traumatisert.

Til slutt skriver vi om å arbeide i en kulturell risikosone, det vil si arbeid og omsorg tett på mennesker som er utsatt for seksuelle overgrep, vold og grov omsorgssvikt i en kultur preget av tabukrefter slik de er presentert i kapittel 5.

Kapittel 8: Hvordan ta vare på oss selv og andre?

Dette kapittelet handler om forebygging av utbrenningsprosesser som følge av omsorgstretthet og vikarierende traumatisering. En helhetlig forebyggende innsats er nødvendig for å redusere forhold som bidrar til økte belastninger som kan ende i utbrenthet. Forebyggingens formål er at voksne skal forbli trygge, kompetente voksne i møte med barn med følelsesmessige og atferdsmessige problemer. For å lykkes med å forebygge slitne eller utmattede voksne som jobber eller lever tett på barn som strever, kreves det innsats på mange områder. Først skriver vi om behovet for tiltak på samfunnsplan. Rammene vi lever og arbeider innenfor, har stor betydning for det daglige arbeidet. Deretter går vi tettere på den praktiske hverdagen og skriver om tiltak som kan forhindre alvorlige konsekvenser for fagfolk og foresatte. Vi foreslår tiltak på arbeidsplassen, ulike kompetansehevingstiltak, og vi kommer med noen refleksjoner over hvordan hver enkelt kan ta grep om sitt eget liv på den personlige arenaen.

Kapittel 9: Verdsettelsesspråk

Det å bli sett og verdsatt er viktig for alle mennesker. I dette kapittelet beskriver og eksemplifiserer vi de fem verdsettelsesspråkene. Vi ser også konkret på hvordan disse kan brukes i veiledning med en fosterfamilie der de ulike familiemedlemmene har ulike språk for hva de opplever seg verdsatt av. Verdsettelsesspråkene kan brukes for å bli mer «spot on» når vi skal vise andre at vi setter pris på dem. En forutsetning for at verdsettelse skal oppleves som nettopp det, er at avsender treffer mottakerens verdsettelsesspråk, og at hen formidler noe som er ektefølt og oppriktig. I en bransje med høy slitasje og turnover kan dette være et nyttig verktøy. Det handler ikke om at vi som hjelpere skal gjøre mer, strekke oss enda lenger, men at vi skal være mer treffsikre i det vi gjør.

Kapittel 10: Er det mulig «å gå ei ekstra mil»?

Det siste kapittelet handler om revitalisering. Vi reflekterer over muligheter for at utbrente fagpersoner, fosterforeldre og foreldre kan gjenvinne energien og motivasjonen til å stå nær barn som strever. Vi skriver om muligheter for vekst i det vanskelige. Vi har forslag til strategier, både på et personlig plan og på strukturelt nivå, som kan bidra i en revitaliseringsprosess. Avslutningsvis skriver vi om transformasjon av fortvilelse til motstandskraft. Det koster å reise seg igjen etter å ha ligget nede. Samtidig er det det mest meningsfulle vi kan gjøre både for oss selv og for barna vi skal hjelpe.

KAPITTEL 1

Barna, de voksne og samfunnet vi

lever i

SPEILET

Vokst opp med tanken på at hans by

kan forvandles til et Hiroshima på ny

Sitter han i blåskimmer med sin joystick i hendene

og tenker «Dette spillet var merkelig og spennende!»

Hans soldater vinner overlegent

Det er ingen sak

Men det er ikke et spill

Men USA som bomber Irak

Kan du fatte og begripe hvor de unge får sin råskap fra?

Kan du forstå hva som har gjort dem så innadvendte, utbrente, så bortskjemte og sta?

Kan du fatte og begripe hvor de unge tar sin råskap fra?

Sin råskap fra

Kler seg i lær og bærer springkniv

De skjender graver og kirker, et uforståelig liv

Finner sine sannheter bak mørke tankeslør

Jeg minnes ikke helt, men vi har sett noe lignende før

I Bosnia har krigen kvestet nok en sivilist

Og Akersgata er sitt tabloidansvar bevisst

Barns lek er deres intuisjon

slik de ser sin voksne livssituasjon

Når planker blir gevær og kongler granater

Kan vi se hva slags verden vi forlater

Frykter vi de unge nettopp for det:

At de gir oss et speil vi ikke tør se

Kan du fatte og begripe hvor de unge får sin råskap fra?

Kan du forstå hva som har gjort dem så innadvendte, utbrente, så bortskjemte og sta?

Kan du fatte og begripe hvor de unge tar sin råskap fra?

Sin råskap fra

Gjengitt med tillatelse fra Villa Elvestrøm A/S

Innledning

Musikeren Anne Grete Preus’ sang «Speilet» er skrevet etter inspirasjon fra det samfunnskritiske diktet «Ungdommens råskap» av forfatteren Jens Bjørneboe.11 Refrenget spør «Kan du fatte og begripe hvor de unge får sin råskap fra? Kan du forstå hva som har gjort dem så innadvendte, utbrente, så bortskjemte og sta?». Budskapet er tydelig: Barns atferd er et speilbilde av de samfunnsforholdene de er født inn i, og den omsorgssituasjonen de er tilbudt som arena for sitt liv. Innholdet i dette kapittelet understreker at enkeltpersoner, verken barn eller voksne, er individuelle satellitter. Alle påvirkes av de samfunnsmessige forholdene vi er en del av.

