Innledning
Det var tilsynelatende ved en tilfeldighet at jeg ble etablert i yoga som levende tradisjon.
Vi opplever alle disse øyeblikkene som kan bli til vendepunkt i livet. Som regel kommer vi dit på grunn av tap eller motgang, enten endringen oppstår plutselig eller skjer over tid. Vi oppdager at hverdagens anstrengelser ikke fører frem til de målene vi har satt oss, eller at de målene vi har satt oss ikke gir livet tilstrekkelig mening.
Jeg hadde flere slike opplevelser før jeg reiste til India første gang. Uansett hvor mye jeg anstrengte meg, lot ikke livet seg påvirke. Min verden, slik jeg kjente den, falt fra hverandre. Det krevde at jeg søkte en ny måte å tilnærme meg virkeligheten på, som igjen fikk konsekvenser for hva som var viktig for meg.
Hjemstedet til Vijaya lå på landsbygden, og familien var braminer som holdt sterkt på tradisjonen. De levde etter det vediske verset mātṛdevo bhava, pitṛdevo bhava, ācāryadevo bhava, atithidevo bhava, som betyr «la din mor være som en gud for deg, la din far være som en gud for deg, la din lærer være som en gud for deg, la din gjest være som en gud for deg».1
(Taittirīyaupaniṣad 1.11.2)
De to ukene mitt opphold varte, var jeg gjest. Jeg ble tilbudt det beste de hadde av alt, nødet til å spise mer ved hvert måltid, og tatt med på alt fra religiøse ritualer til familiebesøk og sightseeing. Samtidig var jeg student. Vijaya underviste i yogaposisjoner (āsana), sanskrit og filosofi hver dag. Han hadde den samme gebrokne engelsken som jeg husket fra undervisningen på yogalærerutdanningen i Norge, men her hadde han en mye større formidlingskraft. Kanskje var det fordi han nå tok ansvaret som hovedlærer, eller kanskje fordi han selv bestemte hva han skulle undervise. Uansett gjorde undervisningen et veldig inntrykk på meg. I forelesningene forklarte han yogafilosofien, fortalte historier fra mytologien og underviste i sanskrit. Jeg beundret ikke bare det at han hadde så stor kunnskap, men også hvordan han formidlet den. Enten han underviste i filosofiske ideer, mytologiske fortellinger eller sanskritgrammatikk kunne han sitere relevante tekster fra hukommelsen. Han snakket om yoga fra innsiden av en tradisjon, ikke med et blikk utenfra, men med den autoriteten som noen inngir når de selv har både kunnskap og erfaring om et tema.
Kvelden før jeg skulle reise, bad han om en samtale med meg. Da jeg gikk over gårdsplassen mot terrassen der han satt, kjente jeg på tyngden av å ta farvel med alt dette. På terrassen viste han med hånden mot en av de brune, slitte plaststolene som stod der, og jeg satte meg ned ved siden av ham. Vi hørte chanting og kiming av klokker fra tempelet i bakgrunnen. I landsbyen feiret de Śivarātri, festivalen for Śiva, guden for både destruksjon og nyskapning. Vijaya hadde fastet hele dagen og kom til å våke hele natten, slik man gjorde hvis man ville ære Śiva. Jeg hadde også planlagt å gå i tempelet denne kvelden til ære for Śiva og for å markere mine siste timer i India.
Jeg husker ikke hele samtalen, men jeg husker han sa: «Hvis du vil, kan jeg undervise deg. Jeg kan undervise deg i hvert fall i ett eller to, kanskje tre år. Hvis du vil, kommer du tilbake hit for å studere hos meg.» Jeg var ikke i tvil.
To måneder senere forlot jeg den tomme leiligheten i Oslo med en stor, svart North Face reiseveske over skulderen.
Jeg har strevd med å forstå relasjonen mellom āsana og yogafilosofi. Praksis leder til mestring, sier filosofien. Jeg har sett andre praktisere āsana og sett dem mestre de mest umulige posisjoner. Men det virket ikke som det gjaldt for meg. Etter mer enn seks års daglig praksis, i lange perioder to ganger om dagen, føltes slike posisjoner mer uoppnåelige enn noen gang. Jeg skadet meg. Etter det ble āsanapraksisen min en skygge av det den hadde vært. Den ble enkel, modifisert og uten ambisjoner. Men jeg tror at jeg nettopp derfor endelig begynte å forstå hva filosofien mener med mestring.
