MEDISINSTUDIET
«When you learn, teach. When you get, give.»
MAYA ANGELOU
PÄ mitt femte Är som medisinstudent var jeg ikke frisk. Jeg slet med mange ulike symptomer som de fleste leger kjenner godt igjen fra fastlegekontoret. Jeg hadde leddsmerter, kronisk hodepine og fordÞyelsesplager. Jeg hadde mistet deler av hÄret mitt og gjorde mitt beste for Ä skjule en stor hÄrlÞs flekk i hodebunnen. PÄ fagsprÄk kaller vi denne lidelsen alopecia areata. Jeg hadde ogsÄ fÄtt noen merkelige hvite ringer rundt hver eneste fÞflekk jeg hadde pÄ kroppen. Hudlegen hadde fortalt meg at det het halo nevus, og at det var en ufarlig lidelse, hvor immunforsvaret angriper kroppens egne fÞflekker. Jeg hadde ogsÄ nedsatt energi, store sÞvnplager og kjente pÄ mye uro. I lÞpet av de siste mÄnedene hadde jeg ogsÄ utviklet angst og depressive tanker.
MIKROBIOM
Jeg hadde vĂŠrt frisk hele min barndom og ungdomstid. Jeg hadde aldri mĂ„ttet ta antibiotika og hadde kun tatt medisiner ved Ă©n anledning i mitt liv, da jeg fikk vannkopper som 13-Ă„ring og hadde fĂ„tt Paracet av legen for Ă„ dĂžyve ubehaget. Men da jeg var 16 Ă„r, skulle dette endre seg. Andre Ă„ret pĂ„ videregĂ„ende skole flyttet jeg til The promised land â USA. Jeg var i ekstase. Jeg hadde vokst opp i en liten by i et vakkert lite Ăžylandskap i nord, men som eventyrlysten tenĂ„ring ville jeg ut, og fĂžrste reise skulle sende meg over Atlanteren.
Jeg flyttet til en nydelig liten by utenfor Boston, hvor jeg skulle bo hos en familie med to jenter pÄ min egen alder. MÞtet med amerikansk kosthold var som Ä vÊre et barn igjen, hvor jeg sto i en godtebutikk og fikk velge akkurat hva jeg hadde lyst pÄ. Forskjellen var nÄ at jeg fikk lov til Ä gjÞre det hver dag, hele Äret. Jeg kan telle pÄ to hender hvor mange ganger jeg spiste ferske grÞnnsaker det Äret. Kostholdet mitt besto av, om jeg skal gjÞre en veloverveid gjetting, cirka 95 prosent omfattende prosessert industrimat.
Og som jeg elsket det! Jeg kunne spise bagels og drikke kaffe mocca til frokost, velge friterte ostepinner til lunsj i kantina og spise middag som kom ferdig ut pĂ„ en rykende tallerken i plast etter noen minutter i mikrobĂžlgeovnen. Ă
ret var preget av fet, salt og sĂžt mat som kroppen min raskt lĂŠrte seg Ă„ elske. Etter et Ă„r med dette kostholdet var imidlertid ikke magen like fornĂžyd.
Like etter hjemreise begynte jeg Ä kjenne pÄ uforklarlige magesmerter og kjente meg ofte kvalm. Den gode og nÊringsrike husmannskosten som jeg hadde spist hele livet, gjorde nÄ vondt Ä spise. Jeg ble, som mange andre fÞr meg med mageplager, svÊrt bevisst pÄ hvilke matvarer som gjorde vondt, og hvilke som gikk bra Ä spise. Kostholdet ble dermed gradvis begrenset. Et halvt Är etter at jeg hadde kommet hjem til nord, levde jeg derfor hovedsakelig pÄ appelsinjuice og et begrenset sortiment av matvarer som jeg fÞlte jeg «tÄlte». Jeg raste ned i vekt.
