2
del I – eldr e t id
Akershus et k ultur histor isk r iss
E l i s a b e t h K n u t s e n ( r e d .) Ă˜ ystein Amundsen P i a Sk i ppe r Løke n A n n e T r a a h o lt B j a r n e G au t Be r i t A n d e r s o n
sk ald |
Ake r s h u s f y l ke s ko m m u n e
| 2015
Kartgrunnlag: Kartverket, Geovekst og kommunene Omslagsfoto: © Øystein Søbye / NN / Samfoto / NTB scanpix Foto s. 2: Stupetårnet på Ingierstrand, fotograf Øivind. M. Bakken, Akershusmuseet Grafisk design: Silje Nes Font: Swift og Texta Papir: Munken Lynx 130g Trykk: Livonia Print, Riga © Akershus fylkeskommune 2015 SKALD 2015 www.skald.no 978-82-7959-236-5
5
I nnl e dning
6
del I – eldr e t id
Forord
Akershus har en rik kulturhistorie. Gjennom flere tusen år har våre forgjengere satt sine spor i landskapet. Her finner vi steinalderboplassen Nøstvet i Ås, skipsristninger fra bronsealderen, Raknehaugen fra jernalderen, de mange stående middelalderkirkene, husmannsplasser, gårds- og industrianlegg, jernbanestasjoner, flyplasser med mere. Samlet forteller disse kulturminnene historien om Akershus. En av fylkeskommunens oppgaver er å ta vare på kulturarven vår. I en tid med rask endring og stort utbyggingspress vil behovet for bevare disse fysiske sporene for ettertiden bli stadig viktigere. Fylkestinget vedtok i 2007 regional plan for kulturminner og kulturmiljøer i Akershus 2007–2018, «Spor for framtiden». Parallelt med planen ble det utarbeidet et tekstutkast til publikasjonen «Akershus – et kulturhistorisk riss». I alt har ni personer vært involvert i å skrive manuset til boken i perioden 2007–2015. Fylkeskommunens arkeologer har utarbeidet teksten som omhandler tiden fra steinalderen og opp til middelalderen, mens Akershusmuseet ble engasjert for å ta for seg kulturhistorien fra slutten av middelalderen og frem til i dag. Akershusmuseet har også arbeidet med bokens fotomateriale. «Akershus – et kulturhistorisk riss» er ikke en «fylkeshistorie» i tradisjonell forstand, men gir et innblikk i den kulturhistoriske utviklingen i Akershus sett ut fra de fysiske sporene i landskapet vårt. Mye av utgangspunktet ligger dermed i de sporene som avdekkes og håndteres av kulturminneforvaltningen og museumsvesenet i Akershus. Gjennom dette materialet fortelles historien om mennesker, hendelser og utviklingstrekk i vårt fylke gjennom 11 000 år. Jeg håper denne boken vekker oppdagerlysten, og gir inspirasjon til å ta vare på vår felles kulturarv!
Anette Solli Fylkesordfører i Akershus
9
56
del I – eldr e t id
r g n Y
1 8 0 0 f. K r
El
d
r
e
b
r
o
n
se
a
ld
er
1 1 0 0 F. K r
e
b
r
o
n
se
a
ld
er
5 0 0 f. kr
Bronsealderen
N y e i m p u l s e r n å r S k a ndin av i a De første metallene som ble tatt i bruk, var gull og kobber. Dette er metaller som finnes naturlig. Vi vet at kobber ble utnyttet i Irak så langt tilbake som ca. 9500 f.Kr.1 I Skandinavia var overgangen til metalltid en gradvis prosess, der elementer fra steinaldersamfunnet blandet seg med nye elementer, og fikk et særegent uttrykk der gammelt og nytt levde side om side. Kobbergjenstander fra Vest-Europa nådde Sør-Skandinavia, hvor de ble kopiert av lokale flintsmeder Halsring og brillespenne av bronse fra yngre bronsealder funnet på Hamang i Bærum.
