Helge Ryggvik
På dypt vann
Havbunnsmineralene og menneskehetens arv
© Res Publica, Oslo 2026
1. utgave, 1. opplag 2026
ISBN p-bok 9788282263559
ISBN e-bok 9788282263566
Omslag: Johanne Hjorthol
Sats: Ingeborg Ousland
Papir: 70 g Holmen Book Cream
Boka er satt med 11 pkt Minion
Trykk og innbinding: ScandBook
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.respublica.no
Innhold
Prolog 5
Kapittel 1 – Et lite, men stort skritt 7
Kapittel 2 – Noduler, skorper og sulfider 17
Kapittel 3 – Dyphavet og «The Common Heritage of Mankind» 27
Kapittel 4 – Dypet, proporsjonene og alt vi ikke vet 47
Kapittel 5 – Livet i dypet 69
Kapittel 6 – Mineralenes og havets historie 89
Kapittel 7 – En reise under vann til Mohnsryggen 113
Kapittel 8 – Gerard Barron og The Metals Company 143
Kapittel 9 – En norsk havbunnsmineralindustri? 159
Kapittel 10 – Hvem eier havet? 187
Kapittel 11 – Trenger vi havbunnsmineralene? 213
Kapittel 12 – Vår ære og vår prakt, og embetsmennenes makt 253
Kapittel 13 – Korthuset raser, og fronten forflyttes 277
Kapittel 14 – Handlet det egentlig bare om Svalbard og oljen? 289
Kapittel 15 – Norge, havet og menneskehetens arv 301
Noter 311
prolog
Man skal gå inn på havbunnen på flere tusen meters dyp i de minst kjente økosystemene på hele planeten. Hvis det er noe sted i verden hvor føre-var-prinsippet skulle bli brukt, så ville det være der. Altså, livets opprinnelse var i havet! Det finnes organismer og grupper av organismer som vi ikke finner på land. Det er et helt uoppdaget univers der som vi ikke må røre.1
Peter M. Haugan, fagdirektør Havforskningsinstituttet
Verken Miljødirektoratet eller Havforskningsinstituttet har nokon klar strategi for å få inn kunnskap om berekraftig utvinning av havbotnmineral. Da må vi basere oss på samspel mellom styresmakter og selskap.2
Terje Aasland, olje- og energiminister
Det var en usannsynlig vakker vårdag i Bergen i mai 2024, så vakker den bare kan være på Vestlandet tidlig i mai. Jeg skulle treffe Peter M. Haugan, en av Norges fremste havforskere. Jeg ville se Havforskningsinstituttet på nært hold. Hva innebar det egentlig at den norske regjeringen, med olje- og energiministeren i spissen, arrogant valgte
å overse alle råd fra Norges fremste havkompetanse når den bestemte seg for å åpne et gigantisk område med de dypeste og mest sårbare delene av havet for gruvevirksomhet?3 På vei ut til Nordnes, der instituttets hovedkvarter ligger, passerte jeg kaianlegget for Havforskningsinstituttets mange forskningsskip. Beliggenheten nesten innerst i Vågen, rett overfor Bryggen, er et vitnesbyrd om at det dreier seg om en av Norges tyngste og mest respekterte forskningsinstitusjoner. Vel ute ved instituttets hovedbygg ved Akvariet ytterst på Nordnes, bestemte vi oss for å bli sittende ute. Det er tross alt ikke altfor mange slike dager i Bergen.
Den som møter Haugan, forstår raskt at det er grundig faglighet, ikke store ord, som preger hans personlighet. Haugan har ofte blitt sitert av motstanderne av utvinning av havbunnsmineraler. Da regjeringen la frem stortingsmeldingen om havbunnsmineraler i juni 2023, uttalte han at Norge styrte mot en «varslet katastrofe».4 Ett år etter stortingsmeldingen hadde ikke Haugan endret mening. Med uttalelsen om den varslede katastrofen hadde han egentlig sammenfattet Havforskningsinstituttets tidligere høringsuttalelse til konsekvensutredningen som kom forut for stortingsmeldingen.5 Her slo instituttet fast at det faglige grunnlaget var svakt og advarte mot en åpning. Med uthevet skrift ble regjeringen advart om at hvis den ikke snudde i spørsmålet, ville det skade «Norges omdømme som fiskerinasjon og pålitelig partner i havspørsmål». For en forskningsinstitusjon der den samme staten som den kritiserte, finansierte det meste av aktiviteten, var dette sterke ord.
et lite, men stort skritt
Norge har levd godt på sitt renomme som en kraft for det gode i verden; en fredsnasjon, et lite, sosialdemokratisk paradis med sterke likhetsidealer og fremfor alt et land der miljøet blir satt i høysetet. Forestillingen om et Norge som sto i spissen for alt som hadde med miljø å gjøre, ble forsterket da Gro Harlem Brundtland ledet FN-kommisjonen for miljø og utvikling i slutten av 1980-årene. Norges insistering på at den siste dråpen olje skal være «ren» norsk olje, har riktignok tæret på det gode omdømmet, særlig blant noen av de ivrigste klimaforkjemperne i utlandet. Like fullt, for mange som har vært frustrert over utviklingen i eget land og ønsket å ha noe å se opp til, har den norske «godhetskapitalen» vært så stor at den har overlevd et og annet negativt oppslag i internasjonal presse. Men da den norske regjeringen med stortingsmeldingen Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel1 den 20. juni 2023 foreslo å åpne et område på størrelse med Storbritannia for utvinning av mineraler på ekstreme dyp i de arktiske delene av Atlanterhavet, var det ikke bare blant de mest miljøbevisste at tiltroen til Norge som en kraft for det gode ble svekket.
