Issuu

På et tidspunkt i livet begynner de store spørsmålene å melde seg. Foreldre blir eldre, og barndomshjemmet er ikke lenger det samme. Slår man rot et annet sted enn der man vokste opp, er det opp til en selv å finne ut hvordan alt henger sammen. For Long Litt Woon våkner spørsmålene gjennom en uventet lidenskap for tango. Jakten på svar fører henne fra Norge til dansegulv i Buenos Aires og tilbake via familiens røtter i Kina og Malaysia. Med et sosialantropologisk blikk følger hun sporene etter generasjoner som har krysset hav og grenser før henne, og hun ser sin egen historie i et nytt lys. Dette er en personlig og gjenkjennbar fortelling om identitet, familie og språk, og som viser at letingen etter et hjem ikke nødvendigvis ender på et sted.

Long Litt Woon (f. 1958) er født i Malaysia og kom til Norge som utvekslingsstudent i 1970-årene. Hun er utdannet sosialantropolog og har arbeidet med migrasjon store deler av yrkeslivet sitt. Debutboken hennes Stien tilbake til livet – Om sopp og sorg ble en internasjonal suksess og er oversatt til 17 ulike språk. Long er etternavet hennes.

9 788279

594215

Long Litt Woon

SISTE TANGO HJEM Om søken etter tilhørighet

Skald 2026

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond (NFFO). Om sl ag sd esi gn: Laila Mjøs Sats : Øystein Vidnes Boka e r sat t med 9,2 / 14,3 punkt Terza Reader Papi r: Munken Print Cream 80 g Trykk og i nnb i nd i ng: Livonia Print © SKALD 2026 www.skald.no IS BN 978-82-7959-421-5

Til min far, Long Heng Hua (1927–1998), som lærte meg å lese og å oppleve leseglede.

in n h o l d

Forord \ 8 Ordliste \ 11

DEL 1 AV RE I SE \ 13 Museo de la Inmigración \ 15 Annonsen som fenger \ 23 Første inntrykk \ 27 Stavanger, 1976 \ 35 Malaysia. 13. mai 1969 \ 46 Juleballet \ 54

DEL 2 OMVEIER \ 61

DEL 3 H J E MKO M ST \ 153

Utilstrekkelighetens spøkelse \ 63

Mellomrommet \ 155

Hjem til mor \ 68

Lidla Vonen og andre

En outsiders drøm \ 77

versjoner av meg \ 159

Buenos Aires, endelig \ 84

Veggpryd \ 165

Eldre Tremenning \ 93

Sex i tre minutter \ 169

Rommet der far ble født \ 98

Lårhalsbrudd \ 173

Nyankomne \ 102

To følgere \ 181

Prinsessen av Malaysia \ 105 Tangoulv i fåreklær \ 109 Den vietnamesiske kvinnen \ 114 En fremmed blant fremmede \ 118 Yrke: Forfatter \ 122 Flørtende skosalgsteknikk \ 126 Tangorus \ 129 Familieboken \ 133 Luktfeltabeid \ 140 Grårussens tumleplass \ 144 Den siste dansen \ 149

Litteratur \ 190

FORORD

Hvor hører jeg til? Det spørsmålet har jeg båret med meg nesten hele livet. Det begynte tidlig i barndommens Malaysia, da jeg oppdaget at fødeland og hjemland ikke var opplagte synonymer. Reisen til Norge som tenåring og beslutningen om å bli boende gjorde temaet ikke enklere. Da min norske ektemann døde, presset en annen bok seg frem: Stien tilbake til livet. Om sopp og sorg (Vigmostad & Bjørke, 2017). Først nå er jeg klar til å dykke ned i identitetsspørsmålet. Jeg følger sporene etter familiens migrasjonshistorie – og min egen. Underveis har tango, migrantenes egen dans – en dans jeg selv har lært å kjenne – hjulpet meg å se annerledes på hvem jeg er. Som enhver grensekryssing er tangoreisen fylt av forventning, risiko og forvandling. Søken etter tilhørighet er ikke lenger bare et geografisk spørsmål, men et mer sammensatt puslespill: Hvordan står man støtt i sin egen historie?