som produserte flotte flint- og bergartsversjoner av kobberøkser og kobberdolker. Disse flintgjenstandene finner vi også her i Akershus. Et nettverk var opprettet allerede i steinalderen, da det foregikk en utstrakt byttehandel med flint mel-
57
Fr ø yh ov i Nes. Høsten 1865 var drengen på Frøyhov gård i Nes ute og
pløyde. Ifølge et brev til Oldsaksamlingen fra Chr. Frøhaug samme år har åkeren alltid vært pløyd, men ingen funn fremkommet. Det fantes heller ikke synlige spor etter noen gravhaug på overflaten, men fra før hadde man kjennskap til gravhauger i nærområdet. Den aktuelle dagen i 1865 dukket det opp en rekke gjenstander. Drengen ble først oppmerksom på en bronsekjele som plogen dro opp. Kjelen var fylt med brente bein som ble spredt utover i pløyingen. I jordmassene ble det også funnet en rekke bronsebiter og nagler, som man antar har sittet på kjelen som dekorasjon. Drengen fant også en liten menneskefigur av bronse som i dag går under 120
navnet Frøyhov-mannen. I tillegg til disse funnene dukket det opp en rekke jerngjenstander,
del I – eldr e t id
blant annet tre spydspisser, et sverd, en skjoldbule, en kniv samt en messingkjele. Gravfunnet fra romertiden regnes som et av de største i Akershus, og vitner om kontakter og handelsforbindelser mellom høvdingeslekter på Romerike og likesinnede sørover på kontinentet. Rike kv innegrav e r på M oe r og Dys t e r i Ås . Under utgravningene
på Moer i 1997–2005 ble det avdekket en kvinnegrav. For omtrent 1700 år siden ble det gravlagt en ca. 14 år gammel jente her. Hun fikk med seg en rekke verdifulle gjenstander i graven. På seg hadde hun en sølvspenne, en sølvring og et halskjede med perler, alt av sølv, blått- og gullfoliert glass og rav. Perlene har antagelig sin opprinnelse i Sørøst-Europa. Ravperlene har sitt opphav ved Østersjøen. I graven lå det også et spinnehjul av bly, samt flere kar av keramikk. Det har vært minst ti gravhauger på Moer, men kun tre er i dag bevart. På nabogården Dyster finnes det også mange gjenstander fra eldre jernaldergraver, deriblant et vakkert utskåret skrin av tre. De rike kvinnegravene på Moer og på nabogården Dyster vitner om at kvinnene i dette samfunnet kan ha hatt en sentral posisjon idet de ble æret med eksklusive gravgaver. De rike gravene og de store langhusene tyder
1 Utskåret skrin fra kvinnegra-
ven på Dyster i Ås. 2 Mannsfigur i bronse fra
Frøyhov i Nes.
1
121
J e rnald e r e n 5 0 0 – 1 0 5 0 f. K r .
2
142
del I – eldr e t id
Samfunnsutviklingen i middelalderen preges av endringer i forholdet mellom konge, kirke og bondesamfunn. Det er vanskelig å se utviklingen for noen av disse gruppene isolert. Både kongemakten og kongens embetsverk ble betraktelig styrket i perioden. Mens ætten og det lokale tinget tidligere hadde vært ansvarlig for å håndheve lov og rett, fikk statsmakten etter hvert monopol på dette gjennom sine ombudsmenn og sitt militære apparat. Den tredje vesentlige samfunnsinstitusjonen var kirken. Den utviklet seg fra et lite antall prester og biskoper i kretsen rundt kristningskongene og hans lendmenn til å være en del av den overnasjonale katolske kirken, med eget erkebispesete og landsdekkende sognestruktur. Ved reformasjonen i 1537 ble kirken igjen trukket tettere inn under kongemakten. Først etter lange innbyrdesstrider på 1100- og 1200-tallet ble det norske rikskongedømmet konsolidert. Striden sto først og fremst om hvor stor innflytelse ulike stormenn og kirken skulle ha på kongemakten. Befolkningen og stormennene på Østlandet var blant de gruppene som kjempet lengst mot kongemakten. Johannesfigur fra 1200-tallet funnet ved Nes kirke.
