Issuu

MAGASIN FRA

Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg 2026

HOVEDSAK:

Fortellinger om å velge livet

SAMTALER: Kan være magi PORTRETTET: Prest, maler og frifant HJEMMESYKEHUS: Hjelp der barna bor 1

LEDER : MAGASIN FRA LOVISENBERG

Normalt å trenge hjelp «INGEN AV OSS SKAL MÅTTE STÅ ALENE NÅR LIVET BLIR VANSKELIG»

I denne utgaven av Magasin fra Lovisenberg tar vi leserne med inn til Livslosen på Lovisenberg. Dette er Stiftelsens nyeste og kanskje djerveste tilbud. Her kan mennesker med selvmordstanker få livsviktig hjelp og mot til å finne veien videre. Verktøyene er enkle: Medmenneskelighet og omsorg.

Livet er tøft. Ikke hele tiden, og ikke på samme måte for alle. Men alle trenger hjelp en gang iblant. Det er ikke et tegn på svakhet. Det er normalen. Selv den sterkeste kan komme til et sted der mørket blir så tett at det ikke lenger er mulig å se en utvei. Da kan et annet menneske være den som holder håpet oppe og hjelper deg med å se lyset i enden av tunnelen. I skrivende stund har rundt 600 mennesker kommet til Livslosen i en av de mørkeste periodene i livet og reist derifra med nytt livsmot. I dette magasinet møter du tre av dem: Tømreren som sluttet å snakke, presten som ble reddet av en begravelse og kunstneren som satte seg på toget til Oslo da selvmordstankene kom. Historiene er forskjellige. Felles for dem er at noen var der da de trengte det som mest. «Å bli lyttet til er magi», sier sykehjemspresten vi har intervjuet. Hun vet hvor viktig det er å bli sett, hørt og forstått, også når språket forsvinner og det kognitive svikter hos de eldre. I Oslo indre by kan barn og unge med alvorlige og sammensatte psykiske helseutfordringer nå få hjelp der livet faktisk leves – hjemme, på skolen og i eget nærmiljø. Gjennom Lovisenbergs hjemmesykehus kommer behandlingen tettere på dem som trenger den mest. Det betyr at flere barn, unge og familier kan få riktig hjelp, på riktig sted og til riktig tid. Vi har møtt moren til én av dem som har fått hjelp og klinikksjefen ved Nic Waals Institutt. Dette er den røde tråden i hele magasinet: Ingen av oss skal måtte stå alene når livet blir vanskelig. Noen ganger trenger vi et medmenneske som hjelper oss med å finne veien videre. Dette er også et grunnleggende prinsipp og formål for Stiftelsen og alle dens datterselskaper. Vi ønsker å være der for mennesker i sårbare livssituasjoner. Slik har det vært siden vår historie begynte i 1868. Da startet Cathinka Guldberg den profesjonelle sykepleierutdanningen i Norge. Det var svar på et enormt behov. Pasienter trengte pleie med kunnskap og kvalitet, og kvinner trengte utdanning og en vei inn i

MAGASIN FRA

Lovisenberg 2

Ansvarlig utgiver: Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg Ansvarlig redaktør: Vidar Haukeland Redaktør: Solveig Jølstad Øvrige bidragsytere i dette nummeret: Julie Kordahl, Emmaline Sophie Hekneby og Brita Skogly Kraglund Forsidebilde: Emmaline Sophie Hekneby Design: Nina Simonnes Trykkeri: H.B.O Grafisk AS Magasinet er gratis og publiseres også på lovisenberg.no. Kommentarer, innlegg og tips kan sendes på e-post til solveig.jolstad@lovisenberg.no

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

30 yrkeslivet. Men utdanning alene var ikke nok. Elevene måtte ha praksis, måtte lære ved sengen, møte pasientene og forstå hva omsorg betyr når livet er sårbart. Derfor kom sykehuset, som siden har vært hjørnesteinen i Lovisenbergs historie. Det siste halve året har eierskapet til sykehuset vært et stort tema. Lovisenberg Diakonale Sykehus har i drøyt 30 år hatt delt eierskap. Men nå er sykehuset fullt og helt eid av Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg igjen. Sykehuset er kommet hjem. Det er ikke hver dag man får skrive slike ord. For oss er dette mer enn en organisatorisk endring. Det er en historisk hjemkomst. De siste tre tiårene har sykehuset utviklet seg betydelig. Etter den krevende sammenslåingen på begynnelsen av 1990-tallet har Lovisenberg Diakonale Sykehus blitt et sterkt, moderne og særegent sykehus, med solide fagmiljøer og en viktig rolle for pasientene i Oslo. Sykehuset kommer derfor ikke hjem som noe som skal reddes, men som en sterk virksomhet som skal videreutvikles. Det er godt drevet, godt ledet og høyt verdsatt. Med administrerende direktør Tone Ikdahl i spissen står sykehuset støtt i sitt samfunnsoppdrag. Når Diakonissehuset nå igjen er eneeier av sykehuset, samles en viktig del av Lovisenberg-fortellingen. Det gir nye muligheter, men først og fremst et tydeligere ansvar. Vi skal være en klok og langsiktig eier. Vi skal ta vare på sykehusets egenart, faglighet og selvstendighet. Vi skal ikke skape uro eller endre for endringens skyld. Pasientene, de ansatte og oppdraget skal fortsatt stå i sentrum. Samtidig skal vi våge å tenke helhetlig om Lovisenberg-området. Om helse, utdanning, omsorg, kunnskap, bygg og fremtidige behov. Arven etter diakonissene er ikke nostalgi. Den er handling. Den er kvalitet og nestekjærlighet i praksis. Til alle ansatte ved Lovisenberg Diakonale Sykehus: Vi er glade for at vi nå skal stå enda tettere sammen i den lange Lovisenberg-historien. Vi er stolte av sykehuset, takknemlige for arbeidet som gjøres, og vi ser frem til å bygge videre sammen. Med respekt for det som er skapt og med blikket vendt fremover. Sykehuset er kommet hjem. Det er en historisk setning. Men mest av alt er det en setning som åpner for nye og store muligheter fremover for dem vi er til for. God lesning! VIDAR HAUKELAND Adm. direktør, Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg

INNHOLD 2025 4 ELDREOMSORG. «Godt nok» truer kvaliteten.

6 SYKEHJEMSPREST. Tilbyr samtaler også når språket svikter.

8 HOVEDSAKEN. Livslosen redder

liv. Vi har møtt tre som forteller sine historier. Lovisenberg ønsker å etablere Livslosen i hele landet.

20 VERDIGHET. Bruk av bleie-

sensorer øker livskvaliteten for eldre.

22 PORTRETTET. Møte med presten som gjerne maler hele natten.

27 ARVEN FRA DIAKONISSENE. Berit Hovland om frisyrekrav for studenter.

28 HJEMMESYKEHUS. Barn og unge får hjelp av sykehuset hjemme.

32 PÅ STUDIETOPPEN. LDH satser og topper studiestatistikken.

34 SAMARBEID. Kommune fant

korttidsplasser hos Lovisenberg.

35 MED TRO PÅ LIVET. Bjørn

Thorbjørnsen om skattejakt og lek for voksne.

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

«Hvordan ville vi ha ønsket at våre egne skulle bli møtt?» Martin Veland

NÆR FREMTID: – Om fem eller ti år lever vi kanskje med en robotkompis hjemme, tenker Martin Veland.

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

Liker ikke «godt nok» – Mennesker har alltid vært i sentrum i de roller jeg har hatt i arbeidslivet. Ingenting er mer meningsfylt enn det, synes Martin Veland. Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby

lik er det også etter at han ble øverste leder for 1800 ansatte ved Lovisenberg Omsorgs mange sykehjem i Oslo og Tønsberg. Martin har hatt flere viktige lederroller innenfor helse og omsorg. Som klinikksjef ved Lovisenberg Diakonale Sykehus var han tett på dem som strever med rus og psykiske utfordringer. Så var han bydelsdirektør i Bydel St. Hanshaugen med bredt ansvar for tjenester til 40 000 mennesker. Han er glad for å være tilbake på Lovisenberg. – Det er godt å komme hit igjen. Jeg liker følelsen av at det sitter så mye i veggene. Min kone og jeg feiret faktisk også bryllup i de gamle stuene på Lovisenberg, forteller han begeistret. TILFELDIGHETENES VEIER At Martin skulle arbeide innenfor helseog omsorgsfeltet, var ikke opplagt. Han vokste opp på gård og er bonde i bunnen. Så gikk han maskin- og mekanikerlinje på videregående skole. – I en del år prøvde jeg å få det til som artist og var låtskriver med eget band. Vi ga ut plater, hadde konserter og tilbragte tid på veien. Men så måtte jeg sette strek og komme meg over i voksenlivet, oppsummerer han. Tilfeldigheter gjorde at han fikk vakter på et psykiatrisk senter. Han bestemte seg for å bli sykepleier. Etter noen år på Lovisenberg Diakonale Sykehus, tok han ledertrøya på og har beholdt den siden. Som øverste leder for en virksomhet med mange ansatte er Martin helt klar på rollen: – Jeg har ansvaret for ledere, som igjen har ansvaret for ledere, som igjen har ansvar for de øvrige ansatte. Helhets-

ansvaret er allikevel mitt. Jeg jobber med kvalitet gjennom dyktige ledere, tillitsvalgte og vernetjeneste. OMSORG I ENDRING På spørsmål om hva som er det viktigste i eldreomsorgen nå, svarer Martin kontant: – God omsorg! Det samme som i 1869, da Lovisenberg etablerte sitt første sykehjem. Måten omsorgen utøves på, er likevel i stor endring. – Hvordan ser du på roboter i fremtidens eldreomsorg? – Det er både genialt og skremmende! De fleste mennesker ønsker å bo i sitt eget hjem så lenge de kan. Roboter kan gjøre det mye enklere, eksempelvis med hjelp til å komme seg opp, tildeling av riktige medisiner og melde fra ved kritiske hendelser. Om fem eller ti år lever vi kanskje med en robot-kompis hjemme? Men på et tidspunkt vil sykehjem for mange være et tryggere og bedre alternativ enn å bo hjemme med assistanse. – Hva er det vanskeligste ved å drive sykehjem? – Å ansette gode mennesker og få dem til å bli. Dedikasjon, kontinuitet og godt arbeidsmiljø har direkte påvirkning på hvor gode tjenester vi kan gi. De eldre som flytter på sykehjem får et nytt hjem og fortjener å møte mennesker med interesse for dem. Et godt sted å bo handler om verdighet og kvalitet, utdyper Martin. SYKERE ELDRE Dagens eldre skal i tråd med villet politikk bo hjemme lenger med tilrettelagt hjelp. Beboerne på sykehjemmene er derfor vesentlig sykere enn de var for bare få år siden:

– Jeg funderer på om vi med den bemanningen og kompetansen vi har i dag er rustet for å ta imot eldre som er langt skrøpeligere. Politikk og fag burde ha vært tettere, understreker han og fortsetter engasjert: – Personlig liker jeg veldig dårlig det vi kaller «godt nok». Det kan være greit og nødvendig innenfor midlertidige rammer, men ikke på varig basis. Når «godt nok» får for stor plass, er kvaliteten truet. Martins lederfilosofi er klar: – Å gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot dem du er glad i. Det er en liten omskriving av nestekjærlighetsbudet. Når vi tenker over hva vi ville ha ønsket for våre egne sårbare når de er i en situasjon eller livsfase der de trenger hjelp, blir det mer personlig, påpeker han. Å VÆRE I BALANSE Som daglig leder for Lovisenbergs eldreomsorg er det lett å bli oppslukt av den endeløse rekken av oppgaver. Martin er opptatt av å ivareta balansen mellom liv og arbeid: – Hvis vi graver oss ned og drukner i jobb, blir vi dårligere til å navigere og mister de nødvendige perspektivene. Vekselbruket mellom liv og arbeid er avgjørende for hvor godt man trives begge steder, svarer han gjennomtenkt. Selv kommer han raskt på plass i hodet når han henter frem gitaren. Han klimprer gjerne for egen glede – eller deltar på arrangementer med bandet han er en del av. Han er også ivrig med i barnas fotball-liv. – Forøvrig er jeg opptatt i uke 38 hvert år. Da opplever jeg høstens store eventyr som hjortejeger med elendig mobildekning, smiler Martin bredt. • 5

