LOKALAVISENE
Mangfoldig fortid, usikker framtid
Lars Julius Halvorsen, Lisbeth Morlandstø og Paul Bjerke (red.)
Lokalavisene Mangfoldig fortid, usikker framtid
Lars Julius Halvorsen, Lisbeth Morlandstø og Paul Bjerke (red.)
Boken er utgitt med støtte av Stiftelsen Fritt Ord, Høgskulen i Volda og Pressens faglitteraturfond og utgis i sammenheng med Landslaget for lokalavisers 50-årsjubileum.
Omslagsfoto: Geir K. Hus / Landslaget for lokalaviser (LLA) Design: Design Baltic Trykk og innbinding: Merkur Grafisk, Oslo
ISBN: 978-82-8104-682-5
© Orkana Akademisk 2026 Orkana forlag as, 8340 Stamsund
www.orkana.no post@orkana.no
FORORD
Denne boka er resultat av at vi tre redaktører ønsket å bruke anledningen da Landslaget for lokalaviser (LLA) fyller 50 år i 2026 til å publisere en fagbok om lokalaviser. Vi har fulgt lokalavisene som forskere gjennom mange år og ønsket å få samlet denne kunnskapen mellom to permer. Vi inviterte andre lokalavisforskere til å delta i prosjektet, og gjennom de 15 kapitlene som foreligger her, har 12 ulike forskere analysert og diskutert lokalavisen fra mange ulike perspektiver. Vi har satt søkelyset på lokalavisenes virksomhet i dag, hvordan de ivaretar sitt samfunnsoppdrag og ikke minst, hvordan de formidler lokale saker til publikum. I tillegg har vi analysert mange av de endringene og utfordringene lokalavisene har gjennomgått og fortsatt gjennomgår.
Det er mange som fortjener takk for å ha bidratt til at prosjektet lot seg gjennomføre. For det første vil vi takke alle forskerne som er med i prosjektet og som har brukt sitt eget datamateriale og sin tid til å produsere tekster til boka. For det andre vil vi rette en takk til alle de som har latt seg intervjue, både redaktører og journalister i lokalpressen, representanter for LLA, journaliststudenter og representanter for ungdommen. For det tredje vil vi takke de som har vært med å finansiere boken: Pressens faglitteraturfond, Stiftelsen Fritt Ord og Høgskulen i Volda.
Vi er privilegerte som har fått lov til å dukke ned i lokalavis-universet og på denne måten fått anledning til å diskutere en høyst levende og viktig samfunnsinstitusjon. Og som bokas avslutningskapittel antyder, vil vi også følge lokalavisene videre med alle de mulighetene og utfordringene som tilhører framtiden.
Lars Julius Halvorsen Paul Bjerke Lisbeth Morlandstø Volda, 12. april 2026 Oslo, 12. april 2026 Bodø, 12. april 2026
INNHOLD
Kapittel 1: Innledning 9
Lisbeth Morlandstø, Nord universitet
Lars Julius Halvorsen, Høgskulen i Volda
Paul Bjerke, Høgskulen i Volda
Kapittel 2: Fra utfordrer til favoritt. Et riss av LLA-avisers historie 33
Paul Bjerke, Høgskulen i Volda
Kapittel 3: LLA-avisene 2025 – en tilstandsrapport
Lars J. Halvorsen, Høgskulen i Volda
61
Kapittel 4: Fra trykkeri til talkshow. Historien om Alvdal midt i væla 79
Lars J. Halvorsen, Høgskulen i Volda
Kapittel 5: Nynorsk i fire lokalaviser: Møre, Driva, Bø Blad og Jærbladet 99
Johann Roppen, Høgskulen i Volda
Hild Nordal, Høgskulen i Volda
Kapittel 6: Juss og etikk i lokaljournalistikk. Om LLA-aviser i møte med PFU og rettsapparatet 121
Ellen Lexerød Hovlid, Høgskulen i Volda
Paul Bjerke, Høgskulen i Volda
Kapittel 7: Vanskelig å være den fjerde statsmakt fra Steinkjer.
Lokaljournalistikk, rekruttering og prestisje 145
Birgit Røe Mathisen, Nord universitet
Ragnhild Kr. Olsen, OsloMet
Kapittel 8: Hva står i lokalavisa? 165
Lisbeth Morlandstø, Nord universitet
Birgit Røe Mathisen, Nord universitet
Kapittel 9: Ris, ros og tydelige meninger – lederartikkelen i lokalavisa 185
Lisbeth Morlandstø, Nord universitet
Birgit Røe Mathisen, Nord universitet
Kapittel 10: Små forhold, store plattformer. Norske lokalavisers
avhengighet av sosiale medieplattformer
Ragnhild Kr. Olsen, OsloMet
Helle Sjøvaag, Universitetet i Stavanger
Kapittel 11: Lokale nyhende for unge på TikTok. Ein casestudie
Anne Natvig, Nynorsk kultursentrum
Kapittel 12: Hva er det lokale i lokaljournalistikken?
Karianne Sørgård Olsen, Nord universitet
Kapittel 13: Tid og sted i tre norske lokalaviser
Lars J. Halvorsen, Høgskulen i Volda
Paul Bjerke, Høgskulen i Volda
Kapittel 14: Lokalaviser og konflikter i lokalsamfunnet
Jørn A. Cruickshank, Universitetet i Agder
Kapittel 15: Usikker framtid
Paul Bjerke, Høgskulen i Volda
Lars J. Halvorsen, Høgskulen i Volda
Lisbeth Morlandstø, Nord universitet
207
231
251
273
295
313
Kapittel 1
INNLEDNING
Lisbeth Morlandstø, Nord universitet
Lars Julius Halvorsen, Høgskulen i Volda
Paul Bjerke, Høgskulen i Volda
I april 2026 fyller Landslaget for lokalaviser 50 år. Denne boka handler om de små lokalavisene og deres organisasjon. Disse avisene kom gjerne ut på papir en gang i uka, dekket en kommune, levde av annonser og var lokalt eid. Femti år senere er papiret på vei ut, annonseinntektene nesten borte og de store mediekonsernene på vei inn. Gjennom 15 kapitler analyserer 12 forfattere noen av disse omstillingene og utfordringene. Dette innledningskapittelet presenterer eksisterende sentral forskning på feltet, lanserer hovedspørsmålene forfatterne forsøker å besvare, og innholdet i de ulike kapitlene.
Det som skil pressa i Noreg frå pressa i andre land, er framveksten av heilt lokale fådagarsaviser.
Rune Hetland, 2001
Sitatet over er hentet fra en hilsen fra daværende generalsekretær Rune Hetland i jubileumsboka som ble publisert i anledning Landslaget for lokalavisers 25-årsjubileum (Espeland 2001: 12). Sitatet gjelder langt på vei i dag, 25 år senere. Norge har fremdeles en særegent godt utbygd lokal-
presse sammenlignet med andre land. En viktig årsak er at lokalavisene dekker et behov for informasjonsformidling og debatt på lokalt nivå, men dette gir på langt nær hele forklaringen. Det politiske arbeidet som Landslaget for lokalaviser (LLA) har utført, har også hatt stor betydning.
For LLA har det vært avgjørende å definere de minste lokalavisene som nettopp aviser. Avisstatus gav anerkjennelse og en plass ved bordet der beslutninger som angår pressa, blir fattet – og det gav betydelige inntekter i form av pressestøtte.
