#83

bergen

f e s t i va l fo r d e få

•

•

m a r s 2026

ny norsk renessanse

•

n r 83

•

å r ga n g 12

• k a ja g u n n u fs e n e r g

•

n o s ta lg i s k g o d m u s i k k

NOVELLEKONKURRANSE Stoff ønsker noveller og kortprosa til vår novellekonkurranse i temautgaven «Støy». Er du den nye Jon Fosse? Eller mangler du 2500 kroner for å betale på leia i mai? Send inn din tekst (maks fire sider) til red@stoffmagasin.no innen 10. mai. Vi lover en kvalifisert jury (ikke oss altså, men skrivende og kritiserende som jobber med dette). Vinneren får en nett pengesum (2500 kroner) og blir publisert i temautgaven. Tema er «støy», tolk det som du vil. Ja, du kan skrive under pseudonym. Og ja, det er viktig at du sender inn innen fristen 10. mai.

innholdsstoff

4

LEDER

5

BOREALTISS

6

WIKIPEDIADAME

8

FRANSK NYNORSK

10

LOKAL POKAL

12

BRENNE, BRANT, HAR BRENT

14

FOTOSTOFF

18

KAJA, MY G

20

MÅNEDENS DEBUTANT

22

LATINAMERIKANSK FILMSTOFF

23

ET HYGGELIG GJENHØR

27

STOFF MELDER

28

KRYSSKROSS

30

KULTURELL FØRSTEHJELP

31

REKREASJON

5

8

22 14 31

ansvarlig redaktør

Åse Stefansen

samfunnsredaktør

Oskar Macdonald Dunlop

kulturredaktør

Asta Eikemo

fotoredaktør

Marie Hovdum Lind

nettredaktør

Benjamin Wittemann, Elise Brudevoll Skjekkeland, ­

illustrasjonsansvarlig

Emilia Valentina Bakke Ellingsund

grafisk ansvarlig

Casper Sørestrand, Emilie Myrene Stokke

some-ansvarlig

Aurora Fykse, Casper Sørestrand

webutvikler

Nikolai Gangstø

økonomiansvarlig

Sindre Gangstø

redaksjonen

Andreas Moldung, Anna Blikom Vollan, Aurora Fykse, August Kristian Blich Ramstad, Carl Ruge, Eirik Zondag Hustad, Elise Brudevoll Skjekkeland, Mikkel G ­ rimstad, ­Sylvester De Faria Loe, Stina Wolter, Synne Syslak, Ådne Granum ­Kjersheim

fotografer Daniel Solheim Bjørkedal, Hanna Oen,

Hild Berntsen, Ida Måren Løseth, Kathrine Albrigtsen, Nina Stamnes Søyland, Randi Marie Glomsrud

illustratører Casper Sørestrand, Emilia Valentina Bakke Ellingsund, Mari Nordgreen, Oda Austvik, Oda Bellen Haflan

grafikere Alberte Oline Mjøs, Anna Elisabeth Raud-

berget, Hanna Pernille Hollund Digranes, Håkon Sætran Blom, Randi Marie Glomsrud

daglig leder Linnea Lamøy styreleder Oskar Macdonald Dunlop Hanna Fransiska Høidal

forside (se fotostoff side 14-17)

publiseringsdato 24.03.2026 trykkedato 23.03.2026 trykkeri Schibsted trykk

lederstoff

UPROPORSJONALE PRISER ER ET VARSKO OM KULTURENS FORFALL Gåsa har åpna i Garage sine gamle lokaler i Christies gate. De nye eierne har uttalt at navnet, så vel som ut­ estedet, er en hyllest til den legendariske råkkebaren som etter tredve år som hjørnestein i det norske råkke­ miljøet, ble stengt ned etter en krangel med huseieren. Da Garage stengte dørene i 2018 skapte det furore, for det er få andre steder som har hatt samme betydning for musikere og musikkglade folk som de. Kulturlivet i Bergen tapte ikke bare et utested, men et arnested for rågode råkkemusikere da Garage forsvant. Spelle­ mannsprisene som prydet baren er et vitnesbyrd om det. Band som Kaizers Orchestra, Barbie Bones, Enslaved, Audrey Horne og Pogo Pops ga sine statuetter til Garage som takk for at de fikk spille der som ferske og relativt ukjente. Et annet vitnesbyrd er konsertene som ble holdt av en rekke bergensband og -artister da det ble klart at råkkeklubben kunne forsvinne: Store deler av musikk­ miljøet i Bergen stilte gratis opp for å sikre framtiden til Garage i 2017. Tross kamp og dugnadsånd var det lite som kunne gjøres for å stille opp mot kapitalkreftene som var i sv­ ing. Nå er utestedet blitt mer et gjetord, enn et minne, for oss som raver rundt i tjueårene, og det er en merkelig følelse å være lei seg for tapet av noe man aldri har vært en del av. Da man søkte opp «Garage» på tastetelefonen sin på tidlig totusentall, ble det rettet til «Gåsa», derav navnet på innflytterne i Christies gate 14. Med nikk til den tapte tid, ønsker baren å etablere seg i forlengelse av, men også som noe annet enn Garage. De vet de vil benytte seg av kjelleren, men ikke på hvilken måte ennå. De vet at de har store sko å fylle.

Så fikk vi betale dyrt for den nostalgien. Kortene ble trukket, og vi deiset inn i en sofagruppe boltet fast på den lille scenen i førsteetasje. Skal de ikke ha konserter her? Skulle ikke dette være en slags fornyelse av Garage? Vår gylne mulighet til å dyppe tærne ned i et levende kulturliv, et som ikke blør seg ut på grunn av nyimperia­ lismens markedslover? Dette skulle jo være vår lille tid­ skapsel, vårt lille møte med rabagastlivet. Det var overilt, kanskje grenset det til dårskap å tro at vi kunne finne et slags kulturparadis skvist inn mel­ lom Rævedilter og Hektors Hybel. Gåsas leiekontrakt er signert Bargruppen AS, barmonopolistene som i tillegg til sitt nye gullegg eier Vinyl, Vaskeriet, Dark & Stormy, Salong og Magda. De fleste andre utestedene i Bergen eies av andre store selskap. Til slutt betyr dette homogen­isering, og dyre ølpriser som ikke kun skyldes økte kornkostnader eller generelle markedssvingninger. Kulturlivet i Bergen har det ikke så godt om dagen. Det handler om at det ikke bevilges nok penger til det, nas­ jonalt så vel som lokalt. Ølprisene på Gåsa er ikke bare kjipe, men en påminner om en sviktende kulturpolitikk, som litt salt i et sår som stadig åpnes mer. Det er mangel på vilje, heller ikke fra dem som skal drifte Gåsa. Unge mennesker blir ikke bare sittende hjemme på grunn av skjermavhengighet, latskap eller manglende interesse. Når pengene ikke strekker til, og arrangementer, utstill­ inger og konserter blir utilgjengelig prisa, ligger ikke skylden hos «generasjon snøflak». Den ligger i politik­ ken. Stoffet i Stoff vitner ikke om en generasjon i kulturelt forfall, men at vi tvert imot higer etter mer. Vær snill å gi oss det.

Som nostalgianlagte ølhunder, stakk redaksjonen innom Gåsa etter et redaksjonsmøte. «En pils, takk.» «Vær så god.» På terminalen stod det 119 kroner. «Har dere studentpris?» «Nei, sorry.» «Ok. Shit.»

Åse Stefansen ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

4 stoff

Illustrasjon: Casper Sørestrand

mars 2026

k o m m e n ta r s t o f f

ET INNFORSTÅTT FELLESSKAP Borealis-festivalen bærer vestens dårlige samvittighet på skuldrene og geleider publikum gjennom nye måter å oppfatte virkeligheten på. Men hvem er egentlig festivalen til for?

Tekst August Ramstad Illustrasjon Casper Sørestrand

Borealisfestivalen gikk i år av stabel­ en igjen, for nittende året på rad. Borealis er en festival i Bergen for eksperimentell og sjangerkryssende musikk og kunst. Alt tilsier at jeg skulle vært begeistret for årets ut­ gave, men det er noe som skurrer. Er det jeg som er problemet? Årets festivals slagord er SOUND, SPACE og COMMUNITY, en slags likhet, frihet, brorskap for hipstere. Som publikummer på årets festival sitter jeg igjen med følgende spørs­ mål: Hvem er denne festivalen egentlig for? Arketypen i publikum er småbarnsforeldre i tredveårene med sliten baseballcaps og vide, avkortede bukser, et utvekslingsår i Berlin på CV-en og en eller annen tilknytning til kunstfeltet. For å ha «community» som en av festival­ søylene er det ikke åpenbart for meg hvem som inngår i dette fellesskapet – de fleste frivillige er utvekslings­ studenter, og mange av artistene har lite eller ingen tilknytning til den ­lokale musikkscenen. Til og med festivalstaben er i stor grad innflyttere, enten det er festival­ sjef Agnes Hvizdalek fra Wien eller kunstnerisk leder Tze Yeung Ho fra Oslo som for tiden er bosatt i Helsingfors. Tidligere kunstnerisk leder Peter Meanwell, som nok er den som har satt mest preg på

mars 2026

Borealis’ profil de siste tolv årene, er en tidligere BBC-programleder fra London. Det er ikke noe galt med å ville appellere til det inter­ nasjonale kunstfeltet, men dersom man ikke interagerer med hva som rører seg lokalt, fremmedgjør man seg fra scenen man ønsker å reflek­ tere. Borealis eksisterer innenfor en kunstsfære som tidvis oppleves inn­ forstått og utilgjengelig, og mangler en lokal forankring i stedene, felles­ skapet og lyden som utgjør Bergen. Så til tross for at konsertene jeg så på årets festival var imponerende og vel gjennomført, kunne Borealis like gjerne funnet sted i hvilken som helst annen by. Også nå, som i tidligere år, har Borealis et sterkt fokus på samisk kultur. Dette stammer fra ønsket deres om å påvirke strukturelle endringer i kunst- og musikkfeltet. Festivalstaben er åpenbart klar over kunstens politiske potensial og for­ midler perspektiver som nordmenn flest har godt av å bli eksponert for. Enten det er sjøfuglene som forsvin­ ner fra norskekysten, tap av samisk språk eller desentralisering av makt. Men det er noe ved festivalens profil som for meg er uløst. Er det woke-spøkelset som har satt seg i vrangstrupen på hvite menn som meg selv? Kanskje, men jeg l­ener heller mot at festivalens forhold

til viktig tematikk oppleves som selvhøytidelig og i for stor grad er bærende for kunsten. Borealis er kanskje ikke en så gøy festival, men det trenger den strengt tatt heller ikke å være. Det er et fint tilskudd til byen vår, for vi har kun et fåtall andre som tar eksperimentell

musikk og kunst på alvor. De produ­ serer ambisiøse konserter og fasiliterer for smale uttrykk på en gjennomført måte. At jeg ikke klarer å la meg begeistre for årets utgave, betyr ikke nødvendigvis at de gjør noe feil, bare at deres kjepphester ser annerledes ut enn mine.

stoff 5

samfunnsstoff

Wikipedia: Underprosjekter Kvinner er fortsatt kraftig underrepresentert på Wikipedia. Bak flere røde lenker er det kvinner som mangler sin plass i verdens største leksikon. Kvinner i rødt har som mål å gjøre dem blå. Stoff har tatt en prat med Brita Rojahn om en styrket kvinneandel på Wikipedia og prosjektet Kvinner i rødt.

Tekst Aurora Fykse Illustrasjon Oda Bellen Haflan Brita Rojahn har hatt sans for Wikipedia lenge. I løpet av sin fartstid på nettsiden, har hun lagt merke til flere ting: Det handler ikke bare om hva som blir skrevet, men også om måten det blir skrevet på. – Jeg la merke til at tittelen «Candidata magisterii», altså Cand.mag-tittelen, lå inne som «Candidatus magisterii eller Candidata magisterii når den tildeles kvinner». Da tenkte jeg: Hvorfor er utgangspunktet at den tildeles menn? Kan det ikke like godt være andre veien? Så da snudde jeg rundt på det og skrev «Candidata magisterii eller candidatus magisterii når den tildeles menn». Rojahn har utdanning i pedagogikk og filmvitenskap, og ble ansatt i Wikimedia Norge for fem måneder siden. Organisasjonen jobber med å støtte bidragsytere på Wikipedia, og driver med blant annet institusjonssamarbeid og kursing. Som prosjektleder i «Styrket kvinneandel på Wikipedia», har Rojahn egentlig ikke ansvar for å skrive på Wikipedia, det må sies å være en sidesyssel. – På «Pizza Grandiosa» også, der lå det bare mannlige direktører på fabrikken og sånn inne, men ikke hun som faktisk hadde funnet opp oppskriften på pizzaen. Så da la jeg den også inn.

bidragsyterne. Hun forteller at under 15 prosent av de som skriver er kvinner. I tillegg jobber de med å styrke kvinneandelen i innholdet, for bare omtrent en fjerdedel av de biografiske artiklene er skrevet om kvinner. Moren til Jack Black «Kvinner i rødt» er et eget prosjekt under Rojahns ansvar, og foregår hver mars. Her handler det nettopp om å bedre kjønnsbalansen i leksikonene ved å opprette og forbedre artikler om kvinner. Det internasjonale prosjektet ble startet i 2015, og kom til Norge fire år senere. Siden oppstarten i Norge har det blitt opprettet over 5000 kvinnebiografier. Stoffs journalist har ikke nok kunnskap om publiseringsmengden på Wikipedia til å vite om dette er mye eller ikke.

