Lengsel og villfarelse

LENGSEL OG VILLFAR ELSE

Einar Egeland

Lengsel og villfarelse

Einar Egeland

Boken er påmeldt kulturrådets innkjøpsordning for ny norsk skjønnlitteratur for voksne.

Omslagsillustrasjon: Ane Nordvik Hasselberg Design: DesignBaltic Trykk: Dardedze hologrāfija

© Orkana forlag 2026 Orkana forlag as, 8340 Stamsund

ISBN 978-82-8104-613-9 www.orkana.no post@orkana.no

ULVF PFAFF

Oslo, juli 2013

Han våknet med et rykk, satte seg fortumlet opp i sengen. Denne gangen var det en lysende oransje flekk som ble slukt av sorte bølger. Det kunne virke som marerittene ventet til han sto med senkede armer, forsvarsløs. Da kom de, bildene som var gjemt i de innerste kroker av hukommelsens arkiv. Glimt fra hendelsen hadde prentet seg inn i ham som skitne stempelavtrykk. Han hadde aldri fortalt det til noen. Det fantes ikke en eneste sammenheng eller anledning der det var naturlig å bringe det på bane. Heldigvis hadde bakholdsangrepene dempet seg noe i årenes løp, de aggressive flashene hadde begynt å gå tom for krefter. Nå minnet det mest om korte klipp av blasse super-8-filmer projisert på gulnet tapet. Det glatte skipsdekket, stormkastene, kaldt jern. Et frådende hav langt der nede.

De pumpende alarmklokkene som skar mørket i takkete biter. Den oransje fargen. Det var som om noe i ham insisterte på at han ikke skulle glemme hva han hadde forårsaket, selv om det hadde skjedd for nesten førti år siden. Han gned svetteperlene av ansiktet og tenkte på Elinor. Det handlet alltid om henne, og ingenting tydet på at han noen gang ville slippe unna.

En skarp stråle morgensol snek seg inn gjennom en vertikal slisse i de tykke gardinene. Dynen ved siden av ham var pent strukket og redd opp. Soverommet var ryddig, som alltid. Da hørte han lyder fra første etasje. Ikke de vanlige morgenra-

dio- og frokostlydene, men noe hardere, mer bestemt og målrettet.

Han kledde på seg og gikk ned trappen til entréen, konstaterte at ytterdøren sto på vidt gap. På gårdsplassen sto hun som hadde redd opp sin del av sengen, opptatt med å åpne bagasjeromslokket på bilen sin. Han sto i døråpningen da hun kom gående mot ham og tydelig unngikk å møte blikket hans. Hun passerte ham på vei inn, med et tynt silkesjal bølgende som en triumferende vimpel fra de stramme halsmusklene. Det streifet ansiktet hans, og han kjente igjen duften av parfymen hun brukte. ‘MehMo’ het den, han hadde gitt den i bursdagsgave. Med en tung trillekoffert på slep passerte hun ham på vei ut døren. Parfymen lå igjen som duftvirvler i kjølvannet hennes. Det kunne minne om sånn det hadde begynt. Den samme handlekraften, de samme koffertene. Forskjellen var at for tre år siden var hun på vei inn i livet hans. Nå dro hun designerkoffertene over gårdsplassen mot den sportslakkerte Minien og forsøkte å stue dem inn i bagasjerommet. Hun hveste og dyttet og fikk til slutt smelt igjen bagasjeromslokket. Så vendte hun seg mot ham mens hun med en behersket gest fjernet en hårlokk fra ansiktet. Blikket målte ham. Slik ble hun stående, uten at det kom noe mer. Han så at det falt en skygge inn over henne, en plutselig tvil, kanskje.

– Jeg drar nå, sa hun.

– Når pakket du de koffertene?

– Tidlig i dag morges. Du sov.

– Helt stille, altså. I smug.

– Jeg er lei for det, sa hun og smøg seg ut av Mizofucci -jakken, åpnet bildøren og slengte den over på passasjersiden. Hun vendte seg mot ham igjen.

– Men hvorfor? sa han.

– Det er noe jeg ikke klarer å forstå. Noe med deg. Og det kan ikke fortsette sånn.

– Kan du være mer presis?