«Hva vet EU-kommisjonen om havbunnsmineraler?» svarte olje-
Kapittel 1
og energiminister Terje Aasland trassig da Dag og Tid rett etter fremleggelsen av stortingsmeldingen spurte om hva han mente om EU-kommisjonens posisjon. Han fortsatte: «Vi må sjå på kompetansen Norge sit på. Norske fagfolk har gjort banebrytende utviklingsarbeid innafor olje og gass».
At den norske olje- og energiministeren på innpust betvilte EUs kompetanse, og på utpust hyllet oljevirksomheten, var ikke tilfeldig. Sammenhengen mellom regjeringens havbunnsmineralsatsing og oljevirksomheten er sterk, men komplisert. Men hvorfor den bitre tonen? Aasland må ha vært forberedt på at miljøbevegelsen var misfornøyd. Uttalelsene til konsekvensutredningen fra særlig Havforskningsinstituttet, Miljødirektoratet, Norsk Polarinstitutt og Norges geologiske undersøkelse (NGU) viste allerede at også viktige fagmiljøer var sterkt kritiske til konklusjonen og det faglige grunnlaget som lå til grunn. Siden stortingsmeldingen ikke hadde tatt hensyn til innvendingene, sto denne kritikken fortsatt fast. Gjennom 2010-årene og inn i 2020-årene hadde Olje- og energidepartementet gang på gang overkjørt en tilsvarende koalisjon av miljøbevegelse og haveksperter når det gjaldt ekspansjon av oljevirksomheten i Barentshavet.2 At denne koalisjonen nå så entydig også hadde mektige EU i ryggen, må utvilsomt ha vært en kilde til bekymring for Aasland. Kanskje han følte seg forulempet av at så mange eksperter mente at han var ansvarlig for en faglig svak stortingsmelding?
At stortingsmeldingen var omstridt, hindret ikke regjeringen i å kjøre saken så raskt som mulig gjennom det politiske systemet. Allerede i oktober 2023 holdt Stortingets energi- og miljøkomité åpen høring.3 Oppmøtet av representanter fra partiene som støttet prosjektet, var imidlertid sparsommelig, og man skal i det hele tatt være en temmelig forutinntatt tilhenger av gruvedrift på havbunnen for å mene at regjeringen kom spesielt godt ut av denne høringen.
Men regjeringen ga seg ikke. Da Stortinget skulle behandle saken den 9. januar 2024,4 sto en samlet miljøbevegelse bak en demonstra-
sjon foran Stortinget. Representanter for en rekke miljøorganisasjoner fra utlandet var også til stede. Det ble overlevert en halv million underskrifter som krevde at Stortinget måtte avvise forslaget. Men til ingen nytte. Med støtte fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ble regjeringens forslag vedtatt.
EUs reaksjon lot ikke vente på seg, og allerede den 7. februar 2024 vedtok EU-parlamentet en resolusjon som fordømte Norge på det sterkeste.5 EU hadde også tidligere kritisert norsk fremferd i havområder i nord: I 2017 markerte EU-parlamentet seg med en resolusjon mot norsk oljeekspansjon i Arktis.6 Den gangen ble imidlertid en enda mer kritisk resolusjon stoppet etter stor innsats fra den norske oljelobbyen. Reaksjonen på Norges planer om gruvevirksomhet i dyphavet var derimot så tydelig den kunne være. Den var dessuten nesten samstemt: 523 representanter stemte for, noen få var avholdende, og bare 34 stemte imot.7 Resolusjonsteksten var grundig og kunne vanskelig karakteriseres som lettvint synsing. Dessuten sto samtlige av de største politiske grupperingene i EU-parlamentet bak. Det diplomatiske nederlaget var så forsmedelig at den norske regjeringen valgte å fortsette som om ingenting hadde skjedd. Til det fikk regjeringen god hjelp av den norske pressen, som knapt kommenterte EUs reaksjon. Burde ikke mediene ha gransket dette nærmere? For ikke å snakke om stortingsflertallet som lojalt hadde stemt for noe som ville innebære at Norge stilte seg i spissen for en industrialisering av verdens dype havområder.