En slik reise gjør man ikke alene. Støtten fra andre gjør en

avgjørende forskjell. NFFO ga økonomisk hjelp til både Stien og til denne boken, og det er jeg takknemlig for. NORLA må også takkes for bidrag til at Stien ble kjent utenfor Norge – og dermed til videre skrivemot. Tusen takk til Skald forlag for troen på bokprosjektet. Mange har lest og kommentert tidligere versjoner av manuset. De vet hvem de er, og jeg er dypt takknemlig. Særlig må jeg nevne Mari Finess, Jon Lidén, Hadia Tajik og Rune Wikstøl for deres skarpe blikk og generøse tid. Jeg håper du som leser vil finne noe som gir gjenklang, og at boken gir deg noe å tenke videre på – også etter at siste side er lest. Long Litt Woon, Buenos Aires, januar 2026

Museo de la Inmigración

E n kv e ld på et dansested i Buenos Aires fyller tangomusikken det høyloftede rommet og sildrer ut i gatene gjennom åpne balkongdører og vinduer. Par svever over den slitte parketten med selvsikker eleganse, i tette omfavnelser. Desde el Alma – et av mine favorittstykker – strømmer ut av høyttalerne. Kroppen min beveger seg med musikken, og trinnene treffer takten som om denne dansen alltid har bodd i meg. I de få, magiske minuttene tonene varer, kjenner jeg min partners hånd mot ryggen. Dette – akkurat her, akkurat nå – dette er nok. Da musikken stilner, nevner han i forbifarten at dansen ble skapt av migrantene i Argentina. Jeg har vært så opptatt av alle de nye trinnene jeg skal lære meg, at jeg har glemt å tenke på hvordan den har oppstått. De få ordene, nevnt i en bisetning, sår en spire av undring. Derfor blir jeg glad når jeg noen dager senere oppdager at Museo de la Inmigración ligger rett i nærheten av leiligheten jeg har leid i noen uker. Nysgjerrig på hvilke historier som skjuler seg i museet – og hva tango har med migrasjon å gjøre – bestemmer jeg meg for å besøke det. Jeg aner ikke at dette blir begynnelsen på noe mye større. I den sørlige halvkule er det definitivt sommer, noe som passer meg som er på flukt fra den raskt synkende gradestokken hjemme i Norge. Kart og terreng stemmer ikke når jeg prøver ukjente snarveier. Men plutselig er det der, i fire etasjer, med buede vinduer og slanke søyler. Denne staselige bygningen ved havna var en gang 15

selve inngangsporten til fremtiden for mange i Argentina. Her ble de langveis reisende, slitne, men håpefulle, tatt imot. Jeg skynder meg inn i bygget med de store vinduene og blir umiddelbart omsluttet av en kjølig, katedralsk ro. Inne er det stille og svalt. Det føles godt å få ly fra den stekende argentinske sommersolen. Ekkoet av besøkendes fottrinn på steingulvet får meg til å tenke på migrantene som en gang har vandret her. Allerede før jeg rekker bort til resepsjonsskranken, hører jeg henne: en kvinne som ønsker besøkende velkommen med ungdommelig energi. Hun smiler og forteller meg at utstillingen oppe i etasjene over oss dokumenterer innvandringen til landet, og at det også fins en kunstinstallasjon med migrasjon som hovedtema. På slutten av 1800-tallet var Argentina,

etter USA, et av de viktigste reisemålene for migranter. Landets inntekter fra eksport av korn, kjøtt og ull gjorde uttrykket «rik som en argentiner» velkjent. Museet har digitalisert historiske arkiver, og i resepsjonen kan slektninger av immigranter få vite forfedrenes ankomstdato, skipets navn og hvem de reiste sammen med. Jeg ser hvordan ansiktene til dem som nettopp har fått denne informasjon fra den unge kvinnen, lyser opp. Ny kunnskap om egen slekt gir en liten omstilling i selvbildet, et glimt av hvem de egentlig er. Blikket forandrer seg – som en puslespillbrikke som faller på plass. Jeg trekker pusten og går mot trappen, klar til å finne hva som gjemmer seg bak glassmontrene. Hånden min glir over det kjølige jernrekkverket mens jeg stiger opp ett og ett av de nedslitte trinnene. I øverste etasje møter jeg en stor plansje som beskriver høyde punktene fra 1810 til 2010, med tre rader på tvers: innvandring, Argentina og verden. Kriger, matmangel og økonomiske kriser utløser massiv utvandring over store hav. Europa sender store folkemengder til både Nord- og Sør-Amerika. Mellom 1820 og 1924 migrerer 55 millioner europeere, de fleste menn, over Atlanteren.

