ANNABELLE HIRSCH KVINNETING HISTORIEN I
100 GJENSTANDER
OVERSATT AV EIVIND LILLESKJÆRET
RES PUBLICA
58
63
92
INNLEDNING
For noen år siden besøkte jeg forfatteren Karen Blixens hus ved kysten nord for København. Til min forundring oppdaget jeg at det som fascinerte meg, ikke så mye var stedet i seg selv, skrivebordet hennes eller bildene hun selv hadde malt, men en detalj som vel ikke var tillagt så stor betydning: noen kobbergryter som sto stablet i et hjørne av kjøkkenet. Jeg prøvde å forestille meg hvordan denne lille, vevre kvinnen hadde holdt på med dem, hvordan hun følte seg da, hva hun tenkte på. Kunne hun i det hele tatt lage mat? Var det hennes gryter, eller var de hushjelpenes? Hva, spurte jeg meg selv, fortalte disse kokekarene om forfatteren av Babettes gjestebud? Fortalte de noe som helst om henne, om hverdagen hennes, om tilværelsen som kvinne, som dansk, som europeer på hennes tid? Gryter og lignende gjenstander er det motsatte av monumenter. De er ikke minnesmerker over vunne slag eller revolusjoner, de minner oss verken om traktater eller andre hendelser eller omveltninger som vi med sikkerhet kan si forandret samfunnet. Man kan sjelden koble dem til en bestemt dato slik at vi kan si: Fra den dagen ble alt annerledes. De hører ikke til den såkalte store historien, men til det nære og intimes sfære. Det lavmælte, det stille, det oversette. Til den sfæren som lenge ble ansett som kvinnelig og dermed som uviktig.
Da jeg nettopp hadde begynt undersøkelsene til denne boken, skjedde det noe interessant: Jeg satt i et middagsselskap og fortalte om prosjektet jeg nettopp hadde fått ideen til, å skrive en kvinnehistorie med utgangspunkt i gjenstander. Hva slags gjenstand kunne det være, for eksempel? spurte en kvinne nysgjerrig. Men før jeg i det hele tatt rakk å svare, før jeg fikk mulighet til å forklare at det skulle være objekter som sa noe om kvinners hverdag, om små og store hendelser. Gjenstander knyttet til temaer som berører kvinner: kropp, sex, kjærlighet, arbeid, kunst og politikk. Ting som gir oss en inngang til sosiale eller private bevegelser, som forteller om mytene man fra tidenes morgen har prøvd å tvinge kvinnene inn i. Som sier
noe om hvordan de håndterte dem, frigjorde seg, kjempet, noen ganger høylytt, andre ganger i det stille. Hvordan de alltid har funnet eller i hvert fall lett etter utveier til å være seg selv. At enkelte objekter selvfølgelig også ville være relatert til en bestemt kvinne og hennes innflytelse, men ikke bare. Fordi det ikke skulle være historien om «hundre kule kvinner fra gamle dager», men et raritetskabinett som viser hvor rikholdig og mangfoldig, hvor kompleks og ikke-lineær kvinnenes historie er … Før jeg fikk mulighet til å si alt dette, snøftet en eldre herre: «Kvinner og objekter? Men kvinner er jo objekter!» Det er dumt, det er plumpt og det er definitivt umorsomt, men det peker på noe viktig: at historien ofte er blitt fortalt som om denne bemerkningen var sann. Som om kvinner gjennom mesteparten av historien virkelig ikke har hatt noen særlig større innflytelse eller betydning enn en vase man plasserte til pynt i et hjørne og av og til fylte med noe (en baby).