Til tross for at flertallet avviste norsk EU-medlemskap ved folkeavstemningen i 1994, har Norge både gjennom EØS-avtalen og også i andre politiske sammenhenger et tett forhold til EU. Og vanligvis har Arbeiderpartiet konkurrert med Høyre om å fremstå som det mest EU- og EØS-lojale partiet. Hva var det som fikk den norske regjeringen til å se ut for å ville trosse EU så kraftig denne gangen?
Hva var det som fikk den norske olje- og energiministeren til å mene at han visste så mye mer om havbunnsmineraler enn både EU og de
et lite, men stort skritt 9 8 på dypt vann
fremste ekspertene på hav i Norge? Og hvorfor hastet det sånn?
Siden motstanden mot oppstart av gruvedrift på havbunnen var så stor utenfor Stortinget, trengte regjeringen tilsvarende sterke argumenter til forsvar for sitt syn. I Dag og Tid-intervjuet sommeren 2023 gikk Aasland derfor høyt på banen. Han hevdet like godt at Norge hadde et moralsk ansvar for å hente opp mineraler på havbunnen. Han begrunnet dette på samme måte som stortingsmeldingen ved å vise til at verden sårt trengte mineraler for å lykkes med det grønne skiftet. Men da Aasland snakket om «kritiske mineraler», ble det klart at han også henviste til mineraler som kunne spille en viktig rolle i den økonomiske og militære rivaliseringen mellom blokkene, som hadde blitt intensivert etter Russlands invasjon av Ukraina.
Hva verden vil trenge av mineraler i fremtiden, hvor mye som er tilgjengelig og hvordan disse kan utvinnes, forbrukes og gjenbrukes på en bærekraftig måte, er viktige spørsmål. Men var regjeringens faglige grunnlag svakt også på dette punktet? Og i den grad politikerne som støttet regjeringens forslag om åpning håpet at satsingen skulle bidra til et grønt skifte, burde ikke den sterke motstanden fra EU fått dem til å tenke seg om på nytt? For hvis gruvedrift på mange tusen meters dyp midt ute i et av de mest værharde havstykkene i verden virkelig er nødvendig for det grønne skiftet og energisikkerheten vår, hvordan kunne da EU ignorere det? EU har jo både en ambisiøs klimapolitikk og en industri som har stort behov for alle typer såkalt kritiske mineraler.
Folk flest i Norge hadde neppe særlig stor kjennskap til muligheten for å utvinne mineraler på havbunnen før det ble kjent at den første Støre-regjeringen hadde bestemt seg for å fremskynde en prosess som kunne lede til en snarlig leting og påfølgende utvinning av havbunnsmineraler midt ute i den nordlige delen av Atlanterhavet. Store deler av det aktuelle området var ikke engang under norsk jurisdiksjon tidlig på 2000-tallet.
Når planene så raskt gled igjennom i Stortinget og lojalt ble støttet
av kommentariatet i de største avisene, skyldtes det uten tvil at de resonnerte med en dypt forankret norsk selvfølelse, støttet av enkle argumenter: Vi i Norge er gode på hav. Vi er gode på miljø. Hvis oljevirksomheten nærmer seg slutten, hvorfor ikke gå etter den neste store ressursen i havet – de rike mineralene på havbunnen? Det vil gi arbeidsplasser. Når denne industrien samtidig vil være med å redde klimaet, hvorfor skal vi da la oss stoppe av miljøaktivister som bekymrer seg for at noen ukjente, sjeldne livsformer i dypet vil bli rammet?
Med dette snevre utgangspunktet er det ikke vanskelig å forstå hvorfor mange norske politikere ble overrasket over den voldsomme motreaksjonen som kom fra forskere og miljøbevegelse hjemme og ikke minst i utlandet. Men som du kommer til å forstå, har interessen for havbunnsmineraler en lang forhistorie. Faktisk strekker den seg ett hundre og femti år tilbake, til den legendariske britiske dyphavsekspedisjonen med skipet Challenger, som seilte rundt på verdenshavene i første halvdel av 1870-årene. Jules Vernes like legendariske bok om kaptein Nemo og undervannsfartøyet Nautilus, som kom rett før, var med på å gjøre dette til en periode hvor interessen for dyphavet var ekstra stor – som i dag.
Siden den gang har havbunnsmineraler dukket opp som et stort tema gang på gang før det igjen har forsvunnet i dypet. Fra midt i 1960-årene fikk vi en periode hvor muligheten for å utvinne disse mineralene var et minst like sentralt spørsmål i offentligheten som nå. Havrettskonvensjonen av 1982 er godt kjent blant nordmenn siden den utgjør grunnlaget i internasjonal rett for havområdene Norge gjør krav på. Men de færreste kjenner til hvor sentral striden om kontroll over havbunnsmineralene var da konvensjonen ble utformet. Prosessen startet med en visjonær tale som svensk-maltesiske Arvid Pardo holdt i FNs generalforsamling høsten 1967.