Det som fanger min interesse, er en kort setning om oppdagelsen av gull i 1847 i California i den øverste raden om utviklingen i verden. Jeg leser at mange kinesere dro over Stillehavet for å finne lykken. Jeg stanser. Jeg vet at oldefar utvandret fra Kina. Det er først nå jeg ser mønsteret: På omtrent samme tid som europeere krysser Atlanteren, river oldefar opp sine røtter, forlater landsbyen i Kina og slår seg ned i britisk Malaya. Oldefar. Fjern i tid og rom. Jeg kjenner ham ikke, bare posisjonen i slektstreet. Så trer han plutselig frem. Den første utstillingen, der de krevende forholdene ombord på skipene til Argentina blir levende skildret, vekker nysgjerrigheten. De fleste migranter reiser på billigste klasse, stablet sammen i trange køyelugarer dypt under dekk, uten vinduer. Bak glasskap ligger historiske gjenstander side om side med plansjer som viser skipenes tverrsnitt i detalj, et levende innblikk i hvordan utvandrerne bodde og spiste på den lange reisen. For den som vil se nærmere, skjuler skuffer under monterne enda flere objekter: personlige eiendeler som en gang var det kjæreste de eide, men som i dag er kuriøse museumsgjenstander. Jeg åpner en skuff og finner et falmet sjal som fremdeles bærer spor av håndbroderte roser langs kantene. Silketrådene er blitt frynsete, men rosene skinner fortsatt svakt i rødt på den svarte bakgrunnen. Utstillingen gir et tydelig bilde av hva migrantene møtte ved ankomst. Her ventet registrering og helsesjekk, og for mange også møter med mulige arbeidsgivere som kunne avgjøre deres videre skjebne. Rekker av de samme køyesengene som blir brukt i mottakene, gir et kontant bilde av de spartanske soveforholdene. Fotografier av matservering i store, travle spisesaler understreker de enkle tiltakene myndighetene tok i bruk for å håndtere strømmen av innvandrere. Oldefar. Hva får ham til å forlate familien og hjemmet? Jeg har ingen svar. I familien er det nesten ingen historier som blir fortalt om

ham. Hans reise fra Kina, og starten på familiehistorien i Malaysia, er et ukjent kapittel som ingen har vist interesse for. Jeg beveger meg gjennom utstillingen, som sømløst glir over fra historisk dokumentasjon til vår egen tid, med videoer av innvandrere fra nyere år. Argentinas innvandringshistorie er lang og fortsatt levende; i dag er det innvandrerne fra andre land i SørAmerika som dominerer. Jeg tar på meg hodetelefonene ved en av skjermene og blir sittende. Loddet man bærer på som migrant – å bygge en fremtid på fremmed jord, uten et lokalt nettverk å lene seg på – kjenner jeg igjen. Et liv i omstilling, med adskillelse og lengsel som følgesvenn. Og veien som blir til gjennom halvinformerte valg og tilfeldigheter. På et museum midt i Buenos Aires treffer fremmedes historier meg rett i hjerterota. Sjelden besøkte minner fra et halvt liv tilbake, fra en tid da jeg var fersk migrant, kommer strømmende: avskjeden i 1976 med familien som attenåring, reisen alene til Norge på den andre siden av kloden og hvordan hjertet spente seg da jeg landet på Oslo lufthavn, Fornebu. Jeg flytter meg videre på museet, sakte gjennom de brede gangene, og trer inn i en mørklagt sal. Fem store lerreter lyser, og filmer snurrer i loop. Scener fra en svunnen tid viser mennesker i klær som bærer preg av en annen æra. På hver av lerretene leser en person opp ord fulle av sorg og håp. Kunstnerne Adrian Paci og Roland Sejko viser en videoutstilling basert på hundrevis av brev skrevet til migrantene i Argentina av familiene som blir igjen i Italia. Jeg hører stemmer på italiensk, lavmælt og dempet, mens spanske undertekster flimrer under bildene. Jeg forstår ikke alle detaljene, men skjønner at sjelene blir blottlagt på de skjøre papirarkene. Jeg synker ned i et ledig sete, takknemlig for pausen og den avkjølende luften, og lar meg oppsluke. Stemningen i hverdagsrapportene fra livet migrantene forlater, er behersket. Men lengselen etter dem som er borte – og tørsten etter gjensyn – dirrer ufiltrert. 18