Å kjenne til den store sammenhengen vi lever i, kan hjelpe oss å forstå hva det er som skjer med oss i møte med barn. Vi beskriver derfor kortfattet det vi anser som sentrale kjennetegn ved kulturen som danner den samfunnsmessige rammen for de oppgavene hver og en av oss har i møte med barn som strever. Deretter presenterer vi mulige konsekvenser av disse samfunnsforholdene, med hovedvekt på hvordan barns livsvilkår og opplevelser kan føre til alvorlige følelsesmessige, atferdsmessige, psykiske og fysiske problemer. Kapittelet gir derved en forståelse av hvordan forhold på samfunnsplan kan få konsekvenser for mennesker generelt og for barn spesielt. Resten av boka er praksisnær og viser hvordan utfordringene kan arte seg og håndteres i omsorgssituasjoner.

Samfunnskontekst preger oss alle

Ingen kan leve uten å bli påvirket av den sammenhengen vi lever i.12 Både barn og voksne preges av de nære relasjonene i kjernefamilien, menneskemøtene i barnehage, skole og arbeidssted, kulturen i lokalmiljøet og av den større globale samfunnskonteksten. Samtidig går påvirkningen også den andre veien, vi som enkeltindivider preger de sammenhengene vi inngår i; familien; barnehage, skole eller arbeidsplass; lokalmiljøet og derved også samfunnet. Det er i det hele tatt en rekke forhold i den samfunnsmessige konteksten som har betydning for å forstå barna som strever, og de voksne som forholder seg til dem.

Formålet med å beskrive kjennetegn ved samfunnet og kulturelle utfordringer er å flytte oppmerksomheten fra ensidig å se etter forklaringer i enkeltpersoner og over på den sammenhengen personen lever i. Barna som strever, og de voksne som møter dem i arbeid eller omsorgsoppgaver, er «barn av sin tid», slik Preus’ sangtekst tydeliggjør. Våre væremåter og reaksjoner gjenspeiler den livs- og omsorgssituasjon vi er tilbudt.

11 Preus, 2007, s. 155. 12 F.eks. Taylor, 1989.

Vi vil beskrive noen av de fenomenene som vi anser som betydningsfulle for å forstå samfunnet i vår tid. Til sammen utgjør disse fenomenene en ramme som gjør det mulig å forstå barn som strever, og voksne som står i relasjon til dem. Samfunnet har både positive og negative sider. Fordi denne boka handler om voksne som arbeider med eller har omsorg for barn som strever, presenterer vi samfunnsforhold som kan gi oss forståelse av hvorfor livet blir utfordrende for mange.

Globalisering og digitalisering

Globaliseringen innebærer at vi ser oss selv som del av en verdensomspennende sammenheng. Verden er et sammenvevd system der alle er forbundet og avhengige av hverandre. Den teknologiske og økonomiske utviklingen innen transportsektoren, for eksempel, gjør at vi kan reise til de fleste land i verden, og mennesker i andre deler av verden kan reise til Norge.

Like viktig for globaliseringen er selvfølgelig den teknologiske revolusjonen der internett og digitaliseringsprosesser har gitt oss full tilgang til informasjon i sanntid når som helst på døgnet. Nyhetssendinger fra de mange tv-kanaler og sosiale medier bringer verden rett inn i stuene våre. Et konkret eksempel er ungdomsskoleeleven som i 2025 sitter i en norsk by og har kontakt med tenåringer i Gaza. Gjennom videofilmer, Facetime-samtaler og tekstmeldinger får han nærkontakt med krigshandlingene. Han hører flyalarmen gå, hører bombingen i det fjerne, ser de sønderknuste bygningene og lytter til sine venners fortellinger om sult og mangel på vann og strøm. Han lever tett på sine jevnaldrendes tragedie. Hvordan påvirker dette en ungdom?

Barns tilgang på internett og sosiale medier bekymrer mange. I Medietilsynets undersøkelse av barn og medier fra 2024 kan vi lese at 94 prosent av norske barn får sin første mobiltelefon med tilgang på internett når de er mellom 9 og 11 år.13 Halvparten av niåringene og nesten alle tolvåringene er på sosiale medier, på tross av at aldersgrensen per 2025 er satt til 13 år.14 Rundt halvparten av 9–18-åringer har egen pc hjemme, eget nettbrett, egen tv og/eller egen spillkonsoll koblet til tv.

