#81

BERGEN

•

D E S E M B E R 2025

•

N R 81

•

Å R GA N G 11

HUD NORSK RASISME

•

A M ATØ R M E S S I G

• P O LY FO R H O L D

•

ÅRETS BESTE ALBUM

VIL DU BLI MED I STOFF? vi søker:

FOTOGRAFER GRAFIKERE JOURNALISTER send en søknad til red@stoffmagasin.no søknadsfrist 7. januar

INNHOLDSSTOFF

28 4

LEDER

5

TRE KULE TATOVØRER

6

SMINKA HUD

10

BRENT HUD

12

GLATT HUD

14

ALLIERT HUD

16

HVIT HUD

18

FOTOGRAFERT HUD

23

FOLKETS HUD

26

HISTORISK HUD

28

ARKIVERT HUD

30

DELT HUD

32

ÅRETS BESTE ALB(H)U(D)M

34

FILMEN HUD

37

STOFF MELDER OM HUD

38

KULTURELL FØRSTEHJELP

39

REKREASJONSSTOFF

12

ansvarlig redaktør

Åse Stefansen

samfunnsredaktør

Oskar Macdonald Dunlop

kulturredaktør

Asta Eikemo

fotoredaktør

Marie Hovdum Lind

nettredaktør

Elise Brudevoll Skjekkeland, Benjamin Wittemann

illustrasjonsansvarlig grafisk ansvarlig some-ansvarlig webmaster journalister

fotografer

Emilia Valentina Bakke Ellingsund Emilie Myrene Stokke Casper Sørestrand og Aurora Fykse Nikolai Gangstø Aurora Fykse, Carl Ruge, Eirik Zondag Hustad, Elise Brudevoll Skjekkeland, Ida Sofie Carlson Nossum, Mikkel Grimstad, Nora Nesje Grimsmo, Oline Okkenhaug, Safia Hashi, Sylvester De Faria Loe, Synne Syslak, Helene Nielsen Anna Hotvedt Sundby, Benjamin Wittemann, Hild Berntsen, Ida Måren Løseth, Kathrine Albrigtsen, Nina Stamnes Søyland, Randi Marie Glomsrud

18 30

34

illustratører Casper Sørestrand, Daniel Jin

Heggelund, Eirik Svensvik, Inga Hesthom Rohde, Isak Reinhardsen Vittersø, Mari Nordgreen, Oda Austvik, Oda Bellen Haflan, Selma Fyllingsnes, Silje Agledal, Maria Hanset Demdal, Sunniva Knutsen Lund

grafikere Anna Elisabeth Raudberget, Ansam Umar, Aleksandra Wyller, Casper Sørestrand, Emilie Solheim-Moe, Espen Hop, Håkon Sætran Blom, Lisa Elverhøi, Magdeli Ärnström

daglig leder Linnea Lamøy styreleder Borghild Rangnes Homlong forside Oda Bellen Haflan publiseringsdato 9.12.2025 trykkedato 8.12.2025 trykkeri Schibsted trykk

LEDERSTOFF

PUPP MOT PUPP Huden er menneskets største organ. Kniper vi øynene igjen og presser leppene sammen, omslutter den oss nesten helt. Hud er temaet for denne utgaven av Stoff. Vi tøyer huden, strekker den ut så langt at strekkmerker legger seg over puppene. Dem burde vi forresten prate mer om. (.)(.) Frem til små kuler begynner å vokse under jentenes brystvorter, er det lett å forveksle det ene lekende barnet på stranden med det andre. Som en del av kvinnekroppen, får puppene en viktig reproduktiv funksjon senere i livet. Denne funksjonen er å produsere melk. En annen funksjon, som ikke helt lar seg skille fra den reproduktive, er puppenes seksuelle tiltrekning. Puppene har vært begjærsobjekter siden Eva dekket dem til i paradis. (.)(.) Når vi tenker på pupper, er det nok deres seksuelle tiltrekningskraft vi først tenker på. I hvert fall hvis vi følger mannens blikk over kvinnens kropp, blikket som også kvinner internaliserer og ser seg selv gjennom. (.)(.) Er det derfor vi velger å dekke til niplene med veldig, veldig små bikinioverdeler på stranda?

Vi tror det er seksuell frigjøring, mens det vi egentlig holder på med er selvseksualisering og undergraving av det feministiske prosjektet. (.)(.) Kvinners bryst må vises i sin naturlighet. Slik unngår vi kanskje overseksualiseringen puppene utsettes for i kulturen. Brystene bør få henge og dingle i badehallen og på offentlige strender, der kvinner kan stå pupp mot pupp i kampen for kroppens seksuelle frigjøring. (.)(.) Pupper er hengende, hoppende, halve, hele. De er arbeidshester som tilhører en arbeidskropp. Når puppene anses for å være seksuelle objekter i enhver situasjon, er det blant annet fordi vi har bestemt at de er forbudt område. Å argumentere mot dette ved å si at puppene er et erogent område og derfor burde skjules av den grunn, holder ikke stand hvis man minner om at det også er veldig deilig å bli kysset på ørene. Vi går ikke rundt med øreklokker i juli av den grunn. (.)(.) Dessuten vil niplene være frie, se sola og kjenne havbrisen, de også. Det er dårlig gjort å blottlegge hele kroppen unntatt dem. (.)(.)

(.)(.) Forøvrig burde alle bli nudister. Der viser vi liksom mest mulig, uten noen gang å vise alt. Snittene på badetøyet framhever kvinnens edle deler etter retningslinjene skapt av mannens blikk. Overdelen som så vidt dekker brystvortene gjør puppene rundere, trusa som ikke er større enn en hyssingtråd i rumpa, skjærer inn i hofteflesket og gjør midjen smalere. Så legger vi oss på håndklærne våre og suger inn magen. (.)(.)

Åsa Stefansen ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

4 STOFF

Illustrasjon: Casper Sørenstrand

DESEMBER 2025

K O M M E N TA R S T O F F

TRE KULE TATOVØRER FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE MED HUDEN DIN Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv. Tor Ola Svennevig Tatovør og forfatter av boka Norske sjømannstatoveringer Foto: Tom Nicolai Kolstad

Jannicke Wiese-Hansen Tatovøse Foto: Privat

Kevin Ruud Har gjort stick and poke én gang Foto: Privat

Å skulle skrive noe om hva en burde gjøre i livet på en generell basis er ikke lett, men siden det større bildet her er tatovører og deres erfaringer kan jeg forsøke å dele noen tanker.

Hmmm… Fortelle deg hva du bør gjøre… Det har jeg aldri vært så glad i… Jeg har heller aldri vært så flink til å følge det folk mener jeg selv bør gjøre…

En gang på folkehøyskole tatoverte jeg en venninne på rommet til en kompis, dessuten har jeg hele fire tatoveringer selv. Jeg føler meg nærmest overkvalifisert til å gi råd på området.

Da jeg startet å tatovere for mer enn 30 år siden var tatovering fortsatt noe som tildels befant seg på utsiden av samfunnet. De som hadde tatoveringer hadde ofte et liv som av mange ble oppfattet som friere, men som også følte på et stigma fra resten av samfunnet. I tiden vi lever i nå har tatovering på nytt blitt noe mange har sett på som tiltrekkende og et tegn på suksess. Det er i seg selv et av de få permanente valgene vi kan gjøre i livet, og nettopp det gjør det til noe en bør behandle med den største respekt. På sitt beste kan en vellaget tatovering løfte ens selvbilde og virkelig skape en følelse av helhet i selvet, og på det verste kan den gjøre det motsatte. Godt tenkte tatoveringer som gjenspeiler bæreren har alltid vært noe å være stolt over og slik vil det trolig alltid forbli. Husk at dine tatoveringer er det eneste du kan ta med deg i døden.

Som den gangen på 90-tallet, da jeg var dørvaktinne på Garage i Bergen og tatovøse i min spede begynnelse. Min kjære far mente at jeg heller burde få meg en skikkelig jobb… Jeg lydde ikke, og det er jeg veldig glad for i dag (min far også, faktisk). I 30 år har jeg hatt favorittjobben min – tatovering altså, for gud så lei man blir fulle folk etter noen år! Jeg unner deg å kunne jobbe med det du aller helst vil. Kommer det en bølge på din vei mot dit du vil, surf den for alt den er verdt! Så til den bør gjøre-delen. Teknisk prat om tatoveringer, der kan jeg gi noen råd: - En god natts søvn og ikke bytur kvelden før. - Tatoveringer gjør vondt og kroppen din takler det bedre om du er uthvilt. - Skal du tatoveres noen timer, ta med deg mat, snop, drikke med sukker i, gjerne gulrøtter eller frukt. - Koffeinholdige drikker kan gjøre deg mer følsom. - Ikke tren på morgenen før tattoveringstimen din, da blir huden mer følsom og du blør mer. - Og jenter: Ofte er vi mer følsomme under Den Uken, og tiden rett før, så jeg har alltid prøvd å unngå å tatovere meg da.

Mitt første råd vil være å hverken få eller gi tatoveringer inne på promperommet til den litt sketchy kompisen din. Jeg skjønner at ideen kan virke en anelse tiltalende, spesielt om du har fått i deg noen enheter, og tenker at dette kommer til å bli en episk natt du aldri vil glemme. Men, er virkelig risikoen for HIV, infeksjoner og butched tatovering verdt det? Jeg tror helhjertet at sjarmen kommer til å dabbe av i takt med alkoholen. I den anledning kan jeg også fraråde å tatovere seg, eller andre, med promille. Dårlige ideer har en tendens til å virke langt bedre enn de faktisk er når glasset er tomt og stemningen er høy, jamfør bankkontoen, han du lå med, meldingen du sendte etc. Mitt siste og avsluttende råd er å ikke tatovere noen merkevarer sin logo på kroppen. Joda, Jeffree Star slapp unna med dette da hen hadde sin peak på MySpace-era, men du er hverken Jeffree Star eller et MySpace-ikon. Do as i say, not as i do.

Gjør som du synes du bør gjøre. (Bortsett fra med tatovering, da bør du høre på oss!)

DESEMBER 2025

STOFF 5

K U LT U R S T O F F

NÅR HUDEN BLIR EN MASKE Mr. Maple bruker huden som både lerret og grense. For dragkingen handler ikke sminken om å uttrykke sitt egentlige jeg, men om å skape en karakter som lever helt adskilt fra personen bak. Tekst Aurora Fykse Foto Kathrine Albrigtsen

Det er ikke alltid sminken vil samarbeide. Leppestift havner utenfor leppene og vippene vil ikke legge seg pent. – Noen ganger snakker jeg og glemmer hva jeg skal gjøre, forteller en dragking som forsøker å gjøre seg klar. I kveld skal han og resten av draghuset Haus of Friele ha show, og før den tid er det mye som skal på plass. Men Stoff har inntatt stua hans, og vil ikke slutte å mase om dette med hud. På spisebordet ligger det masse sminke strødd utover. Noen produkter er det flere av, men fingrene plukker nøye opp den riktige hver gang – de vet hvilken som er tom og hvilken som er ny. Ved bordet sitter

6 STOFF

dragkingen Mr. Maple lent mot et speil. Arbeidet er møysommelig. Sminken henter frem Mr. Maple, en mannlig karakter som likevel er feminin.

Hud som en grense For Mr. Maple handler huden om mer enn det estetiske, det handler også om å sette grenser mellom selvet og karakteren.

«DRAG HANDLER OM SKAPE EN KARAKTER VED Å MANIPULERE HUDEN OG KROPPEN.»

– Det er bare gøy å være i drag, sier han. Det er gøy å se seg i speilet og være sånn: Oi, shit! Der er jeg!

– Sminken er kunst og kostymet er kunst. Jeg prøver å koble Mr. Maple fra mitt eget liv.

Det han ser er et ansikt dekt av rød, gul og oransje sminke. Etter vel to og en halv time er han klar til show. Men la oss ikke forhaste oss, vi kommer tilbake til det.

For Mr. Maple er drag en maske. Men han snakker liksom om hud likevel; kroppen som lerret, ansiktet som formbart. Drag handler om skape en karakter ved å manipulere huden og kroppen.

– Blir du til Mr. Maple når tar på sminken? – Jeg skrur han egentlig ikke på før jeg er på scenen. Det er fint å kunne skille Mr. Maple fra virkeligheten. For to år siden opptrådte draghuset Haus of Friele på et arrangement i regi av Redd Barna i Pride Park, da endte de opp med å få hatkommentarer og dødstrusler på sosiale medier. Derfor ønsker ikke Mr. Maple å stille med ekte navn eller bilde uten drag. Også på bybanen opplever han å få kommentarer eller ting kastet etter seg når han går i drag. Han opplever at det er fordi folk ikke vet hvilken boks de skal plassere ham i. Det er også der karakteren Mr. Maple kommer fra – eller Mr. Maple of the

DESEMBER 2025

K U LT U R S T O F F Nine Circles som han egentlig heter. Mr. Maple skal være en demon fra middelalderen som kler seg som en klovn, forklarer han. Utenfor drag, utenfor Mr. Maple, går han aldri med sminke – men det er visst på grunn av latskap. Forvirring som kunstform Mr. Maple forteller at drag for ham utelukkende er en kunstform. Det handler ikke om å være et alter ego eller om å uttrykke en skjult del av seg selv. Tvert imot. – Når jeg ikke gjør drag, må jeg leve som meg selv. Hvis jeg hele tiden er i drag-mindsetet, blir det veldig destruktivt for meg. Drag handler som regel om å overdrive noe: femininitet, maskulinitet, camp eller overdådighet. Hos Mr. Maple handler det om å dra alt i alle retninger samtidig. Mr. Maple forteller at karakteren kom av seg selv, og at han har blitt mer okkult med tiden. Likevel står kanskje forvirring mest sentralt i designet. – Folk sier ofte: «Men du ser så feminin ut.» Ja? Men det finnes feminine menn i denne verden. Og han jeg spiller, han er en feminin mann. Æsj, vagina! Æsj, fitte! Mr. Maple er en mannlig karakter – og i dragrommet forventer han at folk bruker pronomenet han. – Det som irriterer meg er når dragfolk kaller meg «hun» i et dragrom.

Diva, this is not the place. Han forklarer at det finnes dragqueens som er menn utenfor drag, dragqueens som er kvinner utenfor drag, dragkings som både kan være menn og kvinner, og dragthings. – Dragthings? – Ja, de er ikke en king eller queen, de er mer en skapning. Mr. Maple er kanskje noe i mellom en king og en thing. For han er mer skapning enn han er menneske. Vi blir enige om at det er veldig mange begreper. Som oftest ser man menn som er dragqueens i populærkultur – altså menn utenfor drag, men kvinnelige dragqueens. Dette er vanlig også i Norge, forteller Mr. Maple, men det er mye vanligere med alternativ drag, altså kvinner og ikke-binære som er dragkings og -queens. – Hvorfor tror du det er sånn? – Jeg vet ikke. Jeg tror bare miljøet er mer åpent. Selv om det nok finnes en del alternativ drag i USA også, er de i media som regel cis-menn som er dragqueens. – Er det fordi det er lettere å godta når cis-menn gjør noe utenfor normen? – Hundre prosent! Mange homofile cis-menn er ekstremt mannssjåvinistiske, selv om de aldri kommer til å innrømme det selv. De har ofte den humoren at: Æsj, vagina! Æsj, fitte! Samtidig «tucker» disse mennene, slik at det skal se ut som at de har en fitte. Dersom en mannlig dragqueen ser naturlig veldig kvinnelig ut kaller de henne «fishy» – fishy fordi vagina lukter fisk. – Dette er jo både mannssjåvinistisk og transfobisk, for det legger til rette for forventninger om at transkvinner må se ut som biologiske kvinner for å kunne passere.

MR. MAPLE

er det ikke drag. Drag er også publikum. Energien deres. Det er femti prosent dem, femti prosent deg. Samtidig kan alt være drag, men Mr. Maple presiserer at det må kalles drag for å være det. – For meg er Kaptein Sabeltann drag. En mann i svær parykk med hvit sminke og rød leppestift som danser rundt i høye hæler? Det er drag. Men i dyreparken er han bare Kaptein Sabeltann.

Alt kan være drag. Men drag er også bare drag – Hva er det som egentlig skiller drag fra annen scenesminke?

På dette tidspunktet blir Stoff distrahert av banjoen som står i hjørnet av stua.

Han må tenke litt.

– Spiller du?

– Kjønnslekingen, sier han til slutt.

