MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026
HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN
Ny tro på livet Hvert år forsvinner 700 mennesker fordi de ikke klarte mer. Rundt 4000 forsøker å ta sitt eget liv. Hos Livslosen på Lovisenberg er det hjelp å få for dem som opplever at livet rakner og ikke ser veien videre. Her har flere hundre fått nytt håp. Vi har møtt tre av dem, som modig deler sine fortellinger om livets utfordringer. De kunne ha havnet i den dystreste statistikken som finnes. Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby
I denne hovedsaken deler vi historier om mennesker som valgte livet. Tømreren som sluttet å snakke, presten som ble reddet av en begravelse – og kunstneren som satte seg på toget da selvmordstankene kom. Du kan også lese om Lovisenbergs ambisjon om å ha livsloser over hele landet. .
8
9
MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026
HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN
Lever med selvmordstanker
F
Han henger trygt oppetter husvegger og klatrer med letthet på tak i Follo og omegn. Men innimellom går tømreren ned for telling og kan bli farlig for seg selv.
or Espen Søland er ikke selvmordstanker noe som plutselig dukket opp. De har fulgt ham siden han var tenåring. Gjennom årene har lært seg hvordan han kan holde de mørke tankene i sjakk. Helt til de tar overhånd. – Jeg var ganske liten første gang jeg husker at jeg følte meg annerledes. Andre barn viste glede og begeistring når de fikk presanger. Jeg opplevde ikke den boblende lykken og skjønte at jeg ikke var som alle andre, utdyper han. Foreldrene har bekreftet dette for Espen. Allerede da han var baby, var det merkbart: Han lo og sprudlet ikke, slik hans søsken hadde gjort. – Da jeg var 10–11 år, ble det vanskelig, og jeg ville ikke gå på skolen. Jeg tror det var en ny lærer og oppussing hjemme som ble for mye. Siden har jeg forstått hvor viktig det er å ha en trygg base for at jeg skal ha det bra.
mye. At jeg var tom. Og da ble det akutt. Espen innså at han trengte hjelp og tok kontakt med lege og akutt-team i kommunen der han bor. Timen han trengte var elleve dager unna. Han var for frisk fordi han var i arbeid og ikke sykmeldt. Det var ikke noe bedre tilbud til ham, selv om det indre trykket var blitt farlig høyt. – Akutt for meg er her og nå. Nå er det slutt, tenkte jeg. Jeg klarer ikke mer. – Hva gjorde du da? – Jeg har en avtale med meg selv om
SLUTTET Å SNAKKE Espen har samboer og en datter på seks. Han er oppvokst på Nordstrand i Oslo, men de tre bor i Ski for å ha mer plass rundt seg. Mye er bra i livet, selv om selvmordstankene tidvis melder seg. – Over tid har jeg fått tilbud om og tilegnet meg mestringsstrategier. De gjør at jeg kan leve et best mulig liv, selv om denne vedvarende nedstemtheten innimellom er utfordrende å håndtere. Det skjedde i 2024. Han levde et liv der han stod opp om morgenen, tok på seg arbeidsklær, hentet og leverte datteren i barnehagen. Så sluttet han å snakke. Da stilte samboeren det viktige spørsmålet: «Espen, hva skjer?» – Jeg sa: «Nå har jeg ikke mer.» Jobben har alltid vært et fristed og gitt meg pause fra mitt eget hode. Men så var det ikke slik lenger. De suicidale tankene kom. Jeg hadde ikke merket at det ble for
at jeg skal prøve alt jeg kan før den siste utvei. Det skylder jeg både samboeren og datteren min, svarer han kontant.