Spørsmålet er om dette er tilstrekkelig, og, ikke minst, om det vil være tilstrekkelig framover. Lokalavisene er små og utfordringene store. Lokalavisene rammes av de samme utviklingstrekkene som har satt de øvrige nyhetsmediene tilbake: Internasjonale mediegiganter gjør store innhogg i annonseinntektene. Aktiviteten avislesing får stadig sterkere konkurranse fra underholdningsindustrien og sosiale medier. Lokalavisene er dessuten særskilt påvirket av landets demografiske utvikling. Fødselstallene går ned, og folk flytter fra periferi til sentrum. Resultatet er at lesergrunnlaget til lokalavisene mange steder krymper. Så langt har lokalavisene motstått de verste stormkastene fra mediekrisen, men det er ingen naturlov at de vil fortsette å gjøre det. Dette er grunnen til at boka har fått tittelen Mangfoldig fortid, usikker framtid. Det er altså mange usikkerhetsmomenter, men én ting kan vi si med sikkerhet: Lokalavisenes posisjon vil også i framtiden være helt avhengig av at de fortsatt oppfattes som viktige bidragsytere for sine lokalsamfunn.
Målet vårt med denne boka er å besvare tre overordnede spørsmål:
Hva kjennetegner lokalavisenes virksomhet? Dette spørsmålet omfatter lokalavisenes organisering og deres posisjon i bransjen og i det politiske landskapet, valg av språkform, foretaksøkonomiske sider ved driften, organiseringen av det journalistiske arbeidet og problemer og utfordringer som lokalavisene står overfor i sitt virke.
Det andre spørsmålet er: Hvordan ivaretar lokalavisene journalistikkens selvpålagte samfunnsoppdrag? Som Helle Sjøvaag (2020: 9) uttrykker det: «Journalistikken har en selvpålagt rolle i det demokratiske systemet. Mediene har tatt på seg jobben å føre kritisk tilsyn med makten. Journalister skal bidra til at borgerne har den informasjonen de trenger for å gjøre informerte valg ved stemmeurnene.» En sentral del av denne jobben er å drifte og moderere en åpen samfunnsdebatt.
Det tredje spørsmålet er: Hvordan behandler lokalavisene det lokale? Spørsmålet handler om både dekningen av utgiverstedet og det særegne ved lokalavisene som ivaretaker av identitet og samhold i sine lokalsamfunn.
Spørsmålene forfatterne av denne boka stiller, er altså ikke spesielt originale. De angår kjernen av det å drive en lokalavis i form av samspillet mellom rammevilkår, økonomi og det journalistiske samfunnsoppdraget.
Spørsmålene er viktige for journalistikkforskningen, og de er også sentrale for virksomheten til LLA og deres medlemmer, andre lokalaviser, medieforvaltningen og mediepolitikerne.
En normativ og empirisk tilnærming
Mediebransjen og journalistprofesjonen legitimerer seg selv og sine privilegier, blant annet mva.-fritak og pressestøtte, ved å vise til at mediene utfører et samfunnsoppdrag. I sin selvpresentasjon og selvforståelse blander bransjen ofte sammen denne normative oppfatningen av sin egen rolle med en påstand om at de faktisk utfører et slikt oppdrag. Dette er for eksempel tydeliggjort i pressas Vær-varsom-plakat,1 der det heter:
1.1. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig og sannhetssøkende presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.
1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
Dette er en beskrivelse av samfunnsoppdraget, men samtidig en påstand om at mediene faktisk utfører dette oppdraget. Paragraf 1.2. er en påstand som både kan og bør undersøkes empirisk. En kan studere hva medieeiere, redaktører og journalister mener om sin virksomhet, for eksempel gjennom intervju- og surveyundersøkelser (Standaert mfl. 2019; Hanitzsch mfl. 2019; Kovach og Rosenstiel 2021), og hva som er resultatet av denne virksomheten, for eksempel gjennom innholdsanalyser der det faktiske
1 https://www.presse.no/vaer-varsom-plakaten#plakaten.
innholdet i mediene beskrives og analyseres. Det siste er ofte vektet opp mot et normativt ideal, slik for eksempel Johan Galtung og Mari Holmboe Ruge (1965) gjorde i sin banebrytende studie av internasjonale nyheter i 1965.
Det normative idealet for lokaljournalister og lokalmedier er ofte formulert gjennom begrepsparet «lim og lupe», som ble lansert av daværende journalist i Fredriksstad Blad, Georg Apenes, i en Samtiden-artikkel i 1972 (Apenes 1972: 388). I artikkelen omtaler han lokalavisa som det «eneste lille felles multiplum i et pluralistisk lokalsamfunn» (lim), men at den også har en «overvåkingsfunksjon», dvs. «det bevisste og systematiske arbeid» for å legge blant annet den offentlige administrasjon «under lupen».
Kritikken av lokalavisene har gjerne tatt utgangspunkt i empiriske undersøkelser og mindre forskningsbaserte antakelser om at lokalpressa er for mye lim og for lite lupe. Som svar på dette har både lokalavisene selv og medieforskere argumentert for at «lim og lupe» utgjør et «delt samfunnsoppdrag» (Mathisen 2013: 97) for å anskueliggjøre den krevende balansen journalister har mellom å være patriotiske og samtidig innta en uavhengig og kritisk posisjon. Mens Bengt Engan spør om vi «kanskje […] like godt [skal] kalle lokalavisenes lokalpatriotiske oppgave det andre samfunnsoppdraget, fordi det er denne formen for sosial meningsproduksjon de har best forutsetninger for å ivareta» (Engan 2016: 17).
I denne boka legger forfatterne til grunn det normative synet at lokalaviser bør tjene som demokratisk infrastruktur, dvs. oppfylle et samfunnsoppdrag. Det er for eksempel årsaken til at lokalavisforetak har mva.-fritak og kan motta produksjonstilskudd som regnes som «demokratistøtte» og ikke som næringsstøtte.
Men i hvilken grad den enkelte tittel eller bransjen samlet faktisk oppfyller et samfunnsoppdrag, uansett om det er «delt» eller «annet», er derimot et empirisk spørsmål. Et viktig mål med denne boka er å undersøke i hvilken utstrekning og på hvilken måte de minste lokalavisene i 2025 fungerer som demokratisk infrastruktur, og hvordan lokalpressas rammevilkår påvirker dette.
Lokalaviser – et flyktig begrep
For å skrive en bok om lokalaviser må det foreligge en mening om hva lokalaviser er. Dette er enten enkelt eller veldig komplekst. De fleste forstår en lokalavis som en avis som skriver om noe som oppfattes som et lokalsamfunn. En enkel måte å beskrive et lokalsamfunn på er et stedlig fellesskap. Det finnes en omfattende forskningslitteratur om lokalsamfunn med røtter tilbake til Ferdinand Tönnies (2001) begrep Gemeinschaft, som betegner et stedlig fellesskap der relasjonene mellom medlemmene er preget av gjensidighet i kontrast til storbyens kunstige og upersonlige relasjoner. Flere nyere bidrag har vist at samfunnsendringer har påvirket hvordan grupper dannes. Dermed påvirkes også det lokale. I boka Lokalsamfunn argumenterer redaktørene Marit S. Haugen og Mariann Villa (2016: 17) for at avgrensingen av det lokale avgjøres av medlemmenes intersubjektive oppfatning av hva som utgjør stedet i fellesskapet.
Noen av dagens lokalaviser har temmelig utydelige geografiske rammer rundt sine lokalsamfunn. LLA-medlemmet Kyst og Fjord skriver eksempelvis om lokalsamfunnet «kysten», mens kollegene i Ságat dekker Sápmi. Mange medlemmer av Sápmi bor i Oslo, et sted som neppe oppleves som et lokalsamfunn for innbyggerne. En del av innbyggerne opplever derimot bydelen de bor i, som sitt lokalsamfunn, og LLA-medlemmet Akers Avis Groruddalen er lokalavis for noen av dem.