Stemmen hennes fant et skarpere leie. – Okey, skal prøve. Jeg har lett etter innganger til det som skal være deg, men har ikke funnet noen. Det virker som du ikke vil ha noen for nær. Når det kommer til et punkt, stenger du døren. Det har skjedd så mange ganger at det er blitt et mønster. En stund trodde jeg vi kunne komme oss videre, men nå har det gått opp for meg at sjansen ikke er større enn … sånn. Hun viste et bitte lite mellomrom mellom tommel og pekefinger.

– Det er som om du går for halv maskin og trenger reparasjon, sa hun og kastet et blikk mot garasjen. – Som det der inne. Men jeg har ikke verktøyene eller håndlaget.

– Du kommer ikke tilbake, sa han.

Hun ristet sakte på hodet. – Noen andre må hjelpe deg.

Det klirret i nøkkelknippet, hun sto lett inntilbeins. Hun var sterk, sterkere enn ham, det hadde hun alltid vært. Men nå så hun plutselig liten og fortapt ut, og han kom til å savne henne. Savnet allerede latteren hennes, den som trillet ut og spratt som klinkekuler i alle retninger. Han ville savne øyekontakten når de observerte en situasjon sammen. Røyskattøyebrynene og de små ørene. Svaien i midjen, kroppens åskammer og dalsøkk. Motorsykkelturene på svingete småveier i indre Østfold. Diskusjonene om hva som kjennetegner godt håndverk og design. Søndager med putrende knokekjøtt.

– Til hva?, sa han. – Hva er det jeg trenger hjelp til?

– Noen må ta deg fra hverandre, skifte deler, sette deg sammen igjen. Jeg vet ikke hvordan man gjør det. Du trenger hjelp til å bli mer …, hun lette etter ordene.

Han så blikket hennes sveipe over eiendommen, det store og lett forfalne funkishuset, syrinene, smijernsporten, plommetreet de hadde plantet, og det var som hun tok farvel med alt sammen.

– … hjelp til å bli mer adekvat.

– Adekvat?

– Ja.

– Og du er adekvat?

– Ganske, sa hun med en ny årvåkenhet i stemmen.

Han måtte smile.

– Det er akkurat hva jeg snakker om, kom det kjapt. – Det smilet passer ikke til denne situasjonen i det hele tatt. Det ser fjollete ut.

– En siste ting. For noen måneder siden laget vi en skriftlig avtale som gir deg en eierpart i denne eiendommen. Nå velger du å sette avtalen i verk. Er det å regne som adekvat?

Hun svelget, det kom et tørt klikk fra strupen. Bilnøklene raslet, hun la hodet på skakke.

– Vi hadde våre stunder, jeg håpet det skulle vare.

Hun vendte seg om i en rask piruett, satte seg inn og vred om nøkkelen. Motoren murret forventningsfullt mens vinduet gled ned.

– Jeg bor hos mamma inntil videre. Det andre overlater jeg til advokat.

– En adekvat advokat?

Hun rullet oppgitt med øynene. Så var hun borte.

Han gikk ned trinnene til gårdsplassen og satte seg på den varme asfalten, rettet ut beina, hvilte overkroppen bakover på strake armer. Han forsøkte å sniffe inn de siste restene av parfymen, men duften var forsvunnet. Hun var opptatt av det renskårne i design og uttrykk, uten ornamentikk. Kanskje det var derfor hun gjorde avskjeden med et så enkelt snitt. Han la seg på ryggen, strakte kroppen ut i en X, lot blikket vandre over den blekblå himmelen der noen pistrete rester av skyer drev vilkårlig rundt. Følte han seg sveket? De hadde hatt mange fine stunder, han satte pris på henne, og det var synd at hun dro. Men var savnet ulidelig? Han lot den indre radaren sveipe etter et tegn, men fant ingen signaler. Hun ville snart ha en sverm av venninner rundt seg, omgangskretsen deres hadde vært hennes, ingen ville ta hans parti. Det plaget ham ikke. Han trengte ingen, hadde alltid klart seg alene.

Tilfeldigheter hadde lagt eiendommen i fanget hans, omstendigheter ingen mente han hadde innflytelse over. Han flyttet inn da han var syv og et halvt år gammel, som en følge av hendelsen på båten, og hadde blitt boende der de neste førti. Rett før attenårsdagen ble han formelt eier av huset på vestkanten i Oslo, en lettere nedslitt funkisvilla fylt opp med mørkebrune møbler, sprukkent porselen, støv, oksidert sølvtøy, persiske tepper og møll. Denne morgenen ble det satt strek, han hadde ikke midler til å kjøpe henne ut.

