Forord
Historien utvikles langsomt, som livet selv.
Forfatterne av denne boka møttes første gang høsten 2007 på et arrangement ved Alta Museum med nordlyset som tema. Før det var vi uvitende om hverandres eksistens, og hadde ingen aning om at vi i lang tid hadde tumlet med ideer rundt de samme historiske begivenhetene, som vi hver for oss har nær tilknytning til.
Et unikt materiale forelå: En brevsamling fra dagliglivet på en nordnorsk fjelltopp som fra1898 var blitt en bastion for nordlysforskning. Opphavet til det hele var fysikkprofessoren Kristian Birkeland (1867–1917), som i dag betrakter oss fra våre tohundrekronersedler. På grunnlag av laboratorieeksperimenter ved Universitetet i Kristiania på slutten av 1800-tallet hadde Birkeland utviklet en teori om nordlyset. For å videreføre sine resultater etablerte han verdens første nordlysobservatorium på den steile fjelltoppen Haldde i Vest-Finnmark, som med sine 900 meter over havet er blant de høyeste av fjellene rundt den lille bygda Kåfjord. Observatoriet ble utvidet med et bolighus i 1912, og ble nok en gang utvidet i 1915 for å romme flere mennesker. På dette noe bisarre bostedet, der snøstormer kan rase fra slutten av august, bodde på det meste fire familier, voksne og barn, i en forskerkoloni. Tre av barna ble født på fjelltoppen. Brevene gir et interessant bilde av hverdag og vitenskap fra et kvinneperspektiv.
Begivenhetene på Haldde foregikk i våre besteforeldres unge dager. Mette Bunting er barnebarn av Dagny og Ole Krogness, som i årene 1912–1918 bodde på Haldde, rett ovenfor bygda der Toril Jenssens morsfamilie bodde. Torils bestefar deltok i snekkerarbeid da bolighuset på Haldde ble reist. Under nordlysarrangementet i 2007 overrakte Mette på vegne av seg og sin søster Bente Ødegård, to lenestoler, et kronometerog en fin kjole til Alta Museums samlinger. Både stolene og kjolen har vært i bruk på Haldde i observatoriets storhetstid, og kronometeret var brukt både der og i Tromsø i forbindelse med vitenskapelige målinger gjort av Mettes bestefar. Toril hadde jobbet med brevmaterialet en stund i forbindelse med manus til en dokumentarfilm, og holdt foredrag om begivenhetene på fjelltoppen. Salen var fylt av interesserte tilhørere. Skriv bok om dette! sa de.
Vi er felles om denne utgivelsen, men har fordelt temaene mellom oss i henhold til forfatterliste bak i boka.
Vi ønsker å takke alle som har gitt oss av sin tid og velvilje slik at vi kunne realisere bokprosjektet. Dagny og Ole Andreas Krogness’ familie har villig delt med oss av det materialet de har samlet, både brev, bilder, erindringer, dagbok og avisutklipp. Likeså har etterkommerne til Olaf og Dagny Devik, som også bodde på Haldde noen år, delt det de hadde av brev og bilder. En særlig takk til Hilde Holbæk-Hanssen, Ole Andreas Krogness og Hennige Astrup for å ha hentet fram mye av materialet fra disse familiene.
Både i Kåfjord og i Alta har vi opplevd stor imøtekommenhet blant folk som hadde minner og fortellinger om Haldde. Vi vil spesielt takke Åse Synnøve Oppegård, datter av Sanna Pedersen som hadde vært hushjelp på Haldde, Rannveig Håkegård Pedersen, lokalhistoriker i Kåfjord og Werner Daniloff, tidligere rektor ved Kåfjord skole og leder av kulturutvalget i bygda. Det å få historiene lokalbefolkningen i Kåfjord fortsatt bærer på har vært berikende og viktig. Vi er svært takknemlige for intervjuer med søstrene Mary og Borghild Lukkassen om deres barndomsminner fra Haldde, for intervju med Gudrun Dagenborg om hennes minner fra hushjelptiden på fjelltoppen, og for samtaler med Synnøve Holbæk Hansen, som ble født på Haldde. Disse kvinnene ga oss uerstattelige bidrag på slutten av sine liv.
Flere har bidratt med bilder og tekstmateriale til boka. Spesielt vil vi takke Frithjof Heitmann, Anne Marie Sørensen, Bernt Øien Jenssen, Reidun Tøllefsen og Nina Levin som har gitt oss tilgang til sine avdøde slektningers fotoalbum og litteratursamlinger. Takk også til Hallvard Birkeland og Per Eliassen for god hjelp i jakten på spesielle bilder.
Det har vært viktig å få diskutert stoffet med fagfolk, både innen nordlysforskning og historieforskning. Disse er forsker Magnar Johnsen Gullestad ved UiT Norges Arktiske Universitet, professor Asgeir Brekke og førstelektor Truls Lynne ved Tromsø geofysiske observatorium i Tromsø, professor Knut Kjeldstadli og professor Alv Egeland ved Universitetet i Oslo. En stor takk til dem, som har tatt seg tid til både samtaler og e-postkorrespondanse. Takk til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for prosjektstipend.