Begrepet lokalavis kan altså være krevende å avgrense. Et fornuftig utgangspunkt kan være å se hva andre har gjort før oss. Avisforsker Sigurd Høst holdt i sine årlige rapporter om norske aviser (Avisåret, første utgivelse for årgang 1990, siste for 2020) fast på en inndeling etter antall utgaver i uka, der han skiller mellom aviser med utgivelse henholdsvis seks, fire–fem, to–tre dager i uka og ukeaviser. I tillegg skiller han mellom riksdekkende og lokale aviser samt mellom publikasjoner som er størst på utgiverstedet, og andre, såkalte nummer 2-aviser.
Av Avisåret 2020 (Høst 2021) framgår følgende inndeling:
Tabell 1. Sigurd Høsts aviskategorier 1990–2020.
Med unntak av fire «storbyaviser» i fire «storbyer» omtaler Høst alle aviser som ikke er riksspredte, som «lokalaviser». Men disse avisene er ulike på mange måter, og kategoriene inneholder aviser av ulik art. I gruppa «ledende lokale dagsaviser» inngår for eksempel alle som kommer ut fire ganger i uka eller mer og er størst på utgiverstedet. De fleste av disse avisene er forholdsvis store, som for eksempel Drammens Tidende og Fredriksstad Blad. Men noen har vesentlig mindre opplag, som for eksempel Eidsvoll Ullensaker Blad og Folkebladet (som kommer ut på Finnsnes i Troms), begge med opplag på rundt 6000. De to siste er medlemmer i Landslaget for lokalaviser.
I kategorien «lokale 2–3-dagersaviser» finner vi også noen LLA-medlemmer. Av de 69 «lokale ukeavisene» i Høsts inndeling er nesten alle (58 av 69) medlemmer av LLA. Alle de 11 avisene som ikke er medlemmer av LLA, er eid av Amedia, og alle unntatt én (Steinkjer-Avisa) har opplag under 4000.
De inngår dermed i den minste av Medietilsynets aviskategorier. Tilsynet opererer med en inndeling av aviser basert på opplag og dikotomien nasjonal/lokal:
Tabell 2. Medietilsynets aviskategorier.
Nasjonal avis som tar betalt for innholdet og er rettet mot et bredt publikum
Nasjonal avis som tar betalt for innholdet og er rettet mot en nisje i markedet
aviser 4
Lokal/regional avis, med 35 000 eller mer i opplag Store lokale/regionale aviser 4
Lokal/regional avis, med mellom 10 000 og 34 999 i opplag
Lokal/regional avis, med mellom 4000 og 9999 i opplag
lokalaviser 74
Lokal/regional avis, med mindre enn 4000 i opplag Minste lokalaviser 112
Nasjonal avis som ikke tar betalt for innholdet Nasjonale gratisaviserLokal avis som ikke tar betalt for innholdet Lokale gratisaviser -
Etter en slik inndeling var det i 2024 74 aviser i gruppa «små lokalaviser» og 112 i gruppa «minste lokalaviser».
Vi ser altså at i norsk sammenheng har begrepet «lokalavis» blitt brukt om alt fra relativt store publikasjoner som utgis i byer med over 100 000 innbyggere (f.eks. Drammen) og med opplag nærmere 30 000 (Drammens Tidende), til aviser som utgis i lokalsamfunn med 2000 innbyggere (gamle Midsund kommune i Romsdal) og opplag på under 1000 (Midsundingen). Medlemslista i LLA overlapper til dels med Høsts kategori «lokale ukeaviser» og Medietilsynets kategori «minste lokalaviser».
Denne boka handler i all hovedsak om kategoriene «lokale ukeaviser» og «minste lokalaviser», som i papirtida kom ut én eller to ganger i uka. De har i all hovedsak opplag under 4000 og er normalt medlemmer i Landslaget for lokalaviser. I en del kapitler har empirien også innslag av aviser med noe høyere opplag og utgivelsesfrekvens på papir. Det er derfor gjort rede for avgrensingen i hvert enkelt kapittel.
Økt fokus på lokaljournalistikk
I boka Blindsoner og mangfold – en studie av journalistikken i lokale og regionale medier innledes kapittel 1 slik: «Journalistikken var lenge et underutforsket felt. Slik er det ikke lenger» (Mathisen og Morlandstø 2019b: 16). Lokale medier og lokaljournalistikk har i de seneste årene fått mye oppmerksomhet, både av politikere og av forskere. Helt siden pressestøtten ble innført i Norge i 1969, har det vært en relativt stor politisk enighet om at et mangfold av medier, på så mange geografiske steder som mulig, er et demokratisk mål (se NOU 1983: 3). De siste årene har vi likevel sett en økt oppmerksomhet fra politisk hold mot lokale medier, og dette skjedde kanskje først og fremst i arbeidet med og utgivelsen av stortingsmelding nr. 17 (Meld. St. 17 (2018–2019)). I denne meldingen ble det satt et spesielt søkelys på konsekvensene av manglende redaktørstyrte medier på «regionale og lokale forvaltningsnivå», noe det stadig ble rapportert om i flere land i den vestlige verden (Gao mfl. 2020; Ramsey og Moore 2016; Howells 2015). Stortingsmelding nr. 17 understreker at en situasjon uten lokale medier vil kunne «svekkje demokratiske funksjonar og informasjonsfridomen til den enkelte borgaren» (s. 64). Mediestøtten skal derfor, ifølge denne meldingen, legge til rette for lokale medium i hele landet og unngå «geografiske kvite flekkar i medielandskapet». Måten å gjøre det på er å omfordele mediestøtten fra de som mottar mest støtte, til små, lokale aviser (Meld. St. 17 (2018–2019)). Dette ble det en del diskusjon rundt, men en diskusjon som la seg relativt raskt, da det syntes å være liten uenighet om at lokal avisdød måtte forhindres (Bjerke og Halvorsen 2023).
Ifølge den svenske medieforskeren Lindén mfl. (2021) bidrar mediestøtteordninger i flere av de nordiske landene til å opprettholde en geografisk spredt mediestruktur. En forutsetning for statlig støtte til medier er legitimitet. Denne er under press, men i dagens Norge er det faktisk lokalavisene som har den klart bredeste oppslutningen på Stortinget i diskusjoner om pressestøtte (Bjerke og Halvorsen 2023).
Det er flere innganger til forskning på lokaljournalistikk. Det meste av den norske forskningen har nok vært knyttet til innholdet i journalistikken, både hvilke temaer lokale medier setter på dagsordenen, og hvem som kommer til orde. Disse studiene finner at det er mye dekning av sport i journalistikken generelt, men mer politikk i de minste avisene (se for eksempel Mathisen 2019b: 83). Denne forskningen finner at det er lite
kritisk journalistikk i lokalavisene, og at journalistikken bærer mer preg av lim enn av lupe (Mathisen og Morlandstø 2019a; Hognestad og Lamark 2017; Sjøvaag og Kvalheim 2019). Mathisen (2019b: 88), som har forsket mye på lokaljournalistikk, argumenterer likevel for at lokal informasjon tilfører en verdi fordi den gir borgerne bedre muligheter til å engasjere seg i lokalsamfunnet. Hun argumenterer, som Nielsen (2015), for at viktig journalistikk er mer enn kritisk journalistikk.
