Raid mot Norge. Commandoraidene i 1941 by Orkana

Geirr H. Haarr

RAID MOT NORGE

Commandoraidene i 1941

Raid mot Norge Commandoraidene i 1941

Geirr H. Haarr

Utgivelsen er støttet av Eckbos Legat og Kulturrådet.

Omslagsfoto: Oljen fra de sprengte tankene brenner på havet i Stamsund. Foto: Tennyson d'Eyncourt (Capt), War Office official photographer. Wikimedia Commons.

Alle kart: Peter Wilkinson

Design: Design Baltic

Trykk: Dardedze holografija

ISBN: 978-82-8104-595-8

www.orkana.no post@orkana.no

INNHOLDSFORTEGNELSE

FORORD

1941 var et hendelsesrikt år i Nord-Norge. Flere kommandoraid og kombinerte operasjoner ble gjennomført av britiske spesialsoldater, med betydelig norsk deltakelse. Resultatet var at den tyske okkupasjonsmakten sendte store styrker nordover og brukte ressurser på å bygge ut kystforsvaret for å demme opp for det de fryktet kunne bli en storskala invasjon. På norsk side førte operasjonene til tap av menneskeliv, arrestasjoner, represalier og materielle tap.

Denne boka forteller historien om disse hendelsene, bygget på primærkilder fra norske, britiske og tyske arkiv sammen med førstehåndsberetninger fra deltakere, funnet i lokale samlinger og privatarkiv eller tillatt brukt av familiemedlemmer.

I norsk krigslitteratur er krigsåret 1941 spesifikt omtalt i begrenset grad. Dermed forsvinner en del av begivenhetene og deres betydning, overskygget av overfallet 9. april 1940, det påfølgende felttoget og hendelsene senere i krigen. Olav Ristes Londonregjeringa og Ole Kolsruds En splintret stat dekker utførlig det som skjedde med og rundt eksilregjeringen, Kolsrud med en glimrende parallell gjennomgang av de politiske og administrative hendelsene i det okkuperte Norge. Robert Bohns grundige verk om Reichskommissariat Norwegen er uvurderlig i studiet av tysk administrasjon og styringssystemer i Norge, og Berit Nøklebys bøker om tysk administrasjon, politi og kontraspionasje er uunnværlige. Flere bokverk dekker deler av hendelsene med bred pensel, mens beskrivelsen av de militære operasjonene sammen med en inngående analyse av betydningen av disse for politiske og økonomiske forhold er begrenset. Andre bøker er i stor grad fokusert på lokale, til dels muntlige overleveringer og mangler det store militærpolitiske bildet. Britiske bøker ser som oftest på egne styrker og har lite om norske deltakere og norske politiske konsekvenser. Insalls Secret Alliances, Manns British Policy and Strategy towards Norway 1941–45 og Herringtons Special Operations in Norway er unntak. Disse er kvalitetsbøker skrevet med stor innsikt og kompetanse. Jeg har likevel valgt å gå til primærkildene og, i så stor grad som mulig, benyttet meg av førstehånds arkivmateriale. Biografier og memoarer er brukt med forsiktighet og verifisert mot primærkilder. Titusenvis av arkivsider er gjennomlest og sammenlignet. Noen er skrevet av personer med sterk litterær og historisk kompetanse, andre av handlingens menn med en mer muntlig fremstillingsform. Arbeidet har vært møysommelig. Kildene er ofte subjektive og fragmentariske; beretningene

kommer i flere versjoner, spriker mye og er til dels preget av etterpåklokskap. En del av erindringene er skrevet kort tid etter hendelsene, andre flere år senere – og bærer preg av det. Beretningene er ofte tilpasset og gitt en politisk eller personlig vinkling for å rettferdiggjøre egne handlinger eller dekke over egne feil. Der hvor dette er av betydning, er det påpekt, ellers er det ignorert, og memoarbøker er brukt med forsiktighet. Fremstillingen er kronologisk, og operasjonene følges fra planene oppstod i Storbritannia, til de ble gjennomført i Norge for å unngå at bildet blir forenklet eller i verste fall forvrengt. Etterretning, feilgrep, improvisasjoner og uoverlagte handlinger dokumenteres, og forholdet mellom årsak og virkning analyseres inngående. Bruken av primærkilder og samtidsmateriell gjør at mange av etterkrigstidens oppfatninger og fordommer tilbakevises. Tidligere fremstillinger utfordres, og myter og historier forkastes – eller verifiseres. Selv om nye dokumenter og sammenstillinger gir et aldri så ubehagelig eller utfordrende bilde, må de gis samme plass som de anerkjente og politisk korrekte versjonene. Ingen visste i 1941 hvordan krigen skulle utvikle seg, og de handlet ut fra sin egen situasjonsforståelse, der og da.