Selv i dag, når inspirerende kvinneskikkelser og kvinnehistorie løftes opp av glemselens dyp, høres det iblant ut som om det liksom er noe nytt at kvinner handler, tenker, kjemper, forteller, gransker seg selv og sin plass i verden. Som om de før oss, med noen få nevneverdige unntak, bare slumret eller var tilskuere. Som om historien deres for det meste var historien om passive ofre. Ingenting av dette er riktig. Ingenting av dette har noen gang vært riktig. I hvert fall ikke på den måten vi stort sett forteller om det. Kvinner har alltid vært til stede og har alltid bidratt. Gjenstandene man gjerne forvekslet dem med, og som de delte rom med, det intime, men også det offentlige, vitner nettopp om dette: om denne siden ved historien som altfor lenge er blitt ignorert, avfeid som uviktig, perifer og uinteressant. Disse gjenstandene peker ikke mot de store historiske hendelsene, de som ledsages av pauker og trompeter, i alle fall ikke alltid, men i større grad mot detaljer, anekdoter, ting som har vokst i betydning med tiden, som et resultat av utrettelig innsats. De forteller om verden på en annen måte. Noen av dem refererer til større sammenhenger, noen spilte en rolle i et bestemt øyeblikk av historien, andre representerer i større grad en tendens, andre igjen en kvinne som i mine øyne bare måtte med. For slik er det: Utvalget av gjenstander er i høyeste grad subjektivt. Det er ikke gjort av en historiker, men av en kvinne som vokste opp mellom Frankrike og Tyskland mot slutten av det 20. århundret og har en stor kjærlighet til kvinner og historiene og gjenstandene deres. Det er utvalget til en kvinne som er
svak for det uviktige og anekdotiske, og som liker å vandre rundt i fortiden i tankene.
Boken legger vekt på historien til kvinner i vestlige land. Ikke fordi resten av verden ikke er interessant nok, men tvert imot fordi jeg synes det ville vært uærlig å gå løs på andre kulturkretser med denne intuitive og subjektive tilnærmingsmåten når jeg ikke kjenner dem godt nok til å yte dem rettferdighet. Med Kvinneting ønsker jeg å lede leseren gjennom fortiden som gjennom en korridor der jeg åpner en dør her, en dør der, tar ned en gjenstand fra hylla for å belyse et bestemt perspektiv eller fortelle en bestemt historie. Boken tar for seg hundre og én objekter, men det kunne like godt vært to hundre, tre hundre eller tusen. Det har ikke vært lett å begrense seg. For kvinnenes historie og tingene som befolker den, er utrolig rikholdig, mye mer enn man tror. Den er mangfoldig, iblant trist og ofte veldig morsom. Noen ganger vil man juble fordi det er så fint å se hvor sterke og oppfinnsomme og listige kvinner alltid har vært, hvor nær oss selv de fjerneste slektninger er, hvor like tankene, spørsmålene og bestrebelsene deres har vært, alle forskjeller til tross. Denne kvinnehistorien er verken fullstendig eller definitiv og har heller ikke noe ønske om å være det. Fremfor alt er målet å gi leseren lyst til å grave videre, hente ting frem fra historiens arkivhyller, lete etter detaljer, anekdoter, alt det som er blitt avfeid som uvesentlig og perifert. Det er der vi finner sanselige forbindelser til en verden vi fremdeles vet altfor lite om: den fortidens kvinner levde i.
GRODD LÅRBEIN
CA. 30 000 F.KR.
For noen tiår siden ble den amerikanske antropologen Margaret Mead, under et foredrag på et universitet, spurt om hvilken gjenstand hun mente kunne anses som det første tegnet på sivilisasjon. Studenten som spurte, regnet antagelig med at hun ville trekke frem en leirkrukke eller en spydspiss, kanskje en teknisk landevinning, et eller annet håndfast, men etter å ha tenkt seg litt om svarte Mead kryptisk: «Et grodd lårbein.» Med det mente hun at når et dyr brekker noe i naturen, er overlevelsessjansene lik null. Det tar flere uker før et slikt brudd har grodd, og i den perioden kan dyret verken komme seg til en vannkilde eller jakte. Det ville altså enten sulte i hjel, tørste i hjel eller bli drept av andre dyr. Knokkelfunn som beviser at et menneske mange tusen år før Kristus har overlevd et lårbeinsbrudd, forteller oss at det var noen der som tok seg av ham eller henne. Noen som ga vedkommende mat og drikke, som holdt seg i nærheten og ga den skadde muligheten til å hvile seg frisk. Det første tegnet på sivilisasjon er derfor verken våpen eller andre oppfinnelser, men vår evne til ikke bare å vise omsorg for oss selv, men også for andre: «We are at our best when we serve others», sa Mead og avrundet med følgende oppfordring: «Be civilized.»
