Bildekreditering:
Gøril Sætre, side 91–97, 99–102
Kjersti Sletteland, side 85
Mariell Øyre (foto), Siv Støldal (kunstnerisk leder), side 39, 43, 45
Petra Rahm, side 12–19, 65, 70–75
Thor Brødreskift, side 60–64
Tone Einelia, side 27–33, 41, 51–55, 81–83, 87
Forfattarane ønskjer å takke alle deltakarar i Finna stad sine samlingar om kunst og stad i Bergen, Balestrand og Salhus.
Utgivinga er støtta av Norsk kulturråd og Vestland fylkeskommune.
Forfattarane har fått støtte av Norsk kulturråd og Vestland fylkeskommune.
Grafisk design: Modest [Rune Døli]
Skrift: Circular Pro og ABC Marist
Papir: Munken Print White 90 g, Arctic Matt 100g, Gmund Les Naturals 330g
Trykk og innbinding: Livonia Print
© Skald 2026 www.skald.no
ISBN 9788279593829
EN HENDELSE
Møhlenpris, Bergen, 2021
Kunstnerinitiert prosjekt
Prosjektansvarlig/kunstnere: Petra Rahm, LisBeth Johansen Sjøvoll, Skjalg Ekeland
Finansiering: KORO (LOK-midler) Eksempel
Å møtes i kunsten
Bakgården i leiegården jeg bor i, er ganske stor, med en åpen plass på midten. Alle leiligheter har vinduer inn mot gården, og når jeg står ved oppvaskbenken, kikker jeg ut og opp mot naboenes kjøkken eller soverom. Noen har lys på, hos andre kan en se det blafrende blå lyset fra en tv, noen står i vinduet og kikker ut, andre holder på med noe. Alle lever sine liv, som ligner og samtidig er forskjellig fra hverandre, og vi deler dette bygget og denne utsikten. Alle leilighetene har også et tørkestativ montert på fasaden, og når det henger klesvask til tørk her og der, får gårdsrommet noe italiensk over seg. Denne arkitektoniske situasjonen trigget meg til å ønske å gjøre noe i dette rommet.
Først tenkte jeg å bruke tørkestativene til å henge opp laken som det skulle projiseres video på. Jeg så for meg å lage et flerkanals videoverk – og her må jeg nesten si at jeg ikke kan noe om video. Jeg forestilte meg at filmene skulle ha et innhold som spilte på nåtid og historie, på samme måte som historien og fortellingene sitter i veggen i dette gamle bygget – en bygård fra begynnelsen av 1900tallet hvor det blant annet fortsatt er bevart skilt som forteller at bud og tjenestefolk skal bruke kjøkkeninngangen. Vel, det var en stor og komplisert idé som jeg på ingen måte hadde kapasitet til å gjennomføre alene. Hvis jeg skulle gjøre noe kunstprosjekt her, måtte jeg på en eller annen måte involvere naboene mine. Og akkurat det satt langt inne i lang tid. Terskelen for å ta kontakt som den rare kunstneren i stedet for den vanlige naboen var høy.
Til slutt og litt tilfeldig fortalte jeg Skjalg Ekeland, én av naboene mine, om den veldig udefinerte idéen min, og han ble veldig entusiastisk. Vi ble enige om å ta en kaffe og snakke mer om det, og før vi kom så langt hadde han fortalt det videre til LisBeth Johansen Sjøvoll, som også hadde lyst til å bli med. Vi ble en slags kjernegruppe som sammen utviklet prosjektet. Vi prøvde uten hell på et tidlig stadium å invitere flere inn i dette arbeidet. Både Skjalg og LisBeth har kunstbakgrunn, og det gjorde nok at vi lettere kunne skjønne hverandre i denne fasen.
Når vi så skulle begynne å definere prosjektet, oppdaget jeg at jeg nok hadde en tydeligere visjon om hva dette skulle bli enn det jeg egentlig hadde turt å fortelle eller skjønt selv. Jeg innså også at jeg nå måtte gi plass for mine samarbeidspartnere. Det ble en del forhandlinger og kompromisser, og jeg måtte jobbe med å både holde styringen og å gi slipp. Vi ble nokså kjapt enige om å jobbe med hverdagsfortellinger som tematikk, og så begynte vi å utvikle hver våre idéer, som til slutt smeltet sammen til et felles prosjekt.