– Var dette en markant økning fra før 2019? – Ja. Det viser seg at Rojahn ikke kan si så mye om tallene fra før 2019, hun er tross alt ny i jobben. – Men jeg vet det var en stor økning. Og bare i løpet av mars i år har det blitt opprettet 781 nye artikler til nå, og vi er bare halvveis uti mars.

Wikipedia (i kontrast til de vanlige blå), som er navn på personer som noen mener burde hatt en Wikipedia-artikkel, men som ikke har det. Rojahn beskriver dette som kunnskapshull, og dessverre er det altfor mange kvinner som befinner seg i dem. I forbindelse med Kvinner i rødt samler de flere navn og lager slike rødlister. I år har de hatt fokus på kvinnelige forskere. – Vet du hvem Jack Black er? Foto: Privat

– Selvfølgelig. Tenacious D. – Vet du hvem forskermoren hans er? Der ble Stoffjournalisten tatt på senga. – Hun er en veldig kjent forsker, men hun har ikke en norsk Wikipediaartikkel om seg selv.

et system som bidro til å redde Apollo 13. Wow, tenker denne journalisten. Samarbeidd med andre aktører Rojahn samarbeider mye med institusjoner og organisasjoner innen arkiv, bibliotek og museum. I tillegg samarbeider de med utdanningsinstitusjoner. Å samarbeide med slike institusjoner

«rojahn beskriver dette som kunnskapshull, og dessverre er det altfor mange kvinner som befinner seg i dem.»

Ja, det er jo iallfall mange. Styrket kvinneandel på Wikipedia startet i 2023, og målet er som det høres ut: å øke kvinneandelen blant

6 stoff

Prosjektet retter oppmerksomheten mot de såkalte røde lenkene på

Det viser seg at i tillegg tilå være en imponerende dame generelt er hun mest kjent for arbeidet hennes med

som har en interesse av å samle stoff innen fagområdet sitt, og som mangler

mars 2026

samfunnsstoff på Wikipedia, har vist seg å fungere ganske godt.

– Ja, vi inviterer dem på Wiki-lønsj på sentralen.

og leksikalt, og det skal ikke være meningsytringer på nettsiden.

– Under Kvinner i rødt i 2024 inngikk vi et samarbeid med Nasjonalmuseet for å skrive om kvinnelige kunstnere som ikke var på Wikipedia.

«Publiser» – Hvorfor tror du det er så mange flere menn som skriver på Wikipedia enn kvinner?

Selv stoler hun på Wikipedia, men påpeker at man aldri bare skal bruke én kilde.

De samarbeider også med andre, gjerne kvinnetunge, aktører som Norsk Kvinnesaksforening blant annet. Det har også vist seg å fungere bra for å få inn nye medlemmer. Til gjengjeld kan Wikimedia tilby dem kurs.

– Det er sikkert flere grunner. Jeg tenker at én grunn kan være at kvinner kanskje har en høyere terskel for å gå inn i det. At kvinner kan være litt mer skeptiske til å trykke på publiser, og at man er redd for reaksjonene man får.

Neste uke skal Rojahn til Universitetet i Oslo og ha et skriveverksted ved Institutt for kulturhistorie. Der skal de jobbe med en rødliste av meritterte kvinnelige forskere som har oppnådd en god del og som er Wikipediaverdige, men som ikke har fått en artikkel ennå. Det er særlig snakk om kulturhistorikere, folklorister, tradisjonsbærere og folkeminnesamlere. Disse ønsker de å få inn på Wikipedia. Røde lister og andre Wiki-saker Det finnes en rekke andre røde lister som er lagt ut. Når man trykker på et rødt navn, kommer det opp: «Nå er du i ferd med å opprette denne artikkelen». – Da begynner vi øverst og jobber oss nedover. Eller man kan velge fritt, hvis man vil. – Det handler om å bedre kjønnsbalansen. Og så handler det om perspektiv, om hvordan fri kunnskap presenteres. Bedre balanse blant bidragsytere og i innhold vil jo bidra til et mer representativt og mangfoldig nettleksikon. Måten de går frem på er ved å legge til rette for at det skal være enklere å begynne å skrive på Wikipedia. De arrangerer blant annet Wikipediakurs for kvinner, skriveverksteder og digitale kurs. Nå har de også introdusert noe som heter «Åpen dør», hvor man kan komme innom hovedkontoret i Oslo for å skrive og få hjelp underveis. Videre forteller Rojahn at de arrangerer Wiki-treff.

– Wiki-treff? – Ja, Wiki-treff. Det er for å legge til rette for sosiale arenaer for Wikipedianere.

– Wikipedianere?

mars 2026

Rojahn forteller at det egentlig er veldig enkelt å publisere på Wikipedia, men at de får tilbakemeldinger om et hardt miljø innad, med kultur for strenge tilbakemeldinger. Andre nevner at det er for tidskrevende.

– Har kvinner mindre tid enn menn? – Jeg vet ikke om det er det, men det er slike tilbakemeldinger vi har fått når vi spør kursdeltakere om hva som skal til for å motivere dem. Rojahn presiserer at det faktisk er veldig viktig å få inn flere kvinnelige stemmer. – Det handler om hvilken kunnskap som kommer inn på Wikipedia, og hvordan denne presenteres.

Stoffs journalist mimrer tilbake til ungdomsskolen, da man fikk høre at Wikipedia var fy-fy.

– Men nå er det kanskje litt mer ålreit å bruke? – Jeg tror Wikipedia har fått et ufortjent dårlig rykte, og at det kanskje kommer av at alle kan skrive der. Men jeg tenker på mange måter at det er et kvalitetstegn, for da er det mange som er med på å følge med. Ting som er feil blir ikke stående, de blir retta opp i. Folk har skjønt litt mer av hva det faktisk er. Det har absolutt vokst litt i anseelse. I fjor hadde de en annen kampanje som het «Fiks det», som handlet om å sette inn kilder i artikler som ikke hadde det fra før av.

– Ser du på demokratiarbeid?

dette

som

– Ja, absolutt. Er det ikke det selve demokratiet handler om? Fri deling av informasjon og kunnskap. Det styrker oss alle.

«– er det ikke det selve demokratiet handler om? fri deling av informasjon og kunnskap.»

En Wikipedia-renessanse – Wikipedia har en veldig hårete ambisjon om å samle all menneskelig kunnskap og gjøre denne tilgjengelig for alle. Hun kaller det «den frie kunnskapen». Rojahn poengterer at det er veldig mange som er med på å skrive på hver side. – Det er en levende organisme som hele tiden utvikler seg, det er veldig transparent og det er mange som følger med. Alt som skrives på Wikipedia må være kildebelagt

stoff 7

samfunnsstoff

å bli norsk på nynorsk

Nynorsk kan vere nøkkelen til integrering, meiner ein fransk student. Likevel er det eit fåtal av innvandrarar som lærer seg språket. Tekst Stina Thuland Wolter Foto Hild Berntsen Illustrasjon Oda Austvik

Korleis går det med nynorsken for tida? Og kven er det som bryr seg? Stoff har snakka med to personar med peiling på nynorsk og med éin lidenskapeleg fransk nynorskbrukar for å ta tempen på nynorsken. – Nynorsk er ein reiskap for ­integrering, fortel Victor Tristani til Stoff. Franskmannen integreres Han er utvekslingsstudent frå Frankrike og har omfamna Ivar Aasens livsverk. Du finn han som regel bak baren på Kvarteret der han er frivillig. Kanskje han har servert deg ein øl og spurt etter s­ tudentbevis med den franske aksenten sin. Stoff møter Tristani i Speilsalen på Kvarteret for å høyre meir om ­forholdet hans til nynorsken. Før han kom til Noreg som ­student, hadde han brukt fem år på Duolingo. Appen med den grøne ugla hadde gitt han ei viss forståing av det n ­orske språket. Tja, eller ­bokmål i alle fall.

8 stoff

«– i byrjinga snakka eg som ei bok, fortel tristani.» –I byrjinga snakka eg som ei bok, seier han. Tristani fortel om korleis hans første introduksjon til norsk talemål vart prega av rigide, normerte språkreglar frå bokmål. Då han kom til Bergen, byrja han også på eit nynorskkurs på Universitetet i Bergen. Etter kurset oppdaga han noko merkeleg. – Før kunne eg bli irritert når nordmenn berre svara meg på ­ ­engelsk då eg snakka norsk med dei. Etter at Tristani gjekk over til eit talemål som var nærmare nynorsk så opplevde han at folk svara han meir på norsk. Det gjorde at han følte seg meir som ein del av den norske fellesskapen. For han pratar på ingen måte som ei bok lenger. Tristani har den karakteristiske

franske aksenten, samstundes som han konsekvent seier «byrjinga» og «Noreg». Det er som at eg har ­vakna i nynorskens skog med beret på hovudet og baguet i favnet. –Kvifor brukar eg nynorsk? Fordi eg føler meg meir integrert av det, svarar Tristani seg sjølv. Dialektforvirring Marianne Aasgaard er konstituert avdelingsdirektør for avdeling for språk, skule og offentleg forvaltning i Språkrådet. Ho seier seg einig i at nynorsk kan gje ein enklare tilgang til talemålet, men peikar på eit viktig poeng: – Om bokmål eller nynorsk er den enklaste norsken å lære, kjem an på kor du er.

Kjem ein som innvandrar til Oslo er det kanskje ikkje så mykje poeng å lære seg nynorsk for å bli betre integrert. Kjem ein til ein plass der nynorsken er hovudmålet, kan saka vere ei anna. Då Tristani først kom til Noreg og byrja å jobbe på kjøkkenet på Kvarteret, møtte han kollegaar han ikkje skjønte bæret av. Ein av dei prata Ålesunds-dialekt, og Tristani forstod ikkje kva han sa. – Dei måtte endre måten dei snakka med meg på. Dette fekk Tristani til å tenkje at nynorsk kunne vere ein reiskap for å forstå desse dialektane betre og til å forme sitt eige talespråk. Men det står dårleg til for nynorsken ­ blant innvandrarar. Berre fem prosent (416 av 7742) av ­kandidatane som tok den skriftlege norskprøven i mai 2024, tok han på nynorsk.

mars 2026

samfunnsstoff

«– kvifor brukar eg nynorsk? fordi eg føler meg meir ­integrert.»

-Victor Tristani

Språkopplæring i nynorsk er ikkje alltid tilgjengeleg, ikkje ein gong i dei kommunane der nynorsk er hovudmålet.

– Berre halvparten av nynorsk­ kommunane tilbyr norskopplæring på nynorsk, fortel Aasgaard. Det kan likevel lønne seg å lære bort nynorsk til våre nye landsmenn. Ei undersøking gjort av ­ Landssamanslutninga av nynorsk­ kommunar (LNK) og Framtida.no viser at i kommunar som gir opplæring på nynorsk, blir 67 prosent av innvandrarane ­buande, mot 55 prosent i ­kommunar med bokmålsopplæring. – Som å mekke ein gammal Lada Svein Olav Brandtzæg Langåker er dagleg leiar av LNK, ein ­interesseorganisasjon for ­kommunar og fylkeskommunar som jobbar for å fremme nynorsk språk og kultur i offentleg verksemd. Langåker seier at nynorskkommunane som ikkje tilbyr nynorsk peikar på at ­mangel på læreressursar er eit problem. Han skulle ønskje at staten tok meir ansvar. Samtidig peikar Langåker på at det var ei positiv utvikling i fjorårets statsbudsjett. For første gong på ti

mars 2026

år vart det sett av midlar til nynorsk­ opplæring for vaksne: Direktoratet for høgare utdanning og ­kompetanse (HK-dir) fekk 1,5 millionar kroner til omsetting av læremiddel. Noko av desse pengane gjekk til lærebøker i nynorsk for vaksne.