Mine foreldre ble naturligvis svÊrt bekymret og tok meg med til lege, hvor jeg videre ble henvist til gastroenterolog for utredning. Her fant de bakterien Helicobacter pylori i magesekken min, en bakterie som kan leve pÄ slimhinnene i magesekken hos mennesker og forÄrsake ulike problemer, som magesÄr og betennelse. Alle ble lettet over Ä ha funnet svaret pÄ plagene mine, etter 8 mÄneder med smerter skulle jeg endelig bli frisk. Jeg hadde et klart mÄl om Ä komme inn pÄ medisinstudiet, og helseplagene hadde frem til nÄ tatt fokus bort fra mÄlet mitt.
Behandlingen jeg fikk for Ä fjerne bakterien i magesekken, besto av en trippelkur med tre ulike medikamenter. Kuren varte i over 2 uker, hvorav to av medikamentene var ulike antibiotikakurer. Under behandlingen opplevde jeg en Þkning av plager, med magesmerter og kvalme, men jeg hadde klokkertro pÄ at kuren skulle gjÞre meg frisk, og hver tablett ble inntatt med friskt mot.
Etter endt behandling var jeg imidlertid ikke blitt frisk. Tvert imot. Til min store fortvilelse hadde plagene Ăžkt og smertene blitt verre.
Takknemligheten for at jeg skulle bli frisk, gikk over i fortvilelse og hÄplÞshet.
Jeg ble etter hvert videre utredet, hvor jeg til slutt kom til en anerkjent gastroenterolog (spesialist pÄ mage- og tarmsykdommer) ved et universitetssykehus i nord. MÞtet med denne mage-tarmspesialisten vil jeg aldri glemme. Legen som hadde henvist meg, hadde vÊrt full av lovord om denne spesialisten jeg hadde reist i mange timer for Ä komme til, og jeg husker godt fÞlelsen av optimistisk lettelse da jeg spaserte inn pÄ universitetssykehuset denne sommerdagen for videre undersÞkelser.
Da jeg ble ropt opp, steg jeg inn pÄ et kontor med et stort, brunt skrivebord fylt til randen med papirer. PÄ andre siden av skrivebordet satt en godt voksen mann med hvitt langt skjegg og smÄ ovale briller. Han sÄ pÄ meg med et strengt blikk og ba meg om Ä sitte ned. Idet han snakket, merket jeg at jeg ble urolig. Jeg gikk inn og lukket dÞren etter meg.
Legen tok ordet, men i stedet for Ä stille spÞrsmÄl festet han blikket sitt pÄ meg, skarpt og direkte, over kanten av brillene sine.
«Annette, jeg har lest journalen din. Det er ingenting jeg kan gjÞre for deg. Du skal fÄ en diagnose av meg som heter irritabel tarmsyndrom, men disse plagene kan jeg ikke hjelpe deg med. De er ofte psykisk betinget.»
Jeg sÄ pÄ ham. Hjertet begynte Ä hamre hardt. Jeg var forvirret. Det var vanskelig Ä ta inn over seg hva han sa. Dette var jo den dyktige legen som jeg hadde reist langt for Ä mÞte, som skulle vÊre den beste. NÄ sÄ han pÄ meg og fortalte meg at det var ingenting han kunne gjÞre? Jeg hadde planlagt Ä begynne pÄ medisinstudiet om ett Är, og jeg ville ikke pÄ noen mÄte fremstÄ som en som overdramatiserte symptomene mine.
Jeg kjente jeg ble varm og rĂžd i kinnene. Skammen fylte hele meg. Jeg foldet
hendene, prÞvde Ä ta meg sammen. Jeg ville svare ham, men klarte ikke Ä fÄ frem et eneste ord. TÄrene begynte Ä renne nedover kinnene mine.
Legen hadde ikke bare fortalt meg at plagene mine var psykisk betinget, men han fortalte meg ogsÄ at jeg mÄtte finne meg i Ä leve med disse plagene livet ut. Da han sÄ reaksjonen min, fikk han et mildere blikk fÞr han sa:
«Ja ja, dette gÄr bra.» SÄ reiste han seg, klappet meg pÄ skulderen og geleidet meg ut av legekontoret.
