Må NESTEIN
Gutten som aldri fantes Sjón
Sjón
Månestein
Gutten som aldri fantes
Oversatt fra islandsk til norsk av Silje Beite Løken
etter
MÁNASTEINN, Drengurinn sem aldrei var til
© Sjón 2013
Utgitt etter avtale med Licht & Burr Literary Agency, Danmark
Boka er kjøpt inn av Norsk kulturfond
Omslagsbilde: Division of Rare and Manuscript Collections, Cornell University Library
Omslagsdesign: DesignBaltic.com
Sats: DesignBaltic.com
Trykk: Jelgavas tipogrāfija
ISBN 978-82-8104-297-1
© Orkana forlag 2017
Orkana forlag as, 8340 Stamsund
www.orkana.no
post@orkana.no
I ly av natta
Å gli i skuggen din i ly av natta
Følgje skritta dine, skuggen din på vindauga
Denne skuggen på vindauga, det er du og ingen andre
Ikkje opne dette vindauget. Du rører deg bak gardina
Lukk auga
Eg skulle gjerne ha lukka dei med leppene mine
Men vindauga opnar seg og vinden rører flammen
Og gardina blir til ein frakk som fangar deg i flukta
Vindauga opnar seg: Det er ikkje du
Det visste eg frå før
I
(12.–13. oktober 1918)
OKTOBERKVELDEN ER STILLE og sval. I det fjerne smeller det fra en motorsykkel. Gutten legger hodet på skakke for bedre å skjelne lyden. Han holder hodet i ro, bedømmer avstand, lytter etter om motorsykkelen nærmer seg eller er på vei bort, om den kjører over flatlandet, tuene eller myren, eller om kjøretøyet er på vei opp den steinete lia på bysiden.
Et lavt stønn kommer fra mannen som står over den knelende gutten. Med ryggen mot bergveggen ser det ut som om mannen har vokst sammen med sin egen skygge, er grodd fast til berget. Mannen stønner igjen, høyere og mer irritert, han støter hoftene fremover slik at det oppsvulmede lemmet glir innover i guttens munn.
Gutten puster gjennom nesen. Suger lemmet fastere, og igjen begynner han å bevege hodet taktfast frem og tilbake. Bevegelsene er langsommere og han lager mindre lyd enn tidligere, lar tuppen på penishodet gni seg mot ganeseilet mens han beveger tungen rundt hele lemmet. På den måten klarer han to ting
på én gang, suge mannen og lytte. Han er flink til å gjenkjenne motorsykler bare på lyden. Det er riktignok ikke mange slike på Island og folk trimmer dem etter eget forgodtbefinnende. Det kunne godt være en Indian-motorsykkel, slaget i dem er kraftigere enn i en Harley-Davidson.
Han lukker øynene. Jo, det er «indianeren», og ikke en hvilken som helst «indianer». Det var derfor han la lyden på minnet, slik at han kunne skille denne motorsykkelen fra alle andre. Nå er han sikker på at duren nærmer seg, og at kjøretøyet styres oppover lia. Det er ikke lenge før det er helt fremme, øverst på den østre delen av knausen, under den ligger skrenten der han selv sitter på knærne med en kunde i munnen. Mannen rugger mot guttens hodebevegelser og det forteller gutten at han snart har gjort seg ferdig. Han tar mannens lem og mens han suger, napper han ham fort, følger takten fra motoren, fester grepet når kjøretøyet gasser og motoren ljomer. Det har tilsiktet effekt. Mannen presser seg hardere mot berget. Utydelige ord glipper ut mellom sammenbitte tenner, sliter seg fra de kjønnslige aktene som han iscenesetter i tankene sine. I samspillet mellom de stadig høyere motordrønnene og bevegelsene med hode og hender, får også gutten stå. Selv om han hadde tenkt å spare seg i kveld, klarer han ikke å motstå å stikke den frie hån-
den ned i buksene og tilfredsstille seg selv i samme takt som han betjener mannen.
Fra knausen over dem lyder det et voldsomt bråk. Mannen stønner innbitt og i kapp med dunkene fra motoren.
«Har hun tenkt å kjøre utfor?»
Spørsmålet raser rundt i guttens hode. Men han har ikke tid til å vente på svaret, i munnen hans trutner plutselig lemmet. Han fester fingrene ved roten og dukker unna mannens hender, som famler etter nakken hans for å trekke ham mot seg. Gutten slipper taket slik at sæden spruter ut på det visne løvet til en busk med tundravier, som står der og venter på at vinteren skal ta slutt.