Flere studier finner også at det er tematiske blindsoner i den lokale journalistikken. Temaer som arbeidsliv, innvandring, miljø og klima, religion og olje og energi – alle temaområder som er sentrale for innbyggere i alle deler av Norge, lokalt som sentralt, dekkes nesten ikke. Dette dokumenteres i flere kapitler i boka Blindsoner og mangfold (Mathisen og Morlandstø 2019b: 37; se også Sjøvaag og Kvalheim 2019). I samme bok viser Mathisen (2019a: 93) at også kildevalget inneholder blindsoner, og at kildevalget er «hvit, voksen og elitedominert». Det er få kilder med annen etnisk bakgrunn enn norsk, det er sjelden at barn og ungdom kommer til orde, og det er elitene som slipper til. Samtidig finner Mathisen (2019a) at jo mindre avisa er, jo oftere blir vanlige folk sitert. Hun avdekte også en større bredde i kildeutvalget i de minste avisene enn i de største (s. 109). En mulig forklaring er at nærhet til samfunnet gir bedre tilgang til kilder. Samtidig fant Mathisen (2019a) at de minste redaksjonene hadde den største andelen saker som var bygd på kun én kilde.
Denne forskningen som er beskrevet over, har et utenfraperspektiv på journalistikken. Det finnes også lokaljournalistikkforskning som studerer den journalistiske praksisen fra innsiden, fra journalistenes ståsted (Císařová 2017, 2025; Lamark og Morlandstø 2002, 2014, 2019; Olsen K.S. 2018a, 2018b, 2019; Mathisen 2010, 2013). Dette har ikke vært et så vanlig forskningsperspektiv. De lokale journalistene forblir ofte stumme i forskningen, ifølge den tsjekkiske medieforskeren Lenka Waschková Císařová (2025: 2). Hun argumenterer for at for mye av kunnskapen om journalistikk kommer fra aktører langt fra det lokale nivået, og at lokale journalister ikke blir hørt på grunn av sin lave status (Hovden 2008). Císařová er opptatt av å forstå ‘det lokale’ i lokaljournalistikken og argumenterer for at forskere da må snakke med lokaljournalistene. Hun argumenterer også for at både sted og tid, og følelser (emotions), altså det subjektive og personlige ved å være lokaljournalist, også har betydning for en lokaljournalist og må undersøkes og forstås (2017: 21).
Intervjustudier ti år tilbake i tid viser at lokaljournalistene i Norge var svært frustrerte av å jobbe i redaksjoner der redaktøren nærmest over natta tok det for gitt at de skulle jobbe på alle plattformer samtidig. «Det går jo så fort når det er digitalt», sa redaktørene, «men det er ingen som har forståelse for at det tar tid, selv om det er digitalt», sa journalistene (Lamark og Morlandstø 2014: 248). Kun fem år senere jobbet lokaljournalistene på alle plattformer, og de ser det som den mest selvsagte ting i verden (Lamark og Morlandstø 2019). Dette viser at lokale journalister tar del i den samme digitale utviklingen som andre redaksjonelle medarbeidere, og at de tar nye utfordringer på strak arm. I tillegg viser denne studien at lokale journalister er mye ute og snakker med folk i lokalsamfunnet, noe forskningen viser ikke er en selvfølge lenger. Nygren (2014: 20), som har fulgt journalistikken i Sverige over mange år, snakker om en dreining fra en journalistisk rapportering basert på at journalistene er ute i lokalsamfunnet og snakker med folk («shoe-letter reporting»), til en skrivebordsjournalistikk som foregår inne i redaksjonene («desk-top reporting»), noe som altså ikke er like tydelig når lokaljournalistene selv forteller.
Andre forhold ved norske lokale medier det er forsket på, er frafall av annonsering og vaklende finansieringsmodeller (Sjøvaag og Owren 2021; R.K. Olsen 2021) og innovasjon i lokale medier (Olsen og Furseth 2023; Morlandstø og Krumsvik 2014).
Internasjonal forskning på lokaljournalistikk
For å forstå betydningen av norske lokalaviser kan det være hensiktsmessig å sammenligne Lokalavis-Norge med situasjonen utenfor landegrensen. Internasjonalt brukes det store, alarmerende ord om markedsutviklingen i mediebransjen de siste 20 årene. I boka Newswork and Precarity beskriver redaktørene utviklingen som en kollaps i journalistikkens forretningsmodell (Chadha og Steiner 2022: 1). Boka Lokale medier. Samfunnsrolle, offentlighet og opinionsdanning (Mathisen og Morlandstø 2018) handler med ett unntak om forhold i Norge. Unntaket er kapittel seks, som illustrerer hvor ille situasjonen kan være. I dette kapittelet diskuterer forfatterne nedskaleringen av lokaljournalistikken i Wales, der Media Wales, det største lokalavisselskapet i landet, på få år la ned en tredjedel av sine titler slik at en rekke byer og landsbyer mistet sine lokalaviser. Utfallet var, med
kapittelforfatternes egne ord, en lokaljournalistikk som var «less local, less independent, and of less civic value» (Williams og Howells 2018: 167; se også Harte, Howells og Williams 2018).
Wales er ikke et enestående tilfelle. Situasjonen er representativ for Storbritannia (Harte, Howells og Williams 2019; Wahl-Jorgensen 2022) og gjelder også andre anglosaksiske land og andre deler av Europa, særlig de med en mindre offensiv mediepolitikk (Trappel og Tomaz 2021). Kollapsen har resultert i både nedbemanninger, i nedprioritering av dekningen av steder og temaer og i avisdød. Det har oppstått såkalte nyhetsørkener i form av geografiske områder som ikke lenger dekkes journalistisk (Olsen og Mathisen 2023).
Slike nyhetsørkener motvirkes mange steder av framveksten av det som i internasjonal litteratur omtales som hyperlokale medier, definert som geografisk forankrede, samfunnsorienterte medier som publiserer originale nyhetssaker (Jangdal 2022: 18). Begrepet hyperlokal har som oftest blitt brukt om heldigitale utgivelser (eksempelvis Metzgar et al. 2011: 774; Lindén et al. 2019: 4), men flere argumenterer for at begrepet også bør omfatte papirutgivelser (Cook, Geels og Bakker 2016: 7; Jangdal 2022: 20).
Mange av dem som forsker på dette fenomenet, mener at hyperlokale medier skiller seg fra tradisjonelle lokalaviser langs to dimensjoner: De er uavhengige, og de drives av innbyggere i samfunnet (Jangdal 2022; Lindén mfl. 2019; Lindén mfl. 2024; Metzgar et al. 2011). De hyperlokale redaksjonenes forhold til journalistikken varierer. Derfor diskuterer forskerne på dette feltet om de hyperlokale mediene er profesjonelle journalistiske virksomheter, eller om de bør betraktes som lokalsamfunnsprosjekter, som de australske medieforskerne Hess og Waller (2016), kaller dem. Denne diskusjonen har å gjøre med variasjoner innenfor denne gruppa medier: På den ene siden har hyperlokale medier ulikt opphav, og på den andre siden oppnår de svært ulike økonomiske resultater.
Forskningen tyder på at gründerne av denne typen medier motiveres av minst to ulike forhold. Den ene er lokalt samfunnsengasjement. En god del hyperlokale medier er nemlig etablert av innbyggere i lokalsamfunnene de dekker, som en respons på at lokalsamfunnet ikke (lenger) blir dekket av andre medier (Hess og Waller 2016). Den andre motivasjonen er journalistisk selvsysselsetting. Mediekrisen førte til at en rekke journalister mistet jobben i de tradisjonelle mediene, og en del av disse selvsysselsatte seg ved å etablere hyperlokale medier (Wahl-Jorgensen 2022).
Den økonomiske variasjonen skyldes forskjeller mellom mediemarkedene. Mange hyperlokale medier etableres i små, lokale mediemarkeder som tradisjonelle lokalaviser, ut fra rent økonomiske hensyn, har redusert dekningen av. At de lokale markedsnisjene ofte er karrige, innebærer at det kan være svært krevende for nykommerne å etablere en bærekraftig forretningsmodell i dem. Selv om det finnes eksempler på kommersielt vellykkede hyperlokale aviser, representerer de gjerne unntakene (Hart mfl. 2018; Hess og Waller 2016; Kurpius mfl. 2010; Wahl-Jorgensen 2022).