Vemod fyller plassen mellom linjene og i tomrommene mellom ordene. Jeg kjenner hvordan brevene fra hundre år tilbake setter seg i kroppen og brer seg. Mot slutten av forestillingen får publikum vite at brevene fra Italia aldri nådde frem til migrantene i Argentina. Ikke ett eneste. De ble funnet i et gammelt postkontor, støvete og uåpnede. Ingen har mottatt brevene. Ingen har svart. I den mørke salen blir jeg stille. Jeg tenker på alle ordene som aldri ble lest, alle historiene uten slutt, alle som ventet. Jeg blir sendt rett tilbake til mitt første år i Norge, husker hvordan jeg ventet på postmannen – dag etter dag. I bakgrunnen hører jeg filmene spole tilbake til start, klare til å begynne på nytt, mens folk reiser seg og forlater den store salen. Jeg blir sittende, fastlåst i kaoset av følelsene som skyller over meg, mens varme tårer finner veien nedover kinnene. Minner vekkes, minner jeg har fortrengt i iveren etter å bli en vellykket innvandrer – en som behersker språket, gjør nytte for seg og ikke er til bry. Jeg famler etter et lommetørkle jeg ikke har. Den keitete unge migranten lever fortsatt i meg. At hun strever ennå, overrasker. Jeg ser på henne med nysgjerrighet – og med ømhet. Det er min egen reise jeg ser på skjermene. Videoene spilles om igjen. Savn og ettertanke vever seg sammen i et virvar av tråder. Mine tanker vandrer til mor. Håret er blitt grått nå, og huden tynn som krepp. Mine brødre og jeg forlater hjembyen lenge før vi faktisk drar. Vi ser fremover. Vi reiser ut for å følge drømmene våre, mens hun blir sittende i stillheten etter at far dør. I dag lever mine brødre og jeg hver våre liv, i hver våre land. Jeg ser for meg ansiktet til mor, linjene som har blitt dypere, og husker det store kjøkkenet der hun en gang var en dronning, herskende over grytene. Der det en gang var fem rundt bordet, sitter hun nå alene. Hun lager ikke lenger de rettene hun er kjent for. Nå er det en enkel suppe av litt ris, fisk, noen grønnsaker og et egg i den automatiske riskokeren. – Det blir mindre oppvask, forklarer mor. 19

Jeg hører det usagte: Hun forventer ikke at vi kommer til middag lenger. På innvandringsmuseet blir det tydelig at det ikke bare er jeg som betaler utvandringens pris. Migrantene etterlater et hull hos dem de forlater. Når liv blir rykket opp for å slå rot et annet sted, må de som blir igjen, finne måter å leve videre på. En av mors gamle venninner ringer meg. – Din mor begynner å glemme, sier hun. – Hun har spurt meg tre ganger om hvor du er. Jeg sier ingenting, men jeg hører undertonen som ber meg gjøre noe. Hun holder linjen, som om hun vurderer om hun skal si mer. Det hun ikke sier, kanskje for ikke å såre meg, er at jeg også er alene. Min norske mann, Eiolf, døde for noen år siden. Jeg er enke uten mann og barn, og selv om jeg har en jobb i Oslo, er det klare budskapet at jeg bør komme meg hjem til Malaysia. Å vende tilbake er det eneste riktige, en opplagt løsning som vil være best for både mor og meg. I Taiping tenker folk fortsatt at mitt opphold i Norge bare er et mellomspill, en tilfeldig episode i livet. – Kommer du ikke snart hjem? spør de når vi møtes. Jeg forstår ikke hvorfor det er så vanskelig å si et enkelt «ja». Jeg finner ingen overbevisende svar – verken for dem eller for meg selv. Festdagene jeg en gang gledet meg til som ung jente, er nå bare ekko av et liv jeg forlot. Tidligere fulgte de månens syklus, taktfast og forutsigbart. Nå driver de forbi i en annen tidsregning – vanlige datoer på en kalender som ingenting vet om malaysiske høytidsdager. Jeg går glipp av brylluper og begravelser. Min forbindelse til barndommens trakter på den andre siden av kloden – eksotisk pynt for andre i Norge – fortrenges. Jeg drar – bort fra den gamle byen, holdningene, kulturen, alt som føles som en barriere for hva livet kan være. Men paradokset er at lengselen etter det nye før eller siden blir en jakt på tilhørighet. Denne søken er så tett på kroppen at jeg ikke ser ironien: Jeg som 20