Ute pÄ gangen tÞrket jeg tÄrene med skjorteermet og prÞvde Ä samle meg. Mens jeg sto der, lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle klage over magen eller noen andre plager jeg mÄtte ha. Jeg skulle aldri la noen fÄ meg til Ä fÞle meg sÄ liten igjen. Ingen
skulle fortelle meg at jeg gikk rundt og klaget over symptomer jeg hadde skapt i mitt eget hode.
Da jeg reiste hjem, forsÞkte jeg Ä leve et sÄ normalt liv som mulig. Jeg fortsatte Ä jobbe hardt pÄ skolen, spiste nÊringsrik mat som min mor lagde til meg, og fÞlte meg til tider litt bedre. I alle fall var det det jeg sa til meg selv. To Är etter kom jeg inn pÄ medisinstudiet.
MEDISINSTUDIET
I studietiden vedvarte mageplagene, og flere andre symptomer hadde dukket opp. Jeg slet etter hvert med kronisk hodepine, leddsmerter, hÄrtap, menstruasjonsforstyrrelser, nedsatt energi og et immunforsvar i ulage. Jeg hadde ogsÄ utviklet flere autoimmune lidelser og gjorde mitt beste for Ä skjule plagene mine for omverdenen. Hver gang jeg fikk sÄ vondt i magen at jeg ikke klarte Ä sitte i forelesning, gikk jeg hjem inntil plagene mildnet. Hadde jeg en dag med mye hodepine, ble jeg hjemme fra forelesning og skyldte pÄ at jeg var forkjÞlet. Hadde jeg sÄ store menstruasjonssmerter at jeg kastet opp, sa jeg at jeg hadde blitt matforgiftet. Jeg hadde laget meg et arsenal av unnskyldninger, men ingen av dem var sanne. Jeg slet ogsÄ med gjentakende urinveisinfeksjoner, nyrebekkenbetennelser og lungebetennelser, som gjorde at jeg ofte hadde behov for antibiotika. Dette gjorde at jeg mÄtte oppsÞke lege, men under disse konsultasjonene fortalte jeg aldri om andre symptomer jeg mÄtte ha. I lÞpet av et Är tok jeg ofte mellom to og fire antibiotikakurer, og etter hvert som disse kurene mistet sin effekt, ble jeg forskrevet mer bredspektrede varianter for Ä klare Ä ta knekken pÄ de ulike infeksjonene.
Etter som Ärene gikk, prÞvde jeg ulike tiltak for Ä se om det kunne hjelpe pÄ helseproblemene mine. NÄr jeg nÄ ser tilbake pÄ denne tiden, fÄr jeg medfÞlelse for den unge kvinnen som lette alene etter mirakelkurer som ikke fantes. Jeg kunne for eksempel lese en artikkel som pÄsto at en diett utelukkende bestÄende av ren frukt kunne kurere mageplager. Det ble en uke med store mengder bananer, men liten symptomlindring. Jeg kom ogsÄ over en studie som viste at vitaminmangler kunne vÊre Ärsaken til forkjÞlelser og lungebetennelser, og dette fÞrte meg rett til apoteket, hvor jeg med en viss forlegenhet spurte om de hadde en multivitamin som hjalp mot lungebetennelse, hÄrtap, energimangel, fordÞyelsesplager, hodepine, leddsmerter og gjentakende urinveisinfeksjoner. Damen bak skranken sÄ pÄ meg med store, blinkende Þyne og deretter gav meg tre ulike vitaminpreparater. Disse hadde heller ingen nevneverdig effekt, naturligvis.
Jeg prÞvde meg ogsÄ pÄ ulike juice-detoxer og andre trenddietter. I min desperasjon forsÞkte jeg meg ogsÄ pÄ det som kalles positiv affirmasjon. Dette innebar at jeg skulle si til meg selv at jeg var frisk, hver gang jeg kjente pÄ magesmerter, hodepine eller andre plager. Dette skulle lure kroppen min til Ä bli frisk. Jeg husker jeg gikk rundt og sa til meg selv:
«Jeg
er frisk, jeg er frisk, jeg er frisk.»
