Grafisk de sign: Øystein Vidnes · oysteinvidnes.org F on t: 10,5 / 13,5 pkt Lyon Text No. 2 Papir : Munken Pure 130 g For sidefoto: Anders Fimreite BAKSIDEFOTO: NACO-arkivet. forfat tarp ortret t: Geir Ivar L. Ramsli Trykk: Livonia Print, Riga © SKALD 2015 e -p o st: forlag@skald.no www.skald.no ISBN 978-82-7959-203-7
INNHALD Forord...................................................................13 1. Den lange vegen til kyrkje............................. 21 Kyrkjebø – ein kommune i vekst og splid..............................23 Lokalt engasjement for kyrkjesaka...................................... 26 Kyrkjeplanen tek form.......................................................... 29 Strid om plassering................................................................31 – En anklage mot hele vår kirke............................................ 41 Invitasjon til samarbeid........................................................49 Gravplass – ei hastesak......................................................... 50 – Ei syrgjeleg sak................................................................... 61 Tvist om tomtegrunn............................................................ 65 Kyrkje – eit nytt konsesjonskrav?.......................................... 65 Nytt framlegg til kyrkjebygg................................................. 67 Krigsår og gjenreisingstid.....................................................70 Gudshus med skattelette?.................................................... 72 Ny tvist om tomtegrunn.......................................................80 Kommunen kjem med.......................................................... 82 Ny tvist – prestebustad..........................................................86 Sluttrekning.......................................................................... 88 Arnstein Arneberg – ein nestor i norsk arkitektur................ 91 Kvifor blei vegen så lang?......................................................99 NACO – eit selskap i verda....................................................99 I skyggen av ein revolusjon................................................. 102 – Men en kirke skal vi få…..................................................... 113 Den gordiske knuten...........................................................118 Etterord............................................................................... 120
20
1. DEN LANGE VEGEN T I L K Y R K JE Knappe t o å r etter at dei to første anleggsleiarane blei rodde inn Høyangsfjorden frå Nordeide i 1916, var fabrikken klar til å starte produksjonen, og i raskt tempo vaks eit bysamfunn fram. Alt i 1918 var Folkets Hus reist. Etter eit initiativ frå Høyanger Samorganisasjon hausten 1920 var Høyanger Samvirkelag stifta og i drift i eige hus 8. januar 1921. I 1923 kom eit nytt skulebygg på plass, og året etter kunne Høyanger Ungdomslag ta si eiga storstove Valhall i bruk. I 1934 hadde Høyanger fått sitt eige sjukehus. Men draumen om eiga kyrkje skulle det ta meir enn 40 år å få realisert. Kvifor vart vegen til kyrkje så lang? Historisk sett var høyangsfjordingane vel vane med lang kyrkjeveg. Frå gamalt sokna dei til kyr kja på Austreim, og deretter til kyrkjene på Kyrkjebø. Kyrkjebø som kyrkjestad er nemnd i Bjørgynjar Kalfskinn alt på 1300-talet. Den første kyrkja der blei truleg bygd ved reformasjonen, og riven i 1869 då den nye blei innvigd. Gardane hadde eigen båt, frå færingar, seksæringar, åttringar og heilt opp til tikeipingar. Før vegen mellom Bergsvika og Klævold kom i 1870-åra, rodde eller sigla dei heilt til Kyrkjebø. Etter at vegen kom, rodde dei vinterstid som oftast til Bergsvika, og gjekk derifrå til fots til Kyrkjebø. Det var preike kvar tredje søndag, og det var skam å sitte heime om ein hadde helsa og ikkje noko var til hinder, fortel Sjur Dale (1996): Og når me kom ut i Kleivane, og såg alle seglbåtane frå Måren, Ortnevik, Sande og strendene utetter, og dei frå Fuglsetfjorden – ein 15
21
3. I S K JE G G E N S R I K E Kom du t i l Høya ng er i mellomkrigstida og spurde etter Borger Andersen Grøsland, ville du fort ha kome til at han var ein ukjend. Hadde du derimot spurt etter Skjeggen, ville ingen du spurde blitt svar skuldig.