Pardo var en bemerkelsesverdig person, og han fortjener ny oppmerksomhet i en tid hvor strid om kontroll over verdenshavene tilspisser seg. I talen sin lanserte han en slags sosialistisk ide om at de
et lite, men stort skritt 11 10 på dypt vann
store verdiene han på det tidspunktet antok befant seg i de dype havene, tilhørte menneskeheten og ingen enkeltnasjon. Alt økonomisk overskudd fra industriell virksomhet her skulle fordeles mellom alle nasjoner, foreslo han, inkludert landene som ikke hadde noen kyst. Ideen om havet som en «fellesarv for menneskeheten» dannet grunnlaget da representanter fra FN-land, med den norske superdiplomaten Jens Evensen i en hovedrolle, utformet det som skulle blir De forente nasjoners havrettskonvensjon i 1982.
I dag er litt over halvparten av verdens havområder fortsatt ikke underlagt noen enkeltstats jurisdiksjon. Det går en direkte linje fra havrettskonvensjonen til dannelsen i 1994 av Den internasjonale havbunnsmyndigheten (International Seabed Authority, ISA) i Kingston på Jamaica, som forvalter de rundt 54 prosentene av verdens havområder i det såkalte Området. ISA har siden stått i sentrum for striden om tilgang til havbunnsmineraler.
Men det finnes i dag også dype havområder med mineralressurser som befinner seg innenfor enkeltstaters jurisdiksjon. Land som Kina, Japan og sist USA under Donald Trump, har alle bedrevet forsøk og planlegging med tanke på utvinning i egne områder.
Ingen av disse landene hadde imidlertid kommet så langt som Norge i å etablere et system for leting og utvinning da Stortinget i januar 2024 ga regjeringen det politiske signalet som var nødvendig for å starte utlysning og tildeling av konsesjoner. Det er derfor vanskelig å overdrive betydningen av den prinsipielle lederrollen Norge var i ferd med å påta seg globalt – på vegne av menneskeheten – da den omstridte stortingsmeldingen ble vedtatt.
Tenk over dette: Først med jordbruk og fremfor alt med de siste mer enn 200 årenes industrialisering har menneskene i løpet av en i geologisk perspektiv ekstremt kort tid blitt i stand til å endre den kjemiske sammensetningen i både atmosfæren og havene. Dette er bakgrunnen for at mange geologer har definert vår tid som en ny geologisk tidsepoke – antropocen.8 Om noen millioner år vil epoken
trolig kunne leses av i særegne geologiske lag. Mesteparten av dette destruktive avtrykket skyldes aktiviteter på den tredjedelen av jordas overflate som er land. I løpet av de siste årene av 1900-tallet har også mesteparten av den grunne havbunnshyllen, det vi kjenner som kontinentalsokkelen, blitt industrialisert enten med kjempemessige trålere eller gjennom oljevirksomhet. Den dype havbunnen har derimot så langt stort sett fått være for seg selv. Men hva vil konsekvensene bli hvis vi setter i gang med en hensynsløs industrialisering også av disse områdene?
Selv en liten åpning vil være et stort vendepunkt i striden mellom industrialisering og vern. Det er på den måten demninger brister. Det var dette utenlandske politikere, ubundet av partipolitikk og næringsinteresser i Norge, så tydelig hadde sett da de reagerte så kraftig mot vedtakelsen av den norske regjeringens uforsvarlige stortingsmelding.
I løpet av de siste tiårene har imidlertid synet hos mange på hva som er en ansvarlig forvaltning av havene endret seg radikalt. Og ikke uten grunn. Siden 1970 har en tredjedel av livet i havet forsvunnet.9
Mange forhold har virket sammen: oljeutvinning til havs, overfiske, plastforsøpling, ødeleggelse av havbunnen, global oppvarming, forsuring og annen forurensning. Og alt dette har skjedd før man i det hele tatt har gått løs på dyphavet i verden.
Det ville ha tatt svært mange år å realisere en eventuell utvinning av havbunnsmineraler i norske områder. Dermed ville det også ta lang tid før vi faktisk fikk se de virkelig store miljøødeleggelsene. Det hadde derfor stor betydning da Sosialistisk Venstreparti i et forlik under budsjettforhandlingene høsten 2024 oppnådde gjennomslag for at det ikke skulle tildeles konsesjoner i det området som var politisk åpnet året etter. Bare uker senere skulle myndighetene startet en prosess som ville ha ført til at havbunnen ble omgjort til markedsplass, der private selskaper hadde sikret seg en omsettbar verdi. Som vi skal se, er det lite sannsynlig at dette ville ha vært en lønnsom
et lite, men stort skritt 13 12 på dypt vann
investering. Men den prosessen regjeringen hadde startet, ville også andre land ha sett til.
Seieren for miljøbevegelsen var naturligvis enda større da støttepartiene til Arbeiderparti-regjeringen under budsjettforhandlingene høsten 2025 ble enige om å unnlate tildeling av konsesjoner i hele den påfølgende stortingsperioden. Men dette betyr ikke at kampen mot utvinning av mineraler på havbunnen er over. Det pågår fortsatt forskning som har som mål å berede grunnen for en slik virksomhet i fremtiden. Satsingen så langt har etterlatt seg mange som har siktet seg inn på en karriere i en ny havbunnsmineralnæring. De vil naturlig nok presse på for å skape et nytt momentum. Hvilke konsekvenser kan det få?