Tematikken var noe vi alle kunne forholde oss til, noe som klang sammen med våre praksiser. Det ble raskt klart for oss at vi ville prøve å løfte noe fra innsiden av huset ut i bakgården. Hva deler vi, og hva deler vi ikke, med våre naboer? Hva slags fellesskap finnes i det å bo tett på andre mennesker? LisBeth jobbet med foto og video tatt fra hennes kjøkken og ut mot bakgården. Bildene forestilte ulike kjøkkenredskaper som hang i vinduet. Disse ble
projisert enormt stort på en fasade, og hvis en snudde blikket 90 grader, kunne en gjenkjenne kjøkkenvinduet hvor bildene var tatt fra. Det var noe vakkert med disse hverdagslige kjøkkenredskapene som ble abstrahert idet de ble blåst opp i stor skala.
Skjalg laget en fotoserie med bilder av de gamle radiatorene til sentralvarmeanlegget, som går igjen i alle leilighetene i bygget. Bildene gikk fra tydelige og forklarende til veldig tette og nesten abstrakte nærbilder. Disse ble presentert på et litt tilbaketrukket sted i gården, i markhøyde og i svært god kvalitet for å få frem alle de nydelige detaljene.
Jeg jobbet med en rekke dikt som alle tok utgangspunkt i livet i bygården, små observasjoner og undringer over fellesskapet der. Etter mye frem og tilbake bestemte jeg meg for å lage en tekstperformance, hvor jeg håndskrev diktene som jeg samtidig projiserte stort på fasaden ved hjelp av en overheadprosjektor. Jeg laget også en tekstilinstallasjon hvor plantefarget silke ble hengt opp på tørkestativene som en form for kuratert klesvask, og jeg bad naboer om å spille rollen som seg selv og dukke opp i vinduer på ulike tidspunkt gjennom kvelden – for å hente et glass vann, ta oppvasken, åpne et vindu og så videre. Disse handlingene ble ikke annonsert, og det var ikke formidlet til publikum at det ville skje, så for de som ikke visste var det som at hverdagslivet i bygården ble en del av scenen vi hadde skapt i gårdsrommet. Noen naboer ble også ufrivillig del av denne scenen ved at de kikket ut for å se hva som foregikk eller bare slukket eller slo på lyset i et rom.
Underveis i arbeidet opp mot arrangementet ble vi enige om at alle arbeidene, i denne formen, kun skulle finnes tilgjengelig én kveld. Vi laget ikke noen utstilling, men en scenografi, eller en totalinstallasjon, og alt var borte etter at kvelden var over. Denne flyktigheten var viktig for meg – jeg ønsket ikke å lage en utstilling med arbeider som ble presentert side om side, men en opplevelse.
Etter hvert som selve «Hendelsen» nærmet seg, ble naboer involvert i praktisk tilrettelegging på forskjellige måter. Jeg fikk låne tørkestativer i mange av leilighetene til tekstilinstallasjonen, og vi fikk plassere en projektor på soverommet til naboen i andre etasje.
Da kvelden for «Hendelsen» kom, var alle naboer i leiegården invitert til kunstopplevelse, mat og drikke i bakgården. Vi hadde også invitert vidt og bredt i nabolaget og blant venner, kjente og kunstkollegaer, så det ble en fin blanding av forskjellige folk som samlet seg til en veldig hyggelig kveld.
INNLEDNING
Dette er ei bok om kunst, stad og folk, sprungen ut av ulike prosjekt gjennomført i samarbeid med næringsliv, kommunar, arkitektar, kunstnarar og lokalsamfunn. I boka vil vi utdjupe kvifor vi meiner at det å invitere kunst og kunstnarar inn i stadutviklingsprosessar er ein god måte å byggje opp demokratiske prosessar på. Boka skal gi inspirasjon og rettleiing til dei som ønskjer å jobbe med kreative utviklingsprosjekt i mindre lokalsamfunn eller nabolag i større byar. Vi vil vise korleis ein kan mobilisere eit lokalsamfunn og skape samhandling og fellesskap gjennom kunst. Kunsten kan hjelpe oss med å stille nye spørsmål, og eit mangfald av stemmer gir betre innsyn i staden og menneska som bur der. Med hjelp av kunsten kan vi involvere lokalsamfunnet og gi eigarskap til det som skjer. Vi kan syne fram unike lokale kvalitetar på nye måtar. Noko nytt kan materialisere seg og føre oss til nye løysingar.