En rekke opprørsflokker hadde sitt utspring her. Kongens makt hvilte primært på en kombinasjon av våpenmakt og kontroll av jord. I løpet av rikssamlingstiden hadde kongen sikret seg store jordeiendom-
143
M idd e lald e r e n 1 0 5 0 – 1 5 3 7
F o r holde t m ello m k onge , k i r k e og b onde
164
del I – eldr e t id
N y e g u d s h u s i t r e og s t ein
165
M idd e lald e r e n 1 0 5 0 – 1 5 3 7
Fra 1000-tallet begynte kristningskongene å reise kirker i de landområdene de kontrollerte alt. I Viken-området hadde kristendommen trolig fotfeste alt lenge før den systematiske kristningen ble påbegynt. Kirkebyggingen forløp derfor uproblematisk, skal vi tro sagaberetningene. For de bygdelagene som hadde tilknytning til Viken (Asker og Bærum og Follo) ble det bygget hovedkirker (halvfylkeskirker) i (Gamle) Aker i det nåværende Oslo, og i Tune i Østfold.22 Hovedkirkene fungerte som misjonssentre, og prestene der hadde ansvar for sjelesorg i et stort omland.23 På Romerike møtte kristendommen derimot motstand i begynnelsen. Motstanden var kanskje primært rettet mot den eneveldige kongemakten, som sto som garantist for den nye troen. Å akseptere troen var for storbøndene ensbetydende med å akseptere kongens overherredømme. I løpet av 1000-tallet befestet likevel kongen og kirken sin stilling også her, og det ble etablert hovedkirker (tridjungskirker) i Nes, Ullensaker og Sørum. I tillegg til hovedkirkene fantes det også en rekke privatkirker – såkalte høgendeskirker – som ble reist av stormenn på gårdene deres. Å kontrollere religionsutøvelsen later til å ha vært en viktig del av elitens maktbasis i middel Nes kirkeruin kan føres tilbake til 1100-tallet.
alderen, slik det også var det i hedensk tid. Å bekoste en egen kirke ga nemlig både status og inntekter gjennom forvaltning av kirkegodset. Det gikk så langt
202
del I – eldr e t id
Urskog-Hølandsbanen
203
B r o n s e a l d e r e n 1 8 0 0 – 5 0 0 f. K r .
Nyere tid Del Ii:
230
d e l I I – N y e r e tid
Fj o r d s t edene
231
D e t N aturgitt e
Akershus har en lang kystlinje, som strekker seg fra Asker i vest til Vestby ved Østfolds grense. Linjen er ikke sammenhengende, men stykkes opp ved at Oslo stikker seg inn fra Bærum til Oppegård. I alt syv kommuner i Akershus er kystkommuner. I vest er det Asker og Bærum med Vestfjorden og øyriket der. I øst er det, regnet fra nord, Follo-kommunene Oppegård, Ås, Nesodden, Frogn og Vestby. Fra 1500-tallet var kontakten med land som Danmark, Nederland, England og Frankrike betydningsfull for befolkningen langs fjorden i Akershus. Foruten trelast var glass og jernvarer blant de viktigste eksportvarene. Med seg til Norge brakte skutene korn, teglstein og luksusvarer som tobakk, tekstiler og fajanse. Havnene i Son, Hvitsten og Drøbak var viktige. Stedene hadde status som ladested. Denne betegnelsen var i bruk i en periode på ca. 400 år, fra 1500-tallet. Felles for ladestedene var at de hadde en havn der skip kunne ligge, og et åpent område ved havnen der varer som trelast kunne lagres før de ble lastet om bord i skipene. De fleste ladestedene lå på grunn som tilhørte gårder. Opprinnelig ble ladestedene brukt til utskipning av bøndenes trelast. Frem til ca. 1660 var trelasthandelen fri, og den ble på 1500-tallet i stor utstrekning drevet av bøn Fiskeskøyte ved land, Vestby.
der, som leverte trelast direkte til skipene på havnen, det vil si fra ladestedene. Bøndenes handelsrettigheter kom under press, og i 1662 fikk handelsborgerne i
258
d e l I I – N y e r e tid
Leirbakkelandskap i Nannestad før bakke planering.
