MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026
HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN
Ny tro på livet Hvert år forsvinner 700 mennesker fordi de ikke klarte mer. Rundt 4000 forsøker å ta sitt eget liv. Hos Livslosen på Lovisenberg er det hjelp å få for dem som opplever at livet rakner og ikke ser veien videre. Her har flere hundre fått nytt håp. Vi har møtt tre av dem, som modig deler sine fortellinger om livets utfordringer. De kunne ha havnet i den dystreste statistikken som finnes. Tekst Solveig Jølstad Foto Emmaline Sophie Hekneby
I denne hovedsaken deler vi historier om mennesker som valgte livet. Tømreren som sluttet å snakke, presten som ble reddet av en begravelse – og kunstneren som satte seg på toget da selvmordstankene kom. Du kan også lese om Lovisenbergs ambisjon om å ha livsloser over hele landet. .
8
9
MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026
HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN
Lever med selvmordstanker
F
Han henger trygt oppetter husvegger og klatrer med letthet på tak i Follo og omegn. Men innimellom går tømreren ned for telling og kan bli farlig for seg selv.
or Espen Søland er ikke selvmordstanker noe som plutselig dukket opp. De har fulgt ham siden han var tenåring. Gjennom årene har lært seg hvordan han kan holde de mørke tankene i sjakk. Helt til de tar overhånd. – Jeg var ganske liten første gang jeg husker at jeg følte meg annerledes. Andre barn viste glede og begeistring når de fikk presanger. Jeg opplevde ikke den boblende lykken og skjønte at jeg ikke var som alle andre, utdyper han. Foreldrene har bekreftet dette for Espen. Allerede da han var baby, var det merkbart: Han lo og sprudlet ikke, slik hans søsken hadde gjort. – Da jeg var 10–11 år, ble det vanskelig, og jeg ville ikke gå på skolen. Jeg tror det var en ny lærer og oppussing hjemme som ble for mye. Siden har jeg forstått hvor viktig det er å ha en trygg base for at jeg skal ha det bra.
mye. At jeg var tom. Og da ble det akutt. Espen innså at han trengte hjelp og tok kontakt med lege og akutt-team i kommunen der han bor. Timen han trengte var elleve dager unna. Han var for frisk fordi han var i arbeid og ikke sykmeldt. Det var ikke noe bedre tilbud til ham, selv om det indre trykket var blitt farlig høyt. – Akutt for meg er her og nå. Nå er det slutt, tenkte jeg. Jeg klarer ikke mer. – Hva gjorde du da? – Jeg har en avtale med meg selv om
SLUTTET Å SNAKKE Espen har samboer og en datter på seks. Han er oppvokst på Nordstrand i Oslo, men de tre bor i Ski for å ha mer plass rundt seg. Mye er bra i livet, selv om selvmordstankene tidvis melder seg. – Over tid har jeg fått tilbud om og tilegnet meg mestringsstrategier. De gjør at jeg kan leve et best mulig liv, selv om denne vedvarende nedstemtheten innimellom er utfordrende å håndtere. Det skjedde i 2024. Han levde et liv der han stod opp om morgenen, tok på seg arbeidsklær, hentet og leverte datteren i barnehagen. Så sluttet han å snakke. Da stilte samboeren det viktige spørsmålet: «Espen, hva skjer?» – Jeg sa: «Nå har jeg ikke mer.» Jobben har alltid vært et fristed og gitt meg pause fra mitt eget hode. Men så var det ikke slik lenger. De suicidale tankene kom. Jeg hadde ikke merket at det ble for
at jeg skal prøve alt jeg kan før den siste utvei. Det skylder jeg både samboeren og datteren min, svarer han kontant.