10
«Det som er viktig i livet, ble klarere» Espen Søland
FØR OG ETTER LIVSLOSEN Det var fastlegen som foreslo å ringe Livslosen. Espen tok kontakt, fikk oppfordring om å holde ut og løfte om at han ville bli oppringt neste dag. Samme uke sjekket han inn som gjest på Livslosen. – Det var litt rart å komme dit, for jeg hadde ikke fått forberedt meg. Men da jeg fikk velge rom og hadde summet meg, kjente jeg at her er jeg i gode hender. Jeg tenkte at nå kan jeg senke guarden. Og det var det viktigste. – Hva betydde dette for deg? – Det er et før og etter mitt opphold på Livslosen. Jeg møtte så mye omsorg, medmenneskelighet og oppriktig nysgjerrighet på meg som person. Det var veldig sterkt å møte mennesker som brydde
seg slik om meg, sier han ettertenksomt. Espen trekker i særdeleshet frem møtet med Livslosens mange frivillige: – Én ting er de ansatte som jobber der og får lønn. De frivillige bruker av sin egen fritid for å hjelpe meg og andre som trenger det, reflekterer han. IKKE ALENE Datteren fylte fem år da Espen var på Livslosen. Han innrømmer at det var tøft å være der da. Men 5-årsbursdagen ble markert ved hjelp av FaceTime. – Jeg var helt slått ut da jeg kom og fikk hjelp til å komme meg opp i stående posisjon. På Livslosen fikk jeg prentet inn at jeg ikke er alene. – Selv har jeg sagt til en del mennesker at de kan sende meg en SMS når de kjenner at de vanskelige tankene kommer. Også jeg har noen jeg sender slike meldinger til. Når man har sagt ifra, blir det mindre farlig – og man er mindre alene. Espen er klar på hva oppholdet på Livslosen har betydd for ham: – Jeg var i en akutt og livsfarlig situasjon da jeg kom dit. Så fikk jeg lagt fra meg ryggsekken og samlet krefter til å bære den videre. Ikke minst fikk jeg hjelp til å stake ut en ny kurs. Jeg kjente at det som er viktig i livet, ble klarere. Ikke minst ble det veldig tydelig for meg hvor mye jeg savnet samboeren, datteren og hunden – ja, alle som er glad i meg. Jeg fikk lyst til å dra til Langedrag og bade, og jeg ble koblet på mine ønsker og behov. At samboeren så ham, er Espen svært takknemlig for: – Det synes jo ikke alltid utenpå hvordan man har det inni seg. Hun stilte meg et livsviktig spørsmål, som gjorde at jeg tok grep og fikk hjelp hos Livslosen. Espen har valgt å være åpen om sine utfordringer: – Jeg kjenner ingen skam ved at det er som det er; jeg har bare hatt uflaks i livet, erkjenner han.
STERKT INNTRYKK: – Det er et før og etter mitt opphold på Livslosen. Jeg møtte så mye omsorg og medmenneskelighet, understreker Espen Søland.
11
MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026
HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN
Reddet av en begravelse
D
Elisabeth Eriksen hadde satt sluttdato for sitt liv. En begravelse gjorde at presten utsatte sin plan i noen timer. I dag takker hun Livslosen for at hun lever.
et hadde ballet på seg i livet mitt over flere år. I 2024 toppet det seg for alvor. Jeg så ingen vei videre og valgte det som kunne ha blitt min siste dag. Så ble jeg spurt om å forrette i en begravelse nettopp på denne dagen, forteller Elisabeth. Hun svarte ja, slik hun alltid gjør når hun blir spurt om noe som gjelder Kirken: – Jeg forskjøv tidspunktet for den planlagte handlingen til etter begravelsen. Kvelden før sendte jeg en avskjedshilsen til min mentor, der jeg fortalte at jeg ikke lenger så poenget med å leve. Mentoren svarte med det som skulle bli et avgjørende telefonnummer: – Jeg ringte nummeret og sa: «Hei, jeg heter Elisabeth. Jeg vet ikke hvor jeg har ringt eller hvorfor.» Slik ble jeg kjent med Livslosen. På vei inn i kirken til begravelsen fikk jeg telefon med bekreftelse på at jeg var velkommen på Livslosen dagen etter. Det reddet meg, medgir hun.
GOD HJELP: – Jeg kom til Livslosen som Elisabeth med selvmordstanker og dro derifra med håp og verktøy, sier Elisabeth Eriksen.