Ein innflyttar frå Øvre Eiker Borger Andersen Grøsland kom frå garden Grøsland i Øvre Eiker. Han var fødd 12. april 1873, som den yngste av to brør. Bestefaren var frå Arvika i Sverige, hadde funne seg ei kone frå Kongsberg, og dei hadde bygsla ein gard i Øvre Eiker. I 1897 døyr mor til Borger og Lars Olaus, 54 år gamal. Faren giftar seg att, og nitten år gamal reiser Borger heimanfrå. Han la då også familienamnet Grøsland bak seg. Etter ei tid møter han den jamgamle Otilia Andreassen frå Norderhov på Ringerike. Dei giftar seg, og i 1898 blir dottera Margit fødd i Kristiania. Familien buset seg i Storgade 205 i Svelvik. Svelvik er ein tettstad mellom ytre og indre del av Drammensfjorden. Om våren går isen tidlegare i ytre del av fjorden enn lenger inne. Det hadde tidleg gjort Svelvik til Drammen si vinterhamn, der det mellom anna blei skipa ut trelast. Etter kvart tok Svelvik også hand om utskipinga, og gjennom 1700- og 1800-talet blei staden også ein seglskuteby, med lokale reiarar og skipsverft. Hamna og verksemda knytt til den gav arbeid både til sjøfolk og dagarbeidarar. Dei siste var sjauarar som blei hyra inn for dagen S k je ggen, eller Borger Andersen Grøsland, som var hans borgarlege namn. Fotografiet er teke på Sæbøtangen av eldste bror til Norvald. – Etter eit opphold på Kvileheimen blei Skjeggen ein reint staseleg eldre mann, sa Norvald. Foto: Odd Bøyum.
143
P o rt rom m et. Kvelvingen inn til Murgården var møteplass både for det Gro Harlem Brundtland kalla «nabokjerringar som bryr seg» og omstreifande gatemusikantar som «Brødrene Alkohol». Foto: Anders Fimreite.
148
149
172
4. SY «EDIRENE» – EIN H AV E T S S TO R M F U G L Stor ska l a i n du st r i r ei si ng inst i ein veglaus arm av Sognefjorden for nær hundre år sidan innebar ei altomfattande utfordring, både for utbyggaren og for dei knapt 150 fastbuande i dalføret mellom fjella. Frå kaos til kosmos var skulestyrar Sjur Dale sin karakteristikk av industrieventyret. Av det tilsynelatande kaoset vaks det fram eit velorganisert bysamfunn, omtalt av Arbeiderbladet 16. september 1939 som «det yngste av de moderne industristedene våre, og uten sammenligning det vakreste». Og bak det heile stod Sigurd Kloumann, den nasjonale industribyggaren.
Med fjorden som ferdselsåre Utbyggaren stod ikkje minst framfor ei krevjande transportutfordring. Før vegen til Nordeide blei opna i 1934, var fjorden ferdselsåra til Høyanger både for varer, folk og fe. Fram til 1913 kom rutebåten innom eit par gonger i året, deretter ein gong i veka. Med utbygginga blei det brått liv og røre både på fjorden og på land. Transportoppdraga blei sette bort til større og mindre reiarlag, og til enkelte lokale jekteskipperar. På same tid var det klart at NACO alt frå starten måtte skaffe seg eigne båtar. Ein av dei første var motorskøyta «Rival». Tidlegare hadde dei fastbuande sjølve rodd til Bergsvika, som når dei i samband med dåp, konfirmasjon, bryllaup og gravferd skulle til kyrkje på Kyrkjebø. Fleire historier vitnar om at skyssen i open båt til tider kunne vere ei strabasiøs og
SY « E d i r e n e » i bøyen midtfjords. Foto: NACO-arkiv.
173
222
7. BOKHANDLAREN I S TO RG ATA – O G N I S S E N S O M F O R S VA N N På L åv e n s itte r Nis s en, sang Margrethe Munthe. Ho hadde slekt i Luster og visste kva ho snakka om. Og det same gjorde alle som vaks opp i Høyanger i etterkrigsåra. Ingen var i tvil om kvar sjølve stamnissen kom frå. For i Høyanger innebar advent framfor alt gjensynet med ein kortvaksen, godlynt skapning med bustad i Storgata 3.
