VÅR KAMP FORTSETTER
Fascismens og antifascismens historie fra 1920-tallet og til vår tid
Til minne om Anders Krystad
© Res Publica, Oslo 2026
ISBN 9788282263511
Omslag: Johanne Hjorthol
Sats: Ingeborg Ousland
Trykk og innbinding: Scandbook
Vår kamp fortsetter er en forkortet utgave av de to bøkene Våre kamper – mot rasisme og fascisme 1865–1940 (2023) og Kampen fortsetter – mot rasisme og fascisme 1940 til i dag (2024), med fokus på den norske delen av historien. Enkelte passasjer er også lånt og bearbeidet fra den frittstående oppfølgeren Sammen bekjemper vi fascismen. Strategier for antifascisteri dag (2025). For noter, se disse bindene.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.respublica.no
INNLEDNING 13
INNHOLD
Hva er fascisme? 16
Hva er antifascisme? 20
Kjenn historien 21
REVOLUSJON MOT REVOLUSJONEN: DE FØRSTE FASCISTENE 25
Splitt – og hersk 27
Tyskland marsjerer 29
Den første fascismen 32
Kongens ja og arbeidernes nølen 37
Fascistene tar kontroll 41
Fascismen blir et regime 43
En vakker og ung revolusjon 44
En mafiastat tar form 45
Skjorter i halve regnbuens farger 48
Fascismen kommer til Norge 49
Fascismens tidsalder – og antifascismens 51
Å forsvare seg mot fascister 53
Arbeidervern til besvær 55
Skog og land – mann mot mann 56
Grunn til frykt? 57
DET TYSKE NEDERLAGET I 1933: PÅ VEI MOT KRIGEN 59
En samling av alle krefter innen arbeiderklassen 61
Krisepolitikk på norsk 64
Skjebnevalget 1933 66
Slaget om Birkelunden 68
Jødiske antifascister 72
Et stridbart demokrati: Vold eller ikkevold? 74
«Heller Wien enn Berlin!» 78
Hva kan vi gjøre? 80
Fra brukket til ladd gevær 82
Olympiaden som aldri ble noe av 85
«Gi oss våpen!» 86
Rød og hvit terror 89
De internasjonale brigadene 92
Norsk innsats 96
FASCISMENS FASIT: KRIG OG FOLKEMORD 99
8. april 1940 101
En fredsfront med Nazi-Tyskland? 102
Fortellinger om krigen 105
Hvem valgte å gjøre motstand – og hvorfor? 106
Kuppet 108
En norsk borgerkrig? 110
Samarbeid eller motstand? 113
Ingen nordmann til salgs? 115
Kommunister fra freds- til motstandslinje 117
Motstanden fortsetter i Stockholm 119
Kampen for sannheten 121
Et kjempende demokrati – også mot kommunismen? 123
Hverdagsmotstand 128
Streiker mot nazistene 129
Melkestreiken 131
Et luthersk arsenal mot fascismen: Kirkekampen 134
Læreraksjonen 135
Jødisk motstand 138
Holocaust i Norge 139
Å forberede seg på fred 142
Den siste dødskampen 144
ET UFULLSTENDIG OPPGJØR OG EN NY NAZISME 147
En halv seier? 149
En antifascistisk motstandsmodell 153
Kamp mot kolonialisme og rasisme 154
Fascistisk reorganisering 158
En ny og antiliberal liberalisme 164
Tre måter å håndtere undertrykkelse på 166
Fra sørstatene til Utøya 168
Hundegutter mot velferdsstaten 170
En ny rasisme 172
Rasisme overalt 173
Slaget om Apollonia 177
Vold og terror 178
Nynazismen vokser – men møter motstand 181
Et russisk fyrtårn 183
Internasjonal inspirasjon: Rock mot rasisme 184
Anti-Nazi League og AFA 186
Vålerenga mot rasisme 187
Antimuslimske konspirasjonsteorier og parlamentarisk gjennombrudd 190
Ingen nazister i våre gater 192
Fremmedfrykt og høyrepopulisme 195
Unge Høyre med i kampen 199
Slaget i Brumunddal 201
Kamp om gatene 203
Antifascistisk Aksjon 208
Anti-Antifa 209
Et norsk fryshus? 211
Musikken som kamparena 213
Hvordan forholde seg til nazistene? 216
