Lill-Karin Elvestad
Skilsmissehistorier 1879–1909
Til livet skilte oss ad
Skilsmissehistorier 1879–1909
Lill-Karin Elvestad
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Utgivelsen er støttet av Institusjonen Fritt Ord.
Forsidebilde: Motiv fra Tromsø. Foto: Boye Strøm, Perspektivet museum
Baksidebilde: Melking av geiter. Foto: Ukjent, Cowardsamlingen/NIA
Forfatterportrett: Dag A. Larsen
Design: Design Baltic Trykk: Dardedze holografija
© Orkana forlag 2023
Orkana forlag as, 8340 Stamsund
ISBN: 978-82-8104-558-3
www.orkana.no post@orkana.no
FORORD
Jeg ble skilt 112 år etter at min tippoldemor Ane Marie Aleksandersdatter ble skilt. Ei elv av tid har rent mellom de to hendelsene. Kan jeg bygge ei bro over?
Personlig erfaring og et ønske om å synliggjøre usynlige liv førte til denne boka. I 1904 ble ekteskapet mellom Ane Marie Aleksandersdatter og
Theodor Johansen fra Balsfjord i Troms formelt oppløst. Hva som lå bak skilsmissen, var ukjent for etterslekta. Da jeg i forbindelse med studier gikk inn i skilsmissedokumentene, begynte jeg å se konturene av paret som levde i ei brytningstid mellom et tre hundre år gammelt lovverk og gryende krav om frihet og likeverd. Fra deres skjebne sprang en ny nysgjerrighet fram: Hvordan var det å skille seg da skilsmisse knapt eksisterte? Hvilke andre fortellinger lå i arkivene? Det jeg fant, er hittil ukjente samlivsberetninger fra en periode da kvinnerollen og ekteskapet ble redefinert i store deler av verden.
Følelsene som oppstår rundt et samlivsbrudd, har neppe endret seg særlig på de siste hundre år. Men myndighetenes og samfunnets håndtering og oppfatning av skilsmisser har endret seg radikalt. Det samme har kvinnesynet og kvinners mulighet for økonomisk og personlig selvstendighet.
Theodor Johansen var aktivt til stede i skilsmisseprosessen, med ordrike brev og argumenter til amtmann og prest. Ane Maries stemme var alltid bak noen andres. Under hvert navnetrekk står det m.p.p. – med påholden penn. Menn skrev under for henne. Menn med makt skrev ned hennes handlinger og hva hun sa. Og slik var det for svært mange kvinner på slutten av 1800-tallet; det var i hovedsak menn som skapte kildene og var nærværende i det skriftlige materialet. Det betyr ikke at kvinnene var tause.
I tidsperioden boka er lagt til, var det få skilsmisser. Deler av årsaka er at det for bønder, fiskere og arbeiderklassen i rurale strøk var livsnødvendig å være to. I tillegg gjorde lovverket det vanskelig å bryte opp.
Likevel var det noen som valgte å gjøre det, og i boka presenteres et utvalg av disse skjebnene. Via personlige brev, referat fra meglingsmøter og uttalelser fra embetsmennene som behandlet skilsmissesøknadene, håper jeg å gi et innblikk i livet til parene det handlet om.
De som levde sammen. Til livet skilte dem ad.
Elvestad, februar 2023 Lill-Karin Elvestad
INNLEDNING
For mange som skiller seg, er tapet av partneren og det vante livet en slags sorgprosess. I Norge ble det i 2021 inngått 16 050 ekteskap og registrert 8893 skilsmisser. Årsakene til skilsmissene er individuelle, men ofte gjenkjennelige. Ektefellene søker ut i stedet for inn, gjør hverandre til dårlige mennesker, slutter å elske. Noen lever i destruktive og farlige forhold.
Sammenlignet med før kan man hevde at det i dag er for enkelt å ty til skilsmisse når samlivet skranter. Personlig tror jeg de færreste brudd oppleves som enkle. Samlivsterapeut og psykolog Sissel Gran skriver i boka Det er slutt. Historier om løsrivelse at mange går med tunge tanker i årevis før de bryter ut. En trøst er at idet man har kommet fram til en avgjørelse, blir ikke gjennomføringa stoppet av myndighetene og lovverket. Slik det kunne være før. Skilsmisse var – og er fortsatt av mange – forbundet med skam. «Skammen var en følelse som både de som gikk og de som ble igjen opplevde i forbindelse med bruddet», skriver Sanna Sarromaa etter å ha intervjuet skilte par til boka Skilsmisseboken – En overlevelsesguide. Skamfølelsen er ikke vanskelig å forstå. Å gifte seg er en begivenhet og en fest. En skilsmisse deles nødig med offentligheten, likevel er den også synlig og må nødvendigvis involvere en hel del mennesker i parets omkrets. Men om man føler skam, er man i godt selskap med flere tusen andre. For hundre år siden kunne et par som skilte seg være det eneste av sitt slag i et stort omland.