– Underviser ein på bokmål, er det som å køyre ein flunkande ny Mercedes. Skal du undervise på nynorsk, så er det som å køyre ein gammal Lada, du må skru og mekke sjølv for å få det til, fortel Langåker.

«– berre halvparten av

­nynorskkommunane tilbyr

­norskopplæring på nynorsk, ­fortel aasgaard.»

på at større løyve tent til nynorsk­ opplæring av vaksne framleis er eit behov. I spørjeundersøkinga gjort av LNK oppgir dei nynorskkommunane som ikkje tilbyr nynorsk vaksen­ opplæring at mangel på ­læreressursar er eit av hovudproblema. Globalisering øsj! For Tristani handlar nynorsk også om noko større. Han trekkjer fram korleis nynorsk bidreg til å verne om dialektmangfaldet, men dette fører også med seg noko anna. – Det er veldig viktig å ha eit ­mangfald, ikkje berre av dialektar, men også av tankegangar. Spesielt i ei verd som globaliserer seg, åtvarar Tristani. Når språket ikkje er mangfaldig står ein i fare for at tankegangane og haldningane våre blir meir einsretta, meiner Tristani.

–­ Det kom inn søknadar på omlag fem millionar kroner frå forlag, ­fortel han.

Dette står i stil med noko av det franskmannen Tristani føler ­manglar i norskundervisninga.

Behovet var dermed mykje større enn det HK-dir kunne gi midlar til. Langåker teiknar eit bilete av ei nynorskopplæring der lærarane manglar ressursar.

Han ønsker seg ei norskopplæring for utlendingar som er meir ­praktisk og kvardagsnær, i staden for å berre fokusere på eit «skriftspråk som ­ikkje eksisterer» i dagleglivet.

På spørsmål om kvifor vi skal bry oss om nynorsken, trekkjer også Aasgaard frå Språkrådet fram mangfald.

Han brukar eit sitat frå rektor for vaksenopplæringa i Stord for å ­illustrere problemet:

Sjølv om det er ressurskrevjande, fungerer nynorskundervisning godt i kommunane som faktisk tilbyr det, ifølgje Langåker. Han peikar

– Nynorsken er ein del av ei lang språkhistorie i Noreg som handlar om identitet, og dette mangfaldet gir ein rikare kultur.

stoff 9

samfunnsstoff

hva er et bærekraftig liv? Stoff reiser «lokalt» for å finne ut av det.

Tekst Synne Syslak Foto Daniel Solheim Bjørkedal

Solheimen er et tett befolket område med familier, studenter og kommunalboliger. Mange mennesker passerer gjennom Solheimsgaten for å komme seg til byen, ut av byen eller for å handle på dagligvarekjeden. I et beskjedent lokale finner vi Bærekraftig Liv Løvstakken sitt Lokalt, et lokalt initiativ for å skape liv i gaten og fremme såkalte bærekraftige levemåter. Men hva betyr det egentlig å leve bærekraftig? Det er tidlig lørdagsettermiddag når Stoff tar turen. Når vi kommer dit, er det bare to personer i lokalet; en frivillig som holder reparasjonsverksted, og Matilde som åpner kafeen. Ting til låns og bøker til salgs Matilde Corneliussen Løvvik gir oss en omvisning, og forklarer at her har de sykrok, med symaskiner som kan brukes gratis og diverse stoffstykker. De holder også workshoper gjennom uken; mandag, tirsdag og torsdag. En mann kommer inn for å titte på bøker. Han hilser, vi hilser tilbake.

10 stoff

– Vi selger også bøker til ti kroner, forklarer Matilde.

dette fellesskapet. Å få til noe i dette nabolaget.

Hun har jobbet på Lokalt siden august i fjor, og forteller at hun opplever arbeidet som en viktig del av kampen for miljøet, i alle dets former.

– Opplever du at dere klarer å nå disse gruppene? – Ja. Det er vanlig at det kan være

hver onsdag, hvor de tar imot folk som både ønsker å snekre noe nytt og reparere noe gammelt. Her har de forskjellige (avanserte) maskiner, og man kan låne med seg ting som boremaskin, høyttrykkspyler, eller til og med stoler hvis man skal ha vors. – Det er altså et tillitsbasert system?

«– det er sånn at ikke alle skal eie alt, men at vi heller kan dele på tingene.» – Matilde Corneliussen Løvvik

– Ja. Man skriver seg opp gjennom tingoteket, så det er litt som et bibliotek. Det er sånn at ikke alle skal eie alt, men at vi heller kan dele på tingene. Man bruker jo gjerne bare én boremaskin én gang i året.

– Er det litt av filosofien deres? Hun påpeker at Solheimenområdet er preget av fattigdom og at arbeidet deres innebærer å treffe grupper som typisk faller utenfor. – Det er en fin ting å få lov til å hjelpe mennesker. Det å kunne få jobbe med bærekraft og de små tingene som kan bidra til å stoppe klimaendringene. Det er ting jeg synes er veldig viktig. Få ned overforbruk og samtidig skape

vanskelig å nå ut til minoriteter og få dem til å ta del i frivillige initiativer, men her er vi omtrent femti-femti. Noen av dem som kommer hit for en kopp kaffe, har kanskje ikke så mange andre steder å dra. Hun tilbyr journalisten en kopp kaffe, og leder oss forbi bruktkroken, ned til underetasjen hvor de har et verksted. Det holdes tre- og metallverksted

– Ja, deling og sirkulær økonomi. – Når du snakker om bærekraft, så nevner du både klima og forbruk, men også ordet fellesskap. Hvordan tror du fellesskap spiller inn i et bærekraftig liv? – Jeg tror motivasjonen til å ta bærekraftige valg henger mye sammen med fellesskap, og at vi kan

mars 2026

samfunnsstoff

Matilde Corneliussen Løvvik (til venstre) heller oppi en kopp kaffe før hun tar med Stoff-journalisten på en omvisning. dele mye kunnskap med hverandre. Ikke minst å kunne ha et sted å lære av hverandre og hvor man faktisk kan utøve den bærekraften. Jeg tror det skaper litt håp også, å se at vi er flere som er villig til å ta de valgene.

– Jeg ser det begynner å fylle seg litt opp her. – Ja, jeg tror jeg må begynne å steke de vaflene. Gratulerer med dagen, Robin! Matilde reiser seg og går, men da ropes vi bort av noen i sofagruppen ved siden av oss. De inviterer oss med på brettspill. Så vi setter oss sammen med mor og sønn fra Florø, Linda og Robin, for en runde med brettspillet Dive Deep og en samtale. De forteller oss at et bærekraftig liv for dem handler om å ikke kjøpe nye ting hele tiden. Plutselig kommer det frem at det faktisk er Robin sin tredveårsdag, så vi blir opptatt med å gratulere ham med dagen. Etter hvert kommer også moren til Linda, og etter mye Florø-prat, viser det seg at de har vært naboene til Stofffotografens bestemor i Florø. Og nok en gang er verden liten. Så ankommer en ny spiller, Thomas. Bærekraftig rollespill Det viser seg at det er Thomas som er ansvarlig for brettspill-lørdagene her på Lokalt. Det startet med annenhver lørdag, men etterhvert som gruppen vokste ble det en fast lørdagsaktivitet å samles rundt ulike spill. For Thomas har det vært givende, og et grunnlag for nye vennskap.

mars 2026

Han har blant annet fått seg en gjeng som sammen lager rollespill inspirert av norske memes. Forrige uke fikk de blant annet hjelp av Arne Næss til å komme inn i Dovregubbens hall (les: i rollespillet). Næss var en norsk

forklarer dette, og spillet fortsetter, kommer flere innom for å titte i bruktkroken, eller kjøpe en kopp kaffe – og det er plutselig barn overalt.

«hans store ønske, annet enn å ikke bli spist av spekkhoggere, er at rike gamlinger lar studenter få leie i sine hjem for en billig penge.»

filosof, fjellklatrer og miljøaktivist. En mann som også var opptatt av bærekraft.

– Hva vil det si å leve et bærekraftig liv for deg? – Vel, et morsomt eksempel er måten jeg går kledd. Disse buksene er ti år gamle, skjorten er seks, syv år gammel, t-skjorten er mer enn tjue år gammel. Hatten fikk jeg til jul, men den var kjøpt på en bruktbutikk! Jeg bruker ting til de blir ødelagt, og gjerne et skritt lengre enn det. Men for Thomas handler bærekraft om mer enn bare gjenbruk. Han beskriver det som intelligent bruk av penger i forhold til menneskelig glede: å kunne møte ukjente mennesker uten at det krever mange ressurser. Thomas understreker at slik han ser det, er det å kunne møte andre mennesker svært viktig for at samfunnet skal fungere. Mens han

Vi blir litt politiske Thomas spør høflig om han får lov å til bli litt politisk, og vi svarer at det må han gjerne. – Det store problemet er at det er alt for dyrt å bo, slår han fast.

Samtalen om boligpolitikk munner etterhvert ut i spill, idet vi nærmer oss enden av runde to og må fokusere på å fange fisk og reker. Sofagruppen har fylt seg opp med flere faste lørdagsspillere. Linda tar frem en stor pose med boller. Barna som snart skal i gang med påskeeggmaling gafler i seg. Matilde steker fremdeles vafler. Utenfor spankulerer til og med en annen Stoff-journalist, som har stoppet opp for å titte på gratis bøker i en pappeske utenfor. Vi banker på ruten og vinker til ham. Barna sitter samlet rundt et langbord og maler påskeegg, noen står og kikker på klær og det er dannet flere ulike spillgrupper. Når vi forlater Lokalt er stedet nesten fullt, og følelsen som vi sitter igjen med, er at dette kanskje kan være et bærekraftig liv. zx

Han forteller at hans store ønske, annet enn å ikke bli spist av spekkhoggere, er at rike gamlinger lar studenter få leie rom i sine hjem for en billig penge. – Da kan unge mennesker få en rimeligere start på livet, og ha mer økonomisk overskudd til å ta vare på seg selv og ikke måtte styre sånn med jobb mens de studerer. Jeg tenker det særlig kan være fint for de gamle også. Da får de noen som kan passe på og hjelpe dem hvis de har det vanskelig. Thomas (midt i bildet) er ansvarlig for brettspill-lørdagene på Lokalt.

stoff 11

k u lt u r s t o f f

samisk ikonoklasme

Isalill Kolpus har gitt ut sin første bok. Foto: Fartein Rudjord

Hvor farlig er det å brenne samisk kunst? Tekst Carl Ruge

Edvard Munch beordret at notatene hans skulle brennes, men han ombestemte seg. Franz Kafka beordret at manuskriptene hans skulle brennes, men vennen Max Brod publiserte dem. John Savio beordret at bildene hans skulle brennes, og de ble brent. Hvem brente John Savio? Det er både tittelen på og det innledende spørsmålet i Isalill Kolpus sin nye bok. Hvem er John Savio? er det nok mange som umiddelbart spør seg. Mest kjent er han for sine tresnitt, som viser landskap og portretter fra den samiske kulturen. Der finner vi reinsdyr, vinterlandskap, kofter og stjerneluer. John Savio regnes som den første profesjonelle, samiske kunstneren, og han har opparbeidet seg en viktig posisjon i norsk

12 stoff

kunsthistorie. Da han døde i 1938, var han riktignok uvitende om hvilken suksess han hadde i vente. Isalill Kolpus kommer fra samme bygd som Savio, nemlig Bugøyfjord i Sør-Varanger. I bokens begynnelse får vi vite at hun i oppveksten ble fortalt at noen av Savios verk ble etterlatt i hjembygden, og brent en gang etter krigen. Paul Kolpus, hennes egen bestefar, tente angivelig bålet. Isalill Kolpus kan ikke begripe hvordan han kunne gjøre noe sånt, og gjennom boken formidler hun skam, sinne og fortvilelse over sin forfars destruktive gjerninger. Hvem bryr seg? På ett nivå fremstår målet med boken banalt. Kolpus tar utgangspunkt i en ganske ubetydelig hendelse fra sin egen familiehistorie, som hun melker for det den er verdt. Det er

verdt å spørre seg om prosjektet hennes er proporsjonalt med tapet av det som skal være «et knippe ark og trykkplater som Savio hadde levnet i hjembygda». Forlaget Oktober beskriver boken som en detektiv­ historie, som den på sett og vis er, men den nervepirrende etterforskningen virker kunstig. Det mest engasjerende i boken er ikke selve jakten på den skyldige, men hvorfor Kolpus er så besatt av den. Med utgangspunkt i hennes personlige erfaringer forstår vi etter­ hvert at lidenskap for kunsten ikke er den eneste årsaken. Til tross for Kolpus’ ironiske tone skinner tidvis en sårbarhet gjennom. Den er knyttet til hvorvidt hun egentlig kjenner seg igjen i bildene til Savio. Hvorfor har hun dette behovet for å reagere på ødeleggelsen, når hun selv «vokste opp uten samisk språk,

uten reindrift, uten kofte»? Hvorfor blir kunsten et så ømt punkt når den ødelegges? Kunsten å ødelege kunst Ikonoklasme, det å ødelegge kunst som et ideologisk våpen, er ikke noe nytt. Bilder har blitt ødelagt i tusenvis av år, på tvers av kulturer og kontinenter. Noen ganger gjøres det på grunn av bildene selv, andre ganger på grunn av det de representerer. Selv om vi logisk sett forstår at det bare er materielle gjenstander som blir ødelagt, er det som om vi aldri klarer å kvitte oss med tanken om at kunsten rommer noe mer.