Over ham gled forvillede skyrester omkring, uten å vite hvor de skulle. Kanskje hadde hun gjort ham en tjeneste. Han kjente en letthet ved tanken på at det mugne og møllspiste endelig kunne dumpes på komposthaugen for utgåtte familietradisjoner og harsknede emosjoner.

I garasjen fant han den gamle sparkesykkelen. Det pep rytmisk fra hjulene ned den slake bakken, gjennom den åpne smijernsporten og ut på fortauet. I horisonten stablet det seg opp grå skyer med et islett av giftiggrønt. Luften var tjukk og tung, en vekt la seg på issen der han trillet gjennom stillheten. Det var juli måned og fellesferie. Ikke et hundebjeff, ingen durende gressklippere, ingen barn i frydefull latter over å løpe gjennom vannsprederen. Han svingte inn på en lomme i veien, kjøpte to kurver jordbær av en jente med en tykk flette utenpå kjeledressen. Han sa noe om skybrudd, styrtregn, at det var lummert. Hun så på ham.

– Lummert?

På kjøkkenbenken renset han bærene og lot restene av en flaske Chablis Grand Cru forsvinne i vasken. Hun drakk kun hvitvin, og bare fra Chablis, som alle venninnene, som hele bydelen. Han åpnet en flaske bayerøl, helte over i et glass og betraktet den gyllenbrune fargen legge seg til ro under en snøfonn av skum. Han satte seg til foran TV-en og spiste jordbær med fløte og rørsukker mens han så på tennis fra Wimbledon, kvinnenes finale. Det begynte å regne, og kampen ble avbrutt, atletene pakket bagene og marsjerte uttrykksløse av banen. Han likte spillet tennis. Linjer i stramme rektangler mot grønt gress eller mursteinsrød grus. Den sære tellemåten, duellanter på hver side av et gjennomsiktig nett, et spill som krever psykisk utholdenhet. Alltid mulig å vende kampen. Ingenting avgjort før siste ball er plassert.

På en annen kanal fant han kvalifiseringen til Formel 1-løpet på Silverstone-banen, det var akkurat kommet i gang etter et regnskyll. Han tømte ølglasset, reiste seg og gikk ut på kjøkkenet. I kjøleskapet fant han tre egg. Med raske bevegelser

pisket han sammen eggene og stekte en omelett, toppet med strimler av spekeskinke og skiver av en kokt potet. Fra en åpnet flaske barolo fylte han et kjøkkenglass og kjente dufter stryke langs innsiden av skallen. Han sank ned i den uhyggelig kostbare designerskinnstolen hun mente de måtte ha, og en ro fylte ham ved tanken på de femtito monotone Formel 1-rundene som lå foran. Noe forutsigbart, der han selv kunne bestemme graden av tilstedeværelse. Femtito runder gjennom de samme kurvene, om og om igjen. Høyfrekvente hvin fra motorer som akselererer. Det var nesten så han kunne kjenne en pirrende stikking i nesen fra høyeksplosivt drivstoff.

Hun som akkurat hadde reist, kom med noe annet. De møttes første gang i et stivt middagsselskap der samtalen ble en uutholdelig tortur av selvfølgeligheter. Han støtte på henne nederst i hagen, og de begynte å le da de forsto at begge lurte på hvor raskt det gikk an å forlate selskapet uten å være grovt uhøflig. Hun fulgte ham hjem, det var tre år siden, han var førtifire og hun trettiseks. Sommernatten var lys og stille, svarttrosten satt inne i hekker og buskas og sang ustoppelig. Dagen etter, ved frokostbordet mens de kakket skallet av de bløtkokte eggene, stivnet blikket hennes. Så ble hun blank i øynene, etterfulgt av en vislende lyd mellom leppene. Han var redd hun hadde satt noe i halsen, men hun ristet på hodet mens Mozarts klarinettkonsert spilte i bakgrunnen. Hun forklarte at det gjerne skjedde når ting var for bra, utover all rimelighet.