Boot Boys på Bøler og Bøler mot rasisme 221
Drapet på Benjamin Hermansen 222
Fra gata til data? 225
FASCISMEN I MAKTENS KORRIDORER 227
Ikke én, men mange høyreekstremismer 229
Et land uten antifascister? 234
Fra postmoderne til totalitært diktatur 236
Russisk antifa 239
Svenska motståndsrörelsen og Sverigedemokraterna 241
Fra jødehat til muslimhat – og fra ytterkantene til sentrum 242
Spådommer om borgerkrig 245
Utøya 22. juli 2011 247
En upolitisk terrorist? 251
«Organisasjonsarbeid fase 1 (2009–2030)» 252
En ny fascistisk internasjonale 255
Verdighetsrevolusjon og reaksjon 257
Putins fotsoldater 259
Ragnarok-fantasier 263
Vår tids fascisme 264
USA på vei mot fascismen? 267
Men er det fascisme? 272
Ruscisme 274
Fascismen er en gradvis ødeleggelse 277
Fascismens femte bølge? 279
Fra demokrati til fascisme 282
ANTIFASCISME 2.0: KAMPENE FORTSETTER 285
Å bekjempe fascisme 287
Kampen om kommandohøydene 290
Fra aldri mer til igjen – og igjen – og igjen 292
Den vakre kampen 295
Fascismen er her og nå 298
Et kjempende demokrati 302
Kvinne, liv, frihet 304
Ikke gi opp 307
Billedkreditering 310
Kilder 311
Litteraturliste 315
Likegyldighet
Først tok de kommunistene men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke kommunist.
Så tok de sosialdemokratene men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke sosialdemokrat.
Deretter tok de fagforeningsfolkene men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke fagforeningsmann.
Til slutt tok de meg. Men da var det ingen igjen til å bry seg.
Martin Niemöller
INNLEDNING
Denne boka er en lett bearbeidet og sterkt forkortet utgave av de to bøkene Våre kamper og Kampen fortsetter, som tar for seg kampen mot rasisme og fascisme mellom 1865 og 2025. Den første av disse bøkene tar til da slaveriet i USA og livegenskapet i Russland akkurat hadde blitt avskaffet, og behandler flere protofascistiske grupper som var med på å legge grunnlaget for den ideologien som i 1919 fikk navnet fascisme. Denne forkortede utgaven begynner for enkelhets skyld noen tiår seinere, da fascismen hadde fått et navn. Det er en bok som omhandler fascismen, men der hovedrollen er tildelt dem som kjempet mot den – antifascistene. I denne innledningen vil du finne en kort definisjon av begge deler, men som resten av boka forhåpentlig vil vise, er det egentlig bare én måte å virkelig kunne forstå, og dermed også bekjempe, fascismen på: ved å undersøke dens historie.
Helt siden fascismen så dagens lys for litt mer enn hundre år siden, har det vært vanskelig å få grep om hva den var og er. Etter mange tiår med definisjonskamper og harde diskusjoner blant historikere, statsvitere og andre er det i dag relativt bred enighet om noen helt grunnleggende forhold. For det første er det en tilnærmet konsensus blant historikerne om at fascismen ikke kan forstås som et isolert fenomen fra mellomkrigstiden: Den døde ikke på slagmarkene i Tyskland og Italia, men fortsatte å leve videre, selv om det skjedde i nye former, og ofte under andre navn – det noen har kalt en «anonym fascisme». For det andre er man enige om at fascismen må betraktes som en selvstendig ideologi, med en ideologisk kjerne. Fascister må følgelig også forstås som ideologisk motiverte: De er ikke bare voldskriminelle eller gale, selv om de ofte også kan være det.