10
«Det som er viktig i livet, ble klarere» Espen Søland
FØR OG ETTER LIVSLOSEN Det var fastlegen som foreslo å ringe Livslosen. Espen tok kontakt, fikk oppfordring om å holde ut og løfte om at han ville bli oppringt neste dag. Samme uke sjekket han inn som gjest på Livslosen. – Det var litt rart å komme dit, for jeg hadde ikke fått forberedt meg. Men da jeg fikk velge rom og hadde summet meg, kjente jeg at her er jeg i gode hender. Jeg tenkte at nå kan jeg senke guarden. Og det var det viktigste. – Hva betydde dette for deg? – Det er et før og etter mitt opphold på Livslosen. Jeg møtte så mye omsorg, medmenneskelighet og oppriktig nysgjerrighet på meg som person. Det var veldig sterkt å møte mennesker som brydde
seg slik om meg, sier han ettertenksomt. Espen trekker i særdeleshet frem møtet med Livslosens mange frivillige: – Én ting er de ansatte som jobber der og får lønn. De frivillige bruker av sin egen fritid for å hjelpe meg og andre som trenger det, reflekterer han. IKKE ALENE Datteren fylte fem år da Espen var på Livslosen. Han innrømmer at det var tøft å være der da. Men 5-årsbursdagen ble markert ved hjelp av FaceTime. – Jeg var helt slått ut da jeg kom og fikk hjelp til å komme meg opp i stående posisjon. På Livslosen fikk jeg prentet inn at jeg ikke er alene. – Selv har jeg sagt til en del mennesker at de kan sende meg en SMS når de kjenner at de vanskelige tankene kommer. Også jeg har noen jeg sender slike meldinger til. Når man har sagt ifra, blir det mindre farlig – og man er mindre alene. Espen er klar på hva oppholdet på Livslosen har betydd for ham: – Jeg var i en akutt og livsfarlig situasjon da jeg kom dit. Så fikk jeg lagt fra meg ryggsekken og samlet krefter til å bære den videre. Ikke minst fikk jeg hjelp til å stake ut en ny kurs. Jeg kjente at det som er viktig i livet, ble klarere. Ikke minst ble det veldig tydelig for meg hvor mye jeg savnet samboeren, datteren og hunden – ja, alle som er glad i meg. Jeg fikk lyst til å dra til Langedrag og bade, og jeg ble koblet på mine ønsker og behov. At samboeren så ham, er Espen svært takknemlig for: – Det synes jo ikke alltid utenpå hvordan man har det inni seg. Hun stilte meg et livsviktig spørsmål, som gjorde at jeg tok grep og fikk hjelp hos Livslosen. Espen har valgt å være åpen om sine utfordringer: – Jeg kjenner ingen skam ved at det er som det er; jeg har bare hatt uflaks i livet, erkjenner han.
STERKT INNTRYKK: – Det er et før og etter mitt opphold på Livslosen. Jeg møtte så mye omsorg og medmenneskelighet, understreker Espen Søland.
11
MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026
HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN
Reddet av en begravelse
D
Elisabeth Eriksen hadde satt sluttdato for sitt liv. En begravelse gjorde at presten utsatte sin plan i noen timer. I dag takker hun Livslosen for at hun lever.
et hadde ballet på seg i livet mitt over flere år. I 2024 toppet det seg for alvor. Jeg så ingen vei videre og valgte det som kunne ha blitt min siste dag. Så ble jeg spurt om å forrette i en begravelse nettopp på denne dagen, forteller Elisabeth. Hun svarte ja, slik hun alltid gjør når hun blir spurt om noe som gjelder Kirken: – Jeg forskjøv tidspunktet for den planlagte handlingen til etter begravelsen. Kvelden før sendte jeg en avskjedshilsen til min mentor, der jeg fortalte at jeg ikke lenger så poenget med å leve. Mentoren svarte med det som skulle bli et avgjørende telefonnummer: – Jeg ringte nummeret og sa: «Hei, jeg heter Elisabeth. Jeg vet ikke hvor jeg har ringt eller hvorfor.» Slik ble jeg kjent med Livslosen. På vei inn i kirken til begravelsen fikk jeg telefon med bekreftelse på at jeg var velkommen på Livslosen dagen etter. Det reddet meg, medgir hun.
GOD HJELP: – Jeg kom til Livslosen som Elisabeth med selvmordstanker og dro derifra med håp og verktøy, sier Elisabeth Eriksen.
12
SOM Å KOMME HJEM Mannen hennes kjørte Elisabeth fra Odalen til Oslo i januar 2025. De kom altfor for tidlig og ventet lenge på parkeringsplassen før hun gikk inn i resepsjonen på Lovisenbergs gjestehus. Der ble hun hentet og tatt med til Livslosens lokaler i tredje etasje. – Det var så godt å komme dit. Da jeg gikk over dørstokken der, kjente jeg at her er det noe som sitter i veggene. Atmosfæren minnet om et hjem – og jeg fikk følelsen av å komme hjem. Jeg fikk vite om hva jeg kunne vente meg av samtaler, at det var fint om jeg ville komme til frokost, og at de andre måltidene var litt mer flytende i forhold til klokkeslett, sier hun. Elisabeth rigget seg til på rommet, hvor det var høyt under taket. En enkel seng, et stort rutevindu, et skap og et bord.