søker friheten, bærer med meg et sug etter det kjente, ritualene som en gang gir hverdagen form og mening. Innvandrerdilemmaet – kjernen i alle migrasjonshistorier – er en evig tautrekking mellom spenning og trygghet. Som en gordisk knute strammes det noen ganger til så hardt at kroppen aldri finner en stilling den kan hvile i. Jeg går sakte ned trappene i innvandringsmuseet. Hvert trinn føles tungt. Når jeg setter meg på en benk i kafeen ved resepsjonen, kjenner jeg at en uro fester seg i kroppen. Solen skinner gjennom vinduene, og bladene på trærne utenfor skaper et levende mønster der skyggene beveger seg. Jeg bestiller noe å drikke, selv om jeg ikke er tørst. Jeg ser ut av vinduene, men fanger ikke parken som omkranser museet. Tankene vandrer og vender innover. Lenge smykker jeg meg med identiteten som verdensborger – hjemme hvor enn jeg er – og er fornøyd med betegnelsen, trygg på min plass i verden. Mylderet av hverdagens gjøremål og fremtidsplaner gjør det lett å overse grublerier om hvem jeg er og hvor jeg hører til. Som regel murrer spørsmålene i bakgrunnen, som en svak feber man lærer å leve med. Dager, måneder og år kommer og går uten at de krever et presist svar. Etter å ha bodd lenger i Norge enn i Malaysia, føles det som om ankeret til landet er en selvfølge. Jeg har studert her, jobbet, bygget et liv. Alt er stabilt og trygt. Det er ingen tvil: Jeg tilhører Norge, og Norge tilhører meg. Med ett svever alt på museet i Buenos Aires: Vennskap, naboskap, kolleger, den daglige rutinen og landskapet – alt som tidligere var solid grunn. Å late som om jeg er en bekymringsløs globetrotter, føles plutselig hult. Ideen om verdensborgerskap, som en gang virket så besnærende, fremstår nå som både overfladisk og lettvint. Å være verdensborger er også å være delt – strukket i en spagat mellom ulike verdener. Jeg står ved et veikryss der kartet slutter. For første gang på lenge kjenner jeg det stramme seg inni meg – en uro jeg trodde jeg hadde 21

lagt bak meg. Jeg merker det før jeg tenker det – jeg må stole på meg selv på en måte jeg ikke har gjort tidligere. Jeg må bevege meg langt, uten rekkverk. Det er der jeg må begynne å gå. Spørsmål om identitet og tilhørighet er ikke lenger noe jeg kan skyve unna. Hvor hører jeg til?

Lårhalsbrudd

Mens jeg ligger i sengen en tidlig morgen i Buenos Aires, hører jeg et mykt pling fra mobilen. Søvnig gløtter jeg på telefonen og ser at familielegen i Taiping er i ferd med å skrive enda en ny melding. Dr. Lims far og min far var bestevenner på universitetet, og familiene våre har kjent hverandre så lenge jeg kan huske. Nå er begge fedrene borte, men båndene mellom oss – vi som lekte sammen som barn – består fortsatt. Jeg forstår umiddelbart at noe har skjedd med mor. – Deres mor falt hjemme i natt, lyder den korte beskjeden. – Ingen hodeskader, men hun klarer ikke å bevege høyre hofte. Vi må ta røntgenbilder. Antakelig trenger hun en operasjon, skriver Dr. Lim. Det er meldingen vi har fryktet. Brødrene mine og jeg har lenge vært redde for at noe slikt kan skje. Mor bor alene, men har avslått alle kandidater som har vært på intervju som mulig boende støttekontakt. Hun verdsetter det selvstendige livet sitt. Mellom Argentina og Malaysia ligger et verdenshav og ingen direkte flyrute. Det finnes ingen snarvei hjem til mor. Men den største avstanden er usynlig: følelsen av ikke å kunne gjøre noe. På den andre siden av verden tar Dr. Lim kontroll og legger mor inn på sykehuset. Jeg kjenner en dyp takknemlighet for fellesskapet i Taiping som umiddelbart trår til. Allerede første dag danner mors venninner en besøksgruppe. De stikker innom med frukt fra hagen, hjemmelagde spesialiteter og oppmuntring. 173