Korleis kan kunsten bli ein døropnar for nye erkjenningar om både oss sjølve og staden vi bur på, om menneska vi lever i naboskap med? Korleis kan vi få i gang utvungne dialogar og refleksjonar – og unngå konfrontasjonar? Korleis kan det å samlast rundt meiningsfulle aktivitetar og felles mål sikre berekraftige endringar der det trengst?
I denne boken skal vi snakke mye om sted og stedsutvikling, og relasjonen en har til forskjellige steder. Et sted er mange forskjellige ting: Det er et punkt eller et område som kan pekes ut på et kart (kanskje). Men det vi interesserer oss for, er jo litt videre enn som så. Et sted er summen av en mengde faktorer: geografi selvfølgelig, klima, historie og så videre. Jeg ser for meg at et sted er bygget opp av lag på lag med informasjon og fortellinger, og at disse er i konstant endring. Etter hvert som en blir kjent med og lever med et sted, vil den oppfattelse og fortelling en har om stedet forandres og utvides. Geografen Doreen Massey har etablert begrepet «sense of place» – stedsfølelse, og argumenterer for at det er menneskene som lever og virker på et sted, og deres relasjoner, som skaper stedet. På den måten vil et sted aldri være én bestemt ting, men heller noe som er foranderlig og i bevegelse.
Jeg har tenkt mye på hvordan oppfattelsen av et sted er forskjellig for en som står på utsiden, og for en som er innenfor. Hvem eier fortellingen om stedet? Italo Calvino skriver i sin bok Invisible Cities: «For those who pass it without entering, the city is one thing; it is another for those who are trapped by it and
never leave.» Kanskje kan et kunstprosjekt være med på å utvide og forandre fortellingen om og oppfattelsen av dette stedet?
Jeg tenker også på de stedene vi bærer med oss som minner, og som føles som en del av oss selv, som om de er innprentet i vårt DNA. Når jeg kommer til mitt barndoms sommerlandskap i Hälsingland i Sverige, er det som om jeg lander og roer helt ned. Landskapet er så mildt: myke, blånende berg i horisonten, dype skoger, skimrende myrmark og varme klipper i sommersol. Jeg lærte meg nylig et ord på walisisk som ikke lar seg oversette til hverken engelsk eller noe annet språk: hiraeth. Det beskriver en følelse av hjemlengsel, nostalgi, savn og tilhørighet – den følelsen som kan komme over deg i møte med noe som ligner hjem, eller når du plutselig føler at «her hører jeg til». Jeg forstod at hiraeth handler om tilknytning, ikke til et bestemt fysisk sted, men kanskje mer til en følelse av et sted, en stemning.
*
Stadar og hendingar dukkar opp som bilde i hovudet mitt med jamne mellomrom. Det er som at eg har eit album inni meg, som er minna mine, noko eg kan navigere etter. Ikkje alltid visuelle bilde, men lukter, lydar, lysforhold på himmelen, blanda saman med min eigen kroppslege og mentale tilstand i augneblinken. Dette indre arkivet gjer det mogleg å kjenne igjen stadar eg aldri har vore på. Lyset, lyden og mi eiga sinnsstemning skapar ei kjensle av noko kjent.
Ikkesteder
Steder der det ikke skjer noe spesielt, kan være spennende i seg selv, fordi de gir så mange muligheter. I nærheten av der jeg bor finnes et slikt ikkested. Det er utkanten av en parkeringsplass, bak gjenvinningsstasjonen, med asfalt, betong, noen steinknauser og ugress. Her dumper folk alt mulig: en sofa, en kundevogn fra KIWI eller en ødelagt barnesykkel ligger og slenger. Det er graffiti og tagging og gamle ølbokser. Noen har bygget en improvisert skaterampe av kryssfiner. Det ser ikke så koselig ut, men jeg liker likevel dette stedet, fordi det gir meg en følelse av frihet, at her er det muligheter for litt av hvert. Disse ikkestedene blir gjerne bygget bort i fornyingsprosesser, men slike lommer er det viktig å bevare. Vi trenger plasser hvor det ikke er så tydelig definert hva som skal skje, der det finnes en form for frihet og rom for kreativitet. Hvis vi på forhånd bestemmer hvordan et sted skal brukes og hvilke aktiviteter det skal romme, vil vi kanskje gå glipp av nye idéer, nye måter å gjøre ting på og en opplevelse av handlingsrom. Hvordan kan vi planlegge det uplanlagte?
