Issuu

BERGEN

•

J U N I 2026

STØY M E D I E S TØ Y

•

M E N S E N S TØ Y

•

N R 85

•

• F I L M S TØ Y

Å R GA N G 12

•

M U S I K K S TØ Y

VIL DU VERE MED I STOFF? Vi søker:

ANSVARLEG REDAKTØR SAMFUNNSREDAKTØR KULTURREDAKTØR FOTOREDAKTØR DAGLEG LEIAR

Send ein søknad til red@stoffmagasin.no Søknadsfrist 15. juni

INNHOLDSSTOFF

LEDER

TRE KULE LYDER

MENSENAPPLIKASJON

HOMEOPATHIC MACHISMO

STØYETE REPOTASJE

FEIL STØY TIL FEIL TID

NOVELLEKONKURRANSE

FOTOSTOFF

FILMSTØY

STØYMUSIKK

POLEMISK POESI

HEST ER BEST PÅ MATEN

STØYENDE KÅSERI

STOFF MELDER

KULTURELL FØRSTEHJELP

KRYSS OG TVERS

REKREASJONSSTOFF

NYHETSKOMPASS

FOTNOTER

ansvarlig redaktør

Åse Stefansen

samfunnsredaktør

Oskar Macdonald Dunlop

kulturredaktør

Asta Eikemo

fotoredaktør

Marie Hovdum Lind

nettredaktør

Benjamin Wittemann, Elise Brudevoll Skjekkeland,

illustrasjonsansvarlig

Emilia Valentina Bakke Ellingsund

grafisk ansvarlig

Casper Sørestrand, Emilie Myrene Stokke

some-ansvarlig

Aurora Fykse, Casper Sørestrand

webutvikler

Nikolai Gangstø

økonomiansvarlig

Sindre Gangstø

journalister

Andreas Moldung, Anna Blikom Vollan, Aurora Fykse, August Kristian Blich Ramstad, Carl Ruge, Eirik Zondag Hustad, Elise Brudevoll Skjekkeland, Mikkel Grimstad, Sylvester De Faria Loe, Stina Thuland Wolter, Synne Syslak, Helene Anisdahl, Ådne Granum Kjersheim

6 fotografer August Ramstad, Hanna Oen, Hild Berntsen, Ida Måren Løseth, Kathrine Albrigtsen, Julia Volz, Nina Stamnes Søyland, Randi Marie Glomsrud

illustratører Casper Sørestrand, Emilia Valentina Bakke Ellingsund, Mari Nordgreen, Oda Austvik, Oda Bellen Haflan, Sara-Linn Almquist

grafikere Casper Sørestrand, Emilie Myrene Stokke,

Håkon Sætran Blom, Randi Marie Glomsrud

daglig leder Linnea Lamøy styreleder Oskar Macdonald Dunlop forside Foto: Randi Marie Glomsrud publiseringsdato 02.06.2026 trykkedato 01.06.2026 trykkeri Schibsted trykk

LEDERSTOFF

illustrasjon av ansvarlig redaktør her eller en plass det ser pent ut

Navn ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

04 STOFF

MÅNED 2020

K O M M E N TA R S T O F F

TRE KULE LYDFOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Thorolf Thuestad Lydkunstner, lydtekniker Foto: Camille Norment

Karina Sletten Lydkunstner Foto: Mila Elisabeth Larvoll

Martin Wrang Lyddesigner Foto: Privat

Man tenker gjerne på lyd som noe fysisk og objektivt. Som bølger i lufta. Men lyden bor ikke i høyttaleren, i rommet eller i instrumentet. Lyd blir det først når noen hører.

Jeg har sjelden følt meg veldig kul, og begrepet kan føles litt misvisende ettersom folk har så ulike meninger om hva kul er.

Gå ud i verden og optag en lyd!

En filosof som Alva Noë vil kanskje si at sansene våre ikke er passive mottakere, men verktøy vi bruker for å aktivt skape erfaring med kroppene våre. Å høre er derfor ikke bare å motta lyd, men heller å bruke lydbølgene til å frambringe en opplevelse av lyd. Derfor er støy så interessant. For hva er egentlig støy? En feil? Et avvik? Eller bare lyd som ikke har funnet sin riktige kontekst? Bor du ved en byggeplass er det forstyrrelse. På en støykonsert kan den samme lyden oppleves som musikk, energi eller nærvær. Noen hører støy, andre hører mening. Det er kanskje derfor lyd kan føles så personlig. To mennesker kan stå tett sammen på en konsert, omsluttet av den samme musikken, men de hører forskjellige ting. Den ene hører et savn. Den andre hører energi. Noen lytter etter teksten, andre etter romklangen, bassen eller stillheten mellom slagene. Vi hører sammen, men vi hører ikke det samme.

Jeg trodde som ungdom at kul var synonymt med nonchalant, og kanskje vanskelig å nå frem til, men hvis jeg skulle definere kul slik jeg vil bli definert nå så ville jeg assosiert det med trygghet. Trygghet på seg selv, ikke som en konstant følelse eller erkjennelse, men å vite at du har din egen rygg. Det vil si: Prøv ut den greien du har tenkt på lenge, ta initiativ og glem risikoen for at det du ønsker å få til ikke skjer. Ikke anta hvordan mennesker er, vær nysgjerrig, still spørsmål, stol på magefølelsen din. Si til vennene dine at du er glad i dem. Sjekk inn med deg selv, ta pauser, gråt når du føler du trenger det. Del følelsene dine selv om det er skummelt, stå opp for folk, ta ansvar, del sorger og gleder. Gjør handlinger for, og tenk på fellesskapet: inviter, inkluder og engasjer. Hold fast ved det du gjør og liker.

Selv hvis du ikke har nogen interesse for lyd eller musik, så prøv at bruge mikrofonen i din telefon, frem for kameraet, til at fange et minde. Et sted, en begivenhed, et landskab, et objekt, et øjeblik – bekendt og mondænt eller nyt og spændende. Forsøg at være tilstede i øjeblikket, omgivelserne og lydene omkring dig, mens du optager – og husk at sig hvad, hvor og hvornår du optager. Hvis du engang i fremtiden genfinder denne nål i din digitale høstak, håber jeg, at du vil finde noget særligt, ved at have fanget dette netop som lyd. Måske en sanselighed, endda emotionelt nærvær. Det er i hvert fald noget af det lyd kan for mig. Og husk at gå på fjellet og på kino!

Let your geek shine.

Som lydtekniker og lydkunstner funderer jeg ofte på dette mysteriet: at lyden vi opplever både er felles og dypt privat på samme tid. Den binder oss sammen, samtidig som den viser oss at vi er forskjellige. At vi er sammen og alene på samme tid. Derfor skal du lytte nøye etter og vite at det du hører, hører ingen andre.

JUNI 2026

STOFF 5

SAMFUNNSSTOFF

BLODIG BRÅKMAKER

Pling! Har du husket å tenke på syklusen din i dag? Tekst Anna Blikom Vollan Foto Kathrine Albrigtsen Illustrasjon Oda Bellen Haflan

Hver morgen klokken 10:11 får jeg en varsling fra en helseapp som heter Stardust. Den logger menstruasjonssyklusen min og skriver små meldinger basert på hvor i syklusen jeg er. En melding lyder som følger: «Period due today! LFG! Turn up! #vibes #goals #slay #cramps #help». Og ganske riktig faller de første bloddråpene denne dagen. Bloddråper og stjernestøv Når jeg åpner Stardust, er det første som dukker opp en himmel med små, blinkende stjerner. Deretter toner det fram en kalender i form av en fargerik månesyklus. Kalenderen viser hvilken menstruasjonsfase kroppen min befinner seg i, nåværende hormonbalanse, og hvor lenge det er til neste mens. Blar jeg lenger ned, kan jeg åpne en «daily decode», som på Instagramlignende vis presenterer en historie jeg kan trykke meg gjennom for

6 STOFF

en oversikt over jobb, sex, psyke, trening, skjønnhet, kosthold og kropp. Fortsetter jeg å skrolle, får jeg innblikk i dagens «vibe», mine Stardust-venners «vibe», og informasjon om månens nåværende posisjon.

Det fine med mensen-apper er at syklusen løftes fram som en reell påvirkningsfaktor i kvinners liv. Et eksempel på en slik mensen-diskusjon dukket opp på Debatten i fjor, der det ble diskutert hvorvidt likestillingen i Norge har gått for langt.

Pushvarslene fra Stardust dukker gjerne opp før jeg har rukket å kjenne etter hvordan jeg føler meg. Hver dag måles og analyseres kroppen digitalt, etter appens formål om at det skal ha en sunn effekt på kropp og psyke.

Aftur Nerdrum, en «radwife» Mellom representanter fra KrFU, FpU og Husmorhæren stod Aftur Nedrum, hvis kjernesak er at arbeidslivet skal ta mer hensyn til syklusen. I debatten haglet det konservative og moralske utsagn om kvinners behov for å være hjemmeværende fra Afturs meddebattanter.

Sant å si er Stardust en kompleks overvåkningsapp som systematiserer og kategoriserer grunnleggende kroppslige fenomener, innpakket i en vimsete solsystem-estetikk. Hormoner, humørsvingninger og andre menstruasjonskonsekvenser ikles stjernestøv og fjollete spådommer for dagen.

Når jeg snakker med Aftur, sier hun at hun egentlig følte seg plassert på feil side. Hun forklarer at hun ikke mener at kvinner og mødre trenger å være mer hjemme, men at mange kvinner sliter med å jobbe på lik linje med menn på grunn av syklus.

– De ville nok legge det opp sånn fordi de hadde hørt at jeg var hjemmeværende med to barn. Jeg skjønner at de tenkte at jeg er en tradwife, men jeg følte meg veldig malplassert. Afturs utsagn skapte likevel sterke reaksjoner fra motdebattantene Nadia Hall, Peggy Hessen Følsvik og Julie Brodtkorb, henholdsvis advokat, tidligere LO-leder og administrerende direktør i Maskinentreprenørenes Forbund. Ikledd kjole og med rosa sløyfe i håret, plassert ved siden av kvinner med perlekjeder og blondeforkle som hevdet at «likestillingen har gått for langt», ble hun etter alt å dømme oppfattet som en konservativ likestillingsskeptiker av motdebattantene. Men når vi kommer inn på dette, konstaterer Aftur at hun gjerne kan kalle seg radikal feminist.

JUNI 2026

SAMFUNNSSTOFF

– Det er morsomt, for etter debatten sa kjæresten min til meg: «du er jo ikke en tradwife, men en radwife».

som «helsisme».Tanken er at individuell helse og velvære er samfunnets fremste verdier.

Aftur trekker fram at noen kvinner ender opp med å ta ut sykemeldinger på grunn av syklusen, og på den måten blir svakere stilt i arbeidslivet. Hun mener at utdelingen av for eksempel p-piller mot mensensmerter er et symptom på at arbeidslivet er innrettet etter menns behov.

Dette ser en tydelig i sosiale medier, særlig på TikTok, der «menseninfluensere» tipser om ting som hvilke matvarer en bør spise eller hvilken trening en skal bedrive ut fra hvor en er i syklusen.

– Mange kvinner opplever store smerter i forbindelse med mensen. Det løses ofte ved at de får piller av fastlegen sin. Jeg mener det er feil taktikk. Det er å gjøre kvinner en bjørnetjeneste. I stedet ser Aftur for seg at løsningen kan være å samarbeide med sin arbeidsgiver om å finne den beste måten å arbeide på. – En kritikk mot dette er jo at jeg sykeliggjør syklusen. Men jeg mener at det snarere er å optimalisere arbeidskapasiteten til kvinnen. Aftur er ikke særlig opptatt av enkeltpersonens loggføring av syklus, men mener at syklus helt og holdent burde være et offentlig anliggende. Likevel minner grunntanken til Aftur noe om Stardust sin; kvinnens arbeidsevne skal optimaliseres. Optimal blødning Det er jo ikke slik at syklus ser likt ut for alle, eller at alle kvinner har mensen i det hele tatt. Likevel må vel mensen-apper ha noe for seg, når de brukes av millioner av mennesker? Det vitner i hvert fall om et behov for en slags selv-overvåkning, en tendens som også reflekteres i den hyppige bruken av diverse andre helseapper og -dingser. Trangen til å kjenne seg selv og kunne optimalisere sin helse deretter, betegnes gjerne

JUNI 2026

Også i Stardust-universet handler mensen om mye mer enn blod. Her blir syklus en inngang til både astrologi og morsomheter, men den tilbyr også en anledning til å tenke enda mer på seg selv.

og hemmer henne i oppnåelsen av full frihet. Camille Paglia kritiserer på sin side feminister som de Beauvoir for å ignorere kvinners tilhørighet til månesyklusen og grunnleggende jordiske krefter. Det ukontrollerbare ved mensen vekker frykt hos mannen, og derfor har menn konstruert systemer av kultur, vitenskap og politikk for å kontrollere naturens uregjerlige krefter.

Faren med all denne optimaliseringen er at mensen blir nok en ting som kan gjøres «feil».

I all sin fjollethet finnes det en tanke om den essensielle kvinneligheten i Stardust-universet. Appen blander informasjon om menssyklus med bemerkninger om månesyklusen, og skaper slik en idé om at kvinner bent fram følger en helt annen syklus enn menn.

Essensen av mensen Dagens mensenaktivisme spenner nemlig i vidt forskjellige retninger. Mens noen er mest opptatt av muligheten til å kunne leve fungerende liv i hverdagen på lik linje med menn, vektlegger andre det urkvinnelige

Mensenaktivisme eller overvåkningskapitalisme? Mensen-apper er en del av den såkalte femtech-industrien, altså programvarer og tjenester som anvender teknologi rettet mot kvinnehelse.

«IT’S DAY 3. YOUR PERIOD IS THE ANNOYING PARTY GUEST WHO WON’T GO HOME AFTER NUMEROUS HINTS.» – Stardust ved syklusen, slik Stardust sier: «Tap to activate your lunar powers». Diskusjonen om syklus reiser dermed en problematikk knyttet til essens, det vil si ideen om en grunnleggende kjerne kalt kvinnelighet. Simone de Beauvoir beskriver for eksempel mensen som en biologisk byrde som binder kvinnen til naturen,

I Stardust-appen er det mulig å plotte inn symptomer og slik loggføre syklusen sin digitalt. Brukere av mensen-appen vil dermed kunne komme til å gi fra seg en god dose informasjon om egen kropp og helse, uten å nødvendigvis få særlig mye informasjon tilbake.