Mine søsken og jeg holder pusten. I WhatsApp-gruppen mellom legen og oss tikker oppdateringene inn. Når beskjeden kommer om at operasjonen har gått bra, roer vi oss. Men mor må lære å gå igjen. Mor – som har pleid å bevege seg med en selvfølge både hun og vi har tatt for gitt – er nå avhengig av hjelp. Jeg ser for meg mor med paraplyen i hånden, som hun stadig har når hun skal ut. Ikke bare som beskyttelse mot solen, men også som en improvisert gåstav mens hun går til markedet for å handle inn, eller til favorittkafeen i nabogaten for å bestille varm geitemelk med ingefær, hennes lille daglige ekstravaganse. Paraplyens dobbelte funksjon er hennes måte å bevare både uavhengigheten og forfengeligheten på. Nå, der hun ligger i sykehussengen, uten at vi vet om hun noen gang vil bli sitt gamle jeg igjen, føles mors frihet og selvstendighet både fjern og usikker. Det er mye å ta stilling til. Det er åpenbart at mor ikke kan dra direkte hjem fra sykehuset. Som om ikke det er nok, lammer pandemien fortsatt hele verden. Velmenende familiemedlemmer kommer med råd og meninger. Likevel klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at de ser situasjonen fra sine egne ståsteder, og ikke fra våre muligheter og begrensninger. Nå kommer migrasjonens sluttregning på bordet: en mor som ikke lenger kan bo alene, men ingen av barna hennes bor i landet. Mor får sterke smertestillende etter operasjonen, noe som på virker hvor stødig og til stede hun kan være. For oss er det helt kritisk at hun ikke faller igjen. Vi finner et sykehjem der hun kan være. Det forsikrer oss om at de har hatt flere pasienter til rehabilitering etter hofteoperasjoner tidligere. Håpet vårt er at omsorgen der skal gi henne den beste sjansen til å komme tilbake til sitt tidligere liv. En av mine brødre, den mellomste, reiser først til Taiping. Så er det min tur. Daglige oppdateringer fra sykehjemmet melder om mors fremgang, men ingenting kan forberede meg på å se henne med mine egne øyne. 174

– Ah Woon, så bra at du er kommet hjem, sier mor og smiler når hun ser meg. Jeg kjenner knapt igjen den lille skikkelsen. Mor griper hånden min med sine magre fingre, et grep som føles både sterkt og sårt på samme tid. Når jeg løfter hodet, ser jeg andre beboere som sitter rundt omkring: noen i rullestol, andre stirrer tomt ut i luften. Kontrastene mellom sykehjemmet og mors eget hus er slående. Verst er det når hun sier at hun vil hjem. Da knyter det seg hardt i meg. Etter at hun kom på sykehjemmet, har vi lett etter måter å få henne hjem igjen på. Vi holder fast ved hvert forslag en stund, forsøker å tro på at det kan være en løsning. Men én etter én glipper de fra oss. Vi strever mellom ønsket om å bringe henne hjem og det vi makter – hver for oss og sammen. Vi søsknene beveger oss i ulik takt, men nærmer oss sakte en felles erkjennelse: at institusjonen gir henne mer enn vi vil kunne klare. Rollene mellom mor og oss er snudd på hodet, og selv om dette har vært tydelig en stund, finnes det nå ingen vei tilbake. Nå er det slutt på å late som. Mor glemmer stadig mer. Jeg innser at drømmen om en familiekokebok med mors beste oppskrifter må legges bort; glemselen visker ikke bare ut ingrediensene og fremgangsmåtene, men også minnene som er bakt inn i hver rett. Nå vandrer hun i sitt eget landskap av minner, hvor foreldrene og søsknene – også dem som har vært borte lenge – fortsatt lever videre. Mor fyller 90 år på sykehjemmet. Jeg rigger opp mobilen på et lite stativ, sjekker at lyset faller mykt over ansiktet hennes, og trykker på opptak. – Hvordan er livet som 90-åring, mor? spør jeg, litt usikker på hva hun kommer til å si. Hun tenker seg om. – Bra, sier hun til slutt. – Jeg kan spise. Sove. Gå på do. Jeg er fornøyd. Jeg puster lettet. Samtidig er det litt overraskende å notere hva livet har kokt ned til for mor. 175