Tusen takk til Alta Museum som ved flere anledninger har latt oss bruke sitt rike arkivmateriale gratis. En spesiell takk til museumskonservator Hans Christian Søborg, for gode råd og nyttig samarbeid.
Til slutt vil vi takke hver enkelt i familiene våre samt nære venner både i nord og sør som har vært sparringspartnere og bidratt med lokalkunnskap. De har vært interesserte og gode støttespillere gjennom hele prosessen.
Skien og Tromsø, august 2014
Mette Bunting og Toril Synnøve Jenssen
Bilde neste side: Slik så det første bolighuset ut under bygging. En tunnell opp til observatoriet på toppen er gravd ut, men mangler ennå tak oppå. Arkiv: Verdensarvsenter for bergkunst - Alta Museum
Kjære mor. Ja, så sitter jeg på Haldde da i straalende solskin, her er vakkert kan du tro. Jeg gik hele veien nær som sidste biten, fik da sidde paa kjælke og snørekjøre. Har du sendt dobbelte uldtepper?1
Det var en uværsdag i oktober 1912 at Dagny Krogness kom reisende inn Altafjorden med lokalbåten. Hun var 25 år gammel, nygift og kom sammen med sin mann Ole Krogness. Han var blitt ansatt som bestyrer på nordlysobservatoriet i det øde fjellandskapet der de skulle tilbringe de neste seks årene. Sitatet ovenfor er fra starten på et brev til Oles mor, Christiane Augusta Krogness, fra en frossen svigerdatter.
Omtrent hundre år senere, sommeren 2008, befinner vi oss på vei opp bakkene fra Kåfjord, mot de første knausene, langs en sildrende bekk
1) Brev fra Dagny til svigermor 02.10.1912.
forpost i nord
i bjørkeskogen og videre oppover, oppover. Krognessfamilien har slektstreff . En hel flokk av Dagnys og Oles etterkommere er på vei opp mot Haldde. Det er tungt på slutten, for den siste delen av veien er bratt. Nede i bygda står hus som ble gjenoppbygget etter tyskernes brenning i 1945. Noen er tomme om vinteren, men om sommeren fylles mange hus av sommerferierende huseiere som har sine hverdagsliv andre steder.
Det er en fin sommerdag. Vi nærmer oss fjelltoppen og ser en svær bygning av naturstein med fargenyanser i grått. Som en borg kneiser huset mot himmelen. Hvilke spor bakover i historien finner vi her?
Haldde er samisk og betyr hellig fjell. Fjellet har form som en pyramide og kan ses tydelig fra de fleste sentrale steder i selve Alta og tettstedet Bossekop, som ligger ni kilometer lenger ut i Altafjorden. Observatoriet og huset skimtes som to små svarte klumper på fjellets øverste topp.
Bolighuset er lik en festning av store steinblokker. En mørkere og en lysere del forteller oss at det har skjedd en påbygning av huset. Det rager høyt med sine to fulle etasjer. Smårutete vinduer på rekke og rad i begge etasjer, solide karmer. Rundt huset er det ikke rare plassen å bevege seg på, før landskapet skråner bratt nedover den veien vi kom opp. Bak huset er det en kort bakke opp til selve observatoriet. Vi er heldige med været. Utsikten er formidabel her oppe fra.
Vi kommer inn i bygningen som den gangen rommet så mange mennesker, voksne og barn, forskere og fruer, hushjelper og assistenter. Huset er avdelt i to store rom nå, etter restaureringen som ble gjennomført på 1980-tallet. Rommene er tomme.2 Bare utsiden av bygningen er slik den var da det bodde folk her. Tunnelen som bandt sammen bolighuset, observatoriet og uthuset, er nå rast sammen og har et provisorisk tretak over passasjen.
Forskerkoloniens hjem og arbeidsplass. Arkiv: Verdensarvsenter for bergkunst –Alta Museum
Vi kommer opp til selve observatoriet og ser 360 grader utover et mektig fjellandskap, med Alta i det fjerne mot nordøst og vidda innover i landet mot øst og sør. Fjellene ligger under oss, og fjorden ser vi langt der nede. Vi titter inn i uthusene, og kommer tilbake til hovedbygningen. Her var det leiligheter, med pikeværelser, kontor,
2) Restaureringsarbeid ble gjort på 1980-tallet i regi av Alta Historielag, Alta Museum og Fylkeskonservatoren i Finnmark ved hjelp av midler fra Norsk kulturfond. (Se Nielssen & Petterson 1993.)
kjeller og loft. På denne lille flekken foregikk storstilt forskning på nordlyset, vind- og værmålinger, fedrift, fødsler, vedlikehold av instrumenter, matlaging: arbeid og fritid, jobb og privatliv hånd i hånd. Innenfor disse solide steinveggene utspant livet seg.