For kunsten til Savio er ikke bare gjenstander, den er viktig for det samiske selvbildet. Kolpus skriv­­­ er­­at samene selv følte seg sett av kunstneren, med et blikk uten fordommer. Gjennom nasjonale

mars 2026

k u lt u r s t o f f

kunstinstitusjoner har bildene blitt vist frem til utallige nordmenn, som gjenkjenner markører som reinsdyr og kofter. Et av bildene Kolpus trekker frem er Gánddat suohpaniin/Gutter med lasso, hvor vi ser fire samiske gutt­ er. Tre av dem løper etter hverandre med reingevir på hodet, mens fjerde­mann gjør seg klar til å fange dem med lasso. Kolpus forklarer at dette er en lek som forbereder barna på reindriften de skal delta i senere. Hun erkjenner at også nord­ menn kan tenke seg frem til hva som foregår, men legger vekt på at gjenkjenneligheten for samer er mer umiddelbar. I alle fall for noen samer, viser det seg. Hvor godt bildene representerer alle samer, er kanskje ikke det viktigste, for Savio har vært med på å synliggjøre og samle samisk kultur. Når kunsten er så definerende for den samiske kulturen, oppfattes øde­­­l­e­ ggelsen nødvendigvis som noe mer, uavhengig av morfarens intensjoner.

Samiske røtter Kolpus’ egne røtter virker å være den store motivasjonen for etter­ forskningen hennes. Når hun prøver å forstå hvorfor bestefaren brant bildene som ble etterlatt, innser hun raskt hvor lite hun vet om ham. Spørsmålet «hvem brente John Savio?» handler da mer om å finne ut av hvem bestefaren egentlig var, enn om det var han som brente bildene. Kolpus har ikke mange minner om ham, og har ikke anstrengt seg for å finne ut mer. Når hun så bestemmer seg for å grave i familiehistorien, kjenner hun på et ubehag som skildres godt. Kolpus beskriver et behov for bekreftelse og performativitet knyttet til sin egen identitet. Hun inn­rømmer, men vet ikke helt hvordan hun skal forholde seg til det at hun skiller seg fra Savios samer. Hun har ikke vokst opp med reinsdyr, og tar seg selv i å legge merke til de gangene hun virkelig føler seg samisk. Åpenheten om disse spørsmålene er forfriskende, og fører også til fine øyeblikk i boken. I møte med

«det mest engasjerende i boken er ikke selve jakten på den skyldige, men hvorfor kolpus er så besatt av den.»

amerikanske turister i Nord-Finland aner vi en stolthet i at hun ikke er som dem, men også en viss stolthet over at hun ikke er som de forventer. Dette behovet for å kjenne seg samisk må sees i sammenheng med boken som helhet. Hun er jo same, og kan ikke sitte stille og se på at kulturen hennes ødelegges. Det fremstår likevel selvsentrert å få bestefarens bål til å handle om henne. Det er vel ingen som kan mene at Isalill Kolpus har noe ansvar for det som har gått tapt av samisk kulturarv?

Bokomslaget avbilder John Savios kunst. Hvem brente John Savio? er gitt ut på Oktober forlag.

mars 2026

Et frampek? De brente bildene utgjør et interess­ ant utgangspunkt for Kolpus’ egen identitetskrise. Men selv om det tilsynelatende er bokens hoved­motiv, fremstår brenningen etter hvert som ganske uviktig. At noen bilder hun ikke kjenner er borte, er ikke en stor katastrofe. Det er det som er representert i bildene, den samiske identiteten, som Kolpus føler et ansvar for å bevare. Har hun mistet grepet om sitt eget opphav?

Denne frykten sniker seg inn mellom linjene i fortellingen til Kolpus. Selvsagt har hun ingen plikt til å videre­føre samisk kulturarv, men det er denne typen ødeleggelse boken dypest sett handler om: en gradvis utviskning av den kulturen som Savio skildret på uforglemmelig vis. Hvem brente John Savio? er en personlig fortelling, som tar opp kompliserte spørsmål knyttet til identitet. Kolpus forteller med glimt i øyet, men det er umulig å ikke skimte det underliggende alvoret. Hva er det man kan komme til å kaste på bålet, fordi man ikke ser verdien av det man har i hendene?

stoff 13

fotostoff

SAMSPILLET MELLOM OSS OG VERDEN Tekst Marie Hovdum Lind Foto Hanna Fransiska Høidal

14 stoff

mars 2026

fotostoff

Hanna Fransiska Høidal har vært innom både digitale og analoge kameraer, men foretrekker å ta analoge bilder. – Jeg liker både prosessen med å ta bildene, og alt av etterarbeid blir mye bedre når bildene er tatt analogt. Jeg må alltid tenke mer på hva jeg tar bilde av og hvorfor, fordi man aldri vet hvordan bildene blir før de blir framkalt. Det er det som gjør det mer spennende.

Med det analoge bildet må hun bruke forståelsen for, og teknikkene med kameraet for å forutse hvordan resultatet blir, forklarer hun. Når hun tidligere har jobbet digitalt, har hun også vært glad i å bearbeide og eksperimentere med bildene, men med analoge bilder har hun også muligheten til å jobbe mer med hendene. – Hva skjer om jeg tukler med fremkallingsprosessen eller filmrullen? Det beste av alt er når jeg finner tid til å lage forstørringer i mørkerommet. Da har jeg uendelige muligheter til å vri og vende på bildene og sette ting sammen i ulike konstellasjoner!

mars 2026

stoff 15

fotostoff

Som en nysgjerrig fotograf er Hanna glad i å abstrahere ting og dra ting ut av konteksten sin. – Å se ting fra en ikke nødvendigvis spennende, men litt artig vinkel, er gøy. Det er ikke alltid så lett å fange det man ser med kameraet, men jeg tror absolutt foto er en måte å studere ting på. Når du ser noe og ikke forstår hva du ser på, så har du ofte lyst til å se litt lenger. Videre forteller Hanna at det som inspirerer henne mest når hun tar bilder, er tekstur og mennesker (selv om hun synes de kan være vanskelig å ta bilde av). Tilstedeværelsen til menneskene i bildene trenger ikke å være så tydelige, men de er der, fordi vi er en del av verden vi også.

– Og det er kanskje ofte det som ligger bak mye av arbeidet mitt: samspillet mellom oss og verden. Det er derimot ikke et budskap til andre, men mer til meg selv, påpeker hun. – Bildene mine gir andre en mulighet til å titte inn i min verden på.

16 stoff

mars 2026

fotostoff

mars 2026

stoff 17

k u lt u r s t o f f

NEVRO-POP TIL DE FØLSOMME JENTENE Kaja Gunnufsen forteller om plateslipp, dommedagstendenser og et imponerende snusregime.

Tekst Anna Blikom Vollan Foto Kathrine Albrigtsen

Albumet er mer slitent enn sine forgjengere, og selvironien er mørkere enn før. Tekstene dreier seg i kjent stil rundt hverdagslige opplevelser. De ligner en samling personlige dagboknotater, men de trekkes stadig ut i et engstelig og eksistensielt landskap. Den underliggende stemningen av resignasjon og uro i tekstene gjøres likevel fordøyelige gjennom innslagene av skarp ironi. Kaja trekker på smilebåndet, og ut­­dyper: – Det er jo veldig navlebeskuende å gå rundt og synes at livet er så tungt, når man egentlig er helt på toppen av pyramiden. Så jeg prøver å ha litt glimt i øyet. Jeg skjønner at jeg klager, liksom.

Herper alt - albumcover. Foto av Leikny Havik Skjærseth. I vinter ble Kaja Gunnufsen sitt nye album, Herper alt, sluppet, og det ble feiret i Bergen med konsert på Sydneshaugens nabolagsbar Kolonialen. I vårsola før konserten sitter Kaja og jeg utenfor med snus og melkerull. På et tidspunkt kikker Kaja på notatarket mitt, der jeg har rablet ned «Kaja G» som overskrift. Hun ler. – Det der var egentlig planen å ta som artistnavn. Men så kom Astrid S meg i forkjøpet. Og da ble det litt feil.

18 stoff

Dommedag og dagbok «Det var et fucka år ja vi kan godt si det / Men like fullt litt spennende / Å være trist på en helt ny / Måte». Avstanden er visselig stor m ­ ellom Astrid S og Kaja G. Herper alt føyer seg inn i rekken av Kajas s­ elvironiske, nevrotiske og pessi­ mistiske album, men 12 år etter debuten Faen Kaja er den humoristiske tonen mindre framtredende.

Siden albumdebuten har Israel invadert Gaza, Trump er tilbake som president i USA og Kaja Gunnufsen har fått barn. – Da jeg ble mor som 26-åring, var det veldig sunt for meg. Jeg ble dratt litt ned på jorda, og ut av den evige runddansen. Det var helt rått å få barn. Det er jo en helt sjuk ting å oppleve! I motsetning til selvhjelpsbøkenes idé om den evige optimaliseringen, har Kaja funnet ut at det i grunnen hjelper mest å ikke tenke så mye på seg selv hele tiden.

– Men så har barna blitt eldre, og da har det eksistensielle kommet tilbake. Det ligger alltid i meg, men nå har jeg godtatt at jeg alltid vil ha en lengsel etter noe som jeg ikke vet hva er. Jeg tror det er veldig vanlig. Det er en del av den tiden vi lever i. – Fy faen, hva skjer nå? Og den tiden vi lever i får sannelig gjennomgå i Herper alt. Den dystopiske undertonen i Kajas personlige dagbok-pop er også en skarp samtidsdiagnose, som i sangen «Drøm», der selvmedlidenhet settes opp mot et dystert verdensbilde: «Og da jeg satt på Nesoddbåten forleden dag / Så jeg videoer fra Gaza og ødelagte barn / Etterfulgt av høstens trender fra Koi Fargestudio.» – Er det mulig for deg å skrive om ditt eget liv, uten at det også blir en samfunnskritikk? – Jeg bor ikke under en stein. Mye av det som kan gjøre meg blå, er ikke det indre sjelelivet. Det er ofte veldig tett knyttet til omgivelsene rundt meg. Kaja forteller videre at hun jobbet på en ungdomsskole i fjor, og om guttene hun underviste der, som digget Andrew Tate – «på ekte». – Da kan jeg bli helt sånn: Fy faen, hva skjer nå?

mars 2026

k u lt u r s t o f f

Det renner virkelig over av domme­­ dagstegn i Herper alt. Pekefingeren rettes mot Andrew Tate-guttene, lange boblekåper, USA, kjipe foreldremøter og Seven Eleven-merch. – Har du forsøkt å skrive glad musikk overhodet? – Jeg lagde noen helt sjuke sanger da jeg fikk barn. Og der og da var jeg sånn, yes! Så gikk det en måned, og da skjønte jeg at, nei, dette går jo ikke. Men jeg synes ikke man skal drive og romantisere den der ulykkelig kunstner-greia for mye heller. Destruktiv selvhjelp Det er jo ikke en helt ulykkelig ­kunstner vi har med å gjøre, og sant å si blir Herper alt beskrevet som et «destruktivt selvhjelpsalbum». Det er en vrien motsigelse. – Alt rundt oss er bygget opp rundt selvoptimalisering, og hvordan vi til enhver tid skal utnytte dette potensialet vårt. Derfor tenkte jeg at det albumet jeg har skrevet blir et forsøk på å trøste meg selv, litt som en selvhjelpsbok. Men destruktivt fordi jeg ikke har noen løsning på det. Kaja forteller at hun likevel har forsøkt å gjøre noe konstruktivt ut av det som er rotete og destruktivt. – Det har vært noen heftige år, både internt og eksternt. Det er jo en smørje på makronivå. Vi har så

mars 2026

mange valg, og det er veldig vanskelig å slå seg til ro.