– Ja, veldig dårlig. Men jeg har en drøm om at jeg skal lære meg banjoen så bra at jeg kan gjøre det på scenen, det hadde vært jævlig funny.

– Og at drag bare eksisterer i drag. Hvis du ikke vet at du er på dragshow,

DESEMBER 2025

«– ER DET ÉN TING DRAG TRENGER, SÅ ER DET MER ØYSTEIN SUNDE.» – Hva skulle du spilt da? – Folkemusikk kanskje, eller allsang. Er det én ting drag trenger, så er det mer Øystein Sunde. Alt kan virkelig være drag. Ut med puppene og notatblokkene Selv om Mr. Maple har forklart at publikum er femti prosent av drag, er det nettopp publikum som kan ødelegge en dragkveld. – Hvis det går skikkelig bra, kjenner jeg ingenting. Hvis det er en shitcrowd? Fy faen. Han forteller en rekke historier om både gode og dårlige opptredener. Den beste opplevelsen? Et animeshow. Folk gikk visst «collectively feral». Hva enn det betyr. – Vi har et konsept som heter Hits

STOFF 7

K U LT U R S T O F F ble kalt. Skeive fant hverandre og skapte familier, atskilt fra de opprinnelige familiene sine – som de kanskje var fremmedgjort fra.

– Hun er en camp, rappkjeftete nordlending som er glad i å lage show, sier hun og legger til nok et adjektiv:

Haus of Friele startet med at den skeive baren Fincken inviterte dragartister til å starte et hus i Bergen. Huset skulle ha base i baren.

– Og løs!

Første gang de skulle ha show ble det satt ut førti stoler til publikum, men da de kom ut på scenen var stolene fjernet for å få plass til alle. Siden da har de både hatt digitale show og reist rundt i flere store norske byer. Noen fra huset har også deltatt på Norske Talenter.

Til tross for at hun har et veldig vanlig herrenavn utenfor drag føler hun seg ikke så veldig vanlig. – Mannen min synes nok ikke jeg er så annerledes enn karakteren min. Goth club I kveld er det goth club på Fincken i regi av DJ-kollektivet Darkdome, og Haus of Friele skal varme opp med et dragshow.

De trer opp på scenen etter tur og lipsyncer til låtene de har valgt. «Sk8er Boi» av Avril Lavigne, «House» av Charli XCX, og «Bring Me to Life» av Evanescence. Klassiske gothtoner det, tenker vi. Det er lite og intimt på loftet på Fincken, og publikum sitter langs catwalken. Rizzo driver med imponerende crowdwork, og Mr. Maple ber folk om å skrike mer. Stoffs journalist tenker tilbake på samtalen vi hadde i forkant av showet, og i frykt for å være like dårlige publikummere som studentene på kjønnsstudier, skriker vi.

Mr. Maple forteller at det hender folk tror de har kalt seg opp etter kaffen, men da forteller han at navnet er en hyllest til bergenseren og aktivisten Kim Friele.

«FOLK GIKK VISST “COLLECTIVELY FERAL”. HVA ENN DET BETYR.» for Shitkids, der vi bare gjør gamle slagere. Også hadde vi en animeedition. Folk var så hype, det var kjempegøy.

– Min teori er det at Bergen er lesbebyen, og Oslo er homsehovedstaden, forteller Mr. Maple

– Hva er det verste showet du har hatt?

– Er det fordi det er så mange lesber her?

Her er det et som skiller seg ut: House of Friele ble bedt om å opptre på et kjønnstudieseminar på universitetet.

– Bergen er litt mer alternativ på en annen måte, Bergen bare føles mer lesbisk ut. Jeg kan ikke forklare hvorfor.

– De satt i et klasserom under sterkt lys på dagtid og tok notater mens vi performa. De smilte ikke. De lo ikke. En av oss kledde til og med av seg på overkroppen. Tits out. De bare… skrev.

Rizzo Stoff følger etter Mr. Maple fra stua hans og bort til Fincken hvor de skal ha show i kveld, der møter vi resten av draghuset. Blant dem er Rizzo, en dragqueen som Mr. Maple omtaler som sin dragmor. Rizzo er enig i at drag er både kunst og performance, men at det i bunn og grunn bare er gøy.

Han rister på hodet. – Det var jævlig. Haus of Friele – som i kaffien? Nei, som i lesba Et draghus kan sammenlignes med et kunstnerkollektiv, men har en litt annen opprinnelse. Bruken av ordet hus kommer fra den afro- og latinamerikanske undergrunnskulturen ballroom. Senere ble ballroom en del av den skeive subkulturen. De fleste deltakerne der hørte til i forskjellige grupper, eller hus som det

8 STOFF

– Man kan bli en forhøyet versjon av seg selv. Utenfor drag hadde jeg aldri gått i spagaten på scenen, men som Rizzo kan jeg gjøre det. Hun er enig i at drag også handler litt om anonymitet. Hun forteller at å sminke seg er en måte å skille karakteren fra virkeligheten. Hun beskriver Rizzo som et kjærlighetsbrev til kvinner, skuespill og dragkunst.

DESEMBER 2025

SAMFUNNSSTOFF

I FLAMMENES ROV I møte med flammene svikter huden. Det vet brannkonstabel Wæhle mer om enn han skulle ønske.

Tekst Oskar Macdonald Dunlop Foto Marie Hovdum Lind Få andre har testet huden sin slik Trond Wæhle har. Etter flere tiår i brannvesenet i Bergen har han blitt tykkhudet, i både overført og faktisk betydning. Da Wæhle var ny brannkonstabel ble han og hans makker sendt inn i en brennende, overtent bygning. De ferske brannkonstablene feiret i bilen på veien bort – endelig skulle det skje noe. Wæhle og makkeren var unge og nokså uerfarne. De beveget seg begge to opp i det overtente husets andre etasje. Mens de var der oppe, utviklet brannen seg i etasjen under dem. Brannkonstablene ble dermed fanget øverst i bygningen. Wæhle husker én ting særlig godt – makkeren som roper: «Vi brenner opp, vi brenner opp!» Like etter hoppet Wæhle ut av et vindu, og landet på ryggen nede på bakken. Fra bakken så han flammene velte seg ut av vinduet han nettopp hadde hoppet ut av. Han var trygg. Inne i huset hadde Wæhle likevel pådratt seg andregradsforbrenninger på begge beinene, og ikke minst en erfaring om hva som kan gå tapt i flammenes rov.

10 STOFF

På brannstasjonen Stoff inviteres inn på Bergens hovedbrannstasjon. En mastodont av en bygning ved Store Lungegårdsvanns nordlige bredde. Wæhle er i godt humør til tross for at han har måttet skifte takrenner hele morgenen. Han er glad for at vi har valgt å konsultere han om emnet, men mener likevel at vi skulle snakket med Brannskadeavdelingen på Haukeland. De er verdensledende på dette. Vi forsikrer Wæhle om at det er han vi ønsker å høre fra. Ikke noen såkalte verdensledende bezzerwizzere på sykehuset. Etter noen innledende høflighetsfraser med den sjarmerende brannkonstabelen setter alvoret inn. Når man først har anledning til å prate med en brannmann, forstår Stoffs utsendte journalist at han må gjøre noe han egentlig hadde tenkt å unngå. Spørre om råd. Brannsikkerhet i et nøtteskall Det er ikke særlig hensynsfullt å få en yrkesutøver til å legge ut om sitt fagfelt på en fridag. Vi har tross alt sikret oss intervjuet under påskudd om å tale brannvernets sak. Det får stå sin prøve.

– Hva skal man egentlig gjøre når man brenner seg? For at det ikke skal gjøre dritvondt? – Vondt gjør det uansett, men du bør lynkjapt føre det brente området under kaldt, rennende vann. Opptil tre ganger tjue minutter. Du må holde på til det er nedkjølt nok. Straks det svir eller gjør vondt skal det føres under vannet igjen.

– Hmm, det høres fornuftig ut. Hvordan unngår man egentlig å brenne inne? – Det mest sentrale er røykvarsler på soverommet og å kunne finne veien ut, uten sikt. Pizza i ovnen etter byen bør bare skje med en garanti om at man ikke sovner.

– Er det sant dette med at brannen er farlig, men at det er røyken som dreper? – All røyk inneholder karbonmonoksid, men du vet aldri hva den inneholder utenom det; det kan være ren blåsyre. Ett innpust av det er nok til at du mister bevisstheten. En del forveksler nok røyken fra en brann med alminnelig bålrøyk, men det er det ikke!

Huden og varmen Etter å ha forhørt seg om tingene brannmenn liker å fortelle om, skjønner journalisten at det er på sin plass å høre mer om den dramatiske hendelsen der Wæhle ble brannskadet.

– Hvordan opplevdes det egentlig å bli brannskadet? – Jeg hadde en tjue prosent annengradsforbrenning på beina, og førstegradsforbrenninger på hendene og overkroppen. Det resulterte i et lengre opphold på Haukeland med mye smerte, mye lidelse. Det er egentlig ikke så vanlig for brannskadde. Veldig mange ligger i narkose til de våkner. De husker ikke så mye smerte. Jeg var våken under det hele, husker alt av sårstell og sånn. Tjue prosent? Hva mener han egentlig med det, undrer journalisten. Prosent brukes påfallende ofte som måleenhet, og den brukes gjerne uten noen referanse til hva helheten egentlig er. Dette gjør at prosenten ofte blir en ubrukelig enhet for å angi mengde eller grad. Ta luftfuktighet. Hva betyr egentlig sytti prosent luftfuktighet? Er hundre prosent luftfuktighet havet? Er null prosent ørken?

DESEMBER 2025

SAMFUNNSSTOFF

«REDDE LIV, REDDE VERDIER OG REDDE MILJØET. I DEN REKKEFØLGEN.» Å være brannkonstabel er et ualminnelig yrke med tanke på feil. Ethvert yrke krever at man presterer, men som brannkonstabel kan en feil være et spørsmål om liv eller død. Wæhle forteller at brannkonstablene som kommer frem til et brannområde har tre ting i tankene: – Redde liv, redde verdier og redde miljøet. I den rekkefølgen. Campen I forbindelse med sin egen ulykke ble Wæhle en av initiativtagerne til Burn Camp, en leir for unge som har vært utsatt for brannskader. Han forteller om hvordan fellesskap og mestring bidrar til å motarbeide stigmaet som synlige brannskader kan skape.

Foto: Magnus Paul Andresen Journalisten rives raskt ut av tankekjøret. Wæhle forklarer at det er snakk om hvor stor del av kroppen som er brannskadet. Tjue prosent brannskadet viser til areal av hud. I akkurat dette tilfellet viser prosent seg som en fornuftig måleenhet, synes journalisten. – Man sier gjerne at en håndflate tilsvarer én prosent av total hudmengde. Så med tjue prosent, da er huden brent på et område tilsvarende tjue håndflater.

Journalisten våger seg frempå med noen kvasi-vitenskapelige bemerkninger:

– Det er vel slik som man har hørt, at annengradsforbrenningen er den vondeste, for ved en tredjegradsforbrenning har man svidd bort nervene? – Jeg ville ikke akkurat sagt det sånn. Ved en tredjegradsforbrenning har du gjerne en første og andregradsforbrenning også. Jeg vil si det er smertefullt uansett.

Hundre prosent klokere om måleenheten for brannskadethet, vender journalisten den eminente brannkonstabelens oppmerksomhet i retning av forbrenningene. Det er jo huden vi vil lære mer om. Wæhle forklarer at man ofte snakker om tre typer brannskader; første-, andre- og tredjegradsforbrenning. Graden forteller noe om hvor langt brannskaden har trengt inn i huden. Førstegradsforbrenningen er mildest og tredjegradsforbrenningen er kraftigst.

Brannmannens lodd Etter de tekniske utlegningene om brannens virkninger, bryter Wæhle med de fordommene hans røffe ytre kan vekke. Wæhle forteller utilslørt om angsten etter ulykken. Han orket ikke tanken på å konfrontere flammene igjen, og i åtte år var han ute av brannvesenet. I mellomtiden skjønte imidlertid etter hvert at problemene ikke bare skyldtes redsel for flammene:

– Man kan si at vi har underhud, overhud og lærhud, så når du brenner gjennom alle tre lagene, og inn i muskulatur, fett, sener og vev, da er man på en tredjegradsforbrenning.

– Når jeg jobbet som ambulansearbeider var jeg jo like engstelig. Jeg skjønte etter hvert hva det var; det handlet om frykten for å gjøre feil. Jeg måtte erkjenne at alle mennesker gjør feil. Dem kommer man til å gjøre mange av i løpet av livet.

DESEMBER 2025

Wæhles brannskader synes på beina, og det lever han fint med. Han forteller at med kone og barn er man ikke videre bekymret for om beina ser litt rare ut. Dette hadde vært verre om han var singel. Dessuten kan beina dekkes til. For

– Alle vet jo hvordan det er når man føler man ser annerledes ut, men for disse barna gjelder dette hver dag, resten av livet. På leiren innførte Wæhle og de andre en tradisjon. Alle de brannskadde deltakerne skulle bade. Flere av dem hadde aldri gjort det før. Siden det er 15-20 stykker som må bade samtidig er det ikke et enkelt individ å stirre på; alle har skadd hud. Enkelte år blir det til og med konkurranse om å ha de største brannskadene. Å vokse opp med en brannskade handler å lære seg å leve med at kroppen alltid vil avvike fra «normalen». Wæhle er klar på hvilken erkjennelse han håper barna kommer til: – Det er som med alt annet. Skjønnhet kommer innenifra. Å eie brannskaden sin handler om å ta eierskap til eget liv.

«ALLE VET JO HVORDAN DET ER NÅR MAN FØLER MAN SER ANNERLEDES UT, MEN FOR DISSE BARNA GJELDER DETTE HVER DAG, RESTEN AV LIVET» personer som har fått brannskader i ansiktet eller på et annet eksponert sted er det verre: – Man ser stor forskjell på de barna som har synlige brannskader og de som kan kle dem inn. Særlig som barn er brannskadene ikke bare et traumatiserende minne, men også en kilde til utenforskap. – Jeg husker veldig godt en gutt, han hadde blitt stygt brent som toåring. Som følge av skadene hadde han blitt veldig innesluttet. Han pleide å si at det verste er at når folk normalt skal se på deg, så gjør de det ikke, og med en gang det egentlig ikke er naturlig lenger, da stirrer de

STOFF 11

SAMFUNNSSTOFF

DEN GLATTE HUDENS BISMAK Glatt hud er manges ønskedrøm. Noen er villig til å gå langt for å gjøre drømmen til virkelighet, ved hjelp av medisinen isotretinoin. Tekst Helene Nielsen Anisdahl Foto Randi Marie Glomsrud Illustrasjon Sunniva Knutsen Lund proppet med bivirkninger, og ved graviditet vil fosteret få misdannelser i hundre prosent av tilfellene. Likevel fortsetter pasienter å be om pillene, og hudleger fortsetter å skrive dem ut. Alene med aknen – Jeg husker mamma sa at alle har kviser. Men jeg følte at ingen hadde kviser bortsett fra meg, forteller Nordve.

Tjue år gamle Tina Emilie Nordve fikk akne allerede i femteklasse på barneskolen. Da hun fylte 14, ga hudlegen henne tilgang på mirakelkuren isotretinoin. – Før jeg fikk isotretinoin tærte aknen på selvbildet mitt. Jeg var veldig opphengt i det, sier Nordve. Siden 2004 har bruken av isotretinoin mot akne tidoblet seg, ifølge NHI. Selv om behandlingen er effektiv, kommer den ikke uten skyggesider. Pakningsvedlegget er

12 STOFF

I femteklasse begynte Nordve å få akne på brystet, skulderpartiet, og i ansiktet. Hun prøvde både lokalbehandlinger og antibiotikakur, men uten hell. Nordve forteller om at det var vanskelig å skille seg ut: – Det var ikke en sjel som hadde kviser da. Ingen! Det er ikke noe gøy når man såpass ung ser rundt seg og ingen andre har kviser. Noen år senere ble redningen en effektiv og intens behandling med isotretinoin. Isotretinoin er et retinoid. Dette vil si at det kobler seg til reseptorer i celler og hemmer cellevekst og celledeling i talgkjertlene.