Vegger i svak grønntone. Hun pakket ut det hun hadde med. Det var like mye tegnesaker som klær. Elisabeth er en habil tegner og har sin egen karakteristiske strek. – Tegning er mitt språk når jeg mangler ord. Kvelden før jeg kom til Livslosen, tegnet jeg et sammenkrøpet menneske på gulvet. Etter den første dagen, tegnet jeg en trestubbe med et nytt og grønt skudd i. Da hadde jeg et håp om å få et håp, beretter hun.
«Jeg fikk følelsen av å komme hjem» Elisabeth Eriksen
MYE Å LEVE FOR Privat er Elisabeth en del av en stor flokk. Mann og barn, bonusbarn og fosterbarn. Hest, hund og fire katter har hun også. – Man skulle jo tro at du hadde mange og mye å leve for? – Det har jeg. Jeg ville egentlig ikke dø. Men jeg ønsket veldig sterkt å få stoppet smertene jeg bar på fra ubearbeidede traumer. Elisabeth har vært igjennom mye. Sterke hendelser i både arbeidsliv og liv har satt sine spor. – Hva skjedde med deg på Livslosen? – Jeg fikk tid, rom og mulighet til å snakke om det som lå så tungt over meg. Der møtte jeg mennesker som tålte mine ord, tanker, følelser, erfaringer og historier. Som tilbød meg samtaler og hørte meg ut. Det ga meg rom til å jobbe med meg selv. Jeg kom dit som Elisabeth med selvmordstanker og dro derifra med
håp og nye verktøy, utdyper hun og fortsetter: – Det var godt å møte så mange ulike mennesker, både ansatte og frivillige, som ville meg vel og hjalp meg med å finne indre trygghet. Den har jeg tatt med meg videre. Ikke minst betydde det mye å bli møtt som gjest og ikke pasient. Elisabeth trekker også frem hvor betydningsfulle de andre hun møtte på Livslosen var: – Alle gjester på Livslosen var der av nøyaktig samme grunn: De hadde selvmordstanker, som meg. Men årsakene var forskjellige. Hun opplevde et fellesskap med gode samtaler og mye galgenhumor. – Personlig har jeg tatt med meg erfaringer fra alle jeg møtte; ansatte, frivillige og gjester, som er blitt til noe sterkt inni meg og har bidratt til hvordan jeg nå ser på meg selv. Jeg fikk på en måte en familie som jeg ikke visste at jeg hadde, reflekterer Elisabeth. MEDVANDRER I LIVET I 2022 gikk Elisabeth pilegrimsleden til Santiago de Compostela i Spania. – Der kan man gå etapper alene eller sammen med andre. «Buen camino», sa vi når vi møtte noen og ville ønske «god tur videre langs veien». Eller «Ultreia», som betyr at reisen ikke er over når målet er nådd, fordi du er på en mental vei. Elisabeth mener at dette er det som skjer på Livslosen: De ansatte og frivillige går den mentale veien sammen med dem som trenger det; de er medvandrere. – Vi mennesker har en mental helse som svinger. Etter å ha vært på Livslosen, har jeg lært mer om å være min egen medvandrer, understreker presten, som ofte selv er medvandrer i andres liv. Elisabeth er fortsatt prest, men arbeider nå i egen virksomhet. Hun tilbyr blant annet samtaler, livsmestring, sjelesorg og kirkelige handlinger. 13
MAGASIN FRA LOVISENBERG : 2026
HOVEDSAKEN : LIVSLOSEN
Overmannet av ensomhet Harald Bredholt er kunstner, musiker og dikter. Det kan være en krevende komposisjon. En utstilling gjorde at det nesten tippet.