På en av de første klassene Vijaya hadde, husker jeg han snakket om hva som gjorde noen egnet til å studere yoga, hva som var viktige kvalifikasjoner. Det handlet ikke om forkunnskaper, men om å være som et tomt glass. Den som tror han kan, som har et fullt glass, kan ikke lære noe nytt. Senere har jeg forstått at dette er et kjent konsept i den indiske tradisjonen og helt sentralt i hvordan kunnskap kan formidles fra lærer til student i det som kalles guruśiṣya relasjonen, altså lærer-student relasjonen. Evnen til å lære er avhengig av at man innser at man har noe å lære. Dette er selve kjernen i kunnskapsoverføringen. Jeg assosierte til Sokrates’ utsagn «jeg vet at jeg intet vet» som et utgangspunkt for filosofisk søken.
Vijaya kalte skolen sin Gurukula. På sanskrit betyr det «lærerens familie» eller «lærerens hjem» og viser til en tradisjon for åndelig utdanning hvor studenten i en periode bor hjemme hos sin lærer. Hensikten er at studenten skal delta i den rytmen og det arbeidet som hverdagen i en husholdning krever. Det gir studenten innsikt i hvordan åndelighet kommer til uttrykk i alle deler av livet og ikke bare kunnskap om teori og teknikk separert fra et praktisk levd liv. Undervisningen er en prosess som pågår kontinuerlig gjennom hele døgnet i stedet for å være begrenset til klasser med for eksempel filosofi eller āsana på timeplanen. Enhver situasjon er en undervisningssituasjon. Undervisningen foregår ikke bare i ord, men ved at læreren viser hvem han er, hvordan han handler i ulike situasjoner og hvilke prioriteringer han gjør gjennom dagen. Det å bo der gir mange møtepunkter gjennom dagen og mulighet for å observere hvordan læreren setter teorien ut i praksis. Omvendt gir det også læreren mulighet til å observere studenten.
Ideen bak den undervisningstradisjonen stemte godt med opplevelsen jeg hadde av fortellinger som undervisningsverktøy i filosofiklassene. Mytologiske fortellinger og epos om skikkelser som Rāma, Sītā, Kṛṣṇa og Arjuna, og menneskene rundt dem, ble konstant flettet inn i undervisningen. De var helter som hadde levd noble og høyverdige liv, både etisk og åndelig. Det å høre om dem og studere hvordan de hadde handlet i hverdagssituasjoner og hvilke valg de hadde tatt – å søke å forstå livsførselen deres – var opplæring i hvordan teorien om yoga skulle settes ut i praksis. Skikkelser i de samme fortellingene, som handlet ondsinnet og umoralsk, hadde samme funksjon, bare med negativt fortegn. Ikke bli som dem.
Det samme undervisningsprinsippet lå bak de praktiske øvelsene i yoga. Dette var lettest å se i de etiske
retningslinjene som for eksempel ikkevold (ahiṃsā) og sannferdighet (satya), for disse var så åpenbart knyttet til hverdagen. Men det gjaldt også i øvelser som āsana og meditasjon, eller i filosofistudier. Undervisningen handlet i siste instans om levd liv. Filosofi kunne bli forklart og ferdigheter i āsana og meditasjon kunne øves opp, men selve hensikten med undervisningen var ikke kunnskapen eller ferdighetene i seg selv, men evnen til å leve ut prinsippene i hverdagen.
I yogatradisjonen krever vanligvis ikke en lærer eller guru en fast avgift eller annen betaling av studenten. Men det er likevel studentens plikt å gi en gave eller penger som tegn på respekt og takknemlighet. En slik gave kalles gurudakṣiṇā. Den eneste gurudakṣiṇā som Vijaya noen gang bad meg om, var at jeg brukte kunnskapen jeg hadde fått til å undervise.
Det mest åpenbare aspektet ved yoga er det fysiske. Den som går inn i en yogaklasse og ser āsana praktisert vil først og fremst se fysisk trening. Men vi som praktiserer vet at yoga ikke bare påvirker kroppen og gir fysisk velvære, yoga gir også mental ro. Mange av oss har blitt så inspirert av både den fysiske og den mentale effekten, at vi har begynt å studere yogafilosofi for å forstå mer om hva yoga innebærer. Ifølge yogafilosofien er det en enda dypere dimensjon ved yoga enn den fysiske og den mentale, nemlig å erkjenne sannheten om hvem vi er, vår egen natur, også kalt Selvet. Det betyr at yoga også har et eksistensielt eller åndelig potensial.
Men selv for oss som har studert yogafilosofi kan det være vanskelig å forstå hvilken praktisk verdi den har. Ofte blir filosofien bare et teoretisk tillegg til de øvelsene
vi gjør, eller tekster vi tar frem som inspirasjon når det butter i praksisen av āsana. Ja, kanskje vet vi at det er mulig å erkjenne Selvet eller vår egen natur gjennom yoga, og kanskje ønsker vi det også. Men hvordan kan de praktiske øvelsene hjelpe oss til å oppnå det? Mange vet ikke at yogafilosofien også gir svar på dette, noe jeg lærte i India gjennom den yogatradisjonen som jeg der ble en del av.