12
SOM Å KOMME HJEM Mannen hennes kjørte Elisabeth fra Odalen til Oslo i januar 2025. De kom altfor for tidlig og ventet lenge på parkeringsplassen før hun gikk inn i resepsjonen på Lovisenbergs gjestehus. Der ble hun hentet og tatt med til Livslosens lokaler i tredje etasje. – Det var så godt å komme dit. Da jeg gikk over dørstokken der, kjente jeg at her er det noe som sitter i veggene. Atmosfæren minnet om et hjem – og jeg fikk følelsen av å komme hjem. Jeg fikk vite om hva jeg kunne vente meg av samtaler, at det var fint om jeg ville komme til frokost, og at de andre måltidene var litt mer flytende i forhold til klokkeslett, sier hun. Elisabeth rigget seg til på rommet, hvor det var høyt under taket. En enkel seng, et stort rutevindu, et skap og et bord.
Vegger i svak grønntone. Hun pakket ut det hun hadde med. Det var like mye tegnesaker som klær. Elisabeth er en habil tegner og har sin egen karakteristiske strek. – Tegning er mitt språk når jeg mangler ord. Kvelden før jeg kom til Livslosen, tegnet jeg et sammenkrøpet menneske på gulvet. Etter den første dagen, tegnet jeg en trestubbe med et nytt og grønt skudd i. Da hadde jeg et håp om å få et håp, beretter hun.
«Jeg fikk følelsen av å komme hjem» Elisabeth Eriksen
MYE Å LEVE FOR Privat er Elisabeth en del av en stor flokk. Mann og barn, bonusbarn og fosterbarn. Hest, hund og fire katter har hun også. – Man skulle jo tro at du hadde mange og mye å leve for? – Det har jeg. Jeg ville egentlig ikke dø. Men jeg ønsket veldig sterkt å få stoppet smertene jeg bar på fra ubearbeidede traumer. Elisabeth har vært igjennom mye. Sterke hendelser i både arbeidsliv og liv har satt sine spor. – Hva skjedde med deg på Livslosen? – Jeg fikk tid, rom og mulighet til å snakke om det som lå så tungt over meg. Der møtte jeg mennesker som tålte mine ord, tanker, følelser, erfaringer og historier. Som tilbød meg samtaler og hørte meg ut. Det ga meg rom til å jobbe med meg selv. Jeg kom dit som Elisabeth med selvmordstanker og dro derifra med
håp og nye verktøy, utdyper hun og fortsetter: – Det var godt å møte så mange ulike mennesker, både ansatte og frivillige, som ville meg vel og hjalp meg med å finne indre trygghet. Den har jeg tatt med meg videre. Ikke minst betydde det mye å bli møtt som gjest og ikke pasient. Elisabeth trekker også frem hvor betydningsfulle de andre hun møtte på Livslosen var: – Alle gjester på Livslosen var der av nøyaktig samme grunn: De hadde selvmordstanker, som meg. Men årsakene var forskjellige. Hun opplevde et fellesskap med gode samtaler og mye galgenhumor. – Personlig har jeg tatt med meg erfaringer fra alle jeg møtte; ansatte, frivillige og gjester, som er blitt til noe sterkt inni meg og har bidratt til hvordan jeg nå ser på meg selv. Jeg fikk på en måte en familie som jeg ikke visste at jeg hadde, reflekterer Elisabeth. MEDVANDRER I LIVET I 2022 gikk Elisabeth pilegrimsleden til Santiago de Compostela i Spania. – Der kan man gå etapper alene eller sammen med andre. «Buen camino», sa vi når vi møtte noen og ville ønske «god tur videre langs veien». Eller «Ultreia», som betyr at reisen ikke er over når målet er nådd, fordi du er på en mental vei. Elisabeth mener at dette er det som skjer på Livslosen: De ansatte og frivillige går den mentale veien sammen med dem som trenger det; de er medvandrere. – Vi mennesker har en mental helse som svinger. Etter å ha vært på Livslosen, har jeg lært mer om å være min egen medvandrer, understreker presten, som ofte selv er medvandrer i andres liv. Elisabeth er fortsatt prest, men arbeider nå i egen virksomhet. Hun tilbyr blant annet samtaler, livsmestring, sjelesorg og kirkelige handlinger. 13
MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026
HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN
Overmannet av ensomhet Harald Bredholt er kunstner, musiker og dikter. Det kan være en krevende komposisjon. En utstilling gjorde at det nesten tippet.