Barn er ofte alene om å håndtere de digitale utfordringene. De positive sidene kan være kontakt med venner, tilgang på informasjon og kunnskap eller glede over spill. Det er mulig å oppleve økt livsutfoldelse gjennom å være en karakter i et spill, der vi kan erfare ting som vil være vanskelig å gjennomføre i det virkelige livet. Filmen om Ibelin er et nydelig eksempel på dette.15 På den

13 Medietilsynet, 2024.

14 Regjeringen fremmet i 2025 et lovforslag om å heve aldersgrensen til 15 år.

15 Vestmo, 2025. Filmen om Mats «Ibelin» Steen med muskeldystrofi og det sosiale nettverket han skapte seg i dataspillet «World of Warcraft», har rørt seere verden over.

negative siden kommer risikoen for å bli eksponert for negativ eller skadelig påvirkning, som digital mobbing, utestenging, kjøpepress, seksuelle kommentarer, deling av nakenbilder, porno og digitale seksuelle overgrep.

En annen bekymring er tidsbruken. Forfatteren Maja Lunde (2024) har skrevet boka Skjerm barna, hvor ett av temaene dreier seg om hvordan apper og reels stjeler tiden barna kunne ha vært sammen med andre, vært i fysisk aktivitet og lek, vært kreative eller kunne sove tilstrekkelig. Alt dette som vi vet er så viktig for barns sunne utvikling. Medietilsynets undersøkelse fra 2024 viser at 55 prosent av 9–18-åringer bruker mobilen tre eller flere timer hver dag, enten på sosiale medier, til å se på serier og videoer, spille spill og/eller til å lese nyheter. I tillegg kommer annen skjermbruk.16 Relasjonen mellom foreldre og barn står i fare. Helsedirektoratet råder foreldre til å begrense egen skjermbruk når de er sammen med barna, og til å sørge for at barna unngår overdreven bruk. De viser til at foreldres skjermbruk kan svekke kvaliteten på relasjonen til barnet dersom den voksne blir mindre tilgjengelig, og gir konkrete innspill til hvordan foreldre bør forholde seg.17

Den tyske sosiologen Hartmut Rosa refereres i magasinet Tørst fra et avisintervju der han sa at vi befinner oss i en tilstand av «kollektiv utbrenthet».18 Uttalelsen kom på bakgrunn av de mange krisene verden har gjennomlevd de siste årene: pandemien, Russlands krigføring mot Ukraina, de demokratiske ideene som er under press (eksemplifisert ved de fundamentalistiske republikanernes storming av den amerikanske kongressen), den stadig pågående klimakrisen samt det tragiske utfallet av Hamas’ angrep på Israel 7. oktober 2023 og den påfølgende krigføringen mot palestinerne fra Israels side. Alt kan bevitnes i sanntid via våre mobiler, nettbrett, pc-er og tv-er. Artikkelforfatteren skriver om hvordan mennesker påvirkes av verdenssituasjonen; unges mentale trivsel forverres, fertiliteten går ned, ensomheten blir større, for eksempel. Han siterer Hartmut Rosa, som begrunner sitt begrep «kollektiv utbrenthet» slik:

Det er, som om vi ikke længere kan forestille os en fremtid, vi gerne vil bevæge os hen imod. Og det har jo ellers været hele modernitetens bærende idè: at vi kan give noget godt og bedre videre til vores børn.19

I perioden denne boka ble til, passerte vi en ung mann i sort T-skjorte med følgende logo lysende rødt på brystet: «Nothing really matters». Det slår oss som et eksempel på Rosas analyse av verdenssituasjonen og innvirkningen den kan ha på en del unge mennesker i dag; avmaktsfølelse og mangel på mening.

16 Medietilsynet, 2024.

17 Helsetilsynet, 2026.

18 Krath-Andersen, 2024.

19 Krath- Andersen, 2024, s. 38.

Et stort antall barn strever i livene sine. Utfordringene krever bevisste, varme og erfarne voksne som evner å se sitt bidrag i situasjonen, som er bevisst sine egne styrker og svakheter, og som får handlingsverktøy som virker i positiv retning for de involverte.

Hvem blir du i møte med barn som strever er ei praksisnær fagbok som alle med omsorgs-/arbeidsoppgaver for barn og unge vil kunne kjenne seg igjen i. Boka bidrar

• til økt bevissthet om og forståelse av hvordan møter med barn påvirker hjelperens følelser, tanker, reaksjoner og handlinger

• med forslag til alternative måter å håndtere relasjoner på generelt og belastende relasjonsoppgaver spesielt

• med verktøy for forebygging av omsorgstretthet, vikarierende traumatisering og utbrenthet

Inger Lise Andersen er klinisk sosionom og har arbeidet med barn utsatt for vold og seksuelle overgrep siden 1996. Hun har jobbet med fagutvikling, veiledning og undervisning siden 2001 og har de siste 15 årene jobbet med implementering av traumeforståelse og traumebevisst tilnærming. Fra 2015 har hun jobbet fulltid i eget foretak, Barnefokus Sør.

Siri Søftestad er sosionom med ph.d. Hun har arbeidet i det tverretatlige samarbeidsmiljøet i Agder med tema seksuelle overgrep mot barn fra begynnelsen av 1990-årene, som rådgiver, tiltaks- og kompetanseutvikler og forsker. Hun har skrevet flere fagbøker og fagartikler, og er en av initiativtakerne til nettverket reddesmå.no og utstillingen «Hvis klær kunne fortelle».

ISBN 978-82-15-07712-3