I den indiske yogatradisjonen har filosofien stor plass. Filosofien beskriver blant annet metodene i yoga og hvordan vi skal praktisere dem. Slik sett kan filosofien ses som et kunnskapsgrunnlag for praksisen, et kart som beskriver terrenget. Samtidig inngår filosofistudier som en egen praksis i yoga, et terreng som i seg selv er verdt å utforske. Praksisen, på sin side, er det som skaper endring i kroppen og sinnet, og, dypest sett, en endring i opplevelsen av hvem vi er. Praksisen gjør filosofien relevant ved å omsette den i handling. Det betyr at filosofi og praksis utfyller hverandre som deler av en helhet. Sammen legger de til rette for at vi kan gå dypere inn i yoga og ta i bruk hele yogaens potensiale: fysisk, mentalt, eksistensielt og åndelig.
Yoga – filosofi i praksis beskriver denne forbindelsen og viser hvordan du som leser kan bruke filosofien. Filosofien jeg tar utgangspunkt i, er klassisk yogafilosofi; den filosofiske retningen som er basert på Patañjalis Yoga Sūtra fra omkring 200 evt. Det er den filosofiske «rammen» for praksisen, som definerer metoder, etikk og menneskesyn, mål og retning, og hva som er tegnene på fremgang. Praksisen jeg tar utgangspunkt i, er yogaposisjoner, āsana. Det er fordi āsana er den desidert mest utbredte metoden i yoga og den som flest har erfaring med. Filosofien blir lettere å forstå når den kan gjenkjennes i egen erfaring på yogamatten.
Boken har som nevnt tre hoveddeler: Del 1 gir et overblikk over yoga som tradisjon. Her ser vi nærmere på noen viktige prinsipper i yogafilosofien og hvilken plass āsana har i yogatradisjonen. Det gir et grunnlag for å forstå hvorfor filosofien er så viktig. Denne delen av boken etablerer dessuten et felles språklig fundament. Vi trenger begreper som puruṣa (Selvet), prakṛti (materie) og samādhi (meditativ absorpsjon) for å forstå yogafilosofien. Slike begreper er faguttrykk som skaper presisjon i språket, på samme måte som verktøy gir presisjon for en håndverker. Begrepene gjør det mulig å beskrive hvordan yogapraksisen påvirker oss, knytte det vi opplever til filosofiske ideer og reflektere over vår egen erfaring. Det er grunnen til at jeg bruker en del av yogafilosofiens faguttrykk på sanskrit. De fleste av dem introduserer jeg i den første delen av boken. Det gjør denne delen givende å lese for den som ikke kjenner yogafilosofien fra før, og gir utbytte i form av dypere forståelse når vi senere diskuterer praksisen i lys av filosofien.
Del 2, som er hoveddelen, viser steg for steg hvordan du kan integrere kunnskapen fra filosofien i praksisen. Denne delen er utformet etter mønster av en āsana-klasse som innledes med et åpningsmantra, og avsluttes med et avslutningsmantra og hvileposisjonen śavāsana. Men i stedet for å gå igjennom yogaposisjoner, går vi igjennom de åtte lemmene i yoga, det vil si de åtte metodene for yogapraksis som er beskrevet i den klassiske yogafilosofien. Her lærer du hvordan du kan fordype praksisen av āsana ved å integrere prinsipper fra de andre metodene. Du lærer også hvordan du kan starte praksis av de andre metodene i yoga, og hvordan yoga kan bli en livsstil og en åndelig vei.
Del 3 består av en samling praktiske øvelser med konkrete tips til hvordan du kan utforske de åtte lemmene i
yoga, både på yogamatten og i hverdagen. Denne delen fungerer også som en kort repetisjon.
Bakerst i boken er det en sanskritordliste. Her finner du de filosofiske begrepene som er benyttet, oversatt til norsk og forklart i korthet. En mer utdypende forklaring og diskusjon finner du i selve teksten. Legg merke til at ett og samme sanskritord kan ha ulike betydninger avhengig av konteksten, dette fordi ord på sanskrit og norsk har ulike betydningsfelt og assosiasjoner og dermed kan oversettes på flere måter til norsk.
Hensikten med denne boken er ikke nødvendigvis at leseren skal endre på mengde eller type yogapraksis, selv om kunnskapen som formidles kanskje vil kunne inspirere til det. Målet er å gi en dypere forståelse av hva yoga kan være og hvilket potensial som ligger i praksisen.