Da Dagny fikk se sitt nye hjem på den nakne fjelltoppen, tenkte hun «[...] det blir hvisomikke megen varme i det hus, men omforladelse, da jeg kom ind lyste væggenes lyse maling imot mig og det saa ganske koselig ut».3
Nordlysforskningen på Haldde kan regnes blant de mest betydningsfulle begivenheter i nordnorsk historie og er også viktig på nasjonalt nivå. Kvinnenes innsats er imidlertid for en stor del utelatt i de skriftlige beretningene. At tre barn ble født der oppe, er for eksempel ikke nevneverdig omtalt. Selve forskningen som fant sted på dette fjellet skriver seg inn i den norske geofysiske vitenskapens utvikling, en vitenskap som var kjent og verdsatt langt utenfor Norges grenser. «Haldde – denne kulturens forpost i nord, ble virkelig et sentrum i norsk geofysikk i mer enn ett decennium»,4 skrev professor Alv Egeland i 1994. Olaf Devik kaller Haldde-perioden en pionertid i norsk fysikk og geofysikk.5
Fra historiefaglig synsvinkel skriver professor Knut Kjeldstadli:
[...] samtidig er forskning bare én side av livet, og forskningen begrenses av hverdagsliv og budsjetter hos oppdragsgivere, for ikke å snakke om forskerens egne hjernevinninger og krefter. Forskning består også i å finne veier som fører fram med de evnene, den tida og de ressursene en har.6
I boka retter vi oppmerksomheten nettopp mot de hverdagslige begivenhetene som omga forskningsaktivitetene ved denne kulturens forblåste utpost. Vi vil trekke fram de dagligdagse aktivitetene som var limet i tilværelsen på fjelltoppen og en ikke ubetydelig forutsetning for tankevirksomheten. Vi ønsker å belyse den sosiale organiseringen rundt vitenskapen. Men hverdagslivet begrenser seg ikke bare til hjemmet, det omfatter også verden sett fra hjemmet.7 Derfor inneholder boka også historien om hvordan livet på fjelltoppen ble utvidet og forgreinet til andre arenaer og kontekster. Hverdagen var del av en større helhet som fikk langtrekkende konsekvenser.
Aktivitetene på Haldde er beskrevet i utgivelser av Alta Historielag, artikler i tidsskrifter samt i kapitler og avsnitt i faglitteratur. Særlig har vi hatt glede av Alf Ragnar Nielssens og Arvid Pettersons bok Nordlyspionerene, som utkom i 1987, og ikke minst har vi støttet oss på Olaf Deviks selvbiografiske bok Blant fiskere, forskere og andre folk fra 1971. I arbeidet med stoffet har vi også latt oss inspirere av Knut Kjeldstadlis bok Mine fire besteforeldre, som kom i 2010.
Vårt hovedmateriale, og det som bærer teksten, er den private brevsamlingen. De fleste brevene er skrevet av Dagny selv til sin svigermor. Noen er skrevet av Ole, og
3) Dagnys dagbok fra 1912.
4) Egeland 1994:19.
5) Devik 1976.
6) Kjeldstadli 2007:6.
7) Gullestad 1989:175.
noen få er svarbrev fra svigermor. Hun var åpenbart en viktig kontakt i ekteparets spesielle livssituasjon nordpå. Til sammen er det 80 brev. Dette unike materialet er blitt oppbevart hos Synnøve Holbæk-Hanssen, Dagny og Oles datter. Hun ble født på fjelltoppen i 1915 og døde i 2006. Av henne og den øvrige familien har vi fått tillatelse til å offentliggjøre innholdet i brevene som i dag finnes i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling.
I tillegg baserer vi oss på Dagnys dagbok, som hun startet på fra første dag på Haldde. Den befinner seg på Alta Museum. Kildematerialet inneholder også et erindringsnotat som Dagny skrev til sine barnebarn. Der har hun fortalt hele sin slektshistorie. Dette notatet ble avsluttet i 1976. Utfyllende materiale har vi skaffet gjennom intervjuer med gjenlevende personer som har bodd på Haldde, og fra offentlige arkiver der vi har funnet informasjon om forskningsaktivitetene, både i form av brev og andre dokumenter. For ytterligere å sette oss inn i det som foregikk med utgangspunkt i tilværelsen på fjelltoppen, har vi oppsøkt og hatt samtaler med fagfolk fra forskningsmiljøer innen fysikk og historie.
Mange av begivenhetene vi skriver om, finnes visualisert i et unikt bildemateriale som vi har fått tilgang til. Dels har vi brukt Alta Museums samling, dels har vi funnet bilder i andre arkiver. En stor privat bildesamling fra familiemedlemmers fotoalbum og originale glassplater ble forært Nasjonalbiblioteket og har vært til fri avbenyttelse for oss. Vi har også innhentet fotografier fra etterkommere av personer vi omtaler.
I brevene og i fotografiene framtrer enkeltmennesker med sine personligheter. Vi kan sette oss inn i hvordan de deltar i begivenheter som tar form over tid, beslutninger fattes, avgjørelser bringer aktivitetene videre og over i nye former. Vi prøver å formidle en sammenhengende fortelling om hvordan livet fortonte seg for de som skulle utforske nordlyset under ekstreme betingelser i det arktiske nord. Vi følger Dagny i hennes opplevelser gjennom flere faser av oppholdet. Hun er vår hovedinformant. Hva var viktig for henne og de hun hadde rundt seg i disse årene?