Enten fascismen er noe man bare studerer, eller noe man aktivt bekjemper, reiser studiet av den en rekke problemer. Hvor mye skal man vektlegge ideene og forestillingsverdenen, og hvor viktige er handlingene? Om en fascist oppfører seg som en fascist og snakker som en fascist, er saken forholdsvis grei – men hva om fascisten ikke gjør noen av delene? Dette problemet har vært til stede gjennom hele den etterkrigstiden vi fremdeles lever i, i skyggen av holocaust og fascismens forbrytelser. Folkemordet på jødene gjorde det vanskelig å bekjenne seg til fascismen. Som historikeren Roger Griffin har påpekt, måtte fascismen fortie de illiberale, totaliserende og voldelige konsekvensene av sin egen politikk, og mange fascistiske bevegelser strevde med å finne fotfeste i den nye virkeligheten etter krigen. For hvordan slutter du deg til et demokrati du egentlig vil til livs? Hvordan skal du få rasisme til å framstå som noe annet enn den egentlig er, og hvorfor bruke vold hvis den ikke fører til annet enn fengselsstraffer eller juling? I det hele tatt: Hvordan skal man være fascist uten å kunne kalle seg fascist?
Slike problemer trengte ikke den historiske fascismen å bale med den gang den var ny og uprøvd. Før de tyske og de italienske fascistregimenes nederlag i 1945 var fascismen ikke bare stueren, den var salongfähig: Den ble omtalt i rosende ordelag i de borgerlige avisene, var populær på universitetene og hadde et solid nedslagsfelt blant både storbønder og storborgere, langt inn i de europeiske kongehusene og adelen. Kan den ideologien de skapte, kategoriseres sammen med tankegodset som hundre år seinere får såkalt ensomme ulver til å begå terrorhandlinger, heilende nynazister til å kaste brannbomber mot asylmottak eller politiske ledere som Vladimir Putin, ideologer som Aleksandr Dugin og militære ledere som Dmitrij Utkin til å iverksette folkemord på et broderfolk?
Å forsøke å forstå hva det er som rører seg i 2020-årenes turbulente politiske landskap, uten å ha fascismebegrepet til hjelp, er i alle fall å gi seg selv et voldsomt handicap. At statsledere som Italias Georgia Meloni omtaler fascismeordet som ubrukelig, at Donald Trump, Pete Hegseth og Stephen Miller kaller sine motstandere for fascister samtidig som de terrorstempler «antifa» og erklærer at det er helt greit å kalle Trump fascist, og at Vladimir Putin og Aleksandr Dugin begrunner angrepskrigen mot Ukraina ved å hevde at de skal avnazifisere landet, kan tolkes på mange vis. Det kan blant annet betraktes som et utslag av politisk egeninteresse, og som et aktivt forsøk på å sabotere språket vi trenger for å kunne orientere oss og handle i verden. For ord kan klargjøre, men de kan også brukes til å skape forvirring.
14 vår kamp fortsetter
I boka How Democracies Die skriver Steven Levitsky og Daniel Ziblatt at det er demokratisk valgte ledere som i dag utgjør den største trusselen mot demokratiet. Autoritære ledere i toneangivende land som Kina, India, Iran, Tyrkia og USA har lært av hverandre og skjønt at de må gå fram på andre måter enn hva som var vanlig i det 20. århundre. De erklærer ikke storslåtte revolusjoner og et brudd med fortiden så snart de har makten, men går trinnvis fram, med begrensninger på stemmerett og ytringsfrihet, avskaffelse av maktfordelingsprinsippet som sikrer domstolene en uavhengig stilling, overføring av mer makt til den øverste lederen og så videre. De amerikanske delstatene, som en gang ble beskrevet som «demokratiets laboratorier», er nå blitt ledende laboratorier for autoritær politikk, der målet litt enkelt sagt er aldri å gi fra seg makten når den først er erobret.