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

Samtaler på livets oppløpsside Behovet for samtaler opphører ikke, selv om språket svikter. Å bli lyttet til, er magi, mener sykehjemsprest Yvonne Andersen.

or få år siden hadde vi samtalegrupper for dem som var på sykehjem. Nå er beboerne vesentlig sykere og ikke i stand til det, forteller sykehjemspresten, som har lang erfaring i rollen og er veileder i demens. Sentralt i Yvonnes arbeid er samtaler med beboerne på Cathinka Guldbergs sykehjem på Lovisenberg i Oslo. Den gjennomsnittlige botiden på sykehjem i Oslo er 6–7 måneder. Rundt 85 prosent av beboerne er rammet av demens. – Noen evner å være i det eksistensielle rommet og snakke om sitt levde liv og døden som nærmer seg. For mange er det for sent. Språket strekker ikke lenger til, og de kognitive evnene er svekket. SAMTALEN SOM LITURGI Sykehjemspresten vektlegger betydningen av samtaler i livets siste fase til tross for dette: – Personer med demens forteller ofte det samme hver gang. Det krever tålmodighet, men jeg tenker at det ligger viktig informasjon om personen i nettopp gjentagelsen, som jeg må lytte til. Jeg ser på slike samtaler som liturgi. De er på en måte rituelle. Åpningen er relasjonsoppvarming, og i midtdelen fortelles det som er viktig for personen. Hun forstår ikke alt som sies, men understreker viktigheten av å lytte og deretter avslutte samtalen på en slik måte at personen føler seg ivaretatt. – Er demensen kommet langt, får vi ofte det som kalles ordsalat. Ordene kommer hulter til bulter, uten en rød tråd. Når språket mer eller mindre forsvinner, må presten gjette rundt hva den enkelte vil si. Eldre med demens verdsetter at noen prøver å forstå dem: – Noen samtaler får da mer karakter av nærvær. Jeg holder i hånden. Klemmer 6

Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby

Når de ikke lenger er det bevisst, blir det enklere. Jeg hørte en dame på skjermet avdeling fortelle at hun hadde det så bra, med eget værelse der hun kunne gå og legge seg når hun ville, god mat og ingen forpliktelser, forteller Yvonne.

«Verdighet kan være å gi oppmerksomhet» Yvonne Andersen

den. Sier at jeg er der. Jeg gir drikke. Det er godt. Min oppgave er å bidra til at den enkelte kjenner seg møtt og verdifull. At noen bryr seg om hvordan hun eller han har det. Verdighet kan være å gi oppmerksomhet, utdyper sykehjemspresten. GENERASJONSENSOMHET Demens og dårlig hørsel gjør samtaler mellom beboere vanskelig. Mange på sykehjem er takknemlige for å kunne snakke med og betro seg til presten. – Ensomhet er et tema som går igjen. Eldre mennesker opplever generasjonsensomhet. De leser dødsannonser og ser at det blir færre igjen. Jeg kan høre dem si «nå er det ingen igjen som kjente meg da jeg var barn». De opplever å være alene i sin generasjon. Det er det ingen av oss som kan gjøre noe med. Vi kan bare lytte. Den kognitive svikten er et annet tema: – Det er veldig vanskelig for dem som skjønner at de glemmer og er blitt syke.

PÅRØRENDESYKDOM Sykehjemspresten er opptatt av å formidle at mange av dem som er rammet av demens har det bra – tross alt. Samtidig er det viktig å prøve å forstå de pårørendes smerte og sorg over at en livspartner, mor eller far har fått demens: – Livet i en familie blir ofte veldig forandret når en i familien får demens. Det er krevende å ta innover seg at demens er en sykdom vi ikke kan bli friske av. Demens kalles en pårørendesykdom. De pårørende får flere omsorgsoppgaver knyttet til den som er syk. Ofte har de tatt vare på og pleid sin livspartner i flere år før hun eller han får plass på sykehjem. – Ikke minst er det utfordrende når livspartneren fremstår som en annen person og kanskje ikke lenger kjenner deg igjen. Den friske i parforholdet sørger over et menneske som er «borte», men fortsatt er i live. Det er vanskelig å forstå for andre, påpeker Yvonne. Hun deltar fast på fagkvelder for pårørende og deler sin kunnskap og erfaringer. Yvonne underviser også personalet på de andre sykehjemmene som Lovisenberg Omsorg driver, og som ikke har egen sykehjemsprest. Hun finner stor mening i samtalene hun har med dem som er i livets siste fase og deres pårørende. Flere tar kontakt etter den ukentlige andakten i sykehjemmets kapell, der 40–60 deltar. – Jeg kan også bli tilkalt når noen ligger på det aller siste. Da handler det mest om tilstedeværelse. Så lyser jeg velsignelsen over den som skal dø. Velsignelsen virker alltid, sier Yvonne overbevisende.

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

GOD KONTAKT: – Jeg har behov for å å fortelle om det jeg har inni meg, sier Solveig Karin B. Solland. Hun har mange gode samtaler med sykehjemspresten.

Vil snakke om det hun har inni seg

– Samtalen er det viktigste av alt. Jeg er glad i en skikkelig prat! Proklamerer Solveig høyt og tydelig. Solveig Karin B. Solland er 101 år og bor på Cathinka Guldbergs sykehjem på Lovisenberg. Hun er én av dem som sykehjemsprest Yvonne Andersen har jevnlige samtaler med. Rommet hennes ligger på bakkeplan. Der møter hun oss i røde klær fra topp til tå. – Jeg tar permanent én gang i året. På min fars bursdag. Men da jeg var ung, hadde jeg så lange krøller at jeg kunne sitte på dem, forteller hun. KURER I HJEMMEFRONTEN 101-åringen har opplevd mye i livet: – Jeg var lærer på Sagene skole og blant de første som tok imot fremmedspråklige elever. Det var spennende, minnes hun. I overkant spennende var det nok under 2. verdenskrig. Da var hun kurer i Hjemmefronten, men det har hun ikke lyst til å snakke om nå. Vi får allikevel et

par historier om da hun lå i skjul og stod med gevær i ryggen. – Hva vil du gjerne ha samtaler om? – Jeg har behov for å fortelle om det som er inni meg. Jeg vil gjerne forkynne for hele verden at vi må være snille mot hverandre, understreker Solveig. Hun liker å fortelle fra sin barndom og oppvekst. Sitater fra foreldrene deler hun gjerne. Ett av dem hun ofte gjentar er morens «Du får ikke mer enn du kan bære.» Det gir henne styrke i hverdagen. Solveig setter stor pris på alle samtaler hun har. Hennes godt voksne barn er ofte på besøk og bidrar til det. – Like viktig som å ha samtaler, er det å kunne tie sammen. Når man blir eldre, er det behov for det, legger hun til. Samtaler med de ansatte liker hun også godt. At hun og sykehjemspresten har en god relasjon, er det ingen tvil om.

De prater, ler og stikker hodene tett sammen, også fordi Solveigs hørsel ikke er som den var. – Når jeg forteller noe til noen, vil jeg gjerne at det lyttes ordentlig til det jeg vil si. Jeg trenger ikke at noen jatter med meg, for jeg vil ha en god diskusjon. Men jeg savner samtaler mellom beboerne. Det gjør jeg, konstaterer hun. RIKT INDRE LIV Solveig liker også å være litt i fred: – Mange ganger later jeg som jeg sover i stolen. Men jeg sitter egentlig og tenker på alt jeg har opplevd. Jeg kjeder meg ikke, for jeg har et rikt indre liv. Nei, jeg har nesten ikke tid til å legge meg og ville gjerne ha bidratt mer. Hodet vil så mye mer enn kroppen. Men jeg skal nok komme meg, sier 101 år gamle Solveig med et smil. • 7

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

Ny tro på livet Hvert år forsvinner 700 mennesker fordi de ikke klarte mer. Rundt 4000 forsøker å ta sitt eget liv. Hos Livslosen på Lovisenberg er det hjelp å få for dem som opplever at livet rakner og ikke ser veien videre. Her har flere hundre fått nytt håp. Vi har møtt tre av dem, som modig deler sine fortellinger om livets utfordringer. De kunne ha havnet i den dystreste statistikken som finnes. Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby

HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN

I denne hovedsaken deler vi historier om mennesker som valgte livet. Tømreren som sluttet å snakke, presten som ble reddet av en begravelse – og kunstneren som satte seg på toget da selvmordstankene kom. Du kan også lese om Lovisenbergs ambisjon om å ha livsloser over hele landet. .

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

Lever med selvmordstanker

Han henger trygt oppetter husvegger og klatrer med letthet på tak i Follo og omegn. Men innimellom går tømreren ned for telling og kan bli farlig for seg selv.

or Espen Søland er ikke selvmordstanker noe som plutselig dukket opp. De har fulgt ham siden han var tenåring. Gjennom årene har lært seg hvordan han kan holde de mørke tankene i sjakk. Helt til de tar overhånd. – Jeg var ganske liten første gang jeg husker at jeg følte meg annerledes. Andre barn viste glede og begeistring når de fikk presanger. Jeg opplevde ikke den boblende lykken og skjønte at jeg ikke var som alle andre, utdyper han. Foreldrene har bekreftet dette for Espen. Allerede da han var baby, var det merkbart: Han lo og sprudlet ikke, slik hans søsken hadde gjort. – Da jeg var 10–11 år, ble det vanskelig, og jeg ville ikke gå på skolen. Jeg tror det var en ny lærer og oppussing hjemme som ble for mye. Siden har jeg forstått hvor viktig det er å ha en trygg base for at jeg skal ha det bra.

mye. At jeg var tom. Og da ble det akutt. Espen innså at han trengte hjelp og tok kontakt med lege og akutt-team i kommunen der han bor. Timen han trengte var elleve dager unna. Han var for frisk fordi han var i arbeid og ikke sykmeldt. Det var ikke noe bedre tilbud til ham, selv om det indre trykket var blitt farlig høyt. – Akutt for meg er her og nå. Nå er det slutt, tenkte jeg. Jeg klarer ikke mer. – Hva gjorde du da? – Jeg har en avtale med meg selv om

SLUTTET Å SNAKKE Espen har samboer og en datter på seks. Han er oppvokst på Nordstrand i Oslo, men de tre bor i Ski for å ha mer plass rundt seg. Mye er bra i livet, selv om selvmordstankene tidvis melder seg. – Over tid har jeg fått tilbud om og tilegnet meg mestringsstrategier. De gjør at jeg kan leve et best mulig liv, selv om denne vedvarende nedstemtheten innimellom er utfordrende å håndtere. Det skjedde i 2024. Han levde et liv der han stod opp om morgenen, tok på seg arbeidsklær, hentet og leverte datteren i barnehagen. Så sluttet han å snakke. Da stilte samboeren det viktige spørsmålet: «Espen, hva skjer?» – Jeg sa: «Nå har jeg ikke mer.» Jobben har alltid vært et fristed og gitt meg pause fra mitt eget hode. Men så var det ikke slik lenger. De suicidale tankene kom. Jeg hadde ikke merket at det ble for

at jeg skal prøve alt jeg kan før den siste utvei. Det skylder jeg både samboeren og datteren min, svarer han kontant.