Mens vi skriver, kommer det opp spørsmål som har relevans for den nærheten hver av oss har til begivenhetene. Hvor godt kjenner vi personene som deltok i de hendelsene vi finner interessante? Kan vi sette oss inn i deres tanker og følelser? Dette vedrører forskningsetiske spørsmål om anonymisering av personer og kilder, framstilling av hendelser og holdninger som kan relateres til kulturbakgrunn og klassetilhørighet. Det gjelder også relasjoner til nålevende etterkommere av dem vi skriver om. Våre tolkninger av materialet vi bygger på, vil nødvendigvis være farget av den bakgrunnen vi bærer med oss, den kulturen vi har vokst opp i, og de forestillingene om folk og samfunnsforhold som springer ut av kunnskaper, kilder og våre egne erfaringer gjennom forskning og levd liv. Samarbeidet har også blitt en vandring innover i oss selv, i møte med hverandre.
Spørsmål vi stiller er: Hvordan var det for disse menneskene å leve på Haldde, og hva var det de hverdagslige aktivitetene bygget opp under? Hva oppnådde de? Hva dro de til da de reiste fra Haldde?
For å prøve å forstå begivenhetene vi skriver om som et møte mellom bærere av ulike kulturer fra nord og sør i landet, viser vi hvordan lokalbefolkningen framstår i Dagnys redegjørelser og i det øvrige materialet. Vi har valgt en kronologisk form, slik at vi kan ta del i Haldde-tilværelsen etter hvert som årene går. Vi lar Dagny og Ole og andre aktuelle deltakere i begivenhetene selv få uttale seg ved å sitere dem ordrett slik de selv har uttrykt seg i brev og andre dokumenter. I denne kronologien tar vi for oss hverdagslivets mangslungne aktiviteter, fødsler, gjestfrihet og sosiale festligheter, ensomhet, reiser, det vitenskapelige arbeidet og verden omkring. Der Dagny og Ole berører viktige begivenheter, personer og tendenser i tida de lever i, supplerer vi med utfyllende informasjon.
Teoretisk forankring i hverdagen
Et samfunn som ikke kjenner sin fortid vil lide av et kollektivt hukommelsestap. Et slikt samfunn vet heller ikke hva det er, hvor det kommer fra, og hvor det går hen, hevder Knut Kjeldstadli.8
Vi har et materiale om historiske begivenheter i det arktiske nord. Med fagbakgrunn i pedagogikken og sosiologien går vi inn med vårt bidrag i et noe ukjent terreng. Bokprosjektet er tverrfaglig. Vi har en nærhet til stoffet ved å ha kjent våre besteforeldre og fortellingene om Kåfjord og Halddetoppen. Dette har gjort oss nysgjerrige og samtidig opptatt av å behandle stoffet med respekt, både med hensyn til fag og personer vi omtaler.
Brevene dokumenterer utsnitt av virkeligheten sett gjennom fortolkningene til brevskriverne. Gjennom brevmaterialet kommer vi tett innpå livet til personene som skriver. I brevene formulerer de sine erfaringer, opplevelser og tanker. De plasserer seg språklig ut fra sin kulturkontekst i nære relasjoner og fjernere samfunnsstrukturer. De fastholder øyeblikkene i en skriftlig form og overleverer dermed sine tanker til ettertiden. Deres oppdrag på Haldde var såpass spesielt at det kan tenkes de selv mente at historien ville ha interesse for senere generasjoner. Samtidig er brev alltid henvendelser til en adressat. Derfor er de også viktige vitnesbyrd om relasjoner og nettverk i en kulturspesifikk samtid. Vi vil se materialet i et hverdagslivsperspektiv. Valget av perspektiv er basert på vår fortolkning av innholdet i brevene som er vårt empiriske materiale. Slik sett kan vår tilnærming kalles en «dobbel hermeneutikk» – vi vil fortolke de fortolkningene som brevene rommer.9
Selv om hverdagslivsperspektivet mest er tenkt som et bakteppe for det vi trekker fram fra brevmaterialet, vil vår teoretiske forståelse kanskje implisitt komme til syne i valgene vi gjør underveis i teksten. Vi ønsker ikke bare å beskrive det som brevskriverne beskriver, men også å forholde oss undersøkende til det som brevene berører, for å oppnå en
8) Kjeldstadli 2007:23. 9) Giddens 1993.
Dagny skrev dagbok, særlig i starten av oppholdet på Haldde. Arkiv: Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum
dypere forståelse av begivenhetene. Materialet dokumenterer noe av det disse menneskene har tenkt og opplevd, og noen av deres handlinger som de vil fortelle mottakeren om. Slik sett er brevene å forstå som primærkilder. Blant de kildene vi har til rådighet, er det disse primærkildene som ligger nærmest i tid og rom i forhold til det som skjedde.10
Men selvsagt er ikke alt med i brevene. Hva som er utelatt vet vi lite om.
Gjennom arbeid med stoffet har vi reist spørsmål om hva som har foregått som vi ikke har noe materiale på. Hva har de grublet over? Hva snakket de om? Hva skjedde?