Nettopp dét er en brist i millionindustrien femtech har blitt – for hva skjer egentlig med helseinformasjonen flere millioner kvinner plotter inn i appene? Et mulig scenario er at informasjonen selges til eksterne selskaper, som store reklamekonsern. Når disse kan kalkulere brukernes syklus, kan de også produsere algoritmer som passer til visse stadier i syklusen – klær og sminke den ene uken, og rengjøringsartikler i neste. Selv om femtech-industrien sies å være rotfestet i et ønske om å øke bevisstheten rundt kvinnehelse, er det en industri som profitterer på kvinners syklus. Dét er imidlertid lett å glemme, når Stardust sender daglige joviale meldinger, som: «Your egg is currently popping bottles in the club. («Club»=fallopian tube.)» eller «Ovulation looks good on you. Pull a tarot card and see what´s ready to bloom». Star-dust? Noen dager etter at Stardust melder «period due today!» plinger telefonen nok en gang klokken 10:11. «It’s day 3. Your period is the annoying party guest who won’t go home after numerous hints». Visselig er mensen irriterende, men den blir det ikke mindre av de stadige påminnelsene fra Stardust. Tanken på at Stardust muligens profitterer på at jeg har mensen, hjelper heller ikke på irritasjonen. Man kunne kanskje strekke seg til å si at det er blodig urettferdig. Heldigvis finnes det også mensenapper for menn, med tips om hvordan de skal behandle en potensielt blødende partner. Godt er dét, at det finnes så mange behjelpelige apper der ute.

STOFF 7

SAMFUNNSSTOFF

POLARISERING, GIFT OG TØYING AV YTRINGSFRIHET Stoff har tatt en prat med medieforsker Tellef Raabe om støy i mediebildet og hvordan vi kan løse det.

Tekst Ådne Granum Kjersheim Illustrasjon Casper Sørestrand

– Ja, jeg tar en VOI til jobb nå, men har tid til en rask prat. Stiller alltid opp for Stoff, vettu.

elsparkesykkel mens man snakker i telefonen. Jeg må jo bygge en god tone med intervjuobjektet, og jeg regner med at jeg kan moralisere senere.

Jeg velger å ikke kommentere at det kanskje er litt uansvarlig å kjøre

Mannen på VOI-en er medieviter, sosiolog og ikke minst tidligere

– Har du tid til en liten prat nå?

Stoff-journalist, Tellef Raabe. Jeg har ringt ham fordi jeg er bekymret. Det mases mye om polarisering og giftig debattkultur i den offentlige sfæren. Folk virker sintere, konfliktnivået høyere og debattene spissere. Ikke minst dytter algoritmene oss inn i stadig mer ekstremt innhold. Heldigvis har jeg et begrep på lur som jeg tror kan belyse noen av disse tendensene: John Durham Peters sitt homeopathic machismo. Dette overkompliserte begrepet som kanskje heller hadde hørt hjemme på et platecover, kan nå endelig tas i bruk i noe annet enn en eksamen i medievitenskap.

de mest ekstreme ytringene, sier Raabe i et forsøk på å forklare begrepet. Han bruker som eksempel at å forsvare nynazistiske parader i ytringsfrihetens navn fort kan legitimere slike holdninger, snarere enn å bidra til et bedre ytringsklima. Homeopathic machismo henter mye fra homøopatien, den alternative sykdomsbehandlingen der man gir pasienten små doser gift for å ruste immunforsvaret mot giften. Ifølge de som forsvarer denne metoden, er giftdosene ytringene og immunforsvaret samfunnsdebatten. – Man får mye oppmerksomhet av å være kontrær. Det finnes jo en del

«–NÅ ER DET YTRINGSFRIHETSABSOLUTISTENE SOM FÅR MEST OPPMERKSOMHET.»

Tolerante posører – Det handler om å demonstrere hvor tolerant man er ved å forsvare

8 STOFF

kontrære stemmer som spiller opp konfliktnivået og som grifter (red. adm.: småsvindler) på ideen om at

JUNI 2026

SAMFUNNSSTOFF

man skal være tolerant overfor de intolerante. Det er disse stemmene som bekymrer meg, folk som skor seg på små konflikter for å bygge opp sin egen profil. Raabe peker på noen tydelige utviklingstrekk i mediene. – Woke-debatten har jo vært overraskende fremtredende i norsk offentlighet i rundt ti år nå. Samtidig så vil jeg si at krenketheten egentlig er litt på vikende front. Nå er det ytringsfrihetsabsolutistene som får mest oppmerksomhet. Likevel vil ikke den blide sunnmøringen male et dommedagsbilde. – Dette er jo tendenser, ikke en total dom over den norske offentligheten. Vi har fortsatt sterke, redaktørstyrte medier, lovverk og grenser for hva som er lov å si offentlig, og ikke minst hva som regnes som hatytringer og ikke.

KI-støy og kunstig konflikt – Min største bekymring er hvordan KI kan bidra til å forsterke denne typen støy, sier Raabe. Han viser til en nylig publisert forskningsartikkel om hvordan store nettverk av KI-agenter infiltrerer ulike kommentarfelt i ulike sosiale medier. – De kan skape inntrykk av konflikt og polarisering uten at dette nødvendigvis er tilfellet. De trenger ikke engang bryte med loven. Men de kan bidra til å forsøple offentligheten og skape inntrykk av et ekstremt polarisert samfunn. – Dette minner jo litt om Trumps sjefsrådgiver Steve Bannons strategi: Flood the zone with shit. Raabe ler litt. Score, tenker jeg.

her deltar «folk flest», men et lite antall ekstremt aktive personer. Raabe gjorde for flere år siden en undersøkelse av kommentarfeltene til NRK, som bekreftet at det bare var en drøy håndfull individer som sto for over halvparten av aktiviteten. Til slutt lirer han av seg en formulering for å hamre inn poenget: – Ei litta gruppe kan jo lage jævlig mye kvalm.

I lomma til Big Tech Mange peker på strengere regulering som løsningen på alle problemene knyttet til sosiale medier. Raabe er ikke uenig, men sier at det ikke er det eneste som trengs. Han mener løsningen heller ligger i å bygge bedre alternativer.

– Det er ekstremt vanskelig å regulere algoritmene til selskaper som Meta eller TikTok. Det jeg ønsker meg er nordiske eller europeiske sosiale medier med transparente algoritmer. Plattformer som er åpne om hva som prioriteres i feeden og hvorfor. Videre beskriver Raabe dagens sosiale medier som lukkede økosystem, der vi ikke klarer å bryte ut fra Metas enevelde. Likevel mener han at det finnes tegn til håp i dette mørke og dystre landskapet samtalen vår befinner seg i. EU jobber nemlig med regler som skal gjøre ulike sosiale medieplattformer mer kompatible med hverandre. – Tanken er at ulike tjenester skal kunne kommunisere sammen. Litt

Det blir dystopisk hvis vi begynner å diskutere KI-generert støy som om det er ekte debatter eller meninger,

«EI LITTA GRUPPE KAN JO LAGE JÆVLIG MYE KVALM.» Han trekker fram saken rundt AUFleder Gaute Skjervø, og hvordan flommen av drapstrusler han mottok tidligere i år ble slått hardt ned på. Slike trusler bryter med lovverket og blir anmeldt.

sier han videre. I pausen før han fortsetter, senker alvoret seg.

– Så det finnes fortsatt mekanismer som fungerer. Folk støtter hverandre.

Raabe peker på forskjellen mellom den redigerte offentligheten og kommentarfeltets offentlighet.

Det er uansett ikke enkeltmennesker og stygg kommentarfelt-kultur som bekymrer Raabe mest. Det er maskinene.

– Dagsnytt 18 og Aftenposten og sånn er jo ganske topptunge og elitepregede arenaer. Kommentarfelt på Facebook, TikTok og Instagram er noe helt annet. Men heller ikke

JUNI 2026

– Det er veldig få mennesker som faktisk deltar aktivt i den offentlige debatten.

STOFF 9

SAMFUNNSSTOFF

Steinar Suvatne. Suvatne sa selv til Morgenbladet at Debatten gjerne kunne være mer fandenivoldsk eller «edgy».

som at du kan sende melding til meg selv om jeg har iPhone og du har Android. Jeg føler meg litt truffet av at Raabe trekker frem mitt valg av mobiltelefon. Jeg trodde ikke han var en som brydde seg om sånt, men jeg lar det gå. Videre forklarer han at brukere i tillegg lettere skal kunne flytte med seg kontaktlister og data på tvers av plattformer. – Hvis vi får det til, blir det mye lettere å bygge bærekraftige og konkurransedyktige alternativer til dagens oligopol av sosiale medieplattformer. «Tilbake til Nettby» – Så løsningen er rett og slett at vi gjenoppretter VGs gamle sosiale medieplattform Nettby? Raabe ler igjen. Det gjør jeg også. – Jeg har faktisk et essay på gang som heter «Tilbake til Nettby». Jeg klapper meg selv på skulderen for den presise bruken av nisjemillennial-kunnskap og lytter videre til hva Raabe har å si. For bak nostalgien ligger det en drøm for Raabe.

– Tenk da, hvis vi kunne hatt flere sosiale medieplattformer som fungerte på våre premisser. Som ikke bare var styrt av oppmerksomhetsøkonomi eller amerikanske og kinesiske algoritmer. Han trekker fram Grunnlovens paragraf 100 og det som kalles infrastrukturansvaret. Det forklarer han med at staten skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

– Er frykten for en offentlighet full av støy, kunstig konflikt og polemiske debatter uberettiget?

Men Raabe er forsiktig optimistisk.

Raabe tenker seg om.

– Det viktigste er jo at offentligheten ikke bare blir show og konflikt. En god debatt handler ikke nødvendigvis om ytterpunkter, men om interessante perspektiver. Her tror jeg at Steinar kan gjøre en god jobb. Han er en morsom fyr og en flink programleder.

– Nei, dessverre uberettiget.

Videre snakker han om at norsk offentlighet til tider har blitt litt for forutsigbar. Strømstøtte og bensinpriser blir møtt med de samme replikkene om og om igjen. Kanskje fra folk som egentlig ikke mener det. – Mange politiske debatter består egentlig bare av folk som gjentar talking «points» fra partiprogrammet sitt. Samtidig savner han heller ikke en offentlighet dominert av ytterpunkter og konfliktsøkende debattanter. Ingen av delene er ideelle, mener han. Han trekker fram hvordan enkelte stemmer tidligere har blitt behandlet som «vanlige kontrære debattanter», men som i ettertid har blitt ekstreme.

Raabe peker også på at diskusjonen ofte blir for snever.

– Det er jo en vanskelig balansegang, da. Hvem skal få en plattform? Hva skal man gi oppmerksomhet til? Og hva bør man kanskje ikke løfte fram?

Hva med Debatten? Samtalen glir videre. Jeg har nå oppnådd en god tone med Raabe og tillatter meg å stille et lite spørsmål om hans mening om den nye programlederen til Debatten,

«JEG HAR FAKTISK ET ESSAY PÅ GANG SOM HETER “TILBAKE TIL NETTBY”.»

10 STOFF

– Jeg kan jo faktisk si at jeg er nevnt i den artikkelen, ikke med navn, men det var jeg som sa «hahahahah» i den gruppechatten de nevner.

– Problemet nå er at informasjonsinfrastrukturen vår i stor grad kontrolleres av kinesiske TikTok eller en håndfull amerikanske selskaper.

– Vi snakker mye om aldersgrenser, regulering og moderering. Vi burde kanskje heller spørre oss hvordan vi politisk kan tilrettelegge for sunn konkurranse som kan skape bedre alternativer.

Ikke dommedag, helt ennå Mot slutten av samtalen spør jeg endelig om det jeg egentlig har lurt på hele tiden, spørsmålet som holder meg våken om natta.

Likevel tror han ikke løsningen er en steril og kjedelig TV-debatt. Det rommet fyller jo til en viss grad podkastene, sier Raabe, med det jeg antar er et smil om munnen. – Jeg håper vi kan få friskere verdidebatter og nye perspektiver inn i offentligheten. Det finnes mange interessante mennesker utenfor partipolitikken som kunne bidratt mye mer i offentlig debatt.

ikke

den

Med trippel negasjon går vel dette feil vei? Og det hjelper ikke akkurat på nattesøvnen. Men Raabe er ikke pessimistisk. Han vil ikke avslutte dette med negativitet. Kanskje fordi vi har noe jeg tror er et begynnende vennskap, eller fordi han kan mye mer om dette enn meg. – Norge er fortsatt et ekstremt velfungerende land. Vi topper pressefrihetsindeksen, vi har høy betalingsvilje for redaksjonelle nyheter og har generelt lav polarisering sammenlignet med andre land. Så legger han til: – Det er jo det kjente Fisher-sitatet, «det er lettere å se for seg verdens undergang enn slutten på kapitalismen». På samme måte er det lettere å se for seg økende polarisering enn en bedre offentlighet. Han tror likevel det finnes løsninger til tross for all støyen. Teknologiske løsninger, politiske løsninger. Nye plattformer, bedre moderering og transparante algoritmer. Ikke perfekte løsninger, men bedre enn alternativet. – Den offentlige debatten kan bli mer inkluderende, mer representativ og mindre dominert av folk med veldig sterke meninger og Caps Lock, sier han. Når samtalen går mot slutten, er jeg fortsatt litt bekymret. Men litt mindre enn før. Kanskje fordi Raabe faktisk tror det finnes løsninger, eller kanskje bare fordi han kom seg helskinnet frem på VOI-en.

Jeg lar være å spørre om Raabe mener seg selv når han sier det – han fikk jo ikke pratet så mye sist han var på Debatten.

JUNI 2026

SAMFUNNSSTOFF

24-TIMERS KARTLEGGNING AV BERGENS LYDLANDSKAP Ingen seriøse aktører har tilbudt et kart over Bergens lydlandskap. Før nå. Tekst Eirik Zondag Hustad og Oskar Macdonald Dunlop Foto Julia Volz

Det finnes et tall for det meste. Kvantifisering skal visstnok gjøre selv lykke operasjonaliserbart. Men hva med støy? Kan støy underkastes kontroll, kartlegges og beregnes? Svaret er nokså opplagt: ja, det kan jo måles i desibel. En normal samtale ligger på rundt 60 dB. Mer enn 85 dB over tid begynner å skade hørselen. Alt imellom er en smakssak. Med naiv optimisme kjøper vi en desibelmåler, og bestemmer oss for å trå inn i Bergens gater. Ikke for å klage, men for å høre. Hvor vil måleren slå ut? Er det forskjell på støy og bråk? På larm og leven? Kan man planlegge livet sitt rundt lyd uten å bli schizofren? Med empiriske data kartlegger vi Bergens lydlandskap.

JUNI 2026

Johanneskirken - 84 dB Første pinsedag inviterer Johanneskirken til feiring av «kirkens fødselsdag». Vi er ute i god tid for å måle støyen av den hellige ånd, og muligens noe orgelmusikk. Med måleren i været, entrer vi oppussningsobjektet med agnostisk energi. Vi ramler ned på en benk bakerst, der lyden visstnok er høyest, og gjemmer måleren blant salmeheftene. Presten skal ikke forstyrres i prekenen sin fordi Stoffs skarpeste journalister driver feltarbeid. Målertallet falt i det vi entret kirken, fra 50 til 40 dB, men med summingen fra menneskene øker tallet drastisk og med prestens åpningsbønn er tallet kommet opp i 84 dB. Vi sitter henrykt, i blandet eufori, der lydnoteringer avveksler

bønn om norsk seier i fotball-VM og fryd over herrens nærvær. Prestens stemme holder et stabilt nivå på 72 dB. Behagelig, egentlig. Nesten søvndyssende. Postludium og klokkeslag vekker oss fra søvnen, i grevens tid til å luske seg forlegent ut, før utgangsprosesjonen, ledet av presten, begynner forfra. Selv om måleren hadde gått berserk i enkelte perioder, potensielt grunnet Oskars snorking, eventuelt Eiriks rumlende mage, var det ikke belegg for å vurdere gudstjenesten som støyende. Den høye lyden hadde en mening, en guddommelig og opphøyet resonans, og vi hadde frivillig oppsøkt den. Den hellige ånd derimot, hørte vi lite til.

