Bakgrunnsmateriale Alt jeg ikke husker av Jonas Hassen Khemiri Trøndelag Teater, Studioscenen Premiere 10. nov 2018
Om forfatteren Jonas Hassen Khemiri er en av Sveriges mest anerkjente forfattere og dramatikere. Hans forfatterskap fordeler seg jevnt mellom dramatikk og romaner, som har blitt oversatt til nærmere 30 ulike språk og som blir spilt over hele verden. Khemiri har svensk mor og tunisisk far og skrev flere av sine første romaner på det såkalte ”kebabsvensk”, som så har blitt oversatt til det tilsvarende ”kebabnorsk”. I sine romaner og stykker inviterer han oss inn i ulike miljøer og skildrer en utforskning av språk og identitet i et flerkulturelt Sverige. Romanen Alt jeg ikke husker ble utgitt i 2015. Trøndelag Teater har dramatisert boken for teater og har nå norgespremiere.
Foto: Martin Stenmark
Karakterer
Samuel spilles av Vetle Bergan
Vandad spilles av Kenneth Homstad
Laide spilles av Ragne Grande
Forfatteren spilles av Hans Petter Nilsen
Moren, Mormoren, Nihad, Assistentpleieren, Hamza spilles av Janne Kokkin
Panteren, Søsteren til Laide, Naboen, Guppe, Politimannen spilles av Ida Cecilie Klem
Handling og historiefortelling Den 26 år gamle Samuel omkommer bak rattet i høy fart og det er uklart hvorvidt det er selvmord eller en ulykke. En forfatter som knapt har møtt Samuel bestemmer seg for å skrive en bok om ham og snakker med avdødes familie, venner og bekjente. Gjennom samtaler innhenter Forfatteren historier og minner, og gradvis danner han seg et bilde av hvem Samuel var: han levde et nokså vanlig liv, med en kjedelig jobb som saksbehandler i utlendingsdirektoratet, en mormor som er i ferd med å bli senil og må flytte fra huset sitt og på gamlehjem, en mor som stadig ringer og maser, en barndomsvenn som heter Panteren som har flyttet til Berlin for å bli kunstner, en ekskjæreste som heter Laide og en bestevenn som heter Vandad som han ikke er på talefot med. På teatret opplever vi som oftest at karakterene lever i nuet og gjennomlever det vi ser utspille seg foran oss, samtidig som vi ser det. De snakker gjerne om fortiden, men de lever og handler i en fiksjonell nåtid. I denne forestillingen derimot, har alt skjedd før forestillingen starter. Det skjer altså ikke noe nytt med karakterene underveis i handlingen som utspiller seg foran oss på scenen. I denne forestillingen handler det altså ikke kun om å fortelle og vise publikum hva som har skjedd, de ulike karakterene har også ulike syn på hvem Samuel var og hva som egentlig har hendt. Fortellerperspektivet eller synsvinkelen som det også kalles, endres hyppig. På den ene siden får vi gradvis et bilde av hvem Samuel var, på den andre siden blir vi presentert for flere ulike versjoner og perspektiver på det samme. Noen ganger er de til og med helt uenige om hva som skjedde i en konkret situasjon. Som i denne scenen, der både Laide og Vandad forteller Forfatteren om Samuel og Laides første date:
VANDAD HAHAHA. Hvem har sagt at den første daten til Samuel og Laide var «magisk»? Den første daten var en katastrofe. Det var kaldt. Uvanlig kaldt.
LAIDE Det var en nydelig frisk høstkveld.
VANDAD Laide kom en halvtime for sent.
LAIDE Jeg kom noen minutter for sent.
VANDAD Så foreslo hun at de skulle «gå litt».
LAIDE Så ruslet vi bare rundt og pratet.
