Vår tid er nå!
12 fortellinger om klimakamp, håp og endring
RES PUBLICA
© Res Publica, Oslo 2026
1. utgave, 1. opplag 2026
ISBN p-bok 9788282263481
ISBN e-bok 9788282263603
Omslag: Andreas Brekke
Sats: Type-it AS, Trondheim
Papir: 70 g Holmen Book Cream
Boka er satt med: 11,3/14,7 pkt. Minion Pro Trykk og innbinding: ScandBook AB
Prosjektet har mottatt støtte fra Fritt ord og Bergesenstiftelsen.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.respublica.no
Innhold
Forord 7
Ein lege sitt håp om ein friskare klode 11
Gult gras med håp om ei grønare framtid 23
Klimakrisen kjenner ikke landegrenser 32
Å ta staten til retten 41
Studenter har makt – og vi vil bruke den 51
Vi må bygge folkemakt 60
Verdens nordligste protestleir 71
Når dialogen stenges, står bare sivil ulydighet igjen 85
Det begynner og ender med jorda … 90
Mirakelet på Løvebakken 108
41 dager 118
Det farligste er å gi opp håpet 139
Bidragsytere 152
Noter og kilder 156
Forord
Iblant opplever jeg noen surrealistiske øyeblikk, der jeg plutselig kan spørre meg selv om alt sammen ikke bare er en stor overdrivelse. Kan klimakrisen egentlig være så ille som vi sier at den er? Er vi fanatiske dommedagsprofeter?
Dette kommer jo til å ordne seg … og så er det surrealistiske øyeblikket over.
Forskningen har vært krystallklar så lenge jeg kan huske. Klimaendringene er menneskeskapte, alvorlige, og allerede i gang. FNs generalsekretær har kalt det «kode rød» for menneskeheten.
Det er lett å føle seg maktesløs i klimakampen. I tiår etter tiår har menneskeheten visst hva som foregår, og hvilke forferdelige konsekvenser «business as usual» fører til.
Det har vært bølger med «klimahype», der statsledere smykker seg med luftige klimaambisjoner og alle selskaper skal lage seg en bærekraftsprofil. Men så legger hypen seg, og det kan føles som om ingen bryr seg nevneverdig.
Jeg husker godt følelsen av skolestreikene. Jeg var 17 år gammel og hadde allerede viet all min fritid til klimakamp i flere år, og det kjentes som at vippepunktet vi hadde jobbet mot, endelig kom. Endelig skjer det. Jeg trodde vi stod midt i et paradigmeskifte, hvor tiden var inne for å få gjennomført noen av de dyptgripende, radikale endringene som måtte
til. Politikerne kom til å ta ansvar, verden ville slutte å lete etter mer fossile brensler, vi skulle endre luksusvanene våre og tilpasse livene for å redde fremtiden.
Det er skrevet mye om skuffelsen vi opplevde da det ikke skjedde. Da det føltes som om lufta gikk ut av ballongen, at politikerne og næringslivstoppene klarte å bløffe seg ut av det, at andre kriser tok oppmerksomheten i stedet. En hel generasjon unge lærte at det ikke nytter å engasjere seg, mobilisere, demonstrere, ansvarliggjøre. Innsatsen føltes bare som ubetydelige dråper i havet, og den følelsen sitter mange med fortsatt.
Plutselig handlet ikke mediesakene om klimakrisen lenger, nå handlet de gjerne om at dagens unge tilsynelatende ikke bryr seg om klima – og at mange har gitt opp og mistet motet. Dessuten var nyhetsbildet preget av andre typer saker.
Denne boka handler om den store eksistensielle trusselen vi mennesker står overfor. Den handler om det som får altfor lite oppmerksomhet, og som jeg tror du trenger å høre mer om. Som vi alle trenger å minne oss selv på.
De unge er nemlig fortsatt dypt engasjert i klima og bekymret for konsekvensene av klimaendringene, selv om mediene kanskje ikke vier dem så mye oppmerksomhet. Dette er fortsatt en av de viktigste politiske sakene for unge velgere. Og det finnes fortsatt en hel haug unge mennesker over hele landet som tar kampen hver dag, på ulike måter. Klimakrisen påvirker alt – det handler om økonomi, fred, natur, helse, urfolks rettigheter og mye mer. Kanskje ser ikke alle klimademonstrasjoner ut som de gjorde før, men det handler dypest sett om det samme: Vi kjemper for en bedre fremtid. For menneskeheten.
Mitt livsmotto har blitt at det alltid kan bli verre. Og merkelig nok gir det meg masse håp i klimakampen. For dette er ikke en konkurranse vi enten vinner eller taper. Det er ikke svart-hvitt. Det er ikke sånn at vi bare kan legge oss ned og gi opp dersom vi ikke når et klimamål, eller dersom vi taper en enkeltsak. Klimakrisen skjer gradvis, der hvert eneste tonn CO2 teller. 1,6 graders oppvarming er veldig mye bedre enn 1,7, og 2 grader er veldig mye bedre enn 3 grader. Mellom tallene skjuler det seg millioner av menneskeliv, tapte landområder og utryddede arter. All innsats betyr noe. Så hvordan bevarer vi håpet? Hva kan vi gjøre for å bidra? Hva vil det si å være aktivist? I denne boka har tolv unge aktivister gitt sine svar på de spørsmålene. Vi er ikke enige om alt, men utgangspunktet er det samme. Alle jobber for å kutte utslipp og beskytte livsgrunnlaget vårt, med svært ulike virkemidler.
Gjør vi noe galt, ettersom utslippene fortsatt øker og naturen fortsatt raseres? Har vi feilet?
Jeg tror vi skal være forsiktige med å legge skylden på oss selv når vi faktisk gjør noe, og tenke at det er oss det er noe galt med. Selvsagt må strategier revurderes og erfaringer tas med videre, men når man skal forandre verden, er det vanskelig å vite på forhånd hva som vil fungere. Det vet vi først i ettertid.
Og er det én ting som er sikkert, så er det at verden hadde sett mye verre ut nå hvis vi ikke hadde kjempet, på hver vår måte.
Vi lever i menneskehetens mest definerende øyeblikk. Et tidsvindu der det fortsatt er mulig å unngå de mest katastro-
fale konsekvensene av klima- og naturkrisen. I et av verdens frieste og rikeste land. Det gir oss et ansvar, og jeg håper denne boka kan bidra til at flere blir med. Derfor har vi valgt å kalle den Vår tid er nå!
Gina Gylver, redaktør og miljøverner Oslo, 12. mars 2026
PS: Denne boka er skrevet av de unge, men det er ikke for å ta ansvaret vekk fra de gamle – dere er på ingen måte unnskyldt, og har et enda større ansvar. Få rævva i gir!