Vi undres. Brevene, dagboken og andre kilder er levninger fra den situasjonen de oppsto i. De er dokumenter som viser en bit av den fortidige virkeligheten som de inngikk i. Når vi leser brev eller dagboksnotater, får vi tak i biter av situasjoner som blir beskrevet, og kan trekke forsøksvise slutninger om den personen eller den mer omfattende situasjonen som frambrakte kilden. Vi kan slutte fra denne lille delen til den større helheten.11 På bakgrunn av kildematerialet og våre fortolkninger gjør vi en rekonstruksjon av fortida med denne boka. Ved at vi også prøver å fortolke det usagte, nærmer vi oss det som i sosiologien kalles trippel hermeneutikk.12 Det innebærer at vi tolker med et kritisk blikk og leter etter underliggende, skjulte interesser og drivkrefter, ikke bare i de menneskene vi skriver om, men også i oss selv. At våre egne besteforeldre er handlende aktører i begivenhetene, er en utfordring som stiller krav til refleksive betraktninger om troverdigheten i de tolkningene vi gjør av stoffet. I fortolkningsvitenskapene er forholdet mellom nærhet
10) Kjelstadli 2007:177.
11) Kjelstadli 2007:229.
12) Alvesson & Sköldberg 1994.
og distanse til stoffet debattert, særlig knyttet til feltarbeidsstudier, der forskeren drar ut i hjemmekjente lokalmiljøer, snakker med folk og skriver om kulturen de analyserer. Det har blitt hevdet at et «innenfra-perspektiv» bygget på egne erfaringer og innsikt i feltet som studeres, beriker kunnskapsutviklingen på den ene siden, men på den andre siden kan «innenfra-perspektivet» stenge for ny kunnskap, fordi forskeren er for nær, og kjenner feltet så godt at hun blir «hjemmeblind». Man ser ikke det som er selvsagt.
Både nærhet og distanse til studiefeltet er viktig, men begge posisjoner byr på fordeler og ulemper.13 Uansett vil forskerens personlige forutsetninger virke inn på hva en får tilgang til av materiale og hvilke problemer en møter i det videre arbeidet.14 Disse diskusjonene handler om å studere eget samfunn kontra et fremmed samfunn. I denne boka inngår besteforeldre og et bygdesamfunn som vi enkeltvis kjenner godt på hver vår måte, men begivenhetene fant sted langt tilbake i tid. De fleste vi omtaler er for lengst døde. Historien har gått videre og fjernet personene fra oss. Avstanden i tid gjør at nærheten også innbefatter distanse. Det er ikke så mye selvsagt i skildringer av livet for hundre år siden. Derfor kan nærheten i mindre grad gjøre oss «hjemmeblinde» og slik stenge for ny kunnskap, selv om vi har hver vår personlige ballast med inn i måten vi går fram på. Vi ser på fortida på bakgrunn av nåtidas kulturelle vurderinger, og kan bare på best mulig måte bruke det fortolkningsrepertoaret som er kjent for oss. Samtidig prøver vi å balansere et kritisk granskende perspektiv i forhold til etisk ivaretakelse av personer vi trekker fram.
Å bruke private brev som et hovedmateriale er ikke uproblematisk. Hvilken rett har vi til å off entliggjøre private henvendelser fra autentiske personer ved å sitere fra brev som er skrevet i fortrolighet til en bestemt mottaker? Brevene er beregnet for denne personen, ikke for off entligheten. Samtidig vet vi at det hverdagslivet som beskrives i disse brevene har mer preg av rapporter enn av intime betroelser. For det meste handler brevene om et hverdagsliv som også var arbeidslivet for en husfrue. Den unge Dagnys posisjon som frue til en forsker var å ha ansvar for organisering av hushold og hjem. Det var så å si hennes oppdrag i kraft av å inngå i hans embete. At hun tok vare på brevene etter svigermorens død, kan tyde på at hun anså dem for å være viktige for ettertiden.
Hva forstår vi med begrepet hverdagsliv? Hverdagen er det dagligdagse, det som fort blir rutinemessig og selvsagt, det vi ikke stiller så mange spørsmål ved, det er «det upåaktede».15 Det er i hverdagen at vi opprettholder tilværelsen og gjenskaper oss selv, fra dag til dag, gjennom søvn og våken tilstand. Hverdagslige gjøremål holder tilværelsen sammen, men det skjer på en måte som ikke får så mye oppmerksomhet, selv om det har stor betydning. Til hverdagsområdet i livet hører også ytterpunktene i tilværelsen, fødsel og død. Hverdagslivet er omfattende.
Danske Troels-Lunds berømte 14-binds verk Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede rommer et spenn av titler om boliger, klesdrakt, matvarer, fest, fødsel,
13) Rosaldo 1989.
14) Paulgaard 1997:75.