«Det som er viktig i livet, ble klarere» Espen Søland

FØR OG ETTER LIVSLOSEN Det var fastlegen som foreslo å ringe Livslosen. Espen tok kontakt, fikk oppfordring om å holde ut og løfte om at han ville bli oppringt neste dag. Samme uke sjekket han inn som gjest på Livslosen. – Det var litt rart å komme dit, for jeg hadde ikke fått forberedt meg. Men da jeg fikk velge rom og hadde summet meg, kjente jeg at her er jeg i gode hender. Jeg tenkte at nå kan jeg senke guarden. Og det var det viktigste. – Hva betydde dette for deg? – Det er et før og etter mitt opphold på Livslosen. Jeg møtte så mye omsorg, medmenneskelighet og oppriktig nysgjerrighet på meg som person. Det var veldig sterkt å møte mennesker som brydde

seg slik om meg, sier han ettertenksomt. Espen trekker i særdeleshet frem møtet med Livslosens mange frivillige: – Én ting er de ansatte som jobber der og får lønn. De frivillige bruker av sin egen fritid for å hjelpe meg og andre som trenger det, reflekterer han. IKKE ALENE Datteren fylte fem år da Espen var på Livslosen. Han innrømmer at det var tøft å være der da. Men 5-årsbursdagen ble markert ved hjelp av FaceTime. – Jeg var helt slått ut da jeg kom og fikk hjelp til å komme meg opp i stående posisjon. På Livslosen fikk jeg prentet inn at jeg ikke er alene. – Selv har jeg sagt til en del mennesker at de kan sende meg en SMS når de kjenner at de vanskelige tankene kommer. Også jeg har noen jeg sender slike meldinger til. Når man har sagt ifra, blir det mindre farlig – og man er mindre alene. Espen er klar på hva oppholdet på Livslosen har betydd for ham: – Jeg var i en akutt og livsfarlig situasjon da jeg kom dit. Så fikk jeg lagt fra meg ryggsekken og samlet krefter til å bære den videre. Ikke minst fikk jeg hjelp til å stake ut en ny kurs. Jeg kjente at det som er viktig i livet, ble klarere. Ikke minst ble det veldig tydelig for meg hvor mye jeg savnet samboeren, datteren og hunden – ja, alle som er glad i meg. Jeg fikk lyst til å dra til Langedrag og bade, og jeg ble koblet på mine ønsker og behov. At samboeren så ham, er Espen svært takknemlig for: – Det synes jo ikke alltid utenpå hvordan man har det inni seg. Hun stilte meg et livsviktig spørsmål, som gjorde at jeg tok grep og fikk hjelp hos Livslosen. Espen har valgt å være åpen om sine utfordringer: – Jeg kjenner ingen skam ved at det er som det er; jeg har bare hatt uflaks i livet, erkjenner han.

HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN

STERKT INNTRYKK: – Det er et før og etter mitt opphold på Livslosen. Jeg møtte så mye omsorg og medmenneskelighet, understreker Espen Søland.

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

GOD HJELP: – Jeg kom til Livslosen som Elisabeth med selvmordstanker og dro derifra med håp og verktøy, sier Elisabeth Eriksen.

HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN

Reddet av en begravelse

Elisabeth Eriksen hadde satt sluttdato for sitt liv. En begravelse gjorde at presten utsatte sin plan i noen timer. I dag takker hun Livslosen for at hun lever.

et hadde ballet på seg i livet mitt over flere år. I 2024 toppet det seg for alvor. Jeg så ingen vei videre og valgte det som kunne ha blitt min siste dag. Så ble jeg spurt om å forrette i en begravelse nettopp på denne dagen, forteller Elisabeth. Hun svarte ja, slik hun alltid gjør når hun blir spurt om noe som gjelder Kirken: – Jeg forskjøv tidspunktet for den planlagte handlingen til etter begravelsen. Kvelden før sendte jeg en avskjedshilsen til min mentor, der jeg fortalte at jeg ikke lenger så poenget med å leve. Mentoren svarte med det som skulle bli et avgjørende telefonnummer: – Jeg ringte nummeret og sa: «Hei, jeg heter Elisabeth. Jeg vet ikke hvor jeg har ringt eller hvorfor.» Slik ble jeg kjent med Livslosen. På vei inn i kirken til begravelsen fikk jeg telefon med bekreftelse på at jeg var velkommen på Livslosen dagen etter. Det reddet meg, medgir hun. SOM Å KOMME HJEM Mannen hennes kjørte Elisabeth fra Odalen til Oslo i januar 2025. De kom altfor for tidlig og ventet lenge på parkeringsplassen før hun gikk inn i resepsjonen på Lovisenbergs gjestehus. Der ble hun hentet og tatt med til Livslosens lokaler i tredje etasje. – Det var så godt å komme dit. Da jeg gikk over dørstokken der, kjente jeg at her er det noe som sitter i veggene. Atmosfæren minnet om et hjem – og jeg fikk følelsen av å komme hjem. Jeg fikk vite om hva jeg kunne vente meg av samtaler, at det var fint om jeg ville komme til frokost, og at de andre måltidene var litt mer flytende i forhold til klokkeslett, sier hun. Elisabeth rigget seg til på rommet, hvor det var høyt under taket. En enkel seng, et stort rutevindu, et skap og et bord.

Vegger i svak grønntone. Hun pakket ut det hun hadde med. Det var like mye tegnesaker som klær. Elisabeth er en habil tegner og har sin egen karakteristiske strek. – Tegning er mitt språk når jeg mangler ord. Kvelden før jeg kom til Livslosen, tegnet jeg et sammenkrøpet menneske på gulvet. Etter den første dagen, tegnet jeg en trestubbe med et nytt og grønt skudd i. Da hadde jeg et håp om å få et håp, beretter hun.

«Jeg fikk følelsen av å komme hjem» Elisabeth Eriksen

MYE Å LEVE FOR Privat er Elisabeth en del av en stor flokk. Mann og barn, bonusbarn og fosterbarn. Hest, hund og fire katter har hun også. – Man skulle jo tro at du hadde mange og mye å leve for? – Det har jeg. Jeg ville egentlig ikke dø. Men jeg ønsket veldig sterkt å få stoppet smertene jeg bar på fra ubearbeidede traumer. Elisabeth har vært igjennom mye. Sterke hendelser i både arbeidsliv og liv har satt sine spor. – Hva skjedde med deg på Livslosen? – Jeg fikk tid, rom og mulighet til å snakke om det som lå så tungt over meg. Der møtte jeg mennesker som tålte mine ord, tanker, følelser, erfaringer og historier. Som tilbød meg samtaler og hørte meg ut. Det ga meg rom til å jobbe med meg selv. Jeg kom dit som Elisabeth med selvmordstanker og dro derifra med

håp og nye verktøy, utdyper hun og fortsetter: – Det var godt å møte så mange ulike mennesker, både ansatte og frivillige, som ville meg vel og hjalp meg med å finne indre trygghet. Den har jeg tatt med meg videre. Ikke minst betydde det mye å bli møtt som gjest og ikke pasient. Elisabeth trekker også frem hvor betydningsfulle de andre hun møtte på Livslosen var: – Alle gjester på Livslosen var der av nøyaktig samme grunn: De hadde selvmordstanker, som meg. Men årsakene var forskjellige. Hun opplevde et fellesskap med gode samtaler og mye galgenhumor. – Personlig har jeg tatt med meg erfaringer fra alle jeg møtte; ansatte, frivillige og gjester, som er blitt til noe sterkt inni meg og har bidratt til hvordan jeg nå ser på meg selv. Jeg fikk på en måte en familie som jeg ikke visste at jeg hadde, reflekterer Elisabeth. MEDVANDRER I LIVET I 2022 gikk Elisabeth pilegrimsleden til Santiago de Compostela i Spania. – Der kan man gå etapper alene eller sammen med andre. «Buen camino», sa vi når vi møtte noen og ville ønske «god tur videre langs veien». Eller «Ultreia», som betyr at reisen ikke er over når målet er nådd, fordi du er på en mental vei. Elisabeth mener at dette er det som skjer på Livslosen: De ansatte og frivillige går den mentale veien sammen med dem som trenger det; de er medvandrere. – Vi mennesker har en mental helse som svinger. Etter å ha vært på Livslosen, har jeg lært mer om å være min egen medvandrer, understreker presten, som ofte selv er medvandrer i andres liv. Elisabeth er fortsatt prest, men arbeider nå i egen virksomhet. Hun tilbyr blant annet samtaler, livsmestring, sjelesorg og kirkelige handlinger. 13

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

Overmannet av ensomhet Harald Bredholt er kunstner, musiker og dikter. Det kan være en krevende komposisjon. En utstilling gjorde at det nesten tippet.

an hadde to bidrag på en utstilling i Steinkjer i 2024. Det ene var et innholdsrikt og langt dikt som rullet og gikk over en storskjerm i 14 minutter. Det andre var en film der han selv illuderte ild og danset gjennom en skog i en «guloransjerød» kjole. – Det var mange på utstillingsåpningen, men jeg kjente ingen. Jeg hadde gitt alt for å få til det jeg skulle stille ut. Men det var bare én som kom og ga uttrykk for det hun hadde sett. Bare én, sier Harald stille. Begge bidragene på utstillingen falt inn i de gjennomgående temaene i hans kunstneriske arbeider: Utforskning av kjønn og identitet, natur og bærekraft, utenforskap og psykisk sykdom, menneskers manglende eller ambivalente forhold til naturen og hverandre. Med filmen tok han også et steg da han for første gang brukte seg selv som hovedperson. – Å bruke seg selv i verkene sine er sårbart. Man må forholde seg til hva folk tenker og mener om verket, påpeker han. MØRKE TANKER Harald var mentalt utkjørt da han kom hjem etter utstillingsåpningen. – Jeg kjente ikke ett menneske i Bodø og hadde ingen å snakke med om denne opplevelsen. Da ble jeg overmannet av ensomhet og tanker om å ta mitt eget liv. Prosessen med å filme seg selv dansende gjennom skogen som ild hadde vært fin, men også krevende, fordi han var så mye alene i denne perioden: – Etter utstillingen tenkte jeg at det var minst styr for andre om jeg hengte meg i den skogen, så ingen behøvde å vaske i leiligheten eller være plaget over å være der senere, forteller Harald. Da selvmordstankene ble påtrengende, ringte han Mental Helse, som anbefalte 14

Livslosen. Noen dager senere satt han på toget fra Bodø til Oslo og Livslosen. – Hva var ditt største behov da? – Det jeg trengte mest av alt, var å få snakke fysisk med noen som visste hva selvmordstanker er og hva de gjør med kroppen og sinnet. Om ensomheten, forvirringen, skyldfølelsen og desperasjonen. Jeg hadde behov for at det var noen som kunne lytte, minnes han og fortsetter: – Jeg trengte å være et sted der det var trygt. Hos Livslosen fikk jeg omsorg og

«Jeg fikk det bedre allerede første dag» Harald Bredholt

ble møtt av medmennesker som hadde tid til meg og det jeg strevde med. Jeg fikk det bedre allerede første dag jeg var der. – Var det nok til å se annerledes på livet? – Ja, det føltes slik. Jeg fikk hjelp til å finne verktøy og veier videre. Stress og press er ikke så bra for meg. Det er jo utfordrende når min identitet er knyttet til kunsten. Å jobbe som kunstner innebærer at man må yte sitt aller beste, ofte under tidspress og med uforutsigbar økonomi, utdyper han. ENSOMHET OG UTENFORSKAP Harald er født i Danmark og vokste opp med familie i landsbyen Agri på Mols. Han hadde ikke mye til felles med dem han gikk på skole med. Selv brukte han tid på musikk, spilte gitar og tegnet, da som nå, og likte veldig godt å være ute i naturen. Moren og faren skilte lag da han var ti år. – Jeg var nok et ensomt barn, sier

han ettertenksomt. Veien inn i voksenlivet bød også på noen humper: – Etter videregående skole hadde jeg problemer med rus og bodde i garasjer og forlatte bygg i Århus. Dette klarte jeg å løse før jeg begynte på en profesjonsutdannelse som teatermaler, da jeg på fulltid malte kulisser på Det Kongelige Teater i København. Jobb og utdannelse på samme tid ble for mye, vedgår Harald. Ønsket om å være nærmere naturen var noe av det som trakk da Harald valgte å flytte til Norge og Trondheim. Der fikk han sin master i billedkunst på Kunstakademiet. – På Kunstakademiet var jeg veldig sosial, men studievennene forsvant etter endt utdannelse. Tidvis kjenner jeg på en dyp ensomhet, medgir Harald. Å BLI GODT SETT Når oppholdet på Livslosen er over, får de som har vært der tilbud om en oppfølgingssamtale på telefon og to håndskrevne og personlige brev. – I det første brevet fortalte to ansatte om hvordan de hadde oppfattet meg på Livslosen. Jeg følte at jeg ble riktig godt sett, og det betydde veldig mye, forteller Harald, som hadde både tegnesaker og gitar i bagasjen. Han vedgår at livet er krevende, også etter at han var hos Livslosen. – Likevel har jeg det bedre enn noen gang i mitt voksenliv. Jeg er veldig takknemlig for hjelpen jeg fikk. Og vet at jeg må være våken når tanker og følelser beveger seg i feil retning; når det kan bli svart. Da er det viktig å tenke at jeg og det jeg gjør er bra nok, poengterer han. Hendelsen som gjorde at han mistet fotfestet stikker dypt. Han har lært noe viktig: – Å føle seg sett og hørt er en av de største gavene vi kan få fra eller gi til et annet menneske, understreker Harald. •

HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN

MÅ PASSE PÅ: – Jeg vet at jeg må være våken når tanker og følelser begynner å bevege seg i feil retning, erkjenner Harald Bredholt.