Så legger hun til: – Jeg har vært heldig med din far som ektemann. Vi har reist. Og vi har fått tre barn. Jeg kan ikke be om mer. Mor er mitt levende bånd – min sterkeste forbindelse til landet der jeg ble født. Hun er broen tilbake til barndommen: lyden av hokkien, smaken av fest- og hverdagsretter, og hennes væremåte – på godt og vondt. Nå som mor forandrer seg, blir det tydelig hvor utsatt og skjør denne tilhørighetsfølelsen er. Min egen barndom glir lenger og lenger unna. Jeg kjente på følelsen første gang da far døde. Når de som kjenner meg, blir borte, er sårbarheten enda mer påtrengende. Men det er ikke bare de eldre som til slutt blir borte. Byen Taiping er forvandlet. Ikke bare har byen fått trafikklys – nå er det til tider også trafikkork. Jeg er innom restauranten Anna i Main Road – stedet der betjeningen pleide å spørre etter mor. Tidligere svarte jeg med å vise de siste bildene av henne på mobilen. Denne gangen er alt annerledes. En ny eier har tatt over. Det gamle interiøret er erstattet av glorete gardiner og blinkende lys i alle farger. Den trofaste betjeningen er også borte. Ingen kjenner meg igjen. Og ingen spør etter mor. Opplevelsen står i skarp kontrast til tidligere besøk, da et enkelt nikk over bordene var nok til at kaffebestillingen min kom uten et ord – uten sukker, uvanlig i Malaysia. Min tankerekke blir avbrutt: – Ah Woon, spis dette, sier mor og rekker meg en dampkokt jordnøtt hun nettopp har skrellet. Mor blander sammen hendelser og personer, men hun husker fortsatt morsrollen – et slags muskelminne. Jeg har kjøpt en liten pose jordnøtter fra hennes favorittgatekjøkken og tatt dem med som dagens lille overraskelse. Jeg vet at hun kommer til å lyse opp, slik hun gjør bestandig. – Ah Woon, la oss gå en runde i denne vakre hagen, sier mor med en ro som passer til den lave ettermiddagssolen.

176

Hun retter på kanten av kjolen, en bevegelse så typisk henne – selv om det bare er oss to på terrassen. Utseendet har til alle tider vært viktig for mor. I årevis har det irritert meg hvordan hun bryr seg om hva andre tenker. Dette ene trekket – som alltid har skilt oss – er fortsatt intakt. Hjertet mitt mykner. Solen har gitt seg noe, så timingen er perfekt. Mor kan gå noen få skritt på egen hånd, men rullestolen er nødvendig for lengre avstander. Hun protesterer ikke; hun ser ut til å ha forsonet seg med rullestolens plass i det nye livet sitt. Når hun peker ut treartene i sykehjemmets hage med sikkerhet, ser jeg at barndommens kunnskap – fra en tid da frukttrærne var både næring og levebrød for morfar – fortsatt sitter. Borti gjerdet, i naboens hage, står det et belimbing-tre. Vi tar en pause i trillerunden og stopper under det. Mens vi beundrer og teller de sure fruktene, gjentar mor samme oppskrift: veldig tynne skiver med belimbing, kuttet på tvers, litt oppkuttet chili, sukker, salt, og limesaft. Hun trekker så luften skarpt inn mellom tennene – slik bare den som virkelig elsker surt, kan – for å demonstrere hvor godt det smaker. Så sier hun, nesten overdrevet tydelig: sedap (smakfullt). Runden rundt i hagen er mer enn en luftetur; den er en reise tilbake i tid, til røttene, der naturen hjelper henne å gjenfinne sitt gamle jeg, om enn bare for en kort stund. Mor og jeg får en daglig rutine: Jeg triller henne rundt på sykehjemmets område, og hun inspiserer trærne og kommer med løpende kommentarer. På våre runder følger vi også livets gang i hjemmets tilfeldige samling av små, grønne vekster, og hvordan gårsdagens knopper har begynt å åpne seg mot lyset. – Se, ser du hvor mange jambu som vokser på naboens trær? sier mor og peker mot eiendommen på den andre siden av gaten. Jeg ser i retningen mor peker, og sammen teller vi fruktene som modner dag for dag – hver og en innpakket i en løs plastpose for å holde insektene ute. Nå, mens vi går side om side blant trærne,

177

innser jeg at det er fra mor jeg har arvet interessen for hagearbeid og natur. Etter Eiolfs død gikk jeg på kurs i regi av Norges sopp- og nyttevekstforbund, som ga meg nye venner og sankesteder i skog og mark – og et nytt rotfeste i Norge. Mors blikk for flora og fauna bidro til å knytte meg enda mer til Norge. – Husker du danseskoene du ga meg? spør jeg. – Men far ville ikke, svarer hun som eneste kommentar. Jeg ser på henne, denne lille kvinnen i rullestolen, og prøver å forestille meg henne som ung, snurrende på parkettgulvet. Og selv om jeg nå danser i Buenos Aires i egne sko, gjør jeg det kanskje for oss begge. – Savnet du det? spør jeg. Hun gir et skuldertrekk. – Det var sånn det var da. Fuglene kvitrer rundt oss. – Av og til sitter det åtte, ni fugler på strømkabelen der oppe, forteller mor, mens vi spiser lunsj på terrassen. Forandringer i naturen gir en følelse av bevegelse – at tiden går, og at ingen dag er helt lik den forrige. – Jeg kan bli med deg når taxien kommer? sier mor; et forslag og et spørsmål på samme tid, nesten som om det var tilfeldig at hun var på sykehjemmet. Jeg svarer ikke med en gang. Hun ser på meg, venter. – Du må bli sterkere først, sier jeg. Hun ser ut av vinduet og skifter tema: – Har du sett hva som er i kjøleskapet hjemme? Du må kaste det som er dårlig. Jeg nikker. Hun er fortsatt sjefen på kjøkkenet. – Jeg trenger ikke gå opp i annen etasje. Jeg kan holde meg til første, fortsetter hun. Så gjentar hun ønsket om å dra hjem. – Det kan du. 178