Akkurat når det er man beveger seg over fra demokratiet til noe som ikke lenger er et demokrati, kan være vanskelig å oppfatte mens det skjer – det er først i ettertid det er mulig å forstå at terskelen er trådt over. Å gjenvinne demokratisk makt i en slik situasjon er svært vanskelig og krever stor menneskelig oppofrelse. Og selv om det autoritære styret kanskje ikke var fascistisk fra begynnelsen av, er det stor risiko for at regimet vil anta stadig mer fascistiske trekk i sin kamp for å beholde makten. Dagens fascistiske trussel er derfor ikke isolert til en rendyrket, ideologisk idealtype, men snarere en samling av krefter som deler noen grunnleggende ønsker for samfunnsutviklingen. For noen av dem som flokker seg til denne alliansen, kan det dreie seg om autoritært lederskap, kvinneundertrykkelse, rasisme og et «fritt», uregulert næringsliv uten fagforeninger, mens det for andre er enkeltspørsmål som avgjør: forbud mot abort, lavere skatter, hat mot de skeive eller frykt for det fremmede. Når disse spørsmålene blir viktigere enn den helt grunnleggende oppslutningen om pluralisme og demokrati, er det de som blir ledere for denne koalisjonen, som får definere hvordan vår tids fascisme skal se og høres ut.
Til tross for at et fåtall av disse lederne vil bruke «fascisme» som en merkelapp på sitt eget prosjekt, og selv om de kanskje ikke er fascister, trenger vi andre å forstå hvordan de samvirker med hverandre, og hva sluttresultatet kan bli dersom vi ikke våkner i tide. Dersom vi skal klare å forstå hva vår tids oppgaver består i, trenger vi både en idé om hva fascismen var, og hva den er – og hva vi kan gjøre for å bekjempe den: Bare ved at man gjenkjenner noe som fascisme, blir det mulig å handle antifascistisk.
Hva er fascisme?
Historikeren Roger Griffin har definert en ideologisk kjerne i fascismen, som består av forestillinger om nasjonal gjenfødelse, eller det han kaller «palingenetisk ultranasjonalisme». Ordene kommer fra gresk, génesis, «fødsel», og palin, «igjen». Til tross for at fascismen varierer i form og innhold, vil variasjoner over dette temaet – tapt storhet i møte med akutte kriser som løses ved at man reiser nasjonen til gamle høyder – alltid være til stede. Slike opphavsmyter og utopier kan ha stor mobiliserende kraft, men de er ikke tilstrekkelige. Fascismen har sjelden gjort det særlig godt når den må gå for egen maskin: Den er avhengig av utløsende krefter, i form av sosiale, politiske eller økonomiske kriser, som setter vedtatte sannheter og verdensbilder under press. I slike situasjoner har fascister noen ganger klart å formulere enkle svar basert på kjerneverdiene de samles rundt: å overføre makten til en autoritær leder framfor at den beholdes i et svakt og ubesluttsomt demokrati. Det gjøres gjerne i håp om at lederen kan sørge for nasjonal, etnisk eller sivilisatorisk gjenfødelse – som regel ved bruk av vold og med en uttalt forakt for fiendens liv.
I sin bok The Anatomy of Fascism understreker historikeren og statsviteren Robert O. Paxton at man ikke kan gi et statisk bilde av noe som bare kan forstås som en prosess. Man må derfor også se på hva det er fascismen gjør. Han beskriver den som en form for «politisk adferd», som er manisk opptatt av samfunnsmessig forfall, ydmykelse og offermentalitet. Alt dette forsøker den å kompensere for ved hjelp av enhet, reinhet og energi, gjerne i form av forløsende vold, og helt uhemmet av etiske og lovlige begrensninger.
Fascismen var og er en fleksibel ideologi, som fra begynnelsen av var uttalt antirasjonell og antiintellektuell. Den har i stor grad blitt definert av dem som lyktes med å gjøre seg til dens førere, og de har ofte gjort noe helt annet enn det de har sagt. Tidsvitnet Peter F. Drucker beskrev den tyske nazismens appell som en oppfordring til å forlate fornuften og i stedet slutte seg til den umulige, men vakre ideen om at alle kunne få mer: Bonden skulle få mer for avlingen, bakeren mer for brødet, kundene billigere brød. Selv om ingen trodde på det, hadde det ikke noe å si; det var ikke på tross av selvmotsigelsene folk vendte seg til nazismen, men på grunn av dem.