De aller fleste hyperlokale har et betydelig innslag av gratisarbeid fra redaktøren. Situasjonen i Norden er noe bedre, men mange nordiske hyperlokale medier befinner seg også i et grenseland mellom hobby, samfunnsprosjekt og medieforetak (Jangdal 2022: 20).
Den norske forskningen på lokaljournalistikk har hatt klart størst fokus på etablerte lokal- og regionaviser, mens forskningen på nye hyperlokale medier i Norge så langt har vært begrenset. Blant unntakene er en kartlegging av norske digitalfødte, redaktørstyrte medier gjennomført i 2018 (Halvorsen og Bjerke 2019), som ble gjentatt i 2021 (Halvorsen mfl. 2021). Blant funnene var at norske digitale lokalmedier fulgte tre ulike hovedstrategier. Den første er en lavfrekvent, dugnadsbasert modell. De to andre forretningsmodellene er drift av profesjonelle nettaviser i ledige nisjer, enten etablert i en bykommune, der den etablerte utgivelsen har nedprioritert sakene av intralokal interesse, eller etablert i en geografisk blindsone (Halvorsen og Bjerke 2019: 120–121; Halvorsen 2022).
Gamle og nye hyperlokale medier i Norge
De minste norske lokalavisene ble i mange tilfeller etablert som samfunnsprosjekter, og de ligner på den måten de internasjonale hyperlokale mediene som vi omtalte over. En viktig forskjell er at det i Norge ble etablert hyperlokale medier på papir allerede fra slutten av 1800-tallet (Roppen 1993; Grepstad 2020). Bygdebladene, som de gjerne kalte seg, var i stor grad resultat av et samfunnsengasjement til fordel for lokalsamfunnet. Målet var å spre informasjon om det lokale til de lokale. Disse avisene kom gjerne ut én gang i uka. Sigurd Høst (2022) viser at i etterkrigstida fram til 1966 var totaltallet lokale ukeaviser stabilt rundt 25. Mange hadde krevende økonomi, og utskiftningen innen gruppa var betydelig.
Etter dyktig politisk manøvrering fikk lokalavisene tilgang til pressestøtte fra 1989 (Hyldmo mfl. 1995; Bjerke og Halvorsen 2023). Organiseringen og pressestøtten førte på hver sin måte til sterkere profesjonalisering i alle ledd, en mer inntekts- enn dugnadsbasert forretningsmodell og et sterkere innslag av profesjonell journalistisk etos i redaksjonene (Roppen 1993).
Konserndanning og en økonomisk krise rundt 1990 og påfølgende innsnevring av de større avisenes dekningsområder (Roppen 2003; Halvorsen og Bjerke 2019) bidro til økende markedsmuligheter for de minste lokalavisene, som gjerne opererte i de etablerte avisenes geografiske randsoner. I løpet av 1990-tallet ble dessuten både lokalavisene og deres organisasjon akseptert som en del av det journalistiske feltet (Bjerke og Halvorsen 2023). Samlet bidro alt dette til en sterk vekst i hyperlokale, profesjonelle papirbaserte aviser i Norge (Høst 2022).
Den økonomiske krisen i medieindustrien fra 2008 og utover førte til en ny runde med innsnevring av de større avisenes dekningsområder (Halvorsen mfl. 2021). Sammen med en betydelig reduksjon i etableringsog kapitalkostnader på grunn av digitalisering la det enda bedre grunnlag for oppstart av nye hyperlokale aviser, denne gangen i all hovedsak som digitale prosjekter. Halvorsen og Bjerke (2019), som har studert forekomsten av hyperlokale medier i Norge, fant hele 69 nye hyperlokale operasjoner i en opptelling i 2018. LLA er en viktig årsak til dette. Organisasjonen var avgjørende for å åpne pressestøtten for de minste avisene i 1989 og har også støttet de nye, uavhengige rett-på-nett-lokalavisene som er blitt etablert de siste tiårene.
Ved siden av noen hobbyprosjekter var det også i denne runden engasjement til fordel for lokalsamfunnet og journalistiske ambisjoner i ulike blandinger som lå til grunn. Det samme gjaldt fordelingen mellom gratisarbeid og mer ordinære forretningsmodeller. Også i Norge sto oppsagte avisfolk bak en del av prosjektene.
Konsernifiseringen av norske aviser startet på 1980-tallet, men de minste lokalavisene var i mindre grad del av dette (Roppen 2002; Barland 2012). De siste årene har det blitt dokumentert at en stadig større andel av disse avisene blir kjøpt opp og innlemmet i et av de store konsernene (Høst 2021: 28 ff.), og det er grunn til å tro at både forretningsmodeller og holdning til gratisbidrag fra lokale, ikke-profesjonelle skribenter og fotografer kan bli påvirket av dette.
Metode og datamateriale
De fleste kapitlene er basert på forfatternes egne data. I disse kapitlene er metoden og datamaterialet beskrevet i kapittelet. I tillegg har redaktørene gjennomført to datainnsamlinger som benyttes i flere av kapitlene. Den første er en spørreskjemaundersøkelse blant LLAs medlemsaviser som ble gjennomført våren 2025. Surveyen ble distribuert elektronisk til e-postadresser som ble gjort tilgjengelig av LLA, som også bisto med purring. Til sammen 63 av 120 mottakere valgte å delta i undersøkelsen. Dette gir en svarandel på 53 prosent, noe som er akseptabelt. Surveyen ble gjennomført i tjenesten Nettskjema. Disse dataene er særlig benyttet i kapittel 3 og kapittel 15, men de er også benyttet i noen grad i kapittel 6 og 13.
Det andre datasettet er resultat av innholdsanalyser av seks mindre lokalaviser, der fem er medlemmer av LLA. De aktuelle avisene er Synste Møre, Suldalsposten, Telen (ikke LLA-medlem), Saltenposten, Klæbuposten og Mitt Kongsvinger. Avisene ble strategisk valgt ut for å få med aviser med ulik historie, geografisk plassering, publiseringsplattform og eierskap. Synste Møre (etablert i 1970) er en tilnærmet ren papiravis som er lokalt eid. Suldalsposten er også fra 1970-tallet (1976), men ble heldigital sommeren 2024. Saltenposten ble grunnlagt i 1995 og er en i hovedsak papirbasert lokalavis i Nordland. Avisa er lokalt eid. Mitt Kongsvinger er en lokalt eid, rett-på-nett lokalavis etablert i 2020. Første nummer av Klæbuposten kom i 2007, og avisa ble kjøpt av konsernet Polaris i 2022. Den utkommer ukentlig på papir, men har kontinuerlig nettpublisering. Telen (1928), som utgis på Notodden, er både todagers på papir og nettavis. Telen er eid av Amedia.
Enhetene i innholdsstudiene er avisartikler, og analysene baserer seg på et tilfeldig utvalg blant artiklene (årsproduksjonen) som redaktørene har fått oversendt etter et tilfeldig utvalg gjort fra avisenes digitale arkiv. For Synste Møre og Saltenposten er pdf-versjonen av papirutgaven utgangspunktet. Vår analyse bygger på et tilfeldig utvalg av 385 artikler fra hver av avisene. Trekningsmetoden sørger for at hver enkelt artikkel har en like stor sannsynlighet for å komme med i utvalget (Hellevik 2009: 114). Beslutninger om utvalgenes størrelse vil alltid innebære et kompromiss mellom kvalitet og ressursbruk. I samfunnsvitenskapen aksepter man fem prosent feilmargin og fem prosent usikkerhet. For å oppnå dette vil et utvalg på
385 være tilstrekkelig, uavhengig av størrelsen på populasjonen utvalget er trukket fra (Denscombe 2017: 47).