Slutten av 1800-tallet representerer en historisk endring i måten ekteskapet og særlig kvinnerollen ble oppfattet på. I 1879 skrev Henrik Ibsen teaterstykket Et dukkehjem, og det markerte på flere måter starten på den offentlige diskusjonen om kvinners kår og rettigheter da de giftet seg. I 1909 ble en ny skilsmisselov vedtatt i Norge. I løpet av disse tre tiårene ble grunn-
steinene for et endret kvinnesyn lagt, og bokas kildemateriale er hentet fra samme periode.
I boka er særlig kvinners skjebner løftet fram, med bakgrunn i at lovene som regulerte ekteskap og økonomi langt på vei var kvinnediskriminerende. I tillegg er kvinner underrepresentert i det meste av historiske kilder. Mannen var juridisk ansvarlig for familiens økonomi, og eiendom og skatteplikt sto som hovedregel i hans navn. Mannen var dermed oftere i skriftlig kontakt med omverdenen. Det var derfor overraskende å finne at omtrent en tredjedel av henvendelsene om separasjon og skilsmisse kom fra ei kvinne, og mange også fra kvinna og mannen i fellesskap.
Synet på ekteskap og skilsmisse hang sammen med kjønnsdebatten som preget siste del av 1800-tallet, og jeg har ønsket å se etter spor av kvinnebevegelsen og kvinnekampen i Nord-Norge. Var Gina Krog, Henrik Ibsen og Norsk kvinnesaksforening en del av Ane Maries og andre rurale kvinners bevissthet? Nådde ordene om urettferdighet ut til fiskerbondekonene, budeiene og tjenestejentene på vindblåste øyer og i inneklemte fjorder? Det er et stort spørsmål som krever forskning for å finne eksakte svar. Ved å sammenstille de kulturhistoriske endringene i samfunnet med de nordnorske kvinnenes og ekteparenes hverdag, kan man likevel få et innblikk.
Kvinnekampen var ikke ensartet, for kvinnene kom som resten av befolkninga fra ulike sosiale lag. Satt på spissen: Mens borgerskapets kvinner kjempet for retten til arbeid utenfor hjemmet, kjempet arbeiderkvinnene for retten til mer tid hjemme. Til tross for ulikhet stråler et samlet lys av ønsket endring ut fra disse tiårene. Et lys som til slutt ble så sterkt at det hvisket ut alle skygger av tvil.
Bokas oppbygging og kilder
I jakta på kilder som kan vise hvordan det var å skille seg i nevnte tidsperiode, har jeg lett systematisk etter separasjons- og skilsmissesaker i amtmannsregistrene for Nordland, Troms og Finnmark. Totalt har jeg sett nærmere på 175 henvendelser. Jeg har valgt primærkilder fra den nordligste landsdelen dels på grunn av den statistiske forskjellen på skilsmisser mellom nord og sør. Det er dokumentert at skilsmisser i perioden var et urbant fenomen, og at antallet skilsmisser i Nord-Norge var usedvanlig lavt også sett i sammenheng med
folketall. I tillegg ville jeg fordype meg i de naturgitte og samfunnsmessige omgivelsene til mine tippoldeforeldre.
Primærkildene – separasjons- og skilsmissedokumentene boka bygger på – har ikke vært utforsket før og var derfor hverken systematiserte eller digitaliserte. Det innebar mye leting i protokoller og arkivbokser. I Riksarkivet finnes skilsmissesaker som ble avgjort ved dom. Men dersom jeg skulle ha lett der, ville jeg ikke ha kommet langt uten navn, årstall eller geografisk tilhørighet. Og bortsett fra i Ane Marie Aleksandersdatters og Theodor Johansens sak hadde jeg ingen slik spesifikk informasjon. Saker avgjort ved dom er derfor ikke spesielt undersøkt.