Det finnes bare ulogiske, selvmotsigende og irrasjonelle former for fascisme – det er noe av det som gjør den attraktiv for så mange, og som gjør det mulig å forene tilsynelatende uforenelige sosiale krefter under samme tak. Dette gjaldt
16 vår kamp fortsetter
den første italienske fascismen like mye som det gjelder alle kopiene. Den originale fascismen kunne være republikansk og sekulær den ene dagen, i allianse med kongehuset og paven den neste; kapitalismekritisk og radikal i sin form, mens den i praksis fungerte som et reaksjonært forsvarsverk for de eiendomsbesittende klassene. Ifølge forfatteren Umberto Eco hadde ikke Mussolini noen filosofi, han hadde bare en retorikk. Eco, som selv vokste opp i det fascistiske Italia, har i et essay om det han kaller den evige fascismen, eller «urfascismen», beskrevet den som en ideologi med preg av politisk og ideologisk kaos. Samtidig var det en orden i kaoset. For selv om fascismen filosofisk sett var et rot, var den på et følelsesmessig nivå solid forankret i visse arketyper. Flere av de viktigste kjennetegnene Eco peker på, dreier seg om vold: heroisme, en kult rundt døden og aristokratisk elitisme. Det skyldes urfascismens «armageddon-kompleks», hevder han: Den ser for seg et siste slag som skal føre til endelig seier, hvorpå det skal følge en gyllen tid. At denne forestilte gullalderen ikke inneholder krig, er enda en av de mange selvmotsigelsene i fascismen. For fascismen ønsker krig og ser den som både et mål og et middel. Urfascismen er en machokult, bygd på forakt for kvinner og en intolerant fordømmelse av alle seksuelle «avvik». Fascismen hater kvinnefrigjøring, seksuell frigjøring, individuell frigjøring – i det hele tatt hater den ideer om frihet. Britiske Paul Mason har i sin bok How to Stop Fascism beskrevet fascismens mest grunnleggende impuls som «frykten for frihet, utløst av at mennesker som ikke burde vært frie, oppnår frihet». De sist frigjorte vil derfor alltid være særlig sårbare.
I dagens verden gjelder det særlig to grupper: kvinner og skeive. Selv om kampen mot kvinners reproduktive rettigheter og ikke-normativ seksualitet var viktig også for de første fascistene, har den i dag inntatt en helt annen rolle i det fascistiske idéuniverset. Mens fortidens fascister kunne ta patriarkatet for gitt og visste at den skeive seksualiteten stort sett befant seg i skapet, oppleves kampen mot de skeives og kvinnenes frigjøring i dag som like brennende viktig som ideen om hvitt overherredømme gjorde da den første fascismen ble formulert. Det skyldes ikke bare at kvinner og skeive lever et friere liv i dag, men også fascismens behov for fiendebilder. Fascismen trenger et «oss» og et «dem», der «de» må renskes ut for å gjøre Nasjonen og Folket stort og reint igjen. Alle som er uenige, er per definisjon ikke en del av folket. Derfor ender det så ofte i blodbad der fascistene søker eller får makt: Utrenskningene tar aldri slutt; det er hele tiden ugress som må fjernes.
For den første fascismen var friheten i all hovedsak representert ved arbeiderbevegelsen. Dens frigjøringsprosjekt antok form av fagforeninger, kveldsskoler, kooperativer og politiske sammenslutninger som i løpet av noen ganske få år utfordret århundregamle maktforhold og sterke økonomiske interesser. Gjennom undervisning, og gjennom en vedvarende feministisk innsats for å oppmuntre kvinner til politisk deltagelse, ble gamle hierarkier utfordret og gikk i oppløsning.
Den italienske forfatteren Antonio Scurati har kalt den demokratiske sosialismen som angrep disse hierarkiene, for «håpets ideologi». «Det finnes bare én politisk lidenskap som er mektigere enn håpet», påpeker han, «og det er frykten. Men frykt for hva? Frykt for andres håp.» Håpet om å få være med og bestemme, håpet om ikke å bli holdt nede. Den italienske fascismen ble oppildnet av denne frykten, hentet næring fra den, blåste den opp som en ballong. Da det var gjort, gjensto det ifølge Scurati ikke annet enn å fullføre et siste trekk:
Å omdanne frykten til hat, transformere følelsen av regresjon, depresjon og avmakt til aggresjon, mobilisering, agitasjon. Etter i årevis å ha messet «Vær redd!» for det lille og det store borgerskapet, er tiden inne til å rope: «Ikke vær redd, hat!» […] Hat din fiende, og dyrk din beskytter.
