Fra DOGMER til VITENSKAP
Refleksjoner etter 50 år som økonom
UNIVERSITETSFORLAGET
© Aschehoug AS ved Universitetsforlaget 2026
ISBN 9788215077017 Papirbok
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av og annen bruk av materialet i kunstig intelligens og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Omslag: Benjamin Westerfjell Sats: ottaBOK
Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS Boken er satt med: Plantin MT Pro Light 10,5/13,5
Papir: 120 g Amber Graphic 1,25
Elektronisk tilrettelegging i EPUB-format: PHi Business Solutions Ltd.
Trykksak 2041 0013
Til minne om Laila, min fremste kritiker, mitt ankerfeste og min største inspirasjon gjennom 56 år.
Innhold
Forord 9
Kapittel 1 tilbaKebliKK i en brytningstid 13
Kapittel 2 ØKonom og mennesKe 19
Kapittel 3 Fag og livsholdning 37
Kapittel 4 det såKalte veKstparadigmet 55
Kapittel 5 rasjonalitet 68
Kapittel 6 egoisme, insentiver og tilgivelse 81
Kapittel 7 ØKonomi som vitensKap 99
Kapittel 8 ØKonomiFagets Framtid: tid For en revolusjon? 119
Kapittel 9 noen ord til slutt – som ØKonom 135
Forord
fem drøye desennier som økonom har ikke gjort meg rik på penger. Men det har gjort meg rik på erfaringer, som jeg gjerne vil dele med andre før jeg mister evnen til det. Spesielt vil jeg gjerne dele noen refleksjoner omkring det faget jeg har syslet med i et drøyt halvt århundre.
Etter en passe porsjon vingling, som mange vel går gjennom i ungdomstida, valgte jeg økonomifaget ut fra den kombinasjonen det byr på av samfunnsengasjement og matematisk stringens. Det er en attraksjon jeg neppe har vært alene om. Samtidig har den gjort faget til gjenstand for mye kritikk. Fra ingeniørhold og de harde vitenskapene går den gjerne ut på at vi økonomer tar for lett på både utfordringer og muligheter som naturkrefter og teknologi byr på. Fra de andre samfunnsfagene hevdes det at vi ser bort fra samfunnets maktstrukturer og betydningen av menneskelige holdninger, mens humanister gjerne mener at vi fullstendig ignorerer menneskelivets egentlige rikdom i kunst og kultur.
På mange måter har jeg ment at økonomifaget står seg godt mot kritikken. Ikke minst har jeg selv opplevd at arbeidet med faget har gitt både meg og andre enormt viktig innsikt i faktorene bak mange av de store verdens-
begivenhetene, som energikrisa på syttitallet, den norske boligbobla på åttitallet og den påfølgende bankkrisa, nittitallets dotcom-boble, den globale finanskrisa omkring 2008, og nå at en ny boble kanskje bygges opp omkring kunstig intelligens.
Økonomisk forskning har også kommet til ganske så praktisk nytte. Ett av de klareste eksemplene i vår del av verden har vært innføring av fleksibel inflasjonsstyring av pengepolitikken, ulike tiltak for å motvirke konjunkturfall med høy og stigende arbeidsledighet, og – ikke minst –styring av de norske oljepengene.
Og det er ikke bare på det politiske plan at nytten har kommet. En lang rekke studenter har fått hjelp til å forstå tilværelsen bedre, om ikke annet enn hjelp til å kunne lese avisen, med iallfall et visst utbytte. Og ikke minst har jeg mange ganger fått oppleve norske næringslivslederes store takknemlighet for uforstyrret å kunne diskutere problemstillinger de hadde strevet med å forstå, og som var viktige for store beslutninger som angikk mange menneskers hverdag.
Samtidig har jeg opp gjennom åra følt på at noe skurrer. Vi har lært mye om å håndtere kriser. Men hvor kommer krisene fra? Kan vi ikke forhindre dem? Og de mange prognosene. De kan sikkert treffe godt nok i en slags gjennomsnittsforstand. Men hvorfor skjuler det seg så mange og store bommerter bak gjennomsnittet? Meteorologene lærte seg i sin tid metoder som kunne varsle været bedre. Kan ikke vi gjøre det samme?
Og like viktig: Hvorfor er de økonomiske modellene så kompliserte? Enda mer kompliserte blir de hvis vi skal ta iallfall litt hensyn til at ulike mennesker står i ulike livssituasjoner, noen rikere enn andre, noen med boliglån og noen uten. Allerede da blir de så kompliserte at selv de mest begavede ekspertene får problemer med å løse dem.