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

LIVSLOSEN REDDER LIV – vil nå hele Norge

– Livslosen redder liv. Mange liv. Derfor er visjonen klar: Vi vil etablere tilbudet i alle landsdeler, slik at mennesker med selvmordstanker kan få hjelp i tide der de bor, kunngjør Vidar Haukeland. Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby

an er administrerende direktør i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg og initiativtager til Livslosen. I 2021, midt under pandemien, åpnet Livslosen dørene på Lovisenberg i Oslo. Ideen var å etablere et lavterskeltilbud for mennesker med selvmordstanker. Uten journalføring, medikamenter eller krav om diagnose. – Siden den gang har rundt 600 mennesker i dyp livskrise fått hjelp hos Livslosen på Lovisenberg. Her kan man sjekke inn som gjest i inntil fem døgn og få mat, søvn, trygghet og tilbud om samtaler. Gjestenes egne tilbakemeldinger viser at oppholdet har vært et vendepunkt for mange, forteller Vidar. OMSORG OG MEDMENNESKELIGHET Oppstarten av Livslosen ble mulig gjennom offentlig støtte og egne midler fra Diakonissehuset. De ansatte arbeider som livsloser og tar imot gjester fra hele landet. – Hva gjør en livslos? – Livslosene er godt skodd for å hjelpe mennesker i livskrise videre og skape håp. Metodene er enkle, men krevende: Livslosene viser omsorg, har samtaler og gir av seg selv som medmennesker. Det er ikke hvem som helst som kan jobbe hos Livslosen, understreker Vidar og legger til: – Alle trenger en los. Selv det største hangarskipet i verden må ha los når det skal inn Oslofjorden. En los leder deg trygt i havn, eller ut i åpen sjø. Slik er 16

det også med livslosene og de mange frivillige som holder dette døgnåpne tilbudet i gang. De loser deg videre. Vidar vektlegger betydningen av de frivillige: – Frivilligheten er vesentlig. Det betyr mye for våre gjester at noen bruker fritiden sin på å være der for nettopp dem. De frivillige bidrar med levd liv, tid og medmenneskelighet. Det skaper likeverd og håp.

MÅ BRYTE VOND SIRKEL Stiftelsens administrerende direktør er brennende opptatt av hva som driver mennesker til å ta sitt eget liv – eller til å vurdere det: – Kanskje har du fått deg en på trynet i livet. Gjort noe som skader din anseelse. Begått underslag, mistet jobben, gått gjennom samlivsbrudd, er rammet av alvorlig sykdom eller har mistet et barn. Altfor mange som tar sitt eget liv har aldri søkt hjelp. Samtidig vet vi at over 70 prosent av disse er menn, opplyser Vidar.

– Er menn mer utsatt for selvmord? – Ja, tallene er tydelige. Menn er særlig sårbare i enkelte livskriser, som samlivsbrudd og økonomiske utfordringer. De utgjør rundt 40 prosent av gjestene hos Livslosen. Dette er langt flere enn i mange tradisjonelle hjelpetjenester, påpeker Vidar. Statistikken for selvmord er dyster lesning: – Over 700 mennesker tar sitt eget liv i Norge hvert år, og om lag 4 000 forsøker. Anslagsvis 50 000 familiemedlemmer, venner og andre nærstående blir berørt hvert eneste år. Bak hvert tall finnes et menneske. Og en krets av mennesker som må leve videre med tapet. Den vonde sirkelen må brytes, poengterer Vidar. Han erkjenner at flere tiltak må settes inn: – Ferdes man på sjøen, er det fartsgrenser og påbud om redningsvest. I trafikken har vi sertifikat, sikkerhetsbelter og midtdelere som hindrer frontkollisjoner. Vi aksepterer at flere sikkerhetstiltak må virke sammen. Slik må vi også tenke i selvmordsforebyggingen, mener han. DYPE RINGVIRKNINGER Vidar viser til erfaringene med Livslosen, der mennesker med selvmordstanker får hjelp på et kritisk punkt i livet. – Et menneske kan komme til et punkt der livet oppleves uutholdelig og man ikke ser noen vei videre. Vi vil forstå mer av hva som fører mennesker dit, slik at vi kan forhindre selvmord. Hovedmålet er å nå kvinner og menn i faresonen før det

HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN

VENDEPUNKT: – Livslosene er godt skodd for å hjelpe mennesker i livskrise videre og skape håp, sier Vidar Haukeland, initiativtager til det selvmordsforebyggende tilbudet på Lovisenberg.

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

skjer. Med Livslosen er det nettopp det vi gjør, sier Vidar med ettertrykk. Det var han som hadde ideen om å etablere Livslosen: – Hendelser i egne nære relasjoner vekket engasjementet mitt. Jeg har også sett hvordan et selvmord rammer hele kretsen rundt. Men en idé redder ingen liv alene. Jeg vil rette en varm takk til Erik Normann og Ingrid Nyhus, og til alle ansatte og frivillige. De gjorde Livslosen til virkelighet og bærer tilbudet hver dag. Det er jeg både takknemlig for og ydmyk overfor, understreker Vidar og utdyper videre: – De som står igjen, kan kjenne på dyp fortvilelse. Det er naturlig å gruble over hvorfor de ikke så det komme, tenke på spørsmål de burde ha stilt og hva de kunne ha gjort for å forhindre selvmordet. Han minner om at selvmord synes å være smittsomt i familier og miljøer der det skjer: – Ikke bare går liv tapt; det er så mange dyptgripende ringvirkninger blant de etterlatte. Dessverre er det slik at selvmord ofte har en smitte-effekt når det først har skjedd. I noen familier kan det se ut til at det går i arv. I vennekretser

og miljøer rundt den som ga opp, er det også en tendens til at flere kan velge det samme. Derfor er både forebygging og støtte til de etterlatte så viktig. Det er mange grunner til å anta at antall selvmord er betydelig høyere enn statistikken viser: – Er overdoser selvmord, eller var det 18

bare noe som gikk galt? Er det selvmord når eldre samler piller til en dødbringende dose? Hva med de mange bilistene som skjærer over i feil kjørebane og braser mot et vogntog eller rett i fjellveggen? Statistikken, slik vi kjenner den, favner ikke alt og alle, påpeker Vidar. HÅPETS VEGG I Livslosens lokaler på Lovisenberg i Oslo er det en «Håpets vegg». Her henger det lapper med hilsener fra mennesker som har hatt glede og nytte av Livslosens forebyggende tilbud. Det er som en åpen gjestebok fylt med takknemlighet, håp og tydelige budskap. – «Håpets vegg» viser at dette virker. Man kan stå lenge foran den og lese gjestenes tilbakemeldinger. Det er sterke historier i kortformat om hva oppholdet har betydd: «Håpløsheten er borte.» «Retning og håp er tilbake.» Og kanskje den sterkeste: «Barna mine har fortsatt en far, takket være Livslosen», sier Vidar ettertenksomt. – Hvem kommer til Livslosen? – Det er deg og meg. Direktører, sjåfører, IT-folk og lærere – unge, middelaldrende og eldre, fra alle samfunnslag. Før eller siden trenger de fleste av oss hjelp i livet, uansett hvor høyt man er på strå. Vi bærer alle på noe som kan bli satt på prøve når livet plutselig slår sprekker, erkjenner Vidar. Mange er heller ikke bevisst om hva de bærer med seg, før en hendelse plutselig gjør den synlig: – Livet er uforutsigbart. Ingen av oss vet hva som venter bak neste sving. Kriser og plutselige hendelser gjør ikke forskjell på folk. De rammer høy og lav. Jo høyere fallet er, desto større er krisen.

NYBROTTSARBEID Vidar har bred bakgrunn og erfaring fra ulike roller innenfor helsesektoren, blant annet som sykehusdirektør på Lovisenberg, prosjektdirektør i Helse Sør-Øst og bydelsdirektør i Bydel Vestre Aker. – Hva er spesielt med Livslosen sammenlignet med andre tiltak? – Alle tilbud til medmennesker i sårbare livssituasjoner er viktige på hver sine måter. Forskjellen er at gjestene kan bo her i inntil fem døgn og få ro, søvn, måltider, fellesskap, samtaler og praktisk hjelp – uten å bli pasienter. Det skrives ingen journaler og gis ingen diagnose, men gjestene får hjelp til å finne håp for veien videre.

Vidar mener at Livslosen passer godt inn i ånden og tradisjonen til Stiftelsen, som har som formål å bistå mennesker i sårbare livssituasjoner. Livslosen har også et godt samarbeid med hjelpetelefonene i regi av Mental Helse og Kirkens SOS. De tilbyr samtaler til mennesker i krise og oppfordrer ofte innringere om å ta kontakt med Livslosen hvis et slikt tilbud synes relevant. – Innenfor sin målgruppe er Livslosen et nybrottsarbeid. Tilbudet hadde ikke eksistert om vi ikke hadde tatt initiativet, tilføyer Vidar. GODE RESULTATER Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging gjennomfører følgeforskning på Livslosen. Analysene pågår. Samtidig gir anonyme gjeste-

HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN

undersøkelser klare signaler: 96 prosent opplever at tilbudet har hjulpet, og 77 prosent forteller at selvmordstankene ble mindre under oppholdet. Blant menn er tallet 93 prosent. Alle som svarte, opplevde det som trygt å være på Livslosen. – Hva har Stiftelsen lært etter fem år med Livslosen? – Det viktigste er dette: Vi vet, gjennom gjestenes egne historier, at Livslosen redder liv. Å redde ett menneske betyr alt for den det gjelder, for familie og venner – og for samfunnet, sier Vidar og fortsetter: – Når et menneske har forsøkt å ta sitt eget liv, lever de nærmeste ofte lenge

med frykten. Har du et barn, en mann eller en far som har gjort et forsøk, kan en telefon sent på kvelden være nok til at hjertet stopper et øyeblikk. Livslosen på Lovisenberg i Oslo er den

eneste i sitt slag i Norge. Tilbudet er enkelt i sin grunntanke, ikke spesielt ressurskrevende – og det virker. – Derfor håper vi å få muligheten til å etablere Livslosen med nye enheter i alle landsdeler; i nord, sør, øst, vest og i midten av Norge, sier Vidar. Han opplyser at årlige kostnader for ordinær drift vil være rundt 15 millioner kroner for hver enhet: – Sammenlignet med de menneskelige og samfunnsmessige kostnadene ved selvmord, er dette en overkommelig investering. Jeg tror politikerne forstår kraften i dette. Nå trenger vi at bevilgende myndigheter er med og gjør Livlosen reelt landsdekkende, understreker Vidar. •

TRYGGHET: Her kan Livslosens gjester komme og bo i inntil fem døgn. De får mat, søvn, ro, trygghet og tilbud om samtaler. 19

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

MER TID: Velferdsteknologi bidrar til at de ansatte får mer tid til dem som trenger det mest. Christian Hammer med én av beboerne på Smestadhjemmet.