I valgte tidsperiode gikk alle henvendelser om separasjon, og alle henvendelser om skilsmisse som ikke skulle direkte til domstolene, først til stiftamtmannen. Det var han som tok imot, leste, svarte på og videresendte brevene. Han skulle også sluttbehandle søknaden ved bevilling. Registerprotokollene, der brevene til amtmannen ble ført inn, har derfor vært avgjørende for å finne saker. I Nordland er størstedelen av amtmannens registerprotokoller og journalregistre i valgte tidsperiode gått tapt. Derfor er stofftilgangen langt mindre derfra.
Brevene ble ført inn med etter- eller fornavn først, så ei kort setning om hva henvendelsene gjaldt, deretter et journalnummer. Brevene ble ført kronologisk etter når amtmannen mottok dem, og avsenderen i skilsmissesaker kunne like gjerne være fattigomsorgen eller sognepresten, som mannen, kvinna eller paret i fellesskap.
Min metode ble å gjennomgå tretti år med registerprotokoller for innkomne brev. For hvert stikkord som separasjon, skilsmisse eller ægteskabsophævelse gikk jeg videre via journalnumrene. Enkelte saker strakte seg over flere år, og det ble tilsvarende mange numre. Fra journalnumrene ble jeg ledet til journalvedleggene, altså selve originalbrevene. Disse ga ofte et nært innblikk i vanlige menneskers følelser rundt situasjonen de var havnet i. I noen tilfeller var alle originalbrevene
Fra lesesalen på Statsarkivet i Tromsø, mai 2021. Foto: LillKarin Elvestad.
Slik ser ei side i amtmannens registerprotokoll ut. Foto: Lill-Karin Elvestad.
borte. Trolig er de sendt samlet til domsavgjørelse og ligger dermed i Riksarkivet, eller de er fjernet fra mappa av andre årsaker. Jeg har ikke fulgt disse sakene videre, men stoppet med materialet jeg fant i statsarkivene.
Arbeidsmetoden garanterer ikke at alle separasjons- og skilsmissesakene er fanget opp. Ett mulig feilspor er at innføringa i registerprotokollene ser ut til å ha variert fra sekretær til sekretær. I enkelte tilfeller sto det kun intetsigende stikkord i tittelfeltet. «Theodor Johannesen Hestnes Klage over Hustruen» er et eksempel. Hadde det ikke vært for at jeg visste hvem Theodor Johannesen Hestnes var fra før, hadde jeg kanskje ikke sett nærmere på innholdet.
De 175 henvendelsene jeg fant, betyr ikke at det var 175 reelle skilsmisseprosesser. Av ulike grunner var det mange forsøk som stoppet. Det kunne være at den ene parten døde, eller at begjæringa om skilsmisse ble avslått. I noen tilfeller fant ekteparet sammen igjen og trakk søknaden. Det var lov å ombestemme seg.
Jeg har ikke ønsket å gjøre kildematerialet om til tall og tendenser, selv om jeg drar noen forsiktige slutninger ut fra det. Dokumentene får i stedet virke som beretninger i kraft av seg selv, hjulpet på vei av et rammeverk som bygger bro mellom fortid og nåtid. Sakene jeg presenterer, er plukket ut fra at de hver for seg belyser ulike aspekter ved samlivsbrudd. Kildetilfang har også vært av betydning – i tilfeller der sakspapirene mangler eller er ordfattige, er det heller ikke noe å fortelle. Disse parenes historier forblir tause.
Ane Maries og Theodors fortelling er bokas hovedhistorie, det har derfor vært naturlig og nødvendig å søke bredere etter kildemateriale om dem. Jo flere hendelser og kontaktpunkter med myndighetene, jo flere skriftlige spor i arkivene. Theodor skapte mange spor, i justis-, helse- og fylkesarkiv.
Skilsmisse- og separasjonssakene er over hundre år gamle, det betyr at de er tilgjengelige for alle. Men det fratar ikke meg som forfatter et særlig ansvar for personvern. I boka er det både åpne og anonymiserte fortellinger. Majoriteten er anonymisert på den måten at navn er fjernet, og det endelige journalnummeret ikke tatt med i kildehenvisningene. Beretningene der persongalleriet er åpent, skiller seg ut ved at de omhandler offentlige personer eller personer der jeg i dialog med etterkommere har fraveket anonymiteten.