Dermed reduseres både talgproduksjon og framveksten av kviser. Nordve gikk på behandlingen i seks måneder og tok to kapsler daglig. Aknen takket for seg. – Det var ikke én ujevnhet i hele ansiktet mitt. Det var helt fantastisk. Det er kanskje litt teit, men det hjalp veldig på selvbildet, sier hun og ler. Selv om behandlingen ga gode resultater, kom kvisene tilbake etter halvannet år. Nordve påpeker at det ikke har brydd henne spesielt mye: – Når jeg får en kvise her og der, så plager det meg ikke. Det er helt greit. Da Nordve var 14 år var det få hun kjente som gikk på isotretinoin. Nå har dette endret seg betydelig. – En venninne av meg går på isotretinoin nå. Jeg har veldig mange venner som har gått på det før, og noen i flere omganger. Selv om det kan virke ufarlig å gå på aknemedisin i flere omganger, kan akkurat isotretinoin ha noen

alvorlige utfall for brukeren, spesielt for kvinner. Graviditet, prevensjon og misinformasjon Isotretinoin er svært teratogent. Det vil si at pillene kan forårsake alvorlige fosterskader. Derfor er det helt sentralt at kvinner går på prevensjon under behandlingen. Før behandlingen starter, blir pasienten informert om en rekke forbehold. Nordve forteller hvordan hun opplevde dette som 14-åring: – Hudlegen begynte å snakke om sex og prevensjon. Hun spurte om jeg hadde hatt sex før og jeg svarte nei. Siden Nordve var såpass ung trengte hun ikke å gå på prevensjon. Likevel mente hudlegen at hvis hun skulle ha sex så var det én ting hun måtte huske. – Hun sa jeg skulle bruke dobbel kondom, forteller Nordve. Som Helse Norge skriver, øker dobbel kondom sjansen for at den sprekker. Dermed også

DESEMBER 2025

SAMFUNNSSTOFF sjansen for å bli gravid. Denne misinformasjonen kan ha kommet av dårlig kommunikasjon mellom hudlege og pasient. Siden isotretinoin er fosterskadelig, er det desto viktigere med god kommunikasjon mellom pasient og hudlege.

informasjonsflyten kunne absolutt vært bedre.

Ifølge NHI skal kvinner gå på prevensjon og møte til månedlige graviditetstester. Som regel tas disse ved hjelp av blodprøve på en prøvetakingsstasjon. Å ta månedlige graviditetstester kan være ubehagelig, spesielt hvis man er nervøs for fostermisdannelser. Når jeg spør Nordve om muligheten for graviditet stresset henne under behandlingen, rister hun likevel på hodet.

Kronisk sykdom + ren hud = sant? Mari Elena Gonzalez Rosén har også gått på isotretinoin og avsluttet behandlingen i juli i år. Hun fikk kraftige bivirkninger og følte seg heller ikke godt nok informert om dem i forkant.

– Jeg skjønte ikke hvorfor jeg tok graviditetstester. Jeg var 14 år og hadde aldri tenkt på graviditet før, sier Nordve. En tørkeperiode Nordve forteller at hun opplevde flere bivirkninger av behandlingen. – Jeg fikk sår i nesegangene fordi de var så tørre. Og da kom neseblodet også.

Hudleger har gjerne ikke mye tid til hver pasient. Pasienten bør derimot ha nok grunnlag til å ta et informert valg om å starte behandling.

– Jeg visste at det kunne være masse bivirkninger, men jeg visste ikke hva slags bivirkninger det var snakk om. Isotretinoin kan forårsake mange ulike bivirkninger. Rosén beskriver blant annet muskelsmerter, tørr hud og neseblod. Likevel er det én bivirkning som var spesielt plagsom. – Jeg trodde jeg bare hadde tørr hodebunn, men det var psoriasis. Det førte til at jeg ofte blødde fra hodebunnen, deler Rosén. Ifølge Helse Norge er psoriasis en kronisk sykdom. Man opplever et

«– JEG HUSKER JEG SATT PÅ KJØKKENBENKEN HJEMME OG ÅPNET DEN FØRSTE PAKKEN. DET VAR DET VERDENSKARTET AV BIVIRKNINGER, SIER TINA EMILIE NORDVE»

Hun hadde tørr hud, skorper på hendene, vondt i ryggen, tørre øyne og utslett på kroppen. Bivirkninger er vanlig under behandlingen, og noen av dem kan vedvare. Mange av bivirkningene kjente hun ikke til før hun startet behandlingen. – Jeg husker jeg satt på kjøkkenbenken hjemme og åpnet den første pakken. Det var det verdenskartet av bivirkninger. Det var faktisk helt sykt. Jeg hadde bare fått vite at det var en veldig sterk kur, forteller Nordve. På spørsmål om hvorfor hun følte seg dårlig informert, forklarer hun det slik: – Timen gikk veldig fort. Du kommer inn til hudlegen og viser at du sliter med huden. Så sier de: «Fint, dette er rutinen vår for utlevering». Så tar du en blodprøve, tisser i en kopp og henter ut resepten på apoteket. Det er sikkert lett for hudlegene. De vet jo at de har gode rutiner på det, men

DESEMBER 2025

rødt utslett på kroppen som klør, og som i noen tilfeller kan sprekke opp og blø. De fleste bivirkningene som Rosén opplevde har gitt seg. Dette har ikke vært tilfellet for psoriasisen, siden det er kronisk. – Jeg trodde det bare var en vanlig bivirkning, men den har vedvart. Apoteket har en sjampo som jeg bruker når jeg får utbrudd. Bivirkningene som Rosén og Nordve har opplevd er langt i fra de eneste. Pakningsvedlegget lister opp blant annet anemi, hudbetennelse, øyebetennelse, øyekatarr, hodepine og ubalanse i blodverdier. Alle disse bivirkningene er enten vanlige eller svært vanlige. Bivirkningene må man regne med å ha i seks måneder, om ikke lenger, etter avsluttet behandling. Å klatre på behandlingsstigen – En venninne av meg hadde helt glatt hud, men fikk en kvise her og der. Hun fikk skrevet ut isotretinoin.

Jeg var i sjokk. Det sier noe om hvor lett det er å få tilgang på medisinen, sier Nordve. Nordve tror hudleger har ulikt perspektiv på hvor alvorlig aknen skal være for å få utskrevet isotretinoin. Rosén påpeker at alle har ulik opplevelse med kviser. – Det er veldig individuelt hvordan hud og kviser rammer ens selvtillit, sier Rosén.

– Man må ha prøvd alt annet, for isotretinoin er så sterkt. Ansvaret ligger hos fagpersonen som skriver ut medisinen, enten det er hudlege eller fastlege. Samtidig må man også ta en individuell vurdering på om isotretinoin faktisk er nødvendig. Isotretinoin er tross alt et kosmetisk inngrep med intense bivirkninger som foregår over minst et halvt år.

«– FIN HUD, SVAK LEVER OG PSORIASIS, SIER MARI ELENA GONZALEZ ROSÉN» Det er en individuell sak om man tenker at bivirkningene er verdt det i forhold til resultatene behandlingen gir. Likevel er Rosén og Nordve enige om én ting: Man bør prøve ut andre former for aknebehandling før man går løs på isotretinoin. – Det jeg synes er rart er at folk går rett på isotretinoin. Det er bedre å gå på noe litt mildere i stedet for en hestekur, hvis det funker for deg, sier Nordve.

Da Rosén startet behandlingen hadde hun store kviser som hun selv beskriver som bomber i ansiktet. Når jeg spør henne hva hun sitter igjen med i etterkant, tenker hun seg litt om. – Fin hud, svak lever og psoriasis, sier hun og ler.

Rosén forklarer det slik:

STOFF 13

SAMFUNNSSTOFF

ØNSKET GJENSIDIG ØDELEGGELSE Tekst Nora Nesje Grimsmo Foto Selma Fyllingsnes

Min venninne Aya hadde anoreksi i mange år. Vi snakker om hvordan huden var hennes allierte i kampen mot livet. – Du blør altså noe helt jævlig fra tommelen, Nora. Det er en imponerende hudremse du har revet av, påpeker Aya. – Aiai. Gi meg hånda di. Ru og rødlig hud med tørre, hvite striper i seg, et lite sår mellom neglebåndet og tommelleddet? Jeg er ikke den eneste her med en iboende sult for egen tommelhud, kontrer jeg. – På seg selv kjenner man andre. – Søstera mi mener jeg snart har nådd grensa for antall ganger man kan spise opp egen tommel før den slutter å vokse tilbake. Hadde kanskje vært like greit. – Nei, det er jeg ikke enig i. Altså, det høres rart ut, men huden fortjener liksom å eksistere på en vond og ekkel måte, syns jeg. – Sommeren før sjuende klasse satt jeg i gresset utafor blokka og så på nabojentene slå hjul. Da de

strakk ut kroppen kunne jeg se hvert eneste bein skinne gjennom både hud og klær. Jeg så ned på min egen kropp, og det som stirra tilbake på meg var ei pute. Har du forsøkt å ta dukkeklær på ei pute før? Sånn syntes jeg kroppen min så ut i t-skjorte og shorts. Jeg fikk helt panikk, fikk et helt desperat behov for å åpne huden og rive ut de ekstra lagene med kropp. Det var da jeg begynte å grave i neglebåndet på tommelen. Jeg gravde til det begynte å blø, men det var ikke nok. Så jeg løp inn på badet, brukte den skarpe ringfingeren og den blodige tommelen til å klype tak i huden i kinnene, på magen, på hoftene og på lårene. Men huden nekta å åpne seg. På soverommet den kvelden skreik jeg ned i puta av fortvilelse. Jeg forbanna den jævla grensa mellom meg og kroppen. – Så å pålegge huden en vond og ekkel eksistens, det handler om hevn? – Nei, det handler om omsorg.

«PÅ SOVEROMMET DEN KVELDEN SKREIK JEG NED I PUTA AV FORTVILELSE. JEG FORBANNA DEN JÆVLA GRENSA MELLOM MEG OG KROPPEN. »

14 STOFF

– Omsorg? – I årene som fulgte klarte jeg ikke slutte å observere kroppene rundt meg, klarte ikke slutte å observere min egen, ville bare åpne huden og plukke ut alt som var «for mye». Jeg ble besatt av det, og i besettelsen fikk «for mye» en ny definisjon. Først var det kun fett og muskler jeg ville til livs, men det ble fort til hele min tilstedeværelse i verden - både den fysiske og den ikke-fysiske. Det likte ikke kroppen min, den forsøkte hele tida å motarbeide meg.

Kroppen ville være stor, jeg ville krympe. Eller, jeg måtte krympe. Min naturlige slutning var at det var krig mellom meg og kroppen. – I begynnelsen trodde jeg, som i barndommen, at huden hadde valgt kroppens side. Men etter hvert som jeg sank dypere ned i kampen, så jeg at huden begynte å endre form. Den fikk en ekkel, gulaktig blasshet. Den ble full av røde flekker, og kvisene og porene ble dobbelt så store som normalt. Uansett hvor brun jeg ble om sommeren, forble huden uten glans. Jeg begynte å tenke på strekkmerkene som stakk ut under trusekanten. Huden, som meg, ble forstørra mot sin vilje. Huden, som meg, ville slippe å leve. – Du vil ikke la huden dø fordi du har omsorg for den. Nå sier du at grunnlaget for alliansen var at ingen av dere ønska å leve. Hvordan henger det sammen? – Jeg har alltid tenkt at det motsatte av å leve ikke er å dø, men å eksistere. Målet mitt var aldri å dø, målet mitt var å slutte å leve, og kun eksistere. Når huden kvitta seg med glød, gnist og tilstedeværelse, så viste den meg at vi delte det målet. Jeg tenkte at vi var allierte i krigen mot kroppen, krigen om hvorvidt vi skulle leve eller eksistere.

– Så hvor trakk du grensa, mellom å leve og eksistere? – Du slutter å leve og begynner å eksistere når du slutter å oppleve, og dermed slutter å føle. Da er du, men du er ingenting.

– Jeg kan forstå at huden gjør dette ved å være livløs. Men hvordan hjalp huden deg med å gjøre det samme?

«HUDEN HJALP MEG VED Å FRATA MEG ALLE MULIGHETER TIL Å BLI SULTEN PÅ MER.»

– Spiseforstyrrelser, og kanskje spesielt de restriktive, er i seg selv ekstremt isolerende. Livet styres av rutiner fordi man er helt besatt av kontroll. Alt som kan gjøre at man mister hovedmålet – å krympe – ut av syne, skyr man som pesten. I mitt

« DE FÅ GANGENE JEG FIKK LYST TIL Å ONANERE GJORDE DE ISKALDE FINGRENE KLITTEN TIL EN EFFEKTIV AVKNAPP. » tilfelle var det både mat, for å sikre at kroppen ikke ble fysisk større, og sosiale opplevelser, for å sikre at jeg også forble så liten som mulig. Huden hjalp meg ved å frata meg alle muligheter til å bli sulten på mer. Jeg var alltid så isende kald på tærne at hvis jeg skubba tåa borti en

DESEMBER 2025

SAMFUNNSSTOFF

dørkarm, så sverger jeg, jeg kjente ikke en dritt. Jeg var helt nummen. Den kulda satt i fingrene også. De få gangene jeg fikk lyst til å onanere gjorde de iskalde fingrene klitten til en effektiv avknapp. Men aller viktigst var det at jeg ikke kunne kjenne det når noen tok på meg. Og det gjaldt hele kroppen. Jeg hadde sex med en jeg var dødsforelska i, og jeg så fingrene hans på nippelen min, men jeg kunne ikke kjenne det. Jeg ble ikke litt tent en gang. Jeg bare lå der som en død påle, og jeg tenkte at dette her, kjærlighet og nærhet, er ikke for meg. Huden tok vekk alle muligheter for å kjenne noe på huden. Det var aldri gåsehud, bare dun. Huden redda meg fra å ved en tilfeldighet minnes på hvor godt det er å leve. Og slik gjorde den det mulig å fortsette å bare eksistere.

– Selv om den ikke motiverte i rett retning for deg, så synes jeg grensedragninga di mellom det å leve og det å eksistere er veldig treffende. Spesielt fordi du både trakk fram det å miste muligheten til å kjenne ikke bare det gode, men også det vonde. Å sparke tåa borti dørkarmen kan være en fantastisk katalysator for å bare miste det litt over alt stresset

DESEMBER 2025

man bærer på, og slik lede til noe godt. Livet handler om å føle, sant. Vennskap, forelskelse, hjertesorg, bekreftelse, avvisning, å lykkes, å feile, å dumme seg skikkelig ut, føle seg på toppen av verden, og å føle seg grunnleggende patetisk. – Jeg har kasta bort mye tid.

– Ja, kanskje det. Men det er det mange av oss som har gjort. Og det er det mange som gjør, helt frivillig, helt friske. Bare sitter hjemme med typen og drikker Pepsi Max. For det vil jeg si: Det var ikke det at du så sunnere ut som viste meg at du var blitt frisk, det var at du begynte å snakke høyt, være med på ting, arrangere dine egne ting. Jeg kjenner ingen som er flinkere til å leve enn deg. Men det jeg da ikke skjønner, er hvorfor du fortsatt sitter her og river opp huden, og ønsker at den ikke skal leve, men eksistere. Og at du ønsker det ut av omsorg. – I dag vet jeg at det var sykdommen, og ikke huden, som gjorde meg nummen. Men jeg vet også hvor ensom den syke versjonen av meg var, og hvor viktig det var å ha en alliert. Derfor vil jeg forbli lojal til noe av det den syke versjonen av meg trodde på. Og jeg vil takke

« HUDEN, SOM MEG, BLE FORSTØRRA MOT SIN VILJE. HUDEN, SOM MEG, VILLE SLIPPE Å LEVE. » huden for å ha vært der for henne. Og det føles bare som den riktige måten å gjøre det på.

– Jeg kan forstå det. Alle relasjoner skapes ved at man utvikler en måte å være sammen og vise kjærlighet til hverandre på. Og hvis det er å skade hverandre, så kan det føles som det eneste riktige, selv om man vet at det er feil. Det blir liksom kjærlighetsspråket. – Ja, det er jeg enig med deg i. Men det er rart, at man kan kjenne på en sånn kjærlighet for noe som bare har gjort en vondt, og føle at den største kjærlighetserklæringa er å gjøre dem vondt tilbake.

– Det er mye omsorg i godt utført vold.