Når vi tenker på steinalderen i dag, har vel de fleste av oss bildene fra barneskolebøkene i hodet: På den ene siden ser man et forsagt vesen kledd i filler som sitter tafatt ved siden av en flokk med barn: kvinnen. På den andre siden ser man noe stort og hårete som ikke sitter, men står, ikke inne i en mørk grotte, men ute i villmarka, ikke apatisk, ikke resignert, men handlende. Applaus for: mannen. Triumferende holder han et spyd opp i luften, foran ham tårner et dyr på størrelse med et middels hus, la oss si en mammut, men mannen, han kjenner ingen frykt, han feller kolossen og bærer den hjem til sin takknemlige familie. Bildet forteller oss: Det har til alle tider vært mannen som med sin erobringsånd har brakt menneskeheten fremover, kvinnen har bare eksistert for å føde barn, utover det har hun bidratt
med heller lite. For er det ikke slik? For å jakte trenger man mot, for å passe barna trenger man, ja, du vet svaret allerede: ingenting. Det er bare det at dette bildet, som fortsatt lever i beste velgående og legitimerer så mye, hviler på et grunnleggende problematisk premiss: Det er ingenting som tilsier at livet til steinaldermennesket faktisk så slik ut.
I likhet med de fleste bilder som har formet vår kollektive forestilling om historien, er også dette bildet tegnet av menn. I dette tilfellet i en tid, det vil si 1800-tallet, da det borgerlige ekteskapet og den tilhørende rollefordelingen mellom kjønnene ble normen, og kvinneidealet ble den ydmyke og reserverte husmoren. De første arkeologene og antropologene betraktet funnene sine gjennom et filter som var farget av deres egen, heller kvinnefiendtlig innstilte epoke. Dermed overførte de samtidens kjønnsrelasjoner og verdikategorier (drive jakt: supert, utføre omsorgsoppgaver: litt sånn midt på treet) mer eller mindre ukritisk til forhistorien. Med disse tolkningene underbygget de det alle på den tiden uansett tenkte og mer enn gjerne lot vitenskapen bekrefte: at kvinnen alltid, les: «fra naturens side», hadde spilt en underordnet rolle, og at hun fra tidenes morgen hadde sittet bedårende, men forvirret ved siden av, mens mannen egenhendig drev evolusjonen fremover. Problemet er bare at det ikke finnes håndfaste bevis for dette. For det første tyder arkeologiske funn på at kjønnsrollene var mindre fasttømret enn enkelte hevder. Også kvinner gikk av og til på jakt. For det andre virker det usannsynlig at folk i en tid da «ikke dø» sto øverst på dagsordenen, tok seg råd til den luksus å gi den ene halvparten av fellesskapet følelsen av at de var verdiløse og uviktige. I kampen for å overleve hadde man tross alt bruk for hver eneste motiverte deltager, uansett kjønn. Man kan til og med anta at steinaldermennene, i motsetning til sine mindre eksistensielt truede brødre på slutten av 1800-tallet, visste at man ikke kommer spesielt langt i evolusjonen bare med å jakte og erobre, og at omsorgen spiller en sentral rolle i fellesskapets liv og velvære. Noe forskerne bak den såkalte «bestemorteorien» har satt seg fore å bevise.