I kvantitative innholdsanalyser av artikler konstrueres data ved at man registrerer informasjon om hver enhet (artikkel) i form av forhåndsbestemte variabler (for eksempel artikkelens form) etter forhåndsdefinerte sett av verdier/kategorier (for eksempel ‘nyhet og reportasjestoff’, ‘leder/ kommentar’ osv.). Et viktig verktøy i registreringen av materialet er en kodebok, der man definerer variablene, verdiene og tilhørende tallverdier for hver verdi. Usikkerhet i fortolkningen av kodeskjemaet representerer således en feilkilde. Målsettingen er å utvikle spørsmål og svarkategorier som lar seg entydig definere, slik at datamaterialet skal holde en tilstrekkelig høy troverdighet. Vår framgangsmåte for å oppnå dette har vært å teste og tilpasse kodeboka i to omganger og definere tolkningspraksiser. Dataene fra innholdsanalysen er særlig benyttet i kapitlene 6, 8 og 13.
Bokas bidrag
Boka består av 15 kapitler og er organisert i 3 hoveddeler. Del 1, Lokalavisenes virksomhet, forsøker å besvare det første spørsmålet som ble stilt innledningsvis: Hva kjennetegner lokalavisenes virksomhet. Denne delen har fire kapitler.
I kapittel 2, Fra utfordrer til favoritt. Et riss av LLA-avisers historie av Paul Bjerke, blir det historiske bakteppet til lokalavisene redegjort for, fra de første bygdebladene som stod utenfor det gode selskap, via LLAs kamp for å bli akseptert til lokalavisene ble tatt inn i varmen, både politisk og bransjemessig. Forfatteren viser også hvilken profesjonalisering lokalavisene har gjennomgått, ikke minst digitalt, og hvordan mange av dem er på vei inn i mediekonsernenes strømlinjeformede praksiser.
I kapittel 3, LLA-avisene 2025 – en tilstandsrapport av Lars Julius Halvorsen, snevres perspektivet noe inn til de avisene som er tilknyttet LLA. I kapittelet presenteres en tilstandsrapport anno 2025, der dagens situasjon sammenlignes med tilstanden ti år tidligere.
I kapittel 4, Fra trykkeri til talkshow. Historien om Alvdal midt i væla av Lars Julius Halvorsen, snevres perspektivet enda mer inn, og søkelyset settes på en ny type LLA-medlemmer som det blir stadig flere av. Alvdal midt i væla er en typisk lokalavis og en typisk LLA-avis, men skiller seg fra
de tradisjonelle LLA-medlemmene ved at den ble etablert som en ren nettavis. Kapittelet handler om gründeren og hans rolle i utviklingen av avisa og illustrerer både utfordringer og suksessfaktorer ved etableringen av en ny lokalavis.
I kapittel 5, Nynorsk i fire lokalaviser: Møre, Driva, Bø Blad og Jærbladet av Johann Roppen og Hild Nordal, diskuterer kapittelforfatterne hva som skal til for å kunne kalle seg en nynorskavis. De har dukket ned i fire lokalaviser som bruker nynorsk, men på svært ulike måter. Noen av avisene befinner seg i tradisjonelle nynorskkommuner, mens andre ikke, og de fire casene anvender alt fra 10 til 90 prosent nynorsk i sine respektive aviser.
I del 2 forsøker forfatterne å besvare vårt andre spørsmål stilt innledningsvis: Hvordan ivaretar lokalavisene journalistikkens samfunnsoppdrag? I denne delen tar vi for oss selve lokaljournalistikkens innhold og hvordan den utøves. I kapittel 6, Juss og etikk i lokaljournalistikk. Om LLA-aviser i møte med PFU og rettsapparatet av Ellen Lexerød Hovlid og Paul Bjerke, rettes oppmerksomheten mot noe som ikke har fått så stor oppmerksomhet i forskningen, nemlig om de minste lokalavisene blir felt i PFU eller dømt i rettsapparatet. Kapittelforfatterne undersøker om og når det skjer, og hva lokalavisene i så fall felles og dømmes for. Videre diskuteres årsakene til dette.
I kapittel 7, Vanskelig å være den 4. statsmakt fra Steinkjer. Lokaljournalistikk, rekruttering og prestisje av Birgit Røe Mathisen og Ragnhild Kristine Olsen, setter kapittelforfatterne søkelyset på rekrutteringsutfordringer i lokaljournalistikken. Kapittelet bygger på intervjuer med journaliststudenter om deres tanker om prestisje og jobbmuligheter i lokaljournalistikken. Videre har de intervjuet redaktører om deres vurderinger av rekrutteringssituasjonen i dag. Studien viser en diskrepans mellom lokale redaktørers behov for arbeidskraft med digital kompetanse og studentenes tanker om at det er tradisjonelle skriveferdigheter som kreves i lokalpressa.
I kapittel 8, Hva står i lokalavisa? av Lisbeth Morlandstø og Birgit Røe Mathisen, presenteres en studie av lokaljournalistikken av i dag. Forfatterne analyserer seks typiske lokalaviser og er spesielt opptatt av hvilke temaer lokalavisene setter på dagsordenen, og om det er noen temaer som ikke omtales, og som havner i blindsoner. I tillegg diskuteres en av de store utfordringene de redaktørstyrte mediene står overfor i dag, nemlig at de unge henter nyheter og informasjon fra sosiale medier heller enn fra redak-
tørstyrte medier. Hvordan er det med innholdet i lokale medier – forsøker de å formidle en ung virkelighet?
I kapittel 9, Ris, ros og tydelige meninger – lederartikkelen i lokalavisa av Lisbeth Morlandstø og Birgit Røe Mathisen, er innholdet i lokale medier også temaet. Her analyseres meningssjangeren, særlig lederspalten. I dag, når de fleste lokalaviser er på digitale flater og har redusert frekvensen på papiravisa, har noen redaktører valgt å droppe den tradisjonelle lederen, som jo først og fremst hørte til på side to i papiravisa. Denne studien gjør en innholdsanalyse av de lokale mediene som har leder, og undersøker hva de setter søkelyset på i lederen, om redaktørene tar et tydelig standpunkt til det de velger å debattere, og om de kun formidler kritikk eller også ros. Videre undersøkes om det er noen forskjell på hva kvinnelige og mannlige redaktører velger å gi oppmerksomhet.
I del 3 forsøker forfatterne å besvare det tredje spørsmålet som vi reiste innledningsvis: Hvordan behandler lokalavisene det lokale? I kapittel 10, Små forhold, store plattformer. Norske lokalavisers avhengighet av sosiale medieplattformer av Ragnhild Kristine Olsen og Helle Sjøvaag, diskuteres en av de mest sentrale utfordringene som lokalavisene møter i dag, nemlig konkurransen med sosiale medier. Kapittelforfatterne har intervjuet lokale redaktører som står midt oppe i denne konkurransen, og formidler deres forståelse av hvordan utfordringene knyttet til sosiale medier ser ut fra et lokalt perspektiv. Forfatterne diskuterer redaktørenes optimisme knyttet til de mulighetene sosiale medieplattformer synes å kunne gi, men også den pessimisme og usikkerhet som synliggjøres.
I kapittel 11, Hvordan forholder ungdom seg til lokalavisa? av Anne Natvig, er temaet fortsatt det lokale, men her er det ungdommer i lokalsamfunnet som er intervjuet. Her tas utfordringen diskutert i det forrige kapittelet videre, og forfatteren problematiserer at ungdom ikke forholder seg til lokalavisa, men i stedet til sosiale medieplattformer. Forfatteren har gjort en casestudie av satsingene som en lokalavis har satt i gang for å engasjere nettopp ungdom.