«Hver dag henger jeg på Tangen­senteret / Mens jeg blikker de pene jentene»

Uro er en god beskrivelse av vår tids stemning, slik den også er en grunntone i Herper alt. Musikken svinger mellom ampre rytmer, fløytespill fra Vilde Tuv og nedtonede gitarmelodier. Den musikalske «smørja» framkaller en snodig kombinasjon av resignert panikk.

Den framtredende misunnelsen i enkelte av tekstene minner om femcelens bitterhet. Det omdiskuterte internettfenomenet sikter til kvinner nederst i attraksjonshierarkiet, som dermed ofte karakteriseres som «ensomme tapere» i datingmarkedet. Jeg spør om Kaja er kjent med begrepet.

Visepop for unge nevrotikere Selv om Herper alt ligner selvhjelpsbøkene i sin introspektive tone, byr ikke albumet på spesielt gode råd. Likevel har albumet, i likhet med

– Ja, det var jo på en måte meg i 20-årene, det. Jeg tror det er veldig mange som kjenner seg igjen i den underdog-følelsen. Det er en slags

«–jeg elsker jo å leve!» Kajas tidligere utgivelser, appellert til et nokså ungt publikum. – Hvorfor har denne dystre musikken slått an hos så unge mennesker? – Jeg synes det er litt rart, for jo eldre jeg blir, jo yngre blir pub­ likumet. Det har overrasket meg. Jeg har jo blitt etablert og tobarnsmor, og tenkt at lytterne også var på det stedet i livet. Tekstene er skrevet fra et gjen­ kjennelig underdog-perspektiv, med snev av selvforakt og misunnelse. Det kommer tydelig fram i låta «Herper alt»:

dualitet i at man skal være kul og selvstendig, men så er man egentlig også veldig usikker. Hun forteller at hun ser mye av seg selv i de som hører på musikken hennes. Men i år, som Kaja litt platt stadfester i «Følsomme jenter», er det endelig de følsomme jentenes sommer.

– Det er det jeg mener med at albumet også er litt trøstende. Det er så fint å leve. Det er så mye vakkert og pent og flott som skjer. Jeg elsker jo å leve! Rundt klokka ti tar Kaja Gunnufsen én snus. Snusboksen ligger urørt helt fram til ungene er i seng. Da tar hun tre på rappen. – Egentlig er målet å droppe den på morgenen og bare ha de tre på kvelden. For det er de som er viktige. De gir meg veldig mye glede. Og det er derfor jeg har to i styrke. Jeg trenger jo ikke noe mer, på en måte. Det gir meg masse bare å vite at det er en liten «reward» på slutten av dagen. Et par timer etter samtalen tropper de følsomme jentene opp på Kolonialen – blant dem er Gabrielle, Miss Tati og Wold Wiggen. Det er bare to på scenen, Kaja Gunnufsen og Kenneth Ishak. Den lille kjell­ eren gjør konserten intim og personlig. Stemningen for den resterende timen med gitar, keyboard og vokal settes av den mørke og lavmælte introsangen.

Stien i skogen Det påfølgende refrenget lyder slik: «Husker du den stien i skogen? / Den ligger der som før».

I den stadfestes enkelt og greit:

– Her finnes det jo et sjeldent, om enn avmålt, preg av noe håpefullt og meningsfylt?

Og sannelig finnes det mange skuff­ elser i verden, men Kaja G er ikke en av dem.

«Det er så vakkert og så kjedelig her / Og for en skuffelse alt er»

stoff 19

k u lt u r s t o f f

ALT ER VIRKELIG Sier Sarah Adekoya når Stoff prater med henne om debuten hennes: den dystopiske fantasyromanen Når ild ser

Tekst Åse Stefansen Foto Marie Hovdum Lind Sarah Adekoya kommer kanskje rett fra en medisinforelesning. Kanskje har hun stått opp tidlig og driblet en basketball oppi en kurv. Men hun skal ikke fortelle om fulltidsstudiet sitt eller ballprestasjonene, men om boka hun gir ut om en liten måned.

Når ild ser er en dystopisk fantasyro­ man, som følger Chattas kamp for å redde livet til sin bestevenn. De bor under en mørk kuppel i det fiktive lan­ det Skifer. Det skulle vært helt mørkt, for kuppelen slipper ikke inn noe sol­ lys, men i Skifer har de funnet et metall som kan brenne lenge og gi byen lys om dagen. Plantene har forsvunnet i landet, de trenger sollys for at foto­ syntesen skal opprettholdes, og uten dem mangler de som bor der ren luft å puste i. I Skifer dør innbyggerne tidlig, særlig de som bor lengst fra kuppelens kjerne der metallet brenner og gir

20 stoff

varme. Når ild ser er en bok om å lete etter sannheten, også når den holdes skjult for oss. Adekoya smiler når hun forteller om dystopien. For selv om dystopiske romaner ofte er mørke, finnes det håp i denne. Å dykke ned i, og å absorberes av et fiktivt univers, er kanskje det vi trenger i håp om å varme våre valne liv. Skal vi tro debutanten, kommer vi i hvert fall til å se mer fantasy på norske forlag de kommende årene. Når jeg ser nye ting –Hvor lenge har du jobba med romanen? – Denne romanen har jeg jobba med i snart i to år, så ikke så veldig lenge. Og selv om det ofte tar lenger tid

å utarbeide en debutroman, er det neste Adekoya forteller enda mer imponerende. For førsteutkastet, som fortsatt utgjør kjernen av boka, ble skrevet over en langt kortere periode.

Oppholdet påvirket skrivingen til Adekoya. Flere av karakternavnene er inspirert av kulturen og men­ neskene Adekoya møtte der. Navn som vi sjeldent hører på norsk, har derfor fått en plass i boka.

– Den ble skrevet på en sommer, smiler Adekoya litt blygt.

– Men det er typisk fantasy å bruke andre navn enn dem man er vant til, legger Adekoya til.

Da ble Når ild ser skrevet i en treakts form. Siden sommeren da Adekoya satt boltret inne (her må man jo nesten se for seg at forfatterspiren satt krumbøyd over tastaturet, og nesten manisk klimpret i vei mens sola skinte utenfor) har den tredje akten blitt sløyfet, og boka skrevet om til en fireakter.

Hun forklarer at J. R. R. Tolkien, som forfattet Ringenes Herre og Hobbiten, eksempelvis hentet in­ spirasjon fra Island. Stedsnavnet Midgard, som er kjent fra norrøn mytologi som stedet der menneskene bor, ble hentet fram av Tolkien og brukt om et kontinent i bøkene.

Det meste av tredje og fjerde akt ble til da Adekoya skrev hoved­ oppgaven sin i Lahore i Pakistan.

– Det endrer atmosfæren litt å hente navn man ikke kjenner så godt til, forklarer Adekoya.

mars 2026

k u lt u r s t o f f Elitismen ut av litteraturen Når Stoff spør Adekoya om reisen som førte til at hun ble antatt på forlaget, begynner hun med en anekdote om barndommen. – Foreldrene mine tok meg og søsknene mine med på biblioteket én gang i uka. Alle måtte låne en bok, eller flere bøker, som man skulle lese. Så når man kom hjem fra skolen, måtte vi lese en halvtime før vi fikk lov til å leke.

Bokomslag av Sara Acedo. Slik blir det tydelig at dette er et fan­ tasiens land, samtidig som det fiktive universet liksom eksisterer innenfor rammene av boka. Vi aksepterer premisset om en annerledes verden, der magi og annet overnaturlig ikke stikker seg ut eller forkludrer histo­ rien. Navnene som klinger ukjent bekrefter denne annerledesheten. Hovedkarakteren i Når ild ser heter altså Chatta.

Adekoya vil på ingen måte skrive etter det som må være den norske samtids-litteraturens lover: Relativt normale barndomstraumer skildret med glitrende ordforråd, ispedd kort­ prosaiske innslag om værfenomener og seksualdebuter. Det var fantasy som fanget det leselystne barnets oppmerksomhet på bibliotekene i Tromsø, og det var fantasy Adekoya begynte å skrive allerede som barn. Om litteraturnorge var klar for fantasy var Adekoya mer i tvil om.

som hun tidligere hadde sendt inn manus til. At de hadde allerede avs­ lått den gode anmelderen fikk de greie på bare noen timer senere. Men i stedet for å legge ballen død, spurte de heller om hun skrev på noe nytt. Adekoya sendte avgårde utkastet hun skrev på med det samme. – Noen dager senere begynte jeg hos dem.

– Fordi de er kvinner. At forlaget bare for noen år tilbake hadde avslått et av fantasymanusene til Adekoya får en til å tenke på sjangerens status.

– Lenge har jo fantasy og annen sjangerlitteratur hatt en lavere sta­ tus enn annen skjønnlitteratur.

Tja, men til slutt får vi kronglet oss fram til litteraturkritikken. Eller kri­ tikken av litteraturkulturen? – Jeg tror folk er snobbete, sier Adekoya.

– Det var nesten ingen fantasyforfattere

– Jeg er kristen, sier Adekoya og forklarer videre at det finnes en rekke koblinger til bibelen i romanen. Et eksempel er steinen som tennes på for å gjøre det lyst inne i kuppelen. Befolkningen i Skifer skiller altså dag fra natt nesten som Gud på den første dag. Likevel er ikke lyset i Skifer skapt av Gud, dagen er skilt fra natten på kunstig vis. Hva det har å si for beretningen vil ikke Adekoya gå videre inn på nå.

Når ild ser kommer nemlig ikke ut før tjuende april, og nåde den som spoiler plottet i sin første roman på et intervju med et studentmagasin. Likevel klarer Stoff å lirke litt mer ut av Adekoya, som til tross for å ha skrevet en dystopi, stort sett smiler stort. Mer om boka siden, for det er ikke hver dag en fantasyroman gis ut på Norges kanskje mest preten­ siøse forlag. Og dét er da også litt spennende å få høre mer om.

«– hvis forlagene vil at folk skal fortsette å lese, kan de ikke bare produsere bøker som eliten har lyst til å lese»

– Sarah Akedoya

fra Norge som jeg visste om, og i hvert fall ingen som levde av litteratur. Nå er det jo noen som sier Siri Pettersen, men det var liksom bare henne. Det var ikke før Adekoya kom inn på forfatterskolen til Samlaget med utelukkende fantasy i søknaden, at hun begynte å tro på at drømmen om å skrive fantasy kunne gå i oppfyllelse. Likevel skulle det ta mange avslag, en anmelderjobb i NRK og en litt overraskende mail til, før det ble bok av et av manusene Adekoya hadde begynt å skrive på. – Altså jeg ble ansatt som fantasy­ anmelder i NRK den sommeren jeg skrev dette manuset, og så fikk jeg en mail fra en av redaktørene i Oktober, som mente jeg skrev bra anmeldelser og lurte på om jeg skrev noe selv, ler Adekoya. Oktober var nemlig et av forlagene

mars 2026

Men kvinner kan være sterke, svake og menneskelige, slik Chatta er. Hun er ingen klassisk helt, og heller ingen klassisk heltinne. Chatta trosser fryktene sine, selv om det er skummelt må hun ut, lete etter sannheten som har forsvunnet fra livet under kuppelen.

– Var det et spørsmål?

– Det er hebraisk og betyr synder, forklarer Adekoya om navnevalget. At navnet til hovedkarakteren stam­ mer fra en religion med samme røtter som kristendommen, er nok heller ikke rent tilfeldig.

fantasybøker til sine lesere var seks av ni bøker forfattet av menn, selv om en tiltagende andel av fantasyforfattere er kvinner. Skal vi tro Adekoya har fantasyen mistet anerkjennelse i takt med den økende andelen av kvinnelige forfattere. Når vi spør hvorfor, er det kontante svaret umiskjennelig likt det vi har hørt før.

– Og jeg tror det er en elitekultur som liksom skal være vanskelig for mange å ta inn over seg. Eller synes er gøy. Eller forstå i det hele tatt. Det er som om man liksom må ha en utdanning for å nyte det, fortsetter hun.