Ifølge denne teorien er det det at vi bryr oss om hverandre, som har gjort oss sterke som art – ikke ulikt det Margaret Mead sa, altså. Argumentasjonen går som følger: Bortsett fra hvalhunnen er kvinnen det eneste pattedyret som gjennomgår menopause, og som altså lever videre etter at det har
mistet evnen til å føde barn. Siden Darwins tid har vi visst at få ting i naturen bare skjer sånn uten videre. Det aller meste har en evolusjonsbiologisk forklaring. Derfor stilte forskerne følgende spørsmål: Hvorfor vant menopausen frem hos mennesket? Det tentative svaret er fordi bestemoren, altså kvinnen som har sluttet å formere seg, hjelper datteren sin med å oppdra barna og dermed sørger for at datteren kan sette flere barn til verden og samtidig fortsette å delta i gruppens liv. I tillegg bidrar bestemoren til at en større andel av etterkommerne når voksen alder og selv kan formere seg. Selvfølgelig var ikke menneskene den gangen eksplisitt klar over denne artsopprettholdende rollen som de eldre kvinnene spilte. Ikke desto mindre kan man så absolutt tenke seg at forfedrene våre, før landbruksrevolusjon og bofasthet, før privateiendom og de medfølgende makt- og undertrykkelsesstrukturene, levde i et mer egalitært og mindre kjønnssegregert samfunn. Fordi de visste instinktivt at de trengte alle like mye: unge menn som viftet med spyd, unge kvinner som fødte barn, fulgte spor og la ut åte under jakten. Og bestemødre som oppdro barna og tok seg tålmodig av de skadde til de brukne beina hadde grodd.
GRETA GARBOS KULEPENN
1927
I 1934 skrev det amerikanske filmbladet Picture Play følgende under overskriften «The Battle of the Sexes»: «Selv om dette fremdeles er en mannsverden, er Hollywood likevel en kvinneby, et moderne Amasonia, som styres av vakre og kloke kvinner som sprer sine standarder fra glamorøse troner og ned i verdens fjerneste avkroker.» Og: «Hollywood er en kvinneby fordi kvinner skapte Hollywood, før byen gjorde dem til stjerner – og dronninger.»
Rollefiguren Norma Desmond sier det samme i Sunset Boulevard, bare med litt andre ord: «Lær kollegaen Deres litt folkeskikk. Uten meg ville han ikke hatt noen jobb, for uten meg ville det ikke vært noe Paramount Studios.» I Hollywoods første år var kvinner, som vi allerede har nevnt, regissører, produsenter, fotografer, klippere, de fant opp metoder for å ta opp lyd og gi farge til bildene. Men kanskje enda viktigere var det at kvinner skrev historiene. Frances Marion for eksempel, bestevenninnen til stumfilmstjernen Mary Pickford, var i de første tiårene den best betalte manusforfatteren i bransjen, foran alle menn. Hun skrev manus til George Cukors klassiker Dinner at Eight, hun var den første til å vinne to Oscar for beste manus, til og med om temaer som ikke ble regnet som «kvinnelige», nemlig fengselsdramaet
The Big House og boksefilmen The Champ. Det var også hun som skrev den første lydfilmrollen for stumfilmstjernen Greta Garbo. Man reklamerte for filmen Anna Christie med et stort oppslått «Garbo snakker!», og kanskje var Marion ikke helt uten medvirkning til at den svenske stjernen i motsetning til mange andre faktisk klarte overgangen fra stum- til lydfilm. Det var tross alt hun som la disse legendariske første ordene i munnen på henne: «Gi meg en whisky, ingefærøl ved siden av, og ikke vær gnien, baby.» Samme år ble Garbo nominert til sin første Oscar. Takk, Marion!
Denne vakre, forgylte kulepennen med den skinnende G-en tilhørte henne, Garbo. Den er nok ikke egentlig noe vesentlig element i den store historien. Tanken er snarere at den skal stå som symbol på innflytelsen som kvinnelige
skuespillere og fremfor alt manusforfattere hadde: De skrev interessante kvinneroller. Derfor var da heller ikke de første kvinneskikkelsene i filmhistorien noen små, sarte vesener, men like sterke og selvsikre som kvinnene som spilte dem. I 1927 skjønte Garbo for eksempel absolutt ikke hvorfor hennes mannlige motspiller skulle tjene åtte ganger så mye som henne, og krevde lik lønn. Hvis hun ville være så sta, kom de til å sende henne tilbake til Sverige, sa Louis B. Mayer. Helt i orden, jeg drar, svarte hun, helt til Mayer og hans studio MGM ga etter og gikk med på å betale henne eventyrlige 5000 dollar i uken. For moro skyld kan vi tenke oss at Garbo underskrev kontrakten med denne kulepennen. Med dette grepet imponerte hun hele Hollywood, sa Louise Brooks. Og Samuel Goldwyn, G-en i MGM, konstaterte litt senere, i 1935, resignert overfor The New Movie Magazine: «Kvinnene regjerer i Hollywood.»