I regn og vind, som forresten holder solide 70 dB, durer vi ned kirketrappene i retning Sandviken. Det var duket for FOB-konsert på Bergen Kjøtt, og vi var beredte for å gjøre solide målinger. Musikken hadde vi lite forhold til, men navnet – Fuck Opp Bergen – måtte være veiledende for hva vi kunne forvente. Spaserturen til konserten åpnet for videre studier av byens lydlandskap. Skipperstuen - 110 dB Ned langs Torggaten sniker journalistene seg til en måling på Skipper’n. Det hoies og vræles fra alle kanter. Brann ligger under. Måleren holder et stabilt nivå på mellom 90-100 dB. Sterkt, fastslår vi. En gammel sjøulk kommer sjanglende bort til oss med en øl i hver hånd. Han spør

STOFF 11

SAMFUNNSSTOFF

For å kvitte oss med denne psykiske fotklampen ble det besluttet å legge turen ned til sjøen, ved Jekteviken - der cruisebåtene legger til. Skadevirkningene av målerens demoniske grep skulle vi nå lempe over på en idiotisk turist. La en av dem bære børen det er å stadig måtte orientere seg i lydjunglen. Utenfor dobbeltdekkerbussene er det imidlertid ingen som vil ta imot vår støymåler. Turistene kaster stygge blikk. De vil heller skape støy, enn å måle den. Nå vel. Vi fikk kyle innretningen på sjøen. Så kan Neptun, pestrottene og hva enn som måtte gjenstå av fjordens undervannsflora få måle støyen så mye de måtte orke.

«EN GAMMEL SJØULK KOMMER SJANGLENDE BORT TIL OSS MED EN ØL I HVER HÅND»

om hva vi driver med, og setter opp en spørrende mine når forskningskonseptet presenteres. For å ikke stille hans lystige stamsted i forkleinelse, forteller vi at Skipperstuen knuser kirka på målingene. Sjøulken, betydelig varmere i trøya etter støtteerklæringen, brøler at «visst faen kan vi bråke». Rekordmålingen på 110 tas som tegn på at interaksjonen bør avsluttes omgående. Bergen Kjøtt - 100 dB Videre nedover Torggaten og gjennom sentrum duver tallet mellom 70-80 dB. Det er først når vi nærmer oss FOB-konserten på Bergen Kjøtt at tallet synker. Oppholdet er imidlertid kort, for rap-musikken fra oppvarmingen sender måleren til himmels, og våre auditive evner på eldrehjem. Vi plasserer oss midt i publikum. Stemningen er voldsom. Under sangen «Den blå steinen» sørger Bergen Kjøtts publikum for nye rekordnoteringer, og måleren hopper mellom 90-115. Den hellige ånd virker svært fraværende. Ulikt kirken fremstår lydnivået noe mer larmende, og definitivt mer meningsløst. Men de fremmøtte virker svært tilfredse. Og en smule på pæra. Hva med oss? Er vi egentlig tilfredsstilt? Lydene vi hører er redusert til et tall på en tikkende måler. Måleren har begynt å kolonisere våre

12 STOFF

sovet dårlig, selv om du føler deg ok. Der vi før så festlig lag og gode kamerater, ser vi nå støy og forstyrrelser: Støymåleren tvang hørselssansens subtile bakgrunnsarbeid i forgrunnen; en stadig påminnelse om farene ved å ende opp i et liv i den hørselshemmedes sosiale isolasjon.

I øyeblikket den mentalt utarmede journalisten strekker seg ned mot vannet, får han et plutselig innfall om å måle støyen en aller siste gang. Bare sjekke raskt. Se om det kanskje kan finnes fred i denne gudsjammerlige støybyen. Og der, i noen sekunder, finner de svært plagede journalistene den freden de så lenge har lengtet etter. Måleren viser 10 dB; bare en svak bris og bølgenes milde kast mot havnpromenaden forhindrer den absolutte stillhet.

sinn: En tidligere vakker gåsehudinngytende klang, har nå blitt et pip og et analogt tall på et apparat fra Clas Ohlson. Vi noterer oss et dalende lydnivå i det flere gjesteartister turer inn på scenen. Vi har fått nok av FOB med kolleger og deres støyende nærvær. I tungsindig refleksjon forlater vi lokalet. Vel ute er det kveld. Vi vandrer gjennom byen på søken etter et rolig sted for å gjøre opp noen tanker. Bergen er imidlertid en by full av unge lovende studenter med behov og kapasitet for støy. Vi er i sjokk, Bergens natteliv rommer et nådeløst lydlandskap. Omsider labber vi ned Nygårdsgaten langs Grieghallen. Gaten er rolig og måleren viser endelig behagelige 50 dB.

Jekteviken - 10 dB Dagen derpå og de stadige lydmålingene begynner å slite på allerede frynsete nerver. Gårsdagens lydtopper banker i skallen. Journalistene rådfører seg med hverandre, og etter en amper og tårefylt samtale, kommer vi til den erkjennelse at støymåleren i løpet av det foregående halve døgnet rakk å bli som en svett tvangstrøye på Sandviken psykiatrisk høysikkerhet. Litt som når en ny pulsklokke skal analysere søvnen din og hardnakket hevder at du har

JUNI 2026

SAMFUNNSSTOFF

Her kunne man blitt hengende. Fanget i tidsvinduet av absolutt ro. Kjent at alle tanker og følelser ble en sirkulær, sammenhengende enhet. Før de utgreinet seg igjen, men denne gangen innsvøpt av innsikten om verdensaltets absolutte og uløselige sammenkobling. Slik ble det ikke. Man kan ikke drive slik å henge opp ned på havnepromenaden. Først og fremst ser det svært underlig ut. Folk ville stoppet opp, med trafikk-kaos og oppstyr. Den paradoksale følgen hadde vært at det heller ikke her hadde vært ro å finne. Det andre problemet er at det rent fysisk er svært vanskelig å bli hengende slik lenge. Alt blodet samler seg i hodet. Armene stivner. Nokså tungt er det for Eirik også, å holde meg slik. Nei, den absolutte roen fikk ikke vare, men den finnes altså. Der nede, ved vannet, innerst i en krok på Jektevikskaia, om bare i noen skarve sekunder.

For øvrig: Desibelmåler selges til høystbydende. Bud mottas inntil 07.06 kl. 13 på 41292369 eller 90747290.

JUNI 2026

STOFF 13

SAMFUNNSSTOFF

HØYDESTØY

I et forsøk på å bli et bedre menneske har jeg de siste ukene redusert bruken av støydempende hodetelefoner. Den nye tilværelsen er til tider uutholdelig. Tekst Carl Ruge Illustrasjon Oda Austvik

Løpegrupper Akkurat som en tsunami er det ikke alltid man tar disse gruppene på alvor før det er for sent. Lyden begynner som en forsiktig summing, men vokser til et voldsomt rabalder når hundrevis av deilige sprekinger kommer stormende mot deg. Klatrer du ikke tidsnok opp i høyden, risikerer du å bli trampet ihjel av en massiv, svett gnuflokk. Latteren sitter løst i denne herlige gjengen, som bare elsker å være sosiale, samtidig som de kommer seg ut og bruker kroppen. Kudos! Øker de medlemskontigenten litt neste semester, får de kanskje råd til en enda større høyttaler, som overdøver både tramping og tjatring.

Golfkøller i golfbag Lyden av klinkende køller i en golfbag gjør meg kvalm. Den er ikke høy og vond, men de rytmiske støtene mellom dem er like fullt provoserende. Golfbagen bæres på det som må være en utrolig vond måte, og jeg kan ikke fatte at man ikke vil pakke inn utstyret såpass at man slipper å gå rundt som et vandrende perkusjonsinstrument. Går man bak en slik (sannsynligvis usympatisk) golfspiller, ser man raskt at rytmen ser ut til å gi bæreren selvtillit ut av en annen verden. Som barn tøffer seg ved å ha sekken på en skulder, tøffer golfspillerne seg ved klinking, og de digger til rytmen fra sine egne køller.

Buekorps Det er uoriginalt og smålig å være irritert over buekorps i Bergen, så jeg skal ikke skrive om dem. Jeg har lyst til å si at det er rart at noen som er så glade i trommer, kan vise en sånn forakt for trommehinner, men jeg lar være. Jeg hever meg over det.

Sjøfly Det er vanskelig å overse det ene sjøflyet som ustanselig flyr over Bergen hver sommer. Det flyr nøyaktig samme rute og lager nøyaktig samme lyd hver gang. Den jevne duren fra motoren får meg til å føle meg liten. Før flyet dukket opp var livet fantastisk i denne koselige byen, men under sjøflyet blir jeg forvandlet. Jeg blir et dyr på utstilling eller en teaterrekvisitt. Jeg føler meg som Huldra som synger i fossen ved Flåmsbanen. Rike tilreisende gir noen lapper for å se denne patetiske byen fra fugleperspektiv og får se akkurat det de kom for. De ser ned på oss og ler hånlig av hvordan vi famler rundt i vår stusslige hverdag. Er det rart jeg ynker meg av lyden?

Trillekofferter Brostein er ikke laget for hjul. Biler bråker, sparkesyklister ristes og vanlige syklister kastreres bare ved å kjøre over dem. Likevel er det ett kjøretøy som skaper støy som ingen andre, nemlig trillekofferten. Før ferier kan lyden være koselig, selv tidlig på morgenen. Den vitner om studenter på vei til tog og bybane, i ferd med å få seg en mer eller mindre fortjent ferie. Ellers vitner lyden stort sett om retningsløse turister, som har funnet seg en Airbnb på Høyden. Når en amerikansk storfamilie triller (koffertene altså) bortover Fosswinckels gate, er det sjelden i stillhet. Høylytt prat bidrar også til en salig kakofoni, før de til slutt finner sitt hjem for helgen. Pleide det ikke å være et kollektiv der før?

14 STOFF

Drone En myggaktig summing avslører at noen har begynt å fly drone på Nygårdshøyden. Usikkerheten er det som først og fremst gjør denne lyden skremmende. Det er for meg kun tre sannsynlige grunner til at noen skal drive med droneflyvning i dag: 1. Etterretningsvirksomhet, 2. Målrettede bombeangrep eller 3. Opplæring av fotografer til 71° nord. Tanken på at noe av dette foregår i vårt nærmiljø gjør meg urolig.

JUNI 2026

SAMFUNNSSTOFF

«JEG VENDER DET ANDRE KINNET TIL OG HÅPER JEG ER DØV PÅ DET ØRET.» Museumstrikken Kardemommebytrikken har begynt å kjøre sin faste rute fra Møhlenpris til Engen. Hver helg synger skinnene når den sliter seg fremover. Vognen knirker i svingene og bremsene hviner. Lydene skjærer seg gjennom alle hindringer og borer seg inn i hjernen min. Det som gjør lydene særlig smertefulle, er den store avstanden de skaper mellom meg selv og verden der ute. Når jeg ligger døende en søndags morgen, insisterer disse lydene på at der ute finnes en lykkelig og idyllisk verden. Små barn tas med på en eventyrlig trikkereise gjennom byen. Konduktøren vinker til alle han ser, og kanskje har han en is på lur. Jeg vil ikke tvinges til å høre på denne alternative lykkeverdenen, og puten over hodet hjelper lite.

Sunn snacks på HF-biblioteket Folk som smatter og slafser er en uting, men verre blir det om det er sunn snacks som fører til spetakkelet. Det er vanskelig å forklare hvorfor, men alle som spiser tørket frukt, sjokoladeglasert frukt, dadler med lakrissmak eller små agurkbiter mens de leser: Hold kjeft! Jeg kan også finne på å spise disse tingene, særlig dadler med lakrissmak, men vær så vennlig. Skal du utgi deg for å være et sunt og godt menneske, så kan du ikke oppføre deg som et slafsende uhyre i offentligheten. Jeg får lyst til å slå, men må selvsagt beherske meg. Jeg vender det andre kinnet til og håper jeg er døv på det øret.

JUNI 2026

NHH-studenter på HF-biblioteket Praten (og tilstedeværelsen) til NHH-studenter på HF-biblioteket er uønsket. Titter jeg på sidemannens bøker vil jeg se gamle skrifter og fremmede språk, ikke dollars og private equity. Hvis det private næringslivet kan spandere gallamiddag og bedriftsbesøk i Oslo, kan de vel sponse dere med en pult å lese ved. Noen ting må holdes hellig her i verden. Vennligst hold børspratet utenfor kunnskapskatedralen på Høyden.

Cruiseskip Stadig vekk hører jeg cruiseskip som tuter i hornet. Det er intet mindre enn arrogant hvordan turistene innbiller seg at noen i Bergen har lyst til å hilse dem enten velkommen eller farvel. Av de to foretrekker jeg riktignok det siste, men skulle helst sett at de bare seilte forbi. Turistnæring bla, bla, dagen min blir aldri bedre når jeg ser en gruppe parasittiske cruiseturister. Kun cruiseskip som ikke forurenser verken fjordene eller fortauene våre bør få lov til å tute. Da skal jeg personlig gå til bryggen og vinke med luen.

Byggearbeid man ikke ser Sommeren nærmer seg, og nå for tiden våkner jeg hver morgen av måkeskrik og snekkerdunk. Det er særlig det siste jeg irriterer meg over. Likevel er det bemerkelsesverdig at jeg kun irriterer meg når jeg ikke kan se hvem som lager lyden. Anonym boring og hamring gjør meg rasende, men ser man snekkere i arbeid, er det en fornøyelse å følge med på. Flere steder ser jeg at det brukes gjennomsiktig presenning, som gjør fasaden til et slags skyggeteater. Dette burde vært påbudt ved forskrift, på alle støyete byggeplasser.

STOFF 15

NOVELLESTOFF

Vinnar av novellekonkurransen:

KILDER TIL STØJ Tekst June Thomsen Illustrasjon Casper Sørestrand

Jeg ligger vågen til langt ud på natten. Tankerne hvirvler. Hvad nu hvis hun har ret? Hvad nu hvis der er noget, jeg ikke hører?