H
an hadde to bidrag på en utstilling i Steinkjer i 2024. Det ene var et innholdsrikt og langt dikt som rullet og gikk over en storskjerm i 14 minutter. Det andre var en film der han selv illuderte ild og danset gjennom en skog i en «guloransjerød» kjole. – Det var mange på utstillingsåpningen, men jeg kjente ingen. Jeg hadde gitt alt for å få til det jeg skulle stille ut. Men det var bare én som kom og ga uttrykk for det hun hadde sett. Bare én, sier Harald stille. Begge bidragene på utstillingen falt inn i de gjennomgående temaene i hans kunstneriske arbeider: Utforskning av kjønn og identitet, natur og bærekraft, utenforskap og psykisk sykdom, menneskers manglende eller ambivalente forhold til naturen og hverandre. Med filmen tok han også et steg da han for første gang brukte seg selv som hovedperson. – Å bruke seg selv i verkene sine er sårbart. Man må forholde seg til hva folk tenker og mener om verket, påpeker han. MØRKE TANKER Harald var mentalt utkjørt da han kom hjem etter utstillingsåpningen. – Jeg kjente ikke ett menneske i Bodø og hadde ingen å snakke med om denne opplevelsen. Da ble jeg overmannet av ensomhet og tanker om å ta mitt eget liv. Prosessen med å filme seg selv dansende gjennom skogen som ild hadde vært fin, men også krevende, fordi han var så mye alene i denne perioden: – Etter utstillingen tenkte jeg at det var minst styr for andre om jeg hengte meg i den skogen, så ingen behøvde å vaske i leiligheten eller være plaget over å være der senere, forteller Harald. Da selvmordstankene ble påtrengende, ringte han Mental Helse, som anbefalte 14
Livslosen. Noen dager senere satt han på toget fra Bodø til Oslo og Livslosen. – Hva var ditt største behov da? – Det jeg trengte mest av alt, var å få snakke fysisk med noen som visste hva selvmordstanker er og hva de gjør med kroppen og sinnet. Om ensomheten, forvirringen, skyldfølelsen og desperasjonen. Jeg hadde behov for at det var noen som kunne lytte, minnes han og fortsetter: – Jeg trengte å være et sted der det var trygt. Hos Livslosen fikk jeg omsorg og
«Jeg fikk det bedre allerede første dag» Harald Bredholt
ble møtt av medmennesker som hadde tid til meg og det jeg strevde med. Jeg fikk det bedre allerede første dag jeg var der. – Var det nok til å se annerledes på livet? – Ja, det føltes slik. Jeg fikk hjelp til å finne verktøy og veier videre. Stress og press er ikke så bra for meg. Det er jo utfordrende når min identitet er knyttet til kunsten. Å jobbe som kunstner innebærer at man må yte sitt aller beste, ofte under tidspress og med uforutsigbar økonomi, utdyper han. ENSOMHET OG UTENFORSKAP Harald er født i Danmark og vokste opp med familie i landsbyen Agri på Mols. Han hadde ikke mye til felles med dem han gikk på skole med. Selv brukte han tid på musikk, spilte gitar og tegnet, da som nå, og likte veldig godt å være ute i naturen. Moren og faren skilte lag da han var ti år. – Jeg var nok et ensomt barn, sier
han ettertenksomt. Veien inn i voksenlivet bød også på noen humper: – Etter videregående skole hadde jeg problemer med rus og bodde i garasjer og forlatte bygg i Århus. Dette klarte jeg å løse før jeg begynte på en profesjonsutdannelse som teatermaler, da jeg på fulltid malte kulisser på Det Kongelige Teater i København. Jobb og utdannelse på samme tid ble for mye, vedgår Harald. Ønsket om å være nærmere naturen var noe av det som trakk da Harald valgte å flytte til Norge og Trondheim. Der fikk han sin master i billedkunst på Kunstakademiet. – På Kunstakademiet var jeg veldig sosial, men studievennene forsvant etter endt utdannelse. Tidvis kjenner jeg på en dyp ensomhet, medgir Harald. Å