Boka har fire innfallsvinkler:

• Hvorfor hendelsene skjedde der og da. Det overordnede strategiske nivået. Hvorfor var det så mange raid og operasjoner mot Nord-Norge i 1941? Hva prøvde britene å oppnå?

• Hva skjedde? Det operasjonelle og taktiske nivået. Beskrivelser av kampene, motstanden, omkomne, ødeleggelser, tyske og norske skip senket, hvor mange nordmenn ble med til Storbritannia, og hvor mange tyskere og NS-medlemmer ble anholdt.

• Hvordan opplevde personene som var til stede, det som skjedde? Det individuelle nivået, både militært og sivilt.

• Hva operasjonene førte til, politisk, militært og samfunnsmessig. Represalier, arrestasjoner og raidenes betydning for motstandskampen gis bred dekning.

Beretningene om norsk okkupasjonshistorie behandler ofte de fem årene som en periode hvor alle normale politiske, militære og økonomiske forhold ble satt i unntakstilstand. Alle, uansett tilhørighet og sosial status, hadde samme fiende – unntatt de som mer eller mindre åpent valgte å krysse grensen og gå sammen med okkupasjonsmakten. Gjennom arbeidet med denne boka har det kommet frem et bilde som ikke er så enkelt. Forholdene var

ulike i by og land, overgangene var uklare, og valgene gikk ikke alltid mellom svart og hvitt – spesielt ikke i 1941. Endringene i samfunnet var store, ulike industri- og energiformer kom i bruk, og på en del områder var det faktisk en positiv modernisering. Det ligger utenfor denne boka å beskrive dette i detalj, men ettersom kommandoraidene mot Norge rettet seg mot samfunn utenfor storbyene og hadde varierende økonomiske og industriell begrunnelse, peker likevel studiet av de militære hendelsene i 1941 på økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser som mye av historieskrivningen, så langt, har vært mindre opptatt av. Okkupasjonen var ikke en isolert, løsrevet episode i Norges historie. Beslutninger og hendelser i London, Oslo, Berlin, Stockholm, Moskva og andre steder ble vevd sammen i et intrikat nett av tråder som kan trekkes bakover mot begynnelsen av århundret og legger føringer for store deler av etterkrigstidens utvikling. Nord-Norge fremstår som strategisk viktig, avhengig av skiftende krigslykke og hendelser lang borte, men også som et ressurskammer for okkupasjonsmakten og dermed et angrepsmål for de allierte. Norges geografiske utstrekning og relative mangel på infrastruktur påvirket de militære vurderingene på begge sider, spesielt i nord.

Forholdet til okkupasjonsmakten ble et vesentlig spørsmål i løpet av 1941 for nordmenn som ble igjen hjemme. Matforsyning og arbeidsplasser måtte opprettholdes, og det var ikke mulig uten et visst samarbeid. Hvor grensen for hva som var akseptabelt gikk, var ikke alltid lett å se, spesielt i de første okkupasjonsårene – verken for de som stod midt oppe i det, eller de som satt i London og ikke følte dilemmaet på kroppen. Å motarbeide systemet kunne bety sult, mishandling og i verste fall arrestasjon og død. Noen valgte å ta skrittet helt ut og samarbeidet åpenlyst. Disse, som britene kalte «quislinger», har sin plass i denne historien, fordi det i 1941 inngikk i operasjonsordrene for raidene å anholde dem og ta dem med til Storbritannia. De som ble anholdt, hadde ikke nødvendigvis gjort så mye direkte galt. Hver enkelt hadde sine egne grunner for å handle som de hadde gjort, og vi må i dag være varsomme med å skjære alle over én lest. Jeg har ikke gått dypt inn i dette materialet, men der hvor det har vært naturlig, er det gjort en del betraktninger og enkle analyser. Det har ikke vært min mening å fremheve et bestemt politisk syn, sverte enkeltpersoner eller utvise etterpåklokskap. Målet har hele tiden vært å fremstille begivenhetene og deres betydning på en så objektiv og sannferdig måte som mulig. Ansvaret for hvordan hendelsene i denne boka er beskrevet, sammen med konklusjoner og forklaringer, er mitt og mitt alene.

Kvinnene er dessverre lite fremtredende i begivenhetene denne boka omhandler. Der hvor noen fremstår, har jeg prøvd å få også deres historier med.

For den tyske okkupasjonsmakten begynte Midt-Norge ved Stad og gikk nordover til over Saltfjellet. Nord-Norge var alt nord for det. Denne inndelingen er også benyttet her. Marinen og hæren hadde litt ulike grenser mellom ansvarsområdene, blant annet for Måløy (se kapittel 16).