I tillegg til primærkilder og samtidslitteratur har jeg støttet meg på eksisterende forskning. Det finnes konkrete studier om skilsmisser, for eksempel Hanne Marie Johansens doktorgradsavhandling Separasjon og skilsmisse i Norge 1536–1909: en familie- og rettshistorisk studie. Johansen viser blant
Theodor Johansen (noen steder benevnt Johannesen) sin klage på hustruen Ane Marie er ført inn i amtmannens registerprotokoll i 1901. Foto: Lill-Karin Elvestad.
annet hvordan ekteskaps- og skilsmisseretten endret seg fra reformasjonen og fram til ny skilsmisselov. I hovedfagsoppgaven Historiske forutsetninger for skilsmisseloven av 1909 gir Merete Wilhelmsen et innblikk i forarbeidet til den nye loven. Skilsmisse er også tema i en del nyere familie- og kjønnshistoriske framstillinger, som Med kjønnsperspektiv på norsk historie fra 2020 (Gro Hagemann mfl.) og I gode og vonde dagar. Familieliv i Noreg frå reformasjonen til vår tid, ny utgave fra 2019 (Sølvi Sogner, red.). Ekteskapets rammer var ett av hovedtemaene belyst i kvinnekampen på slutten av 1800-tallet og inngår derfor i det meste av den generelle litteraturen om kjønnshistorie. Likevel er norsk skilsmissepraksis i tidsrommet boka er lagt til, lite utforsket.
Jeg har til sist også noen få muntlige kilder knyttet til historia om Theodor og Ane Marie. Noen har gitt opplysninger om hans ettermæle, eller detaljer fra gården Hestnes. Andre har delt historier fra bygda der paret levde. De muntlige kildene er noen steder oppgitt, andre er anonyme.
Boka er bygd opp kronologisk, og jeg starter med å vise hvilke rammer ekteskapet var plassert inn i. Hva måtte til for å få skilsmisse, og hvilke andre rettslige forhold spilte inn på parets liv? I andre del kommer jeg inn på den historiske konteksten rundt valgte tidsperiode og kvinnekamp satt opp mot hverdagslivet i rurale strøk. I begge de første delene viser jeg til konkrete eksempler fra reelle skilsmisseprosesser. I tredje del er resten av skilsmisse- og separasjonshistoriene fortalt samlet.
Tall og årsaker fra kildematerialet
I løpet av trettiårsperioden 1879–1909 var det 94 innkomne brev relatert til temaet i Tromsø amt, som Troms fylke het da. Kjennetegnet på disse er at de er ført inn med ordlyd som: «… anmelder sin Kone for Hor», «… om Skilsmisse fra sin bortrømte Mand», «… søger Skilsmisse fra sindsyke Hustru» og «… beder sin Mand tiltalt for Hor og beder om Skilsmisse». 86 av sakene har ordene «skilsmisse», «separasjon» eller lignende som benevnelse. Alle er ikke fulgt til ende, og det kan derfor ikke slås fast hvor mange som endte i skilsmisse. De resterende åtte sakene gjaldt brudd på ekteskapsløfter i forlovelsestida, anklager om hor (utroskap) eller andre klager på ektemaken. Ei grovtelling viser at i minst 35 av de 86 Troms-sakene var det kvinner som tok initiativet, altså i litt over 40 prosent. I resten var enten begge parter nevnt som søkere, eller kun mannen.
I Finnmark amt fant jeg 75 separasjons- og skilsmisserelaterte henvendelser, og 28 var initiert av kvinner der det var mulig å finne ut hvem som har søkt. Det utgjør 37 prosent. At kvinnene tok initiativ til separasjon og skilsmisse, er også i tråd med Hanne Marie Johansens funn. Hun viser til at om lag to tredjedeler av alle domstolsaker var initiert av kvinner. Dette forklares med at 80–90 prosent av sakene gjaldt desertio – at ektefellen var forsvunnet. Av de 86 sakene i Troms er det 30 hvor årsaka til henvendelsen er oppgitt, og 17 av disse gjaldt desertio. I Finnmark oppgis desertio som årsak i 13 saker. I de fleste desertio-sakene var det mannen som rømte eller forsvant. De nordnorske mennene reiste gjerne langt, til Amerika, Alaska eller Russland. De kunne også bli borte innenfor Norges grenser. Hva som lå bak at de forlot ektefellen – som i mange tilfeller ble alene med flere mindreårige barn – er sjelden mulig å finne ut.