274
d e l I I – N y e r e tid
Akershus er et viktig jernbanefylke. Hele fem hovedstrekninger passerer gjennom fylket, og Urskog-Hølandsbanen, hadde både start- og endepunkt her. I nyere tid har Flytoget til Oslo Lufthavn, Gardermoen etablert seg som en sentral bane som sto ferdig til hovedflyplassens åpning i 1998. Hovedbanen, landets første jernbane mellom Christiania og Eidsvoll, ble åpnet i 1854. Den ble ikke primært åpnet for de reisende, men for frakt av varer, særlig trelast fra Hedmark, Oppland og Akershus til Christiania, til utskipningstomtene i Bjørvika. Anlegg av jernbane innebar et skille i norsk historie idet det fremskyndet overgangen fra selvforsyning til markedsproduksjon. Tidligere var trelast blitt kjørt med hest inn til Christiania, og Strømsveien var antagelig Norges mest trafikkerte veistrekning. I første halvdel av 1800-tallet kom det mange forslag til hvordan man skulle løse problemet med tømmertransporten, og mellom Øyeren og Christiania ble det foreslått både hestejernbane, kanal og kjerratanlegg. Det ble også foreslått kanalisering av elva mellom Hovedbanen, landets første jernbane mellom Christiania og Eidsvoll, ble åpnet i 1854. Eidsvoll stasjon ca. 1870.
Mjøsa og Øyeren. I 1843 gjorde staten undersøkelser om muligheten for en jernbane mellom Christiania og Lillestrøm, og en jernbanelov ble vedtatt. Det kom ikke fart i jernbanesaken før i 1850, og i 1851 ble det vedtatt i Stortinget å bygge jernbane fra Christiania til Eidsvoll, delvis med engelsk kapital.
275
N æ rh e t til hov e dstad e n
Je r n b a nen – n a s j onen s s tolt he t
296
del I – eldr e t id
G a m m el og n y fly p l a s s
297
N æ rh e t til hov e dstad e n
Landets første flyplass ble bygget i 1912 på grunnen til Kjeller gård ved Lillestrøm. Det var først bare en kort banestump som senere ble utvidet flere ganger. I dag er flyplassen militær, men den brukes også av småfly som har hangarer i den østre delen av området. Kjeller flyfabrikk ble etablert i 1916. Den bygget et eget fly kalt TI. Senere ble dette forbedret og kalt TIC. I 1930-årene bygget fabrikken på lisens fly av typen Fokker og Moth.16 Hans Dons var den første nordmannen som førte et fly i Norge. Det skjedde i juni 1912 på en flytur mellom Vestfold og Østfold. Allerede samme høst holdt han en flyoppvisning på Gardermoen, hvor de naturlige slettene der ble brukt som bane. Til tross for jevnlig bruk var det først under andre verdenskrig at en Landets første flyplass ble åpnet i 1912 på Kjeller i Skedsmo. Fotografiet viser to av de første flyene som ble brukt. De er franske, av typen Maurice Farmang. I 1916 fikk Kjeller egen flyfabrikk, hvor de såkalte TI-flyene, senere kalt TIC-fly, ble bygget. Fabrikken bygget også Fokker og Moth på lisens.