Gradsbetegnelser på originalspråket er brukt i henhold til den grad personen hadde da begivenhetene fant sted. Å oversette gradsbetegnelser er utfordrende og i noen tilfeller meningsløst. En tabell som sammenligner de ulike lands militære grader, er vist i vedlegg 2.

All oversettelse fra tysk og engelsk til norsk er min egen. Den er ikke nødvendigvis ord-for-ord, men gjengir i lesbar form det som står i originaldokumentet. En del av de norske sitatene er gitt en moderne språkform for å bedre lesbarheten, men er ellers gjengitt så nøyaktig som mulig. Nynorsk er beholdt der det har vært naturlig.

Bruken av bilder i boka er omfattende. Jeg har prøvd å finne rettighetshaver for hvert enkelt bilde for å sikre rettmessig bruk. Skulle jeg ha gjort noen feil, beklager jeg det sterkt.

TAKK TIL

Å skrive bøker er en ensom prosess, enten man sitter fordypet over støvete dokumenter i et fjernt arkiv eller hjemme foran PC-en. Derfor verdsettes de personene som har bidradd, høyt. Noen med små detaljer, andre med vesentlige bidrag fra eget arbeid.

En spesiell takk rettes til Einar Rolf Tamber, Jan Reimers, Johan Aakre, Robert Briggs, Lorraine Salter, Bjørn Andreassen og Colin Litster, som lot meg få tilgang til sine uvurderlige arkiver og samlinger som forteller hva deres foreldre og besteforeldre opplevde i 1940–41. Og stor takk til familien Sverdrup, som lot meg få bruke av materialet Hartvig Sverdrup etterlot seg. Cecilie Haaland i Henningsvær og Bjørg Kosmo i Tromsø takkes også for personlige bidrag.

Jens Andersen fortjener stor takk for å ha sikret at denne boka ble en realitet. William Hakvaag, eier av Lofoten Krigsminnemuseum i Svolvær, har bidradd med kunnskap og arkivmateriale. Hans støtte og oppmuntring til prosjektet har vært uvurderlig. Lofoten Krigsminnemuseum i Svolvær

huser mange gjenstander som kan relateres til historien i denne boka, og er vel verd et besøk!

Erling Skjold, Morten Kasbergsen, Odin Leirvåg, Ole Bjørn Sælensminde, Rune Rautio, Kjell-Ragnar Berge og Atle Råsberg har også bidradd med kompetanse, innsikt og arkivmateriale. Peter Duncan gikk bort i 2015, men materialet han etterlot seg, og minnet om hans lune humor og trofaste støtte lever fortsatt.

Kommandørkaptein (p) og historiker Tor Jørgen Melien ved Institutt for forsvarsstudier IFS, professor Tom Kristiansen og dosent emeritus Fredrik Fagertun ved Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved UiT Norges arktiske universitet takkes spesielt for uvurderlig hjelp og inspirasjon. En takk går også til Hans Otto Frøland ved NTNU, som med sitt store engasjement har vært en viktig inspirasjonskilde. Bjørn-Petter Finstad ved Universitetet i Tromsø, Frode Færøy og Sigurd Stenwig ved Norges Hjemmefrontmuseum, Ulf Eirik Torgersen ved Narvik Krigsmuseum og Roald Gjelsten, Rolf Hobson og de andre på IFS takkes for tilgang til arkivmateriale og konstruktive diskusjoner. Professor Andrew Lambert, professor Sönke Neitzel, professor Nicholas Rodger, dr.philos. Andrew Boyd, forfatter Nicolas Shakespeare, Lieutenant General John Kiszely (ret) og Captain Peter Hore (ret) har alle bidradd med viktige deler av det store bildet gjennom samtaler og skrift.

Thor S. Kristiansen ved Marinemuseet og Øyvind Waldeland ved Forsvarsmuseets billedarkiv takkes for bilder. Siv Iren Brænd, Erik Ettrup, Yngve Grønvik, Robert Bohn, Jan Warssischek, Andrew Smith, Håvard Hovdet, Olav Horn, Olve Dybvik, Thorsten Reich, Reinhard Huxmann, Aasta Karlsen, Atle Wilmar, Gunnar D. Hatlehol, Tore Greiner Eggan, PeterK aus Österreich, Baard Borge, Per Helge Martinsen, Finn Nesvold, Kjetil Korsnes, Stein Ugelvik Larsen, Oskar Fagervik, Tor Christian Jevanord, Halvor Sperbund, Harald Espeli, Ragnhild Bie og Tore Johan Mydland takkes alle for sine bidrag.