Jeg kan lige så godt begynde midt i det hele. Så det gør jeg. Om natten går jeg rundt i huset og leder efter lyde, jeg ikke kan høre. Før det her begyndte, sov jeg tungt. Jeg plejede at kunne sove fra alt. Børnene, der kom listende om natten, vinden, selv S-togene, der buldrer én husrække længere væk. Huset var et sted, jeg kendte. Jeg kunne bevæge mig rundt i det uden at tænde lys. Det begyndte med en besked fra min nabo. Eller rettere: tre på få minutter. Den sidste lød sådan her: «Det er en lyd, en talremse, en optagelse måske, jeg ved det ikke, som I afspiller om natten.» Jeg tror ikke, hun er ond. Hun er pensioneret jurist og går på det samme tidspunkt hver dag ud for at handle. Hjemme igen til et pænt og velholdt hjem åbner hun køkkenvinduet, når hun hver aften laver sin aftensmad til sig selv. Hun har fortalt mig, at hun blev enke for mere end 20 år siden. Altså, jeg tror ikke, hun er ond, men det, hun gør mod mig, gør ondt.

Jeg begynder at lytte. Rigtigt lytte. Hvert knirk fra huset. Hvert klik fra rør og radiator føles mistænkeligt. Hvert et sus fra vinden. Alt er en potentiel trussel. Huset lukker sig om mig. Væggene synes at kende noget, jeg aldrig får at vide. Jeg er en gæst. Et sted i natten vågner jeg med pulsen galopperende og er overbevist om, at der er nogen i huset, så jeg beslutter at gå en runde. Gulvet er koldt under mine fødder. Jeg undgår de steder, det knirker. Jeg undersøger alt - fra kælder til hems. Står stille længe ad gangen, inden jeg går videre. Jeg holder vejret, som om jeg venter på, at huset vil afsløre sig selv, hvis jeg lader være med at trække luft. «2,3,9,8…» Jeg begynder at tælle. Bare for at holde roen: «2, 3, 9, 8…». Jeg gennemgår huset systematisk for mulige kilder til støj. Jeg tjekker elkabler, vandrør, routerens blink. Som om støjen kunne være teknisk. Jeg aflytter stilheden. Er det opvaskemaskinen, der bipper efter endt program? Jeg skriver: «Tror du, det kan være vores opvaskemaskine?»

En sms tikker ind. Det er naboen. Igen. Hun skriver om hemsen, vi byggede i vinters. Kommunen kunne ikke finde nogen byggesag. Hun er bekymret for brandsikringen mellem vores dobbelthus. Den næste sms handler om terrassen. En dispensation fra 1986, hun har gravet frem i arkiverne. Ifølge hende overholder vi den ikke. Og så kommer den tredje: «Jeg bliver vækket om natten. Flere gange. Der er en slags båndoptagelse, en remse af tal, måske noget fra en smartphone? Hvad ved jeg? Det gør, at jeg aldrig får en hel nats søvn, heller ikke når I er på weekend eller ferie.»

Hun svarer: «Det lyder ikke som en opvaskemaskine. Børnene? Spiller de spil på iPads, eller den slags, hvis de vågner om natten? Det kunne være en mulig forklaring?» Nej. Mine børn spiller ikke om natten. Og hvad med de nætter, vi ikke er hjemme? Hvad hører hun da? *

Jeg stirrer længe på beskeden. Den bliver hos mig hele dagen. Otte timer går, før jeg formulerer et svar: «Det lyder frygteligt, at du sover så dårligt. Men jeg kan desværre ikke hjælpe dig. Jeg er komplet mystificeret over for de lyde, du nævner. Der er intet, som kører om natten hos os. Fjernsyn, radio – alt er slukket. Også når vi ikke er hjemme. Det lyder næsten uhyggeligt, at du hører talremser og lydoptagelser fra et tomt hus.» Hendes svar kommer kort efter: «Håber jeg sover godt i nat. Vender tilbage.» Og morgenen efter: «Jeg er ikke tosset, selvom du antyder det!!! Det er et reelt problem, og det skal løses.» *

16 STOFF

En uro vokser i mig. Tænk, hvis der virkelig afspilles noget om natten? En stemme, en remse, jeg ikke selv kan høre? Lyde, jeg burde vågne af, men ikke kan? Jeg vågner igen klokken fire om natten. Døren ud til den lille altan står åben. Huset er stille. Alle sover, undtagen mig og alle havens fugle, der synger for at lokke hunner til og hævde deres territorium. Solsorten begynder før

JUNI 2026

NOVELLESTOFF solopgang, så efterhånden et kor af løvsanger, rødhals og gærdesmutte. Jeg ligger vågen til også at bogfinken og mejserne sidst på morgenen synger for. * Sidste sommer overhørte jeg en samtale mellem vores nabo og en genbo. Lyden af deres ord blev båret gennem mit åbne vindue. Jeg sneg mig ind under vinduet for bedre at kunne lytte til deres samtale: «Hun holdt fest hele natten. Spillede musik. Jeg sov ikke en time.» Der havde ikke været fest hos mig. Faktisk havde fjernsynet ikke engang været tændt. Jeg sad hele weekenden og arbejdede på et nyt projekt. *

Et par dage senere kommer der en ny sms: «Jeg har ikke sovet i tre nætter. Jeg skriver ned, hver gang jeg vågner. Klokken 02:16. 03:42. 04:09. Talrækken ændrer sig. Det er ikke længere den samme som før.» Hun har vedhæftet et billede af en notesblok. Fyldt med cifre og små pile og overstregninger. Senere samme dag ser jeg hende ude i haven. Hun står helt stille midt i græsset og stirrer op på vores terrasse. Min kæreste vinker til hende. Hun reagerer ikke. Jeg tør ikke skrive mere til hende eller bede hende om beviser. Det er, som om hun venter på, at vi indrømmer noget. I nat drømte jeg, at hun stod i vores entre. Tavst. Med blokken i hånden. Hun havde skrevet det hele ned.

Over frokost på arbejdet spørger min kollega, Nina, om jeg har sovet. Jeg ryster på hovedet. Hun siger: «Du ser ud, som om du bor inde i et ekko.» Jeg fortæller det hele. Naboen. Lydene. Tvivlen. Jeg siger: «Jeg tror ikke på hende. Men jeg tror heller ikke helt på mig selv længere.» Hun siger: «Det lyder som noget, der bor mellem jer. Ikke i væggene.» Jeg nikker, som om jeg forstår det. Men resten af dagen går jeg rundt med fornemmelsen af, at noget også er flyttet ind i mig. Jeg har brug for at få at vide, hvad jeg kan gøre. Jeg kan ikke tænke på andet. Nina foreslår, at naboen skal optage lydene som bevis. Jeg skriver: «Kan du optage det, så vi sammen kan forstå problemet?» Hun svarer: «Jeg ved ikke, om min telefon kan optage lyd. Men det er måske en mulighed. Jeg vil undersøge det.» Jeg har brug for at sætte en grænse. Før jeg forsvinder i det her. «Prøv at optage lyden. Før vi har noget konkret, kommer vi ikke videre.» Hun vender aldrig tilbage. * Senere går min kæreste over til hende. Han er træt. Det kan jeg se på den måde, han tager sine sko på. Som om det nu er blevet hans ansvar at løse konflikten uden at han har sagt ja til det. Jeg lister mig ud og gemmer mig bag hækken og lytter med i deres samtale: «Tror du, vi gør det bevidst mod dig?» spørger han. «Ja,» siger hun. Hendes stemme er gammel. Men sikker. «I vil chikanere mig. Af uvisse årsager. Jeg tror ikke, I er onde mennesker, men det I gør mod mig, er ondt. Og ondt gør det.» Jeg venter endnu på optagelsen og jeg kan stadig blive i tvivl: Var der virkelig en talremse, der reciterende og rytmisk vækkede hende om natten? En gurglen i rørene, hvor tal flyder frem som hviskende ord: «to-tre-ni... otte-fem... seks...» I nat vågnede jeg ved, at jeg sagde noget i søvne. En talrække. Seks cifre. Min kæreste spurgte, hvad det betød. Jeg sagde, jeg ikke vidste det.

Grunngiving frå juryen Med utgangspunkt i ein klassisk nabokonflikt, her spesifikt nattleg støy, opnar vinnarnovella opp eit større rom. Kvar kjem lyden frå? Høyrer vi dei same lydane? Og kva type lydar trenger inn i dei romma vi trudde var trygge? Forfattaren skildrar ei uforklarleg uro i eit suggererande og musikalsk språk, med naturlege brekk i form av dialog og meldingsutvekslingar. Novella avdekker også eit tydeleg sjangermedvit: Handlinga er konsentrert, avgrensa i tid og rom og med få personar. Miljøet og situasjonen er kvardagsleg, samstundes som noko nytt og uventa trugar kvardagen. Novellekonkurransens tema «støy» er tolka både metaforisk og bokstavelig. Slik skaper forfattaren stadig nye, uføreseielege, overraskande lag og perspektiv i skildringa av nabokonflikten. Det underlege og gåtefulle er ein styrke i novella. At teksten dessutan fører tankane til forfattarnamn som Tove Ditlevsen og Solvej Balle, vitnar om litterær kvalitet – ja, kanskje også om eit litteraturhistorisk medvit hos forfattaren. Gratulerer til June Thomsen, forfattar av novella «Kilder til støj»! Gratulerer også til andre- og tredjeplass: 2) Trine Myhre Hornsletten med novella «Støy» 3) Thula Kopreitan med novella «En uønsket bevegelse» Desse bidraga blir publiserte på Stoff si nettside. Juryen har vore sett saman av: April Alexandersdotttir Frode Grytten Inga H. Undheim Margunn Vikingstad

JUNI 2026

STOFF 17

FOTOSTOFF

STØYFOTO Til denne temautgaven har våre egne fotografer funnet frem de mest støyete bildene i fotobunken sin.

Foto Randi Marie Glomsrud

18 STOFF

JUNI 2026

FOTOSTOFF

Foto Hild Berntsen

Foto Kathrine Albrigtsen

Foto Nina Søyland JUNI 2026

STOFF 19

FOTOSTOFF

Foto Hanna Oen

20 STOFF

JUNI 2026

FOTOSTOFF

Foto Julia Volz

Foto Nina Søyland

JUNI 2026

STOFF 21

FOTOSTOFF

Foto Hanna Oen

22 STOFF

JUNI 2026

K U LT U R S T O F F

Å VÆRE ELLER IKKE VÆRE KONTRÆR En samtale med BTs filmkritiker, Britt Sørensen, om hvorvidt kritikeren skal være kontrær og det å finne et eget språk for å skrive om film. Tekst Andreas Moldung Foto Julia Volz Illustrasjon Sara-Linn Almquist

– Jeg leste mye anmeldelser, og syns det var mye dårlig anmelderi. Mye handlingsreferat, mye karakteriseringer av utseende til skuespillerne, som jeg synes er en jævla uting med mindre det er totalt relevant for rollefiguren. Jeg hadde mange sånne ideer. Stoff snakker med filmkritiker Britt Sørensen, som forteller om da hun begynte å skrive anmeldelser på 90-tallet. Sørensen har vært filmkritiker i Bergens Tidende siden 2005, har sittet i juryen for utallige kritikerpriser og var styremedlem i Norsk filmkritikerlag i 16 år, fram til hun sluttet i fjor. Vi møter henne på en kafé på Danmarksplass. Hun er kledd i en rød dress med en kul t-skjorte under. Grafikken på t-skjorten er rollelisten til den norske feministklassikeren Hustruer (1975). Sørensen har altså lang fartstid som kritiker, og vi snakker med henne for å bli klokere på hvordan en filmkritiker tenker og finner språket for å uttrykke meningene sine, og hva som er viktig for henne når hun skal skrive om film. Å finne kvaliteter i en ræva film Det er mange som lager støy rundt god og dårlig kunst, særlig kritikere. Noen kritikere mener dessuten alltid det motsatte av alle andre, og markerer seg ved å rokke ved etablerte meninger. Men hvorfor skal man være kontrær?

Hun forteller at hun går inn i kinosalen med like stor nysgjerrighet for hver film. Når hun skal vurdere en film er hun opptatt av hva film kan gjøre som andre kunstformer ikke kan. – Det er et mål for meg å finne filmens kvaliteter og eventuelt gjerne finne kvaliteter i en film som jeg ellers kan synes er ganske ræva. Noen ganger er det helt umulig, men jeg vil vurdere filmen, ikke ha i hodet at jeg skal mene noe veldig kontrært. Dronningen av slakt En kritiker som lagde mye støy var Pauline Kael. Hun var en av sin tids mest innflytelsesrike filmskribenter og skrev for The New Yorker fra 1967 til 1991. Kael var en særdeles kontrær kritiker, som slaktet filmene alle elsket, og elsket filmene andre hatet. Når man leser anmeldelsene til Kael, kan det derimot ofte virke som at hun er kontrær kun for å være kontrær. Les for eksempel det hun skrev om det som regnes blant filmhistoriens viktigste verker, 2001: En romodyssé (1968): «[Stanley] Kubrick’s story line is probably the

«– DET ER ET MÅL FOR MEG Å FINNE FILMENS KVALITETER OG EVENTUELT GJERNE FINNE KVALITETER I EN FILM SOM JEG ELLERS KAN SYNES ER GANSKE RÆVA.»

Jeg spør Sørensen om det er et mål for henne å være kontrær, og mene det motsatte av andre kritikere.

most gloriously redundant plot of all time […] It’s a monumentally unimaginative movie».

– Nei, overhodet ikke, konstaterer hun.

Denne kritikken kan framstå helt uforståelig, og på sin egen måte

JUNI 2026

Foto Britt Sørensen (69) har vært filmkritiker i BT siden 2005.

«gloriously redundant». Samtidig gjør språket hennes, den latterlig overlegne tonen og de skarpe poengene hennes at anmeldelsen er underholdende og utfordrende å lese.

Jeg spør Sørensen hvorfor hun tror det er et poeng for kritikere som Kael å være kontrær. – Det vet jeg ikke. Men det er jo en måte å bli hørt på og nå ut på. Hvis

STOFF 23

K U LT U R S T O F F du er den som går i mot alle andre, så vil jo filminteresserte kanskje være interessert i det du mener. – Nei, jeg aner ikke. Jeg har aldri skjønt det der kontrære prinsippet. Kanskje går det ikke så mye på å være kontrær som på hvilket kunstsyn du har. Hva du legger vekt på. Men Kael slaktet ikke bare filmer som andre elsket. Hvis hun virkelig elsket en film, forsvarte hun den på det sterkeste, selv om hun sto alene om det. I det som har blitt kalt den mest kjente filmanmeldelsen noensinne, forsvarte hun Bernardo Bertoluccis usedvanlig kontroversielle og splittende film, Siste tango i Paris (1972). I sin anmeldelse omtalte Kael filmen som «the most powerfully erotic film ever made», og hyllet filmen som av andre ble avfeid som pornografi forkledd som kunst. Enten hun skrev slakter eller hyllester, var hovedpoenget at anmeldelsen skulle være godt skrevet. Å finne et språk for å formidle filmen. Gjør opp din egen mening Kaels ambisjon, som også er Sørensen sin, var å åpne filmen for publikum. Sørensen trekker flere ganger fram viktigheten av å finne et språk som ikke tyr til banale karakteriseringer og handlingsreferat når man skriver om film. Samtidig må kritikeren unngå at det blir for teknisk eller sært. – Det er det som er utfordrende og interessant; å finne det språket som kan åpne publikum sitt blikk for noe annet enn bare storyen. Hun forteller at det er viktig å trekke fram filmens forskjellige virkemidler som regi og skuespillerkunst, men også foto, klipp og så videre. Sørensen vil gjøre folk nysgjerrige på filmene hun anmelder. Selv om hun er lunken til en film eller slakter den, vil hun at publikum skal se filmen og gjøre opp sin egen mening. Samtidig anerkjenner hun at hun ikke trenger å mene noe om alle filmer, og støtter BTs avgjørelse om å trappe ned anmeldelsene av de største amerikanske blockbusterne, som Marvel-franchisen. – Den fanbasen har sine egne fora, og de driter i hva en 70 år gammel dame i BT syns om de filmene.