Den norske satsingen på havbunnsmineraler har hele tiden vært knyttet til geopolitikk og spillet om havbunnsmineraler, der den aller rikeste og dermed mest betydningsfulle forekomsten er å finne i den store Clarion Clipperton-formasjonen midt ute i Stillehavet. For å forstå hva som foregår i dette spillet, kommer vi ikke utenom Gerard Barron og hans omstridte selskap The Metals Company, som lenge var en modell for norske havbunnsmineralentusiaster. Tidlig i 2020årene kunne det se ut som om Barron hadde fått så stor innflytelse over ISA at veien lå åpen for at selskapet hans fikk tillatelse til å starte opp utvinning på 5000 meters dyp midt ute i Stillehavet. Men ved valget av ny leder i ISA sommeren 2024 fikk land som ønsket varig eller midlertidig forbud mot utvinning større innflytelse. The Metals Company svarte ved å vende tvert om. Selskapet tok kontakt med Donald Trumps administrasjon i Det hvite hus og oppfordret USA til å sette i gang utvinning i de aktuelle områdene på egen hånd. I praksis ville det innebære å okkupere områder som i henhold til havrettstraktaten tilhører menneskeheten. The Metals Company skiftet dessuten begrunnelse for satsingen. Fra nå av skulle man ikke lenger redde klimaet, men sikre USA kritiske mineraler i konkurransen med Kina. Det var «America first».
14 på dypt vann
Det er vanskelig å fullt ut forstå betydningen av en mulig industrialisering av dyphavet uten å kjenne hele historien – den politiske og økonomiske forhistorien, så vel som naturhistorien. Hvorfor har forventningene til havbunnsmineralene vært så store, før de har falt sammen som et korthus? Hva vet vi om sårbarheten til livet i de ekstremt dype havområdene disse mineralene befinner seg? Hva vet vi om samspillet mellom hav, geologi og liv som alltid vil utgjøre rammene for en slik virksomhet? Og hva med områdene som Norge har sett for seg som en arena for utvinning? La oss starte med en beskrivelse av hva havbunnsmineraler er.
Kapittel
2
noduler, skorper og sulfider
«Skal jakte på gull og sølv på havbunnen mellom Jan Mayen og Svalbard».1 «Har funnet mineraler verdt over 1000 milliarder utenfor Svalbard».2 Da nyhetene om mulige forekomster av havbunnsmineraler i norske farvann for første gang ble presentert som små drypp i media fra slutten av 2010-årene, var det mulige forekomster av gull og sølv det ble lagt vekt på i overskriftene. I det fjerne glinset Soria Moria, eventyrslottet som kom inn i den norske folkesjelen gjennom Asbjørnsen og Moes eventyr og Theodor Kittelsens malerier, og som har blitt et symbol på en side av norsk mentalitet. Utover i 2000-årene, da hydrotermiske kilder med mineraler ble oppdaget i norske farvann, fikk de eventyrlige navn som Mohnsskatten, Lokeslottet, Ægirs kilde – og Soria Moria. Det finnes fortsatt olje- og gassentusiaster som hevder at fremtiden for norsk oljevirksomhet ligger i å ekspandere virksomheten enda lenger nord. Men med en økt visshet om at den norske oljealderen nærmer seg slutten, har behovet for en ny drøm om rikdom i det fjerne meldt seg.
Selv om Norges geologiske undersøkelse (NGU) kritiserte konsekvensutredningen for å ha urealistiske anslag for utvinning av gull og sølv fra dyphavet, beholdt stortingsmeldingen fra 2023 optimistiske
noduler, skorper og sulfider 17
anslag om forekomster på 2317 tonn gull og 85 200 tonn sølv.3 Hvis anslaget var riktig, og man lyktes med å hente ressursene opp, ville det tilsvare en salgsverdi på rundt 2300 milliarder kroner med utgangspunkt i råvareprisene våren 2024. Det hørtes unektelig ut som – ja, nettopp – en eventyrlig skatt for Norge.
Når henvisningen til alt gullet og sølvet fortsatt var fremhevet i regjeringens stortingsmelding, skyldtes nok det at dette er metaller som alltid har trigget fantasien og oppmuntret til skattejakt. Aller viktigst var det nå at det dreide seg om store forekomster av verdifulle kritiske mineraler – mineraler som kunne være avgjørende for et grønt skifte. Her var tallene tilsynelatende enda mer imponerende enn tallene for de edle metallene. Mineraler som var dannet ved varme undervannskilder, skulle nemlig inneholde hele 38 millioner tonn kobber, 45 millioner tonn sink og 4 millioner tonn kobolt.4 Mineraler på bare fjellsider i dypet ble anslått å inneholde 185 millioner tonn mangan, 8 millioner tonn titan og 3 millioner tonn kobolt. I tillegg ble det listet opp en rekke typer såkalte sjeldne jordarter, en samlebetegnelse på en gruppe ganske like mineraler som en lenge antok bare fantes i små mengder på jorda. Det var ikke småtterier.