Peter Wilkinson takkes for å ha tegnet de unike kartene, og Bengt Stangvik takkes for tegningene av flyene fra Måløy-raidet.

Elisabeth Johansen i Orkana takkes for å ha tatt vare på prosjektet og sett til at det kom mellom to permer.

Og sist, men ikke minst, stor takk til min kjære livsledsager Gro Larsen, som holder ut med meg – også når jeg skriver bøker.

Sola, januar 2024 Geirr Haarr

EKSILREGJERING

EN UVISS TID

9. april 1940 angrep Tyskland Norge. Skuddene fra Oscarsborg, som senket Blücher og stoppet skipene på vei mot Oslo, ga kongen og regjeringen tid til å komme seg ut før troppene som landet på Fornebu, rykket inn. I et møte på Elverum folkehøyskole om kvelden samme dag foreslo stortingspresident Carl Hambro at Stortinget bemyndiget regjeringen til «å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på stortingets og regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid».1 Det ble ikke foretatt en formell votering, men ingen av de tilstedeværende representantene kom med motsigelser. Hambro la til en kommentar om at regjeringen hadde fullmakt til å fungere «selv om den sitter i et fremmed land», noe som heller ikke møtte innvendinger fra de tilstedeværende. Elverumsfullmakten, som vedtaket senere ble kalt, la det legitime grunnlaget for at regjeringen kunne fortsette sin virksomhet i Norge under felttoget og deretter fra eksil i London. I ukene som fulgte, var konge og regjering konstant på flyttefot, til tider med tyske styrker like i hælene, inntil kong Haakon om kvelden 7. juni gikk om bord i den britiske krysseren Devonshire, som lå på reden i Tromsø havn. De allierte trakk seg ut, og det var ikke mulig for de norske

styrkene å fortsette uten hjelp. Kampen mot overfallsmakten måtte fortsettes fra Storbritannia. Blant de rundt 70 som fulgte kongen om bord, var Hambro, statsminister Johan Nygaardsvold, flere regjeringsmedlemmer, 20–30 embets- og tjenestemenn, medlemmer av det diplomatiske korps, admiralstaben og en del flyvere. Utenriksminister Halvdan Koht, generalmajor Carl Gustav Fleischer, kontreadmiral Henry Diesen og 20 andre forlot Tromsø neste dag med oppsynsskipet Fridtjof Nansen. At konge og regjering forlot landet, skuffet mange. Tysk propaganda søkte å forsterke forlegenheten gjennom en svertekampanje med beskyldninger om at det var regjeringen som hadde brakt Norge inn i krigen og deretter selv stukket av. Dette lyktes ikke, og det ble etter kort tid klart at landet var okkupert av en militærmakt som ville innføre sine egne lover og regler og på sikt innskrenke Norges status som selvstendig nasjon, uansett hva Vidkun Quisling og NS hevdet.2

Kong Haakon og den britiske sendemann Cecil Dormer om bord på den britiske krysseren Devonshire på vei mot Storbritannia, juni 1940. Ved avreisen fra Tromsø 7. juni kunngjorde regjeringen: «Norges Konge og Norges Regjering vil i denne kampens tid være de frie talsmenn for det norske folks nasjonale krav. De vil så langt som det er gjørlig opprettholde det norske rikes selvstendighet […] [og] verne om landets og folkets politiske rettsgrunnlag, så vårt fedreland i seierens stund med myndighet kan tre fram og hevde sin nasjonale frihet.» Under overfarten ble radiomeldinger fra hangarskipet Glorious, som var i ferd med å bli senket av de tyske slagskipene Gneisenau og Scharnhorst, oppfanget. Kapteinen på krysseren valgte å unngå en konfrontasjon med de tyske skipene og styrte unna, se Haarr, The Battle for Norway (Riksarkivet / NTBs krigsarkiv RA-PA1209/U/Uj/L0205)

Kongen og hans følge gikk i land i Greenock i Skottland. Et ekstratog brakte dem til London, hvor de ankom sent på kvelden 10. juni. Kong George var møtt frem for å ta imot sin onkel Haakon og sin fetter Olav. Erik Colban, den norske sendemann og sjef for den norske legasjon i London, tok seg av resten sammen med marineattaché Johannes Jacobsen, militærattaché Nils Harald Petersen og andre fra legasjonen. Dagen etter ankomsten overleverte stortingspresident Hambro den britiske utenriksminister Edward Halifax en anmodning om at kong Haakon og hans regjering skulle få opphold i Storbritannia. Regjeringen Nygaardsvold ønsket å fortsette arbeidet som Norges lovlige, utøvende autoritet og ba om at det ble funnet en ordning som tillot at det kunne holdes formelle regjeringsmøter. Halifax lovet å vurdere saken, men mente at det kunne bli utfordrende, hvis formalitetene skulle følges bokstavelig. Et forslag fra det britiske utenriksdepartementets lovavdeling var å holde møter om bord på et norsk krigsskip når det krevdes «norsk territorium». Et annet forslag var at konge og regjering kunne dra til Jan Mayen hver sjette måned for å holde formelle møter der og oppholde seg på norsk territorium i 24 timer. Muligheten for å evakuere videre til Canada ble også undersøkt, og det ble meldt fra Ottawa at konge og regjering ville være velkomne, om det skulle bli aktuelt.