24 STOFF

«– MARVEL-FANBASEN DRITER I HVA EN 70 ÅR GAMMEL DAME I BT SYNS OM DE FILMENE.» Dødstrusler På grunn av de kontroversielle og polemiske anmeldelsene sine, mottok Pauline Kael angivelig ukentlige dødstrusler og hatbrev, ofte med en kvinnefiendtlig undertone. Det var rett og slett farlig for henne å være en kvinne med sterke meninger. Jeg spør Sørensen om hun opplever at kvinnelige kritikere har et annet ytringsrom enn mannlige. – Ikke nå, tror jeg. Da jeg begynte som filmanmelder i 2005 og vi fortsatt anmeldte actionfilmer, så skrev folk i kommentarfeltet at jeg som aldrende dame ikke kunne anmelde actionfilmer, for det hadde jeg ikke greie på. Men det er veldig lett å

ignorere. Jeg har aldri opplevd noe sånt etter det. Til slutt spør jeg Sørensen hvorfor det er viktig å lage støy rundt film og kultur. – Jeg tror du hadde fått et mye bedre svar av meg om du hadde spurt meg for 40 år siden, da lagde jeg veldig mye støy. Sørensen forklarer at hun som ung feminist var i opposisjon til bibelbeltet hun vokste opp i. I dag er hun opposisjonell til eksempelvis rammene for filmjournalistikk:

sånn som norske filmarbeidere heldigvis har begynt å gjøre. Du kan lage masse støy rundt kinopolitikk, og Bergen Kino for ikke å sette opp kvalitetsfilm, men det krever en type journalistikk som mediene ikke nødvendigvis har i dag. – Men jeg syns det er viktig å lage støy rundt ting som er viktige, ikke lage støy for støyens skyld. Da hadde Danmarksplass vært på UNESCOs verdensarvliste.

– Man kan lage støy rundt kontroversielle filmer, eller filmpolitikk,

JUNI 2026

K U LT U R ST O F F

ALL MUSIKK ALL MUSIKK SAMTIDIG SAMTIDIG Støy som frigjøring Tekst August Ramstad Foto Julia Volz og August Ramstad

støymusikk (også kalt noise) er en musikksjanger som kjennetegnes av uønsket lyd som et musikalsk hovedtrekk. Støymusikk er et flerhodet troll som er ganske vrient å kategorisere, for under støymusikkens sjangerparaply finnes musikk som springer ut av helt motstridende tradisjoner, miljøer og epoker. Stoff kontakter tre av landets mest profilerte støykjennere for å bli klokere på hva som rører seg innenfor støyfeltet i dag. Å lytte til prosessen med Lasse Marhaug Lasse Marhaug fant opp støymusikk helt selv. Eller det var i hvert fall det han trodde som fjortenåring, da han begynte å eksperimentere med rec-inputen på hjemmestereoen.

Lasse Marhaug Foto: Fredrik Nilsen Han forteller om da han for første gang anvendte ikke-musikalsk utstyr til å lage musikk da han tok hodetelefonene sine og skrapte dem på bordet fremfor seg. Høyttalerelementet fungerte som en mikrofon og han tok opp skrapelydene på kassett, spolte tilbake og spilte inn igjen

JUNI 2026

over det forrige opptaket. På den måten fant han opp sin egen primitive loop-station og skapte repetitive lydlandskap hjemme på gutterommet i Nord-Norge. Nå er Lasse en av verdens fremste støymusikere. Han har turnert verden rundt i en mannsalder, og blitt spellemannsnominert fire ganger. – Men jeg sliter med å kalle meg musiker. Det var noen som kalte meg for «lydregissør» en gang, og det føltes ut som en mer treffende beskrivelse. Og det var det sikkert, for Lasse Marhaug er langt fra en konvensjonell musiker-musiker. På scenen bruker han en rekke lydkilder, som platespiller, oscillatorer, objekter og strenginstrumenter som tas opp av mikrofoner og prosesseres av effektpedaler. Kombinasjonene av lydkilder og effekter er ofte unik for hver konsert, og utgjør et system som han interagerer med. Lasse har altså ikke et «hovedinstrument» slik de fleste andre har. Det han føler sterkest tilknytning til er selve høyttalerflaten. – Uten høyttalere skjer ikke musikken min, slik en felespillers musikk skjer dersom hen klimprer på en streng. Lasses musikk oppstår i møtet mellom flere lydkilder som filtreres og forvrenges til et punkt hvor den opprinnelige lydkilden er ugjenkjennelig.

Merzbow på Kvarteret 1998. Foto: Lasse Marhaug Til tross for å ha funnet støymusikken på egen hånd, forteller han om en annen som har vært veldig viktig for hans kunstnerskap, nemlig Merzbow (eller Masami Akita), som kanskje er den artisten som har satt størst preg på støysjangeren. Marhaug følte at han var på rett spor idet han hørte Merzbows

utgivelser for første gang – han viste at støy-musikk ikke trengte å være sjokkerende eller demonstrativ for å ha verdi. Merzbow rettet seg mot det lydlige; de fysiske vibrasjonene av høyttalermembranen. Merzbow spilte i Teglverket på Kvarteret i 1998. Da venn og kollega, John

«LASSE MARHAUG ER LANGT FRA EN KONVENSJONELL MUSIKER-MUSIKER.»

STOFF 25

K U LT U R ST O F F

meg, men det forsterker liksom ekstremiteten med det. Det som var mest interessant, var at det var en samleplate med masse forskjellige artister, men hvor nesten alt låt likt. Det var fascinerende og nytt for ham. Det fantes allerede band som eksperimenterte med støy, men da han oppdaget at det var en egen scene utelukkende for støy, ble alt snudd på hodet. På denne scenen brukte de vanlig musikk som et element i støyen, i stedet for støy som element i vanlig musikk. – Det var befriende. Jeg ble kjent med en uoppdaget verden, forteller John. John Hegre Hegre, booket verdens største støymusiker, var det selvfølgelig Marhaug som varmet opp for ham.

Å knuse gitarer med John Hegre I tillegg til å booke konserter, har John Hegre lang fartstid som gitarist og støymusiker. Bergenseren har vært involvert i en haug med prosjekter og har samarbeidet med de aller største musikerne på den internasjonale støy-scenen. Nå er han daglig leder for NyMusikk Bergen, og selger spesial-te i butikken hans på Bryggen, der jeg møter ham for å spørre ham om hans liv og virke som støymusiker. John startet å spille improvisert musikk på midten av nittitallet sammen med trommis Nils-Are Drønen, i bandet Public Enema. De øvde sammen i kulturskolens lokaler i Strømgaten, men snakket aldri om hva de skulle spille, de bare spilte – og skjønte fort at det var fri-impro de drev med. På den tiden var John allerede interessert i eksperimentell musikk,

26 STOFF

spesielt scenen rundt Tzadik Records og New York-avantgarden.

Extreme Music From Japan (1994). Cover: Susan Lawly

Det åpnet seg et hav av liknende artister. Gjennom mailinglister kunne John grave seg frem til dem, og i en av disse mailinglistene dukket Lasse Marhaug opp. Men det var ikke før John tilfeldigvis så en fyr knuse metallplater tilkoblet kontaktmikrofoner på en mindre scene på Kvarteret, at han skjønte at skikkelsen het Lasse, og var fra Nord-Norge. Derfra ble de kjent og startet senere det smått legendariske støybandet Jazzkammer, som turnerte verden rundt i 14 år. Jazzkammer har gitt ut 25 album i løpet deres aktive år. De første årene i Jazzkammer brukte

Men det var først da han oppdaget samleplaten Extreme Music from Japan, at noe klikket på plass.

alminnelig måte. John har gjennom sin mangeårige karriere som gitarist stått ansvarlig for ødeleggelsen av over 30 gitarer på scenen. Når han har spilt i utlandet, har han pleid å reise uten instrument, for å kjøpe en billig gitar på bruktbutikk som han har kunnet modifisere på hotellrommet. Gitarene har blitt utstyrt med kontaktmikrofoner og metallplater for å få frem resonansen i den fysiske gitarkroppen, slik at det skal låte av selve gitaren som objekt når den ødelegges. For ødelegges skal den, enten ved å knekke halsen, slå løs på kroppen, hive den i gulvet eller pulverisere den på bakken med en slegge – og alle disse «utvidede gitarteknikkene» iverksettes ifølge John for lydens skyld. Det er ikke et mål i seg selv å ødelegge instrumentene, og John er pinlig klar over klisjéen om den bortskjemte rockegitaristen som knuser gitaren i scenegulvet etter endt solo. Det har ifølge ham ingenting med musikk å gjøre. – Det er selve lyden av ødeleggelsen jeg er ute etter. En gitars livsløp – fra den er ny, til den er pulverisert på bakken og ikke lengre er mulig å få en lyd ut av – tilbyr en veldig interessant musikalsk ramme å jobbe innenfor. Om det tar tjue minutter, én time eller to, er det

«– DET ER SELVE LYDEN AV

ØDELEGGELSEN JEG ER UTE ETTER» – Da var jeg solgt med én gang, det var to ord der som fenget meg. Han viser meg plateomslaget som avbilder en lettkledd, mørbanket dame. – Det er en klisjé, og det var ikke den delen av det som tiltrakk

John mest laptop som instrument på scenen, og det tok noen år før han skulle begynne å fremføre med gitar. Men når gitaren først gjorde sitt inntog på scenen, var det klart at den ikke skulle spilles på en

ødeleggelsen av instrumentet som setter rammen for improvisasjonen. Han utnytter gitarens trekropp som materie, og bruker ellers gitarer på svært ukonvensjonelle teknikker når

JUNI 2026

K U LT U R ST O F F han fremfører – men å ødelegge en gitar er ikke noe som han har direkte lyst til. Han har en følelsesmessig tilknytning til instrumentet sitt, så å skulle ødelegge det strider mot hans natur, og behandler dem derfor vanligvis fint. En av Johns destruksjonspartnere på scenen var lenge produsenten Jørgen Træen. Sammen har de reist verden rundt, knust gitarer og fremført hva Jørgen kaller «musikk i ytterste konsekvens». Hyllest til lyd med Jørgen Træen Jørgen er først og fremst produsent og medgrunnlegger av Duper Studio, som holder til på Bergen Kjøtt, hvor jeg møter han for en prat om ønsket og uønsket støy. Han jobber til daglig med innspilling og etterproduksjon av lyd, men har opp gjennom årene vært musiker i prosjekter som Golden Serenades, Jazzkammer, Der Brief og soloprosjektet sitt, Sir Dupermann.

Jørgen forteller en historie om da han og John Hegre spilte på en festival i St. Petersburg. – Tidlig på dagen var det lokale bluesband som spilte. Utover kvelden spilte flere og flere utenlandske artister, men det var ingen som spilte noise. Vi fremførte et 45 minutter langt sett hvor vi knuste gitarer på scenen, og etterpå kom det en eldre russer med svært bart løpende bort til meg, drita full og sa «I love you». Han hadde aldri hørt noe sånt før, og hadde fått skikkelig kick av det. Jeg trodde først han skulle drepe meg.

«JØRGEN OG JOHN BLE OMTALT I FRPS ÅRSTALE OM EKSEMPLER PÅ

KULTUR DE IKKE ØNSKER Å STØTTE. DET MÅ DA VÆRE ET SIKKERT TEGN PÅ AT MAN GJØR NOE RIKTIG.»

Det er mange som blir provosert av støymusikk. Folk ilegger musikerne intensjoner som de ikke har, men for de fleste handler det ikke om å provosere – for Jørgen er støy en

hyllest til lyd. For dersom du hører etter, kan det hende du oppdager at støymusikk er all musikk på en gang – samtidig.

Når man blir møtt med konfronterende og uvante inntrykk, svarer folk flest med å stritte imot. Men for Jørgen ligger appellen til støymusikk i selve overgivelsesprosessen. Støy blir musikk i øyeblikket man gir opp, slipper det inn og slutter å lete etter musikken i det, kontraintuitivt nok. Derfra finner han det veldig beroligende, for støymusikk har vanligvis ikke harde kanter – det er som å slippe opp for en flom; den prøver ikke å overbevise deg, slik konvensjonell musikk gjør gjennom oppbygning og forløsning – hvor lytteren holdes og veiledes gjennom fastsatte måter å assosiere på. Støymusikken tilbyr ifølge Træen et åpent rom hvor lytteren gis mer ansvar, men samtidig står friere til å assosiere slik hen selv ønsker. – Man kan sammenlikne det med en Hollywood-film. Du skjønner med én gang hva skaperne har tenkt, og hva de vil at du skal føle. Sånn er det jo med musikk òg, så støymusikk er for meg mye friere å høre på. Men jeg elsker jo konvensjonell musikk også, det er ikke noen motsetning der. Støymusikken utfordrer musikkens grunnpremiss, som sikkert er grunnen til at den ofte tiltrekker seg en lidenskapelig lytterskare. Men den tiltrekker seg også lidenskapelige motstandere, som da Jørgen og John ble omtalt i FrPs årstale om eksempler på kultur de ikke ønsker å støtte. Det må da være et sikkert tegn på at man gjør noe riktig.

JUNI 2026

STOFF 27

K U LT U R S T O F F

POLEMISK POESI MISLYKKET Frederik Lind Køppen ga nylig ut diktsamlingen Stjernens navn er malurt. Den har satt i gang en debatt om politisk poesi i Danmark. Blir dikt dårlige når de er anti-woke? Tekst Åse Stefansen Foto Emilia Valentina Bakke Ellingsund

skje. Forestiller jeg meg. For det er bare i huet det forbudte får surre litt før, nei, ikke tenke sånn, ikke handle på det, nei, ikke en gang, nei. Men så sniker det seg inn. En tanke og jeg tenker at kunsten er et frirom. Noen har sagt det en gang før meg, at kunsten er grenseløs og hvis den ikke er helt uten, at den iallfall pusher grensene. For hva som er lov, og for hva som ikke er det.

