Sprinkeljenta by Orkana

SPRINKELJENTA

Sólrún Michelsen

Sprinkeljenta

Originaltittel: Tema við slankum

Utgitt etter avtale med Sólrún Michelsen

Oversatt fra færøysk til norsk av Anne-Kari Skarðhamar

Oversettelsen har fått støtte fra Nordisk Ministerråd

Forsiden er laget av billedkunstner Astri Luihn

Omslag: DesignBaltic

Sats: DesignBaltic

Trykk: Jelgavas tipografija

Orkana forlag as, 8340 Stamsund

ISBN: 978-82-8104-292-6 www.orkana.no

post@orkana.no

INNHOLD

FØRSTE DEL

ANDRE DEL

TREDJE DEL

JENTA

Hun var ett år eldre enn meg, og hennes verden var mer spennende enn min, for hun var innestengt i et stort uthus.

Det var i seg selv ikke så spennende, men faren hennes, som var gammel med grå skjeggstubber og briller, hadde dekket over mesteparten av tomta omkring huset.

Dette var ikke et uthus i vanlig forstand. Vegger og tak besto av rustne plater, og det var stort. Det strakte seg ut i det uendelige, men det som gjorde det til noe spesielt, var at det ikke var noe gulv. I stedet var det store steiner og gress og en liten bakke.

Det var noe helt for seg selv å skli nedover en stor stein under et tak.

Men det var mørkt der. I alle fall halvmørkt. Det eneste lyset som slapp inn, var mellom sprinklene på forsiden av uthuset. Der sto hun og kikket ut.

Det var som å leke ute om kvelden, men likevel annerledes. Langt inne i uthuset var to små rom. Der sto det noen store, svarte tønner av tre med tønnebånd som var røde av rust. De stinket, og om sommeren surret en sverm av feite, svarte spyfluer rundt dem.

Hun likte å gå med hendene fulle av fluer, for hun sa at det surret så morsomt. Så knuste hun dem og tok noen nye.

Hun stakk hånden med fluene opp i ansiktet på dem som kom for å leke. De som var redde for fluer, holdt seg borte i

fluesesongen, men så grov hun fram marker og edderkopper i stedet. Den eneste utveien var at du selv tok noen fluer i neven og lot dem surre.

Da mistet hun lysten.

Jeg lettet engang på lokket til en av de store tønnene og så nedi, men så ingenting annet enn svart, blankt vann med døde fluer flytende på overflaten. Jeg spurte henne hva som var i tønnene, men hun trakk bare på skuldrene.

Hun var glad når vi kom for å leke. Vi var alltid minst to, for vi torde ikke riktig å gå inn der alene. Tenk om vi ble innelåst, og ingen visste hvor vi var? Det gikk ikke an å se inn, for faren hadde satt opp et høyt rustent gjerde hele veien rundt tomta og kledt det på innsiden med rustne plater som han malte underlige mønstre på.

Vi visste av erfaring at hvis vi likevel skulle klare å bryte oss ut av uthuset en annen vei enn gjennom porten med hengelås, så var det umulig å komme seg bort derfra. Vi kunne ikke klatre over uten å rive i stykker både klær og hender.

Vi gikk dit når vi kjedet oss og ikke fant på noe annet å gjøre. Det var alltid med litt bange anelser at vi nærmet oss huset.

Vi åpnet porten og smelte den i lås etter oss. Ingen annen port lød som denne. Så sto vi og så taust på hverandre. Ennå var det tid til å angre. Så fortsatte vi langsomt veien videre opp den smale krøtterstien som førte til uthuset.

Vi så fingrene hennes som holdt i sprinklene. Da vi nærmet oss, så vi også øynene hennes skinne. Hun sa ingenting.

Uthuset sto tett opp til huset. Det var bare fire skritt fra sprinklene hvor hun sto, til den lille trappa som førte til inngangsdøra. Der nølte vi litt igjen, banket på og håpet at det var

kona som kom ut. Hun var gammel og gråhåret som mannen. Vi så henne aldri smile. Hun hadde de grå hårtjafsene samlet i en liten topp i nakken, og ansiktet hennes så alltid ut som om hun sørget over en eller annen. Stemmen hennes var også full av klage.

Men det var likevel bedre enn om han åpnet. Han hatet barn. Han snakket ikke. Han fnøs. Han hadde nok ingen tenner, for de gråstubbete kinnene var innfalne. Det ene var mørkere enn det andre. Han hadde sterke briller. Så sterke at vi aldri så øynene. Han gikk alltid med skyggelue. Kanskje sov han også med den på.

Han smelte ofte døra igjen uten å verdige oss svar. Hvis kona lukket opp, spurte vi om vi kunne komme inn og leke i uthuset. Hun sukket bare og tørket hendene på forkleet, tok nøkkelen ned fra spikeren, låste opp den store, tunge hengelåsen og lot oss smyge oss forbi henne. Så låste hun igjen.

Ikke før vi var kommet helt inn, og døra inn til huset var lukket, slapp jenta sprinklene. En kunne aldri vite hvordan hun ville oppføre seg. Vi så forsiktig på hverandre. Et underlig uttrykk svømte i øynene hennes. Hun visste ikke riktig om hun skulle danse av glede eller gjøre noe som kunne få oss til å gråte. Samtidig visste hun at da ville vi ikke komme så snart igjen.