Jeg har kommet til at problemet må ligge i de grunnleggende premissene som så godt som alle økonomiske analyser hviler på. De går ut fra at vi mennesker fungerer som egoistiske optimaliseringsmaskiner, ikke nødvendigvis superrasjonelle, men kaldt kalkulerende om hva vi kan få ut av ulike muligheter og insentiver. For det er insentiver som styrer atferden i disse modellene; og løsningene som kommer fram, kan alltid forklares som likevekt mellom tilbud og etterspørsel i markedet.
Andre viktige faktorer, som når kloden overopphetes eller sosiale medier ødelegger de unges psykiske helse, klassifiserer vi som «eksternaliteter». De blir fremmedlegemer som ikke hører hjemme i bildet av verden som et sett av markeder. De kan tas hensyn til i modellene, og løsninger foreslås i form av enda flere insentiver, slik at de kan trekkes tilbake inn i markedet. Med markedet kan alt blir bra.
Dette blir ikke bare et karikaturbilde av virkeligheten. Det blir også en hemsko for økonomiske forskere som søker å forstå alle de relevante delene av virkeligheten.
Derfor er jeg glad for å se at flere forskere nå ser på muligheter for å bryte ut av de etablerte tvangstrøyene og ta i bruk andre modeller uten like restriktive premisser, og ikke minst ta i bruk de dataverktøyene som dagens teknologi har gjort tilgjengelige. De store teknologigigantene har allerede gjort bruk av de store mengdene av data som i dag fins tilgjengelig, men som økonomer har nølt med å ta i bruk i sine analyser. Det kan være i ferd med å forandre seg.
Arbeidet med denne boka har jeg i stor grad utført alene. Ikke desto mindre skylder jeg stor takk til Fabian Harang for at han gjorde meg oppmerksom på Farmers bok, som blir behørig omtalt i kapittel 8. Videre er takknemligheten stor til alle dem jeg har fått impulser fra opp
gjennom åra. Det begynte med lærerne mine ved NHH og, enda viktigere, professorene jeg fikk gå i lære hos ved MIT på syttitallet, tiåret for den første store økonomiske krisa i den vestlige verden etter andre verdenskrig. Andre møtte jeg på et stort antall forskningskonferanser. Da jeg gikk over i privat næringsliv, kom enda et nytt sett med impulser, fra dem som stod overfor problemene og paradoksene hver dag og som så til meg i håp om å få forstand av dem. Jeg håper jeg ikke skuffet dem.
Fra banktida må jeg også takke alle mine gode medarbeidere og kolleger. Flere av dem har gått videre til større oppgaver, noen helt til topps. Og endelig må jeg få takke kollegene ved NTNU, som tok imot meg med åpne armer da jeg, etter drøye 20 år i bank, søkte meg tilbake til akademia.
Men sist og ikke minst går takken til min egen familie. Der har jeg alltid hatt et arnested for de verdiene som til syvende og sist betydde mest. At vi kan være medmennesker, dele opplevelser, bry oss om hverandre og tilgi hverandre når vi feiler. I dag må jeg klare meg uten henne som for meg betydde aller mest. Men 56 år med henne gjorde meg rik – på verdier som ingen økonom kan måle.
Tilbakeblikk i en brytningstid
Så mange ting så annerledes ut da jeg gjorde min første kontakt med økonomifaget. Den kom for et drøyt halvt århundre siden, som del av samfunnslæra på gymnaset – det som i dag kalles videregående skole – på midten av sekstitallet. Det var nettopp omkring denne tida at faget blomstret opp fra noe vi i dag er fristet til å kalle halvopplyst synsing til et rigorøst oppbygd, analytisk fag basert på matematisk stringens og statistisk dataanalyse. Samtidig ble faget i stor grad omfavnet av politiske myndigheter som nøkkelinstrument til å bygge de gode samfunnene som verden da så ut til å ha mulighet til.
Dette var tida for oppbygging, vekst, velstand og demokrati. Andre verdenskrig – som vi bare kalte «krigen» – var over, nazisme og fascisme nedkjempet. Riktig nok stod kommunismen igjen som en trussel fra den andre sida av det skammelige jernteppet. Men vi klarte oss uten Sovjetunionen og Kommunist-Kina, og stolte på at de aldri virkelig skulle klare å true oss.