Hun smiler svakt og ser ned på hendene sine, som om hun prøver å måle hva hun fortsatt kan klare. Jeg sier ingenting, bare prøver å være der hun er. En dag når jeg kommer på besøk, ser jeg med en gang at hun er lei seg. – Hei mor, hvordan går det? – Jeg er ingenting verdt, sier hun lavt. Jeg setter meg ved siden av henne. Ordene uteblir, så jeg holder bare hånden hennes og stryker den forsiktig. Mors forfall er ikke lineært – noen ganger er hun helt til stede. Kanskje er det i slike øyeblikk at realitetene slår inn. Husker hun plutselig, med smertefull klarhet, hvordan hun en gang mestret livet med hele seg? En dag spør mor om enda en sjokoladebit, etter at vi allerede har spist én hver, og jeg har lagt Freia-sjokoladen tilbake i kjøleskapet. – Vi kan spise mer i morgen. Nå har vi spist nok for i dag, sier jeg. Jeg ser med en gang at hun ikke liker svaret. – Husk at legen sa at du må passe på blodsukkeret, legger jeg til, nesten for å forsvare meg. – Du trenger ikke å komme i morgen. Jeg vil ikke se deg, sier hun bestemt. Ordene treffer meg hardt. Jeg ser ikke dem komme. Alt jeg ønsker, er å passe på henne. Jeg blir taus. Jeg vet at det ikke nytter å forklare. Ikke nå. Så godt kjenner jeg mor. Jeg rydder glassene, som jeg gjør hver gang før jeg drar, men i dag føles det annerledes. Jeg bestiller en bil. Minuttene tikker sakte, og når bilen kommer, prøver jeg å klemme henne som jeg pleier, men hun ser bort. Klumpen i magen føles som hard sement. Det er lenge siden mor har vekket følelsen av utilstrekkelighet i meg. Når jeg våkner dagen etter, kommer beslutningen raskt: Selvfølgelig skal jeg besøke mor. Når man er over 90 år, har man rett til å spise så mye sjokolade man vil. Det skulle bare mangle. 179

Jeg dukker opp med godbiter fra markedet: frityrstekt småfisk og lala-skjell med ingefær og vårløk. Planen er å spise sammen på terrassen og dele lunsjene våre som et flerretters måltid, slik vi pleier. Når jeg ser henne, bøyer jeg meg ned, og hun kysser meg på kinnet, akkurat som hun bestandig gjør. – Beklager at jeg var stygg mot deg i går, sier mor. Jeg stusser. Det er sjelden hun innrømmer feil. Ordene hennes dagen før var skarpe, men likevel gjenkjennelige. Det er en slags trøst. Tiden er kommet for å reise fra mor. Jeg har forberedt henne, så det ikke skal komme som et sjokk. Når bilen dukker opp, klemmer og kysser vi hverandre. Mor vinker. Hånden går ikke rett opp – ryggen er krum – men hun løfter armen så godt hun kan. Jeg vinker tilbake. Når jeg nå reiser fra henne, bærer jeg med meg mer enn bare et tomrom. Jeg kjenner igjen hvordan båndet mitt til Malaysia skifter form, i takt med at jeg og relasjonene rundt meg forandrer seg. På lange reiser tar jeg på meg hodetelefoner og nakkepute. Finner jeg et godt sted å plassere føttene, slapper jeg av – på veien mellom mine steder. Det er pendlingen mellom mine nærmeste, spredt over ulike landskap, som binder de mest sentrale sidene av meg sammen. Jeg er bevegelsen – i det lette, umerkelige skiftet. Som i tangoen: Det er ikke den koreograferte, dramatiske poseringen til slutt som betyr mest, men nærværet gjennom hvert eneste steg. Der, midt i flyten, finner jeg fotfeste.

9 788279

594215

Siste tango hjem – søken etter tilhørighet