skikkelig flyplass med to rullebaner ble anlagt. Det var tyskerne som foretok denne opprustingen, som førte til at mange bolighus ble revet. Etter andre verdenskrig ble Gardermoen brukt som militær flyplass, men allerede på 1950-tallet var det også sivil flytrafikk der siden flyplassen ble brukt som avlastingsbane for Fornebu. Fra 1970-tallet begynte også chartertrafikken å gå fra Gardermoen. Det førte til at flyplassen ble utvidet med terminalbygg og parkeringsplasser. Fra 1919 ble en flyplass for hovedstaden utredet av flere komiteer. I 1933 ble det foreslått å legge en kombinert lufthavn for land- og sjøfly til Fornebu i
304
del I – eldr e t id
F e r ie og f r i t id
305
N æ rh e t til hov e dstad e n
Jernbanen og dampskipet brakte fra 1850-tallet og fremover turister til bygdene, øyene og fjordstedene i Norge. De første som reiste på denne måten, reiste utelukkende for å se seg om, og det var særlig til Vestlandet og fjellområdene på Østlandet turene gikk. Overklassen hadde lenge foretatt slike fornøyelsesreiser, men fra 1880-årene deltok også middelklassen, funksjonærene. Ferieretten ble i begynnelsen av 1900-tallet utviklet gjennom tariffavtaler i industri- og håndverksfagene. I 1920 ble arbeidere i en rekke fag sikret tolv dagers ferie, og ferieloven av 1947 ga alle ansatte rett til tre ukers ferie. Det ble ansett at ferien ga best utbytte når den ble tilbrakt i andre omgivelser enn de hjemlige. Ladestedene og strandstedene langs Oslofjorden blomstret derfor opp som feriesteder i tiårene før og etter 1900. Borgerskapet tok til å flytte ut av Kristiania for rekreasjon sommerstid. Byveksten i hovedstaden medførte at mange av de grønne løkkene ble bygget ut, og industrien vokste utover sine kjerneområder langs Akerselva. Hestekjøretøyer, håndkjerrer og automobiler skapte trengsel i bygatene, så ønsket om naturens helsebringende ro kunne være påtrengende. Mange Kristiania-borgere fikk oppført egne sommervillaer, i sveitserstil og dragestil. Sommerstedene spredte seg på begge sider av byen. Vestover, mot Frognerkilen, Bygdøy, Bærum og Asker, østover, mot Sjursøya,
Ingierstrand bad, Oppegård, 1937.
336
del I – eldr e t id
Ki r k e r og a nd r e g u d s h u s
bygdefolket. Oslo bispedømme ble opprettet omkring 1100. Til bispedømmet hørte området på begge sider av fjorden fra Telemark til Göta älv, foruten Rome rike til og med Eidsvoll, samt Solør. Sammen med Aker, i middelalderen kalt Osloherad, utgjorde Asker, Bærum, Follo og Romerike sentrale deler av Oslo bispedømme. Det vidstrakte Romerike ble delt i tre tridjunger, der Nes, Ullens aker og Sørum hadde hver sin hovedkirke. Kirker og klostre ble jordeiere, og mange bønder ble leilendinger under kirken. Kirkebyggene ble i stor grad finansiert med kirkeskatten, tiende, som ble innført på 1100-tallet. Stilimpulser fra sør, fra Danmark og Tyskland, fikk avgjørende innvirkning på utformingen av de første kirkene på Østlandet. Kirkene ble bygget i romansk stil med rene linjer med svært lite ornamentikk. Etter tradisjonen skulle kirken ha et rom for menigheten, skipet, med inngang i den ene gavlen, helst vendt mot vest. I den andre enden skulle det være en åpning mot koret. Denne delen har sitt navn etter sangerne, koret, som sto plassert der. Innenfor koret skulle det være en nisje til alteret. Nisjen ble kalt apsis og var en halvrund utbygning. Tanum middelalderkirke. Bildet er fra 1890.
I store kirker ble det også lagt en fløy på tvers, et tverrskip, mellom langskipet og koret. Eidsvoll kirke fra 1190 ble bygget med korsform. Det er usedvanlig for
A k e rshus – d e l av utvikling e n
Kirkene fikk oftest en sentral plass i bygda og ble midtpunkt og møteplass for
337
352
d e l I I – N y e r e tid
F o r s va r
ger var enkle festningsanlegg, gjerne anlagt på utilgjengelige åser og fjell. De ble reist over hele landet, særlig i de mest folkerike områdene, og hadde murer av tørrmurt stein som sperret adkomsten for inntrengere. De fleste bygdeborgene kan dateres til yngre jernalder, selv om enkelte er datert til jernalder og bronsealder. Ingen av anleggene som er datert, har vært i bruk etter 600 e.Kr. Huskonstruksjoner har man få rester av innenfor murene, men borgene hadde som oftest tilgang på vann gjennom brønner eller naturlige kilder. Benevnelsen bygdeborg ble første gang brukt av professor i arkeologi Oluf Rygh på 1880-tallet i artikkelen «Gamle Bygdeborge i Norge».6 Han mente at borgene var anlagt av folk i bygda for å ha et tilholdssted ved overfall av ytre fiender. Senere er denne oppfatningen revurdert fordi det på den tiden borgene ble anlagt, ikke fantes folkekollektiver som kunne gå sammen om fellesoppgaver. Det må derfor ha vært høvdinger og småkonger som beordret oppføringen av borgene. De kan være uttrykk for et fast organisert samfunn med en økende konsentrasjon av økonomisk og politisk makt. Oscarsborg festning, Oslofjorden.