Landet vårt ble gjenoppbygd. Som andre vesteuropeiske land fikk vi del i Marshall-hjelpa fra trofaste og
støttende USA, vår prøysenske «bror i femte klassen», som tok initiativet til å bygge en ny verdensorden basert på folkerett, frihandel og demokrati i suverene rettsstater. Med aldri sviktende økonomisk vekst skulle velstanden deles gjennom et velferdssystem som tok ansvar for det ene menneskelige behov etter det andre.
Det kom tilbakeslag innimellom. Den første økonomiske krisa jeg opplevde, kom på midten av syttitallet da OPEC (Organisasjonen av oljeeksporterende land) skrudde igjen oljekranene og forlangte fire ganger så høye priser for å åpne dem igjen. Selv om de høye prisene ikke var helt uvelkomne for vårt nyslåtte oljeland, hadde også vi bilfrie helger mens kongen tok T-banen. Mer konkret fikk vi merke den internasjonale bølgen av inflasjon og nedgangstider som fulgte.
Et drøyt tiår seinere ble både vi og naboene våre i Sverige rammet av bankkrise. Etter enda et drøyt tiår fikk vi merke ringvirkningene av en betydelig dypere finanskrise i store deler av Asia, og i 2007–2009 fulgte den store, globale finanskrisa, den største siden 1930-tallet.
Men selv om krisene kunne oppleves ille nok mens de varte, klarte de ikke å ta fra oss troen på at den gode trenden skulle komme tilbake og vedvare – trenden med vedvarende vekst, stadige framskritt, stadig bedre levestandard, iallfall for de fleste, iallfall for oss. Troen ble styrket da Sovjetunionen begynte å vakle utover åttitallet og Berlinmuren falt i 1989. Demokrati og frie, regelstyrte markeder så ut til å ha vunnet sin endelige seier. For oss nordmenn kom penger endatil dalende fra himmelen, rettere sagt pumpet opp fra havbunnen, fra olje og gass. De pengene har staten lagt inn i et fond, Oljefondet, offisielt kalt Statens pensjonsfond utland. Der står det penger tilsvarende tre og tre kvart million for hver nord-
i en brytningstid mann, og avkastningen på fondet finansierer i år en drøy fjerdedel av statens utgifter.
I dag, tre og et halvt tiår seinere, virker optimismen fra etterkrigstida rørende blåøyd. Ikke det at tanken om økonomisk vekst er blitt borte. All verdens politikere satser fortsatt på den, og AI-profetene spår at den er nær ved å slå alle rekorder. Men realiteten er at veksten er blitt svakere og mindre pålitelig. De som rammes av krig og uro, får sine liv og sin levestandard knust. Og selv mange av dem som spares for slike katastrofer, har fått sin levestandard kraftig redusert. Forventningen om at alt alltid vil bli bedre, er borte.
Framtidsutsiktene trues av global oppvarming med stadig hyppigere naturkatastrofer. En pandemi fikk hele verdensøkonomien til å holde pusten og fungerte som et varsko om at flere slike kan komme. I tillegg kommer voksende politiske og geopolitiske konflikter. Frihandel og globalisering, som nådde et klimaks ingen hadde sett maken til etter de store reformene i etterkrigstida, og enda mer etter Berlinmurens fall, står overfor alvorlige trusler og angrep. USA, skaperen og garantisten for det regelbaserte systemet for verdenshandel etter krigen, har revet regelboka i stykker og erstattet den med en alles kamp mot alle, begrunnet med at resten av verden har benyttet seg av reglene til å berike seg på garantistens bekostning. «They’ve been ripping us off!» En ny orden med «America first» skal «Make America Great Again». En alles kamp mot alle, der risikoen er at alle taper.
Som andre fagøkonomer forsøker jeg å følge med på hva som skjer langs denne galeien og få forstand på den. Det er ikke bare lett. Nye kriser og begivenheter krever stadig nye tilnærminger og analyser. Finanskrisa var for de fleste et nytt fenomen, så mange teorier måtte skrives
om. Det samme gjaldt pandemien. Men store framskritt er også blitt gjort. Jeg mener det er riktig å si at vi i dag forstår mer både om hvordan finanskriser kan oppstå, og hvordan pandemier kan virke på økonomien.