Diktsamlingen Stjernens navn er malurt av Frederik Lind Køppen Det finnes en vegg og på andre siden av den ligger det forbudte, det vi ikke skal eller bør eller må røre ved. Skrive om, si høyt. Og om jeg krysser den grensen, om jeg bare titter over muren, dypper tåa nedi, strekker tunga ut, vil noe katastrofalt

28 STOFF

Højreorienteret poesi I om lag et års tid sirkulerte en pamflett rundt i et dansk, høyrevridd, litterært miljø. Pamflettens omslag var rødt, tittelen svart, og typografien lignet fraktur, den tyskgotiske skrifttypen nazistene elsket og som prydet førstesiden av Mein Kampf. Inni pamfletten sto dikt av Frederik Lind Køppen. I mars ble Stjernens navn er malurt gitt ut på Forlaget Umbra. Poeten og litteraturkritikeren Lars Bukdahl skrev i anmeldelsen av den at det ikke finnes noen gode, høyrevridde poeter i Danmark. På DR’s TV-sendte debattprogram Deadline, leste Køppen opp et dikt

fra samlingen mens Bukdahl bedrev direktesendt anmelderi. Det poetiske, formmessige og «pent sagt» polemiske innholdet ble nedsablet. Under opptredenen var Køppen iført en svart t-skjorte med kyrillisk skrift; en referanse til den serbisknasjonalistiske tsjetnik-bevegelsen som bidro paramilitært i folkemordet på ikke-serbiske folkegrupper under Bosnia-krigen. Siden har debatten handlet om t-skjorten, og Stjernens navn er malurt ble trukket tilbake fra forlaget.

TYRANNISERET VERDEN / AF ETNISKE ENKLAVER / AF BIOLOGISKE SOLIDARITETER / AF BLODBÅND / AF BLODDÅB / AF BLODOFRE / AF METAFYSISKE OVERBEVISNINGER / AF PARTIKULÆRE, ETISKE SYSTEMER» taler riktignok ikke for at kvaliteten er særlig lovende (erkjent metafysisk, partikulært eller ei). Formmessig nyskapende er det i hvert fall ikke, all den tid Yayha Hassan gjorde versaler til sinnets og avmaktens språk for flere år siden. Det er riktignok mulig å skrive noe om det Lars Bukdahl påpekte i debatten:

Page not found. Vi må følge Strindbergregelen. Nå er page found og samlingen selges som «en af årets mest omtalte debutant-lyrik-udgivelser». Dessverre endret Forlaget Umbra salgstakktikk for sent til at jeg rakk å lese den. Derfor er det vanskelig å skrive noe om samlingens litterære kvalitet. Utdraget «DETTE ER EN TYRANNISÉR-ELLER-BLIV-

August Strindberg fornyet dramatikken, romanen, det svenske språket. Han tittet ikke bare over muren, Strindberg løftet det forbudte fram og stillet det rett framfor leseren. På arket og på scenen. En genierklært forfatter som ham kan tillate seg å skrive polemisk, hatsk, klisjétungt, forbudt osv. osv. Er litteraturen god, er den god.

JUNI 2026

K U LT U R S T O F F

Vi kan i slike tilfeller føye det forbudte under teppet ved å si at vi unngår å gjøre en intensjonell feilslutning. Vi skiller kunsten fra kunstneren. Ezra Pound, Knut Hamsun osv., de var selverklærte fascister og nazister. Verkene har likevel tålt tidens tann og i den grad de leses, leses de ikke nødvendigvis som ideologiske kampskrift. «Jeg har ikke lest så mye fascistisk litteratur», innvendte William S. Mørch, redaktør for litteraturavisen BLA, da vi pratet om politisk kunst. Men han hadde lest flere av Ezra Pound sine verker. For min del slo det meg at det slett ikke var den problematiske undertonen i Hamsuns Markens Grøde som vippet meg av pinnen da jeg leste den for første gang. Snarere var det syntaksen, språket og bildene jeg aldri hadde lest maken til før. Noen bøker setter seg og jeg husker hvor jeg var da jeg leste Markens Grøde for første gang: på vei fra Hamar til Elverum, det var sommer og det var dritvarmt i bussen og jeg dreit lodrett i at Inger var «lapp», at hun drepte barnet sitt på grunn av et hareskår, eller de rasistiske skildringene som fulgte. Men det lugger litt, gjør det ikke? Å sammenligne Stjernens navn er malurt med Pound og Hamsuns verker er litt skeivt. Ikke bare på grunn av kvalitetskløften. Også fordi Køppens samling leses nettopp som et kampskrift: «JERES DELTE IDEAL-VERDENS-PSYKOSESER

SÅLEDES UD: EN GLOBAL PÆREVÆLLING AF ARGENTINSKE OG INDISKE WOLT-BUDE, DER LOGERER 20 SAMMEN I EN TREVÆRELSES I RØDOVRE, FRAVÆRENDE GLASØJNE ILLUMINEREDE AF IPHONE-SKÆRME, UDBRINGER MAD TIL ET DEKADENT, HYPERSPECIALISERET OG ENSOMT FOLK.» Jeg leser utdragene jeg har funnet fra samlingen om igjen og om igjen, og jeg lurer på hva vi hadde tillatt oss å tenke om dem dersom Køppen var en Strindberg. Om tankegodset var kledd i et bedre språk, skrevet av en bedre penn? Kunne denne antiwoke-litteraturen vært tillatt da? Postpolitisk, prepolitisk, metapolitisk Det minner smått om debatten som oppstod da Matias Faldbakken ga ut Macht und Rebel under pseudonymet Abo Rasul i 2002. Det er William S. Mørch som minner meg på boken, og at de anti-sosiale elementene av nazisme og pedofili er et grep i Macht und Rebel. Det er ønsket provokasjon. Når tankene som samfunnet har støtt inn i skyggene, plasseres innenfor omslaget av et litterært verk, en bok som blir kjøpt og lagt under juletrær, blir det akseptert med et nikk mot den kunstneriske friheten. Da Faldbakken avfeide spørsmål om egen politisk overbevisning etter utgivelsen, markerte han likevel et skille mellom kunstens liv og hans eget. Det gjorde Macht und Rebel til en forlengelse av en større kunstnerisk praksis, ikke en forlengelse av ham selv. Som del av et «multikonseptuelt kunstverk», ble den litterære ikke-kvaliteten til anti-litteratur; romanen var skrevet dårlig med vilje og premisset for å vurdere det nazistiske og pedofile innholdet ble et annet enn når vi prater om Fredrik Lind Køppens Stjernens navn er malurt. «Det er ikke lett å være edgy på venstresiden,» sa William S. Mørch i telefonrøret.

Romanen Macht und Rebel av Abo Rasul/Matias Faldbakken

JUNI 2026

Kanskje var det det jeg tenkte, at Køppens samling var edgy, men nei, jeg kan ikke tenke sånn. T-skjorten til Køppen bekrefter jo at hans politiske ståsted befinner seg på andre siden av den usynlige veggen, utenfor randsonen av det aksepterte.

Ikke på kanten, edgy, men over og hvis man skriver ut det forbudte vil noe katastrofalt skje. I hvert fall blir samlingen katastrofalt dårlig, et slags politisk knekkpoetisk manifest. Den brede omfavnelsen av Michel Houllebecqs romaner er den største indikatoren på at anti-woke litteratur kan anses som god (nok). I den grad Houllebecqs bøker har høstet kritikk, har kritikken vært rettet mot romanenes innhold, ikke deres litteraritet. Mottagelsen av Simon Strauss’ Syv netter – som lefler med nokså konservative forestillinger om ugudelige overskridelser – var

blandet, men ingen har ment at det ikke er litteratur. Om en annen «høyrevridd» poet klarer å skrive et bedre verk, gjenstår å se. Om vi i så fall aksepterer skriftens anti-wokeisme og anti-antirasisme, grunnet kunstens grenseløse frihet, vil vise seg. Hvem vet, kanskje omslaget på romanen jeg river glinset papir av neste jul er prydet med fraktur-skrift.

STOFF 29

K U LT U R S T O F F

HESTER V65

HESTER V65 Nysgjerrige på travløp tar Stoff turen til Bergen Travpark for å sjekke ut hverdagstrav. Hittil er journalistene bare kjent med kusker av typen plate, så dette blir en ny opplevelse. Tekst Aurora Fykse og Synne Syslak Foto Randi Marie Glomsrud Vi har lenge tenkt på hester. Ikke bare fordi det er hestens år, fordi algoritmene konstant mater oss med hestevideoer eller fordi Patti Smiths beste album Horses fyller 51 år i år. Men fordi, hva er egentlig greien med hest? Og ikke minst, hva er greien med hesteløp? For å finne svar, forsøkte vi å ta kontakt med Bergens lokale travpark, Bergen Travpark (heretter BT). Etter ubesvarte mails måtte vi ty til konfrontasjon via telefon. – Hei, jeg ringer fra studentmagasinet Stoff. Vi ønsker å komme på V65 i kveld, kan vi ta med oss en fotograf?

30 STOFF

– Hva er det dere liksom vil finne ut av? Hun er vel redd vi har fått med oss avsløringene om overgrep i hestesporten på Norge bak fasaden. Og det har vi, men vi forklarer til damen på telefonen at vi bare er nysgjerrige på travløp. Hun forteller at vi må sende mail. Vi har sendt mail, sier vi. Vi får beskjed om å sende en til. Da får vi et veldig hyggelig svar fra daglig leder som ønsker oss hjertelig velkommen, men forklarer at dagens V65 antageligvis blir ganske rolig. Han skriver at «hverdagstrav» kanskje ikke er så spennende.

Men vi tenker tvert imot at hverdagstrav er akkurat det vi ønsker å se. En av journalistene har nylig lest en selvhjelpsbok og vet at det er hverdagen som utgjør de virkelig store øyeblikkene i livet. Journalistene er ikke kjent med hvordan travløp fungerer. Og dette begrepet, hverdagstrav, forstår vi ikke helt. Er det noe annet enn helgetrav? Finnes det festtrav? Vi håper utflukten kan gi oss noen svar. Hvordan kommer man seg til Bergen Travpark? For å komme oss til BT tar vi 300-bussen til Haukås, og må gå gjennom den store næringsparken.

Det er faktisk ganske fint her? Vi går forbi en søt liten bekk i skogen, før et stort anlegg åpner seg foran oss. To menn snakker i en høyttaler, men vi skjønner ikke hva de sier. Snakker de norsk? Når vi kommer nærmere, innser vi at de bare er fra Stavanger. Faen. Men så ser vi hester. Jippi! Kuskene ser ut til å være veldig unge, og hestene er veldig små. Etter hvert blir det klart at dette er et ponniløp, et slags oppvarmingsnummer til det store løpet, med de store hestene. Travhuset ser ut som en blanding av et idrettshus og Alfheim svømmehall. Vi går inn og det første som møter oss er en stengt bar. Innerst i et dårlig

JUNI 2026

K U LT U R S T O F F belyst hjørne står en gammel mann og krysser av en tippe-kupong i det som ser ut til å være en forlatt spillkiosk. Veldig David Lynch. Vi tipper at han tipper, før vi finner kafeteriaen, som minner om en fergekafé. For å beskrive stemningen i denne kafeteriaen gjør vi følgende notater: gjennomsnittsalder på seksti, gjennomsnittskjønn er menn, gjennomsnittsetnisitet er norsk. Her er det wallstreetstemning: Sleik, polo-skjorter og swix-vester. Dette er kanskje det man kaller en hvit pub. Før vi kom til travbanen, måtte vi forberede oss litt. Rikstoto forklarte oss det viktigste: V65 og V75 viser til 6 eller 7 løp. 5-tallet viser til at du kan vinne premie ved å tippe riktig på 5+ løp. Man kan fylle ut egne bonger, eller bruke «Stalltips». Stalltips er et ferdig utfylt spill der en maskin velger favoritthester for deg. «Her trenger du ikke ha peiling på hest for å spille», hevder Rikstoto selv. Men vi ønsket å velge hester selv, og vi valgte basert på navn: Løp 1: Head over Heels Løp 2: Bjørnemyr Tix Løp 3: Alve Kongen & Svidd Gummi Løp 4: Alm Romeo Løp 5: Present Tile & Velten Swarovsky Løp 6: Pastor Pete & Whos that Girl L.L

– Jeg har aldri vært her før. – Ok. Journalisten føler seg avvist og returnerer til bordet. Den andre går opp til baren for å bestille det samme. – Jeg tipper du sitter ved det samme bordet, sier bartenderen (som plutselig er veldig pratesyk?).

– Godt tippet. Lokkfløyten spiller En av oss går opp til baren for å bestille en club sandwich, og prøver å slå av en prat med bartenderen:

Vi tenker: flaks at noen tipper riktig i dag.

Utenfor varmer de opp til første løp. Nedtellingen begynner, og for å få opp stemningen spilles en låt som minner om drikkelåta “Opus”. Stemningen tar seg opp så mye som den kan i et rom med gamle hvite menn i vest. Melodien har effekten av en lokkefløyte, for mennene trekker samlet ut på balkongen. Og med det starter løpet! Kane er første hest ut. Etter han kommer nr. 4. De sier noe om Head over Heels. Hva faen er det kommentatoren sier? Han høres ut som en auksjonist, det går så fort. Hillary Hei vinner første løp. De spiller «Take Me Home, Country

Roads» på anlegget, og mennene på balkongen klapper rolig når vinneren rir forbi. Så går de inn igjen til baren. Spillverten om milliongevinst Kanskje vi skal prøve å komme i prat med noen som kan svare på spørsmålene våre. Hvem vet bedre enn spillverten, han som tar imot de fysiske tippebongene? Han sitter ved et litt kjipt bord i et hjørne ved siden av baren.

– Kan du forklare hvordan dette fungerer? – Hva mener dere? Han har vanskelig for å forstå at noen har tatt veien helt ut til BT uten å kunne noe om hesteløp. Han forklarer de ulike løpene, men dette kan vi jo mye om fra før av. Vi spør heller om hvordan det er å være spillvert på BT, og han forteller at det pleide å være mer liv i travparken. – Før var det fire boder på rad her, men nå er det bare meg. Men neste helg er det V75 og da blir det nok fullt her. Da kommer vi til å ha en bod nede også. Han forklarer at V75 er både i Sverige og Norge, og dermed kommer det flere folk for å se og spille. Hesteløp er større i Sverige, sier han. Vi spør hvorfor, men da blir vi avbrutt av en veldig gammel mann som skal levere en spillbong:

JUNI 2026

STOFF 31

K U LT U R S T O F F

– Her i Norge er levestandarden for høy. Man gidder ikke å spille. Men der borte er de så fattige at de må. Vi nikker selvsagt til dette. Vi graver videre, og spør spillverten om han kan mye om hest. Det kan han ikke.

– Vedder du? – Jeg pleier å gjøre det, men jeg bruker Stalltips. I dag har han kjøpt en bong sammen med fire andre, og forteller stolt at han derfor ikke trengte å betale mer enn 50 kroner.

– Hvorfor startet du å jobbe her? – Fordi kona mi jobber her. Vi spør om han har opplevd at noen har vunnet masse penger mens han har vært på jobb, og han forteller om en mann som vant en million en gang. Jøss, sier vi. Da bryter en ny mann med spillbong i hånden inn: – Jeg vant 1,7 mill en gang.