Fascismen vokste fram som en reaksjon på noe, og den ble formulert som en avvisning av arven fra den amerikanske og den franske revolusjon, med deres ideer om frihet, likhet og brorskap. Fascistenes kritikk var ikke teoretisk, den var helt konkret: Den var en reaksjon på at folk som før gikk med bøyd hode, krevde å bli behandlet som likeverdige. Fascismen var og er en kamp for ulikheten og hierarkiene, mot dem som forsøkte å rive dem ned. Selv om de i mangt og mye var reaksjonære og grep tilbake til en forestilt fortid i denne kampen, forsto fascistene seg likevel som revolusjonære, som en kraft som ville rydde bort det gamle og skape noe nytt. Dette nye skulle være et elitestyre av de «beste», det vil si dem selv. Og det var opp til ledernes leder, føreren, å bestemme hva fascismen til enhver tid skulle være.
Fascismens førertro setter en tradisjonskult i rasjonalismens sted: Tradisjonen, slik fascistføreren utlegger den, inneholder sannheten. Tradisjonalismen bygger riktignok sjelden på ekte tradisjoner, men snarere på fantasifulle oppkok av hvordan ting «egentlig» var, den gang menn var menn og alle kjente sin plass. Om rasjonalismen og troen på en opplyst debatt først er blitt forlatt som prin-
18 vår kamp fortsetter
sipp, gjør det ikke noe fra eller til om det man tror på, er løgn. Noe av det som ifølge filosofen Hannah Arendt gjorde fascistenes aktive bruk av konspirasjonsteorier så effektiv, var at de tvang folk til å foreta et bevisst valg om å forlate rasjonalisme, fakta og analyse. I stedet kunne de tre inn i en lukket verden der alt ga mening, der man kunne tro på «alt og ingenting». Om folk skjønte at Hitler løy, ble de bare enda mer fulle av beundring for at han slapp unna med det – særlig når han løy på vegne av dem.
Det Eco kaller «urfascismen», setter ifølge ham likhetstegn mellom uenighet og forræderi, samtidig som den stempler kritisk tenkning og vitenskapelig metode som suspekt. Denne fornektelsen av opplysning og modernisme (som likevel lett kan kombineres med en fascinasjon for ny teknologi og dyrking av gründere og forretningsmenn) forutsetter en handlingskult. Det å handle for handlingens skyld er en dyd, mens det å tenke identifiseres med svakhet. Den liker ikke uenighet, som er et tegn på forskjellighet og variasjon, og er mistenksom overfor kompleksitet og nyanser. Den dyrker frykten for det fremmede og det mangfoldige, og alle fascistbevegelser inneholder en advarsel mot inntrengere. Urfascismen er derfor også per definisjon rasistisk. Den springer gjerne ut av sosial eller individuell frustrasjon og appellerer aktivt til denne frustrasjonen og angsten. Det skjer ofte (men ikke alltid) ved at det manes til kamp for landet man er født i.
De eneste som kan gi nasjonen en ekte identitet, er paradoksalt nok dens fiender. Fascister er derfor ofte besatt av en overbevisning om at det finnes konspirasjoner, som regel internasjonale av natur, og en følelse av å være under konstant beleiring. Den enkleste metoden for å oppnå dette er å appellere til fremmedfrykt, men urfascismen trenger også indre fiender.
For at fascismen skal kunne vinne fram, er den avhengig av å bryte tabuer, sprenge grenser, utvide aksepten og toleransen vår for hva som er normalt og hva som er lov – og få folk til å holde kjeft. Paradoksalt nok skjer det ofte ved henvisning til ytringsfriheten, og med påstander om selv å være kneblet. Tabubruddene gjennomføres ofte som mediestrategiske provokasjoner med sterk følelsesmessig appell. Grenseoverskridelsene framstilles gjerne som om de utfordrer samfunnsmessige selvfølgeligheter, eller som om de løfter fram problemer som forties og undertrykkes. I realiteten handler de om å bevise at «den store konspirasjonen» eller fienden eksisterer: «Woke», politisk korrekthet, venstreliberale eliter, hegemoniet, «globalistene» – og før eller siden, nesten alltid, jødene.