Frå Bodø til Storgata 3 Mellom innflyttarane til Høyanger i 1916 var familien Arntzen, med mannen Johan Adolf, kona Ivara Henriette og borna Tor og Edith. Arntzen var fødd 20. juni 1883 i Gildeskål i Nordland. Han tok middelskuleeksamen i 1900, posteksamen i 1905, eksamen artium i 1910. Etter avtent verneplikt på Skansen ekserserplass i Saltdalen kom han til Høyanger som «feltpostmeister». Kona Ivara var fødd i Bodø 5. mai 1889, og hadde eksamen frå middelskulen og som Stortingsstenograf. Arntzen utmerka seg fort som ein mann med stor skaparkraft. Han starta først Høyanger Bokhandel i «Låven», driftsbygningen til garden Øren som NACO hadde kjøpt, og der dei hadde innreidd kontor og lokale til annan bruk. Men i 1924 bygde Arntzen nytt posthus, og flytta bokhandelen inn der. I 1925 bygde han kiosken ved «Svingskiva», og i 1928 starta han Høyanger Avis, med eige trykkeri. Alt var samla i Storgata 3, der familien budde i andre høg-
Foto gr af i et fo rt el om ein bokhandel med særpreg. Foto: Sigfred Olsen.
223
De k k sm a n n n r. 10226 Johannes Sigfred Andersen.
250
9. NÅDE FOR RETT – EIT DRAMA I VERDSK R I G E N S S K YG G E E t t e r d e n a l l i e rt e invasjonen i Normandie i juni 1944 var det klart at krigen gjekk mot sin slutt, og 8. mai 1945 kunne gleda over igjen å leve i eit fritt land få uhemma utfald. Ingen som opplevde frigjeringsvåren kunne gløyme fredsrusen som sette sitt fargerike og høglydte preg på bygd og by. Men i Vadheim skulle ordet fredsrus også få eit anna og meir dramatisk innhald, knytt til ei handling som skapte rikspolitiske forviklingar gjennom fleire år.
Fredsvår og ny start Den tyske styrken i Sogn og Fjordane utgjorde sommaren 1943 rundt 5000 mann, men var våren 1945 redusert til om lag 3000 mann. Forsvarsleiinga og regjeringa frykta at tyskarane ville brenne alt etter seg før dei trekte seg tilbake, slik dei gjorde i Finnmark, sa Ragnar Ulstein til Firda i 1995. Viktige installasjonar måtte derfor vernast mot sabotasje, mellom anna fabrikkanlegga og kraftstasjonane i Årdal, Høyanger og Svelgen. I mai 1945 hadde Milorg rundt 1000 mann under våpen i Sogn og Fjordane. Av desse var 570 knytte til motstandsgruppa Siskin i Sogn. I løpet av våren hadde dei fått frakta inn 35 tonn våpen med båt frå Solund til hovudkvarteret sitt i Frønningen. Heimestyrkane skulle etter planen settast inn så snart det var teikn til tysk tilbaketekking frå distriktet, eller til at sabotasje vart førebudd. Det siste kunne ikkje utelukkast i Høyanger. I april 1945
251
324
11. S VA N H I L D På minne støt ta over dei frå Høyanger som miste livet i andre verdskrigen, står namna til fem personar, fire menn og ei kvinne. Kvinna er Svanhild Håland. Dei mange spørsmåla knytta til lagnaden hennar sakna lenge svar. I ætteboka for Kyrkjebø, som kom i 1949, blei uvissa om kva som hende den livsglade jenta, ordlagd slik: «Førd til Tyskland. Ukjent lagnad.» I samband med 50-årsmarkeringa av frigjeringa i 1995 skreiv eg ein artikkel som for fyrste gong kasta lys over hendingane som kosta henne livet.93 I dei tjue åra som sidan er gått, er det kome til ny informasjon om lagnaden bak namnet på minnestøtta. Det opnar for ei breiare skildring av livsvegen hennar – frå lyse oppvekstår til krigens mørke gru.
Jentene på Håland «Haaland er ved sin beliggenhed og udsikt den stolteste Gaard i Høyangfjord», skreiv Nordre Bergenhus Amtstidende 5. juni 1874. Det var ein lovsang jentene som vaks opp på Håland i 1920-åra meir enn gjerne ville ha stemt med i. Garden var gjennom åra blitt til fire bruk, og på dei alle vaks det i 1920-åra opp jenter som blei nære venninner. På garden under Hålandsfossen budde Svanhild med foreldra Per og Sigrid Håland, og brørne Sigurd, Olav og Einar. Svanhild, fødd 22. august 1924, var døypt Gerd Svanhild, men alt frå barne åra blei ho berre kalla Svanhild.94 Foreldra hadde alt mist ei jente og var derfor ekstra glade for å få Svanhild etter tre gutar.
325