Kapittel 12, av Karianne Sørgård Olsen, har som tittel og problemstilling Hva er det lokale i lokaljournalistikken?. Lokale journalister og redaktører forteller om hvordan de opplever det lokale, hvordan deres forhold til det lokale endrer seg, og ikke minst hvilke utfordringer de opplever i hverdagen knyttet til det lokale. Forfatteren diskuterer også hvordan digitalise-
ring og metrikker gjør journalistikken mer treffsikker, men også hvordan de kan skyve utkanter, minoriteter og smale temaområder fra seg.
I kapittel 13, Tid og sted i tre norske lokalaviser av Lars Julius Halvorsen og Paul Bjerke, problematiseres tids- og stedsdimensjonen i journalistikken, som alltid har vært særdeles viktige komponenter for lokale medier. Lokalaviser rapporterer tidsaktualiserte hendelser på et gitt sted. Kapittelet diskuterer hva som skjer med disse dimensjonene når lokale medier kjøpes opp av konserner, når innholdsproduksjonen sentraliseres og masseproduseres, og når konsernstoff blir en stor del av stoffmiksen.
I kapittel 14, Lokalaviser og konflikter i lokalsamfunnet av Jørn Cruickshank, diskuteres identiteten og samhørigheten i det lokale med utgangspunkt i dekningen av en gruppe ulike lokalsamfunn på øyene utenfor bykommunen Harstad. Forfatteren viser at lokalavisa har bidratt til å skape en ny innramming av det geografiske området, og at denne kamuflerer en variasjon i lokale identiteter, synspunkter og interesser.
I kapittel 15 samler redaktørene trådene og diskuterer hva den usikre framtida for lokalaviser kan bringe. I de 14 første kapitlene beskrives ofte noe som foregår, noe som oppstår, og noe som endrer seg for så å forsvinne eller vedvare. Det tematiseres så i dette siste kapittelet hvor vi forsøker å se litt framover.
Litteratur
Apenes, G. (1972). ‘Avisen – lim og lupe i lokalsamfunnet.’ I Samtiden 1972/6, s. 385–398.
Barland, J. (2012). Journalistikk for markedet. Redaksjonell produktutvikling i VG og Aftonbladet på papir og nett 1995–2010. Ph.d.-avhandling, Oslo: Universitetet i Oslo.
Bjerke, P. og Halvorsen, L.J. (2023). Pressestøtten. Stamsund: Orkana Akademisk.
Chadha, K. og Steiner, L. (red.) (2022). Newswork and Precarity (vol. 7). London: Routledge.
Cook, C.E., Geels, K. og Bakker, P. (2016). Hyperlocal revenues in the UK and Europe: Mapping the road to sustainability and resilience. London: Nesta.
Denscombe, M. (2017). The Good Research Guide: for Small-Scale Social Research London: McGraw Hill Education.
Engan, B. (2016). Bindeledd og grensesnitt: Lokalavisen som formidler av stedlig identitet, institusjonell politikk og medborgerkultur. Doktorgradsavhandling. Bodø: Nord universitet.
Espeland, G. (2001). Tolk og tenar for lokalsamfunnet. Nærpressa i samarbeid gjennom 25 år. Oslo: Landslaget for lokalaviser.
Galtung, J. og Ruge, M.H. (1965). ‘The structure of foreign news: The presentation of the Congo, Cuba and Cyprus crises in four Norwegian newspapers.’ I Journal of Peace Research, 2(1), s. 64–90.
Gao, P., Lee, C. og Murphy, D. (2020). ‘Financing dies in darkness? The impact of newspaper closures on public finance.’ I Journal of Financial Economics, 135(2), s. 445–467.
Grepstad, O. (2020). Språkfakta 2020. Tala, forteljingane, dokumenta. Volda: Grepstad skriveri.
Halvorsen, L.J. (2022). ‘Plass til en til?’ I Fonn, B.K. mfl. (red.), Presse, profesjon og politikk. Oslo: Cappelen Damm.
Halvorsen, L.J., Bjerke, P. og Aker, T.K. (2021). Medieøkonomi, mediemangfold og mediestøtte. Rapport. Volda: Høgskulen i Volda.
Halvorsen, L.J. og Bjerke, P. (2019). ‘All seats taken? Hyperlocal online media in strong print surroundings: The case of Norway.’ I Nordicom Review, 40(2), s. 115–128.
Hanitzsch, T., Hanusch, F., Ramaprasad, J. og De Beer, A.S. (red.). (2019). Worlds of journalism: Journalistic cultures around the globe. New York: Colombia University Press.
Harte, D., Howells, R. og Williams, A. (2018). Hyperlocal Journalism. The decline of local newspapers and the rise of online community news. London: Routledge.
Haugen, M.S. og Villa, M. (2016). ‘Lokalsamfunn i perspektiv.’ I Villa, M. og Haugen, M.S. (red.) (2016), Lokalsamfunn, s. 17–33. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Hellevik, O. (2009). Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap. Oslo: Universitetsforlaget.
Hess, K. og Waller, L. (2016). Local Journalism in a Digital World. Theory and Practice in the Digital Age. London: Bloomsbury Publishing PLC.
Hognestad, L.I. og Lamark, H. (2017). ‘Flyktningene kommer! Lokale mediers dekning av flyktningkrisen.’ I Norsk Medietidsskrift, 24(2), s. 1–19.
Hovden, J.F. (2008). Profane and sacred. A study of the Norwegian journalistic field. Ph.d.-avhandling. Bergen: Universitetet i Bergen.
Howells, R. (2015). Journey to the Centre of a News Black Hole. Examining the democratic deficit in a town with no newspaper. Ph.d.-avhandling. Cardiff: Cardiff University.
Hyldmo, E., Osnes, B. og Roppen, J. (1995). Pressestøtta og eindagsavisene.
Arbeidsrapport nr. 3. Volda: Møreforsking, Høgskulen i Volda.
Høst, S. (2021). Avisåret 2020. Papiraviser og betalte nettaviser. Rapport 108/2021. Volda: Høgskulen i Volda.
Høst, S. (2022). ‘Å telle aviser. Bakgrunn, kilder, problemer og erfaringer.’ I Fonn, B.K. mfl. (red.), Presse, profesjon, politikk. Oslo: Cappelen Damm.
Jangdal, L. (2022). Hype or Hope. The Democratic Values of Swedish Hyperlocals in the Media Ecology. Ph.d.-avhandling. Sundsvall: Mid Sweeden University.
Kovach, B. og Rosenstiel, T. (2021). The Elements of Journalism. New York: Crown.
Kurpius, D., Metzgar, E.T. og Rowley, K.M. (2010). ‘Sustaining hyperlocal media.’ I Journalism Studies, 11(3): 359–376.
Lamark, H. og Morlandstø, L. (2002). Hederlig menneske. God journalist. Kristiansand: IJ-forlaget.
Lamark, H. og Morlandstø, L. (2019) ‘Snakker journalister fortsatt med folk.’
I Bjerke, P., Fonn, B.K. og Mathisen, B.R. (red.), Journalistikk, profesjon og endring. Stamsund: Orkana Akademisk.
Lamark, H. og Morlandstø, L. (2014). ‘Mulighetenes tyranni.’ I Morlandstø, L. og Krumsvik, A.H. (red.), Innovasjon og verdiskaping i lokale medier, s. 231–254. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Lindén, C.-G., Grönlund, M., Hujaanen, J. og Dovbysh, O. (2024). ‘Resilience and hyperlocal media in a global media environment.’ I Krone, J. og Pellegrini, T. (red.), Handbook of Media and Communication Economics: A European Perspective, s. 791–809. Wiesbaden: Springer.