Likevel blekner de norske tallene sammenlignet med anslag om størrelsen på havbunnsmineralforekomster andre steder i verden.
Ifølge et ofte referert estimat består Clarion Clipperton-sonen i Stillehavet av såkalte mangannoduler tilsvarende 2,1 milliarder tonn.5
Disse skal inneholde enda mer av kritiske mineraler som nettopp mangan, kobber, nikkel og kobolt enn hva som til nå er påvist til sammen på landjorda. Det finnes mange flere tilsvarende områder, men Clarion Clipperton har den største kjente forekomsten av slike spesielle noduler.
Stein, mineraler og metaller
Begreper som stein, bergart, malm og mineraler glir lett over i hverandre for oss ikke-geologer. Men altså: Et mineral er et fast stoff med en bestemt definert kjemisk sammensetning som forekommer fritt i naturen. I motsetning til bergarter eller steiner, som gjerne består av en tilfeldig mineralblanding, forekommer mineraler ofte i form av ordnede krystallstrukturer. Assosiasjonene du kanskje har til krystaller og rene metaller, er derfor ikke så langt unna en presis definisjon. Den reneste formen for mineraler er nettopp metaller som består av kun ett grunnstoff. Mineralene gull, sølv, jern og kobber er eksempler på det. Men det finnes også andre typer mineraler som består av mer kompliserte kjemiske sammensetninger. Blant slike finner man sulfider, sulfater, oksider og fosfater. Noen av disse kan forekomme i en krystallform, mens andre kan være vanskelige å skille fra vanlig stein for andre enn fagpersoner.
Ved gruvevirksomheten på Kongsberg, som startet opp tidlig i 1620-årene, kunne gruvearbeiderne noen ganger finne årer hvor det var mulig å hente ut store klumper av nesten rent sølv. Mesteparten av gruvedriften på fastlandet i Norge har imidlertid vært utvinning av malmer. Malm er en fellesbetegnelse på stein, fjell eller bergarter som inneholder såpass store andeler av mineraler at det regnes som økonomisk drivverdig.
Havbunnsmineralene er malmer. Det betyr at de må gjennom industriell prosessering før de ulike mineralene kan anvendes. Det finnes tre hovedtyper havbunnsmineraler: polymetalliske noduler (også kalt mangannoduler), manganskorper og sulfidavsetninger ved hydrotermiske undervannskilder.
Nodulene
Midt i Stillehavet ligger havbunnsmineralenes største skattkammer
– Clarion Clipperton. I dette enorme området, som strekker seg litt sørøst for Hawaii og videre i retning av Mexicos vestkyst, har havstrømmer med mineralrikt og relativt oksygenrikt kaldt vann fra Antarktis strømmet jevnt gjennom millioner av år. Fra vest mot øst dreier det seg om en lengde på mer enn 7000 kilometer, fire ganger avstanden mellom Lindesnes og Nordkapp. Selve navnet på området er hentet fra to geografiske ytterpunkter definert av små øyer. Clippertonøya er oppkalt etter den britiske piraten John Clipperton, som skal ha brukt den som skjulested på begynnelsen av 1700-tallet. På mellom 4000 og 5000 meters dyp i denne sonen er bunnen flere steder nærmest teppelagt av små og mellomstore runde steiner –noduler. Disse varierer i størrelse omtrent som små og store poteter. Fargen varierer fra svart til brun. Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål knyttet til hvordan nodulene har blitt til, men en viktig del av svaret får man imidlertid hvis man kløver dem i to. Nodulene har nemlig en kjerne bestående av opprinnelig hardt organisk materiale, som skjell eller benrester. I noen av dem har man funnet skrekkinngytende haitenner.
Noen av nodulene kan se ut som om de består av lag tilsvarende årringene til trær. På den måten er det noe livaktig ved nodulene. Men mens trær henter opp mineralrikt vann gjennom røttene i jordbunnen, tar til seg karbondioksid gjennom fotosyntesen og lagrer energi i trestammer fulle av karbon, inneholder ikke nodulene noen form for livseliksir. Likevel er det én likhet. For akkurat som med alger i havet og planter på land, tar nodulene gjennom kjemiske prosesser opp mineraler fra næringsrikt vann. I de særegne forholdene som gjør seg gjeldende på dypt vann, har nodulenes organiske kjerne sakte, men sikkert blitt dekket til av mineraler fra vannet som strømmer forbi. Det dreier seg imidlertid om en svært langsom vekst, ikke mer enn noen millimeter i tykkelse per millioner år. At nodulene av
og til omtales som «polymetalliske», betyr rett og slett at de inneholder mange forskjellige metaller. Når de betegnes som «mangannoduler», viser det til at mangan er det metallet det klart er mest av. Felles for alle store forekomster er at de ligger på ekstreme dyp.