STOFF 15

K O M M E N TA R S T O F F

NORSK EKSEPSJONALISME Samtidig som rasismen vokser i samfunnet, sliter nordmenn med å se seg selv utenfra, både når det gjelder egen hudfarge, historie og forestillinger om hvem de er. Tekst Safia Hashi Illustrasjon Selma Fyllingsnes

Det virker som om Norge har glemt det rasistiske drapet som skjedde for noen måneder siden. Til tross for at Tamima Nibras Juhar ble drept på grunn av sin hudfarge og religion, har det ikke vært mye snakk om rasisme i offentligheten. At Tamimas død har blitt sett på som en konsekvens vi må tåle er alarmerende. Det er også et resultat av nordmenns illusjoner om norsk rasisme. Ikke vår byrde å bære Norges forhold til rasisme har vært preget av unngåelse og manglende vilje til å erkjenne dens røtter i eget samfunn. Vi er i en tid hvor rasisme får leve nokså fritt, samtidig som folk klør seg i hodet og peker i alle retninger for å bortforklare den. For slike holdninger kan vel ikke komme fra det norske samfunn? Gisp. Vi er fastlåst i en absurd hverdag der jeg kan bli drept på jobb og arbeidsgivere kan vitse om å ta med «mørkhudede» hjem etter jakt. I samtaler om rasisme, blir ikkehvite folk veldig fort objektene. Blikket rettes mot oss og ansvaret blir plassert på våre skuldre. Men det er ikke vi som har funnet opp et rasehierarki, og heller ikke vi som har opprettholdt det.

16 STOFF

Diskursen er sentrert rundt ikkehvites opplevelser av rasisme, ikke rundt nordmenn som fortsatt utfører rasistiske handlinger. I

«NORGES FORHOLD TIL RASISME HAR VÆRT PREGET AV UNNGÅELSE OG MANGLENDE VILJE TIL Å ERKJENNE DENS RØTTER I EGET SAMFUNN.»

offentlige samtaler om rasisme er det minoriteters opplevelser av rasisme som står i sentrum, men nordmenn gjør sjelden seg selv til et objekt for undersøkelse. Det er ikke bare svarte og brune som har en hudfarge. Hvithet er like viktig å forstå, om ikke viktigere, fordi det er de hvite som opprettholder et rasistisk system. Nordmenns «fargeblindhet» og manglende refleksjon rundt egen hudfarge er frustrerende og tidvis pinlig å observere. Det fører til pinlige situasjoner, for eksempel

at man velger Hud som tema for utgave, men kvier seg for å skrive om hudfarge. Jeg burde ikke vite bedre enn hvite folk hva det betyr å være hvit. Her sitter jeg likevel og må forklare at hvit overlegenhet faktisk er noe som kommer fra dere, og dermed er deres ansvar. Så hvorfor unngår dere å snakke om hudfarge? Hvorfor tror dere at rasisme ikke er et eget norsk fenomen, men noe importert? Hvorfor tror dere norskhet er moralsk eksepsjonell, når denne identiteten er bygget på samme koloniale tankegods som andre europeiske nasjoner? Det er to underliggende faktorer som kan forklare hvorfor og hvordan nordmenn klarer å vri seg unna eller melde seg ut av en rasismedebatt som egentlig angår dem selv mest. Myten om den gode nordmannen Jeg tror dette har mye med deres selvpersepsjon og selvbilde å gjøre: Nordmenn er «typisk» gode og rasisme er ikke noe dere «typisk» bidrar til. Selv om det er en del av rasismens funksjon å tro på hvit uskyld og å assosiere hvithet med godhet, så får den her en norsk tvist: Nordmenn oppfatter seg selv som for rause og for progressive til å drive med noe så primitivt som rasisme. De «hever

seg over» rasisme og ser gjerne på dette som noe som skjer andre steder, blant andre folk. Denne selvforståelsen er forankret i noe som på faglig språk kalles norsk eksepsjonalisme, som viser til at nordmenn tror at Norge er et moralsk unikt land og dermed skiller seg fra resten av verden. Den kan likne amerikansk eksepsjonalisme, ved at befolkningen oppfatter seg selv som spesielt gode eller sin kultur som overlegen andres. Forskjellen er at nordmenn er bundet av janteloven og må holde kortene litt tettere mot brystet. Den norske eksepsjonalismen gjør

«MEN DET ER IKKE VI SOM HAR FUNNET OPP ET RASEHIERARKI, OG HELLER IKKE VI SOM HAR OPPRETTHOLDT DET.»

det vanskeligere å konfrontere rasisme enn i andre vestlige land, nettopp fordi den er pakket inn i forestillingen om at Norge allerede står på riktig side av historien.

DESEMBER 2025

K O M M E N TA R S T O F F

Konsekvensene av denne selvforhøyelsen er at samtaler om rasisme blir ubehagelige, famlende og ofte helt umulige å komme noen vei med. Hva som egentlig gjør nordmenn så eksepsjonelt gode, er mindre klart.

Nordmenns illusjon om rasisme som noe som på mystisk vis har klart å overleve i det norske samfunnet, skyver ansvaret over på disse «spøkelsene» som opprettholder det, i stedet for å ta ansvaret selv.

Norsk koloniarv, rasisme som noe «norsk» Norsk identitet er formet av det samme etnosentriske Europa som drev med europeisk kolonialisme og raselære. Norske institusjoner og myndigheter bidro aktivt til legitimeringen av rasehierarkier og det norske samfunnet ble bygget på de samme mekanismene som preget europeisk nasjonsbygging; forestillinger om sivilisasjon, rase og «de andre».

Dere må anerkjenne at det norske er et fundament for det rasistiske tankegodset, at dette er hjemmelaget.

Til tross for at dette aldri blir snakket om, var Norge en aktiv aktør i koloniseringsprosessen og slavehandelen. Det dansk-norske skipet Fredensborg er verdens mest dokumenterte slaveskip, og omtrent halvparten av skipene og mannskapet i den dansk-norsk slaveflåte var norske. Nordmenn styrte slavefort rundt om i verden, forkynte rasebiologi i kirken og tjente seg rike på dette. Så sent som i 1914 ble afrikanere stilt ut på en menneskelig «zoo». Likevel er den gjennomsnittlige nordmannens oppfatning at Norge ikke har en kolonihistorie.

DESEMBER 2025

Ansvar Jeg synes det er merkelig at nordmenn er så lite kjent med seg selv og har en så sterk aversjon til å se sin egen hudfarge og rolle i et historisk og globalt perspektiv. Det lille ansvaret nordmenn tok under Black Lives Matter-protestene ser ut til å ha dødd ut, og rasismens lange klør sitter fortsatt dypt i kulturen. Det hjelper lite at svarte og brune folk snakker om hudfarge, når nordmenn ikke anerkjenner sin egen. Å lage trygge rom for svarte og brune stemmer er bra, men det i seg selv endrer ingenting. For hva skjer etter det? Skal rasismen forsvinne av seg selv? Skal et rosetog eller en koselig tale fra kongen gjøre jobben? Det har den for så vidt ikke gjort, siden flere unge blir høyreekstreme og rasistisk vold fortsatt blir utført. Norges passivitet og naivitet i møte med rasisme og høyreekstremisme har dødelige konsekvenser. Norsk rasisme er absolutt ikke unorsk, ikke noe som er importert fra

USA, og det er heller ikke noe som bare eksisterer i ytterkantene av samfunnet. Det er vevet inn i norsk historie og kultur.

Dere må tørre å anerkjenne deres aktive rolle i dette og ta ansvar, ikke bare være «støttespillere» for dem som opplever rasismen.

Mens nordmenn klamrer seg fast til et verdenssyn der Norge er et rettferdig og godt land, og norske verdier er gode, lider resten av verden (og oss) av deres illusjoner. Troen om at Norge er bedre enn andre land og at rasisme ikke er noe som kan stamme fra eller gro ut fra et land som dette, er en av de største barrierene i antirasistisk arbeid. Det gror så jævlig, og det har det alltid gjort.

Vi ber ikke om medfølelse eller mer rom til å ytre oss om rasisme, men om at dere tar ansvar for faenskapet nordmenn driver med.

For å forstå strukturell rasisme og hvor rasismen kommer fra, må man erkjenne egen fortid og egen posisjon i verden i dag, uansett hvor ubehagelig det er. Norge bør på lik linje som andre vestlige land bli ansett som hvite koloniherrer, og ikke nøytrale parter som stod på sidelinjen.

Å KONFRONTERE

Det bør gjøres mer forskning på hvordan nordmenns disposisjoner opprettholder strukturell rasisme, og mindre på rasialiserte menneskers opplevelser med rasisme. Mangfoldstiltak inkluderer oss i samfunnet, men inn i et fortsatt rasistisk system. Videre bør fokuset rettes mot nordmenns egne persepsjoner av seg selv og sin hudfarge.

«DEN NORSKE EKSEPSJONALISMEN GJØR DET VANSKELIGERE

RASISME ENN I ANDRE VESTLIGE LAND, NETTOPP FORDI DEN ER PAKKET INN I FORESTILLINGEN OM AT NORGE ALLEREDE STÅR PÅ RIKTIG SIDE AV HISTORIEN.»

STOFF 17

FOTOSTOFF

MØRKEROMMET Tekst Marie Hovdum Lind

Fotokollektivet Mørkerommet er en møteplass for foto-interesserte studenter. Du finner dem i loftsetasjen på Sydneshaugen skole. I denne utgaven viser Stoff et utvalg bilder fra noen medlemmer av fotokollektivet og deres tolkning av temaet Hud.

Foto: Nina Stamnes Søyland

18 STOFF

DESEMBER 2025

FOTOSTOFF

Foto: Amina Hofset Solbakken

Foto: Linnea Høie Fredheim

DESEMBER 2025

STOFF 19

FOTOSTOFF

Foto: Hanna Høidal

20 STOFF

DESEMBER 2025

FOTOSTOFF

Foto: Kasper Grotmol

DESEMBER 2025

STOFF 21

FOTOSTOFF

Foto: Venil Fluge Fornes

Foto: Olve Skutevik

22 STOFF

DESEMBER 2025

K U LT U R S T O F F

UNDER HUDEN PÅ FOLK Når Dag Johan Haugerud ikke vinner Nordisk Råds Filmpris, lager han den mindre kjente pamflettserien Amatør. I anledning den nye romanen sin, er Haugerud i byen – og Stoff kan dermed spørre ham om dette lille, ikkekommersielle prosjektet.

Tekst Mikkel Grimstad Foto Marie Hovdum Lind Haugerud lager Amatør sammen med kompisen Kjartan Helleve. Pamfletten, eller fanzinen, er et månedlig blad bestående av dagboktekster, skrevet av skrivende, såvel som i utgangspunktet ikkeskrivende mennesker. På første side står navn, alder og yrkestittel, med et påfallende spenn, fra tjueåringer til nittiåringer, og i juni-utgaven jeg har framfor meg: lærer, pensjonist, bilmekaniker, regissør, småbruker, forfatter. Tekstene skal handle om den femtende dagen i hver måned, her altså juni. Tittelen er stedet. Man kan for eksempel lese:

DESEMBER 2025

Voss Dagen i dag starta eigentleg før eg la meg i går. [...] Eller Grønland, Oslo Jeg har våknet opp og tenker nå på hvordan jeg fungerer i vennskap. [...] I tillegg til å være et ikke-kommersielt prosjekt (de går cirka 5000 i minus hver måned), er det heller ikke særlig ambisiøst. Maksgrensen på 200 lesere er snart nådd, og vinduet

for leselystne studenter er dermed i ferd med å lukke seg. Spørsmålene er mange. Hvorfor driver en av Norges mest profilerte regissører (og forfattere) med trykking av amatørdagbok-tekster? Jeg tar med meg en fotograf til Kaffemisjonen, og spør Haugerud om det jeg lurer på. Først: Hvordan kom Amatør til verden? – Noen venner av Kjartan og meg skulle starte opp en fanzine, men fikk aldri ut fingeren. Vi syntes det var et godt initiativ, så da gjorde vi det selv i stedet.

Det er verdt å påpeke at Haugerud møter oss med en usedvanlig avvæpnende utstråling. Det han sier, blir som regel etterfulgt av en smittende latter. Denne benytter han seg av når han forteller om det skriftlige manifestet han skrev i anledning Amatør, da det startet opp på 90-tallet. Jeg forstår at han ler av den unge idealismen, men mange av prinsippene har likevel overlevd. – Det skulle ikke koste noe. Ikke mer enn selve trykkekostnaden.

STOFF 23

K U LT U R S T O F F

«DE ALLER FLESTE MENNESKER HAR JO ET RIKT TANKELIV. NÅR MAN SKRIVER DET NED, OPPSTÅR DET HELT SÆREGNE TING.» Haugerud påpeker viktigheten av å være bevisst det som er rundt en – det som ligger i vanene og rutinene, og som det derfor er lett å overse. Dette må kunne sies å være spesielt Haugerudsk – både filmene, den nye romanen, og da spesielt Amatør, har dagliglivet som det tematiske utgangspunktet. Derfor er det nærliggende å spørre: Hva er det med hverdagen? – Det er jo den det er mest av, ler han.

«HVERDAGEN ER EN SLAGS EKSISTENSIELL KJERNE.

– Og så skulle vi ikke gjøre noe redaktørarbeid. Den innsendte teksten ble trykket som den var. Det er viktig for Haugerud at bidragsyterne ikke blir nervøse for om de skriver godt nok. «Anything goes» i Amatør – bare ikke forstillelse. – Skribentene må levere senest to dager etter de har skrevet. Jeg vil at det skal ha den spontaniteten, jeg vil ikke at de skal gå rundt og tenke på det og redigere og flikke. Han understreker at Amatør ikke er et litterært prosjekt, og har ingen problemer med å referere til det som et do-blad. Samtidig er akkurat dette do-bladet en kilde til mye begeistring. – Jeg finner utrolig mange gullkorn i de tekstene. Vi blir alltid over oss av glede, det er så sjenerøst.

– Hva er tanken bak å sidestille folk som ikke skriver med etablerte forfattere? – Jeg tenker at det kan være gøy for de som ikke skriver, og aldri har

24 STOFF

skrevet, å få være i samme blad som de som skriver. – Og vi har hatt lyst til å dekke alle mulige yrkesgrupper. Vi kan invitere en ambulansearbeider som jobber på legevakten. Men så skriver han om det som skjer når han kommer hjem, om å se på TV med kona. Så det å spørre folk i unike yrker, og få innblikk i andre typer hverdager, går ikke alltid som man håper. Spør de en krigsfotograf, er det ikke sikkert han skriver der det brenner, fortsetter han (pun intended?). Samtidig synes han ikke alltid det er de som lever av å skrive, som skriver de beste tekstene. Ifølge Haugerud er det ofte de som aldri har skrevet før som kommer med de mest fantastiske tingene. – Alle menneskers dager, og alle menneskers språk, er helt forskjellige. Og de aller fleste mennesker har jo et rikt tankeliv. Når man skriver det ned, oppstår det helt særegne ting. Hvis vi tre hadde skrevet om dette møtet, hadde det blitt tre helt forskjellige tekster. Vi legger merke til og henger oss opp i ulike ting.

– Da kan man ikke skusle av den, eller tenke at den ikke er viktig. Nå mener jeg ikke at hverdagen er noe som er begivenhetsløst. Hvis du gifter deg er det hverdag i den dagen også: Du står opp og går på do. Du forholder deg til de trivielle tingene da også. Det er den sammenhengen vi eksisterer i. Så jeg tenker at hverdagen er en slags eksistensiell kjerne. Jeg tror at hvis hverdagen ikke funker for deg, så har du det vondt. Det er kjempeviktig å få livet til å fungere på hverdagsbasis, at det alminnelige er godt. Haugerud peker på Eller havet av Mette Paust-Andersen som en bok som behandler dette på en ømfintlig måte. – Det er virkelig en bok hvor alt ser velfungerende og godt ut, og så er det ikke det. Fordi hun ikke orker å bo der hun bor. Det er en utrolig vond tekst. På én måte veldig enkel, men den har en kompleksitet.