Mer verdighet i hverdagen

Verdighet. Verdighet. Verdighet. Det er stikkord for Smestadhjemmet og deres bruk av bleiesensorer. Tekst Brita Skogly Kraglund Foto: Emmaline Sophie Hekneby

Det øker livskvaliteten til beboerne. De får en bedre hverdag, mindre utvikling av sår, og nattesøvnen blir også bedre, sier avdelingssykepleier Christian Hammer. Han møter til intervju med en solsikke festet til uniformen. Den er symbolet på at han er én av dem som deltar i arbeidet med innføring av bleiesensorer for beboerne på sykehjemmet. Slike sensorer er tatt i bruk, eller i ferd med å bli det, på alle de åtte sykehjemmene som drives av Lovisenberg Omsorg i Oslo. MÅ SNAKKES OM Inkontinens er en diagnose som rammer mange. – Det må snakkes om, mener Christian. Med denne teknologien sender sensoren alarm til en app som pleierne har på sin telefon. Den måler fuktighet og temperatur i inkontinensproduktet. – Vi har fått meget god opplæring fra leverandøren. De ansatte 20

må føle seg trygge på at de bruker utstyret riktig. Om sensoren benyttes feil, får vi ikke gevinsten vi er ute etter, påpeker Christian og fortsetter: – Dette gjør vi ikke for økonomiens del. Det dreier seg om verdighet i hverdagen. Lovisenberg Omsorgs verdier handler om kvalitet og nestekjærlighet. Vi har alltid hatt tid til beboere og pårørende. Her på Smestadhjemmet har vi det travelt, men vi er flinke til å skape ro og trygghet for beboere, pårørende og ansatte. SAMMEN OM BESLUTNING Avdelingssykepleier Christian forteller at det er beboeren selv og dennes pårørende som tar beslutning om deltagelse, samt helsepersonell som gjør en faglig vurdering. Dette for at beboeren skal bli så godt ivaretatt som overhodet mulig. – Er det noen som har gitt uttrykk for at de ikke vil være med?

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

«Beboerne får større livsglede» Christian Hammer, avdelingssykepleier

på realskolen. Nå er begge 86 år. Hun er én av deltakerne i prosjektet der sensoren varsler når det er på tide å ta en tur på toalettet – eller å skifte bleie. – Kari er inkontinent, så hun bruker sensor. Det er bra hvis hun får det bedre. Hun er dement, sitter i rullestol og må ha hjelp til alt, forteller ektemannen. – Hva tenker du om at kona di bruker denne sensoren? – Det er spennende med moderne velferdsteknologi, men jeg bryr meg ikke så mye om akkurat det. Jeg lar de andre ordne opp. Jeg bryr meg bare om Kari, sier han, før han går ut i hagen for å bli med sin elskede på musikkstund i det fine været.

ØKT LIVSGLEDE: Christian Hammer bekrefter at ny teknologi som bleiesensorer gir beboerne verdighet og økt livsglede.

– Det vil jeg ikke si. Sensoren fungerer utmerket om vi legger den korrekt på og bruker riktig bleie som er tilpasset sensoren. Jeg har sterk tro på at digital velferdsteknologi kan være til stor nytte for beboere, pårørende og ansatte. Livsgleden øker blant dem. Den tilbakemeldingen jeg får fra de pårørende, er at de setter stor pris på at mor, far eller ektefelle har på seg en tørr bleie når de kommer på besøk, bekrefter han. BRA OM KONA FÅR DET BEDRE Én av de besøkende er Oscar. Han besøker kona si hver dag. De har vært gift i 63 år og har kjent hverandre siden de møttes

HVA ER INKONTINENS? Inkontinens er det å ikke kunne holde på noe. Ordet brukes særlig om manglende evne til å holde på avføring eller urin. (Kilde: Store medisinske leksikon) Inkontinens er en diagnose. En diagnose innebærer rettighet til behandling, dersom det finnes. OMFANG Mellom 50 og 70 prosent av de som bor på sykehjem i Norge er rammet av inkontinens.

MER TID MED BEBOERNE Beboere med inkontinens påvirkes av diagnosen: – Ja, det kan skape uro og ubehag. Vi kan se det på adferden. Ved hvert skift må sensoren tas av, vaskes og henges opp på badet. Vi bruker to sensorer for hver beboer. Siden sensorene sier ifra hele døgnet, behøver ikke personalet å vekke beboerne unødig nattestid, opplyser Christian. – Hvordan har responsen vært blant de ansatte? – Det går stort sett bra med riktig opplæring og undervisning. Dette handler om livskvalitet, og de som jobber her kan ikke reservere seg. Alt legges til rette for at de ansatte skal føle seg trygge og vite hvordan sensoren fungerer. – Hvem har nytte av dette? – Både beboere, pårørende og ansatte. De ansatte kan få frigjort mer tid til å sette seg ned med en beboer over en god kopp kaffe eller ta en tur ut i frisk luft, forteller Christian. Avdelingssykepleieren har vært med siden prosjektet kom i gang i september 2024. – Dette er et verdighetsprosjekt som gjør at beboerne får en bedre hverdag og større livsglede. Vi er stolte over dette, understreker Christian. •

MEDISINSKTEKNISK UTSTYR Bleiesensoren DignaCare, som er utviklet av det norske teknologi-selskapet SensCom, er registrert som medisinskteknisk utstyr. Navnet DignaCare stammer fra dignity (verdighet) og care (omsorg). Sensorer varsler via en app til omsorgspersonell om at en beboer trenger tilsyn og stell fordi inkontinensproduktet må byttes. Sensoren festes på utsiden av et hvilket som helst inkontinensprodukt (bleie etc.) og kommuniserer til en app. Varslingen blir fanget opp av personalet. 21

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

MALEREN: – Foran lerretet samler jeg tankene, sier Bjørn Thorbjørnsen, som ofte maler hele natten.

PROFIL : BJØRN THORBJØRNSEN

TEOLOG

med kunstnerkappe Bjørn Thorbjørnsen kom i tvil om sin tro og måtte gi fra seg kappe og krage. På kort tid mistet presten både jobben og huset som fulgte med den. Samtidig kom samlivsbruddet. Han var i livskrise. Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby

eg satte meg på en benk utenpå besøk til hverandre. Moren fikk reise for presteboligen og tenkte at hjem etter et halvt år. Seksåringen Bjørn nå er det over. Nå er du redd. gjorde det han kunne for å passe på Da var jeg Lille-Bjørn ved et treåringen som var hans lillesøster. nullpunkt i livet. Jeg måtte finne – Hvordan har dette preget deg? opp meg selv på nytt, forteller – Jeg ble redd for avvisning og er konfliktsky så det holder. Jeg er engstelig for Bjørn, som er både prest og adskillelser. Jeg tar ikke sjansen på å miste maler med tilhold på Lovisenberg i Oslo. noen av dem jeg er glad i, oppsummerer Men kanskje kom ikke krisen så overraskende allikevel. han i jeg-setninger og fortsetter: – I ettertid har jeg skjønte at det måtte – For meg ble denne opplevelsen i tidlig BJØRN jo smelle. Så mye i livet var puttet under barndom vanskelig. Følelsen av å være inneTHORBJØRNSEN (67) stengt har preget mitt indre liv siden. Jeg kjellerlemmen. Dogmer. Krav. Slik, ikke Prest og maler. måtte ut. Dette var en vesentlig erfaring jeg sånn. Helvete og fortapelse. Det hadde blitt Bor på Lovisenberg i Oslo. fikk i formende år. Og det har fulgt meg både for smalt og trangt for meg i Kirken. Da jeg som menneske, prest og maler, forteller han. la frem tvilen om min tro for mine overordnede, var det over. På et blunk var den 7-årige presteutdannelsen ikke noe verdt, sier han med saklig STOL TIL JESUS distanse. Flere hendelser skaket Bjørns barndom: Uansett: For Bjørn var det opplagt at han skulle bli prest: – Mor og far var svært forskjellige. Et halvt år etter at de giftet – Jeg var søndagsskolegutt fra jeg kunne gå, og jeg sang seg, flyttet de fra hverandre – og sammen igjen. Etter syv år «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn» fra jeg kunne snakke. kom jeg og var et etterlengtet barn, kan man si. På Kristelig Gymnasium var jeg leder i skolelaget, og jeg valgte Men under barndommens idyll ulmet det etter hvert. bibel- og lederlinjen på Sagavoll folkehøyskole. Det flinkeste Skolepsykiateren på Kristelig Gymnasium ble koblet inn for en liten og snill søndagsskolegutt kan bli, det er prest. Ikke rart om mulig å bistå i det spenningsfylte mellom foreldrene og at jeg havnet på Menighetsfakultetet, forteller han og legger til konsekvensene for de to barna: at han fant sammenheng og rammer i det kristne miljøet. – Vi fire satt på hver vår stol og samtalte med Gordon Johnson. Det var også en tom stol der, og vi fikk vite at der satt Jesus. Jeg LYKKELIG BARNDOM likte det, og det er noe jeg har tatt med meg videre i livet. Både Hva former et menneske? Bjørn proklamerer at han hadde en innendørs og utendørs har jeg en ledig stol ved siden av meg, lykkelig barndom. Et spennende gutterom med Märklin-togbane der Jesus kan sitte. Jeg prater mye med ham, erkjenner Bjørn. i en stor villa, eplehage utenfor og beliggenhet innerst i en Folk rundt ham vet at det er slik. En nabo spurte: «Kan jeg blindvei. Men det hender ting i en oppvekst. Bjørn var seks år sette meg litt her, eller sitter det noen der allerede?» og hans søster tre da de to og moren ble rammet av tuberkulose. Foreldrene skilte lag da Bjørn var 13 år. – Vi ble sendt til Rove sanatorium, der foreldre og barn måtte – Faren min flyttet til Filippinene og etablerte seg der. bo i hvert sitt hus. Jeg husker at vi stod i vinduet og vinket til Foreldrene mine så hverandre ikke mer og hadde ingen kontakt mamma langt der borte, minnes han. frem til de døde 35 år senere. Det merkelige var at de døde i «Vindusforholdet» varte lenge, men etter hvert kunne de gå samme uke, i hvert sitt kontinent, sier han ettertenksomt. 23

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

«Jeg lengter alltid etter et større rom» Å SNU SEG I LIVET Bjørn hadde sin første prestejobb i Garden. – Jeg likte det utrolig godt! I det militære vet man akkurat hvordan man skal forholde seg, slår han fast. Men ikke alt gikk etter boken allikevel. Bjørn forteller gjerne om da kong Olav kom for å inspisere, og han som feltprest skulle lede an i bønn. Han stod med offiserstroppen i full mundur med dusk og sverd. Men da han skulle gå over plassen for å lede bønnen, fikk han uheldigvis startet med samme arm og bein: – Jeg marsjerte i det som heter passgang, på samme måte som firbente dyr der framfot og bakfot på samme side brukes samtidig. Ikke akkurat i militær stil! Offiserene klarte ikke å holde latteren tilbake, og jeg har hørt at også kongen smilte lurt. Jeg huskes ennå fordi jeg var «han som marsjerte over plassen og foran kongen i passgang». Bjørn ler godt og mye av dette minnet. Han ler i det hele tatt mye av seg selv. Det har da også kommet godt med i livet. Fra militæret bar det videre til prestejobb i Østerås kirke. – Der jobbet jeg mest med konfirmanter og fikk fart på ungdomsarbeidet. Jeg elsket det! Så ble jeg prest i Ris menighet i noen år til jeg en dag plutselig ikke var det lenger og forlot både jobben og Kirken. End of story, konkluderer han med tre ord som rommer mye. Men Bjørn har lært å snu seg i livet. Da han og Kirken skilte lag, ga han seg i kast med utvikling av eiendomsprosjekter. I to år bodde han i båt, senere i en stall – og han har hatt hus på en filippinsk øy. Han etablerte også sitt eget konsulentfirma innenfor ledelses- og organisasjonsutvikling. Ikke minst begynte han å male. Det har han fortsatt med. SMÅ MENNESKER i UNIVERSET Presten og maleren bor rett ved siden av Lovisenberg Diakonale Sykehus. Fra sin stue, som også er atelier, soverom og 24

kjøkken, har han lagt merke til noe som står utenfor sykehusets container: En sirkelformet bordplate med hull i midten. – Kanskje jeg tar en tur dit i nattens mulm og mørke. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan male på den, bemerker han og flirer litt. Når han går til sitt staffeli, har han kanskje en idé – eller ikke. Han må bare komme i gang. Kritte opp et motiv. Så tar det ene det andre. Der kan han stå i timevis, ofte gjennom natten. – Hva skjer når du maler? – Jeg har den samme lengselen da som ellers, etter litt større rom – mentalt sett. Foran lerretet samler jeg tankene. Best Under: Bjørn, 9 måneder, sammen med sin mor. Nederst: Søndagsskolegutt med sløyfe og sveis.