Ikke minst er det økonomiske analyseapparatet blitt stadig mer sofistikert. De teoretiske modellene gjør bruk av mer avansert matematikk og datateknikk. De omfatter også stadig flere detaljer, som forskjeller i inntekt og formue og at ulike mennesker står i ulike livssituasjoner. Statistiske metoder er blitt skjerpet for å skvise stadig mer informasjon ut av det som finnes av økonomiske data.
Det ser ikke ut til å ha dempet kritikken mot faget og måten det utøves på. Fra den politiske venstresida kommer stadig kritikk om at økonomer undervurderer viktigheten av sosiale forskjeller, asymmetriske maktrelasjoner og strukturell diskriminering etter rase, kjønn og seksuell legning. Samtidig hevder kritikere fra høyresida at økonomifaget er blitt fanget av den liberale eliten og «woke»kulturen, at fagøkonomer ikke forstår «business» og slett ikke nasjonale interesser. Allerede på åttitallet hadde jeg kolleger i USA som mente at internasjonal handel var en form for krig. I dag er landets president ledende talsmann for samme tankegang. Det er bittert for en profesjon som regner idéen om frihandel som kanskje den aller best funderte, for ikke å si den mest fredselskende, av alle økonomiske læresetninger.
Nå er ikke økonomi det eneste faget det stormer rundt for tida. Klimaforskning bekjempes som en venstreideologisk plan om å gjøre mennesker til slaver av skatter, avgifter og reguleringer. Medisinsk forskning mistenkes for å lyve om vaksiner og å bryte naturens lover om kjønn og familiestrukturer. Men klimaforskere og medisinere har en fordel av at de kan vise til håndfaste forskningsresultater som kan kalles beviste fakta.
Det er atskillig vanskeligere for oss økonomer. Enkelte suksesser kan vi vise til. Det ser ut til at inflasjonen har kommet under rimelig kontroll etter at de fleste land lot pengepolitikken styres av inflasjonsmål. Men i litt for mange tilfeller har de gode økonomiske analysene en tendens til å komme på etterskudd. Etter finanskrisa kom forståelsen av hvordan den kunne oppstå. Etter pandemien så vi hvor store forstyrrelser en slik krise kunne forårsake. Midt oppe i problemene hadde ledende økonomer nok av meninger. Men klare konklusjoner kommer først etterpå. Og håndfast kunnskap, noe som kan kalles beviste fakta, kan vi knapt nok vise til.
Men kanskje noe kan være i ferd med å forandre seg. Nye anvendelser av moderne datateknologi kan ha potensial i seg til å revolusjonere faget. Det blir i så fall en revolusjon minst på linje med det som skjedde da formell matematisk modellering slo rot i den tidlige etterkrigstida. Den har som nevnt beveget seg atskillig videre. Forskere i økonomifaget har satt seg i respekt som matematisk sofistikerte.
Men samtidig har de kjørt seg fast. Modellene er blitt så kompliserte at det er blitt vanskelig å trekke konklusjoner av analysene, selv med avanserte teknikker. Det har sendt noen på jakt etter alternative metoder. Investeringsfond og investeringsbanker ansetter matematikere og fysikere heller enn økonomer. De anvender metoder som hopper bukk over økonomenes tradisjonelle analyseparadigme. Mens økonomers tradisjonelle tenkning alltid begynner med antakelser om rasjonelle aktører som optimaliserer sin atferd ut fra veldefinerte målsettinger, kan inntrengerne fra andre disipliner starte med langt enklere forutsetninger. Slik kan de rydde plass i modellene til å ta hensyn til flere realistiske komplikasjoner enn det økono-
mene typisk finner plass til. Resultatet er i mange tilfeller blitt betydelig bedre prediksjoner.
Denne typen analyser har så langt mest vært begrenset til nettopp finansielle investeringsbeslutninger. Men seriøse forskere har også begynt å banke på døra inn til økonomifagets forskningsverden. En av dem, som presenterer veldig spennende muligheter, skal jeg komme tilbake til mot slutten av boka. Om jeg selv kan begi meg inn på så upløyd mark i min alder, vet jeg ikke. Hvis ikke får jeg, som Bibelens Moses, nøye meg med å se inn i det forjettede land fra mitt eget Nebo bjerg og overlate fortsettelsen til de yngre.
Men om jeg skal fortelle mer om hva jeg har lært av mitt liv som økonom, må jeg begynne med begynnelsen. Om hvordan jeg ble økonom.