– Fordi den vondheten er i vanen, og rutinen-

– Er i alt! Sånn, dette vannet er godt, men jeg vil ikke drikke det her. Jeg ser at det er et fint glass, og et godt vann, men jeg vil ikke ha det. Jeg skulle ønske at jeg var et annet sted, og drakk av et annet glass. Den nyeste romanen til Haugerud, Sjelesorg, er også full av hverdag. Den utspiller seg på jobb, på tur i skogen, på besøk hos en venninne. Det er utvilsomt en struktur og en retning i romanen, men det er påfallende at mange av hendelsene og mye av dialogen ikke fører noe sted – trivialiteter, mikset sammen med mer betydningstettet innhold. Som han forteller meg: Alt er ikke viktig til enhver tid. – Jeg kommer på en film som gjør det samme. Strange River, en spansk film. En familie er på ferie, og når de går gjennom en by, kommer det plutselig en dame ut av et hus. Moren i familien går bort til henne, de kjenner hverandre, og de begynner å prate om et stykke de har spilt i – ja, de har begge vært skuespillere. Så går de videre. Og den samtalen betyr ingenting. Men den filmen lever så veldig, fordi den har den spontaniteten. Dette prøver Haugerud å tenke på når han selv skriver: at dialogen hele tiden kan ta nye retninger, noen ganger i avstikkere som ikke fører noen vei, andre ganger ved å dra samtalen ut av det hverdagslige. – Ta denne samtalen vi har nå: Plutselig kunne jeg jo sagt noe som hadde satt deg ut, som du ikke hadde forventa. For denne samtalen går jo egentlig etter planen. Gjør den ikke det? Men noe kunne jo skjedd. Det hverdagslige og det dramatiske virker å være tettere knyttet sammen enn man ofte tror. For etter det rystende, er man igjen dratt inn i det trivielle. Man må jo spise lunsj og. – Og da er dét interessant også. – Det var en som fortalte meg at hun skulle på teaterforestilling, som hun hadde gledet seg veldig til å se. Idet hun skal gå inn, ringer moren som

DESEMBER 2025

K U LT U R S T O F F er på ferie i Kypros, og sier at det har skjedd et uhell, og dermed drar hun rett til flyplassen, med denne uroen for moren, men også at hun går glipp av teaterforestillingen, og at hun skulle møte noen hun hadde veldig lyst til å treffe. Det er mange nivåer, og hvor legger bevisstheten seg i det? Det kan være så mange lag i en situasjon.

Sjelesorg er utvilsomt en roman hvor karakterene hele tiden beveger seg mellom slike bevissthetslag; alvor og hverdag, tvil og sikkerhet. Hovedpersonen Thomas er for eksempel usikker på nesten alt han mener – og likevel er han ikke en tom karakter. Det er en retning i usikkerheten, en sum av motsetningene.

vente oss av Dag Johan Haugerud? – Fra meg? Jo, det kommer snart et nytt nummer av Amatør. Amatør fortsetter. Og den eneste grunnen til det, sier han, er at de gjør akkurat som de vil. Altså: ikke noe redaksjonelt arbeid, og ingen promotering. Streite tekster om virkelige hverdager. Tankene går mot appen BeReal, hvor man innenfor et kort tidsrom skal fotografere seg selv, samt det som måtte være rundt seg – et uredigert øyeblikksbilde. – Ja, det er vel på en måte det. Men det er allikevel en stor forskjell. Jeg prøver å redde meg inn med noen adjektiv: autentisk, uferdig, imperfekt.

«HVIS DU ER EN PERSON SOM ER SIKKER PÅ ALT, ER DU IKKE EN VELDIG INTERESSANT PERSON.» – Det er det jeg tenker er interessant også. Hvis du er en person som er sikker på alt, er du ikke en veldig interessant person. Apropos interessante personer: Hva slags nye prosjekter kan vi

– Ja, men vi ville heller aldri brukt de ordene. Gleden vår ligger i å lage blad. Jeg kan skjønne at noen tenker at man skal snakke om

«AV ALLE TINGENE JEG GJØR ER DET DETTE JEG LIKER BEST.» det i en større sammenheng, men det er ikke derfor vi har laget det. – Jeg ville ikke brukt noen. Jeg føler at ingen av de ordene man bruker om Amatør treffer helt. Fordi jeg ikke egentlig har noen ord for det. Det er et hobbyprosjekt for Kjartan og meg. Og ut av det kommer det noe veldig fint. – Men det jeg kan si, er at det egentlig er et politisk prosjekt også. De aller fleste tenker at det man lager skal nå flest mulig. Det skal bli kjent, alle skal vite om det, det skal vokse. Og det har aldri vært tanken vår. Av alle tingene jeg gjør er det dette jeg liker best.

– Det var en som takket nei, fordi han og kona skulle til Portugal for å besøke en familie på et slott hun kanskje skulle arve, så den dagen gikk ikke. Men hallo, hvorfor vil du ikke skrive om det? Haugerud kan imidlertid avsløre at han skal gjøre «noe veldig spesielt» på lørdag. – Og det er den femtende, så da kan jeg skrive om det. Hva han skal gjøre, vil han imidlertid ikke si. Da må man rett og slett kjøpe Amatør.

Likevel kan Amatør også være en kilde til frustrasjon, for eksempel når noen avstår fra å skrive fordi de har «for mye» å gjøre.

DESEMBER 2025

STOFF 25

K U LT U R S T O F F

BEHANDLING AV DE UHELBREDELIGE Gjennom hundrevis av år har mennesker både levd og dødd på St. Jørgens Hospital. Hva innebar det egentlig å bli behandlet som spedalsk i Bergen? Tekst Carl Ruge Foto Hild Berntsen Spedalskhet er heldigvis noe de færreste i dag har førstehånds erfaring med. Bøker, filmer og malerier har likevel gitt oss mange skrekkelige bilder av sykdommen. I Dantes Inferno straffes alkymister med spedalskhet, og mange antar at Job i Bibelen led samme skjebne. Begge steder kan vi lese hvordan de desperat skrapte av seg huden, med henholdsvis negler og potteskår. I malerier har de spedalske blitt fremstilt som skrøpelige og svake, dekket fra topp til tå av sår og røde flekker. De syke fremstilles som levende døde. Allerede i Mosebøkene ble det slått fast at de syke ikke kunne leve som alle andre: «Den som er blitt rammet av spedalskhet, skal gå med sønderrevne klær og med uflidd hår; han skal tildekke sitt skjegg og rope: Uren, uren! (...) Uren er han, han skal bo for sig selv, hans bolig skal være utenfor leiren.» (3 Mos 13:45-46) Boligen til mange spedalske i Bergen ble St. Jørgens Hospital. I dag bruker man riktignok ikke navnet spedalskhet om sykdommen, men lepra. Behandlingen de fikk var heller ikke helt slik Bibelen skulle tilsi. En dødsdom Helt siden tidlig på 1400-tallet huset institusjonen i Marken

26 STOFF

pasienter som fikk den fryktede diagnosen spedalskhet. Her bodde på det meste 170 mennesker tett på hverandre til de til slutt døde, enten av eller med sykdommen. Noen fikk komplikasjoner og mistet livet etter få år, mens andre levde et langt liv i hospitalet. Sykdomsforløpet var ikke likt for alle, men kunne innebære byller i huden, deformiteter, nerveskader, verkende sår og infeksjoner. Foruten guddommelig inngripen fantes ikke noe håp om bedring. Til tross for navnet, var altså ikke hospitalet et sted man kom for å bli frisk. «Forlat alt håp», burde det kanskje stått over inngangen.

historisk sett har vært vanskelig å forstå seg på. – Lepra har vært regnet som en straff fra Gud, som en hudsykdom og som en blodsykdom. Noen har tenkt at det var arvelig, og noen har tenkt at det ikke egentlig var en sykdom, men mer en degenerert tilstand. Man så for seg at det var noe den fattige, uvettige allmuen påførte seg selv, grunnet feilaktig livsførsel. De vasket seg for lite, tilberedte maten feil og levde syndig, mente man. Fordi man lenge manglet god forståelse for sykdommen, vet man i dag at spedalskhet var en upresis diagnose, som favnet flere sykdommer som gjorde seg synlig i huden.

Lepra er i dag så godt som utryddet i Norge, og skulle man bli smittet kan sykdommen enkelt behandles med antibiotika. De siste som bodde på St. Jørgens Hospital døde i 1946, og stedet har siden blitt omgjort til Lepramuseet. Fremdeles rommer bygningene historier fra alle de som har levd og dødd der.

– Mange av dem som ble diagnostisert med spedalskhet, hadde nok ikke lepra, men kunne for eksempel ha ulike former for syfilis, skabb eller hudtuberkulose.

Et mysterium Grete Eilertsen er konservator ved Lepramuseet, og møter Stoff i hospitalet for å fortelle mer om den myteomspunne sykdommen. Hun begynner med å fortelle at lepra

Først på 1840-tallet begynte man å nærme seg presis diagnostisering av sykdommen, og i 1873 oppdaget den bergenske legen Gerhard Armauer Hansen, bakterien som forårsaker lepra. Derfor brukes navnet Hansens

Eilertsen anser det som ganske sikkert at det også gjaldt noen av dem som bodde på hospitalet.

sykdom i store deler av verden. Da man forstod at lepra var smittsomt, begynte man å tenke nytt rundt hvordan man forholdt seg til de syke. Isolasjon og smittevern Oppdagelsen av leprabakterien og registrering av smittede i Norge, hadde store ringvirkninger innen medisin. Mot slutten av 1800-tallet erfarte man nemlig at antallet leprasmittede minket raskere i de bygdene hvor man isolerte de syke. Som følge av dette fikk man bygget hospitaler og etablert et eget lovverk som påbød isolasjon i hjemmet om man ble smittet. Smitten gikk ned og tiltakene så ut til å være en stor suksess. – Det som er leit, er at man brukte Norge som et forbilde, sier likevel Eilertsen. I årene som fulgte ble det opprettet såkalte leprakolonier flere andre steder i Europa, der man sendte de syke. Et eksempel er den greske øya Spinalonga, som var utgangspunktet for den bestselgende romanen Øya fra 2008. Der bodde de smittede i total isolasjon fra samfunnet. Koloniene var langt mer inngripende enn de norske kravene, som ofte kunne oppfylles ved hjemmeisolasjon. Selv om lepra er en smittsom sykdom, skal det i praksis mye til for å bli syk.

DESEMBER 2025

K U LT U R S T O F F

Daniel Cornelius Danielssen & Carl Wilhelm Boecks monografi ‘Om Spedalskhed’ utgitt i 1847

Det krever langvarig eksponering for smitte, et svekket immunforsvar og en god porsjon uflaks. Hele 95 prosent av verdens befolkning er visstnok immune mot bakterien. Det gjør det i ettertid vanskelig å forsvare de inngripende tiltakene. Det var nok flere andre årsaker som bidro til å redusere smitten.

lever fremdeles mange som har blitt behandlet for sykdommen med antibiotika. De ble kurert for lepra for mange år siden, men har fremdeles synlige spor. De aller fleste av dem bor fortsatt på institusjoner, fordi det å gjenoppta kontakten med familie eller lokalsamfunn er vanskelig.

– I løpet av noen tiår er sykdommen nesten utryddet, og kanskje hadde isolasjon noe å si, men den generelle levestandarden økte mye i samme periode. Ser man på kurven som viser nye smittetilfeller, begynte den å flate ut allerede før disse tiltakene ble iverksatt.

Også i Europa har de syke blitt behandlet som, ja, spedalske. I middelalderen kunne de bli tvunget til å gå med spesielle plagg, eller

Frykten for smitte ble åpenbart vektet tyngre enn hensyn til de syke. Stigmatisering Overdrivelser, misforståelser og myter har i det hele tatt vært med på å skape mye stigma rundt sykdommen. Eilertsen mener at ordet spedalsk fremdeles gir negative konnotasjoner til det å bli utstøtt og utestengt. Museet er i dag bevisst på å unngå ordet spedalskhet, til fordel for det medisinske navnet lepra, eller Hansens sykdom. Selv om sykdommen er et tilbakelagt kapittel i Norge, finnes fremdeles slikt stigma i andre deler av verden. – I Japan, hvor det var en del nye tilfeller langt ut på 1900-tallet,

DESEMBER 2025

Samtidig tror hun man hadde et annet forhold til utseende på den tiden, og at de syke kanskje var mindre synlige enn de hadde vært i dag. – I dag er alle veldig velpleide og striglede og man tenker at personene med disse veldig synlige sporene må ha stukket seg ut, men man hadde mye annet på 1700-tallet. Folk hadde kopparr, dårlige klær og ingen tannregulering. Mange bodde under kummerlige kår og vasket seg lite.

«– DET SOM ER LEIT ER AT MAN

BRUKTE NORGE SOM ET FORBILDE»

bjeller som varslet om at noen syke var i nærheten. Ifølge Eilertsen har vi for få kilder til å si om det samme skjedde i Bergen. Hun tror ikke de syke hadde noen særlig store restriksjoner på 17- og begynnelsen av 1800-tallet, men at de likevel kan ha kviet seg for å vise seg med synlige skader.

Å være syk betydde ikke nødvendigvis at man sto utenfor samfunnet i Bergen. Eilertsen minner om at St. Jørgens Hospital og andre institusjoner hadde vært i byen siden 1400-tallet, slik at mennesker med lepra etter hvert ble et vanlig syn i bybildet. Det var altså ikke et strengt skille mellom livet i og utenfor hospitalet.

– De kan nok ha følt på et ubehag om folk stirret på dem, gikk over på den andre siden av gaten, eller kom med negative kommentarer.

Søndag morgen Et av stedene Bergens befolkning møtte de som hadde lepra, var i Hospitalkirken. I perioder ble den brukt av andre institusjoner og

menigheter, slik at friske såvel som syke, samlet seg til gudstjeneste på søndagene. Der satt de side om side, tilsynelatende uten hensyn til smittefare. – Prestene har fortalt at det kunne bli så fullt at de som ikke hadde egne plasser, nærmest måtte presse seg inn på benkene sammen med de syke. Foran på altertavlen så de Jesus helbrede ti spedalske, slik det står skrevet om i Lukasevangeliet. I det gamle testamentet var sykdommen å anse som en straff fra Gud, men Eilertsen peker på at Jesus markerte et viktig vendepunkt, da han viste at de spedalske var en gruppe man kunne ha særlig omsorg for. Hun tror Bibelen og kirken kan ha gitt håp i hverdagen til de syke. – De har forhåpentligvis funnet trøst her og tenkt at det skulle komme noe bedre etter jordelivet.

STOFF 27

SKJØNNSTOFF

HUDENS ARKIVAR Tekst Eirik Zondag Hustad Foto Nina Stamnes Søyland

Huden omgir kroppen, som en barriere mot verden. Organet regulerer kroppens indre miljø, men har også blitt offer for påvirkning og ytre konflikt. Selv om huden stadig fornyer seg, utsettes den for slitasje og selvpåførte markeringer, som etterlater spor. Bestående av brukt hud, sykdommens avtrykk, og kulturelle innriss, utvikler huden seg i løpet av livet til et arkiv. Huden er altså ikke bare et biologisk organ, men rommer deler av et levd liv. Jeg har kommet i kontakt med hudens arkivar for å forstå meg bedre på minnelageret. Han forteller meg at han kartlegger arkivmateriale, og besitter kunnskap om historien bak innrissene, de ulike områdene. Jeg slår følge med ham inn i hudens arkiv. Ryggens landskap Vi møtes på ryggen. Overflaten er glatt, men vi beveger oss uten vanskeligheter i terrenget. I alle retninger ser vi hud som strekker seg mot horisonten, kun avbrutt av en føflekk her og der og den bølgende ryggvirvelen.

«Dette er i grunnen et kjedelig område om en har sans for uregelmessigheter og mer komplekst arkivmateriale. Samtidig symboliserer jo denne delen stabilitet, alt etter hvilken tilstand ryggen er i,» sier arkivaren. «Har ikke det mer med benstrukturen å gjøre?» «Jo, men som du skjønner setter sånt preg på huden og vitner om tilstanden innenfor, som så forsterker inntrykket vi får av en rygg – om den er svak eller sterk.» «Er det noe arkivmateriale av annen karakter enn dette?» spør jeg. Arkivaren nikker. Vi setter oss i bevegelse igjen. Hendene som arbeidsarkiv Fremfor oss synliggjør hendene seg. Der passerer vi rifter og bestanddeler som ikke finnes i arkivet. Jeg får høre at området utsettes for konstant slitasje, at det dermed ikke er noen vits å arkivere alt nytt som dukker opp her. Noe overtidsbetaling får han ikke. Videre blir jeg fortalt at huden på hendene spesielt preges av yrkesvalget til individet. «Jeg jobbet på en kokk en gang. Lærling forresten. Krevende jobb, spesielt på hendene. Men det var en morsom hud å arkivere for; mange skader, tatoveringer i massevis og et alkoholinntak så høyt at det ga huden en vakker, dyp rødfarge.» «Noen dårlige erfaringer?» «Var ansatt på en enslig revisor som var avholds en gang. Skrekkelig kjedelig jobb, mest sitting, åpenbart. Fingertuppene fikk kjørt seg. Umulig å nærme seg gluteus maximus.» «Beste erfaring?»