Hva er antifascisme?
Fascismens metode, den organiserte politiske volden, ble raskt møtt av antifascismen. «Anti» betyr å være imot, og det er lett å tenke at antifascismen var en reaksjon på fascismen. På et vis forholder det seg stikk motsatt. Det var fascismen som var reaktiv, som reagerte på at friheten og demokratiet ble utvidet, og på at folk som før hadde kjent sin plass, gjorde krav på å bli behandlet som mennesker. Antifascismen var et forsøk på å forsvare frihetene som disse menneskene hadde oppnådd, og på å utvide dem framfor å se dem bli avskaffet. Derfor har antifascismen ofte blitt forbundet med venstresiden, og med kravet om sosial likhet. Men antifascismen er romsligere enn som så. I perioder der fascismen har vokst, har folk av vidt ulike oppfatninger funnet sammen på demokratiets grunn. Alle som i tide har forstått hvilken fare fascismen utgjør for folkestyret, enten de har vært sosialdemokrater eller kommunister, konservative eller liberale, anarkister eller sosialister, religiøse eller ateister, har samlet seg om antifascismen som et politisk prosjekt.
Siden fascismen var og er en voldelig og trakasserende bevegelse, gikk ikke antifascismen bare ut på å etablere et forsvar for rettigheter som var blitt kjempet fram, men også på overlevelse. Antifascister som ikke tidsnok klarte å etablere dette selvforsvaret, mistet ikke bare forsamlings-, organisasjons- og ytringsfriheten sin, de mistet ofte også livet. En viktig antifascistisk oppgave ble derfor å kjenne igjen fascismen før den ble for sterk, og ta den mens den fortsatt var håndterbar.
Akkurat som antifascister for hundre år siden var avhengig av å forstå hva fascismen var, og finne et felles språk som kunne forene dem i kampen for demokrati, fred og frihet, trenger vi også i dag å forstå hvordan vår tids autoritære bevegelser og regimer inspirerer og styrker hverandre. I løpet av de hundre årene som har gått siden de italienske fascistene kom til makten, er det blitt skrevet talløse bøker om Hitler, Mussolini og alle dem som fulgte i deres fotspor. Men mellomkrigstiden var ikke bare fascismens tidsalder, det var også antifascismens epoke.
Antifascismens historie er utvilsomt forbundet med fascismens historie: uten fascister, ingen antifascister. Etter hvert som antifascismen tok form, fikk den imidlertid også sitt eget liv. For mange av dem som tok opp kampen for demokrati og frihet, kom antifascismen til å bli formende for hvordan de forsto verden, hva de trodde på, og ikke minst for hvem de betraktet som sine
20 vår kamp fortsetter
allierte. De forandret ikke bare sine omgivelser, men også seg selv mens de kjempet. Da antifascister fra hele verden dro for å krige mot fascistene i Spania i 1936–39, kjempet for eksempel hvite og svarte amerikanere for første gang side om side med våpen i hånd. I den regulære amerikanske hæren skjedde ikke det før mange år seinere. Antifascismen var helt fra begynnelsen av også en antirasistisk bevegelse.
Ordet rasisme brukes ikke her for å beskrive en generell frykt eller skepsis overfor det fremmede, men forbeholdes aktører som enten bevisst går inn for å skape rasisme eller som bruker den som et redskap for å vinne oppslutning – altså rasisme som raseideologi, mer enn kulturelt arvede fordommer. Det at rasismen ofte er en sentral ingrediens i fascismens tankegods, betyr ikke at alle som spiller på rasistiske holdninger, er fascister. Men det betyr at en antifascistisk kamp også må være en kamp mot rasisme.
Kjenn historien
Allerede høsten 1924, fire måneder før de første fascistene tok det formelle steget over i diktaturet, skrev sosialisten Guido Mazzali en tekst som het Come combattere il fascismo («Hvordan bekjempe fascismen»). «For å slåss mot fascismen må du vite hva den er, du må spore den tilbake til dens tilblivelse», skrev han.