BLI GODT SETT Når oppholdet på Livslosen er over, får de som har vært der tilbud om en oppfølgingssamtale på telefon og to håndskrevne og personlige brev. – I det første brevet fortalte to ansatte om hvordan de hadde oppfattet meg på Livslosen. Jeg følte at jeg ble riktig godt sett, og det betydde veldig mye, forteller Harald, som hadde både tegnesaker og gitar i bagasjen. Han vedgår at livet er krevende, også etter at han var hos Livslosen. – Likevel har jeg det bedre enn noen gang i mitt voksenliv. Jeg er veldig takknemlig for hjelpen jeg fikk. Og vet at jeg må være våken når tanker og følelser beveger seg i feil retning; når det kan bli svart. Da er det viktig å tenke at jeg og det jeg gjør er bra nok, poengterer han. Hendelsen som gjorde at han mistet fotfestet stikker dypt. Han har lært noe viktig: – Å føle seg sett og hørt er en av de største gavene vi kan få fra eller gi til et annet menneske, understreker Harald. •
MÅ PASSE PÅ: – Jeg vet at jeg må være våken når tanker og følelser begynner å bevege seg i feil retning, erkjenner Harald Bredholt.
15
MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026
HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN
LIVSLOSEN REDDER LIV – vil nå hele Norge
– Livslosen redder liv. Mange liv. Derfor er visjonen klar: Vi vil etablere tilbudet i alle landsdeler, slik at mennesker med selvmordstanker kan få hjelp i tide der de bor, kunngjør Vidar Haukeland. Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby
H
an er administrerende direktør i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg og initiativtager til Livslosen. I 2021, midt under pandemien, åpnet Livslosen dørene på Lovisenberg i Oslo. Ideen var å etablere et lavterskeltilbud for mennesker med selvmordstanker. Uten journalføring, medikamenter eller krav om diagnose. – Siden den gang har rundt 600 mennesker i dyp livskrise fått hjelp hos Livslosen på Lovisenberg. Her kan man sjekke inn som gjest i inntil fem døgn og få mat, søvn, trygghet og tilbud om samtaler. Gjestenes egne tilbakemeldinger viser at oppholdet har vært et vendepunkt for mange, forteller Vidar. OMSORG OG MEDMENNESKELIGHET Oppstarten av Livslosen ble mulig gjennom offentlig støtte og egne midler fra Diakonissehuset. De ansatte arbeider som livsloser og tar imot gjester fra hele landet. – Hva gjør en livslos? – Livslosene er godt skodd for å hjelpe mennesker i livskrise videre og skape håp. Metodene er enkle, men krevende: Livslosene viser omsorg, har samtaler og gir av seg selv som medmennesker. Det er ikke hvem som helst som kan jobbe hos Livslosen, understreker Vidar og legger til: – Alle trenger en los. Selv det største hangarskipet i verden må ha los når det skal inn Oslofjorden. En los leder deg trygt i havn, eller ut i åpen sjø. Slik er 16
det også med livslosene og de mange frivillige som holder dette døgnåpne tilbudet i gang. De loser deg videre. Vidar vektlegger betydningen av de frivillige: – Frivilligheten er vesentlig. Det betyr mye for våre gjester at noen bruker fritiden sin på å være der for nettopp dem. De frivillige bidrar med levd liv, tid og medmenneskelighet. Det skaper likeverd og håp.
MÅ BRYTE VOND SIRKEL Stiftelsens administrerende direktør er brennende opptatt av hva som driver mennesker til å ta sitt eget liv – eller til å vurdere det: – Kanskje har du fått deg en på trynet i livet. Gjort noe som skader din anseelse. Begått underslag, mistet jobben, gått gjennom samlivsbrudd, er rammet av alvorlig sykdom eller har mistet et barn. Altfor mange som tar sitt eget liv har aldri søkt hjelp. Samtidig vet vi at over 70 prosent av disse er menn, opplyser Vidar.