28 STOFF

DESEMBER 2025

SKJØNNSTOFF Tatoveringen er selvpåført arkivmateriale, gjenstand for både glede og desperat anger. Arkivaren påstår å ikke ha noen sterke meninger om temaet. Han forteller at akkurat denne ble påført av estetiske årsaker, men at den over tid har utviklet seg, blitt noe som minner om en fin periode. Motivet er hentet fra et bilde som hang hos en familievenn i Berlin. Til familiefarens misnøye havnet avbildningen av sønnen hans på magen her. Siden har arkivmaterialet blitt et minne om årene mellom skole og studie, da det ble opplevd en ny type frihet og uavhengighet; et minne også arkivaren har tatt vare på. «Et siste sted jeg bør se?» Arkivaren, tydelig engasjert nå, retter på brillene og ber meg bli med oppover magen. Han beveger seg med stolte skritt og finner frem en tykk mappe. På den står det «ansikt». Arkivets forside Møtet med ansiktet er ulikt de andre stedene vi har vært. Huden er den samme, men bærer preg av å være arkivets mest eksponerte og utsatte del. Det ligger små dammer av gammel hudkrem over hele flaten og rundt leppene ser jeg rester av pastasaus. Sansenes portaler gjør toppografien mer kompleks enn de andre stedene. Arkivaren opplyser om at området er vanskelig å forholde seg til.

«Hadde sommerjobb på knærne og føttene til en gutt på seks år, et år. Alt jeg kan stammer fra den sommeren. Områdene hadde blitt stengt ned på dagen om arbeidsforholdene ble avdekket.» Vi sitter i håndflaten og ser utover fingrene. Huden her lyser i ulike nyanser av rødt som deles opp av blåskjær fra blodårene. Mønsteret i håndflaten minner om et elvedelta. Lange og korte riss deler opp landskapet i ulike figurer og terrengoverflater. Det er i grunnen litt vakkert, selv om området preges av hyppig bruk og fremstår noe robust, om ikke seigt. «Jeg har fått høre at arkivet består av både naturlig og kulturelt materiale. Er det mulig å få se sistnevnte?» Arkivaren smiler entusiastisk og nikker anerkjennende. Kursen endres.

«I starten var det vanskelig. Daglig ble det påført ting jeg trodde skulle arkiveres, men som viste seg å være uten betydning. Det har vært en tilvenningssak.» «Hva skiller dette arkivområdet fra de andre?» «Dette er i grunnen arkivets forside. Ansiktet er det verden utenfor ser først. En rift på nedre rygg er forbeholdt få tilskuere, et brennmerke i pannen vil alle se. Det er jo i grunnen den samme typen hud som vi så på ryggen, men det er hudkomposisjonen som gjør oss gjenkjennelige.» Jeg noterer meg arkivarens avsluttende ord, og kan ikke unngå å merke meg yrkesstoltheten som stråler ut av ham. Vi sier høflig farvel. Våre veier skilles på høyre kinnben. Arkivet lukker seg bak meg, og jeg gjør meg noen tanker om hvordan mitt eget arkiv ser ut.

Arkivets tatoveringer Vi beveger oss oppover armen og nedover siden av ryggen mot høyre hofte. En krapp sving gjør at vi glir over hoftepartiet og nærmer oss en mørk flekk. En tatovering. Arkivaren smiler lurt. Han forteller at disse kommer i symboltunge utgaver, men at de også kan være betydningsløs pynt.

DESEMBER 2025

STOFF 29

K U LT U R S T O F F

KUNSTEN Å DEITE SOM GIFT

Tekst Asta Eikemo Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund

Ofte deler vi huda vår med éin annan om gongen. Stoff har snakka med ei som deler med fleire. – Vi trudde begge at den andre var utru, men det hadde vi ikkje vore. Vi ville ikkje vere utru, vi ville vere ærlege, fortel Sara. Ho er 29 år gammal og studerar i Bergen. For om lag to år sidan tok ho og mannen hennar eit noko uvanleg val. Dei bestemte seg for å opne forholdet deira. I dag har Sara blant anna ein «kjærast», ei jente som ho eigentleg ikkje vil kalle for ein kjærast. Dei møtast berre no og då.

30 STOFF

– Eg lærte termen polyamori for eit år sidan, ler Sara, det er heilt nytt for meg. Sara ler mykje. Ho er blid og open, men det opne forholdet held ho skjult for dei fleste. Det er ingen tal på kor mange som er polyamorøse i Norge, men Sara kjenner iallfall ingen andre.

I denne teksten har vi anonymisert paret. Vi har gitt dei namna Sara og Anders. Dette har vi gjort fordi dei vil holde denne sida av forholdet deira privat.

Utru og ærleg Sara møtte Anders for elleve år sidan. På Tinder, faktisk. Han var den andre matchen hennar, og sidan då har det vore dei to.

– Så begge trudde at den andre var utru, men det var vi ikkje. Då starta vi samtala om at vi ikkje var utru fordi vi vil ikkje lyge, vi vil vere ærlege.

– Eg var atten, og han er eitt år eldre enn meg. Han er den beste personen eg veit om, seier ho varmt.

Ut av ærlegdomen blei det tydeleg at dei trass alt hadde tenkt på å ha sex med andre, og at dei ville prøve med andre folk.

Men kvifor skal ein vere med andre, når ein er gift med den ein likar best? Like før dei skulle gifte seg, byrja Sara å uroe seg for om Anders var utru. Han sa at det ikkje var tilfellet, men fortalde at han også mistenkte ho for å ha ein annan.

– Vi hadde vore i lag i ti år, berre oss. Så vi snakka om å kanskje ha ein trekant eller finne eit anna par. Det var sånn det starta. Ho har berre fortalt om det opne forholdet til dei nærmaste vennane. Foreldra veit ingenting, fordi Sara

DESEMBER 2025

K U LT U R S T O F F

«VISS EG HADDE SAGT AT EG HAR EIN KJÆRAST, SÅ VILLE HO HA SAGT: «DU ER DUM! MEN EG ELSKAR DEG LIKEVEL. EG HAR ALLTID VISST AT DET VAR NOKO GALE MED DEG» går utifrå at dei ikkje ville ha akseptert det. Søskena hennar veit heller ingenting, men det er mest fordi det ikkje har vore anledning til å fortelje det. – Viss det kjem ein passande stund for å fortelje det til søstera mi, så ville eg ha gjort det. Ho ville ha akseptert det og er meir open. Viss eg hadde sagt at eg har ein kjærast, så ville ho ha sagt: «Du er dum! Men eg elskar deg likevel. Eg har alltid visst at det var noko gale med deg», ler Sara. Swinger friends Paret gjekk inn i noko nytt, alt var uvisst. Korleis finn ein nokon å deite når ein allereie er gift? Dei søkte etter informasjon, leste seg opp og leitte etter tips. Til slutt fann dei ein app som dei kunne bruke til å finne andre par. Etter å ha sett seg litt om fann dei først eit par på deira eigen alder, og så eit som var litt eldre. Det eldre paret er begge legar. Dei er rundt førti år og forbi etableringsfasen. I tillegg har dei tre ungar. – Dei er veldig kule folk, seier Sara om dei. Det er viktig for ho at dei har å gjere med folk dei likar, både med tanke på korleis dei ser ut og korleis dei er som personar. Derfor møtes dei først for å bli kjent, og så – seinare – kan dei ligge saman.

«Make your swingers friends, not your friends swingers».

– Eg veit ikkje, seier ho og tenker seg om.

Det vil alltid øydelegge eit vennskap å swinge, men motsatt veg så funkar det, fortel Sara erfarent.

Så kjem ho på ei historie som kan vere illustrerande:

Ho brukar litt ulike omgrep om kvarandre. Det er ikkje så lett å halde styr på kva som er kva. Ope forhold, polyamori, swingers? Når Sara og Anders er saman med eit anna par, er det iallfall swinging, trur ho. Sjølv har ho ikkje noko problem med omgrepa ope forhold og polyamorøs, men Anders vil ikkje kalle seg noko av dette. Kanskje er det ikkje så nøye kva ein kallar det.

«– EG OPNER IKKJE DEN DELEN AV KJENSLENE MINE FOR DEI JENTENE. EG VIL ALDRI ELSKE DEI, FOR EG ELSKER JO ANDERS»

Éin regel: berre jenter Utanom swinginga deitar både Sara og Anders andre jenter. At Sara er bifil er ein annan ting ho har funne ut. Anders er berre interessert i jenter.

Dei fekk forresten eit godt råd om dette, frå det eldre paret:

Venner av Sara har spurt ho om ikkje ho er redd for å forelske seg i nokon av jentene. Men det er ho ikkje. – Eg opner ikkje den delen av kjenslene mine for dei jentene. Eg vil aldri elske dei, for eg elsker jo Anders, seier ho smilande. Med jentene handlar det meir om det fysiske enn det romantiske. Dei heng i lag, flørtar og ligg saman. Det er ikkje noko anna enn det, forklarar Sara. Seinare på dagen har ho avtalt å møte ei ny jente. Dei møttest på Tinder, prata litt og blei interessert i kvarandre. Så avtalte dei å møtast. Eit heilt vanleg deiteforløp. Men då Sara fortalte at ho er gift, blei den andre jenta usikker – ho likte ikkje det. Kanskje dei berre skal vere vennar, Sara veit ikkje enda.

– Ja, fordi Anders vil ikkje at eg skal møte andre menn, og det synest eg er greitt. Det er liksom regelen vår. Når dei er saman kan ho også ligge med menn, men åleine er det berre jenter. Utanom det er det ingen reglar. – Han er for sjalu. Sjølv om vi har eit ope forhold – eller han likar ikkje å seie det – så er han ein sjalu fyr, ler ho.

– Nei. Eg veit at han er den eg vil vere med resten livet mitt og at han kjenner det same om meg, så eg er ikkje så sjalu. Eg veit at dei andre partnarane hans ikkje betyr det same for han som det eg gjer. Dei er ikkje viktige på same måte, forklarar Sara.

Ho understrekar denne spenninga. Det er noko alle kan kjenne seg igjen i. Kilinga i magen når den du likar tar på deg for første gong. For mange par er det når den kilinga opphører at forholdet begynner å skrante.

– Tar all spenninga og mystikken over for den du har med Anders? – Nei, definitivt ikkje. Eg har framleis den beste relasjonen med han, den beste sexen og dei beste kjenslene. Eg er meir naturleg med han, mest open med han. Med andre er det berre noko ekstra, svarar ho og legg til: – Det gjer meg til og med meir spent og glad. Og eg nyt det meir, når vi snakkar om det og deitar andre.

– Kvifor? – Eg veit ikkje heilt kvifor. Eg berre likar det.

«UT AV ÆRLEGDOMEN

– Opplever du det ofte?

BLEI DET TYDELEG AT

– Ikkje eigentleg, for eg møter ikkje så mange folk. Det er vanskeleg å finne ein sånn person som veit at eg er gift, men framleis vil halde fram med relasjonen. Vanlegvis vil dei ikkje. Eg skjønner det og aksepterer det.

DEI TRASS ALT HADDE

– Du deitar berre jenter?

– Men du er ikkje det? Det er ei stund sidan sist dei såg det eldre paret. Det er rett og slett for travelt. Men Sara fortel at dei gjerne skulle møttest oftare, at dei har blitt gode vennar.

– Ei venninne av meg gifta seg med ein mann for tre år sidan og etter ei stund så møtte ho ei jente. Då slo dei opp – det gifte paret – og no er ho i lag med jenta. Anders har lurt på om det kan skje med oss, så han er litt redd, trur eg, for at det kan skje med oss. Men eg er ganske sikker på at det ikkje vil skje.

– Generelt sett er eg ein veldig open og sosial person, eg likar berre å ha folk rundt meg. Eg likar flørtinga og intimiteten. Det handlar ikkje så mykje om sex eingong, men om å vere saman. Eg syns det er ein fin ting med det. Og det kjenslemessige, når du kjenner på spenninga med nokon nye.

Det er viktig for ho å vere ærleg – både med jentene og med mannen. Då er det ingen som føler at ho gøymer noko, for det gjer ho jo ikkje.

TENKT PÅ Å HA SEX MED ANDRE, OG AT DEI VILLE PRØVE MED ANDRE FOLK.»

Nokon ekstra – Kva er det du får frå jentene som Anders ikkje kan gi deg? – Det er ikkje noko eg ikkje får frå han, men det er noko anna med jentene. Damer er annleis enn menn, dei har ein annan sensitivitet, kanskje. Det er noko nytt. Ho tenker seg om igjen.

– Kvar trur du er forskjellen mellom dokker?

DESEMBER 2025

STOFF 31

K U LT U R S T O F F

ÅRETS TI BESTE ALBUM Hverdagen er full av navlebeskuende Spotify-mikser som gjør oss late i jakten på ny musikk. Heldigvis har redaksjonen lyttet til albumene som kom ut i 2025 for deg. Gjør opprør mot algoritmekjøret med Stoffs albumanbefaling. Tekst Redaksjonen Foto Pressebilder

venter på noen som venter på noen Valkyrien Allstars Valkyrien Allstars er eksperter på å smelte det gamle og det nye sammen til noe som føles helt eget. Det er vokalsprang, sjangerdans og dopaminfrigjøring. Her serveres det melodier som både kiler og river, og tekster som treffer et sted mellom hjertet og hverdagskaoset. venter på noen som venter på noen er et album som føles levende, som om det puster med deg. Hvorfor er dette blant årets beste album? Fordi Valkyrien Allstars er sjangerløse uten å miste retning, fordi de inviterer oss inn i et univers som virker kjent, men fremdeles overrasker. Resultatet er en fusjon av folkemusikk, rock og pop som vrir seg gjennom tradisjon – men også nytenkning. Med linjer og melodier som fester seg, er dette et musikalsk veikryss du ikke vil forlate. Det er et album som ikke haster, men som heller ikke slipper taket. Du trenger ikke vente lenger: Her har du et av årets beste album.

Sinekyre 3 Cezinando Denne utgivelsen er blitt glazet i dette magasinet før, men å unnlate å nevne den hadde vært et selvbedrag. Dette er tidsåndens lydspor. Albumet gir uttrykk for vår egen tids erfaring, talt med vår tids stemme: «Det som kosta åtte, koster ti for tida», som Cez så betagende sier det. I motsetning til de annenrangs musikkutgivelsene som ellers nevnes her, er ikke språket tilstrekkelig til å ramme inn Sinekyre 3. Jeg vil heller ikke forsøke. Det hadde vært fånyttes, uforskammet og respektløst. Gjort meg til latter. Cezinando ville aldri hilst på meg igjen. Jeg nøyer meg derfor med å la hovedpersonen selv forklare, med noen linjer fra albumet: «Sinekyre 3, den shitten svinger / Spinn helt tilbake, trykker play / Hitter som et baseball-bat med pigger».

Fritids Pumpegris Folk-fusion-bandet Pumpegris leverer det sårbare og tøffe albumet Fritids hvor de sterke, tunge følelsene får plass til å brette seg ut. Livet går i et ekstremt tempo og de mange timene du hadde har plutselig forduftet. Den unge lovende står alene i verdens skiftende forventninger. Tematikken er velkjent, men med original lyd og tekster fra hjerteroten får albumet en unik vri. Låtene har et trøkk som garantert mobiliserer lytterens følelser. Låten «Dritten i midten» kan du klikke til på vei fra A til B. Når alkoholen har vekket de såreste minnene, må «Si det som det er» skrus opp og pumpes direkte i øret. Låten «Kjærlighetsvise» gir et avbrekk fra albumets gjennomgående intensitet. Plutselig er stemningen ensom, ydmyk og naken. Albumet er kraftfullt og en konstant berg- og dalbane av følelser. Du strekker aldri til, drikker for mye øl og kjærligheten er fjern. Men livet kan jo ikke suge når du er bare to og tjue? Soft Spot Honningbarna Dette er 39 minutter med hesebles og nakkesleng! Brutalt, politisk og kompromissløst! Grenseoverskridende og levende! Dette albumet er bare så bra. Tross navnet Soft spot, er det lite mykt eller bløtt her. Honningbarna tar oss med på ødeleggelse og skapelse gjennom kaos, gleder, aggresjon, vilje, armer og bein. er en opplevelse, og bør lyttes til fra start til slutt, men skal du mot formodning kun høre på en låt, så la det være «God gutt», «Rød bic» eller «Ditt hjertes Hizbollah». Joda, dette er kanskje en liste, men det er dette som er årets beste album. Tar du meg ikke på ordet, så ta det på Anthony Fantano sitt. Pønken lever, og honningbarna er min venn. Til slutt, en morofakta: Honningbarna het faktisk Å faen før et navneskifte, fordi han ene i bandet ikke kunne komme hjem og si han spilte i et band som het Å faen. Det eneste som gjenstår å si da er: Å faen for et bra album.