Økonom og menneske
Jeg har ikke alltid vært økonom. Som andre ble jeg født menneske. Etter hvert ble noen av oss økonomer, og jeg er en av dem. Men før jeg ble økonom, var jeg altså menneske. Det kan høres ut som en selvfølgelighet. Men for meg er det alt annet enn selvfølgelig å innse at våre dypeste verdier og holdninger kommer fra noe mer grunnleggende enn faglig kunnskap vi har tilegnet oss som voksne. Menneske først, så økonom. Det uttrykket har jeg lånt fra den danske dikterpresten Nikolai F.S. Grundtvig. Han skrev fjollete julesanger om å gå til kirke på lyseblå stjernetepper.1 Men han grunnla også folkehøyskolene, han deltok aktivt i kampen om innføring av demokratisk styreform i Danmark på midten av 1800-tallet, og han ansees som en av Danmarks største diktere. Ett av hans mange dikt, som i hans samtid vakte en del oppsikt, bar tittelen «Menneske først og kristen så».2 Mens hans pie-
1 «På stjernetæpper lyseblå skal glade vi til kirke gå», sjuende vers i salmen «Et barn er født i Betlehem», slik det gjengis den danske Højskolesangbogen: https://hojskolesangbogen.dk/om-sangbogen/ historier-om-sangene/e-g/et-barn-er-foedt-i-betlehem, besøkt 12. juli 2024.
2 Her igjen gjengitt fra Højskolesangbogen: https://hojskolesangbogen.dk/om-sangbogen/historier-om-sangene/m-n/menneskefoerst-og-kristen-saa, besøkt 28. mai 2024.
tistiske kolleger så på menneskenaturen som fordervet, holdt han fram det menneskelige som en forutsetning for sitt kristne livssyn. På litt liknende måte setter jeg menneskeligheten foran det økonomiske. Vi er alle mennesker. Så blir noen av oss økonomer. Men mennesker er vi like fullt.
Økonomi i bedehusland
At jeg begynner med et prestesitat, er ikke tilfeldig. Jeg vokste opp i et konservativt kristent miljø – langt mer konservativt enn Grundtvig – med bedehus og indremisjon i sentrum. Det er kanskje ikke den typen miljø de fleste forbinder med økonomi og lønnsomhet. Men til bedehusmiljøet hørte det et foreningsliv som gav overraskende mange muligheter til å øve seg i økonomiske ferdigheter, som foreningskasserer eller med å selge lodd til store og små lotterier. Min store geskjeft ble å dra rundt i bygda på spark i førjulstid for å selge julehefter og neste års kalendere – med «ord for dagen», må vite. Som selger fikk jeg beholde 20 prosent av inntekten som provisjon. Og selger ble jeg. På den måten fikk jeg penger til julegaver til foreldre og søsken. Opptatt av å bli rik var jeg egentlig ikke; det hadde jeg knapt nok begreper til å tenke på. Men jeg fikk smaken på å holde orden på tall og penger. Det tror jeg fikk betydning for seinere yrkesvalg. Etter videregående – artium, som vi sa på den tida –var jeg likevel usikker på hva jeg skulle gjøre videre. Som første skritt tok jeg et år på det som ble omtalt som «studfag», offisielt Fagkurs for studenter, det vi i dag ville ha kalt et påbyggingsår, med innføring i samme fagkrets i bedriftsøkonomi og samfunnsøkonomi som datidas økonomiske gymnas. Maskinskriving etter touch-metoden
Økonom og menneske
var del av pensum. Min salige mor mente at det å kunne skrive på maskin var noe jeg om nødvendig kunne falle tilbake på seinere i livet. På midten av sekstitallet ante hun selvfølgelig ikke at tastaturet skulle bli langt viktigere enn som så i den dataalderen som fulgte. Selv om jeg likte økonomifagene, var jeg egentlig mer opptatt av politikk. Oppvekstmiljøet gjorde partivalget enkelt. Jeg begynte å tenke på en politikerkarriere i KrF som et gudegitt kall. Men skulle jeg bli politiker, ville jeg gjøre det ordentlig. For meg pekte det i retning av å studere statsvitenskap, et fag som ennå var så nytt at det ved Universitetet i Oslo bare kunne tas som magistergrad. En slik grad krevde to støttefag. Som kristenpolitiker tente det min interesse for et annet nytt – eller snarere redefinert – universitetsfag, nemlig kristendomskunnskap, som var blitt lansert som mellomfag, et tre semesters program som et slags komprimert teologistudium, et tilbud for lektorspirer som ønsket å få dette faget som del av sin undervisningskompetanse.