20. juni vedtok regjeringen, med kongens godkjennelse, å opprettholde de forpliktelsene de hadde tatt på seg, med de midler som var til rådighet, militære, økonomiske og administrative. Samtidig kom det meldinger fra Oslo om at det foregikk forhandlinger med de tyske okkupantene om en administrativ ordning og overtakelse av statsmakten i Norge. Etter tysk press sendte Stortingets presidentskap 27. juni brev til kongen og ba ham gi «avkall på sine forfatningsrettslige funksjoner for seg og sitt hus» fordi han og hans regjering befant seg utenfor Norge. Riksrådet skulle overta regjeringens funksjoner inntil videre. Kravet ble kontant avslått i statsråd 3. juli: «Det norske folks frihet og selvstendighet er for meg grunnlovens første bud», sa kong Haakon, «og jeg mener å følge dette bud og å vareta det norske folks interesser best ved å holde fast ved den stilling og den oppgave som et fritt folk ga meg i 1905.» Norge var i krig, og okkupasjonsmakten skulle drives ut. Formalia ble lagt til side. Legasjonen i Kensington var norsk nok for den jobben som skulle gjøres.3

Koht og Colban gikk for å orientere den britiske utenriksministeren om kong Haakons beslutning og forhøre seg om den britiske regjeringens holdning i saken. Halifax kunne fortsatt ikke gi et forpliktende svar, men tvilte ikke på at His Majesty’s Government, etter å ha diskutert saken, ville

anerkjenne kong Haakon og hans regjering selv om de var i eksil. Bekreftelsen kom i all stillhet etter litt purring. Norge og Nederland var de eneste okkuperte statene fra som hadde en anerkjent eksilregjering. Andre land, som Polen, Tsjekkoslovakia og Belgia, hadde regjeringsrepresentanter og administrasjon i London, men ikke et regjeringskollegium, inklusive statsoverhodet.4

Sommeren og høsten 1940 var det ingen garanti for at det ville være trygt å oppholde seg i London. Under det verste av bombingen lå det norske skipet Lyra klar for på kort varsel å kunne evakuere regjering og kongefamilie videre til Canada. Regjeringsmedlemmene og de fleste departementsansatte hadde allerede canadiske visa i passene sine og en del kontanter i form av britiske pund og canadiske dollar oppbevart i en lukket konvolutt. Statsrådene fikk i tillegg en egen konto opprettet i Bank of Canada for å dekke reise og opphold for seg og sine medarbeidere i tilfelle evakuering. Stemningen var nedtrykt blant londonfarerne. Hele deres kjente verden hadde rast sammen, og fremtiden var mildt sagt uviss. Ingen visste hvor lenge krigen ville vare, eller om de noensinne ville komme hjem. Nygaardsvold så spesielt mørkt på fremtiden. Krigen hadde rammet ham med full tyngde, og han la ikke skjul på at han til tider tvilte på om det var verd å slåss mot den tyske overmakten. Nedbrutt og motløs skulle han slite lenge med ettervirkningene av sjokket over overfallet og brutaliteten, som nær hadde kostet ham livet. South Kensington Hotel, der mange av nordmennene holdt til, var et trist sted, skrev Nini Gleditsch i Forsyningsdepartementet og la til at de fleste nordmenn som bodde der, begravde seg i pessimistiske fremtidsperspektiver.5

Vi var i London [men] vår optimisme forsvant fort da vi dagen etter fikk bekreftet det ryktet vi hadde hørt på toget nedover – at Frankrike hadde kapitulert, og at England sto nå alene i kampen mot Tyskland og Italia. Den nye situasjonen hjalp oss å se våre egne problemer i riktigere målestokk. Vi måtte motvillig innrømme at vi tross alt var en liten brikke i et stort spill. […] Mange av de eldre i regjeringen kanskje ikke minst Nygaardsvold var ennå ikke kommet over sjokket ved å måtte forlate Norge. De følte seg med atskillig rett isolert, […] og så med dyp skepsis på Churchill som aldri hadde vært noen politisk meningsfelle.6