Motorsykkelen skrenser og bremser på kanten av knausen. Jord og småstein regner over gutten og mannen. Med et undertrykt rop sliter mannen seg fra bergveggen sammen med skyggen sin. Han begynner å kneppe buksesmekken med skjelvende hender, på utkikk etter en fluktrute. Gutten reiser seg opp og stiller seg i veien for mannen. Han er et hode høyere enn kunden. Mannen kaster en sammenkrøllet seddel mot ham og haster taus av gårde i retning byen. Gutten bretter ut seddelen, gliser, det er to sedler der, hele femten krónur.
«Indianerens» motor der oppe på knausen slås av.
Stillheten legger seg.
HUN DUKKER OPP PÅ KANTEN av knausen som en gudinne oppstått fra det dypeste hav, avtegner seg mot den flammende himmelen som er farget av vulkanutbruddet fra Katla, en pike som ikke likner noen annen, hun er ikledd en svart skinnhabitt som understreker alt den er ment å skjule, med svarte hansker på hendene, en rund hjelm på hodet, motorsykkelbriller og et svart skjerf over nedre del av ansiktet.
Piken trekker skjerfet ned og flytter brillene opp på hjelmen. Leppene er røde som blod. Øynene er tegnet opp med svart sminke, noe som får den pudrede huden til å fremstå som hvitere enn hvitt.
Sólborg Guðbjörnsdóttir, Sóla Guðb-.
Gutten hvisker:
«Jeg visste det!»
Og så uttaler han navnet på tvillingen hennes:
«Musidora …»
Det er et drøyt år siden gutten oppdaget denne piken. I et øyeblikk var det som om han hadde fått røntgensyn og så henne slik hun virkelig er.
Han hadde visst hva hun het, hvor hun bodde, hvem hun omgikk, hvem foreldrene var – de er like gamle, og i en by med femten tusen innbyggere er det uunngåelig at jevnaldrende vet om hverandre –men aldri var hun innen rekkevidde og alltid befant hun seg over det samfunnslaget han tilhørte. Derfor hadde han ikke viet henne mer oppmerksomhet enn andre fra hennes sjikt.
Oppdagelsen gjorde han på forrige lørdagsfremvisning av Vampyrene i Gamla Bíó. Han satt i sitt vanlige sete og lot seg irritere av hvisking og fnising fra en gjeng jevnaldrende som satt i de bedre setene foran ham. Men idet han skulle til å rope til dem at de måtte være stille, at folk var der for å underholdes av spillefilmen og ikke av bedrestilte borgeres paringsritualer, hørte han en av pikene si at hun ikke lenger orket å ødelegge fremvisningen for alle andre. Og da piken reiste seg for å gå, skjedde det. I det øyeblikket skyggen hennes traff lerretet, smeltet de sammen, hun og mennesket i spillefilmen. Hun kikket opp og filmfremviseren plasserte Musidoras ansikt på hennes.
Gutten stivnet til der han satt. De var nøyaktig like.
Året er 1918 og fra Reykjavík kan vulkanutbruddet fra Katla ses der det maler himmelen både natt og dag. Livet i hovedstaden går sin vante gang til tross for naturkatastrofe, kullmangel og den første verdenskrigen. Islendinger forbereder seg på å bli en fullverdig nasjon.
Gutten Máni Steinn lever gjennom kinofilmene. I søvne drømmer han om filmene i ulike variasjoner, der hendelsenes vev har rennetråder fra hans eget liv. I våken tilstand lever han i utkanten av samfunnet.
Men så fester spanskesyken sitt grep om nasjonen og tusener av byboere ligger på sotteseng, flere hundre dør. Tilværelsens skygger blir mørkere. I Máni Steinns bryst går svarte vinger amok. Det trekker mellom verdenene i en tilværelse der liv og død, virkelighet og fantasi, hemmeligheter og avsløringer kjemper mot hverandre.
Sjón (f. 1962) er bosatt på Island og debuterte allerede som 15-åring med sin første diktsamling utgitt på eget forlag. Forfatterskapet er belønnet med flere nasjonale og internasjonale priser, deriblant Nordisk Råds litteraturpris.
I 2017 ble han valgt som den tredje forfatteren i kunstprosjektet Future Library – Fremtidsbiblioteket.