liker jeg meg når det jeg maler bikker over mot lys og har retning oppover, sier han og peker. I sin lille leilighet tenker han stort. Med pensel og kost maler han gjerne små mennesker i det enorme universet. Det bittelille mennesket i Guds skaperverk. Omkranset av hjerter, engler og jordkloder. Motivene er ikke tilfeldige. – For meg må malingen spille ut fra følelsene. Jeg må være fri, konstaterer han. FRIROM FOR SAMTALER Bjørn er en vandrer. Og en undrer. Alltid på vei mot nye mulighetsrom. Det er også maleriene hans. Et tidligere maleri kan godt bli hentet frem og malt videre på. Hvor mange bilder han har malt, vet han ikke. Langs veggene der han bor står det malerier overalt. En god del har han solgt. Ganske mange henger på Lovisenbergs institusjoner, ikke minst på sykehuset. – Det naboskapet liker jeg godt, skyter han inn. Flere av pasientene ved Psykiatrisk klinikk har funnet et frirom inne eller ute hos Bjørn på sine lufteturer. Han gjør seg gjerne tilgjengelig for små og store samtaler om livet. Ikke minst når det røyner på. For han vet så inderlig godt hvordan det er å være i en slik situasjon. – Hva er et liv? – I studietiden arbeidet jeg på Radiumhospitalet og satt ved sengene hos dem som skulle dø. Ingen av dem jeg var hos tenkte på det de hadde gjort. De var opptatt at det de ikke hadde gjort. Vi vet at vi kommer til å dø. Selv har jeg mer sans for å leve i bredden enn i lengden, reflekterer han. Presten og maleren er ofte å se i en stol utenfor leiligheten på Lovisenberg. Gjerne i sin oppsiktsvekkende gule dynevest, som han liker så godt nettopp på grunn av fargen. Uteplassen er et tenkested. – Jeg liker å være alene og trives med å tenke, skrive og male. Å ha det stille rundt seg er godt, sier han og fortsetter:

PROFIL : BJØRN THORBJØRNSEN

«Jeg ønsker meg lavest mulig terskel til kirken» – Så er jeg også velsignet med to barn og seks barnebarn som jeg elsker å være sammen med. Og har flere veldig gode venner. Hva mer kan jeg ønske meg? PREST IGJEN Mange prester forlater Den norske kirke, som Bjørn. Få er blitt gjeninnsatt, som Bjørn. Det skjedde i Lovisenberg kirke for et drøyt tiår siden. I godt voksen alder ble han vikarprest. I dag pendler han mellom ulike kirker. Han liker det slik og tar gjerne oppdrag som prest ved livets store anledninger: Dåp, konfirmasjon, vielser og begravelser. – Jeg synes det er fint at barn skriker litt når de døpes. Det gjør ingenting, tvert imot, det er livets røst! En ny generasjon

som lager livslyd – la det klinge, utbryter han begeistret. Også på Lovisenberg er han på ulike arenaer. Sammen med studentpresten på Lovisenberg diakonale høgskole driver han Tankestedet. Den siste onsdagen i hver måned samles sykepleiestudentene til et måltid og reflekterer rundt et tema, et dikt eller en tekst. – Måltidsfellesskapet verdsettes høyt av studentene. De er så unge og takknemlige, og det er en glede å være sammen med dem som er i starten av både voksenliv og arbeidsliv. De ukentlige onsdagsandaktene han har ansvar for på Lovisenberg har godt voksne og eldre som tilhørere. – Det er dypt meningsfylt å være

sammen med dem som har levd lenge. Vi tar utgangspunkt i ukens tekst når vi møtes og viderefører det som har vært tradisjon her på området veldig lenge. Jeg tror dette er en viktig møteplass for dem som på ulike måter har tilknytning til Lovisenberg, sier han. FRISTED ÅRET RUNDT Fristedet er det største arrangementet Bjørn har ansvar for på Lovisenberg. Han har drevet det fra oppstarten og i 12 år. Det begynner med et måltid i Diakonissehuset stuer og fortsetter med kulturarrangement i Lovisenberg kirke. – I kirken slipper vi til mennesker som har noe vesentlig å formidle. Her får tilhørerne livsvisdom til ettertanke,

LOVISENBERG KIRKE: – Over koret står setningen som rommer alt og bærer både meg og min tro: «Det er fuldbragt.»

PROFIL : BJØRN THORBJØRNSEN

«Jeg tror på den betingelsesløse kjærligheten» sammen med gode musikalske innslag. Vi inviterer til Fristedet hver første onsdag i måneden, selv om den faller på 1. mai, 1. nyttårsdag eller en helligdag. Og folk kommer i hopetall, forteller han begeistret. EN MER ÅPEN KIRKE Bjørn er også blitt friere gjennom livet. Det gjenspeiles i ærlig egendialog og samtaler med andre. Han er kjent for å være en man kan si alt mulig til. – Å ta oppgjør med enkeltmennesker er ikke så viktig for meg. Man vet aldri hva slags historier og erfaringer menneskene rundt oss bærer på. Jeg prøver å se bak adferden. Se mennesket. Vise forståelse.

VENDEPUNKT: – Jeg hadde utviklet et ulykkelig kjærlighetsforhold til Kirken da jeg forlot den. Da jeg meldte meg inn igjen, kjente jeg at «her er det godt å være», sier Bjørn Thorbjørnsen.

Bjørn sitter tenksom med kaffekoppen før han bryter stillheten og kommer tilbake til ett av de store vendepunktene i livet: – Jeg hadde utviklet et ulykkelig kjærlighetsforhold til Kirken før jeg forlot den. Da jeg meldte meg inn igjen, kjente jeg at «her er det godt å være». Jeg hadde hatt mitt oppgjør med mye og kom tilbake tryggere i runde nummer to. Til en kirke som ligner mer den jeg ønsket meg da jeg forlot den. – Hvordan var den kirken du kom tilbake til? – Mer åpen. Kirkens tilgivelse overfor de homofile og lesbiske har endelig kommet. Men den tilgivelsen kom altfor sent og har påført mange mennesker

stor smerte, konstaterer Bjørn alvorlig. LAV TERSKEL Han fortsetter med stort engasjement: – Jeg ønsker meg lavest mulig terskel til kirken, hvor man virkelig kan erfare imperativet i salmen «Gjør døren høy, gjør porten vid!» – Hva tror du på i dag? – Jeg tror på Guds kjærlighet. Den betingelsesløse kjærligheten. Det var da også noe av det siste Jesus sa før han fór opp til himmelen: «Elsk hverandre.» Og når jeg går inn i Lovisenberg kirke, faller alt på plass. Over koret står setningen som rommer alt og bærer både meg og min tro: «Det er fuldbragt.» Størst av alt er kjærligheten, smiler Bjørn. •

ARVEN FRA DIAKONISSENE

i farten

Hva er nestekjærlighet for deg?

SIREN ERIKSEN, instituttleder, Lovisenberg diakonale høgskole – Alle mennesker har en iboende verdi og er like mye verdt. Det gir meg et ansvar for å beskytte den andres integritet, eller som filosofen og teologen Løgstrup har skrevet så fint: Vi har aldri med et annet menneske å gjøre uten at vi holder noe av dets liv i vår hånd.

Frisyrekrav for utdannelse Krøller og kort hår gikk ikke an. Skarp midtskill og langt hår strøket stramt bakover skulle det være for dem som ville bli sykepleiere eller diakonisser.

AV BERIT HOVLAND Berit Hovland er diakonisse. Hun var rektor på Lovisenberg diakonale høgskole fra 1981 til 2004. I dag bruker hun tid på å gjennomgå og arkivere diakonissenes og Lovisenbergs historie.

Stiftelsens grunnlegger, Cathinka Guldberg, formulerte ufravikelige opptakskriterier for dem som ville utdanne seg til sykepleiere eller diakonisser for hundre år siden. Flere fikk avslag på studieplass med hårlengde som begrunnelse. Frisyren måtte også kunne settes opp under en hvit, stivet kyse (se bilde) med sløyfe under haken. Unge damer som drømte om å bli sykepleiere og diakonisser måtte med andre ord ha god orden på hår og frisyre hvis de skulle få den utdannelsen de ønsket seg. Frøken Hjørdis Refsahl, som det het den gang, ble i brevs form ønsket velkommen som diakonisse-elev i 1933. Men i forutsetningene for utdannelsen fikk hun klar beskjed: «For å undgå misforståelser, må vi oplyse, at vi ikke kan motta nogen med de moderne korte hårfasonger. Skulde De derfor ha kort hår, tør vi be Dem om å la Deres hår vokse før De kommer til oss.» I dag er det gode faglige prestasjoner og et høyt antall studiepoeng som er inngangsporten til utdannelse for sykepleiere på Lovisenberg. Med full valgfrihet rundt hår og klær. I første halvdel av 1900-tallet var det helt andre kriterier som gjaldt. Og alle måtte være like. •

JAMAL IBRAHIM KHALIL MAHMOUD, driftstekniker, Diakonissehuset – Da jeg kom fra Syria til Norge som skredder, måtte jeg starte livet på nytt og finne en annen jobb. Som vaktmester kan jeg vise nestekjærlighet ved å hjelpe folk praktisk på forskjellige måter gjennom arbeidsdagen. SIV SØGNEN HR- sjef, Lovisenberg Rehabilitering – Nestekjærlighet for meg handler om å se og møte mennesker med respekt, varme og et ekte ønske om å bidra til deres beste. Det er å stille opp for andre, også når det ikke er forventet, og vise omsorg i praksis. Jeg vil gjerne gjøre en forskjell der jeg kan. 27

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

Hjemmesykehuset ga Michael håp Det er våren 2023 i indre Oslo by. Ute er det grønt overalt, det spirer og gror. I sengen på et mørklagt ungdomsrom ligger en gutt som ikke klarer å spise. Han har stengt seg inne fordi han ikke orker noe annet. Tekst Julie Kordahl Foto Emmaline Sophie Hekneby

an ville ikke spise, var engstelig og holdt seg på rommet sitt. Og fordi han knapt spiste, raste han ned i vekt, sier guttens mor, som har sagt ja til å fortelle hans og deres historie. Vi kaller ham Michael. Av hensyn til ham og familien har også moren valgt å være anonym. Hun er helsefagarbeider av yrke, aleneforsørger og mor til tre. Vi møter henne på Lovisenberg sammen med psykolog Linn Bjerknes fra Nic Waals Institutt, som er underlagt Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS). Sykehuset er det første i Norge som tilbyr hjemmesykehus til sine yngste pasienter. Mor har fritatt psykologen fra taushetsplikten. MOR BA OM HJELP Gutten, som da var 16 år, hadde vært lite på skolen gjennom ungdomstiden: – Tidligere var han en glad og sosial gutt som var flink til å hjelpe søstrene sine. Men sønnen min skled gradvis fra meg. Han var knapt innom skolen og ble jevnlig kjørt hjem av politiet etter å ha havnet i bråk, forteller moren med fortvilelse i stemmen. Etter flere rystende hendelser, innså Michael selv at han måtte komme seg bort fra dette: – Han skjønte at dette ikke gikk riktig vei. Michael ville ikke havne i fengsel eller bli alvorlig skadet, sier mor. I samarbeid med politi, skole og barnevern fikk hun byttet skole for Michael. – Sønnen min fikk en ny start, men 28

mistet de relasjonene han hadde og slet med å finne sin plass. Selv om han ikke lenger var en del av et kriminelt miljø, virket han enda mer utrygg og redd. Moren forteller at sønnen nektet å forlate leiligheten og hadde store problemer med å spise: – Jeg prøvde å få i ham mat. Vi fikk måltidsveiledning, men hvert måltid var en kamp, som jeg tapte. Han følte seg uvel og ville bare sove, utdyper moren og får et alvorlig drag over ansiktet. – Og da vi fikk en viktig kartleggingstime hos BUP, nektet han å dra, fortsetter hun. HJEMMESYKEHUS SLO ALARM På dette tidspunktet kommer Nic Waals Institutt med sitt hjemmesykehus og psykolog Linn Bjerknes inn i bildet. Teamet fra hjemmesykehuset setter sammen bruddstykker av informasjon om guttens tilstand. De slår alarm: – Vi er alvorlig bekymret på dette tidspunktet og beslutter at vi må oppsøke pasienten hjemme, selv om han ikke ønsker hjelp. I leiligheten møter vi en ung gutt som er faretruende nær den mest alvorlige formen for undervekt. Han orker knapt å sette seg opp når vi kommer. Jeg tenker med skrekk på hvordan det kunne ha blitt. Denne gutten ropte ikke høyt om noe, forteller psykologen. Nic Waals elektive hjemmesykehus er en relativt nyetablert enhet ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. Tilbudet skal gi barn og unge med alvorlige psykiske vansker intensiv hjelp fra spesialisthelsetjenesten,