Skulle det være noen som helst troverdighet for Nygaardsvold og hans mannskap, måtte de vise at de hadde politisk styring og samtidig bidra på alliert side. Personalmangel var et stort problem, både i embetsverk og administrasjon. Få embetsmenn og departementsansatte hadde blitt med til England, og ut over de ansatte ved legasjonen og medlemmene i militærmisjonen måtte det suppleres med personer fra det norske samfunn i London. Langt fra alle de nyankomne kjente til britisk kultur, samfunnsliv og væremåte, og få snakket godt engelsk. Feil ble gjort, men lærekurven var bratt, og de fleste klarte seg bra. Optimismen tok overhånd etter hvert. I november flyttet størstedelen av den norske administrasjonen inn i Kingston House, nær legasjonen i Palace Green, og arbeidet mellom departementene og internt i regjeringen begynte å gå lettere.7

Formelle regjeringskonferanser ble holdt i den norske legasjonen i Palace Green 10 i Kensington eller, hvis dagsordenen var mer rutinepreget, på statsministerens kontor i Cornhill. Under den verste perioden av bombingen av London ble en del statsråd holdt utenfor byen, og 26. september 1940 holdt kongen statsråd i Brompton vest for London, hvor dette bildet ble tatt. Fra kong Haakon mot venstre: statsminister Johan Nygaardsvold, landbruksminister Hans Ystgaard, forsyningsminister Trygve Lie, sosialminister Sverre Støstad, forsvarsminister Birger Ljungberg, konsultativ statsråd Arne Sunde, konsultativ statsråd Anders Fjelstad. Fra kong Haakon mot høyre: kronprins Olav, utenriksminister Halvdan Koht, kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit, finansminister Oscar Torp, justisminister Terje Wold, arbeidsminister Olav Hindahl, konsultativ statsråd Sven Nielsen. Fra våren 1941 ble møtene holdt i de nye regjeringskontorene i Kingston House. (NTB)

Forholdet mellom kong Haakon og regjeringen Nygaardsvold hadde alltid vært korrekt og vennlig. Samarbeidet fortsatte i London, og kongen ble en viktig støttespiller for eksilregjeringen. Ikke minst ettersom han fikk åpnet dører som var stengt for andre, og uten tvil bidro til britenes hjelpsomhet med det praktiske: boliger, kontor, transportmidler og diplomatiske rettigheter.

Britenes kjennskap til Norge generelt og nordmenn spesielt var begrenset. At den norske regjering var sosialistisk, gjorde den i prinsippet tvilsom, og språkbarrieren bidro i stor grad til at det tok tid å bygge tillit. Etterretningsorganisasjonen MI5 kom blant annet med innvendinger mot at statsråd Støstad fikk oppholdstillatelse, ettersom han hadde «en kommunistisk fortid og kunne skape trøbbel blant sjøfolkene».8

Laurence Collier, lederen for Northern Department i utenriksdepartementet, var en av få i den britiske administrasjonen som hadde kjennskap til Norge og norske forhold. Han var allerede utnevnt til minister ved den britiske legasjon i Oslo og skulle avløse Cecil Dormer i mai 1940, men tyskerne kom ham i forkjøpet. I begynnelsen av august varslet statsminister Winston Churchills parlamentariske sekretær Brendan Bracken at flere av de norske statsrådene fortsatt bodde på et heller bedrøvelig hotell i Kensington. «Beklageligvis blir de helt neglisjert», hevdet han og foreslo at hertugen av Westminster kunne ta seg av dem og «muntre dem opp». Collier svarte at de nyankomne nordmennene slett ikke var neglisjerte, men ble vel ivaretatt av Dormer, som fortsatt var akkreditert sendemann hos kong Haakon og nesten daglig i kontakt med ham og regjeringen hans.

Også den tidligere marineattachéen ved den britiske legasjon i Oslo, Hector Boyes, var tilknyttet nordmennene som liaisonoffiser og hadde spesielt god kontakt med kong Haakon. Det som kunne sies, mente Collier, var at den norske Hærens representanter i Skottland og Marinens i London muligens var noe forsømt fra War Offices side, men også det var i ferd med å bli endret på. Etter å ha diskutert saken med Dormer noen dager senere la Collier til at de fleste av de norske statsrådene var

[…] enkle mennesker og praktiserende sosialister. [Som] nordmenn flest er de uvant med selskapsliv slik vi forstår det i London. Det ville bli mer til sjenanse enn til glede for dem å bli invitert til for eksempel Ritz eller Claridges (selv om oberst Ljungberg, som er mer av en verdensmann, nok ville være et unntak her). Det de liker, er et enkelt selskapsliv med mye sterk drikke, helst whisky.9