– Er menn mer utsatt for selvmord? – Ja, tallene er tydelige. Menn er særlig sårbare i enkelte livskriser, som samlivsbrudd og økonomiske utfordringer. De utgjør rundt 40 prosent av gjestene hos Livslosen. Dette er langt flere enn i mange tradisjonelle hjelpetjenester, påpeker Vidar. Statistikken for selvmord er dyster lesning: – Over 700 mennesker tar sitt eget liv i Norge hvert år, og om lag 4 000 forsøker. Anslagsvis 50 000 familiemedlemmer, venner og andre nærstående blir berørt hvert eneste år. Bak hvert tall finnes et menneske. Og en krets av mennesker som må leve videre med tapet. Den vonde sirkelen må brytes, poengterer Vidar. Han erkjenner at flere tiltak må settes inn: – Ferdes man på sjøen, er det fartsgrenser og påbud om redningsvest. I trafikken har vi sertifikat, sikkerhetsbelter og midtdelere som hindrer frontkollisjoner. Vi aksepterer at flere sikkerhetstiltak må virke sammen. Slik må vi også tenke i selvmordsforebyggingen, mener han. DYPE RINGVIRKNINGER Vidar viser til erfaringene med Livslosen, der mennesker med selvmordstanker får hjelp på et kritisk punkt i livet. – Et menneske kan komme til et punkt der livet oppleves uutholdelig og man ikke ser noen vei videre. Vi vil forstå mer av hva som fører mennesker dit, slik at vi kan forhindre selvmord. Hovedmålet er å nå kvinner og menn i faresonen før det
VENDEPUNKT: – Livslosene er godt skodd for å hjelpe mennesker i livskrise videre og skape håp, sier Vidar Haukeland, initiativtager til det selvmordsforebyggende tilbudet på Lovisenberg.
17
MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026
skjer. Med Livslosen er det nettopp det vi gjør, sier Vidar med ettertrykk. Det var han som hadde ideen om å etablere Livslosen: – Hendelser i egne nære relasjoner vekket engasjementet mitt. Jeg har også sett hvordan et selvmord rammer hele kretsen rundt. Men en idé redder ingen liv alene. Jeg vil rette en varm takk til Erik Normann og Ingrid Nyhus, og til alle ansatte og frivillige. De gjorde Livslosen til virkelighet og bærer tilbudet hver dag. Det er jeg både takknemlig for og ydmyk overfor, understreker Vidar og utdyper videre: – De som står igjen, kan kjenne på dyp fortvilelse. Det er naturlig å gruble over hvorfor de ikke så det komme, tenke på spørsmål de burde ha stilt og hva de kunne ha gjort for å forhindre selvmordet. Han minner om at selvmord synes å være smittsomt i familier og miljøer der det skjer: – Ikke bare går liv tapt; det er så mange dyptgripende ringvirkninger blant de etterlatte. Dessverre er det slik at selvmord ofte har en smitte-effekt når det først har skjedd. I noen familier kan det se ut til at det går i arv. I vennekretser
og miljøer rundt den som ga opp, er det også en tendens til at flere kan velge det samme. Derfor er både forebygging og støtte til de etterlatte så viktig. Det er mange grunner til å anta at antall selvmord er betydelig høyere enn statistikken viser: – Er overdoser selvmord, eller var det 18
HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN
bare noe som gikk galt? Er det selvmord når eldre samler piller til en dødbringende dose? Hva med de mange bilistene som skjærer over i feil kjørebane og braser mot et vogntog eller rett i fjellveggen? Statistikken, slik vi kjenner den, favner ikke alt og alle, påpeker Vidar. HÅPETS VEGG I Livslosens lokaler på Lovisenberg i Oslo er det en «Håpets vegg». Her henger det lapper med hilsener fra mennesker som har hatt glede og nytte av Livslosens forebyggende tilbud. Det er som en åpen gjestebok fylt med takknemlighet, håp og tydelige budskap. – «Håpets vegg» viser at dette virker. Man kan stå lenge foran den og lese gjestenes tilbakemeldinger. Det er sterke historier i kortformat om hva oppholdet har betydd: «Håpløsheten er borte.» «Retning og håp er tilbake.» Og kanskje den sterkeste: «Barna mine har fortsatt en far, takket være Livslosen», sier Vidar ettertenksomt. – Hvem kommer til Livslosen? – Det er deg og meg. Direktører, sjåfører, IT-folk og lærere – unge, middelaldrende og eldre, fra alle samfunnslag. Før eller siden trenger de fleste av oss hjelp i livet, uansett hvor høyt man er på strå. Vi bærer alle på noe som kan bli satt på prøve når livet plutselig slår sprekker, erkjenner Vidar. Mange er heller ikke bevisst om hva de bærer med seg, før en hendelse plutselig gjør den synlig: – Livet er uforutsigbart. Ingen av oss vet hva som venter bak neste sving. Kriser og plutselige hendelser gjør ikke forskjell på folk. De rammer høy og lav. Jo høyere fallet er, desto større er krisen.