32 STOFF

DESEMBER 2025

K U LT U R S T O F F Deadbeat Tame Impala Med en blanding av techno, indie, psykedelisk rock og til og med elektronisk reggaeton skaper Kevin Parker en uhemmet miks av rytmer og stiler. Han beholder noe av den klassiske Tame Impala-sounden med sanger som «Loser» og «Dracula» – godt å vite at Parker ikke har blitt helt gæren. Albumet er likevel på sitt beste når Parker tør å bevege seg inn i upløyd mark. «Ethereal Connection» og «Not my world» er to slike sanger, og får meg til å håpe på at Tame Impala tar turen innom Verftet på turneen sin våren 2026, fordi disse to techno-lignende låtene må være helt elleville å se live. Sangen «Oblivion» med sin lekende rytme drevet frem av elektronisk reggaeton får virkelig dansen til å bre seg i kroppen. Deadbeat får det til å rykke i dansefoten under én låt og får tårene til å trille i den neste. Gunhild Sa_G Når Sa_G slipper sitt debutalbum, så er det mer enn bare et album. Norsk hiphop har lenge vært dominert av anmasende østlandske menn som rapper om vin og caps uten cap. Men BOOM – ei ny tid er komen. Sa_G – eller Gunhild, som er både hennes egentlige og albumets navn – er dritrå. Det er noe unorsk over rapperen. Både fordi alle tekstene er halvt engelske, men også ved måten hun er på. Hun utfyller rapper-stereotypien når det går i penger, status (i form av lange negler) og – ikke minst – hvor overlegen hun er alle andre. Det er en gjennomgåande lekker sjangersmak på dette albumet. Det svinger mellom heavy beats og jazzy saksofon. Lydbildet er tilnærma helt perfekt. Og så er det klart at alle spor ikke kan være like bra. Men «FAFO», «FRESH NEW SET» og «MOR» er blant høydepunkta. Dette er ei liste med mye bra, Sinekyre 3 for eksempel, men sorry Cez – En bitch som heter Gunhild rapper bedre enn deg. All verda Sidebrok & Sirkel Sag Side Brok sitt siste album (eller er det en dobbel-EP? Ingen synes å vite helt sikkert) er én stor kjærlighetserklæring til bygda og old school hiphop. Duoen løfter seg musikalsk på sin nyeste utgivelse. Henda i været for Side Brok! Han ene har til og med en mor som kjente en som kjente Ivar Aasen. Selvkjærligheten hiphopen typisk florerer av, sammenknyttes på albumet med en stor bygdeforelskelse som aldri forsvinner. Her forstår vi at Ørsta er verdens navle, der romantikk, semantikk og lesende bønder har levd i mange hundre år. Albumets beste låt er «Svært». Signaturlåta «Esso» følger den tett. På All verda blandes klassiske hiphop-beats med country og gitarjamming. Hva mer kan du be om enn en Esso der Side Brok spraker over høyttalerne? Kanskje bare revolusjon… Alt er mulig som ein revolusjon, viss du har bibliotek eller bensinstasjon

Lotus Little Simz I forkant av albumet slapp Simz tre singler, deriblant Young, en kødden rap om å være nettopp det – ung (kontra gammel). Her blir man med leken snert servert linjer som taler for seg selv: «When I’m in need of cash, I go down to the bingo (Bingo)», og «I speak a lot of French, oui, oui, oui». Det er dumt nok til å være gøy, særlig når det er rappet med Simz’ spretne og veldig britiske aksent. Kan også anbefale musikkvideoen, hvor Simz hopper rundt – utkledd som en meget pensjonert kvinne – med gull– og sølvskinnende grills over tenna. Så burde jeg kanskje nevne at albumet for øvrig ikke ligner på Young? Det er egentlig nokså sentimental tematikk; sårbarhet, sorg, utbrenthet, egenkjærlighet. Da blir det fort kleint. Det er det ikke. Det er tvert imot bra. Michael Kiwanuka feature. Trenger jeg si mer? Nei.

Noe Tror Jeg & Noe Vet Jeg Bare Folk Visemusikk. Nam nam nam. Visemusikk på bergensk. Supernam. Det er jo noen helt utrolige vokaler på denne plata. Det er en tydelig Jan Eggum i dette. Men de humoristiske, såre og politiske tekstene står seg vel så godt med en knirkefri kvinnerøst (Lovise Espeland), som en litt sliten mann (Jan Eggum). Dette albumet er et lite land. Eller et lite liv. Vi går gjennom alle delene, alle personene. Formidlingsevnen er glimrende, akkompagnert med nydelige toner. Sensitiviteten i gitaren (Jonathan Krabbe) er som en varm klem. Det er best i sin tango med «Solen skinner ikke på meg», i sin sårbarhet med «Allfarvei» og i sin gode samfunnskritikk med «Rapport- og Panelvise». Noe tror jeg og noe vet jeg. Jeg tror: at dette blir ei gruppe vi kommer til å se mye til framover. Jeg vet: at dette er et usedvanlig album (uavhengig av at det er en debut). Lux Rosalía Pop is so back baby! Og i dette tilfellet betyr pop både flamenco-rap og pop-opera. LUX av Rosalía er et album som beviser at også pop kan være kunst, og kan få alle pop-entusiaster til å endelig føle seg mer kultiverte enn det de egentlig er. Men dersom du til vanlig ikke er en pop-entusiast må du ikke la deg skremme av den heftige bruken av ordet pop. LUX anbefales til alle som liker bra musikk og dristige valg, uansett sjanger. Albumet er akkompagnert av både London Symphony Orchestra og artister som Björk og Pharrell Williams. Aller best er det likevel når hun synger selv. LUX består av fire satser fordelt over 15 sanger og tar for seg mange temaer, men mest sentralt ligger konflikten mellom det verdslige og det guddommelige. Selv om det er lett å plukke opp på de religiøse undertonene, er det ikke lett å forstå de tretten språkene på plata. Kanskje det er like greit? Ikke vet jeg. Men det jeg vet er at dette er et gøy album.

DESEMBER 2025

STOFF 33

K U LT U R S T O F F

Foto: Paul René Roestad

MED HUD OG HÅR

I 1986 vakte filmen til Vibeke Løkkeberg oppsikt. Anmelderne slaktet kunstfilmen med norsk filmhistorie sitt til da største budsjett. I dag er den en kultklassiker. Løkkeberg forteller om å skape og overskride, om kroppen, kunsten og sensuren. Tekst Åse Stefansen Vibeke Løkkeberg er regissøren bak en av norsk filmhistories mest omdiskuterte filmer. Hud ble hyllet under programmet i Cannes og Løkkeberg ble utpekt som visjonær i utlandet. I norsk presse ble filmen slaktet. Flere anmeldere gikk langt i å flette personlige, seksualiserte notasjoner om Løkkeberg inn mellom krasse linjer om filmen. I dag har filmen fått en renessanse som kultklassiker også her hjemme. Hud blir blant annet kalt et feministisk mesterverk. Jeg prater med Løkkeberg om Hud og kontroversene rundt filmen. Så glir samtalen videre. Hudløs Vilde var bare et barn da stefaren hennes Sjur begynte å ha sex med henne. Som følge av overgrepene har Vilde født datteren Malene, som er stum. Stillheten mellom dem er kvelende. Det er stillheten fra de andre øyboerne også. Ingen sier noe

34 STOFF

om overgrepene som fortsetter i soveværelsene i familiens hjem. Når jeg spør Løkkeberg om hvorfor hun valgte å sette filmen til 1880-årene, svarer hun at hun ville lage en fundamentalt klassisk film om kvinner. – Jeg ble spurt om jeg kunne lage en billigkjøkken- og realistisk film om det. Nei, jeg ville lage en film som stod seg om 40 år. Den skulle bli en klassiker, fortsetter Løkkeberg. Ikke fordi den i noe tilsnitt er arkaisk, men fordi den viser overgrepenes brutale vedvarenhet. – Når kvinner blir voldtatt, er det vanskelig å skjønne hvorvidt dette er hennes eller hans skam. Skammen får du fra samfunnet, for det har jo ikke utviklet seg særlig. Der ligger jo fordommene tykt og bestandig og er et evig problem. I Hud skulle Løkkeberg uttale skammens stillhet.

Vilde er derfor liksom «mutet» av Løkkeberg, hennes stumme datter likeså. Musikken og bildene og filmen snakker – ikke personene. I den tilstanden Vilde er i, ville hvert ord virke platt, sier Løkkeberg, fordi ordene ikke kan leve opp mot den styrken bildet har. I en scene ligger Vilde først som voksen og siden som barn, helt naken i sin stefars armer. Vilde har selv oppsøkt fanget til stefaren som kjærtegner henne. Det er som om hun også er avhengig av ham som volder henne vondt. – Det er et overgrep, men et som får karakter av noe annet også. Barnet binder seg jo til en slik type kjærlighetsopplevelse. Til sist handler det om hvordan skammen etter et overgrep påføres den utsatte, og hvordan overgriperen beskyttes av samfunnet rundt når den utsatte forsøker å komme seg unna.

– Det handler jo om hvor lite du skal bevege deg i utkanten av systemet før du får en skam på deg. Hvis det er noen som truer med å forstyrre harmonien i gruppen, så må de utvises, sier Løkkeberg. Derfor ble Hud for farlig til å bli vist, fortsetter hun og sikter ikke lenger bare til tematikken i Hud. Løkkeberg forstyrret nemlig selv en slags harmoni da filmen ble gitt ut. Utvisningen – Hud hadde et budsjett på tjuefire millioner kroner, og var den dyreste filmen produsert i Norge fram til da. I dagens kurs tilsvarer budsjettet rundt sekstiåtte millioner. – Alt kom ikke fra staten da, skyter Løkkeberg inn når jeg forsøker å sammenfatte kritikken Hud ble møtt med. Hun sier de ikke fikk mer enn fem millioner fra staten.

DESEMBER 2025

K U LT U R S T O F F Løkkeberg konstant avslag. Nå kan det virke som kinosjefene mener filmen er for smal til å bli vist. For selv om dokumentarfilmen ifølge Løkkeberg har hatt stor suksess på flere internasjonale filmfestivaler og høstet gode anmeldelser her hjemme, har ikke filmen nådd så mange kinolerret.

Vibeke Løkkeberg som Vilde i Hud (1986). Foto: Paul René Roestad Kritikken haglet mot filmen likevel. I leserinnlegg kunne man lese om hvordan Løkkeberg hadde sløst bort norske skattepenger på en kunstfilm som ikke sa noen ting. I anmeldelser stod det at filmen var for vakker, for intetsigende, for kunstnerisk. Da jeg leste i aviser på Nasjonalbibliotekets nettarkiv før intervjuet med Løkkeberg, rynket jeg på nesa av all mannssjåvinismen som utspilte seg så åpent i 1986. Kjønnede, seksualiserte notasjoner fløt mellom krasse linjer fra mannlige anmeldere av filmen. Jeg forteller Løkkeberg om en anmelder som skrev rett ut at hun var for vakker til å stå bak kamera. Hun sier det burde blitt laget en bok om alle kritikkene. – De røper jo menns forhold til kvinner noe så kolossalt. De setter grenser for hva vi får lov til å drive med, eller hva vi får lov til å eksponere i kunst. Og de blir rasende hvis vi trer over dem.

– Den har du sikkert ikke sett, sier hun. Løkkeberg sikter til dokumentarfilmen Den lange veien til registolen. Filmen er satt sammen av opptak gjort under det første Kvinnefilmseminaret på Berlinalen i 1973. På opptakene intervjuer Løkkeberg regissører, filmfotografer og skuespillere om deres erfaringer med å være kvinne i bransjen. Kvinnene forteller om hvordan de må albue seg frem, overprestere, tåle kjønnede og sexistiske kommentarer som en del av feltets spill. – Den har jeg hatt veldig lyst til å se, men jeg har ikke klart å oppdrive den. – Nei. Det er jo femti år siden jeg tok opp intervjuet med disse damene i Berlin. Opptakene forteller det samme som jeg har konkludert med nå: Det har ikke skjedd noen ting. Allerede på syttitallet ble prosjektet tilbudt NRK. Den gangen gav de

Løkkeberg forteller at i tillegg til kinofolkenes aversjon, har distributøren bak Den lange veien til registolen etterlatt henne med en stor regning for en KI-oversettelse hun ikke har godkjent, at han siden dro ut av landet med et nytt prosjekt og lot henne i stikken uten hjelp til å lansere filmen. – Jeg var jo i åtte land med denne filmen, og har hatt kjempesuksess på disse festivalene. Så jeg hadde jo ikke muligheten til å være her og legge opp en sånn lansering. Nei, distributøren skrev kun til én av festivalene i Norge som skulle vise den, at dette bare er en film for gamle raddiser. Anekdoten er lagmessig rik. Konturene av dokumentarfilmens tematikk er tydelige som i motlys. Filmen som fremstiller kvinnenes erfaringer av filmbransjen på syttitallet griper inn i dagens filmlandskap også; inn i fordelingen av penger, inn i prisutdelingene på verdens filmfestivaler og ikke minst griper den inn i samfunnets grunnpilarer. I hvert fall mener Løkkeberg det. – Kvinner har ingen reell makt, for systemet er ikke laget for kvinner. Så lenge vi ikke sitter i de rom hvor krig og fred blir bestemt, så har vi ingen makt. Og kvinnene som har makt, det er dårlige kopier av menn

som albuer seg frem, de er like krigshissende som alle menn som sitter i det rommet. Hun forteller at det er slike perspektiver hun forsøker å få frem i sine arbeider; kvinner har fremdeles ikke tilgang på makt. – Vi er ikke plassert der hvor vi kan sortere ut vår egen stemme, sier hun. – Det er det denne filmen forteller, som jeg har laget, og som ikke blir sett av noen. Løkkeberg har sagt at flere kvinner burde dømmes til ensomhet. I konteksten var det tydelig at hun med ensomhet mente å skape kunst, å skrive; at flere kvinner burde stå bak kamera heller enn foran. – Det er så viktig å ha en stemme, sier Løkkeberg, men det å finne sin stemme betyr at du må gå litt i kloster. Du må være litt sammen med bare deg selv, bli kjent med deg selv. – Har det vært vanskelig å velge ensomheten? Å velge kunsten? – Nei, det er jo noe du er, ikke noe du velger. Frigjøringen Jeg spør om Løkkeberg har hørt om Hélène Cixous. Nei, svarer hun. Jeg sier at Løkkeberg sitt prosjekt minner meg om hennes. Hélène Cixous sitt mest kjente essay har tittelen «Medusas latter». I essayet lanserer hun begrepet écriture féminine, som noe keitet kan

Mye kan skrives om et seksualisert anmelderi fra 1986, men jeg ser bort fra spørsmålene kring kritikken. Uten at det sies høyt blir vi liksom enige om at samtalen videre heller skal dreie seg om maktubalansen mellom kjønnene, den Løkkebergs arbeid hele tiden synes å dreie seg rundt, og den utspillene fra 1986 bare er et av mange eksempler på. Den virker liksom tykk og bestandig og evig, den også. Den lange veien til registolen Når jeg spør Løkkeberg om kjønnsstrukturene i dagens filmbransje, svarer hun noe anekdotisk at hun nettopp har gitt ut en film. Foto: Paul René Roestad

DESEMBER 2025

STOFF 35

K U LT U R S T O F F oversettes til feminin skrift. Jeg forteller Løkkeberg at Cixous også ville dømme kvinner til ensomheten, i hvert fall til å skrive: «Hun må skrive seg selv fordi det dreier seg om oppfinnelsen av en ny opprørsk skrift, som i frigjøringens øyeblikk tillater henne å virkeliggjøre bruddene og endringene som er nødvendige i hennes historie, (…)» – Jeg tror det kan gjelde all kunst. Film også. – Det er jo det alt dreier seg om. Kontroll fra det mannlige systemet. Det er de som har satt grensene for oss. Det er ikke grenser for promiskuitet jeg snakker om, men grenser for å finne ro i sin egen stemme, grensene for å stole på den og kreve en plass i samfunnet som et feminint prosjekt. Cixous skriver også at kvinnen bærer i seg alle andre kvinners erfaringer samtidig. Hun skriver at vi er moren og barnet som blir født samtidig. At man ikke kan kutte over noen av disse båndene; verken til sin barndom eller til seg selv som mor av selvet. Det er vakkert, sier Løkkeberg. Ja, sier jeg. Nydelig, sier Løkkeberg og det blir stille. Så brytes stillheten av at jeg litt på måfå konstaterer at Løkkeberg ofte viser verden gjennom barnets blikk. Det er jo der det starter, sier Løkkeberg. Så spør hun om jeg kan ringe henne opp igjen, at hun må rekke en restaurant, lurer på om det er greit å prate mens hun kjører dit. Jeg sier at jeg bare har et par spørsmål igjen, at det kan gå kjapt. – Hva lurer du på da? – Bare hva du tenker om utviklingen i norsk film i dag. – Det spørsmålet tar vi i bilen, sier Løkkeberg. Husk at du er kvinne Når jeg ringer opp igjen, trekker vi opp tråden om kvinner, makt og kunst, Løkkeberg gjentar mennene og rommene der krig og fred bestemmes.