Det nye mellomfaget vakte også interesse i bedehuskretser. Indremisjonen – Det norske lutherske Indremisjonsselskap, i dag Normisjon etter fusjon med et par andre organisasjoner3 – så det som en mulighet til å tilpasse seg «det nye utdanningssamfunnet». Et nytt, toårig Bibelseminar ved organisasjonens bibelskole i Staffeldts gate i Oslo skulle gi bevegelsens predikanter en sterkere faglig plattform enn de tradisjonelle lekpredikantene. Kandidatene fra seminaret skulle kunne avlegge mellomfagseksamen ved Universitetet i Oslo.
Jeg tenkte verken på å bli predikant eller prest, men hev meg på denne muligheten som et forsøk på å trenge til
3 Normisjon ble til i 2001 etter fusjon mellom Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Langesundsfjordens indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon.
bunns i min tros mysterier for å kunne ta dem med meg i politiske sammenhenger. Det ble en blandet erfaring. Det beste som skjedde, og som uten tvil gjorde studiet umaken verdt, var at jeg møtte min tilkommende hustru, som ble min nærmeste venn, kritiker, støtte og inspirator til hun gikk bort 56 år seinere. Det er en annen historie. Imidlertid passet verken hun eller jeg helt inn i det superfromme miljøet. Jeg gikk etter hvert gjennom en personlig krise. Den klarte ikke å ta fra meg troen på en god og tilgivende Gud. Men det ble klart for meg at min framtid lå verken i prekener eller i religionspreget politikk, men i økonomi og næringsliv, i «det verdslige regimente», som reformatoren Martin Luther hadde kalt det. For han i det 16. århundre dreide det seg om fyrstenes uavhengighet av paven. For meg i det 20. åpnet det porten til en ny frihet til å gjøre det jeg hadde lyst og evner til, uten å bli stresset av et påstått kall fra oven.
Fra bibelskole til handelshøyskole
Slik kom jeg til Norges Handelshøyskole, NHH, i Bergen. Der ble jeg betatt av økonomifaget. Ikke så mye bedriftsøkonomien, som skulle lære oss å styre bedrifter, men samfunnsøkonomien, på engelsk economics. Økonomi som vitenskap. Som samfunnsfag innebar det en videreføring av mine tidligere tanker om statsvitenskap. Men i motsetning til de andre samfunnsfagene uttrykker det seg gjennom like presise tankemodeller som det vi mer typisk finner i naturvitenskapene, formulert som avanserte matematiske sammenhenger. Kombinasjonen av samfunnsanalyse og matematisk stringens tok meg med storm. Ikke at jeg helt hadde mistet lysten på en karriere i næringslivet, men den bleknet
Økonom og menneske
litt mot de nye mulighetene jeg så i å utforske og videreutvikle økonomisk teori.
For det var teorien som stod i høysetet ved NHH ved overgangen fra seksti- til syttitallet – teori om samspillet i markeder mellom optimaliserende aktører. Bedriftene søker å maksimere sin profitt mens husholdningene –konsumentene – søker best mulig levestandard, i faget kalt «nytte». Med fri konkurranse vil samspillet mellom dem nå en likevekt i markedet som sørger for en effektiv allokering av samfunnets ressurser. Effektivitet i denne sammenhengen betyr ikke at alt går heseblesende for seg, men at samfunnets ressurser utnyttes fullt ut helt til det ikke lenger er mulig å gi noen litt mer uten at det går ut over andre. Markedene sørger med andre ord for at det ikke finnes noen «gratislunsj».
Den italienske økonomen og sosiologen Vilfredo Pareto, som levde fra 1848 til 1923, gikk litt lenger semantisk sett og omtalte effektive løsninger etter denne definisjonen som optimale. Derfor omtales de ofte som Pareto-optimale.4 Paretos optimalitetsbegrep er minimalt i den forstand at det ikke ser etter hvordan godene fordeles mellom ulike personer og grupper i befolkningen. Det sier med andre ord ingenting om rettferdighet. Det vil mange kalle en mangel ved begrepet. Men det er på samme tid det geniale fordi Paretos optimalitetsbegrep gjør det mulig å si noe om hva som er mer eller mindre ønskelig uten å måtte gå inn på hvor rettferdig løsningen er.