Foruten desertio viser kildematerialet en del andre skilsmisseårsaker. At den ene ektefellen hadde fått diagnosen sinnssyk ga ikke automatisk åpning for skilsmisse – sinnssykdom kunne man tross alt bli frisk av. Men i tilfeller der den syke ikke hadde håp om helbredelse, kunne slik sykdom være akseptert som skilsmissegrunn. Da gjaldt det å få bekreftet tilstanden fra institusjonen vedkommende var innlagt på. Til sammen i Troms og Finnmark fant jeg åtte saker hvor sinnssykdom var gitt som årsak. I noen saker ble mishandling og
vold trukket fram, både fra menn og kvinner. Andre skilsmissegrunner som nevnes fra søkerne, er hor, kriminalitet og alkoholisme, eller at paret bare var uforlikte.
I Nordland er som nevnt mesteparten av amtmannens registerprotokoller gått tapt, det har derfor vært vanskelig å finne tilstrekkelig kildemateriale til å trekke ut tall og årsaker.
Ektefolket på Hestnes
Gården Hestnes Nordre i Balsfjord i Troms ble drevet av sjøleier og fisker Theodor Johansen (noen steder benevnt Johannessen eller Johannesen). Fra 1873 var han gift med ett år eldre Ane Marie Aleksandersdatter, og de fikk elleve barn. Parets liv og økonomi var forankret i gården og i fisket. Familien var avhengig av kollektiv arbeidsinnsats, og barna fikk enkle, men viktige arbeidsoppgaver så snart de var store nok. En femåring kunne plukke stein på et jorde, ta opp potet og bære bøtter med vann til geitene. På mange vis var familien på Hestnes en gjennomsnittsfamilie, det er likevel et poeng at Theodor var sjøleier. Det betød at alt som ble produsert på gården kunne gå til familien, inkludert overskudd av kontanter ved salg av gårdens produkter. Som sjøleier var han bedre stilt enn leilendinger, som betalte landskyld, og husmenn, som ofte var pålagt jordleie og pliktarbeid.
I 1904 ble ekteparet formelt skilt, etter å ha vært separert siden 1899. Skilsmissen var én av svært få i et stort omland. Totalt var det 25 skilsmissebevillinger – saker avgjort utenfor en domstol – i Tromsø amt i årene 1891–1904. 25 skilsmisser i en periode på 13 år gir i underkant av to skilsmisser per år. Skilsmisser ved dom var enda færre – totalt fem i årene 1891–1903. Setter man sammen tallene, betyr det at i denne perioden var det rundt to par som skilte seg per år – i hele Troms fylke. I 2019 var tallet 258.
I tillegg til at skilsmissen var en statistisk sjeldenhet, skiller saka seg fra andre i samtida ved at konfliktene i stor grad foregikk for åpen scene. På nabogården bodde ekteparet Martin og Antonette Johansen. Martin var Theodors bror, Antonette var Ane Maries halvsøster. I fortellinga om det ene paret hører det andre med, for brødrene ble viklet inn i hverandres liv. Ikke bare via naboskap og slektskap, men gjennom voldelige konflikter og politianmeldelser. To store familier med til sammen 16 barn fikk sine liv merket av
brødrenes årelange strid. På grunn av Theodors til tider utagerende oppførsel krevde naboer at han måtte sendes vekk og få psykiatrisk behandling. Hestnes hadde hyppige besøk av lensmann, politibetjenter og distriktslege.
Ane Marie signerte frivillig på skilsmissepapirene i Tromsø den 10. november 1899, m.p.p. – med påholden penn. M.p.p. kunne i noen tilfeller bety at vedkommende var analfabet, og mangelen på skrevne kilder fra hennes kant i sakspapirene kan indikere dette. «Med påholden penn» kunne imidlertid også bety at hun hadde fysiske begrensninger som gjorde at hun ikke kunne skrive. Som for eksempel leddgikt eller brukne fingre.
I separasjonsperioden levde Theodor i samboerskap med ei ny kvinne og fikk barn med henne. Ekteskapet med Ane Marie ble formelt oppløst i mai 1904, og i juli samme år fødte Theodors nye partner barn nummer to. For Ane Marie besto de tre årene mest av å flytte; først til en nabogård og senere mellom sine voksne barn. I 1906, to år etter skilsmissen, døde hun av lungetuberkulose hjemme hos sin eldste datter. Hun ble 59 år.