36 STOFF

Jeg spør om hun mener kvinnene skal søke mennenes makt, eller om vi skal prøve å ødelegge den. – Man skal forstyrre makten med kunsten sin slik at den gjør inntrykk på dem, svarer hun. – Tror du det går an å forstyrre makten sånn som kunstfeltet ser ut i dag? – Nei, jeg tror ikke det er stor nok kunst som lages. De får ikke pengene, kan du si. Filmer som Hud blir ikke laget lenger, kunstfilmproduksjoner kan bare drømme om både tjuefire og åttiseks millioner. Likevel er det mulig å skape noe som dytter borti den skjeve grunnstrukturen vi vakler rundt på.

Vilde og Malene, spilt av Tonje Kleivdal Kristiansen, i Hud. Foto: Paul René Roestad

– Men det er et slit, sier Løkkeberg. Stemmer som virker provoserende på det mannlige system, får ofte så hard medfart at det noen ganger kan minne om en offentlig henrettelse. Løkkeberg er ikke den eneste kvinnen i Norge som har opplevd å bli utstøtt som følge av provoserende verk, men utstøtelsens varighet står hun ganske alene om. Hun forteller om sensuren hun selv har blitt utsatt for, at det tok lang tid før noen ville gi henne penger til å lage ny film, og om et filminstitutt som la føringer for hvem hun fikk lage film med. Verken hennes mann, filmprodusenten Terje Kristiansen, eller hennes datter Tonje Kleivdal Kristiansen, skulle få virke i filmene hennes lenger, forklarer Løkkeberg. Siden regissøren skal få bestemme den slags, la Løkkeberg heller spillefilmene på hylla.

Foto: Paul René Roestad

– Da begynte jeg å skrive romaner isteden. Det er tydelig at det har kostet å skape. Særlig om og som kvinne. Etter om lag halvannen time legger Løkkeberg på. Hun sitter i bilen sin utenfor en restaurant. Nylig fylte hun åtti år. Lite tilsier at kampen for kunsten og for kvinner er over ennå. – Nå kommer jeg med en serie i tre deler med samme tematikk som Den lange veien til registolen, så det blir spennende å se hva de sier om den.

Foto: Paul René Roestad

DESEMBER 2025

K U LT U R S T O F F

STOFF MELDER

Optimaliser livet ditt med denne skincare-pakken (i ordets bredeste forstand). ALBUM: Skinned Dansk elektro-pop fra 2020 som, i ekte covid19stil, handler om skjerm, teknologi og menneskelig nærhet. ML Buchs debutalbum beveger seg elegant mellom futuristiske synthflater og ømme gitarstrenger. Med titler som «Touching Screens» eller «I’m A Girl You Can Hold IRL» utforsker albumet hvordan kjærlighet kan bevege seg på tvers av, og rett igjennom, skjermene våre. Teknologi blir både et hinder og et middel for kontakt, og i dette spennet oppstår en sår og menneskelig lengsel.

FUKTIGHETSKREM Vinteren ankommer, så det er på tide å finne frem fuktighetskremen. Dette er nyttig både for hender og ansikt, samt andre deler av kroppen. Jeg bryr meg ikke om unnskyldningene, som at du klatrer eller løfter vekter. Du har helt sikkert veldig tørre hender og tiden er inne for å gjøre noe med det. Det trenger ikke være fancy, men om du er en som liker å bruke mye penger på dyre kremer er det også helt greit. Kan imidlertid anbefale Weleda sin Skinfood. Eller kanskje en klassiker som Spenol?

DIKTSAMLING: The Beauty I Budapest finnes en bokkafé som heter Massolit, oppkalt etter et forlag i klassikeren Mesteren og Margarita – en kafé jeg kan anbefale om du tilfeldigvis planlegger å besøke Budapest. Ved mitt andre besøk kjøpte jeg diktboken The Beauty. Som vanlig dømte jeg boken ut fra omslaget – det vil si, den så veldig vakker ut. I The Beauty kontemplerer forfatter Jane Hirshfield omverdenen og knytter det ytre til det indre. Det er en samling på omtrent 100 sider. Alle diktene traff ikke meg (en diktamatør) like godt, men det finnes noen gullkorn her. Spesielt likte jeg «My Skeleton», en refleksjon over dikterens endrende forhold til sitt eget skjelett. Hele kroppens struktur. En del av kroppen vi sjeldent, om enn aldri, faktisk ser, men likevel er fullstendig avhengig av. Jeg likte også godt det mer vittige, men smarte diktet «This morning, I wanted four legs», som åpner slik: Nothing on two legs weighs much, or can. An elephant, a donkey, even a cookstove — those legs, a person could stand on. Two legs pitch you forward. Two legs tire.

DESEMBER 2025

TEKST Synne Syslak FOTO Kathrine Albrigtsen ILLUSTRASJON Emilia Valentina Bakke Ellingsund

VARMEFLASKE Har du mensen? Eller kanskje du bare er en frysepinn? Å bo i dårlig isolerte studentboliger når temperaturen synker kan være en påkjenning både økonomisk og mentalt. Det samme gjelder for mensensmerter. Til begge problemer tilbyr jeg et lindrende tiltak: varmeflasken. Ingenting er som å legge seg under dynen med en god varmeflaske i armene en kald desembernatt. For oss uten hund er dette menneskets beste venn. Kanskje denne flasken fylt av kokende vann kan gi deg varmen du aldri fikk av far? Jeg innbiller meg at dette rådet burde rettes spesielt mot det annet kjønn: menn.

For meg er albumet et uttrykk for dypt såre, menneskelige følelser om nærhet og kjærlighet. «I’m a girl you can hold IRL» demonstrerer dette særlig godt, med utgangspunkt i intimitet via webcam. Siste vers repeterer tittellinjen som en insisterende bekreftelse av ens egen menneskelighet i et ikkemenneskelig format. Ett av mine kjærlighetsspråk er gaver, så den mer klissete låten «I Feel Like Giving You Things» treffer godt. Med vakker koring og sømløs balanse mellom lyd og stillhet, er låten skrevet som et kjærlighetsdikt fra første linje: «The ocean sparkles in the sun / Wet and glistening / In the cold spring». Selv om vi ikke lenger er like avhengige av skjermer som i 2020, mener jeg dette albumet er tidløst.

HIGHFIVE Etter å ha tatt på fuktighetskrem anbefaler jeg å finne en venn og gi dem en god gammeldags highfive. Finnes det en mer tidløs gest? Dette er noe man aldri blir for gammel for. Tvert imot mener jeg eldre mennesker i større grad burde gi hverandre highfive. De erfarne kan ta den helt ut med en Up-Top, Down-Low. Nei, du er ikke for kul for det. Det er en sikker kur for et lykkeligere liv, og i forlengelse et mer rettferdig samfunn.

STOFF 37

K U LT U R S T O F F

KULTURELL FØRSTEHJELP La kulturbyen gi huden frysninger. Tekst Ida Nossum

KONSERTER Cafe Saanas søndagsjazz, anbefales å dra hver søndag fra nå. Det er balsam for den stakkars søndagssjela di, og den beste måten å både avslutte og starte en uke på. Saana legger ut informasjon om søndagsjazzen på nettsiden deres og på facebook. Fjorden baby! stiller opp når romjulas kjedsomhet begynner å tære på. De spiller på Verftet 27. desember. Kom for å hente ny energi, allsang og litt ekte bergensstemning. Det er faktisk fjerde året på rad de spiller romjulskonsert i Bergen!

ROMAN Og forresten heter jeg Leah av Elida Karo Dette skal du gjøre. Pass på at du er helt ferdig med eksamen. Skaff deg et eksemplar av debutanten Elida Karo sin bok Og forresten heter jeg Leah. Når du plukker den opp kommer du ikke til å legge den fra deg. Den er kjapp (noen ganger litt for kjapp), underholdende og intens. Du vil le og tenke og føle og lese høyt for en venn fordi den er så presis. Selv fotnotene i boka fester seg til deg på en eller annen måte. Kan ikke si noe annet enn les.

Ævestaden spiller på Kulturhuset 31. januar. Forhåpentligvis har de pakket med seg det nye albumet sitt og kan tilby drømmende lengsel gjennom sin moderne og spennende folkemusikk.

ALBUM Ni blomster i en åker av Ævestaden Den svorske gruppa slapp nytt album i november. I Ni blomster i en åker er det ikke begrensninger på bruk av instrumenter. Sømløst vever de sammen kantele, lyre, munnharpe, banjo, tagelharpe og elektroniske elementer til et samspill av urgammelt og nyskapende. Lydbilde kjennes til tider litt Jul i blåfjell-aktig og øde, med noen avbrekk fra de myke og rolige sporene. Albumet gjør inntrykk og vekslingene mellom stemninger er godt balansert.

FILM Mongoland, Cinemateket i Bergen 16. og 17. desember

ANDRE ARRANGEMET På nyttårsaften er det to arrangementer som stikker seg ut. På Landmark spiller Skatebård. Rommet tilbyr DJ i baren, bålpanne på kaien og festlig pusterom på EPOS. Gjør med det hva du vil, men et hopp egner seg vel på årets korteste og lengste kveld. Sa ka la den 23. januar. Mats Tjønum Alfsen inviterer lokale spirer til å lese poesi og prosa med Gunnar Staalesen. Møt opp på litteraturhuset for å huske på at vi må bruke språket, bli inspirert og la litteraturen være mer enn bare stille lesning. Et takkebrev til Saddam, et soloshow av og med Galvan Mehidi. Han holder sitt første soloshow på Ole Bull Scene 19. og 20. desember. Mehidi utforsker ambivalensen ved at det verste som har skjedd, førte til muligheten til et bedre liv.

Er det en film du skal se før jul, er det selvfølgelig Mongoland. Ikke bare er den en romantisk komedie om kjærlighet, vennskap og jul, den var også springbrettet til en haug med kjente navn, og bidro til å styrke den stavangerske kulturen og identiteten. Filmen har energi, humor, varme og et unikt persongalleri. Her møter vi en problemløs rapper som ikke har noe å rappe om og selveste julenissen. Den vises på Cinemateket i Bergen den 16. og 17. Desember. (Selv om den egentlig burde ses i Stavanger.)

Av Casper Sørestrand

38 STOFF

DESEMBER 2025

REKREASJONSSTOFF

KVISS Hvor mye kan du om huden, og hvor relevant er det egentlig i denne kvissen?

Brunkremen

Tekst Synne Syslak Illustrasjon Oda Austvik

(1910 ish -2025) Av Stoff er du kommet, til Stoff skal du bli, av Stoff skal du igjen oppstå.

1. I hvilket år kom den kontroversielle norske filmen Hud ut?

Det virker som at verden kollektivt bestemte seg for at «clean girl»-hud var den nye religionen. En dag sto brunkremen i baderomshyllen som vanlig og neste dag var den erstattet av ni trinn med hudpleie og en influencer som sier at «det handler om å omfavne sin naturlige glød».

2. I denne franske grøsseren fra 1960 møter vi Dr. Génessier, en plastisk kirurg som desperat (og motbydelig) forsøker å sy en død kvinnes ansiktshud på sin egen datter, hvis ansikt ble vansiret i en bilulykke. Hva er filmens tittel?

For oss studenter var brunkremen en arbeidshest. Den bar oss gjennom skippertak, bakrusforelesninger og de dagene hvor hud og hode ikke spilte på lag. Den var trygg, selv når fargen ikke var det. Til tider kunne den få oss til å se litt britiske ut, men vi tilga den.

3. Et norsk uttrykk for å være tøff eller robust?

Så kom TikTok-æraen og utslettet den. Plutselig ble det feil å se sminket ut. Hele poenget ble å late som man ikke bryr seg, samtidig som man investerer halve storstipendet fra Lånekassen i niacinamide og snegleslim. Presset skiftet fra «for mye sminke» til «null sminke, men plettfri hud».

4. Drept av Odin ble hens kjøtt omgjort til jord, blod til hav, hår til skog og hjerne til skyer. Hvilken tvekjønnet norrøn skikkelse er det snakk om?

Brunkremen holdt stand en stund, men til slutt ble den stående ubrukt, inntørket i hetten og ventende på en fest vi aldri tok den med på. Den døde av neglisjering, ikke hat.

5. Jordoverflaten er, ifølge noen, planetens hud. Hva heter jordskorpens øverste lag, der det meste av liv, røtter og mikroorganismer befinner seg?

Og nå? Nå går vi alle rundt og later som vi bare står opp sånn. Som om ørsmå porer og jevn hudtone er et medfødt talent og ikke en deltidsjobb. Vi savner kanskje ikke brunkremen hver dag, men vi savner ærligheten den representerte: et synlig lag mellom oss og verden, en mulighet til å dekke over det vi ikke følte for å vise. Hvil i fred, brunkrem. Du var rotete, patchy og ofte misfarget – men du var der for oss når gløden ikke var det.

Opprinnelig var de fleste skulpturene imidlertid malt med sterke pigmenter – hva kalles denne praksisen? 8. Hva er en komedon? (hint: vi er i den medisinske verden). 9. I den britiske serien Skins følger vi protagonisten Tony. Hva slags motiv har Tonys ikoniske dynetrekk? 10. Hvilket dyr har verdens tykkeste hud? 11. Diktet «Nærhet», fra 1969, åpner slik: «Jeg vil slipe huden på fingertuppene mine / tynn mot ru virkelighet, jeg vil / kjenne det jeg tar i». Hvem har skrevet det? 0-4: Jeg ser ingen grunn til å strø salt i såret.

6. Hva er ingrediensene i en Skinny bitch?

5-8: Det kan svi litt, men det går over.

7. Antikke greske skulpturer er for mange gjenkjennbare som hvite marmorskulpturer.

9-11: Det er vel ingenting som kommer under huden på deg. Bra jobbet.

Tekst Oline Okkenhaug Illustrasjon Isak Reinhardsen Vittersø

VIKTIG Norge til VM

IKKE OVERRASKENDE

Chomsky på Epstein-liste Knausgård under radaren siste tiden Nye Hellerudsvingen slapper SV trekker krav, igjen

UVIKTIG DESEMBER 2025

Nei til utvidet skjenketid under Norges sene VM-kamper

OVERRASKENDE

MDG trekker krav

Fasit: 1. 1986. 2. Eyes without a face, 3. Å ha tykk hud. 4. Yme, den første ur-jotnen ifølge Sverre. Eventuelt kalt Brime eller Blåin. 5. Jordsmonn, mon tro. 6. Vodka, lime og mineralvann. Du kan få poeng om du glemte lime, men drinken blir ikke like god. 7. Polykromi. 8. En hudorm. 9. Et hodeløst, nakent par. 10. Hvalhai. Opptil 10-15 cm tykk kan huden til dette forunderlige vesenet bli. 11. Hans Børli.

FIFAs fredspris går til Trump

STOFF 39

STOFF Klipp ut din helt egen STOFF julekule og snøkule