Nodulene i Clarion Clipperton er uten sammenligning den typen havbunnsmineraler som har blitt vurdert som de mest interessante økonomisk. Ingen har ennå et entydig svar på hvordan nodulene har kunnet vokse og bli liggende åpent på havbunnen uten å bli tildekket av sedimentene som faller ned overalt i havet. Én forklaring er at de kalde havstrømmene som gjør seg gjeldende her, sørger for å «feie» dem av. En annen mulighet er at det har foregått et slags samspill mellom nodulene og de biologiske sedimentene – og kanskje også det biologiske livet på havbunnen. Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål.6
Ellers i Stillehavet er det funnet betydelige konsentrasjoner av noduler i Peru-bassenget og utenfor Cookøyene i den sørøstlige delen av det gigantiske havet. 7 Det finnes også noduler sør i Atlanterhavet, men den største kjente forekomsten utenfor Stillehavet ligger i Det indiske hav. Ved siden av mangan, som det alltid er mest av, inneholder nodulene ofte betydelige mengder jern, samt metaller som nikkel, kobolt og titan. Innholdet i nodulene varierer imidlertid en del fra sted til sted. Noen noduler kan inneholde såkalte sjeldne jordmetaller. Analyser av noduler fra området utenfor Cookøyene viser for eksempel at disse inneholder dobbelt så mye sjeldne jordmetaller, men betydelig mindre kobber enn nodulene i Clarion Clipperton.
Manganskorper
Manganskorpene har en lignende opprinnelse som mangannodulene i den forstand at begge dannes ved langsom avsetning av mineraler som finnes i det kalde havvannet.
Mens nodulene bygger seg opp rundt hardt organisk materiale på
noduler, skorper og sulfider 21 20 på dypt vann
bunnen, der sedimenter gradvis vil begrave dem, dannes manganskorpene langs bratte undersjøiske fjellsider. De fleste undersjøiske fjellkjedene en finner midt ute i verdenshavene, er dannet av vulkaner. Siden fjellsidene ofte er svært bratte, er de derfor perfekte overflater for den langsomme veksten av metallrike skorpelag så lenge det er strømforhold som legger til rette for det. Havstrømmene kan både bringe med seg mineraler og samtidig være med å viske vekk sedimenter. Oljedirektoratet har anslått en vekst på en centimeter per million år. Den typiske skorpetykkelsen er derfor på bare noen få centimeter.8 Men det er også påvist forekomster som er 30 til 40 cm tykke. Manganskorpene inneholder mange av de samme typene mineraler som nodulene. Siden både havvannet og andre forhold kan være forskjellig, kan også manganskorpenes sammensetning variere noe fra sted til sted. Oljedirektoratet fremhever at prøvene som er analysert i Norge i tillegg til mangan og jern også inneholder metaller som titan, kobolt, cerium, zirkonium og sjeldne jordarter.
I de norske områdene som regjeringen har åpnet for havbunnsmineralselskaper, har kilden til mineralene vært den kalde, dype strømmen som oppstår når Golfstrømmen møter kaldt vann i Arktis. Siden den kalde strømmen her befinner seg ganske nær områdene der den har sunket ned på større dyp, vil vannet inneholde mer oksygen enn vann på tilsvarende dyp de fleste andre steder. Det gir bedre betingelser for organisk liv.
De undersjøiske skorsteinene
Av de tre hovedtypene av havbunnsmineraler er det de som dannes ved undervannskilder i riftsonene der kontinenter rives fra hverandre som har den mest fascinerende opprinnelseshistorien. Selve området hvor disse mineralene dannes, omtales gjerne som hydrotermale strukturer eller skorsteiner. Hydrotermal eller hydrotermisk er en teknisk betegnelse på vann som synker ned i varme sprekker i under-
grunnen, mens skorsteiner er betegnelsen på de helt særegne, røraktige strukturene som bygger seg opp der mineralene avsettes. Selve typen mineraler som dannes her, kalles sulfider. Det er en fellesbetegnelse på kjemiske forbindelser hvor svovel binder seg med andre grunnstoffer, fortrinnsvis metaller.
På samme måte som på land fører varmen og energien i undervannsvulkaner til sprekkdannelser. I sprekkene kan gasser finne veien opp selv i perioder uten aktive utbrudd. Hvis du noen gang har vært i nærheten av en vulkan på land, har du sikkert sett slike oppkommer og kjent en sterk lukt av svovel. Når tilsvarende sprekker dannes under ekstremt trykk på havbunnen, vil saltvann naturlig nok renne inn. I møte med lavaen lenger nede vil vannet varmes opp til mange hundre grader. Trykket vil samtidig være ekstremt. Denne kombinasjonen fører til at vannet tar opp en rekke ulike mineraler nede i sprekkene. Når dette så spruter opp mot havbunnen igjen og møter det kalde vannet der, vil til slutt kjemiske reaksjoner sørge for at noen av mineralene avsettes på stedet som sulfider.