I krigstid ble det anlagt signalvarder på de høyeste åsene og fjellene. En tent varde signaliserte at en fremmed hær nærmet seg, og våpenføre menn hadde å
A k e rshus – d e l av utvikling e n
I Akershus er det registrert 32 mer eller mindre bevarte bygdeborger. Bygdebor-
353
378
d e l I I – N y e r e tid
I nd u s t r ien e t t e r 1 8 5 0
merkantilismen til liberalisme med få statlige inngrep. Initiativrike gründere fikk dermed spillerom til å etablere ny industri. Dampkraft og nye maskiner ga mulighet for hurtigere produksjon av varer enn tidligere, og denne produksjonen ble organisert i stadig større og mer komplekse enheter. Nye industrisamfunn ble skapt i fellesskap av gründere, kapitalister, ingeniører og arbeidere. Noen av de gamle næringene, som trelastindustrien, ble stadig opprettholdt, men dampmaskinen sørget for at trelastbrukene nå ble mer uavhengige av fossekraften. Sagene kunne legges der det transportmessig egnet seg best. Dette førte til Lillestrøms fremvekst. Anselige mengder tømmer kunne fløtes dit på Øyeren. Stedet hadde store, flate områder som var godt egnet til sagbruksdrift og stabling av planker. Jernbanen sørget for effektiv transport av skåren last. Mellom 1860 og 1870 ble det etablert en rekke sagbruk i Lillestrøm, som ble fylkets største industristed. Alle brukene ble anlagt i høykonjunkturtid, og det gikk ikke mange årene før eierne fikk merke nedgangstidene. Noen av brukene ble nedlagt, andre skiftet eiere. Nå er alle restene etter virksomheten på sagtomtene
«Fra Hjula Vever» Utsnitt av maleri av W. Peters.
borte, med unntak av maskinhuset med dampmaskinen som tilhørte Lillestrøm
A k e rshus – d e l av utvikling e n
På midten av 1800-tallet endret den økonomiske politikken seg fra den regulerte
379
416
d e l I I – N y e r e tid
E id s v oll s b ygningen
417
D e mokratihistori e
Eidsvollsbygningen er Norges fremste nasjonalmonument, en status huset har fordi det var her grunnlovsforhandlingene pågikk i 1814. I 1851 kjøpte staten bygget og bestemte at det skulle være et nasjonalt minnesmerke. Eidsvollsbygningen ble ved det Norges første nasjonale monument. Eidsvollsbygningen ble oppført ca. 1770 som hovedbygning på Eidsvoll Verk etter en brann der i 1767. I 1794 ble verket kjøpt av Carsten Anker. Han omformet og bygget om hovedbygningen, trolig etter tegninger av den danske arkitekten Carl Fredrik Stanley. Slik den ble utformet, kom bygningen til å representere det beste innenfor dansk-norsk boligkultur. Den har en tredelt grunnplan med et midtparti delt i vestibyle og hagestue i første etasje og festsal i andre etasje. Nordfløyen av huset ble innredet med selskapsværelser i første etasje og to gjesteleiligheter i andre etasje. I kjelleretasjen var det kjøkken, tjenerbolig og lagerrom for husholdningen. Den sørlige fløyen var husets private del med leilighet for fru Hedvig Anker i første etasje og for Carsten Anker i andre etasje. Noen av rommene fikk nisjer eller halvrunde endevegger. Innenfor nisjene og bak
Eidsvollsbygningen er Norges fremste nasjonalmonument. Til venstre i bildet Rikspolitisk senter.
doble innervegger ble det innredet tjenerganger. Planmessig var huset påvirket av samtidens toneangivende franske plansjeverk for arkitektur. Carsten Anker styrte byggeprosessen fra København, men i 1811 var huset såpass ferdig at familien Anker kunne flytte fra København til Eidsvoll.