–Er det lenge siden? – Ja, mange år. Det var tidlig på 2000-tallet.

– Husker du navnet på vinnerhesten? – Det var jo syv hester. Han delte da potten med de andre han kjøpte bong med. De er visst en fast gjeng på fire stykker som pleier å spille sammen. Vi synes det er fint at det finnes et fellesskap i hesteløptipping. Kanskje dette er kuren mot ensomhet blant menn?

32 STOFF

Vi spør hvordan de bestemmer hvem de skal tippe på. Han tar frem spillprogrammet og peker på den ulike statistikken; hvor mye hestene har vunnet tidligere, hvor raskt de har løpt og hvor mange som har veddet på dem.

– Hva baserer Popularitet?

dere

det

siden av sier prosit. Han spør oss om hva som er favoritthesten vår. Vi svarer nr 5. Han sier at han kunne se det på oss. Vi spør om han liker hest. Han drar opp ermet og viser en hestetatovering. Han snakker svorsk, påstår han. Vi mener det er svensk.

på?

– Nei. Det er ikke gøy å vedde på de populære. Hva er vitsen med å vinne 150 kroner når du har vedda med 600? Andre løp rundes av og Bjørnemyr Tix (løpets favoritt) vinner. Jippi. Fordi vi holdt på med seriøs gravejournalistikk fikk vi ikke med oss så mye mer enn det. Men vi er glade for å ha veddet på riktig hest, og sure for KI-country-sangen som spilles av etter løpet. Livet på travbanen er fullt av kontraster. Hvert løp er en kortvarig begivenhet, men en god anledning til å trekke litt luft (eller tenne en sigarett, ser det ut til) på balkongen. Vi får ikke med oss hvem som vinner. Endelig kommer maten vår. Vi tar en bit og bemerker:

– Det smakte godt. Servitøren ser overrasket ut. Hun er en moderlig karakter med røykestemme. Kan det være kona til spillverten? For pappa Denne runden planlegger vi å virkelig følge med. Vi går ut på balkongen. Vi skal satse alt. Den ene journalisten er allergisk mot hest. Det klør i nesa. Hun nyser og mannen ved

Han forteller at han er interessert i hester, og har jobbet med gallopp i Amerika. Dette yrket arvet han fra sin far, som visstnok emigrerte til Amerika for å kjøpe hester for Saudi-Arabia på 80-tallet. Uoppfordret kler han av seg, og viser at hele høyre arm er full av tatoveringer. Han starter øverst med skulderen: penger, deretter hester som løper, så en stripper og Miami skyline. Jaja. Han sier: – Det är för pappa. Kompisen hans slenger seg på. Han kommer fra Riga, og liker å ri på hest med vennene sine når han er hjemme. Han er i Norge for å gjøre «bisniss».

– Hvilken bisniss? – Litt av hvert. Byggebransjen. Han forteller om noen småjobber han gjør nede på Dokken. Journalistene velger å lukke ørene. Dette føles litt som å sette seg ved feil bord i kantina. De som følger med på løpet ser på oss med halvstygge

blikk. Vi kommer oss til slutt unna. Løpet fullføres, og som den svensktalende mannen forutså, vant hest nr 4. Så selv om vennskapet vårt ble kortvarig, må vi anerkjenne at han kjenner sine hester. The winner takes it all For siste løp velger vi å sitte inne. Pausen bruker vi på å reflektere litt over dagen. Bergen Travpark, BT, har vist seg å være et underlig sted. På overraskende vis er det et veldig bra tredjerom. Gratis inngang og mulighet for å se på hester i all deres prakt. Selv om gamle menn hersker over dette rommet, er faktisk to yngre kjærestepar til stede som ser ut til å nyte en date-night. Kanskje dette er Ytre Åsanes nabolagsbar? I det siste løpet er det Pastor Pete som går av med seieren, og igjen er vi fornøyde med vår navnebaserte vedding. På grunn av spontantipping på hesten Tequila Love blir utsiktene plutselig mye bedre. Inn på konto ruller nesten 300 kroner, og selv om det bare er halvparten av beløpet brukt, dekker det tur-retur bussbilletter. Avslutningsvis tenker vi likevel at stalltips antageligvis er et bedre utgangspunkt enn navn alene. Vi bestemmer oss for å gå, og på høyttaleren spiller de «The Winner Takes It All» av ABBA. Poetisk.

Redaksjonen anmerker: Magasinet Stoff har aldri gitt økonomisk støtte til pengespill, verken statseid eller privat.

JUNI 2026

K U LT U R S T O F F

KAN DERE VÆRE STILLE , VÆR SÅ SNILL Løst gjenfortalt. Tekst Sylvester De Faria Loe Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund Jeg prøvde nylig å skaffe meg en dumtelefon – et prosjekt som går sånn halvveis. Jeg brukte den en ukes tid, så gikk jeg sakte over til noen dager med smarttelefon, og nå, ja, nå bruker jeg bare smarttelefon. Jeg har dårlig samvittighet, så dårlig samvittighet, at jeg ofte går rundt med både dumtelefonen og smarttelefonen i lomma samtidig. Jeg tenker at jeg på et eller annet tidspunkt i løpet av dagen, hvis skyldfølelsen blir overveldende, skal bytte over til dumtelefonen. SHOCKER: det skjer aldri.

Hei. Minner om at det skal være stille i oppgangen kl. 23. Vurderer å kontakte politiet. Hva er det jeg holder på med? Hei! Er det mulig å skru ned volumet litt? Ja, det får gå, tenkte jeg.

Likevel går jeg med dumtelefonen i lomma, sammen med den andre, smartere, storebroren. Jeg venner meg til varslingene, de som i utgangspunktet skal irritere meg, og scroller meg gjennom reels. Jeg innser sakte, men sikkert, at dumtelefonen — som smarttelefonen — er en sosial konstruksjon som gir meg oppmerksomhet og putter meg inn i en sosial demografi, som jeg sikkert tilhører, men som jeg prøver komme meg ut av. Prosjektet ga meg ingenting. Og nå, når jeg skriver dette, innser jeg hvor uoriginalt det er å skrive om dumtelefonens poserende effekt. Men her om dagen var jeg likevel glad for at jeg hadde telefon, og da spilte det ingen rolle om den var dum eller smart. Jeg lå i senga og leste bok, som man så ofte gjør i disse dager med smarttelefoner, AM I RIGHT? Så begynte senga å riste, lyden strømmet opp gjennom gulvet, og jeg kunne høre ropene fra de fulle menneskene to etasjer lenger ned. Faen heller, det er fest, tenkte jeg mens jeg prøvde å fokusere på (nei, Word! Jeg vil ikke skrive «å sette søkelys») de tilfeldige tegnene vi kaller skrift. Men jeg klarte ikke. Lyden var for høy. Jeg gikk ut på kjøkkenet; bestikket klirret i skuffene, det samme gjorde glassene. Irritasjonen steg. Jeg begynte å skrive på en melding:

Jeg sendte meldingen og gikk på do. Jeg så meg selv i speilet. Er jeg virkelig en sånn person som sender melding og ber folk være stille når de koser seg? Jeg fikk vondt i magen — jeg er virkelig en sånn person. Jeg gikk ut av badet og plukket opp telefonen. Nice, bare sett av to personer. Jeg slettet meldingen og gikk ut. Jeg kikket opp på de store eiketrærne som troner over inngangspartiet. Jeg så på bladene, grønnfargen. Det er virkelig vår, tenkte jeg. Jeg hørte musikken spille der inne. Bassen som runget i hele nabolaget. I et øyeblikk ble jeg rolig, kjente bare luften som fylte lungene mine. Så, ja. Så stoppet musikken. Skammen som i et øyeblikk hadde forsvunnet, var tilbake. Var det min melding som hadde fått dem til å skru av? Døren åpnet seg bak meg. Jeg snudde meg. En av de keege gutta som bodde i førsteetasje var på vei forbi meg. «Var det du som sendte melding i chatten?» spurte han. Jeg så på ham. Jeg følte meg varm i kroppen. Ansiktet mitt var på vei til å bli farget rødt.

Hei! Jeg skal legge meg, kunne dere skrudd ned lydnivået? «Ja», mumlet jeg mens han smatt forbi meg. Nei, det blir for snilt. Hva med: «Takk», sa han, «du gjorde oss alle en tjeneste».

JUNI 2026

STOFF 33

K U LT U R S T O F F

STOFF MELDER Trenger du en ny podkast å høre på? Kanskje en film å se på lørdagskvelden? Eller bare et generelt livsstilsråd? Ja, da synes jeg du skal lese det jeg har å melde. PODKAST

DOKUMENTAR

Historiske kjendiser Det finnes mange dårlige podkaster der ute. Men det er én som i det siste har fått meg til å glede meg til å ta frem headsetet og lytte: Historiske kjendiser fra NRK.

Hackaren Siggi Denne fikk jeg anbefalt av min øverste sjef, Åse Stefansen. Og jeg må si, Hackaren Siggi skuffet ikke. Hackaren Siggi er dokumentaren om islandske Sigurdur Thordarson, også kjent under navnet Siggi, som var med på å starte den omstridte nettplattformen WikiLeaks allerede som syttenåring. Vi blir kjent med Sigurdur og relasjonen hans til Julian Assange. Vi får også et innblikk i hvordan Sigurdur jobbet med FBI, og hans, mildt sagt, kontroversielle forhold til yngre gutter.

Episodene om Napoleon var like underholdende som stressende å lytte til. Jeg ble faktisk så stressa av å høre om hva Napoleon gjorde som tjueåring – han var up-and-coming-offiser – at jeg måtte ringe pappa, og be han betrygge meg om at mine egne prestasjoner er mer enn bra nok for en tjueenåring. Podden er ikke bare en kilde til nevrotisisme, altså. Den er også underholdende og lett fordøyelig. Når jeg lager middag, for eksempel, koser jeg meg gløgg med å høre om hvordan Kleopatra forførte en middelaldrende, grisete Cesær. Så, hvis du vil ha litt lavterskel støy på øret mens du trener, vasker klær eller gjør noen av de andre hverdagslige aktivitetene du bedriver, anbefaler jeg å sjekke ut Historiske kjendiser.

Tekst Sylvester De Faria Loe Foto Hanna Oen Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund

Dokumentaren skildrer journalistikkens store spørsmål om ytringsfrihet og etikk gjennom Siggi, et tilsynelatende komplisert og ødelagt individ uten emosjonell retning og moralsk sans. Men historien er mer komplisert enn som så. Til tider kan Sigurdur virke som en oppegående og ærlig type, for så å bli portrettert som en løgnaktig, pedofil svindler. Og det er nettopp her dokumentaren blir interessant: for hvem er den ekte Sigurdur? For å finne ut av det får du se dokumentaren på NRK da vel, hehe.

FILM

LIVET

Michael Mamma var på besøk i helga, og som man gjør når foreldre er på besøk, dro vi selvfølgelig på kino. Denne gangen skulle vi se den nye filmen om pop-ikonet Michael Jackson, med den rungende tittelen Michael.

Støyreduserende headset Det er ikke noe nytt å påpeke at de fleste av oss lukker verden ute ved å bruke headset, med eller uten musikk, uansett hvor vi går og hva vi gjør. Det er heller ikke uvanlig å påpeke at dette ikke er bra for oss. Så ja, jeg føler meg litt belærende og lite nytenkende når jeg skriver om det nå.

Jeg hadde verdens laveste forventninger på vei inn i salen, og jeg må si: Dette er en av de verste biopicsa jeg noensinne har sett. Den forteller en totalt uproblematisk historie om det tilsynelatende lettsindige, musikalske geniet Michael Jackson – uten å nevne det alle tenker på. Likevel blir jeg nødt til å anbefale den, for musikken, dansingen og tilstedeværelsen til Michael Jackson gjør deg, mildt sagt, gæst. Hvis du vil ha to timer med ren Michael Jackson fan pleasing, anbefaler jeg deg å komme deg på kino. Bare ha i bakhodet at han faktisk var pedofil da.

Men likevel vil jeg anbefale å ta dem av, bare for en liten stund, siden denne utgaven tross alt handler om støy. Lytt litt til omgivelsenes omsluttende bakgrunnsstøy, fuglene som synger, bilene som kjører, kanskje du overhører en spennende samtale. Det gjorde i hvert fall jeg for en stund siden, da jeg sto i en heis i Berlin med to tilfeldige middelaldrende damer, hvorpå den ene sa på norsk: «Å det er så deilig å være i utlandet fordi da er det ingen som forstår hva vi sier». Jeg så mitt snitt, smilte og sa: «Ja, jeg er helt enig. Det er så jævlig digg». Det hadde ikke skjedd hvis jeg hadde hatt på headset, for å si det sånn. Ta dem av!

STOFF 2025 34 OKTOBER

K U LT U R S T O F F

KULTURELL FØRSTEHJELP Åh snart sommer og skolefri. Bare synd vi fyller huet med så mye eksamensangst at vi ikke vet hvem vi er eller hva vi liker når ferien kommer. Frykt ei, vi hjelper deg. Tekst Redaksjonen FESTIVALER Bergtatt, 2. - 4. juli. 3 dager på Luster med slip`n slide, strikk og drikk, skogsrave og vinsmaking. Så var det også noen artister som skulle spille? Morellfestivalen, 23.-25.juli «Landets søtaste festival» hevder de selv. Mulig det. Får se om Hellbillies fikser biffen. Dragefjellet minifestival, 8. august Tiårsjubileum for denne koselige nabolagsfestivalen. Ålesund sjakkfestival, 12.-14. juni Hvem faen bryr seg om dette? Trøkk and truck, 30. juli - 1. august «Big rigs. Veteranbilar. Drifting. Lastebilar. Feit musikk. Endå feitere folk.»«Spinnvill. Gal. Gummi.» Ekstremsportveko, 21.-28. juni Dødsforakt og nachspiel til morgengry i skjønn forening. Og så en hel uke da. Sildajazz, 5.-8. august Bjørn Eidsvåg, legenden Arild Andersen. Trenger vi si mer?

Svartediket av Mats Tønjum Alfsen Sju hundre sider dikt. Visstnok utsolgt. Utrolig. Men den kommer i nytt opplag snart, sier poeten. Vi får håpe det ikke tar like lang tid å trykke opplag som å utgi. Anmelderen i Morgenbladet var usikker, men overbevist om poetens talent. Et epos om Svartediket, ungdomstid og mytologi. ALBUM Bygdetrapen av HC og Subaru Ja, vi elsker bygdelandet. Eller Vogue gjør det. Og det Vogue liker, liker vi. Bygder og trygder. Neida. Jo! Få med deg konserten på Rommet 29. august. De har skjønt det Vogue har skjønt det vi har skjønt. Når gutta fra Telemark inntar episenteret for kulhet må det jo bli bra. Husk wunderbaumen? Eller bare ikke vær en kjerring? New Times Better Times av Sigrid Lygren Fint akustisk blir litt skummelt, men sommerlig absolutt. Lygren synger uanstrengt om vondt og godt og man fornemmer en Susanne Sundfør, men annerledes på den bra måten. Albumet er utgitt på Nyjazz Records. Det er et ungt, nyoppstartet plateselskap. Kudos. Vi håper verken selskapet eller Lygren blir spist opp av markedskreftene. Nå skal vi leke av Sigurd Rogde Utbryter fra Hersleb visekollektiv og ja, ikke bergenser, men gjetord sier at Jan Eggum har stemplet plata som bra, og da må den jo være det. Nesevis visesang. Nedpå påskrudd. Fra under vann til oppå tak. Du skjønner.