Dormer og Collier var begge av den oppfatning at hertugen av Westminster ville være feil person for nordmennene. Churchill aksepterte det; Støstad fikk sin oppholdstillatelse, og hertugen av Westminster fikk andre eksilregjeringer å ta seg av. Collier overtok etter Dormer våren 1941, og i oktober 1941 ble Rowland Kenney, tidligere presseattaché ved legasjonen i Oslo, tilsatt som uformell rådgiver (Honorary Adviser) for eksilregjeringen, på norsk anmodning. Under felttoget hadde han fungert som liaisonoffiser og hadde bred kontakt med mange, både nordmenn og briter.10

PÅ ALLIERT SIDE

Det var utfordrende for regjeringen å finne ut av hvordan den norske militære innsats skulle organiseres i samspill med Storbritannias eksisterende politiske og militære system. Først måtte norske ledere på alle nivåer opparbeide tillit hos britene og anerkjennes som kompetente, sikkerhetsbevisste og samordnede. Gammel bagasje måtte settes bort, og det måtte spilles på britenes banehalvdel, etter deres regler. Så fikk det heller svelges en del kameler underveis. Parallelt med oppbygging av et militærapparat måtte det utvikles en troverdig politisk organisasjon som sikret dialog og innflytelse på de rette nivåer. Dette ville kreve forståelse av egen situasjon så vel som det britiske systemet, formelt og uformelt. Balansen mellom selvhevdelse og selvstendighet på den ene siden og samarbeid og allianse på den andre skulle bli spesielt utfordrende. Begrepene «utefront» og «hjemmefront» oppstod ikke før senere, men det ble tidlig klart at en konflikt mellom dem som var i eksil, og dem som fortsatt var igjen hjemme, ville være i fiendens interesse – mens en samlet norsk front mot nazistene og deres norske medløpere ville styrke Norges posisjon blant de allierte.11

Økonomisk stod eksilregjeringen usedvanlig sterkt. De siste kassene med «seddelgullet», som ble reddet ut av Norges Bank, kom til Storbritannia i løpet av mai. Derfra ble det meste sendt videre til USA og Canada på norsk kjøl i slutten av juni. Fem av kassene, med gullmynter til en verdi av vel én million kroner, ble i all stillhet lagt til side i hvelvet i legasjonen, som reserve for eksilregjeringen.12

Ved krigsutbruddet var den norske handelsflåten på nesten 5 millioner bruttotonn, verdens fjerde største, med rundt 20 % moderne tankskip. En tonnasjeavtale ble undertegnet mellom Storbritannia og Norge høsten 1939, etter krevende forhandlinger, og 8. april 1940 seilte 2,45 millioner

bruttotonn norske skip under britisk charter, mesteparten tankskip. Krigskabinettet, admiralitetet og Forsyningsdepartementet vurderte bruk av norske skip som essensielt og presset hardt på for å få enda flere av dem i tjeneste. Få dager etter den tyske invasjonen i 1940 ble Nortraship (The Norwegian Shipping and Trade Mission) opprettet i Storbritannia for å beholde norsk kontroll og disposisjonsrett over den norske handelsflåten. Ett år senere var rundt 2/3 av Nortraships flåte under britisk charter. Dette reduserte den norske fortjenesten, men ble sett på som del av landets krigsinnsats. En avtale med det britiske finansdepartementet gjorde at norske tilgodehavender fra bruk av handelsflåten kunne brukes til dekning av utgifter påløpt hos britene. Inntektene fra handelsflåten sikret dermed at et nytt nasjonalt forsvar kunne bygges opp, og styrket eksilregjeringens posisjon i forhold til de allierte.13

Churchill hadde et ambivalent forhold til Norge under krigen. I perioder hvor Norges strategiske eller krigsøkonomiske betydning kom i fokus, kunne han bruke mye tid på landet, mens det i andre perioder stort sett ble neglisjert. Han så uansett ingen grunn i den første tiden til å gi Norge plass rundt bordet hvor strategiske beslutninger skulle fattes. Mange av de motstridende holdningene kom sannsynligvis av at han ikke hadde mye til overs for Nygaardsvold, Koht og arbeiderpartiregjeringen. Norsk utenrikspolitikk før overfallet hadde vært basert på en streng nøytralitet, noe som fra Londons side hadde forsterket inntrykket av en sosialistisk, virkelighetsfjern regjering i Oslo. Det viktige nå var at Norge stod fast på alliert side og bidro med soldater, fly, marine og handelsskip.14