uten at de blir tatt ut av egen hverdag. Michael blir vurdert for akuttinnleggelse. Konklusjonen er at han må vente på døgnopphold. Ventetiden er lang for en som stadig faller i vekt. Nic Waals hjemmesykehus starter nå sin oppsøkende virksomhet hjemme hos familien. Hele teamet med lege, psykolog, psykiatrisk sykepleier, psykomotorisk fysioterapeut og pedagog blir koblet på. Gutten følges opp tre ganger i uken. Noen ganger oftere. – Vi brukte mye tid på å bygge tillit og kartlegge helsetilstand. Dette er en ung gutt med hele livet foran seg, men som har mange vonde erfaringer i bagasjen. Han lider av en atypisk spiseforstyrrelse som krever et skreddersydd behandlingsopplegg, opplyser Linn. Herfra blir hjemmesykehuset en kontinuitet i hjelpetilbudet til gutten. Når han en drøy måned senere legges inn for behandling på sykehuset, fortsetter teamet fra Nic Waal sin oppsøkende virksomhet der. – I de ukene pasienten er innlagt kommer både psykomotorisk fysioterapeut, sykepleier og jeg inn for å følge opp underveis. For oss er det viktig å opprettholde relasjonen og være aktivt til stede både før, under og etter innleggelse. Dette muliggjør et tilpasset tilbud til gutten når han er hjemme igjen, forteller psykologen. ET SPIRENDE HÅP Michael har begrenset effekt av det første sykehusoppholdet. Den forsiktige vektoppgangen stopper. Han sliter også med

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

STENGTE SEG INNE: – Sønnen min nektet å forlate leiligheten og hadde store problemer med å spise, forteller Michaels mor. (Illustrasjonsbilde) 29

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

GRADVIS BEDRE: Michaels mor forteller at det på et tidspunkt var som han fikk et nytt lys i øynene. – Det er fortsatt en vei å gå, men noe endret seg, sier hun. (Illustrasjonsbilde)

panikk- og dødsangst. Samtidig forteller både mor og behandler at de registrerer noe nytt. Et spirende håp hos Michael. – Vi opplever at han gradvis får mer tillit til personene rundt seg. Han forstår at de kan hjelpe ham og vil ham vel. Det virker som han får mer håp om en vei ut, sier mor. For første gang sier gutten selv at han trenger hjelp. Og han ønsker en innleggelse for å bli bedre. – Gjennom disse ukene ser vi en gutt som begynner å sette ord på hva han trenger. Og som får en motivasjon vi ikke har sett tidligere, påpeker Linn. Da Michael ble lagt inn på sykehus for andre gang, deltok han mer aktivt i behandlingen og etterspurte selv en treningsplan. Mor forteller at hun opplevde endringen når han var hjemme på helgepermisjon fra sykehuset: – Han orket mer, sov bedre og fulgte treningsopplegget. Det var som om han fikk et nytt lys i øynene. Fortsatt var det en lang vei å gå, men noe endret seg. STØTTE FOR HELE FAMILIEN En ung gutt har allerede gjort en lang 30

reise mellom en lang rekke kommunale instanser; DPS, dagenhet Spis, døgnopphold BUP med mer. Og Nic Waals hjemmesykehus, som fortsetter oppfølging av gutten også i tiden fremover. Psykolog Linn understreker viktigheten av dialog og samarbeid med kommune og bydel. Det er ofte her det glipper. Hjemmesykehuset har hatt ønske om å sørge for kontinuitet for gutten og være en støtte for pårørende: – I komplekse pasientforløp er det viktig med gode overganger, for eksempel ved at man ikke må «starte på nytt» når pasienten kommer hjem fra sykehuset. Vi må også finne måter å støtte de pårørende på, for det er en stor påkjenning å være nærmeste pårørende til en som er alvorlig syk, understreker psykologen. Mor bekrefter at situasjonen endret seg for deres del etter at hjemmesykehuset kom inn i bildet: – Da hjemmesykehuset kom til oss, opplevde vi endelig å bli hørt. Jeg var sliten og fortvilet. Det var som jeg hadde løpt rundt overalt uten å få nok hjelp. Nå var det noen som så. Og forstod. Det var en stor lettelse.

Moren opplevde å få noen hun kunne dele byrden med. Hun kunne ringe lege eller psykolog for å få råd når noe oppstod. – Som mamma har du stått i dette hele veien og jobbet hardt for å finne riktig hjelp til gutten din. Vi prøver å være en utvidet støtte gjennom familien. Det er fint at dere opplever at vi har vært til hjelp, sier psykolog Linn. POSITIV ENDRING Michels mor har tross alt håp om endringer fremover. – Han hadde mange drømmer da han var yngre. Som mange av kameratene, drømte også sønnen min om å bli fotballspiller da han var liten. Før han ble syk, snakket han om å bli elektriker. Jeg vil bare at han skal få gjøre det han har lyst til. Og bli frisk igjen. Det er min drøm, sier mor ettertenksomt. Høsten 2026 er situasjonen i positiv endring. Michael isolerer seg ikke lenger. Han er mer sosial, har jobbet i butikk gjennom sommeren og har nettopp startet på videregående skole. Michael gleder seg til skolestart og et nytt kapittel, kan moren fortelle. •

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

Flere får hjelp hjemme Barn og unge i Oslo med store psykiske helseutfordringer kan slippe å være på sykehus. Lovisenbergs hjemmesykehus kommer til dem. Tekst Julie Kordahl

– Over tid har vi sett at samfunnet strever med å gi god hjelp til barn og ungdom som har alvorlige og sammensatte psykiske helseutfordringer. Vi vet også at hjelpen blir mer virksom når den gis i barnets eller ungdommens dagligliv. Med hjemmesykehuset kan vi tilby intensiv, tverrfaglig spesialisthelsetjeneste nær egen oppvekstarena, forteller Benedicte Skirbekk. Hun er klinikksjef for Nic Waals Institutt ved Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS). I 2022 ble hjemmesykehuset etablert for å hjelpe barn og unge i alder 0-18 år med deres psykiske utfordringer. I første omgang var det en akuttambulant tjeneste: – For den akuttambulante delen av vårt hjemmesykehus må det være akutte situasjoner, for eksempel i form av selvmordsrisiko, alvorlig avmagring eller voldsrisiko, opplyser Benedicte. I 2024 ble hjemmesykehuset utvidet til også å omfatte elektivt sykehus, som er et planlagt tilbud. – Målgruppen for hjemmesykehuset er barn og unge med alvorlige psykiske lidelser som har behov for intensiv oppfølging fra spesialisthelsetjenesten. Ofte er tilstandsbildet så alvorlig at alternativet er døgninnleggelse. En del barn og unge får forverring av sine vansker dersom de legges inn i døgnavdeling eller plasseres i barnevernsinstitusjon, sier Benedicte. TRYGG HJELP UTEN INNLEGGELSE Klinikksjefen, som også er barne- og ungdomspsykiater, utdyper hjemmesykehusets fordeler: – Barnet eller ungdommen behøver ikke å tas ut av sitt utviklingsmiljø. Hjemmesykehuset kan bidra til at det er trygt å gi hjelpen uten døgninnleggelse, hjemme hos familien eller

«Barn og unge kan få hjelp i sitt naturlige utviklingsmiljø» BENEDICTE SKIRBEKK

i annen omsorgsbase, dersom barnet eller ungdommen for eksempel bor på barnevernsinstitusjon. Lederen for Nic Waal fremhever også dette: – Familiene til barn og unge kan ofte bli stående veldig alene når det er slike utfordringer. Omsorgsgiverne, enten det er foreldre eller ansatte i en institusjon, får hjelp av hjemmesykehuset til å mestre omsorgsoppgavene på en trygg måte og gi god utviklingsstøtte til barn og ungdom som trenger det. Barnet eller ungdommen kan da i større grad få hjelp til å komme inn på et godt utviklingsspor i sitt nærmiljø. GODT TILBUD Benedicte bekrefter at hjemmesykehuset når barn og unge som det tidligere har vært vanskelig å gi god hjelp til.

– Samtidig er det viktig å være klar over at dette er en målgruppe der endring kan være en svært langsom og ressurskrevende prosess. Vi har også fått gode tilbakemeldinger både fra familier og samarbeidspartnere. Klinikksjefen forteller at det finnes tilbud flere steder som ligner det akutte hjemmesykehuset, eksempelvis Frontteam ved OUS og MOT-team ved AHUS. – Det elektive hjemmesykehuset, som handler om planlagt aktivitet, er imidlertid noe helt nytt. Vi utvikler en ny og spennende måte å jobbe på. Flere sykehus er nysgjerrige på dette og ønsker å utvikle tjenestene sine i en lignende retning, bekrefter Benedicte. SAMMENSATT BEFOLKNING Lovisenberg Diakonale Sykehus er storbysykehus for indre Oslo by og har ansvar for bydeler med større sosial ulikhet enn andre sykehus i Oslo. – Hva innebærer det? – Befolkningen i våre bydeler er veldig sammensatt, og det er et stort spenn i sosioøkonomiske forhold. For de mest utsatte delene av befolkningen ser vi blant annet at boforhold, flere med psykisk lidelse i familien, annen kulturell forståelse av barneoppdragelse og psykisk lidelse kan påvirke muligheten til å oppsøke, ta imot og nyttiggjøre seg hjelp. Lav helsekompetanse og språkbarrierer er også faktorer som påvirker dette. – Når vi kommer hjem til familien, får vi en mye bedre forståelse av det totale utfordringsbildet. Vi ser også hvilke styrker og gode krefter vi kan støtte oppunder. Da blir det lettere å gi hjelp som faktisk er til hjelp både for familien og barnet eller ungdommen som har utfordringer, understreker Benedicte. • 31

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

Satser stort på nye sykepleierutdanninger – Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) satset da andre kuttet. Tett samarbeid med sykehus og kommuner resulterte i nye utdanninger. Og søkertall på rekordnivå, forteller høyskolerektor Hulda Gunnlaugsdóttir entusiastisk. Tekst Julie Kristine Kordahl Foto Emmaline Sophie Hekneby

oronapandemien synliggjorde tydelig at sykepleiere er en viktig del av landets helseberedskap. Utdanningsløftet ble lansert og resulterte i at antall studieplasser for sykepleiere økte i hele Norge. I kjølvannet av pandemien ble satsningen faset ut. Høyskolerektoren på Lovisenberg legger ikke skjul på at utfordringen var formidabel i form av store økonomiske kutt: – Da forsvant ordninger, penger og studieplasser for hele universitets -og høyskolesektoren. Som sykepleierhøyskole stod vi overfor en kraftig omstilling, erkjenner hun. – Hva tenkte dere i møte med dette? – At dette ville bli tøft! Men jeg velger alltid å lete frem mulighetene. Vi så på hvilke behov omgivelsene hadde og tenkte nøye igjennom hvor vi kunne bidra.

forteller at høyskolen gikk i dialog med både sykehus og kommuner for å kartlegge behovene. – Ansatte i sykehus og kommunehelsetjenesten er våre viktigste samarbeidspartnere. Samarbeid med Lovisenberg Diakonale Sykehus, Oslo universitetssykehus, AHUS og Vestre Viken resulterte i videreutdanning i klinisk sykepleie med utgangspunkt i sykepleierens komplekse

SAMARBEID OG STORT MOT Hulda minner om at høyskolen har et tydelig samfunnsoppdrag: – Vi utdanner folk med en kompetanse som er sterkt etterspurt i samfunnet. Det er stor sykepleiermangel i Norge, og ikke minst vil flere eldre gi større press på helsetjenestene i årene fremover. Lovisenberg diakonale høgskole skal være en del av løsningen, forsikrer hun. Mye talte for store kutt i driften. Høyskolens styre tok allikevel en beslutning om å satse – på nye utdanninger og utvikling av de eksisterende. Rektoren

og krevende hverdag, sier Hulda og utdyper videre: – Sykehusene har høy turnover av sykepleiere. Faglig påfyll gjør erfarne fagfolk bedre rustet til å ha en krevende jobb over tid. Det styrker også pasientsikkerhet og kvaliteten på tjenestene.