BØKER Sosialistenes guide til Bibelen av Sofie Marhaug og Mímir Krístjansson Er Beelzebub kapitalherrens forfader? Job den naive akjsespekulanten? Gudfryktig eller ei, en sosialistisk guide til Bibelen vekker leselysten. Dessuten må man jo lese den om man skal bli forfatter. Urmetaforene. Gud sa: la det bli lys og arbeideren hevet sigden. KrF mener riktignok den er dårlig. Ja, vi vet ikke. Holder oss for gode til å skrive om nihilisme osv.

Jeg skriver for å bli et menneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold Her er samtaler om litteratur med litterater som Dag Solstad, Edward St. Aubyn og Elizabeth Strout. Samtaler om å skrive seg fram. Til et menneske. Til litteraturen. Vitende eller uvitende. Vekker også skrivelysten. I sommer kan du bli til i skriften. Det holder å sende en melding til mamma. «Jeg er glad i deg», kan du skrive og så har du skrevet fram et uanstrengt forhold til din mor. Ikke så godt romanmateriale, men lystløgnen skal ingen få ta fra deg.

Av Casper Sørestrand

JUNI 2026

STOFF 35

REKREASJONSSTOFF

STØY, KAKOFONI, BALUBA, S LURVELEVEN Tekst Elise Brudevoll Skjekkeland Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund

Atter en gang kan du leke med ord i vårt nyeste kryssbråk.

VANNRETT 3. oppdrettsavgift, eller koseord som en rosa motstrømsfisk kan kalle sin partner 5. tog, eller et sprøtt bilde 8. purk som MÅ påse at reglene for utforming og bruk av norsk tradisjonsdrakt følges 11. søsterdatter 13. noen som spiller på et svært og mørkt strykeintrument 14. taktmåler som høres ut som person som spår været 16. den ubehagelige konsekvensen dagen derpå 21. lydhermende ord, du lærer av sjefen av alle sjefer i sesong én episode to 22. midlertidig bopel for lønnstakere 24. puss, tøv og apestreker, trolig fra nederlandske «babbelguigje» 26. å lette på trykket 28. roggbif i synsorganet 29. dansende baconopphav, eller stripete snop 31. Tintin, Nemi og Pondus 33. høstassosiert frukt som kan brukes i pai eller som hodeplagg i Minecraft 34. kontrollert foreldet, krydret kål 35. å tre frem og gjøre noe for første gang 36. oppstår ofte når en dag klemmes inn 39. samlingspunkt for kjøretøy som ofte forkortes til «ruta» eller «ruten» på folkemunne 41. handelsplass for vingeløse parasitter 45. spinatspisende og sterk topp av hus, eller iherdig slit i siste liten 47. grunnlagt av Ingvar Kamprad fra Elmtaryd og Agunnaryd 48. det norske nyordet for gonoré 49. økonomisk overskudd 51. periode med spesielt vær grunnet klimaendringer, eller varm dønning 53. hva lever hele sitt liv i grava? (hint: finnes i Grieghallen) 54. utdeles av både Nobel og Fifa 55. et tap, eller en hypotetisk allianse fra Nederland 56. nedbørshyllepilot, eller en bokførende tallsjåfør 57. en verdens verste Renate som i det siste oppholder seg i liminale rom fra 4chan

36 STOFF

JUNI 2026

REKREASJONSSTOFF

A, SKRÅL,

LODDRETT 1. et kvinnenavn etterfulgt av fottøy, eller en floppende tabbe 2. klor og annet som lysner og fjerner farger 4. tåpelig eller vrøvlete person, eller vitsemakende mannlig sau 6. ukens første, og kanskje litt blå 7. én av de fire store (i kasting i friidrett), formet som to tallerkener lagt mot hverandre 9. lettleste og nivåbaserte barnebøker for å øke lesekondisen, eller en kjøttetende lektyresluker 10. frukt som er best hard, eller symbol for en idé, eller et opplyst glass 12. smerte for en annen 15. veldig liten, eller kortform av liten elektrisk «hvitevare» du ikke bør putte metall i 16. her kan noen potensielt applaudere i årevis og andre kan vinne en gullpalme, -bjørn eller -flue 17. en type salami, eller lydlig og lystig fryd 18. beskyttelse mellom biler i motgående retning 19. etterlatt albueknuff 20. skinnende og solid helsett av klær som beskytter mot væte 23. begrep for teknologi rettet mot kvinnehelse (hint: se mensensaken på side seks) 25. bruningsapparat, eller noe som beveger gjærbakst raskt frem og tilbake, alternativt opp og ned 27. pratende møbel, eller kjent fjellplatå 30. befolkningslære 32. person som småstjeler 35. konsentrert rytmisk og formidlende tekst 37. henger sammen med følelser, ifølge Jane Austen 38. trykkmåler, eller pøbb, rund vokal og lengdeenhet 40. sårt trengt den sekstende mai, eller kallenavn på en skremmende oppkjøringssensor 42. fleksitid i egen bolig 43. fundering og gjetning som høres ut som en type kjeks 44. etasjeskillende overgang som går både oppover og nedover 46. fallos 50. litt meta fordi du ser på et akkurat nå 52. bevisst manipulerende kommunikasjon for å fremme skjulte agendaer

JUNI 2026

STOFF 37

REKREASJONSTOFF

KVISS Personleg synest eg kviss er litt støyete i seg sjølv. Men eg skal berre snakke for meg sjølv; her er ein kviss om støy.

Ansvarlig redaktør, Åse Stefansen (2025 - 2026)

Av Stoff er du kommet, til Stoff skal du bli, av Stoff skal du igjen oppstå.

Stoff-redaksjonen har holdt det hemmelig for sjefsredaktøren at det er hun som går av med døden i denne utgaven. Begrunnelsen for dette er den simple årsak at hun nok ikke ønsker å få oppmerksomheten dette uunngåelig medfører. Ei heller er det vel så mange som ønsker å erklæres døde mens de vitterlig fortsatt lever. Det er med tungt hjerte vi sier et siste farvel til vår høyt elskede ansvarlige redaktør. Hva skjer med ansvaret nå? Åses tilstedeværelse i redaktørstolen etterlater et gapende hull: som en fest uten musikk eller en sykkel uten hjul. Slik blir også Stoff uten sin eminente ansvarlige redaktør. I fremtiden vil det ikke være snakk om å hoppe etter Bjørn Wirkola eller å fylle noens sko, men snarere vil man måtte redaktørere som Stefansen. Hun etterlater seg også mange gode ting i magasinet. «Spaltene er utdaterte», sa hun, og så fikk vi inn nye spalter. Hun ville ikke skrive leder, og så fikk lederen et kunstnerisk uttrykk den nok aldri har hatt før, eller vil få igjen.

Tekst Asta Eikemo Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund

1. Kven har skrive boka White Noise? 2. Knausgård blei i mai tildelt tittelen som æresdoktor. Kor mange var det som fekk denne tittelen i år? 3. Kor stort er spekteret for kva menneske kan høyre (i hertz)? 4. kor mange av dei bergenske Walk of Fame-stjernene er blitt stelt? 5. Kva gjorde musikkstykket til John Cage 4:33 så spesielt? 6. Kva for ein tolv år gammal nepobaby til støyete kjendis debuterte med EP i mai? 7. Og så noko om … kvile. Kor mange kvile- og ammerom finnast det på UiB?

8. Og så noko om det motsette av kvile: aktivitet. Kor mange gonger må ein tråkke rundt på ein sykkel for å få straum i ein time? 9. Kor mange desibel kan læraren lovleg produsere i ein undervisningssamanheng? Ikkje på yrkesfag. Ikkje akkurat: slingringsmonn på tre. 10. Kva er forskjellen på subog supersonisk hastigheit? 11. Kor fort må ein køyre for å bryte lydmuren? Slingringsmonn på 100. 12. Til slutt noko utan støy: Studentavisa Universitas har tilsett ein ny ansvarleg redaktør. Kva for ein tidlegare stoffjournalist er dette? 1-4: WRÆÆÆHHH 5-8: kaboing 9-12: hhh

Nei, det er ikke godt å vite hva som vil skje med Stoff uten Åse. Hennes seriøse holdning og nøyaktige blikk for magasinet, har unektelig ført til mange sene netter med korrekturlesing og tekstdiskusjon, men så har da også resultatet blitt strålende? Støy … Åse var da vel aldri en spesielt støyete redaktør? Kanskje var det heller redaksjonen som stod for støyen. Kanskje Stefansen rett og slett ble støyet i hjel. Vi tar lærdom av dette. Aldri skal en noen gang støye så mye at det sender et annet menneske hele veien til det gudsforlatte Oslo. Vi håper på at Stefansens neste liv ikke blir i den store, skumle byen, som planene foreløpig tilsier. God tur videre, vår kjære ansvarlig redaktør.

38 STOFF

Fasit: 1. Don Delillo. 2. Ti nye. Gratulerer! 3. 20-20 000 Hz. 4. 14. 5. Eit heilt orkester stod på scena utan å spele noko i 4 minutt og 33 sekund. Musikken var sukka til publikum, stolknirkingar og andre lydar. 6. North West med N0rth4evr. 7. 13. 8. 60 til 90 gonger. Alt imellom er også riktig. Gratulerer. 9. 55.10. Subsonisk hastigheit er saktare enn lydens hastigheit, supersonisk er raskare!! Gratulerer. 11. 1200 kilometer i timen. 12. Ingemar Stirling Gundersen. Gratulerer!

Tekst Underredaktørene Illustrasjon Isak Reinhardsen Vittersø

JUNI 2026

NYHETS SAMFUNNSSTOFF

KOMPASSET Stoff hjelper deg å navigere i nyhetsbildet.

Karikatur av Narendra Modi som en slangetemmer i Aftenposten skaper overskrifter og debatt i Indias største aviser. Inderne overså tydeligvis den i VG i 2023, som Aftenposten rappa. Storstreiken i servicenæringen er ferdig. Nå kan man endelig sitte på kafé i timesvis

700 BI-studenter må ta eksamen på nytt etter

igjen, etter å ha kjøpt én kaffe.

en administrasjonsfeil. Hvem skal megle aksjene og eiendommene i mellomtiden?

Renholderstreik på UiBs fakulteter. Ta med denne utgaven på toalettet, i tilfelle alt annet skulle være tomt.

Polarforskere oppdaget en hittil ukjent øy på 130 x 50 meter i Weddellhavet utenfor Antarktis. Øya så ut som et isfjell fra lufta. Synet kan bedra.

USA feirer sitt 250-årsjubileum med MMA-fight-eventet «UFC freedom» på plenen foran det Hvite Hus. Norge-fansen priser seg lykkelig over at Aron Dønnum ikke er i VM-troppen. Utover dette oppfordrer de Solbakken

Student på UiO svindla en studentorganisasjon for en halv mill.

Norge briljerte i ishockey-VM. Synd det er VM i feil sport.

til å la Oscar Bobb starte. Bergen Walk-of-Fame Første gang en kvinne vinner en pris på Buekorpsets dag. Tittelen som Bergens beste fanebærer kan hun smykke seg med i fire år.

JUNI 2026

forsvinner bit for bit. Det er to fullmåner i mai! Det er once in a blue moon. Månesyklusen og månedesyklusen matcher ikke.

STOFF 39

Støy kan være bra. Støy kan være dårlig. Jeg presenterer marginale meninger om støy som kun fortjener en fotnote. til å klynMin roomie, Ingrid, er veldig god eller miståa ber stub hun ke som en valp når er meg mm skre n lyde Den ter noe i bakken. tinktet sins mor er det om alltid. Jeg lurer på

Fuglekvitter. Jeg elsker det. Jeg lagde fuglekasse i juleferien og en kjøttmeisfamilie2a har allerede flyttet inn. . 2

mitt.

Jeg håpet egentlig på en ørnefamilie, men jeg er fornøyd, jeg.

eier om at jeg måtte Jeg fikk beskjed av utl met mitt. Den lager en bruke avfukter på rom rten hatet jeg den. Nå forferdelig høy lyd. I sta jeg klarer ikke sovne er den white noise og samfunnet, jeg vet uten. Dette sier noe om bare ikke helt hva.

STOFF

Hvem fant

opp barn p

Frijazz ... øøh

Lyden av høye hæler synes jeg er flott. Den er så damete. Enda bedre med mok asiner med kraftig hel som har en skikkelig rund lyd. 5

jeg på. Som regel fordi Ofte blir jeg hysjet på jeg r pe ro er ng en ga snakker for høyt. No Jeg er 6a n ikke noe for det. biblioteket . Jeg ka 6b amerikaner. på SV-biblioteket 6a Riktignok første etasje rki, ett litt sånn støy-ana da. Der er det uans spør du meg.

g flexer ikke.

erikaner. Je 25 prosent am y and age. Ikke in this da

dahl e Anis ustvik n e l e A H Tekst rasjon Oda Illust

å museum eg

entlig?

sagt det 8 Motorsyklister, jeg føler jeg har riktig ikke. nok ganger, men jeg liker dere opp kkulykkeStopp med bråket. Stopp med trafi ir. ne. Stopp å være backupen til Mím

10a Den har til og med touch-skjerm. Den kan bli et nettbrett. Den har en app hvor du kan spille kabal!

nge all lyd ute! De Airpodsene mine kan ste krefter, jeg lover. Det er ikke besatt av onde 11a er... det er m-magi!

Er det verst å være døv eller blind? Det verste er vel kanskje å være Helen Keller. 9

min fiende. Men jeg Tasting på tastatur er 10a som lager en utrolig fin har fått meg en PC eneste problemet er at lyd når jeg taster. Det et har den PCen. ingen andre på bibliotek

11a

Ikke brenn meg på bålet.

Her er noen kjendiser jeg ikke kan fordra når de snakker: Sabrin a Carpenter, Debby Ryan, Trump, meg sel v, Elias Omberg, alle menn som har en podk 12a ast , Sydney Sweeney, Freud

Minus Steinar Klouman Hallert og Erlend Mørch 12a

når de Her er noen kjendiser jeg elsker mest nær sa, Fau d Tron ep, snakker: Meryl Stre man Klou ar Stein nt, akse alle med britisk kke. lbre Hjel Johs Hallert, fastleger og

Kan du oppklare noe av forvirringen? Er du fullstendig enig eller uenig i noen fotnoter? Send ditt svar/frustrasjon/åpenbaring til fotnotejenta@gmail.com