Hun skuttet seg, og vi lekte.

Dette var hennes. Hun bestemte hva som skulle lekes, og hvem som skulle gjøre hva. Det var alltid en som ble satt utenfor leken og bare skulle se på. Det var i orden, for dette var ikke personlig.

Hvis hun ble sint på oss, var det ikke så lett å komme seg vekk. Vi kunne stå lenge ved sprinklene og rope før noen kom.

Kanskje hørte de oss ikke. Kanskje syntes de det var godt med besøk i uthuset.

Engang spurte jeg henne hvorfor hun var innelåst.

– Jeg stikker av, svarte hun, og ville ikke snakke mer om det.

Hun kom bare inn i huset for å spise og sove. Hver gang hun skulle ut igjen, prøvde hun å rømme. Hun sprellet og skrek. Hun ble holdt i et fast grep og slengt inn i uthuset igjen. Hun gråt en stund, men så tidde hun.

Noen ganger, ikke ofte, lyktes det henne å rive seg løs, når hun overrumplet dem ved å bite. Da løp hun så langt beina kunne bære henne.

Og det var langt.

Så skulle vi fortelle faren hennes hvor hun gjemte seg. Vi ventet alltid til det var nesten mørkt.

Etter slike dager gråt hun særlig mye, og vi fikk ikke komme inn og leke. Men det ville vi heller ikke. Vi visste at hun var i dårlig humør.

– Kan du ikke la være å stikke av? spurte jeg på den andre siden av sprinklene.

– Nei, svarte hun.

De nyvaskede klærne deres hang stille dypt inne i mørket i uthuset. Moren hengte dem opp om kvelden da jenta var låst inne på rommet sitt.

Det var bare så vidt blitt kveld når hun ble sendt i seng. Hun sov ikke. Hun stod oppe i vinduskarmen og banket og banket.

Vi lekte utenfor på veien. Løp fram og tilbake mens vi ropte og lo.

Guttene syntes det var morsomt, for hun var i bare undertøyet. Så samlet vi oss utenfor, og hun lo og trakk undertrøya

opp og viste oss magen. Da vi ikke gadd mer, banket hun igjen.

Noen ganger trakk hun også buksene ned. Vi ropte og huiet, men så kom en arm og hev henne ned fra vinduet. Så skrek hun, og vi løp avsted.

Engang våget jeg meg inn i uthuset alene. Vi lekte noen timer, men da jeg sa at nå måtte jeg gå, ble hun sint. Hun var større og sterkere enn jeg. Hun dro meg helt inn i rommet med tønnene, presset meg opp i en krok og sa at jeg aldri fikk slippe ut igjen.

Da jeg gråt og ropte, ristet hun meg og sa at hvis jeg ikke holdt munn, så ville hun kaste meg ned i en tønne.

– Vannet er iskaldt, la hun til.

– Bare kjenn. Hun tok meg hardt i armen og holdt den ned i det iskalde, stinkende vannet.

– Der ser du. Det er noen i tønnene. Det er derfor de lukter så ille. Det er alle de som ikke gadd å leke lenger.

Da jeg så tidde, tørket hun tårene av ansiktet mitt og sa vennlig:

– Det hjelper ikke likevel. Ingen hører deg. Jeg roper hele tiden. Det er ingen som hører noe.

Så satte hun seg ved siden av meg, tok hånden min og holdt den fast mellom sine og nynnet. Lenge etterpå sa hun:

– Det er best å være to.

Øyeblikket ble til en evighet. Jeg husker ikke hvordan jeg kom ut derfra, men jeg gikk aldri inn der igjen.

Hun fikk lov å komme ut da hun var syv år, men torde ikke gå ut på veien. Ble stående innenfor porten som også hadde sprinkler.

Lang tid gikk før de fikk banket angsten så mye ut av henne at hun orket å gå det korte stykket til skolen.

Biene summet, og enkelte sommerfugler ﬂagret forbi. Jeg vendte ansiktet mot solen og sukket av velvære.

– Er du ikke redd noen ganger? spurte hun.

– For hva?

Bare redd, så du stivner?

Nå åpnet jeg øynene og så på henne.

– Nei, det tror jeg ikke at jeg noen gang har vært.

– Jo, det har du. Minst to ganger.

– Hva mener du?

– Første gang var den gangen du var inne i uthuset, og jeg ikke ville slippe deg ut. Andre gang var den sommernatta på fjellet.

Jeg satt stille en stund. Tatt på senga. Dette var første gang i alle disse årene at hun hadde snakket om noe fra fortiden …

Sprinkeljenta er en roman som er sammensatt av fortellinger om barn som vokser opp i et færøysk bygdesamfunn i 1950-årene. De sentrale personene er jeg-fortelleren og hennes venninne, «jenta», som vokser opp bak sprinkler, og som voksen kvinne har mye å kompensere etter en vond barndom. Hun tenker strategisk og iscenesetter seg selv for å ha kontroll og skifter roller for å mestre det.

De enkelte fortellingene er både en helhet i seg selv og henger samtidig sammen som perler på en snor.