15) Hviid Jacobsen & Kristiansen 2005.
forlovelse, bryllup, ekteskap, sedelighet, livsfaser og livsavslutning i tillegg til kulturhistorie, land og folk.16 Det meste er med i Troels-Lunds store verk om dagliglivet. Også Norges første sosiolog, Eilert Sundt, var opptatt av det mangfoldige livet som forskjellige folk lever gjennom i sine hverdager. Han studerte blant annet husflid, sedelighet og renslighetsstell i Norge på 1800-tallet.17
Den norske antropologen Marianne Gullestad framhever to hoveddimensjoner ved hverdagslivet. Det ene er praktisk organisering av oppgaver og virksomheter. Dette finner vi mye om i brevmaterialet. Den andre dimensjonen i hverdagen er «livsverden», som handler om menneskers erfaring. Livsverden kan forstås som summen av det som regnes som selvfølgelig. Livsverden danner dermed en bakgrunn for menneskers totale tilværelse, også det som foregår utenom hjemmesfæren. I menneskers livsverden ligger den utematiserte kunnskapen som bare har sivet inn i bevisstheten og inngår i de hverdagslige handlingene. Denne kunnskapen finnes som blott og bar mening, kommer til uttrykk i kommunikasjon og språklige formuleringer, og er forbundet med kulturtilhørighet.18 Hjemmet er stedet hvor en persons ulike roller og deltakelse i ulike fora forenes. Derfor utgjør hverdagslivsskildringer fra hjemmesfæren et grunnlag for analyser av virkelighetsforståelse og en innfallsport til samfunnsforståelse. Det er i denne dimensjonen vi finner en dynamikk i brevene, en slags overskridende bevegelse mot noe nytt og hittil uerfart, prosesser som Dagny er delaktig i.
Det er mange teoretiske tilnærmingsmåter i utforskning av hverdagsliv, men samlet sett er det to hovedretninger, en sosial-filosofisk retning og en empirisk-sosiologisk. Mens den første er rettet mot strukturelle forhold og anvender abstrakte kategoriseringer av det hverdagslige, er den andre mer orientert mot det konkrete, virkelighetsnære eller hverdagslivets «myriader av små ting» som individene driver på med.19 Forbindelsen mellom disse to hovedretningene er spennende. Dette handler om makro- og mikronivået i samfunnet og hvordan disse nivåene står i et utvekslingsforhold til hverandre. I nyere hverdagslivsforståelse er det viktig å unngå en polarisering av sosiologien i ensidige makrostudier eller likeså sneversynte mikrostudier.20 Å ville beskrive samfunnet «nedenfra» innebærer en risiko for å drukne i empirien, det vil si å bare beskrive i stedet for å analysere.21
Vi ønsker å gi utførlige beskrivelser fra et hverdagsliv i ekstreme omgivelser, men vi ønsker også å se de hverdagslige begivenhetene i lys av andre kontekster for å rette et analytisk blikk mot de større sammenhengene som hverdagssituasjonene inngår i.
I Haldde-materialet ligger forholdet mellom individ og overordna strukturer åpent, det er selve kjernen i stoffet, og dokumenteres gjennom enkeltindividenes brev, de fleste av dem ut fra kvinnedominerte arenaer. Vårt perspektiv vil særlig være fra et
16) Troels-Lund 1914.
17) Stenseth 2000.
18) Gullestad 1989:25, livsverdenbegrepet stammer fra Hussels fenomenologiske filosofi.
19) Maffesoli 1993:7, ref. i Hviid Jacobsen & Kristiansen 2005:22.
20) Hviid Jacobsen & Kristiansen 2005:30.
21) Gullestad 1989:37.
kvinneståsted, med standpunkt i erfaringer fra hverdagslivets lokale situasjoner. På finurlige måter er disse erfaringene koblet til det ekstralokale nivået i samfunnet. Slik får erfaringene en tilbakevirkende kraft i organisering av nye hverdagslige situasjoner. Det ekstralokale nivået er en samfunnssfære preget av spesialiserte institusjoner, formelle organisasjoner, ekspertkunnskap og abstrakt arbeid, også kalt samfunnets dominanssystem.22 I dette tilfellet utgjør det geofysiske forskningsmiljøet og sentrale myndigheter det mest innflytelsesrike dominanssystemet, i tillegg til kulturelle verdier i den enkeltes livsverden.
Kanskje kan hverdagslivsteori være et betydningsfullt bakteppe for å se noen sammenhenger som ellers ikke ville kommet til syne. Selv i den mest ekstreme bosituasjon, under helt spesielle forhold, finnes det et hverdagsliv som henger sammen med et overlokalt samfunnssystem, som både påvirker nedover og blir påvirket nedenfra.
Vår ambisjon er å framstille det empiriske materialet slik at det bidrar til forståelsen av en hverdag der strukturer får rotfeste, enten ved at de oppstår og dyrkes fram gjennom subjekters personlige livsutfoldelse og initiativ, eller ved at de kommer inn fra overordnede systemer som kulturelle forventninger eller klare påbud og begrensninger, og smelter sammen med dagliglivets erfaringer.
22) Aakvaag 2008:199ff.
Efter en deilig tur langs Norges kyst til Hammerfest og derfra ind Altenfjord med den fæle baat «Nor» naade vi Kaafjord efter 1 ½ døgns forløb.23
Vi har melt hele baaten for den var uforsvarlig lastet og ellers en grisebaat. Hele Alten har klaget.24
Den 26. juni 1912 , etter fire års forlovelsestid, feirer Dagny Vegerd Guldberg og Ole Andreas Krogness bryllup i Kristiania. De kan endelig gifte seg, siden Ole er ferdig med sine eksamener og har blitt cand. real. Begge er i tjueårene, Ole 26 og Dagny 23. Mot slutten av sitt liv oppsummerer Dagny bryllupet i tre setninger: «Da
23) Dagnys dagbok fra 1912. 24) Brev fra Dagny til svigermor, 02.10.1912
Dagny Vegerd Guldberg og Ole Andreas Krogness på rotur som nyforlovede. Arkiv: Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen En dramatisk
han hadde fått sin eksamen, giftet vi oss. I bryllupet var det 70 gjester. Det var min tante Julie som holdt det for oss på Studenterhjemmets hotell.»25 Det tar ikke lang tid før Ole «utnævnes 1/7 til bestyrer av observatoriet paa Hallde i Finnmarken».26 De nygifte drar umiddelbart etter utnevnelsen til Tyskland på en to måneders stipendreise. Ole skal forske på sitt spesialfelt, jordmagnetisme, og samtidig kjøpe instrumenter til observatoriet.