Adekoya har selv trosset noen frykter. Å sende inn en søknad til forfatterskolen var en av dem. En annen var å sende inn det første manuset til et forlag. Men å bli en skrivende må sies å være en del av hennes sannhet. Kanskje forlaget hun har blitt antatt på har skjønt at de må trosse frykten for ku­ltur­ elitens innvendinger og satse på bøker folk vil lese, de òg. Kanskje det er sannheten? – Hvis forlagene vil at folk skal fortsette å lese, kan de ikke bare produsere bøker som eliten har lyst til å lese, de må gi ut bøker som all­ mennheten kommer til å like. Og allmennheten liker fantasy, smiler Adekoya.

Når ild ser gis ut 24. april, og kom­ mer sannsynligvis til en bokhandel nær deg. Ja, bokhandlene er jo også interessert i å tjene penger på bøker som selger.

Bøker det er lett å forsvinne i, å bli engasjert i, anses som billig littera­ tur, ifølge Adekoya. Fantasy så vel som kioskromanen, krimmen som romansen. – Dessuten tror jeg fantasy hadde høyere status da den ble skrevet av menn. Syndige kvinner skriver vrøvl De mest anerkjente fantasybokseriene gjennom tidene er skrevet av menn, i hvert fall når man tenker serienes rent litterære kvalitet (Narnia, Ringenes herre, Game of Thrones og så videre). Da NRK i 2023 skulle anbefale

stoff 21

k u lt u r s t o f f

sytten , kåt og frustrert The Virgin of the Quarry Lake // Foto: Diego Tenorio Hernández

Den argentinske tenåringsskrekkfilmen The Virgin of the Quarry Lake ble et av høydepunktene under årets Cine Latino. Tekst Andreas Moldung ANMELDELSE The Virgin of the Quarry Lake (La Virgen de la Tosquera) Utgivelsesår: 2025 Regi: Laura Casabé Manus: Benjamín Naishtat Land: Argentina I løpet av Cine Latino ble jeg helt grøt i hodet av hvor mange rare, gode og interessante filmer jeg så. Men jeg er skuffet over Bergen Kino, som henviste Cine Latino sine visninger til de verste og minste salene kinoen har. Det er et tankekors, siden hver visning jeg var på, var nesten eller helt utsolgt og festivalen helt åpenbart tiltrekker publikum. Hvis Bergen Kino får til noe i disse dager, er det i grunnen kun å underbygge oppfatningen av dem som en kjøpesenterkapitalistisk popkornkiosk. Cine Latino viser smale filmer, men publikummet for smalfilm i byen er stort nok til at Bergen Kino (og forsåvidt norske distrubutører) burde bruke mer ressurser på å legge til rette for at disse filmene får ordinær kinopremiere og blir synliggjort. En av filmene fra festivalen som fortjener det, er tenåringsskrekkfilmen The Virgin of the Quarry Lake. Mariana Enriquez på film for første gang The Virgin of the Quarry Lake adapterer to noveller av den ­argentinske skrekkdronningen Mariana Enriquez, «Jomfruen ved ­ gruvebassenget» og «Vogna» fra samlingen Farene ved å røyke i s­engen (på norsk i 2024). Handlingen er lagt til p ­rovinsen i Buenos Aires, som er preget av etterdønninger av den økonomiske ­

22 stoff

krisen i 2001. Det er første gang den populære ­argentinske forfatteren blir adaptert til film, og selv hadde jeg store ­forventninger til denne filmen. Filmen handler om den seksuelt frustrerte tenåringen Natalia (Dolores Oliverio) og de to vennene hennes, som i løpet av en hetebølgepreget sommer prøver å få oppmerksomheten til kjekkasen Diego (Agustin Sosa). Når han faller for den ­eldre og mer verdensvante hipsteren

Apropos troverdighet: Etter en bølge med filmer som overdriver 2000-tallsestetikken for å tiltrekke seg nostalgiske millenials, er det forfriskende å se en film som behandler året 2001 som et historisk bakteppe, ikke en hashtag. Fra arkivopptak med TV-kjendisen Susana Giménez (en slags argentinsk Lindmo), til chatting på internettkaféer og Natalias choker, er scenografien og uttrykket autentisk.

«filmen er ektefølt i skildringen av å være sytten, kåt og frustrert, ventende på at noe må skje.» Silvia (Fernanda Echevarría), som har sett alle de kule bandene og vært alle de kule stedene, tyr Natalia til h ­ eksekunst for å vinne Diego. Samtidig dukker en skummel omstreifer med en merkelig vogn ­ opp i nabolaget til Natalia. Etter at omstreiferen plutselig blir brutalt overfalt av Natalias nabo, blir nabolaget forbannet. Sytten, kåt og frustrert Natalia er desperat etter å miste jomfrudommen sin til Diego. Filmen inkluderer flere scener der Natalia onanerer for å døyve frustrasjonen og trykket. Hos en annen regissør kunne disse scenene framstått seksual­iserende, men Laura Casabés fremstilling bærer heller preg av forståelse og gjenkjennelighet. At Dolores Oliverio, som spiller Natalia, faktisk er tenåring bidrar også til filmens troverdighet.

I intervjuer sier Casabé at noe av det som trakk henne mot Enriquez sine noveller var måten forfatteren skildrer det å være tenåring, med desperasjonen og begjæret som tilhører alderen. På samme måte er filmen ektefølt i skildringen av å være sytten, kåt og frustrert, ­ventende på at noe må skje. Sex og skrekk går hånd i hånd. Det forstår Casabé, og hun bruker gjerne seksuelle overskridelser for å bygge opp spenningen før noe skrekkelig skjer, eller virker å skje. Vold og økonomisk krise Filmen er ikke direkte skremmende. Stemningen er heller preget av et trykkende ubehag. Elementene av overnaturlig skrekk og de overraskende utbruddene av intens vold kunne gjort at filmen ble camp, men Casabé har et sikkert formspråk og det virker ikke umotivert når noe eksplosivt og plutselig skjer.

Det er fristende å tolke de plutselige voldsepisodene i filmen som en be­ arbeidelse av situasjonen Argentina lenge har befunnet seg i. Regissøren har snakket om frykten mange ­argentinere kjenner på, siden landet mange ganger har vært på randen av økonomisk kollaps. Frykten for at en plutselig hendelse skal ta alt fra deg er hele tiden til stede. De mange strømbruddene og mang­ elen på vann under hetebølgen, forsterker følelsen av at hverdagen er i krise. Jeg skulle likevel ønske at filmen dvelet mer ved det overnaturlige. Hva er egentlig jomfruen ved gruve­ bassenget? Hvem er omstreiferen? Scenene der dette utforskes er svært stemningsfylte, og jeg skulle ønske det var flere av dem. Mange av Mariana Enriquez sine noveller har holdt meg våken om natten, og jeg savnet til tider at ­filmen skulle vise meg tilsvarende hjemsøkende bilder. Likevel er dette en vellykket adapsjon som står på egne bein, og selv om du altså ikke finner denne på norske kinoer enn så lenge, burde du ­ oppdrive denne kule og spennende tenåringsskrekkfilmen. Hvis du, som meg, er glad i filmer der ungdommer i løpet av en sommer opplever noe skjebnesvangert ved innsjøer eller strender (tenk Fredag den 13de (1980), Falcon Lake (2022), Moonlight (2016), Pauline på stranden (1983), og fler), er denne midt i blinken.

mars 2026

k u lt u r s t o f f

ti år har gått: dette er albumene vi ­ ortsatt hører på f 2016 var et innholdsrikt år, det tyder mye på at 2026 blir det også. Musikknivået blir derimot vanskelig å toppe. Mest bra album, og litt nostalgi. Det må da være lov. Tekst Redaksjonen

David Bowie: Blackstar Dette albumet er så mykje skrive om at det er vanskeleg å seie noko originalt. For min del markerer ikkje 2026 berre ti-årsjubileet til Blackstar og at det er ti år sidan David Bowie døydde, det markerer også ti år med kjennskap til artisten. Ja, eg var elleve år då eg høyrde at David Bowie skulle vere 69 år for alltid, og det var også det første eg høyrde om han. Det kjendest som eit stort tap; korleis kunne eg ha gått glipp av noko så stort? Med tida innsåg eg at eg hadde jo ikkje gått glipp av noko. Tvert i mot hadde eg fått gleda av å oppdage noko heilt nytt, ei heil verd, ein heil ­kunstnarskap – og det fekk eg oppdage heilt på eiga hand. Sjølv om Let’s Dance og Ziggy Stardust var enkle vegar inn til ein 11-åring sitt hjarte, var det Low frå 1977 som først tende meg ordentleg. Albumet frå 2016 skulle imidlertid få ligge å modne nokre år før eg fann fram til det. Det er mange parallellar mellom desse to albuma, dei snakkar på ein måte saman. Og når eg høyrer Low og Blackstar i dag, blir det ­tydeleg at sirkelen liksom blei slutta. At Bowie døydde to dagar etter at Blackstar kom ut, ga ein heilt ny dimensjon til plata. Det er ikkje heilt enkelt å høyre på ho, mannen syng seg liksom inn i dauden. Det er eit heilt vilt album, rett og slett, av ein heilt vill mann. – Asta

Frank Ocean: Blonde Blonde er Frank Oceans andre studioalbum, og kom ut fire år etter det svært godt mottatte debutalbumet Channel Orange. Fordi Ocean hadde et så stort treffpunkt i sin tid, men bare har sluppet singler sporadisk siden 2016, har Blonde på mange måter blitt en kuriositet. Frank Ocean er i seg selv en ­kuriositet, fordi han har holdt en lav profil i tiden etter sin massive suksess (eller kanskje jeg bare ikke har fulgt med). Musikk er en tidskapsel, og jeg minnes å gå til ungdomsskolen med Blonde på ørene. Da drømte jeg meg vekk til et mer urbant liv. Til Bergen, til det jeg den gang anså som en storby, hvor det sikkert var alternative mennesker som også likte Frank Ocean. Jeg forbinder det derfor med en spesifikk p ­ assasje, både den fysiske jeg gikk gjennom hver dag på vei til skolen, men også en mer metaforisk passasje, som er oppveksten – siste år før videregående, en tid preget av søken etter identitet og det å gjenfødes som en mer voksen, mer smakfull versjon av seg selv. Sukk, vi vil faktisk aldri være de barna igjen. – Synne

mars 2026

stoff 23

k u lt u r s t o f f

Kendrick Lamar: untitled unmastered. For hvert år som går, setter jeg mer og mer pris på dette albumet. Om To Pimp a Butterfly fra 2015 var en saftig biff, er untitled unmastered. (2016) avskjær fra den samme biffen. Albumet består av demo-låter og ­studioopptak fra produksjonsperioden til To Pimp a Butterfly. At disse egentlig ikke skulle se dagens lys, er vanskelig å forstå. Det er kanskje ikke overraskende at tematikken i albumet er lik som i TPAB. På låta «untitled 03» gransker Kendrick Lamar sine egne verdier knyttet til rasisme, seksualitet, penger og spiritualitet; poenger som svidde seg fast i tenåringshjernen min. Rå features er det også, alt fra Thundercat sin funky bass, til CeeLo Green’s smude vers i den bossanovainspirerte «untitled 06». Men albumets sterkeste features er fra Anna Wise, Punch og Jay Rock. De er med på albumets beste låt «untitled 05», hvor de langer ut i spoken ­word-aktig stil over dundrende symbaler og rå jazz-sax. Ikke rart at jeg var en pretensiøs tenåring, når det var dette jeg gikk med på øret. Albumet førte meg mot min moody, selvgode og allvitende fase i livet, og ga meg et sårt tiltrengt perspektiv. Ikke minst banet det veien for ­videre utforskning inn i hiphopens mer alternative landskap og ga meg en ­ ­forkjærlighet for jazz som blir større og større. Men til syvende og sist er det bare jævlig fett å ha fått mer av Kendrick fra denne perioden. – Ådne

Kvelertak: Nattesferd Rogalands store band og stolthet kom trettende mai tjueseksten ut med sitt tredje album, Nattesferd. Det markerte en stor omvending hos bandet, ­ettersom det er det siste albumet med vokalisten Erlend Hjelvik. Han og bandet skilte lag i 2018, da Hjelvik ville videre med andre prosjekter i mørkere sjangere. Bandet hadde frem til dette punktet lagd sanger om Yggdrasil, heksebrann, tordenbrak og mjød. Også dette albumet, med et albumcover som portretterer en rustningkledd viking og en hvit ugle i høye fjell, følger tematikken. Men dette er dog de siste førtisyv minuttene og seks sekundene med slik tematikk, da den overtakende vokalisten, Ivar Nikolaisen – som tidligere hadde bidratt på sangen «Blodtørst» – var med på å føre bandet mot mer lokal forankring i Rogaland. Vikingen dro, men uglen forble. Nattesferd starter den nilåtede tokten gjennom tussmørket med en ­ønskedeklamering om å ligge med livets tre i «Dendrofil for Yggdrasil», før vi blir tatt tilbake til nittenåttifem i «1985» (nostalgisk, slik vi er i denne listen). Sangene videre inkluderer «Svartmesse», «Bronsegud (SSQ)», «Ondskapens galakse», «Berserkr», «Heksebrann» og «Nekrodamus». Best av disse er «Heksebrann» med sin lange, forheksende (hehe) intro. Kvelertak har kanskje forandret seg siden 2016, men heldigvis kan man gjennom Nattesferd reise tilbake til musikkens gullalder. Tar basketak på meg, hver gang! – Elise