Med det mente Goldwyn riktignok ikke direkte at de hadde regien, skrev manusene eller truet seg til gigantiske pengebeløp, men at kvinnene utgjorde det største publikummet. Det var de som satt i mørke saler om ettermiddagen og identifiserte seg med personene på lerretet. I 1930- og 1940-årene var 70 prosent av kinogjengerne kvinner. Uten dem fantes det ingen filmindustri, dermed var man nødt til å tekkes dem. Og det de ville se, var kvinner. Claudette Colbert, Norma Shearer, Greta Garbo, Joan Crawford, Bette Davis, Katharine Hepburn. Akkurat som de fleste romanene i begynnelsen var skrevet for kvinner, ble de fleste filmene fra Hollywoods gullalder også laget for dem. Mange av dem, fra It Happened One Night til Philadelphia Story, er i grunnen ikke noe annet enn chick flicks: De handler om kjærlighet, en kvinne lengter etter en mann, mannen lengter også etter henne, det kommer en masse ting i veien, og til slutt får de hverandre. Men de kvinnelige rollefigurene på den tiden var annerledes enn man kanskje skulle tro. De var frekke, egenrådige, modige, iblant også slemme, kjappe i replikken og ga slett ikke ved dørene. Hvis ektemannen bedro dem, svarte de med samme mynt, som i The Divorcee. I The Women, skrevet av Anita Loos og regissert av George Cukor, var mannen det handlet om, så perifer at han ikke engang viste seg på lerretet, og hele filmen klarte seg med en rent kvinnelig rollebesetning. Disse filmene ville kanskje til og med ha bestått Bechdel-testen, som vurderer hvorvidt kvinner snakker om noe annet enn menn på film. I hvert fall satt Greta Garbo, Katharine
Hepburn eller Bette Davis aldri ved siden av telefonen med iskremboksen i fanget og gråt mens de ventet på at en mann som ikke elsket dem, skulle ringe, slik som på 1980- og 1990-tallet.
Det er ganske interessant: I det virkelige liv ble kvinnene fortalt hva de kunne og ikke kunne gjøre hvor enn de snudde seg. På filmlerretet levde kvinneskikkelsene ut en ny selvforståelse, tankefrihet og uavhengighet for sitt kvinnelige publikum. Også fordi kvinnelige skuespillere kjempet for det. Hvis de mente rollene var for stereotypiske eller endimensjonale, kunne de finne på å gå til sak mot studioet, slik Bette Davis gjorde i 1936. Kvinnerollene er blitt grunnere med tiden, har manusforfatteren Nora Ephron sagt. Hun forklarte det med økonomiske faktorer: Etter andre verdenskrig forandret kinopublikummet seg. Det besto ikke lenger av kvinner som ville sitte i salen og se noen gjøre alt det de ennå ikke torde selv, men i overveiende grad av menn som var traumatiserte av krigen og gikk på kino for å forvisse seg om at de gamle kjønnsrollene, de maskuline og feminine klisjeene, fortsatt rådet grunnen. Plutselig var ikke kvinnene frekke, romantiske, nonsjalante og selvsikre lenger, ikke komplekse personer, men endimensjonale: sexy og livsfarlige eller søte og naive. De var vamper, femmes fatales eller dumme og deilige. Slik fortsatte det lenge, og heller ikke feminismens andre bølge gjorde noe for å endre dette bildet. Tvert imot, mente Callie Khouri, manusforfatteren bak Thelma & Louise: «Det er som om den feministiske revolusjonen frembrakte stadig svakere og mer stereotype figurer på lerretet.» Heldigvis har vinden snudd, og de siste årene har det kommet stadig flere kvinner som tar pennen fatt og skriver gode, sammensatte kvinneroller igjen.