Lindén, C.-G., Hujaanen, J. og Lehtisaari, K. (2019). ‘Introduction. Hyperlocal Media in the Nordic Region.’ I Lindén, C.-G., Hujaanen, J. og Lehtisaari, K., Hyperlocal media in the Nordic region: Nordicom Review, 40(2(4)), 115–128. Nordicom.
Lindén, C.G., Morlandstø, L. og Nygren, G. (2021). ‘Local Political Communication in a Hybrid Media System.’ I Skogerbø, E., Ihlen, Ø., Nørgaard Kristensen, N. og Nord, L. (red.), Power, Communication, and Politics in the Nordic Countries. Göteborg: Nordicom.
Mathisen, B.R. (2019a). ‘Hvit, voksen og elitedominert.’ I Mathisen, B.R. og Morlandstø, L. (red.), Blindsoner og mangfold. En analyse av journalistikken i norske lokale og regionale medier, s. 94–118. Stamsund: Orkana.
Mathisen, B.R. (2019b). ‘Sporten trumfer klima, olje og innvandring.’ I Mathisen, B.R. og Morlandstø, L. (red.), Blindsoner og mangfold. En analyse av journalistikken i norske lokale og regionale medier, s. 73–93. Stamsund: Orkana.
Mathisen, B.R. (2013). Gladsaker og suksesshistorier – en sosiologisk analyse av lokal næringslivsjournalistikk i spenningen mellom lokalpatriotisme og granskningsoppdraget. Ph.d.-avhandling. Bodø: Universitetet i Nordland. Mathisen, B.R. (2010). Lokaljournalistikk. Blind patriotisme eller kritisk korrektiv? Kristiansand: IJ-forlaget.
Mathisen, B.R. og Morlandstø, L. (red.) (2019a). Blindsoner og mangfold. En analyse av journalistikken i norske lokale og regionale medier. Stamsund: Orkana Akademisk.
Mathisen, B.R. og Morlandstø, L. (2019b). ‘Viktig og undervurdert.’ I Mathisen, B.R. og Morlandstø, L. (red.), Blindsoner og mangfold. En analyse av journalistikken i norske lokale og regionale medier, s. 17–46. Stamsund: Orkana. Mathisen, B.R. og Morlandstø, L. (red.) (2018). Lokale medier. Samfunnsrolle, offentlighet og opinionsdanning. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Meld. St. 17 (2018–2019). Mangfald og armlengds avstand. Mediepolitikk for ei ny tid. Oslo: Kulturdepartementet.
Metzgar, E.T., Kurpius, D.D. og Rowley, K.M. (2011). ‘Defining hyperlocal media: Proposing a framework for discussion.’ I New Media & Society, 13(5), s. 772–787.
Morlandstø, L. og Krumsvik, A.H. (red.) (2014). Innovasjon og verdiskaping i lokale medier. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Nielsen, R.K. (red.) (2015). Local Journalism. The decline of newspapers and the rise of digital media. London: I.B. Taurus.
NOU (1983). Massemedier og mediepolitikk. Oslo: Universitetsforlaget.
Nygren, G. (2014). ‘Multiskilling in the Newsroom: De-skilling or Re-skilling of Journalistic Work?’ I The Journal of Media Innovations, 1(2), s. 75–96.
Olsen, K.S. (2018a). Tradisjonsforankrede og digitaldreide lokaljournalister. En hverdagssosiologisk studie av norsk lokaljournalistikk i en brytningstid. Ph.d.avhandling. Bodø: Nord universitet.
Olsen, K.S. (2018b). ‘Lokaljournalisten og Facebook – journalistiske profesjonsutfordringer på sosiale medier.’ I Mathisen, B.R. og Morlandstø, L. (red.), Lokale medier – samfunnsrolle, offentlighet og opinionsdanning, s. 39–70. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Olsen, K.S. (2019). ‘Samfunnsoppdragere og servitører – to idealtyper knyttet til publikumsholdninger i lokaljournalistikken.’ I Bjerke, P., Fonn, K.B. og Mathisen, B.R. (red.), Journalistikk, profesjon og endring, s. 191–216. Stamsund: Orkana Akademisk.
Olsen, R.K. (2021). ‘The value of local news in the digital realm–introducing the integrated value creation model.’ I Digital Journalism, 9(6), s. 810–834.
Olsen, R.K. og Furseth, P.I. (2023). ‘Service innovation and value creation in local journalism during times of crisis.’ I Journalism Studies, 24(4), s. 1–-19.
Olsen, R.K. og Mathisen B.R. (2023). ‘Deserted Local News: Exploring News Deserts from a Journalistic Recruitment Perspective.’ I Media and Communication, 11(3), s. 390–400.
Ramsay, G. og Moore, M. (2016). Monopolizing local news. Is there an emerging local democratic deficit in the UK due to the decline of local newspapers? London: King’s College.
Roppen, J. (1993). Journalistikk i bygdeaviser – ein innhaldsanalyse av Møre, Møre-Nytt, Vest-Avisa og Sulaposten 1965–1990. Rapport 46, Volda: MRDH Møreforsking.
Roppen, J. (2003). Orklas lange revolusjon. Konsern, redaktørar og journalistikk i Orklas aviser. Dr.polit.-avhandling. Bergen: Universitetet i Bergen. Sjøvaag, H. (2020). Journalistikkens problem. Demokrati, økonomi og teknologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Sjøvaag, H. og Kvalheim, N. (2019). ‘Eventless news: Blindspots in journalism and the “long tail” of news content.’ I Journal of Applied Journalism & Media Studies, 8(3), s. 291–310.
Sjøvaag, H. og Owren, T. (2021). ‘The non-substitutability of local news? Advertising and the decline of journalism’s umbrella market model.’ I Nordicom Review, 42(1), s. 1–14.
Standaert, O., Hanitzsch, T. og Dedonder, J. (2019). ‘In their own words: A normative-empirical approach to journalistic roles around the world.’ I Journalism, 22(4), s. 919–936.
Trappel, J. og Tomaz, T. (red) (2021). The Media for Democracy Monitor 2021: How leading news media survive digital transformation, 2. Göteborg: Nordicom.
Tönnies, F. (2001). Community and Civil Society. Cambridge: Cambridge University Press.
Wahl-Jorgensen, K. (2022). ‘Community journalism as responsible journalism.’ I Lynch, J. og Rice, C. (red.), Responsible Journalism in Conflicted Societies, s. 30–43. London: Routledge.
Waschková Císařová, L. (2025). The margins of journalism. New York: Peter Lang. Waschková Císařová, L. (2017). ‘The Voice of the Locality.’ I Waschková Císařová, L. (red.) (2017), Voice of the Locality: Local Media and Local Audience, s. 19–38. Praha: Masaryk University.
Williams, A. og Howells, R. (2018). ‘The Withdrawal of Local and Regional News Journalism – report from South Wales.’ I Mathisen, B.R. og Morlandstø, L. (red.), Lokale medier. Samfunnsrolle, offentlighet og opinionsdanning. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Norge har svært mange og svært små lokalaviser. Denne boken beskriver disse avisenes framvekst, deres redaksjonelle virksomhet og samfunnsrolle og de utfordringene lokalavisene står overfor i dag , blant annet i møte med digitalisering og nye medievaner.
Her dokumentere s og diskutere s avisenes historie, innhold, økonomi, rekruttering, forholdet til ungdom, mediekonserner, etikk og jus, språk, tid og sted – og ikke minst hva som egentlig er «det lokale» i denne sammenhengen.
Tolv medieforskere fra seks ulike institusjoner har gått sammen om å skrive boken.
ISBN 978-82-8104-682-5
www.orkana.no
Orkana Akademisk