24 stoff

mars 2026

k u lt u r s t o f f Mitski: Puberty 2 Den andre puberteten har inntruffet. Men i 2016 var jeg i min første ­pubertet. Da kom Mitski’s gjennombruddsalbum, Puberty 2, ut. Med enkle gitarriff som kan spilles på én streng, markerte Mitski seg som et melankolsk stjerneskudd. Puberty 2 var det som løftet henne ut av ­undergrunnen og opp på folks lepper. Med låter som «Your Best American Girl» og «I bet on losing dogs», traff Mitski mange hjerteknuste folk der ute. Mitski har oppnådd en sterk posisjon i populærkulturen, særlig i det skeive miljøet. Den lengtende tonen og begjæret etter noe en ikke kan få, er ­gjennomgående temaer, også i Puberty 2. Som fjortenåring romantiserte jeg tingene Mitski synger om i dette albumet. Det var ufarlig å ligge på teppet på soveromsgulvet, og høre på sanger om å elske tapere og personer som får deg til å føle deg alene, eller tekster om at man ikke vet hvordan man skal betale leien. Som 23-åring er det vel kanskje på tide å reise seg, betale den leien og elske folk som ikke gjør deg ensom. Men man kan jo fortsatt nyte musikken og tenke, wow, denne puberten skal jeg vel også overleve. – Stina

Solange: A Seat at the Table Så ga Solange ut sitt tredje album. Så gikk det et par år før jeg lyttet til det. Til gjengjeld har det med årene blitt lyttet i hjel. Ikke bare av u ­ ndertegnede, faktisk suste det inn på førsteplass på Billboard 200-listen, og for låten «Cranes in the Sky» vant Solange en Grammy-pris i klassen R&B. Det tjueen-låter lange albumet traff åpenbart bulls eye i 2016, og med sine digge rytmer, luftige vokal og slagkraftige tekster har det absolutt tålt tidens tann. A Seat at the Table er et stort samarbeid mellom Solange og en rekke rågode musikere. I løpet av albumet hører vi blant andre rappere som Lil Wayne og Q-Tip, og London-musikeren Sampha (som også var med å lage blant annet Blonde av Frank Ocean!). Med tekster som i stor grad dreier seg rundt den afroamerikanske erfaringen, og med rytmer og sjangerlek med røtter i den svarte kulturen, maner Solange til kamp og fellesskap. «I’m weary of the ways of the world / Be weary of the place of the world», er det aller første vi hører Solange synge på plata. Så stod jeg med de hvite ­øreproppene plugget i på vei til eller fra et sted som sekstenåring og t­enkte nok at jeg var litt lei, før jeg lot meg rive med av rytmen, stemmen og ­råskapen på A Seat at the Table. Lytt, lær, lev med Solange enda litt til. – Åse

Highasakite: Camp Echo Camp Echo er det tredje albumet fra indiepopgruppen Highasakite. Albumet hadde mye å leve opp til i sin tid, da det kom bare to år etter megasuksessen Silent Treatment. Likevel tok Camp Echo musikk-Norge med storm. Det er få ting som hadde like stor defineringsmakt over u ­ ngdomspopkulturen i Norge anno 2016, som NRK-suksessen SKAM. Seriens vidunderlige ­lydspor, hvor man blant annet kunne høre flere sanger av Highasakite, er også beskrivende for denne perioden. Dette albumet tar meg tilbake til ­ dramatiske videregående-dager. For noen, ble albumet også deres første møte med konseptet «breakup-albums», etter å ha blitt dumpet av ­ungdomskjæresten. En av låtene som utmerket seg for denne 16-åringen var den hjerteskjærende «God Don’t Leave Me». Sangen, eller albumet for den del, er i utgangspunktet ikke et «breakup-album», men nesten alt kan tolkes som lengsel når man er dypt inne i kjærlighetssorgen. Heldigvis gikk sorgen over, slik så mange andre skulle i årene etterpå. Jeg er glad tenårene er forbi. Noen ting vil jeg likevel ta med meg videre, og Camp Echo er en av de tingene. – Aurora

mars 2026

stoff 25

k u lt u r s t o f f

Karpe: Heisann Montebello «Apekatter i min blokk og Abu Bakr i min cockpit!» Tilsynelatende meningsløst, men egentlig fullspekket av innhold, og ikke minst bærer av varme minner. Det er lett å kødde med Karpe. Holde dem på en armlengdes avstand. De er blitt så store at de liksom ikke er noens lenger; de tilhører bare folkedypet. Derfor bærer Heisann Montebello uunngåelig med seg en ironisk bismak. Karpe er liksom ikke fett. Noe av skylden må nok drita blonde jenter ha, som skingrende skriker tekstene på et nachspill du skulle ønske du ikke endte på. Resten av skylden må nok tilskrives ditt eget «Attitudeproblem». For albumets kulturelle, språklige og politiske innflytelse er vanskelig å overdrive. Ta «Hvite menn som pusher 50», som endatil har blitt et ­etablert språklig uttrykk! Tenk flyktningkrise, Kygo, terrorbølge og brexit; ­forløperne til dagens kaos. Karpe tok pulsen på tidsånden på den tiden man bare var forbanna på Anders Anundsen for asylpolitikken, før alt gikk helt til helvete. Heldigvis er Karpes album mer enn utdaterte politiske referanser. Først og fremst er albumet førsteklasses musikk, mye takket være Eirik Kiil Saga som har laget karakteristiske melodier på alt fra «Lett å være rebell i ­kjellerleiligheten din» og «Gunerius» til nyere «PAF.no». Geniale linjer som «Gjør for vondt for meg å si det her /– du blaster eksen min, jeg blæster din /– det er sånn livet er», «dere er alle av samme ulla /- alle skal bli knulla», «jeg får lyst på MDMA, og å gå på bordell» og «jeg runker og vasker den kroppen her selv», peker på tidløse menneskelige temaer, og sikrer at Heisann Montebello har skrevet seg inn med gullskrift i norsk musikkhistorie. – Oskar

A Tribe Called Quest: We Got It From Here... Thank You 4 Your Service Lyden av A Tribe Called Quest er lyden av New York på 90-tallet. Dette siste albumet deira frå 2016, beviser likevel at det ikkje er heilt sant. Lyden av Tribe er no berre god lyd. We Got It From Here… er eit tosida album på 16 låter, mangfaldige features og all verdas stilretninger fordelt på ein time og tjue sekund. Då eg var liten var «Can I Kick It?» frå plata The Low End Theory (1991) eit fast innslag på alle bilturar med familien. Seinare fann eg ut det faktisk var ei gruppe bak denne bangeren og at den gruppa hadde fleire songar (what!?), og det var jo ei fantastisk oppdaging. 1991-albumet var ikkje berre stor musikk for meg, det har også påverka omtrent all hiphop som har kome ut sidan. We Got It From Here… Thank You 4 Your Service sirklar rundt store tema som urettferd og (dårleg) politikk i USA, spesielt tydeleg på «We The People…», men i forma får ein også ei kjensle av at dette er eit slags ­samlingsprosjekt. Sånn har vel gruppa på sett og vis alltid vore, at dei samler gode og ulike artister gjennom musikken deira. «Dis Generation» er ei slags hyllest til den nye generasjonen med rapparar. Dessutan ligg daudsfallet til bandmedlemmet Phife Dawg som eit slags slør over plata, i tillegg til nokre av songane som eksplisitt handlar om han. Phife var med på innspelinga av We Got It From Here… heilt til han døydde av komplikasjonar med diabetes før albumet blei ferdigstilt. Då The Love Movement kom ut i 1998 annonserte Tribe at det ville vere deira siste plate. Det blei det heldigvis ikkje. We Got It From Here… Thank You 4 Your Service er ikkje berre meir Tribe, det er også eit ekstremt solid comeback. – Asta

26 stoff

mars 2026

k u lt u r s t o f f

stoff melder å tømme en overfylt snusboks Dessverre for oss lever vi under entropiens nådeløse lover, hvor alt beveger seg mot en stadig større grad av uorden. Et glass kan knuses, men det kan ikke på magisk vis bli helt igjen. Termodynamikkens andre lov er til å bli svimmel av, all den tid man lengter etter enkelhet og sammenheng. Kanskje kan dette forklare nostalgi-trangen også, for tiden som var før, var jo faktisk en enklere tid. Man skulle ønske det fantes, som hos alle de elektriske innretningene vi omgir oss med, en reset-knapp i verden. Men gjør det ikke det? Om enn på liten skala – hvilken tilfreds­ stillelse er det ikke å lukke alle fanene etter eksamens­perioden, starte på nytt. Gleden ved brødsmulene som slukes av støvsuger­­slangen, for alltid ute av syne, som om sølet aldri egentlig har funnet sted. Eller når man sitter og drikker øl i godt selskap, og i et used­ vanlig høyt tempo strekker seg etter snusboksen. Man ser lokket tårne seg opp, for lengst umulig å lukke. En stadig påminnelse om hvor usunn man er, hvordan man forfaller i avhengighetens grep, før man griper boksen med tommel og pekefinger, godt trykket mot hverandre, og skufler de små bevisene i søpla.

å ta av seg sokkene rett før man sovner Det kan argumenteres for at den største tilfredsstillelsen er fraværet av ubehag. Å stille sulten, slukke tørsten, å endelig kunne puste ut gjennom nesen etter en ukes forkjølelse. Med litt list kan man dermed forlenge en mild ubehagelighetsfølelse, for i enda større grad kjenne lettelsen når den gir slipp. Eksempelvis legge seg med sokkene på, gjerne ullsokker, kjenne føttene bli varme og klamme, før man med tærne vikler dem av seg, den ene etter den andre, og snur dynen så den kjølige siden treffer huden.

bok bjarte arneson: kilder til begeistring

Tekst Mikkel Grimstad Foto Hanna Oen

Det er nok av ting å riste på hodet av. Arneson retter i stedet blikket mot de små og gledesutløsende tingene i livet. Mens jeg i disse småtekstene har både stjålet fra og vært inspirert av Arneson, er det liten tvil; når det kommer til begeistringsmotivet er han den beste vi har.

rulleskøyter Som romkamerater lærer man seg hver­andre å kjenne. Etter jeg flyttet inn med en god venn, lærte vi snart å lese trøtthetsfaktoren til den andre om morgenen, som igjen dikterte den riktige formen for hilsen; den verbale, det korte nikket, eller bare en stilltiende aksept av hverandres eksistens. I det siste har han imidlertid blitt grepet av et usedvanlig godt humør, og, som en konsekvens, mistet respekten for de etablerte normene. I ett kjør snakker han, mellom brødbitene og appelsin-

oktober 2025

juice-slurkene, om det han mener er skyld i lykkefølelsen: de nyinnkjøpte rulleskøytene. Med ivrig gestikulering prater han uavbrutt om vinden som fester seg i håret, om den voldsomme farten, hvordan det virkelig vil gå dårlig om han tryner. Frihetsfølelsen som henger i lenge etter han har snøret av seg skøytene og festet dem på sekken. Om det er enerverende at noen er så lystig så tidlig på morgenen, er det også beundringsverdig. Kanskje burde vi alle gå til innkjøp av barndommens fremkomstmiddel.

stoff 27

rekreasjonsstoff

atter et krysstoff, jippi! Kryss kryss så får du et kryss, kryss så får du et kryss, hvert eneste kryss med blyant og penn, kryss så får du et kryss

Vannrett

Tekst Elise Brudevoll Skjekkeland Illustrasjon Casper Sørestrand

5. nylig avdød filosof, ELLER noe masete? 6. rødkledd sesongbasert globetrotter 8. singel, ELLER appelsinsmakende 10. hello blir hei og bye blir hade 13. fisjonsvåpen 14. nordlig øygruppe, ELLER en tidligere lattermild del av et ben 17. sulten, pan og mysteriefull forfatter på gjengrodde ideologiske stier 20. bilder laget av stein eller smeltet sand 26. grammatisk nåtid 28. sykdomssyk 29. hatet av allergikere, elsket av bier 31. vårblomsten safran kommer fra 33. «framifrå» på bokmål 35. humbug, ELLER tekstilproduksjon i lompe eller brød 36. bedøvelse i ryggmarg, ofte brukt når familier øker i antall 37. skoløs 38. presensform for en kul håndhilsen, ELLER engelsk adjektiv for stilfull/velkledd/ryddig mann 39. hestedop

Merknad: Fikk høre at forrige kryssord (82) var for vanskelig. Håper nivået er mer behagelig nå.