H
an hadde to bidrag på en utstilling i Steinkjer i 2024. Det ene var et innholdsrikt og langt dikt som rullet og gikk over en storskjerm i 14 minutter. Det andre var en film der han selv illuderte ild og danset gjennom en skog i en «guloransjerød» kjole. – Det var mange på utstillingsåpningen, men jeg kjente ingen. Jeg hadde gitt alt for å få til det jeg skulle stille ut. Men det var bare én som kom og ga uttrykk for det hun hadde sett. Bare én, sier Harald stille. Begge bidragene på utstillingen falt inn i de gjennomgående temaene i hans kunstneriske arbeider: Utforskning av kjønn og identitet, natur og bærekraft, utenforskap og psykisk sykdom, menneskers manglende eller ambivalente forhold til naturen og hverandre. Med filmen tok han også et steg da han for første gang brukte seg selv som hovedperson. – Å bruke seg selv i verkene sine er sårbart. Man må forholde seg til hva folk tenker og mener om verket, påpeker han. MØRKE TANKER Harald var mentalt utkjørt da han kom hjem etter utstillingsåpningen. – Jeg kjente ikke ett menneske i Bodø og hadde ingen å snakke med om denne opplevelsen. Da ble jeg overmannet av ensomhet og tanker om å ta mitt eget liv. Prosessen med å filme seg selv dansende gjennom skogen som ild hadde vært fin, men også krevende, fordi han var så mye alene i denne perioden: – Etter utstillingen tenkte jeg at det var minst styr for andre om jeg hengte meg i den skogen, så ingen behøvde å vaske i leiligheten eller være plaget over å være der senere, forteller Harald. Da selvmordstankene ble påtrengende, ringte han Mental Helse, som anbefalte 14
Livslosen. Noen dager senere satt han på toget fra Bodø til Oslo og Livslosen. – Hva var ditt største behov da? – Det jeg trengte mest av alt, var å få snakke fysisk med noen som visste hva selvmordstanker er og hva de gjør med kroppen og sinnet. Om ensomheten, forvirringen, skyldfølelsen og desperasjonen. Jeg hadde behov for at det var noen som kunne lytte, minnes han og fortsetter: – Jeg trengte å være et sted der det var trygt. Hos Livslosen fikk jeg omsorg og
«Jeg fikk det bedre allerede første dag» Harald Bredholt
ble møtt av medmennesker som hadde tid til meg og det jeg strevde med. Jeg fikk det bedre allerede første dag jeg var der. – Var det nok til å se annerledes på livet? – Ja, det føltes slik. Jeg fikk hjelp til å finne verktøy og veier videre. Stress og press er ikke så bra for meg. Det er jo utfordrende når min identitet er knyttet til kunsten. Å jobbe som kunstner innebærer at man må yte sitt aller beste, ofte under tidspress og med uforutsigbar økonomi, utdyper han. ENSOMHET OG UTENFORSKAP Harald er født i Danmark og vokste opp med familie i landsbyen Agri på Mols. Han hadde ikke mye til felles med dem han gikk på skole med. Selv brukte han tid på musikk, spilte gitar og tegnet, da som nå, og likte veldig godt å være ute i naturen. Moren og faren skilte lag da han var ti år. – Jeg var nok et ensomt barn, sier
han ettertenksomt. Veien inn i voksenlivet bød også på noen humper: – Etter videregående skole hadde jeg problemer med rus og bodde i garasjer og forlatte bygg i Århus. Dette klarte jeg å løse før jeg begynte på en profesjonsutdannelse som teatermaler, da jeg på fulltid malte kulisser på Det Kongelige Teater i København. Jobb og utdannelse på samme tid ble for mye, vedgår Harald. Ønsket om å være nærmere naturen var noe av det som trakk da Harald valgte å flytte til Norge og Trondheim. Der fikk han sin master i billedkunst på Kunstakademiet. – På Kunstakademiet var jeg veldig sosial, men studievennene forsvant etter endt utdannelse. Tidvis kjenner jeg på en dyp ensomhet, medgir Harald. Å BLI GODT SETT Når oppholdet på Livslosen er over, får de som har vært der tilbud om en oppfølgingssamtale på telefon og to håndskrevne og personlige brev. – I det første brevet fortalte to ansatte om hvordan de hadde oppfattet meg på Livslosen. Jeg følte at jeg ble riktig godt sett, og det betydde veldig mye, forteller Harald, som hadde både tegnesaker og gitar i bagasjen. Han vedgår at livet er krevende, også etter at han var hos Livslosen. – Likevel har jeg det bedre enn noen gang i mitt voksenliv. Jeg er veldig takknemlig for hjelpen jeg fikk. Og vet at jeg må være våken når tanker og følelser beveger seg i feil retning; når det kan bli svart. Da er det viktig å tenke at jeg og det jeg gjør er bra nok, poengterer han. Hendelsen som gjorde at han mistet fotfestet stikker dypt. Han har lært noe viktig: – Å føle seg sett og hørt er en av de største gavene vi kan få fra eller gi til et annet menneske, understreker Harald. •
MÅ PASSE PÅ: – Jeg vet at jeg må være våken når tanker og følelser begynner å bevege seg i feil retning, erkjenner Harald Bredholt.
15