En metode jeg pÄ ingen mÄte anbefaler noen Ä forsÞke, og som selvfÞlgelig ikke gav meg noen bedring. Om ikke annet gav den meg bare flere bekymringer, da jeg fÞlte at jeg ikke klarte Ä «mestre» Ä bli frisk. Hadde jeg ikke studert medisin, ville jeg nok helt sikkert prÞvd andre, mer alternative tiltak. For det er som de sier, «desperate tider krever desperate tiltak». Men jeg studerte heldigvis medisin, hadde full tillit til faget og holdt meg til relativt ufarlige forsÞk pÄ Ä bedre helsetilstanden min.
De fÞrste Ärene jeg studerte medisin, var jeg hellig overbevist om at jeg kom til Ä finne en kur for mine plager. Men da jeg kom til mitt femte Är pÄ medisinstudiet, kjente jeg at jeg hadde begynt Ä miste hÄpet. Det er slik at nÄr vi kjemper for Ä fÄ det bedre, sÄ har vi et underliggende hÄp om at situasjonen skal bedres. At livet skal bli lettere pÄ et vis.
Men nĂ„r vi mister all form for hĂ„p om at fremtiden skal bli bedre âda er vi pĂ„ et farlig sted.
Som 25-Äring, med bare halvannet Är igjen av medisinstudiet, hadde jeg ingen tro pÄ at livet mitt skulle bli lettere. Jeg hadde studert medisin i snart fem Är og var svÊrt takknemlig for alt jeg hadde lÊrt, men jeg innsÄ ogsÄ at det var begrensede behandlingsmuligheter for mine plager. Da jeg tok innover meg at jeg sannsynligvis ikke kom til Ä bli frisk, ble helsetilstanden min betydelig forverret over relativt kort tid.
I tillegg til mine andre symptomer utviklet jeg angst og depressive tanker i lÞpet av et halvt Är. Etter hvert dreide alle tankene mine seg om hvordan jeg skulle fÄ slippe Ä leve. Jeg trakk meg gradvis inn i meg selv. Jeg prÞvde Ä unngÄ Ä vÊre sosial og holdt meg for det meste med kjÊresten min, som jeg ogsÄ holdt pÄ trygg avstand. Jeg mÞtte sent opp til forelesninger for Ä slippe Ä snakke med folk. Til og med de jeg hadde kjent i snart 5 Är, og som jeg var trygg pÄ og glad i, ble jeg nÄ nervÞs rundt. De var lykkelig uvitende om hva jeg strevde med.
Og det var viktig for meg at det skulle forbli slik.
VINTERFERIE
Noen ganger tar livet uante vendinger, og dette Äret skulle vise seg Ä vÊre et slikt Är. FÞrste stopp var hjem til nord pÄ vinterferie. Hjem til familien. Det var alltid deilig Ä komme hjem. Hjem til sengen min, som sto i den velkjente kroken inne i det gule panelkledde barndomsrommet mitt. Her lÄ minner fra fortiden, bilder av meg og mine barndomsvenner i vinduskarmen, spredt mellom skilpaddefigurer jeg hadde samlet pÄ siden jeg var liten. Ved siden av sengen hang en hylle jeg hadde laget pÄ barneskolen, med et fotografi jeg hadde fÄtt fra min bestevenn da han kom hjem fra utveksling i Australia. Dette hjemmet hadde min farfar bygd stein for stein med sine egne hender. Det var en trygghet og varme i huset som alltid gjorde meg lettere til sinns. Men denne gangen kjente jeg ingen glede av Ä komme hjem. Jeg kjente bare pÄ en gjennomtrengende sorg og hÄplÞshet som ikke ville slippe taket.