28 stoff

mars 2026

rekreasjonsstoff

Loddrett 1. brennende fjell i Ålesund, ELLER øverste del av en haug med farin 2. bygg som vern mot bølger, ELLER en venn av Calle 3. 4,5 centimeter høye fargemangfoldige sukkermennesker 4. fjerde april tjuetjueseks 7. tobakkbleier, ELLER en mumrikken 9. folkehøyskole for barn 11. botulinumtoksin 12. etter, ELLER nedsatt arbeidsevne 15. frukt + kompliment = freidig 16. følelsesmessig kapital, ELLER film (2025) 18. laktose fra to fremhvelvninger på overkroppen 19. Gabriella og Troys første aktivitet sammen 21. lite tung beskyttelsesgjenstand mot ulykke og trolldom og høres ut som en eggerett 22. småsulten del i hjernen 23. bra synonym med mislyd og disharmoni 24. ubefruktet blod 25. dagsavis, ELLER sosial strid pga ulik makt og eierskap over produksjonsmidlene 26. fjerde statsmakt, ELLER å legge trykk på noe 27. nytt begrep for maksimering av utseende 30. de du treffer på første mai 32. mellom femtende april og femtende september 34. rugevennlig stort auditorium 35. kvinnelig personifisering av svartedauden 40. problematisk romfartfar, ELLER nytt navn på bergensbar (som har relansert seg selv etter å ha arrangert noen pønkekonserter)

mars 2026

stoff 29

k u lt u r s t o f f

kulturell førstehjelp Før, under og etter påsken er det behov for annen input enn fatterns lammelår og påskenøtter. Tekst Eirik Zondag Hustad EP ? av Bassvictim

KONSERTER Bachs Matteuspasjon // Grieghallen, 26. og 27. mars.

Siden debuten i 2023 har denne elektroniske musikkduoen fra London blitt hyllet som ikoner for 2010-tallets indie sleaze-renessanse. Bassvictim leverer en EP som høres ut som et ekteskap mellom vuggeviser og elektronika, og det ekteskapet fungerer forbløffende godt.

Det er snart påske og Bach sin Matteuspasjon er essensiell for markeringen av Kristi lidelser på langfredagen. Kle deg fint og nyt høydepunktet i Bachs skaperverk. Hester V75 // USF Verftet, 25. april.

UTSTILLING Frits Thaulow // Permanenten På Permanenten kan du nå oppleve Thaulows vakre verker, med motiver fra steder som Jæren, Normandie og Akerselva. Han er for mange kjent for motiver av vann i bevegelse, snø og is – noe det er lett å forstå. Riktignok ble Thaulow kritisert for å male «rokokko-elver» og være en «postkortmaler», men denne kritikken treffer kun delvis. Ikke la deg skremme av 1800-tallets kritikere, og oppsøk denne oppslukende utstillingen.

KINO What Does That Nature Say to You // Bergen Filmklubb, 25.mars Bergen Filmklubb inviterer til onsdagsvisning av Hong Sang-soo sin film fra 2025. Bildet er bevisst kornete og uklart, et formgrep som speiler hovedpersonens svevende syn på verden. Gjennom et møte der en kunstner møter partnerens familie, utforsker filmen spenningen mellom privilegier og kunstneriske idealer. Varmt anbefalt for dem som skal møte svigers i påsken.

Bergensgruppen feirer tiårsjubileum for debutalbumet 115 Drømmer og inviterer til en energifull og nostalgisk kveld på Verftet. Det er hestens år, og gruppen byr opp til hestefest på autentisk bergensk vis.

DIVERSE Izakaya // Rommet, 26-27.mars. Rommet inviterer til sitt faste mat- og drikkekonsept, denne gangen gjestet av kokker fra hotellet 292 Aurland. Som konseptet tilsier, blir det deleretter fra det japanske kjøkken, akkompagnert av passende drikkemeny.

Littkviss // Litteraturhuset, 7. april Litteraturhuset inviterer til litteraturkviss med forfatter Henning Bergsvåg. Det er ingen krav til å stille med eget lag, så kom gjerne alene og finn deg en kompanjong i baren. De frister med Twist-sjokolade og billetter til andre arrangementer på Litteraturhuset.

No Other Choice Operapub // Kulturhuset, 8.april. Park Chan-wooks nye film No Other Choice trer inn i rekken av regissørens stjernesortiment. Denne gangen er det overkonsum, som visualiseres på lerretet, og kritiseres. Om tematikken er noe banal, fungerer systemkritikken svært godt. The Testament of Ann Lee

Onsdag 8. april braker det løs med operapub på Kulturhuset. Konseptet er genialt: åpen bar og diverse operasangere på scenen. Kulturhuset reklamerer med at det kan være alt fra amatørmessige studenter til stjerner fra Bergen Nasjonale Operas forestillinger som opptrer. Arrangementet er gratis, og Figaro kommer!

Filmer om religiøse sekter kan virke forlokkende på publikum, og The Testament of Ann Lee er intet unntak. Filmen skildrer livet til den «kvinnelige messiasen» som ledet sine følgere fra England til USA i 1774 for å skape et egalitært samfunn. Dette er et nydelig filmet musikkdrama som tegner et gripende bilde av det tragiske og fascinerende livet til Ann Lee.

Av Emilia Valentina Bakke Ellingsund

30 stoff

mars 2026

rekreasjonsstoff

den store storbritannia-kvissen

Enslige menn (1996-2026) Bak flere lag med rød-pilleopplegg og prat om high valuemenn, beskriver mange menn ekte problemer: følelsen av å være utskiftbar og det å leve i et system som ikke tar vare på dem. Patriarkatet forteller menn at verdien deres måles etter hva de tjener og kontrollerer, og at sårbarhet er en svakhet. Rød-pillegutta klarer nesten å kritisere det bakenforliggende systemet, men ender i stedet opp med å si at det er kvinners feil. Vet du hvem som tjener på radikaliseringen av unge menn? Ikke radikaliserte unge menn, ikke kvinner heller. De ekte vinnerne er gjennomsnittlige, middelmådige menn. Kvinner blir mo i knærne sekundet de oppdager at du ikke er en del av en pipeline. Om du anser en dame som et menneske, har du allerede fortjent seks måneder i armkroken hennes. Ingen snakker om at det aldri har vært lettere for menn å deite. De deiligste damene blir holdt nede av seksere med empati. Tilbud og etterspørsel. Mangelen på uradikaliserte, streite mannlige kjønnsorgan er så stor at etterspørselen går opp. Jeg bestod ikke økonomi. Poenget er at standarden er lav, og den har kanskje aldri vært lavere. Du vet at det stemmer: Den diggeste dama du kjenner, deiter en mann som ser ut som Michael Cera, men han er snill, og da får han babes. Dagens singelepidemi fremstilles som ensidig kvinneforskyldt. Dette kan fort bli drivstoff for unødvendig kvinnehat. De som har forstått dette, har nå den gylne mulighet til å bade i fitte. Vi erklærer derfor enslige menn for døde, fordi du trenger ikke være mer enn helt ok for å få pult. Tekst Aurora Fyske Illustrasjon Isak Reinhardsen Vittersø

Angrip den store Storbritannia-kvissen med en håndfull venner som er innsiktsfulle om balløya mot sør-vest. Tekst Oskar Macdonald Dunlop Illustrasjon Mari Nordgreen 1. Hva het det britisk-baserte selskapet som hadde misbrukt per- 10. Hvilke riksdeler utgjør «Great sondata fra millioner av Facebook- Britain»? brukere på 2010-tallet? 11. Den anglo-zanzibarske krigen i 1896 skal ha vært verdenshistoriens 2. Hva kalles undersjangeren av hip- korteste krig. Hvor lenge varte den? (10 minutter slingringsmonn) hop og EMD som oppstod i London på tidlig 2000-tallet, og der navn som Dizzee Rascal, Wiley og Skepta 12. Hvilket år er den eneste gangen har gjort seg bemerket? England har vunnet VM i fotball for herrer og hvem spilte de mot? (0,5 poeng per) 3. Hvilken britisk statsminister proklamerte famøst: «Peace in our time!» etter å ha møtt Adolf Hitler i 13. Hva heter den nordligste München i september 1938? tradisjonelle provinsen i Irland, der 6 av 9 grevskaper utgjør dagens NordIrland? 4.Hvilket rike grunnla London, og i hvilket århundre? (0,5 poeng per riktig) 14. Hvilken engelsk konge halshogde to av sine seks koner, brøt med katolisismen og skal ha veid 180 kilo ved sin 5.Hvilken formell rolle hadde John død? Bercow i et tiår fra 2009 til 2019, kjent for sine kvikke vittigheter, brede ordforråd, og karakteristiske 15. Hvilket britisk politisk parti prak«oooorder» for å få ro? tiserer såkalt «abstentionism», slik at deres nåværende syv innvalgte representanter i Underhuset aldri møter? 6. Cricket skal ha oppstått så tidlig som på 1200-tallet og er i dag en meget populær idrett i flere land. 16. Hva heter skottenes uoffisielle Nevn 4 land som har vunnet Herrenasjonalsang der de feirer seier over VM (ICC, ODI-format). (0,25 poeng engelskmennene i «Proud Edward’s per riktig) Army» ved Bannockburn i 1314? 7. Hvilken av de følgende britiske forfatterne har IKKE vunnet Nobelprisen i litteratur: Rudyard Kipling, Virginia Woolf, William Golding eller Doris Lessing? 8. Hvilken tidligere britisk statsminister har vunnet ovennevnte pris? 9. Hva het slaget som fant sted i 1066, der den angelsaksiske kongen Harald Godwinson slo den invaderende norske hæren ledet av Harald Hardråde? (Hint: slaget deler navn med et fotballstadion)

mars 2026

18. Hvilket av følgende teaterstykker er skrevet av Shakespeare? The Duke’s Masquerade, The Merchant of Venice, A Tragedy of Verona Heights, The Crown of Ashbourne

Fasit: 1. Cambridge Analytica 2. Grime 3. Neville Chamberlain 4. Romerne 1. århundre (ca. år 43) 5. «Speaker of the House» (ordstyrer i Underhuset) 6. Seks vinnere: Australia, India, West Indies (samling av karabiske øystater), England (ikke Storbritannia!), Sri Lanka og Pakistan 7. Virginia Woolf, 8. Sir Winston Churchill 9. Slaget ved Stamford Bridge 10. Great Britain refererer til øya bestående av Wales, Skottland og England. The United Kingdom=Great Britain + Nord-Irland. På norsk brukes riktignok Storbritannia misvisende om både øya «Great Britain», og landet The United Kingdom, 11. 38 minutter 12. 1966, (stillingen ble 4-2) mot Vest-Tyskland 13. Ulster 14. Henrik den 8. 15. Sinn Fein, det Nord-Irske nasjonalistpartiet 16. «Flower of Scotland» 17. Greenwich 18. The Merchant of Venice

Antall riktig: 0-4: Taking the piss 5-7: Are you avin a laff bellend 9-11: Rather rubbish, innit 12-15: A well-earned cup of tea 16-18: Rather posh

17. Hvilket sted i Storbritannia gjemmer seg bak første bokstav i GMT, som er referansetiden verdens tidssoner regnes ut fra?

stoff 31

STOFF Mette-Marit stjeler plassen til Stoffjournalist på Helgemorgen USA angriper oljerikt land i Midtøsten Woke-partiet Rødt bryter med ungdomspartiet sitt?

Trump sier at Japan «elsker overraskelesangrep» til statsministeren

Ølen koster 119kr på Gåsa

Senegal oppbevarer AFCON-trofeet på militærbase etter at turneringsseieren fra tidligere i år tildeles Marokko

Sri Lanka erklærer at hver onsdag er en feriedag, for å spare drivstoff

Knausgård vant Kritikerprisen Chuck Norris levde i 2026 Lars Vaular skriver bok

Håland har blitt majoritetseier i Norway Chess

Chuck Norris er død Aron «idiot» Dønnum vraket til landslaget