Som vi skal se i denne boka, rommer antifascismens historie flere nederlag, men den kommer også med en viktig påminnelse: at fascismen aldri var uovervinnelig, slik den selv hevdet å være. I nær sagt alle de kritiske situasjonene, og ved alle avgjørende veivalg, kunne den ha blitt stanset. Samtidig viser fascismens historie også at den bare kan beseires dersom motkreftene finner sammen. Mest avgjørende var det altså hvordan de liberale og de konservative borgerlige partiene stilte seg. Forsvarte de demokratiet når det gjaldt, eller ble de lokket med på fascistenes krig mot arbeiderbevegelsen i troen på at fascismen var et redskap de kunne bruke til sine egne formål?
Der antifascistene klarte å søke sammen tidlig nok og finne krefter til å slå hardt nok tilbake, seiret aldri fascismen. Men å slå den i ett land var aldri tilstrekkelig: Seiret den i andre land, ville den før eller siden komme hit. De norske antifascistene som satte seg i bevegelse i mellomkrigstiden, førte derfor ikke bare en kamp i Norge, men internasjonalt. Og de førte den ikke
bare som en kamp mot diktatur og vold, men også som kultur- og idékamp.
Denne boka er skrevet med en hensikt også utover den reint historikerfaglige interessen. Målet er å bidra til at vi skal klare å gjenkjenne fascismen i en tid der den igjen vokser, langt utover de subkulturene den lenge var forvist til. I dag står vi igjen overfor en fascisme som er så sterk at den både kan utløse borgerkrigslignende tilstander i enkelte land og i verste fall en ny verdenskrig.
Hvordan bekjemper man en antidemokratisk voldsbevegelse som fascismen uten selv å ta i bruk antidemokratiske virkemidler som sensur, partiforbud, «plattformnekt» og i verste fall vold? Er det i det hele tatt mulig? Dette var det klassiske «liberale dilemmaet» som ble formulert av filosofen Karl Popper mens han befant seg i eksil på New Zealand under andre verdenskrig. I boka The Open Society And Its Enemies (1945) påpekte han at ubegrenset toleranse uvegerlig ville føre til at toleransen forsvant, og argumenterte for at vi «i toleransens navn må forbeholde oss retten til ikke å tolerere de intolerante», om nødvendig med makt:
Hvis vi lar den ubegrensede toleranse gjelde selv for dem som er intolerante, og hvis vi ikke er parate til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes voldsomme angrep, da vil de tolerante bli knust og med dem også toleransen. […] Vi bør hevde at enhver bevegelse som prediker intoleranse, med det setter seg selv utenfor loven. Vi bør også betrakte oppfordring til intoleranse og forfølgelse som forbrytersk, på samme måte som vi betrakter oppfordring til mord eller kidnapping, eller å gjeninnføre slaveriet, som forbrytersk.
For antifascister har ikke dette vært det eneste dilemmaet de har måttet forholde seg til. En annen utfordring som går som en rød tråd gjennom denne boka, er: Kan man være antifascist og samtidig kjempe side om side med antidemokratiske og autoritære krefter? Og hvordan svarer man på påstanden om at fascismen og den radikale eller militante antifascismen dypest sett bare er to former for ekstremisme, som ikke bare bekjemper hverandre, men som gjensidig forsterker og begrunner hverandre? Hvordan kan man forsikre seg om at man ikke selv blir som det problemet man vil bekjempe? Den franske forfatteren og motstandsmannen Albert Camus, som under andre verdenskrig var redaktør for den illegale avisa Combat, formulerte problemet slik: «En lang kamp for rettferdighet fortærer den kjærlighet som
22 vår kamp fortsetter
lå til grunn for kampen.» Hvordan skal man sørge for at alt det antifascistene i utgangspunktet kjemper for – frihet, likhet, søster- og brorskap, kort sagt kjærlighet til menneskene – ikke fortæres av en kamp som noen ganger krever vold, og i verste fall krig?
Håpet mitt er at denne boka kan gjøre deg bedre rustet til både å forstå og overvinne slike dilemmaer – og at du selv går fra å være ikke-fascist til å bli aktiv antifascist.
Januar 2026, Jonas Bals