Karakterene konkurrerer også om hvem som stod Samuel nærmest og insisterer på at det de forteller er det viktigste: ”Jeg lurer bare på hvorfor du har sløst bort så mye tid. Hvorfor kom du ikke hit før? Hvorfor snakket du med Laide og Panteren før du traff meg? På hvilken måte hadde du håpet at personalet på demenshjemmet til mormoren til Samuel skulle hjelpe deg til å forstå det som skjedde? Hva har naboen til mormoren til Samuel med det her å gjøre?(…) ingen kjente Samuel bedre enn jeg.” Vandad til Forfatteren
I stykket spekuleres det i hvorvidt Samuel tok sitt eget liv eller ikke. Dersom vi velger å tro at det første er tilfellet blir det også et spørsmål om skyld. Hvem av karakterene burde skjønt at han trengte hjelp? Var det noen av dem som drev han til selvmord? Dette farger også historien, da karakterene har en drivkraft og agenda ut over å fortelle historien. De vil renvaske seg selv og samtidig kanskje skylde på hverandre. Forfatteren kjente jo ikke Samuel, men mot slutten viser det seg at også han har en agenda ved å kartlegge og fortelle Samuels historie. Historien blir altså ikke fortalt til oss nøytralt og vi kan dermed ikke stole helt på det som blir vist og fortalt. Disse elementene gjør rett og slett Alt jeg ikke husker til en kompleks fortelling, med flere ulike nivåer. Publikum må selv pusle sammen bildet av Samuel, på samme måte som Forfatteren må pusle sammen bildet av Samuel i forestillingen. Publikum må selv velge hva de tror på og ikke og blir dermed invitert inn som medskapere, fremfor å være passive tilskuere.
Kunstnerisk team REGI Maren Elisabeth Bjørseth er fra Stjørdal og har sin regiutdannelse fra Kunsthøyskolen i Amsterdam. Hun ble ferdigutdannet i 2012 og vant samme år Ton Lutz-prisen (beste regi) for sin avgangsforestilling Et dukkehjem av Henrik Ibsen. I Nederland har hun jobbet ved Theater Frascati hvor hun blant annet satte opp Skråninga av Carl Frode Tiller. Hun er en del av talentutviklingsprogrammet TA2 ved International Theatre Amsterdam, et selskap som ledes av den internasjonalt kjente regissøren Ivo van Hove og siden 2016 har Bjørseth vært tilknyttet Toneelschuur i Haarlem. I Norge jobber Bjørseth blant annet ved Det Norske Teatret, Turneteateret, Teater Ibsen og Oslo Nye Teater. I 2016 ble hun nominert til Heddapris for beste regi for sin forestilling Romeo og Julie ved Det Norske Teatret. Ved Trøndelag Teater har hun regissert Runddans av Arthur Schnitzler i 2014 og Tvillingenes dagbok i 2016. SCENOGRAF OG KOSTYMEDESIGNER Katrin Bombe er en tysk scenograf og kostymedesigner som er utdannet ved Gerrit Rietveld Academie i Amsterdam. Hun har siden jobbet både med teater, opera og film fra sin base i Köln og Amsterdam – i tillegg til at hun underviser i scenografi ved universitetene i Utrecht og Maastricht. Hun har samarbeidet med regissørene Susanne Kennedy (Ruhrtriennale og Toneelgoep), Jakop Ahlbom (Staatsteater Mainz og Deutsche Oper, Berlin), Leonie Kubigsteltig (Schauspiel Kiel) og Paul Kneriem & Nina Spijkers (Toneelschuur Producties, Haarlem). Tvillingenes dagbok her på Trøndelag Teater var hennes første samarbeidsprosjekt med regissør Maren E. Bjørseth. De fortsette samarbeidet i 2017 med forestillingen Emilia Galotti i Haarlem og Amsterdam. Bombe hadde også ansvar for scenografi og kostymer på Panikk i kulissene, Sluttspill og Meteoren.
Øvrig kunstnerisk team Dramatisert av Kristofer Blindheim Grønskag Lysdesign: Roger Indgul Lyddesign: Mikael Gullikstad Maskør: Marianne Aunvik Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg Oversatt fra svensk av: Andreas E. Østby
Forslag til oppgaver eller videre diskusjon Forarbeid: 1. Har du noen tanker om hvorfor stykket er titulert ”Alt jeg ikke husker”?
Etterarbeid: 2. Samuels tre venner - Vandad, Laide og Panteren – er svært ulike og representerer tre forskjellige miljøer. Hvilke miljøer mener du dette er? 3. Hvor mange ulike fortellerperspektiver mener du vi får historien fortalt fra? Kan du ramse opp alle? 4. Hva mener du er Forfatterens rolle i forestillingen? 5. Hvilke temaer tas opp i Alt jeg ikke husker? Bruk eksempler. 6. Hva tenker du om følgende sitat fra stykket: Hvem bestemmer hva som er viktig? Alt jeg vet, er at jo flere detaljer jeg forteller om ham, jo flere detaljer er det jeg hopper over. Det får meg til å tvile på hele dette prosjektet. Moren til Forfatteren.
Bakgrunnsmateriale er utarbeidet av Siri Løkholm Ramberg, dramaturg.