Dagen etter dro hun på jobb i sitt lille gründerfirma som hadde suksess med formgivning og salg av overprisede sjøstøvler for damer. Etter kort tid flyttet hun inn og innførte et nytt regime, som han smilende og ganske motstandsløst godtok. Hun fikk pusset opp kjøkkenet, arrangerte middager

med en overraskende miks av kunstnere og næringslivsfolk, gjerne toppet med en offentlig meningsytrer som aftenens frekke smellbongbong. Første søndag i måneden holdt hun gammeldags salong med tyske lieder eller folkemusikere fra landskappleiken på Voss. Hun var et fenomen, rett og slett. Og han elsket henne, det var han sikker på. Det gikk ikke an å ikke elske henne. Hva hun så i ham, derimot, forsto han ikke. Han fikk det ikke til å stemme at hun hadde valgt ham på fritt grunnlag.

Han kvapp til i stolen. Dørklokken hun hadde fått installert, avspilte dinglende metalliske toner. I gangen dro han en stol bort til veggen, skrittet opp på setet og røsket løs den hvite boksen mens det drysset murpuss.

På trappen sto Tobias. Det store tyrehodet var kranset av lyse krøller og plassert på toppen av en bredskuldret torso som smalnet ned til et spinkelt hofteparti, som igjen balanserte oppå to tynne bein. Fra de var gutter hadde han undrende observert denne sammenstillingen av kroppsdeler. Tobias kastet et blikk ned på ringeklokkeboksen med avrevne ledninger.

– Forstyrrer jeg? sa han og smilte forsiktig mens han kastet stjålne blikk innover i huset. – Hekksaksen min har sluttet å virke. Kunne jeg låne din?

– Bare å forsyne seg. Ligger i garasjen.

Tobias ble stående. – Ulvf. Jeg kunne ikke unngå å høre stemmer over gjerdet tidligere i dag. Det hørtes ut som et, ja, farvel. Vil ikke trenge meg på, men hvis det er noe jeg kan gjøre …

– Ellers takk.

– Du ser litt, hva skal jeg si, annerledes ut. – Åh?

– Ja. Blek.

– Gamle venn. Jeg setter pris på at du bryr deg, virkelig, men her er alt i orden.

– Sikkert?

– Ser på Formel 1 fra Silverstone. Rundt og rundt. Og før det Wimbledon, med tennisballer frem og tilbake. Rundt og rundt. Frem og tilbake. Skjønner?

Tobias forsøkte seg på et oppmuntrende smil. – Si fra hvis det er noe, da.

Ulvf visste at det skulle godt gjøres å finne en mer velmenende skapning enn Tobias, noen med større lojalitet. Han var gjeterhunden som ikke fikk ro før flokken var samlet og alle var tilfreds. Nå fikk Tobias ingen respons, han tok et forsiktig skritt bakover, klar til å gå.

– Vent, sa Ulvf. – Et spørsmål, bare. Hvis du av en eller annen grunn ble bedt om å beskrive meg, ville du brukt et ord som adekvat?

Tobias betraktet ham. Det tunge tyrehodet bikket sakte over til den ene siden, øynene smalnet en smule.

– Når du først spør, så er du en irriterende talentfull fyr som ikke får brukt det til noe. Ikke spesielt glad i mennesker. Jeg vet ikke hva du er glad i, skal jeg være ærlig. Samtidig er det vanskelig å ikke like deg hvis man først får sjansen og ikke gir opp. Du er en one-design. Eklektisk, er det ikke det man kaller det? Jeg synes ikke adekvat passer når man skal beskrive mennesker. Men hvis du insisterer, så er det et misforhold mellom evnene dine og hva du faktisk har fått ut av det. Derfor er du, sånn sett, det minst adekvate jeg kan forestille meg.

Det glatte skipsdekket, stormkastene, kaldt jern. Et frådende hav langt der nede. De pumpende alarmklokkene som skar mørket i takkete biter. Den oransje fargen.

En dramatisk hendelse til havs rammer to barn. Deres livsløp flettes i hverandre gjennom møter som spenner over førti år. En samling etterlatte notater setter i gang en privat etterforskning, med store konsekvenser.

En helg i nåtid danner rammen for historien i Lengsel og villfarelse, som handler om skyldfølelse og svik, kjærlighet, frykt for kjærlighet og hva kjærligheten kan tåle i ekstreme situasjoner.

Einar Egeland er en prisbelønt filmskaper og -klipper. Han har undervist på Den Norske Filmskolen som professor, og vært filmkonsulent i Norsk Filminstitutt. Han har hatt tekster iscenesatt på Norsk Dramatikkfestival. Lengsel og villfarelse er Egelands romandebut.

ISBN 978-82-8104-613-9 www.orkana.no