«Utdanningene må alltid speile samfunnets behov» HULDA GUNNLAUGSDÓTTIR

FLEKSIBELT LÆRINGSDESIGN Samarbeidet med store og små kommuner resulterte i nye grep for masteren i avansert klinisk sykepleie. Sykepleiere kan nå følge hele masterløpet fra der de bor:

– De to siste årene har studenter fra Nord-Norge utgjort halvparten av kullet på masteren i avansert klinisk sykepleie. Samarbeidet med studiesentrene i regionen har vært avgjørende for å sikre denne fleksibiliteten. Fleksibelt læringsdesign gir rom for mer digital undervisning og mulighet for å ta eksamen lokalt, poengterer Hulda. – Dette er den eneste masteren innenfor sykepleie med spesialistgodkjenning, som betyr at sykepleierne kan jobbe langt mer selvstendig. Det er veldig viktig i kommunal sektor, hvor den enkelte jobber mye alene og har et stort faglig ansvar. VIKTIG MILEPÆL Hulda forteller at den fysiske helsen ofte neglisjeres blant rus- og psykiatripasienter. Mange i denne gruppen lever inntil 15 år kortere enn befolkningen forøvrig. – Slike sosiale forskjeller innenfor helse kan vi ikke akseptere. Det behøves mer kompetanse i å se symptomer i sammenheng, for at vi skal kunne ivareta hele mennesket best mulig, sier hun. Lovisenberg diakonale høgskole har derfor gjennom flere år jobbet med å få på plass en master som innlemmer somatisk behandling for pasienter som har rus- og psykiatriutfordringer. Masteren er den første i sitt slag i Norge. – Denne kompetansen er etterspurt. Bare i Helse Sør-Øst er det behov for rundt 140 sykepleiere hvert år med slik

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

PÅ TOPP: Lovisenberg diakonale høgskole er førstevalget for veldig mange studenter. Her er rektor Hulda Gunnlaugsdóttir helt til høyre sammen med studentene fra venstre: Anne Hofslien Johnsen, Jakob Andersen, Matteus Hivand Hiorth og Emma Ørehagen.

spesialkompetanse. Vi snakker om en viktig milepæl med stor betydning for samfunnet, konstaterer Hulda og bekrefter samtidig at oppslutningen om de nye masterutdanningene har vært stor. Det gjelder også for bachelorutdannin-

gen i sykepleie ved Lovisenberg diakonale høgskole: Søkertallene er på rekordnivå. – Hvorfor er LDH førstevalget for så mange? – Høy faglig kvalitet og anbefalinger fra eget nettverk, sammen med tilgjengelige ansatte og et godt miljø på campus. Jeg

tror at nøkkelen for å lykkes er å orientere seg rundt de faktiske behovene til ansatte, pasienter og brukere i helseog omsorgssektoren. Som høyskole må vi alltid speile samfunnets kompetansebehov. Da må vi våge å være fremoverlente, understreker rektoren. • 33

MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026

i farten

Hva er nestekjærlighet for deg?

VIRGIE ACOSTA, sykepleier, Paulus sykehjem

– Nestekjærlighet er hjertets stille språk, en hånd som løftes og et smil som deles. Det er å se mennesker som verdifulle uansett hvem de er, og å vise omsorg, støtte og godhet både når det er lett og når det koster litt. Små handlinger betyr mye. ROY ANDRE BYHOLT, sykepleier, søvnklinikken, Lovisenberg Diakonale Sykehus – Nestekjærlighet i jobbsammenheng er for meg å anerkjenne at hver historie er unik. Jeg har stor tro på raushet og det å ville hverandre vel. Å se hele mennesket, ha respekt, lytte og møte pasienten med tilstedeværelse. VILMA CURAY OLSEN, gjestehusmedarbeider, Diakonissehuset – Jeg utøver nestekjærlighet ved å tilrettelegge for at gjester og kolleger skal ha det bra. God kommunikasjon er et viktig verktøy i jobben min, og humor og godt humør er viktig! Nestekjærlighet for meg er også å behandle folk likt, samme hvem de er. 34

SAMHANDLING: – Her er det mye og god samhandling, sier kommunaldirektør Helle Gjetrang om Ullensaker kommunes leie av korttidsplasser på Cathinka Guldbergs Sykehus.

Korttidsplasser på rekordtid

Ullensaker kommune trengte flere korttidsplasser til pasienter som kommer rett fra sykehus. Løsningen fant de hos Cathinka Guldbergs Sykehus på Jessheim. Tekst Julie Kordahl

– Fløyen i 5. etasje med 25 nye korttidsplasser kunne tas i bruk fire måneder etter at leieavtalen mellom Ullensaker kommune og Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg var signert. Det betyr at pasientene ikke blir liggende på sykehus lenger enn de må, og at vi slipper å leie korttidsplasser i andre kommuner, forteller Helle Gjetrang. Hun er kommunaldirektør for helsevern og sosial omsorg i Ullensaker. Anestesisykepleieren har lang og variert ledelsesbakgrunn fra helsetjenesten og store sykehus som Ullevål, Aker og AHUS. Nå leder hun arbeidet med utviklingen av helseog omsorgstjenestene i kommunen. HELSETJENESTE I ENDRING – Vi hadde behov for større volum når det gjelder korttidsplasser innen heldøgns omsorg. Men det er ikke hensiktsmessig

å bygge noe nytt og stort nå. Hele helsetjenesten er i stor omstilling, og vi trenger tid til å dimensjonere tjenestene våre etter behovene. Leieavtalen med Lovisenberg var en god mulighet i denne situasjonen, medgir Helle. Hun viser til Lovisenbergs lange historie innen helse og omsorg og ønsket om et tettere samarbeid på flere områder i tiden fremover. Det er allerede etablert samarbeid om både forskning og praksisplasser knyttet til Lovisenberg diakonale høgskole. Kommunaldirektøren ser det også som en fordel at tunge aktører som AHUS og Lovisenberg Rehabilitering er lokalisert i samme bygg. – Ingen helsetjeneste opererer i et vakuum i dette huset, og det er litt unikt. Her er det mye og god samhandling til det beste for pasienter og brukere, bekrefter hun.

MED TRO PÅ LIVET

AV BJØRN THORBJØRNSEN, prest i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg

Om å glemme kveldsmaten LEIETAGER: Ullensaker kommune har etablert 25 korttidsplasser for sine innbyggere i lokalene til Cathinka Guldbergs Sykehus på Jessheim.

POLITIKER PÅ KORTTIDSOPPHOLD Tilfeldig, men nesten som bestilt, dukket May Anne Brand opp i foajeen da vi besøkte Cathinka Guldbergs Sykehus. Som lokalpolitiker var hun med på å få denne korttidsavdelingen på plass – og har nå erfart å være på korttidsopphold nettopp her. – Hva tenker du om dette tilbudet «fra innsiden»? – Dette er noe av det smarteste kommunen har gjort og er et godt tiltak for å få på plass flere korttidsplasser raskt. Samlokaliseringen er også en stor fordel her på huset. Jeg måtte ikke gå mange meterne da jeg skulle innom AHUS for å ta en blodprøve i 1. etasje, sier hun begeistret. Under sitt korttidsopphold møtte Mary Anne noen bekjente til en kaffe foajeen. Praten gikk i politikk, meddeler den garvede lokalpolitikeren. Hun peker på verdien av gode arealer og fasiliteter som alle på huset kan benytte seg av. – Det betyr mye at det er lyst og fint. Flotte fellesarealer muliggjør nye bekjentskaper og hyggelig fellesskap på tvers, legger hun til. MANGE MULIGHETER Kommunaldirektøren forteller at Ullensaker kommune har skilt korttids- og langtidsplasser

geografisk fra hverandre. – Hva kjennetegner dem som får korttidsplass? – Tanken er at en som er på korttidsplass skal få den hjelpen som gjør at han eller hun kan reise hjem til seg selv igjen så snart som mulig. De av våre innbyggere som er her, kommer gjerne rett fra sykehusopphold. Andre kommer fra kommunal akutt døgnenhet (KAD) eller helsehuset. I noen tilfeller vil veien gå videre til langtidsplass på sykehjem, utdyper Helle. Hun er svært fornøyd med at kommunen fikk korttidsplasser så hurtig. – Vi har nok tenkt litt annerledes i organiseringen av tjenestetilbudet. Det har allerede gitt konkrete resultater. Fra å ha vært én av de verste i klassen med pasienter som blir liggende på sykehus i påvente av en plass i hjemkommunen, er vi nå én av de beste i regionen. Korttidsplassene i lokalene til Cathinka Guldbergs Sykehus bidrar sterkt til det, forteller kommunaldirektøren. Helle viser til at mange kommuner står overfor lignende utfordringer: – Flere kommuner har spurt om deres innbyggere også kan dra nytte av tilbudet her. Samarbeidet i regionen er godt, så her er det mange muligheter, understreker hun. •

Vi hadde olakjerre som barn. Lars hadde den fineste, og vi var litt misunnelige. Faren hans hadde funnet både hjul og speil i en søppelcontainer. I vårt barndoms paradis ble containeren sentral. Vi oppdaget skatter, og vi bygde både hytte i trærne og olakjerre av det vi fant. Når leksene var gjort, var det rett ut for å leke i gata. Vi glemte ofte kveldsmaten den gangen i ren begeistring og tilstedeværelse.

«Også i vrakrestene kan vi bygge noe nytt» Som voksen savner jeg skattejakten og leken. Alt har blitt så fornuftig og kjedelig i forhold til hvordan det var. Så planlagt og fornuftig. Men i skumringen forleden kvelden hørte jeg at det romsterte i containeren på parkeringsplassen rett ved meg. Det er rart hvordan noen lyder overdøver andre og får en til å høre ekstra godt etter. Situasjonen bragte frem et hav av gode minner fra min egen barndom, så jeg bare måtte gå bort for å se. Og ganske riktig: Oppi containeren så jeg en ivrig mann i 40-årene, og vi kom i prat. Han fortalte at han lette etter en gressklippermotor til en olakjerre. «Til din sønn?» spurte jeg. Han svarte ganske bestemt nei. Den var til ham selv. Den natten hadde jeg en drøm. Jeg så meg selv med lærhjelm og dykkebriller i en blodtrimmet olakjerre med veltebøyle på to hjul i Sinsen-rundkjøringen. Så lykkelig hadde jeg ikke vært siden sist jeg kjørte olakjerre, og jeg glemte kveldsmaten den dagen. Om det er søppel eller muligheter, kommer helt an på øyet som ser. Også i vrakrestene kan vi bygge noe nytt, samtidig som vi gjenvinner barnet i oss. • 35

Returadresse: Diakonissehuset Lovisenberg Lovisenberggata 15 A, 0456 Oslo

Møtesteder på Lovisenberg Følg oss gjerne på Facebook

FRISTEDET

ONSDAGSANDAKT

Kulturkvelder i Lovisenberg kirke

Kristent fellesskap i hverdagen

Første onsdag i måneden.

Onsdager kl. 11.00–11.30 i kapellet, andre etasje på Diakonissehuset.

Måltidsfellesskap og et sted å ta tilbake den sakte tiden. Fellesmåltid kl. 17.00 i Mor Guldberg-stuen på Diakonissehuset. I kirken kl. 18.00.

TANKESTEDET

TORSDAGSANDAKT

Måltidsfellesskap, refleksjon og den gode samtalen

Næring til livet

Siste onsdag i måneden kl. 16.00–17.30 i Mor Guldberg-stuen på Diakonissehuset.

En rolig stund med andakt, bønn og sang.

Torsdager kl. 12.00–12.30 i kirkerommet på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg.

For mer informasjon: Telefon 22 35 83 00 (Diakonissehusets sentralbord)