Etter utenlandsoppholdet forbereder de reisen mot nord, da Ole allerede 1. oktober skal tiltre sin stilling. Ole har mye å gjøre med å forberede pakking av viktig utstyr for sin arbeidsplass, i tillegg til det en vanlig flytting krever. Dette verdens nordligste nordlysobservatorium plassert på en fjelltopp 900 meter over havet, skal være både bolig og arbeidsplass for dem selv, Dagnys hushjelp og Oles assistenter. Bygningene ligger langt fra allfarvei helt uten naboer, og fra Kåfjord må de beregne en tre–fire timers gange opp. Bagasjen vil bli fraktet med hest og slede, mens de selv må gå mesteparten av veien. Det er kun på vinterstid huset er beboelig, fra september til april, da det ikke er vann i nærheten, og de er avhengig av å smelte snø.
Ekteparet kjenner ingen i bygda Kåfjord, og de har ingen familie i Finnmark. Mødrene deres, som begge er enker, bor i Kristiania. Kontrastene fra bylivet de er vant til i hovedstaden vil nok bli stor for et par som er utpreget sosiale og sterkt knyttet til familien, slik etterslekten framstiller dem.
I september forlater Ole og Dagny Kristiania og begynner reisen i det året da hele Norge jublet over Amundsen og hans menn som nådde Sydpolen. Lite vet Ole Andreas, der han er opptatt av flyttingen, at arbeidet han skal starte på i nord, senere vil føre han og Amundsen sammen i arbeidet om polarområdene.
Andre verdenshendelser som preger året 1912 er blant annet at Kina blir republikk, og at USAs president Theodore Roosevelt blir skutt, men det som nok huskes aller best, er «Titanic»s forlis den 14. april. Verdens største og tryg geste passasjerskip på den tid sank og førte til at over 1350 mennesker mistet livet.
Det er en lang reise det unge paret legger ut på. Hele turen er mer enn 1800 km lang, først fra Kristiania til Trondheim med tog, og derfra til
De unge Dagny og Ole Andreas. Arkiv: Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen
25) Erindringsnotat til barnebarna, skrevet av Dagny, 1976.
26) Lindeman 1924:41.
Hammerfest med båt. Hammerfest er i 1912 et knutepunkt for skipsfart fra hele Norge, til og med Hamburgerruten27 ankommer stedet. Her bytter ekteparet over til en mindre båt, som skal frakte mennesker og last innover Altafjorden til Kåfjord, hvor de skal gå av. Normalt sett skulle det ha vært en nyere båt kalt «Alten» på denne strekningen, men reservebåten «Nor»28 er satt inn. Denne båten er betydelig mindre og eldre enn den som den vikarierer for.
Dagny har i forkant pakket det aller viktigste av deres private eiendeler i tre store kofferter. Der ligger det klær for all slags vær, bilder og andre private saker. I tillegg har de med seg en del møbler som de tror de trenger der oppe på fjelltoppen, samt kasser med annet utstyr for hjemmet. Ole på sin side har med seg instrumenter til måling av jordmagnetisme og kamerautstyr for å ta bilder av nordlyset. Han har også tatt med seg vitenskapelig arbeid som han håper å gjøre ferdig, en mengde kopier av magnetiske målinger fra sitt opphold i Tyskland, som han ønsker å forske videre på. Disse er møysommelig pakket i store og uhåndterlige kasser. Han har avtale med dampskipsselskapet om omlasting i Hammerfest.
Men i Hammerfest, da de skal laste over bagasjen til det nye skipet «Nor», oppstår det problemer. Ole skal sjekke om bagasjen er på plass og om alt er i orden, noe den langt ifra er. Dagny skriver det slik: «Hvorfor Ole maatte stræve saa med at faa greie paa instrumentkassene var fordi styrmanden var fuld fra formiddagen og han havde lovet at bringe den ombord i god behold.»29 Ole klarer likevel å avtale at bagasjen skal lastes om bord før båten går om kvelden. De forlater båten og begir seg inn til sentrum av byen.
Når de kommer tilbake til «Nor» om aftenen, er ikke situasjonen noe bedre. Ikke bare møtes de igjen av en full styrmann, men «[...] da vi kom om aftenen var baade styrmand og maskinist saa fulde at det var ikke greie paa dem, kapteinen maatte ta vagt hele natten».30 På en eller annen måte blir bagasjen lastet om bord, hvordan sier ikke brevene noe om. Dagny synes ikke noe om situasjonen, og er opprørt over at skipets mannskap til de grader er påvirket av alkohol. Heldigvis var kapteinen edru og holdt seg våken igjennom hele nattseilasen. Da Dagny og Ole legger seg i sin kahytt, kan man lett forestille seg at de er en smule betenkt, og at de nok lengter etter å ankomme Kåfjord, noe som etter planen er etter vel ett døgn.