Paretos optimalitetsbegrep utgjør i dag grunnsteinen i den delen av økonomifaget som kalles velferdsøkonomi. Navnet kan få en til å tro at dette dreier seg om velferdsstaten, men det gjør det slett ikke. For mens velferdsstaten legger stor vekt på å fordele godene mest mulig rettferdig
4 Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Pareto-optimalitet, besøkt 10. april 2024.
etter ulike menneskers behov, går de velferdsøkonomiske analysene sjelden lenger enn til å studere hvilke løsninger som kan være Pareto-optimale, altså effektive. Ikke desto mindre er velferdsøkonomien blitt stående som en hovedpilar i det byggverket som utgjør moderne økonomers verktøykasse.
For de innvidde framstår dette byggverket som imponerende vakkert. Det blir et sett av grunnsetninger til å tro på, omtrent som dogmene i teologien. Der hadde jeg hatt dogmatikk som fag. Men i ettertid føler jeg at det på mange måter var først da jeg kom til NHH, at jeg møtte de virkelige dogmene. Avvik fra dem ville ikke møte noen tilgivende gud. De kunne ikke røres ved uten å komme i farlig konflikt med høyskolens fagmiljø og maktstruktur. Det så jeg eksempler på i form av mislykkede karrierer og personlige tragedier. Økonom-helvete, om du vil.
Denne sterke orienteringa i retning av teori og læresetninger i NHH-miljøet den gangen skyldtes i stor grad en bevisst satsing på å bli anerkjent som akademisk institusjon på like linje med universitetene. Høyskolen hadde begynt som en praktisk utdannelse for bedriftsledere, der studentene fikk lekset opp hva de best kunne gjøre i sine framtidige roller. «Kokebokoppskrifter» ble i ettertid brukt som nedsettende betegnelse på denne typen undervisning. De ble omtalt med en viss forakt av universitetskolleger, ikke minst av de ansatte ved det som den gangen ble ansett som høyborgen for økonomifaget i Norge: Sosialøkonomisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Men NHH slo altså tilbake. Kokebokoppskriftene ble erstattet av teoretiske betraktninger som skulle gi kandidatene grunnlag til å tenke selv i situasjoner der de gamle oppskriftene ikke nødvendigvis passet inn. Sentralt i denne prosessen stod et nytt fagmiljø i samfunnsøkonomi og finans, utviklet under ledelse av professor Karl H.
Hvor relevant er økonomifaget for dagens utfordringer?
Er økonomene blinde for det som teller mest?
Etter å ha syslet med faget et drøyt halvt århundre forsøker Knut Anton Mork å gjøre opp status.
Han mener mye av kritikken er feilslått, og trekker fram områder der faget har gjort uvurderlige bidrag, som inflasjonsstyring av pengepolitikken og håndtering av kriser. Samtidig retter han sin egen kritikk mot fagets underliggende premisser: en unødig innsnevrende linse der alt må forstås ut fra markeder, insentiver og optimaliserende atferd. Slik fortrenges perspektiver vi vet er viktige, som familiestrukturer, sosiale mediers påvirkning, finansielle moteretninger og institusjonelle forhold. Samtidig henvises eksistensielle utfordringer som global oppvarming til en kategori kalt «eksternaliteter», en slags hår i markedssuppa.
Men Mork nøyer seg ikke med å kritisere. Han ser håp i nye metoder som kan bevege økonomifaget bort fra dogmene og gjøre det til en virkelig vitenskap.
Denne boka går i dybden, men med et språk alle kan forstå og bli fenget av. Den kan egne seg som kritisk innføringsbok for økonomistudenter, og ikke minst bør den fange interesse hos alle som ønsker å orientere seg i den generelle samfunnsdebatten.
Foto: Gunnar Blöndal
ISBN 978 - 82 - 15 - 07701 - 7
KNUT ANTON MORK, som i år fyller åtti, har syslet med økonomi siden siviløkonomstudiet ved NHH i 1969. Etter doktorgraden fra MIT i 1977 har han delt sin tid mellom USA og Norge og mellom akademia og næringsliv. Som Handelsbankens sjeføkonom i 20 år gjorde han seg kjent som ledende ekspert på det globale bildet, med argumenter som ofte gikk på tvers av det oppleste og vedtatte. Han er fortsatt aktiv i forskning ved NTNU og BI.