NYBROTTSARBEID Vidar har bred bakgrunn og erfaring fra ulike roller innenfor helsesektoren, blant annet som sykehusdirektør på Lovisenberg, prosjektdirektør i Helse Sør-Øst og bydelsdirektør i Bydel Vestre Aker. – Hva er spesielt med Livslosen sammenlignet med andre tiltak? – Alle tilbud til medmennesker i sårbare livssituasjoner er viktige på hver sine måter. Forskjellen er at gjestene kan bo her i inntil fem døgn og få ro, søvn, måltider, fellesskap, samtaler og praktisk hjelp – uten å bli pasienter. Det skrives ingen journaler og gis ingen diagnose, men gjestene får hjelp til å finne håp for veien videre.
undersøkelser klare signaler: 96 prosent opplever at tilbudet har hjulpet, og 77 prosent forteller at selvmordstankene ble mindre under oppholdet. Blant menn er tallet 93 prosent. Alle som svarte, opplevde det som trygt å være på Livslosen. – Hva har Stiftelsen lært etter fem år med Livslosen? – Det viktigste er dette: Vi vet, gjennom gjestenes egne historier, at Livslosen redder liv. Å redde ett menneske betyr alt for den det gjelder, for familie og venner – og for samfunnet, sier Vidar og fortsetter: – Når et menneske har forsøkt å ta sitt eget liv, lever de nærmeste ofte lenge
med frykten. Har du et barn, en mann eller en far som har gjort et forsøk, kan en telefon sent på kvelden være nok til at hjertet stopper et øyeblikk. Livslosen på Lovisenberg i Oslo er den
eneste i sitt slag i Norge. Tilbudet er enkelt i sin grunntanke, ikke spesielt ressurskrevende – og det virker. – Derfor håper vi å få muligheten til å etablere Livslosen med nye enheter i alle landsdeler; i nord, sør, øst, vest og i midten av Norge, sier Vidar. Han opplyser at årlige kostnader for ordinær drift vil være rundt 15 millioner kroner for hver enhet: – Sammenlignet med de menneskelige og samfunnsmessige kostnadene ved selvmord, er dette en overkommelig investering. Jeg tror politikerne forstår kraften i dette. Nå trenger vi at bevilgende myndigheter er med og gjør Livlosen reelt landsdekkende, understreker Vidar. •
Vidar mener at Livslosen passer godt inn i ånden og tradisjonen til Stiftelsen, som har som formål å bistå mennesker i sårbare livssituasjoner. Livslosen har også et godt samarbeid med hjelpetelefonene i regi av Mental Helse og Kirkens SOS. De tilbyr samtaler til mennesker i krise og oppfordrer ofte innringere om å ta kontakt med Livslosen hvis et slikt tilbud synes relevant. – Innenfor sin målgruppe er Livslosen et nybrottsarbeid. Tilbudet hadde ikke eksistert om vi ikke hadde tatt initiativet, tilføyer Vidar. GODE RESULTATER Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging gjennomfører følgeforskning på Livslosen. Analysene pågår. Samtidig gir anonyme gjeste-
TRYGGHET: Her kan Livslosens gjester komme og bo i inntil fem døgn. De får mat, søvn, ro, trygghet og tilbud om samtaler. 19