SAMARBEIDSVILJE

Allerede høsten 1939 hadde utenriksminister Koht nevnt for Colban at om Norge ble trukket inn i krigen, til tross for hans anstrengelser, ville han gå av.15 Å videreføre nøytraliteten i eksil lot seg selvsagt ikke gjøre, men Koht ønsket likevel å opptre korrekt overfor britene, uten å komme dem for nær. Spesielt måtte de norske militære styrkene forbli norske. Kohts oppfatning var sannsynligvis at Norge var «medkrigførende» så lenge kampen mot Nazi-Tyskland pågikk, men at det ikke betød at landene skulle være i en allianse etter krigen. I et notat til Halifax en tid etter at han var kommet tilbake til Storbritannia, skrev Dormer at det virket som om Koht hadde en

mental sperre som tilsa at samarbeidet med Storbritannia bare skulle vare så lenge Norge var okkupert. Utover høsten 1940 ble Koht tilsynelatende sliten og mistet gnisten. Kanskje fordi han av ulike grunner fikk mindre respons enn han forventet av britene. Kanskje fordi kritikken mot ham fra norsk side økte da det kom frem at han hadde fått flere advarsler om det tyske angrepet i april som han burde ha reagert på og i alle fall informert de andre i regjeringen om. At Koht valgte å opprette kontor i Bracknell, mer enn 50 kilometer fra London sentrum, gjorde ikke saken bedre, verken når det gjaldt britiske myndigheter eller andre medlemmer av regjeringen. Stedet lå langt unna alt annet og medførte betydelige vanskeligheter med relasjoner og kommunikasjon. Å delta i statsråd, regjeringskonferanser og møter krevde minst en times biltur hver vei, og flere av de yngre medlemmene i departementet valgte å bli igjen i legasjonen. Koht, derimot, oppholdt seg mye i Bracknell og overlot forbindelsen med britene til Colban og medarbeiderne hans ved den norske legasjonen, inne i London. Forsøk fra regjeringskolleger på å forklare Koht hvor uheldig dette var, ble ignorert. På regjeringskonferansen 6. august la ministerkollegene Sunde og Nielsen frem forslag om at utenriksministeren burde vurdere sin stilling. Nygaardsvold svarte at dersom noe slikt ble vedtatt, ville han selv slå følge, og dermed falt forslaget – denne gang.16 Nini Gleditsch skrev:

… i forholdet til engelskmennene var han ikke en god representant for Norge. Om Kohts gode mening bør det ikke reises noen tvil, men vi tror aldri han kom ut over en nesten overtroisk tillit til nøytralitetens og folkerettens prinsipper. Og det er dårlig ballast for en utenriksminister i en total krig.17

Utenriksminister Halvdan Koht. Han hadde vært dosent i historie og professor ved Universitetet i Oslo og hadde doktorgrad i filosofi. Hans store svakhet var hans absolutte tro på fornuft og logikk. Så lenge man holdt seg til internasjonale spilleregler og fulgte anerkjente prinsipper, mente han, var det liten grunn til å vurdere alternativer. At andre kunne handle ut fra, for ham, irrasjonelle motiver, klarte han sjelden å innse. Det er mye som tyder på at Koht høsten 1940 selv mente at jobben var gjort, og at tiden var kommet for ham til å gå. Han var fylt 67 år og slet med brutte illusjoner etter 9. april, felttoget i Norge og evakueringen fra Tromsø i juni. Likevel hadde han nok tenkt seg en mer verdig avgang enn den han fikk. Kort tid etter sin avgang reiste Koht til Canada og derfra til Washington. Der bodde han hos sin datter Åsa, fordypet i litterært arbeid, resten av krigen. (Fotoarkiv GHaa)

Raid mot Norge – Commandoraidene i 1941 forteller historien om de britisknorske raidene mot kysten av Nord- og Midt-Norge i 1941 – her er både Lofotraidene, Øksfjord-raidet og raidet mot Måløy bredt beskrevet. Boken bygger hovedsakelig på primærkilder fra norske, britiske og tyske arkiv samt førstehåndsberetninger fra de som var med på hendelsene, funnet i lokale samlinger, memoarer og privatarkiv.

Her får leseren vite hvorfor raidene ble gjennomført, hva som skjedde, og hvilke represalier og arrestasjoner operasjonene førte til. Forfatteren redegjør for politiske, militære og samfunnsmessige konsekvenser, og han beskriver raidenes betydning for den videre motstandskampen.

Geirr H. Haarr har skrevet flere bøker, både på engelsk og norsk, om marinehistorie under den andre verdenskrig. Han har fokusert spesielt på det tyske angrepet på Norge i 1940 og første del av okkupasjonshistorien.