Hva påvirket Dagny til å velge dette livet med Ole, til å ta en slik lang reise og å bidra til å bygge opp noe fra så å si ingenting så langt nord? I den korte tiden de har vært gift, har de ikke hatt noen egen bolig, og nå er de på reise for å skape sitt første hjem – og det på en fjelltopp isolert fra omverdenen. I Dagnys familie var slike lange og utfordrende reiser ikke uvanlig. Tre av hennes brødre har allerede på dette tidspunktet emigrert til Amerika, og en fjerde, som vil til varmere strøk, drar senere til Galapagos.
27) Fra 1870 hadde man en rute fra Hamburg til Vadsø (Nielsen 1995: 378).
28) Hansen 1999:7.
29) Brev fra Dagny til svigermor, 19.10.1912.
30) Brev fra Dagny til svigermor, 19.10.1912.
Reiselysten og pionerånden familien preges av, stammer antagelig fra Dagnys foreldre, som før hun ble født, var stasjonert ti år på Madagaskar. Faren hennes, Carl Johan Guldberg, ble som ung mann omvendt, og ville arbeide som misjonær på denne øya. Dette måtte han til slutt gi opp da han hadde emfysem; pusten holdt ikke til å preke.
I tillegg tillot ikke Det Norske Misjonsselskapets regler en slik sykdom i dette klimaet. De mente det ville være uheldig for hans helse. Carl Johan Guldberg var standhaftig og utdannet seg i stedet til lege, fordi denne yrkesgruppen ikke var underlagt slike helsekrav av selskapet. I likhet med Dagny og Ole, hadde også han og Dagnys mor, Louise Henriette, dradd til fjerne strøk som nygifte.
At Guldbergs arbeid på Madagaskar hadde vært viktig for mange mennesker, er det liten tvil om. Guldbergs beretninger til misjonsselskapet31 beskriver alle deres gjøremål og bedrifter. Han jobbet både som lege, kirurg og tannlege, og reddet på den måten mange liv. Ekteparet var idealister og betalte selv reisen. Det var meningen at de skulle bruke overskuddet fra legepraksisen til innkjøp av medisiner og oppbygging av misjonsstasjonen. Men Dagnys far jobbet oftest gratis siden innbyggerne var svært fattige.
Det å ha lærebøker på gassisk ble en kampsak for Carl Johan Guldberg. Han mente det var viktig å utdanne gassiske helsearbeidere. Sammen med en kollega, dr. Borchgrevinck, skrev og oversatte han blant annet medisinske bøker for leger og jordmødre samt bøker i fagene farmakologi, kirurgi og botanikk for leger. Utfra Dagnys beskrivelser var dette i begynnelsen av oppholdet. Slik uttrykker hun seg: «Han arbeidet først sammen med en Dr. Borchgrevink, men siden reiste Borchgrevink hjem, og så ble han alene med negrene.»32
Dagnys mor var en god forteller, som Dagny selv skriver: «Mor pleide å fortelle dramatiske historier om krigen og flukt og mye rart, i lange vinteraftener i vår barndom.» 33 Men Dagnys mor hadde gjort mer enn å betrakte hendelser rundt seg. Hun hadde i alt seks fødsler på ti år, og hovedansvaret for barna var også morens oppgave. Det vanskeligste for henne var nok tapet av en liten pike, Henriette Amalie.34
Familien bestemte seg etter ti år for å reise hjem. Til hovedbestyrelsen i misjonsselskapet skriver Dagnys far at en av grunnene til å forlate øya, i tillegg til hans skrantende helse, var bekymring for sønnenes opdragelse og utvikling: «[...] at mine børn forholdsvis står mere tilbake i norsk end andres, [...] og mine børn blive så indgroet i det gassiske sprog og den gassiske moral, at det blir vanskeligt senere at gjøre noget udaf dem.» 35 Guttenes oppdragelse og utdanningsmuligheter var bare gode nok i fedrelandet, mente Guldberg, og det å bli på Madagskar ville gjøre dem uegnet for en karriere i hjemlandet. Etter hjemkomsten til Norge sa faren nei til en overlegestilling på Lovisenberg sykehus, og ville heller reise til Dovre for å være distriktslege. Hans begrunnelse var enkel: I følge ham hadde folk i byene gråsorte lunger, mens de som bodde på landet hadde lyserøde. Dagny var ett og et halvt år da de flyttet til Dovre.
31) Carl Johan Guldbergs brev til hovedbestyrelsen i Det Norske Missionsselskab, 1876–1886.
32) Erindringsnotat til barnebarna, skrevet av Dagny, 1976.
33) Erindringsnotat til barnebarna, skrevet av Dagny, 1976.
34) Hun døde tre måneder gammel.
35) Carl Johan Guldbergs brev til hovedbestyrelsen i Det Norske Missionsselskab 25.02.1885.