Siste dagen i vinterferien Þnsket min far Ä snakke med meg og ba meg om Ä sitte ned sammen med ham i stuen. Min mor sto pÄ kjÞkkenet og bakte brÞd som jeg skulle fÄ med meg pÄ reisen. Det var stille i huset.
Jeg ble urolig. Min far sÄ bekymret pÄ meg. Jeg kunne se at han veide sine ord fÞr han sa:
«Annette ⊠Du har det ikke bra.»
Jeg ble stille. Hvordan visste han? Jeg begynte Ä skjelve. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg sÄ pÄ ham og merket at ordene bare kom av seg selv.
«Nei, jeg har det ikke bra.»
Stemmen brast.
«Pappa. Det er ikke det at jeg vil dÞ, men jeg tror ikke jeg klarer Ä leve lenger heller.»
Det ble helt stille. Jeg holdt pusten. Kikket forsiktig opp pÄ min far. Han hadde tÄrer i Þynene. Min stÞdige og trygge pappa, en mann av fÄ ord, men med et stort hjerte, hadde det vondt pÄ grunn av meg.
Jeg fÞlte en uendelig tristhet. Hvorfor fÄr jeg det ikke til? Hvorfor kan jeg ikke bare vÊre som alle andre? Hvorfor kan jeg ikke leve et godt liv og gi mine foreldre det eneste de Þnsker, en datter som har det bra?
I det Þyeblikket, da jeg satt med disse tankene og sÄ pÄ min far, merket jeg at noe vÄknet i meg. Jeg kjente at dette ikke kunne vÊre rett. Jeg var 25 Är, jeg burde vÊre frisk og glad. FÞle meg sterk. Hvordan endte jeg her? Hvorfor endte jeg her?
Etter en tung og vanskelig kveld gikk jeg ned pÄ rommet mitt. Jeg la meg pÄ sengen og sÄ opp i taket. Alle disse Ärene jeg hadde nipugget pÄ medisinstudiet, all den kunnskapen jeg hadde opparbeidet meg, den kunne ikke vÊre forgjeves. Det mÄtte vÊre en vei til Ä finne flere svar.
SÄ slo det meg plutselig. Om jeg fant ut hvorfor jeg hadde blitt syk, og hvordan sykdommene hadde rammet meg, kanskje jeg da kunne skjÞnne hva jeg skulle gjÞre for Ä fÄ det bedre?
NĂRMERE ET SVAR
Jeg satte meg opp i sengen, grep laptopen og begynte Ä sÞke pÄ nett. Hva var Ärsaken til at jeg hadde hatt sÄ skrantende helse over sÄ mange Är? Var det genetikk? Var det feil kosthold? Var det stress? Var det uflaks? Skulle jeg finne bedre svar, mÄtte jeg gÄ systematisk til verks.
Jeg bestilte et titall bÞker fra ulike leger og forskere rundt om i verden og gravde meg dypt ned i litteraturen. De neste mÄnedene leste jeg alt jeg kom over av forskningsartikler og studier som kunne ha betydning for mine plager.
Hva skulle til for Ä ha et godt liv? Hva skulle til for Ä holde seg frisk? Hva skulle til for Ä fÄ det bedre til tross for sykdommer og utfordringer vi mÞter pÄ? Det fÞltes som mange sÄkalte eksperter hadde fasiten pÄ et lykkelig og friskt liv, men jeg trengte mer omfattende svar.
Jeg begynte Ä lese om psykologi, ernÊring, tarmflora, sÞvn, relasjoner, mitokondrier, epigenetikk og fysisk aktivitet. Alt jeg kom over som hadde innvirkning pÄ helsen, og som kunne gi meg svarene jeg var pÄ leting etter.
Det fÞrte til mange aha-opplevelser. For hver bok og for hver artikkel jeg leste, sÄ jeg flere koblinger.
Og som med det meste her i livet sÄ forsto jeg at svaret ikke var sÄ enkelt. Som de fleste lidelser og sykdommer var mine plager ogsÄ multifaktorielle og sammensatte. Jeg mÄtte derfor se pÄ flere faktorer for Ä fÄ det bedre.