Med de rette forholdene vil vannet strømme ut i en konsentrert stråle. Det er da de særegne skorsteinene dannes. Noen steder er det funnet slike strukturer på titalls meter. Disse brekker imidlertid etter en tid, kanskje som en konsekvens av den store egenvekten eller muligens som følge av riftsonenes hyppige jordskjelv. Resultatet er uansett at området rundt kildene ligner en steinrøys. Akkurat som mangannoduler og manganskorper inneholder sulfidene en blanding av ulike metaller, avhengig av hva vannet har vært eksponert for.
Det er påvist to hovedtyper av kilder. Sett fra havforskernes undervannskameraer slipper én type ut svart røyk – disse kalles svarte skorsteiner (på engelsk black smokers) – mens hvite skorsteiner (white smokers) avgir hvit røyk. Forskjellen mellom dem er bestemt av temperaturen i vannet som kommer opp. De svarte skorsteinene har det varmeste vannet, og de inneholder også flest metaller. Det er derfor disse havbunnsmineralindustrien er mest interessert i.
noduler, skorper og sulfider 23 22 på dypt vann
Mye av det mineralrike vannet som kommer opp fra kildene og som ikke avsettes i sulfider, vil blande seg med de øvrige vannmassene i havet. Siden varmt vann er lettere enn kaldt vann, vil en del av det flyte opp. Det er nettopp ved særegenheter i vannprøver på overflaten at havforskere har klart å lokalisere mange av kildene der nede på havbunnen. Det er snakk om enorme mineralholdige vannmasser som vil flyte med havstrømmene på stedet. Hvilken betydning dette har for de samlede mineralforekomstene i sjøvann, vet man ikke.
Undervannskildene fungerer som metall- eller malmfabrikker nede på havbunnen. Men siden de mest aktive sonene i riftene mellom platene er i konstant bevegelse, har de begrenset levetid. Geologene mener at den aktive perioden for en enkeltstående undervannskilde er et sted mellom ti tusen og hundre tusen år. Det kan virke lenge. Men målt i geologisk tid – og sammenlignet med landmineralene og oljen, og til og med nodulene og manganskorpene – er dette ganske kort tid.
Tilhengerne av utvinning forsikrer stadig omverdenen om at det ikke vil være aktuelt å utvinne «levende» kilder som samtidig inneholder store mengder unikt og sårbart organisk liv. Det har allerede oppstått ulike vurderinger om hva som kan defineres som levende eller døde kilder. Men jo lenger bort fra de «levende» kildene man kommer, desto større er sannsynligheten for at de er dekket til med tykke lag av sedimenter. I motsetning til områdene med noduler i Stillehavet, er tilgangen på sedimenter stor i de nordlige delene av Atlanterhavet. Og i motsetning til mangannodulene i det bratte fjellandskapet, vil dannelse av sulfider skape forhøyninger i landskapet, selv om området er knyttet til vulkanske undervannsfjell. Områdene vil derfor dekkes til med sedimenter relativt raskt.
Det er et åpent spørsmål hvorvidt utvinning av mineraler fra gamle undervannskilder noen gang kan bli lønnsomt. Siden tilsvarende kilder kontinuerlig har oppstått og dødd ut i jordas livsløp, vil det like fullt finnes mange av dem, bare man graver dypt nok i sedimentene.
24 på dypt vann
Men å måtte grave frem forekomster øker naturlig nok kostnadene.
Det vil dessuten føre til betydelige miljøødeleggelser. Siden sedimenter i praksis også er karbonlagre under vann, kan det få klimakonsekvenser å rote i dem.
Med den norske regjeringen i spissen hadde pådriverne for gruvedrift på havbunnen forsøkt å skape et bilde av et nytt Soria Moria. Men var det et fata morgana eller virkelighet?
Det går ikke an å se mulige norske forekomster av havbunnsmineraler uavhengig av forekomster andre steder i verden. Dette gjelder både for dem som kun har øye for de økonomiske mulighetene ved utvinning, og for oss som trekker miljø- og klimamessige konsekvenser inn i regnskapet. Selv om det er gode grunner til å stille kritiske spørsmål både til internasjonale anslag og den norske regjeringens beregninger, er det liten tvil om at det finnes store mineralforekomster i dype havområder.9 Om slike forekomster bør utvinnes, er derimot både et økonomisk og et etisk spørsmål. Vi må vurdere hvor store ressursene faktisk er, hva det vil koste å hente dem opp, hvordan det fremtidige behovet for mineraler vil utvikle seg, hvilke alternativer som allerede finnes på land – og ikke minst: om det er mulig å utvikle en økonomi hvor gjenvinning spiller en sentral rolle i forbruket. Det første spørsmålet som likevel melder seg i møte med de storslagne anslagene norske og utenlandske havbunnsmineralentusiaster viser til, er imidlertid: Hvorfor har ingen startet opp med omfattende utvinning av havbunnsmineraler tidligere?