Etter som mÄnedene gikk, begynte jeg igjen Ä kjenne pÄ et hÄp. Et hÄp om at livet skulle bli lettere. At jeg kunne fÄ det bedre. Sammen med det viktige kunnskapsfundamentet jeg hadde opparbeidet meg gjennom 6 Är pÄ medisinstudiet, begynte jeg Ä se hvilken vei jeg skulle ta fremover.
Det var ingen positive tanker eller gojibĂŠr fra Himalaya som kunne snu dette. Men god forskning kunne det.
ENDRING
Etter hvert som jeg gjorde endringer, fikk jeg det bedre. Mye bedre. Kunnskapen gjorde det lettere for meg Ä ta andre og bedre valg for meg selv. Bedre valg for akkurat meg og min kropp. Det var en langsom prosess. Jeg gjorde fÞrst noen smÄ endringer. SÄ gjorde jeg flere store, én endring av gangen.
FÞflekkene mine kom ikke tilbake, men det gjorde hÄret. Leddsmertene gav seg gradvis. Jeg fikk bedre sÞvn, og magen begynte Ä samarbeide. Etter hvert kunne jeg kjenne pÄ en glede over Ä leve igjen. Alt virket ikke lenger hÄplÞst og vondt. Jeg begynte Ä kjenne meg sterkere, mer robust. Jeg kjente at kropp og sinn jobbet pÄ lag.
Etter halvannet Ă„r med nitid lesning av all denne nye forskningen, sammen med det viktige fundamentet fra medisinstudiet, kom dagen da jeg var ferdig utdannet lege.
LEGEYRKET
Kunnskapen jeg hadde opparbeidet meg, tok jeg med meg inn i legeyrket. I mine fÞrste Är som fersk lege, fikk jeg virkelig Þynene opp for hvor viktig det var Ä sette av tid til Ä dele denne kunnskapen med pasientene mine. Jeg begynte Ä snakke med dem om tarmflora, ernÊring, epigenetikk og hvordan ulike livsstilsendringer kunne ha stor innvirkning pÄ helsen deres. For Ä gi dem mer kunnskap og bedre verktÞy, kjÞpte jeg inn titall bÞker, og samlet artikler og studier som jeg delte, bÄde med pasienter og etter hvert ogsÄ kollegaer. Og jeg sÄ at denne tilnÊrmingen hjalp.
For Ä fÄ dokumentert effekten av Ä jobbe helhetlig startet jeg en hÞyst uoffisiell forskningstudie sammen med ti av pasientene mine, som jeg fulgte opp i seks mÄneder (de var noen tÄlmodige sjeler). Vi jobbet blant annet med kosthold, stressmestring og
sÞvn. Etter som mÄnedene gikk, sÄ jeg store forbedringer hos disse pasientene. De ble ikke bare friskere fra sine underliggende sykdommer, de ble ogsÄ sterkere mentalt.
Og for hver pasient som fikk det bedre, ble jeg stadig tryggere pÄ at jeg mÄtte snakke hÞyere om dette.
Da jeg hoppet fra jobben som fastlege til Ä spesialisere meg i hudsykdommer, sÄ jeg at ogsÄ her virket den helhetlige tilnÊrmingen godt pÄ de fleste plager. Det jeg sÄ, var at nesten uansett utgangspunkt, uansett hvor lenge pasientene mine hadde slitt med ulike plager og utfordringer, sÄ kunne de fÄ det bedre. Mye bedre. Og det gav meg motet og motivasjonen til Ä fortsette Ä snakke om det jeg hadde lÊrt.
Ă
rene gikk, og ballen har siden rullet. Kunnskapen ble etter hvert fÞrt inn i Norges stÞrste helsepodkast, «Leger om livet», og nÄ har den nÄdd deg, i form av denne boken.
Jeg hĂ„per at kunnskapen jeg deler her, kan vĂŠre til nytte for deg â eller noen du er glad i.
ALT GODT,
Annette
